Sommer er reprisetid. Alt kommer i reprise sommerstid, især i fjernsyn og radio. Ikke urimelig da at jeg også gjentar meg selv. Denne teksten er fra juni 2019, nesten ikke redigert:
ALI BABA
Jeg oppdaget den en tidlig morgen. Den lå helt i ro og dro seg i morgensola. Vipera berus. Oppkveilet og sikksakk-mønstret. Ikke midt på tunet, men blant noen steiner i periferien. Etter fargene å dømme en herrehoggorm, en ganske drøy rugg. Hoggormer hører dårlig, men har stor tro på naturlig kamuflasje. Dette eksemplaret lot seg ikke merke ved min tilstedeværelse og var nok konsentrert om å akkumulere varme med sikte på rørlighet tilstrekkelig for vanlige ormesysler utover dagen.
Jeg lot den ligge, oppsøkte fluktstolen min for å drikke morgenkaffe, spise en croissant og innlede litt saksbehandling: Hva skal jeg gjøre med den ubudne gjesten?
Mormoren min hadde nok anbefalt øyeblikkelig avlivning med hesjestaur, eller annet egnet slagvåpen, men jeg slo det fra meg. Hoggormen er jo fredet.
To alternativer:
1. La den være.
2. Utvisning.
Må si at jeg i utgangspunktet var betatt av alternativ 1. Fint og raust og inkluderende. Men kanskje litt naivt. Jeg hadde jo ikke noe garanti for at den ville holde seg på sitt lille område og ikke slange seg omkring på tunet og kanskje bite meg i leggen. Mye ståk og ståhei, kanskje legevakt og greier.. og det gjør visst litt vondt å få sånne hoggormbitt, og noen dør av det.
Hva om jeg bruker gummistøvler, eller de tykke lærstøvlene mine? Da vil jeg være trygg, men varme sommerdager tilsier barbenthet, eller joggesko uten strømper.
Assimilering var naturligvis utelukket. Absolutt urealistisk. Det kokte ned til i hvilket monn jeg var villig til å strekke meg med sikte på integrering. Saktmodig og troskyldig som jeg er, tenkte jeg at denne ormen kanskje kunne være villig til å jenke seg litt, tilpasse seg og ja… oppføre seg som folk.
Jeg var litt bakfull, men etter noen sekunders grundig og skjerpet ettertanke kunne jeg ikke la være å le av meg selv. Integrere en giftslange… hehehehe… oppføre seg som folk… jeg måtte le igjen.
Nåvel, saksbehandling i helt privat sektor kan ta tid. Jeg besluttet å la ormen være, se det hele an litt, til morgenen etter. Kanskje den ville begi seg på reisefot.
Dagen etter sto jeg opp sammen med sola. Jeg tilvirket kaffe og rigget meg til under epletreet med en raus porsjon vaniljeis tilsatt et halvt dusin søte jordbær. Jeg tok meg god tid og hygget meg med å se på svalene som fløy omkring i luften og og lagde fine lyder.
Temperaturen økte jevnt og trutt, og jeg tenkte at nå er kanskje også hoggormen våken. Jeg avsluttet saksbehandlingen og gjorde et vedtak: Utvisning, uten ankemulighet.
Ormen lå på samme sted, oppkveilet som dagen før. Vel, da er det bare å effektuere vedtaket. Jeg hentet en oransje plastbøtte og mormors gamle spaserstokk.
Jeg smøg innpå, hektet spaserstokkhåndtaket rundt slangen og vippet den til meg, ut på det grønne, kortklipte gresset. Jeg la bøtta ned og feide den inn, vippet opp bøtta slik at ormen ikke ante annet enn blå himmel og en og annen langsomt forbipasserende skydott.
Den var svært aggressiv, og da jeg pirket borti den med stokken, hveste den som en psykotisk katt og åpnet kjeften på vidt gap. Av blikket kunne jeg se at dens aller høyeste ønske var å bite meg i armen, presse inn hele sitt giftreservoar og drepe meg ettertrykkelig.
Jeg har for vane å gi eventyrskikkelsers navn til de jeg ikke kjenner navnene til. Jeg bestemte meg for Ali Baba.
– Så så, Ali… slapp av litt nå. Du må dempe deg litt, jeg synes ikke no’ om den voldelige stilen din.
Ikke lett å snakke hoggiser til sans og samling. Nei, det er ikke det, og det styrket min overbevisning om vedtakets berettigelse.
Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å erte den litt mer. Den hugg tak i mormors stokk, men treverket var allerede dødt. Det døde omkring 1960.
– Ro deg ned, du skal bare ut på en reise, helt gratis.
Så gikk vi, da. Jeg svingte litt på bøtta for hvert skritt, slik at sentrifugalkraften holdt Ali plass.
Ikke så langt avsted fant jeg et tørt, sandete og steinete sted. Litt ørkenaktig.
– Dette er bra for deg, sa jeg og satte ned bøtta, vippet den på siden.
Jeg pirket litt i Ali. Han hveste og var svært gretten. Ali buktet seg bort, geipet med splittet tunge og forsvant bak en stein…