SIDEN DET ER SOMMER…

… og sommer er tid for repriser og juni er Pride-måned, republiserer jeg en tekst fra juni 2019 – ubetydelig redigert:

Ettersom jeg er hvit mann nærmere døden enn fødselen, føler jeg meg på utsiden og bakenfor bortenfor, men jeg er tidvis løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv:
Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller … mye styr, og jeg ville  blitt dame i overgangsalderen, og det vil jeg ikke… dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser, mandelmelk og cesarsalat … orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien uslåelig kombinasjon, men i praksis umulig og i verste fall dødbringende; muslimer hater jo homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv snekkersag.
Men hva om jeg vekselvis er homofil og muslim, og er særdeles nøye med å holde disse identitetene fra hverandre?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det i til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner og alle gjærbaksters innerste hemmeligheter.
Dette vil spre seg som bare faen, og etterhånden vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), og jeg må legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret … og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt, og jeg må avvikle vanen med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil være spent på når jeg får meg kjæreste, og de fleste vil nok være først til å gratulere når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri og jeg bortforklarer singeltilværelsen med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”. Jeg vil lyve om at jeg går i Pride-tog så snart jeg ser mitt snitt og benytte alle anledninger til å hylle kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og død over Amerika og bli skikkelig grinete hver gang noen snakker om demokrati og ytringsfrihet.
Men det gjelder å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i de muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det… ja, da er jeg heldig om jeg innvilges valget mellom nyslipt machete og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg