NEI, IKKE VANLIGE FOLK…

VGTV hadde i går et artig innslag – en liten videosnutt: To politibetjenter flanerer på ei gate i Tromsø. En ung dame og en ung mann.

De påtreffer to gatemusikanter som spiller så godt de kan. Den mannlige betjenten får lyst til å gjøre vokalt
gjesteartisteri. Han får låne mikken og kjører i vei. Han har sunget før, det høres ikke verst ut. Han høster applaus.
Politibetjenten er Simon Almås og sier til VG;
Eg tru’ at mye av grunnen te at folk bli’ så overrraska, e at det her e ting som ikke forventes av en menig politimann. Men det e litt vektig at folk huske’ på at vi e faktisk akkurat like vanlig som alle andre.
Jeg tror Almås tar feil. Folk blir ikke overrasket av et politifolk synger på gata, det har skjedd før og politifolk er ikke som vanlige folk.
Det fremgikk tydelig 25. juni, da politifolk satt i en bil ikke langt fra London pub og observerte vanlige folk overmanne og ufarliggjøre den meget farlige muslimen Zaniar Matapour, som rett før hadde skutt og drept to mennesker. Da faren var helt over, hoppet politifolkene ut av bilen og overtok.
Vanlige folk synes slikt politiarbeid er ynkelig, men ledelsen i Oslo politidistrikt er fornøyd med innsatsen, hvilket betyr at politiledere ei heller er vanlige folk, ettersom de fleste vanlige folk innrømmer å ha driti seg ut, når det er helt tydelig og opplagt for alle vanlige folk som kan lese, se og høre.
Politiets innsats i Kongsberg i fjor høst var heller ikke optimal. Synd for politiet at ikke vanlige folk var i nærheten og ordnet opp, før Andersen fikk god tid til å gjøre det han ville – drepe fem mennesker.
22. juli 2011 hadde politiet flaks. Den dagen steppet vanlige folk inn. Hyttefolk, campingturister og fastboende. Noen av dem risikerte livet for å redde ungdommer fra døden. 22 fikk medaljen for edel dåd ved høytidelig seremoni i Oslo rådhus.
Politiet fikk bare dårlig omdømme og mange undret seg over politifolks kunnskaper om elementær fysikk;  det er jo en grense for hvor mange politifolk en kan plassere i en gummibåt før den synker.
Den syngende politimannen Simon Almås er litt av en spilloppmaker og avslutter VG-innslaget slik:
Men æ trur kanskje mange i politiet kunne hatt nytte av å ta seg sjøll litt mindre høytidelig og tørr å fjaaase litt mer.
Nei, Almås … vi trenger politifolk som gjør jobben sin.
Nåvel, jeg har pakket beautybagen og skal kjøre 20 mil i dag. Jeg har kjørt denne strekningen maaange ganger og vet nøyaktig hvor politiet står oppstilt. De er flinke med radar. Flinkere enn vanlige folk…

AV OG TIL…

.. eller nei, sjeldnere enn det – er livet til å holde ut. Livet er jo en jammerdal. De som ikke erkjenner det, har ikke vært ute en solskinnsdag og lest Schopenhauer på stranda.
Imidlertid hender det at en klatt annerledes farge faller ned på livets palett (gudbedre for en formulering – tar selvkritikk, men rettetasten har hengt seg opp).
Nåvel, jeg ble kjent med en dame, på underligst tenkelig måte… nei, ikke via en nettlig sjekkeplett. Ikke prosaisk … neida, snirklet og kroket, men poenget er at vi besluttet å møtes. Ikke date. Vi var enige om det. Bare møtes.
Ettersom værprognosene for søndagen var prima, foreslo jeg et parkområde i byen der jeg bor. Piknik midt i masse grønske, omgitt av ender, påfugler og svære trær som har stått støtt siden dansketiden.
Hun ville plotte dette stedet inn på GPSen sin og kjøre avsted. Anslo 45 minutter.
Men prognosen fra yr.no slo ikke til, gitt. Derfor inviterte hun seg hjem til meg. Jaja, tenkte jeg. Jeg får rydde vekk det verste rotet og forberede piknik i stua.
Hun steg ut av en Volvo stasjonsvogn. Svarte sandaler med blanke nagler. Fortryllende tær pyntet med kadmiumrødt. Passe trang bukse, trangere topp og svart jakke med schwung og innsving … jada. Jeg lyver grovt hvis jeg sier at jeg ikke straks og uten opphold ble oppmerksom på hennes .. ja, hva skal man si … yndige apparisjon. Jeg tror vi sier det sånn. Blondt, langt hår og pent brukt ansikt. La oss kalle henne Tina, ettersom hun ikke heter det.
Nå vil mange lesere – især mannlige – kanskje lure på hvordan dette gikk, om pikniken utartet. Nei, jeg må nok skuffe dere. Jeg holdt fingrene av fatet. På fatet: Ridderost, kjeks, epler og nektariner. Forøvrig: Samtaler om alt mulig rart mellom det lave skylaget ute og parkettgulvet – og litt attpå.
Poenget med denne historien? Kommer nå:
Da Tina skulle dra, gikk vi ned trappen. Hun stoppet ved en kasse med bøker og lurte på hvorfor jeg hadde så mange bøker av samme slag.
Jeg fortalte at det var mine bøker … ja, at jeg hadde skrevet dem selv. Nokså ferske fra trykkeriet.
– Åååå?
Hun bøyde seg ned og plukket opp et eksemplar
– Slipset i Istanbul….
– Ja, det skjedde ikke i Paris, ei heller i Hokksund.
– Hva handler den om?
– En samling historier. Litt av hvert.
Hun snudde boken og leste litt på baksiden.

– Du kan en, noe må du jo ha igjen for turen hit.
– Nei, jeg vil kjøpe. Hva er prisen?
– Det har jeg ikke tenkt på. Hva mener du den er verdt?
– Bøker er dyrt, 400 kroner?
Jeg måtte le og nektet å ta imot en slik sum, helt absurd omregnet til kilopris.
– Hvis du absolutt vil betale.. ehh.. hvis vi sier 150 kroner?
– Hææ… nei, vet du hva.
Hun fomlet i vesken sin, fisket opp en portemoné i lysebrunt, grundig garvet skinn. Ikke mange går omkring med kontanter nuomstunder. Tina gjorde det og dyttet på meg to sedler, den enes valør dobbelt av den andre.
– Nei, ærru gæern…
– Kom igjen!
Fånyttes å nekte.
– Du må signere. Skriv noe morsomt.
– Har du penn?
– Skjerp deg, Torjus. Det ligger to stykker på kommoden der. Bruk ryggen min, sa hun og vendte om. Tina trakk håret vekk fra ryggen og anrettet det pent ned forbi halsen.
Jeg skrev.

MUSLIMER LIKER IKKE…

.. statsminister Støre lenger. Han har alltid vært deres venn og forbundsfelle, men nå er det knute på trå’n. Muslimene synes Støre er veldig ufin, de misliker på det aller sterkeste at statsministeren ber “moderate muslimer” skjerpe seg og ta et oppgjør med holdninger til det som vanligvis benevnes “det skeive miljøet”.
Muslimske ledere både hist og her i Norge vil ikke det. De kjører det hevdvunne blånekteprinsippet, som går ut på å avvise alt de ikke liker å høre, i dette tilfellet at det finnes tindrende klar sammenheng mellom islam og terror.
Mohammad Usman Rana er toneangivende muslim her til lands og mener at Støre er “tonedøv”. Rana er styreleder i Wasila – Tankesmie for norsk islam.

Artig det der med smie. Jeg har selv en smie. Den har stått der den står i flere hundre år. Morfar brukte den sist. Av og til går jeg inn der og setter meg på en gammel stol og forestiller meg hvordan han banket rødglødende jern, formet det til verktøy, eller andre nyttige saker og ting.
Smia er laftet, uten isolasjon av noe slag. Tømmeret er mørkt av elde. Dagslyset er utenfor, men gamle smier er luftige. Lys kommer inn både her og der. I taket et kvadratisk hull, hvorigjennom røyken slapp ut og solstråler kom inn.
Man hører lyder utenfra, fuglene synger og man kan tydelig høre glade stemmer fra tunet, femti meter bortenfor. Det går altså an å sitte i en gammel laftesmie og tenke en tanke, eller flere… og samtidig få et inntrykk av det som er utenfor.
Jeg er nysgjerrig på Wasila – Tankesmie for islam … for jeg tenker jo mitt; sjelden man hører om muslimske tenkere.
Begrepet tenkning er jo assosiert med noe fint og friskt og fritt. Man bruker huet og forsøker kanskje å formulere en antagelse, eller gjøre en problemstilling klarere. Tenkning er bra, på det beste vakkert. Undertiden er den også helt avgjørende og kan utgjøre en positiv differanse for en hel haug mennesker over lang tid.
Jeg taster meg inn på Wasila-tankesmien, for å finne ut hva muslimer tenker. Jeg må nesten le, her er ikke mange nye og friske tanker. Ikke ansats til originalitet … og foruten Rana selv, er tankesmiens styre besatt av to kvinner –  grundig inntullet i hijab.
Ikke annet å vente når grunnlaget for tenkning er en pedofil profet som dævva for 1390 år siden… hvilket jo også kommer nokså klart til uttrykk i Wasilas mål: Være premissleverandør for et tradisjonalistisk muslimsk verdisyn.
Det lover ikke godt for fremtiden, mange tradisjonelle muslimer vil jo gjerne skjære hodet av vantro og kaste homofile ut i løse luften – fra høye bygninger…

DE SOM LESTE…

… forrige tekst, vet at jeg var tidlig ute med lånekort på biblioteket. Jeg ble bortimot fast inventar der, men jeg ble etterhvert lei barneavdelingen. Jeg var nysgjerrig på de “voksne bøkene”.

Den gangen var det strikt, og bibliotekarer var litt strenge. Det er jo slik bibliotekarer skal være … men gode på bunnen, som betyr at de tidvis ser mellom fingrene i stedet for å luske omkring mellom hyllene og hysje.
Jeg hadde sluttet å tro på storken, og jeg syntes jeg måtte forsøke å tilegne meg kunnskaper om kvinner. Jeg gikk hyllelangs, lette og fant.
I stedet for å starte dette studiet i ytterkantene, begynte jeg omtrent på midten; ja, jeg kan ikke nekte for at jeg lette etter illustrasjoner – av kvinnens underliv.
Bare tegnede illustrasjoner, skjematisk om kvinnens forplantningsorganer. Ordene anvendt var vanskelige. Jeg tror vagina og vulva og sånne greier gikk meg hus forbi, men jeg festet meg ved skamlepper. Jeg visste hva skam var, en fæl følelse. Jeg visste naturlig også hva lepper var, men skamlepper…
Min første tanke var lepper som skammer seg, etter å ha latt en grim løgn unnslippe munnen, men jeg tenkte at det kan ikke stemme. Et kjønnsorgan kan jo ikke snakke, eller…
Hvis det kan snakke, kan det sikkert også røke sigaretter, slik som faren min gjorde… men jeg hadde aldri opplevd røykdotter rundt anklene til mamma – og hun pleide gå i skjørt.
Dessuten kunne jeg ikke tro at det jeg så illustrert, kunne ha egen vilje – slik at det kunne snakke, røke sigaretter og kanskje drikke brus og saft og kaffe og sånn.
Her skal det tilføyes at jeg var en helt alminnelig gutt bestykket med vanlig intelligens, men jeg var ganske ny på jorden og sånne nyinger har begrenset innsikt i tilværelsens overdådige mangfoldighet. Jeg var imidlertid klok nok til å innse det. Klappet boken igjen og satte den tilbake.
I det jeg snudde meg for å returnere til barneavdelingen, stakk jeg nesten nesen inn mellom to store pupper bak en bluse hvorpå røde blomster.
– Hei, min venn. Leter du etter noe spesielt?
– Eehh.. nei..
– Det var det jeg tenkte. Vel, du er i feil avdeling… men det er fint at du ser deg rundt og er nysgjerrig.
Hun smilte og jeg syntes hun var det peneste jeg hadde sett, kanskje fordi hun ikke fikk meg til å føle at jeg hadde gjort noe fryktelig galt. Jeg kom til hektene, og hun sa:
– Hva pleier du lese?
– Jeg har lest alle Fem-bøkene.
– Oi, men da er du klar for noe mer voksent.
– Ja??
– Hardy-guttene. Hørt om dem?
– Såvidt.
– Det er to tøffe og kjekke gutter som bor i en liten by i Amerika. De er litt eldre enn deg og vil bli detektiver. De går på skolen, men i fritiden ordner de opp med fæle banditter og skurker og får dem i fengsel. Spennende bøker.
– Ååå??
– Jepp, jeg skal vise deg. Følg meg.

HUN SOM IKKE VAR DER

Sommer er tid for minner. Jeg liker å tenke på barndommen. Gild tid, gylne dager. Ingenting er som å være gutt. Jeg var gla’ for at jeg ikke var jente, de drev jo bare med kjedelige greier … hinke paradis, hoppe tau, klinkekuler, mor og far og unge og sløve balleker som Halli-hallo, høl i hatten… de var aldri møkkete, de var rene og pene og gikk omkring med plisjéskjørt og brannbilrøde lakksko.
Annerledes med oss gutta. Vi hadde det fett og drev med alle slags mulige sysler og hadde plaster på begge knær og skrubbsår i panna. Vi vegret oss for kroppsvask og likte å gå i gamle joggesko som ikke duftet så godt. Noen av oss var ikke populære blant voksne i nabolaget, en og annen av oss kom også dårlig ut i meningsmålinger blant egne foreldre.
Jeg var en av gutta … en av de verste, når sant skal sies, men jeg skilte meg ut på én måte: Jeg likte bøker. Det sa jeg ikke til de andre gutta, men jeg besluttet å avlegge byens bibliotek et besøk en sommerdag i ferien – mitt første. Alene.
Jeg syklet avsted mot sentrum og parkerte utenfor en ganske massiv murbygning, som nok hadde stått dørgende stille og urørt i drøyt hundre år.
Overgangen fra det sommerlyse ute til det mørke inne var brå. Mørke trepaneler, lamper uten lys, stivnet stillhet og luft fra året før. Ikke et menneske å se. En sted bortenfor bakenfor.
Jeg tenkte at de som jobber her, har tatt ferie og i yr glede glemt å låse døra. Jeg sniffet i luften omkring og fastslo at jeg var på bortebane, men jeg likte det. Etterhvert oppdaget jeg at jeg ikke var alene. Jeg hørte papirrasling og stolknirk. Jeg gikk etter lydene.
Hun satt bak et stort skrivebord tilvirket i mørkt treverk med brede årringer. Jeg nærmet meg sakte. Hun satt bøyd over noe og førte en fyllepenn. Den skrapte mot en stor, brun konvolutt.
Hun rettet seg opp:

En gammel dame. Blond. Skumle brilleinnfatninger. Lav stemme. Hun smilte ikke.
– Hva kan jeg gjøre for deg?
Jeg var nervøs og forsøkte å si noe, uten å få det til. Trolig var jeg mer sjarmerende som gutt enn jeg er nå; hun smilte litt og slapp seg tilbake i stolen.
– Kanskje du vil lese litt… glad i bøker? Da er du kommet rett. Her er mange bøker, bare å velge og vrake.
Stemmen var lys og melodiøs. Munter diksjon. Jeg tenkte at hun er ikke så gammel likevel, kanskje yngre enn moren min og minst like pen.
Jeg husker ikke hva jeg svarte, men hun sa:
– Lånekort, unge mann. Det er det du skal ha.
Uten opphold fant hun frem et kort på størrelse med et spillkort. Hun spurte om navn, jeg sa det. Adresse? Jeg sa det. Bursdag? Jeg husket det.
Hun førte fyllepennen sin med rutinert eleganse. Holdt kortet opp foran seg og blåste på det. Viftet det rundt i luften.
– Sånn, sa hun og rakte meg kortet.
– Tusen takk, sa jeg.
– Nå er du en av oss.
– Hææ..
– Vet mor og far at du er her?
– Eeh.. nei.
– Du er en av oss.
– Javel, sa jeg og turte ikke følge opp.
Hun tok av seg brillene og ble enda penere. Hun fikserte meg, øynene hennes var blåklokkeblå og milde. Hun smilte og viste frem noen hvite tenner.
– Du er heldig med dagen. Ingen er her… ja, bortsett fra meg, men ikke bry deg om det. Jeg er ikke her.
– Hæææ..
– Jeg er her, men likevel ikke. Det er bare du.
– Ååå??
– Vel, det er ikke helt korrekt, sa hun ettertenksomt – utstudert, har jeg tenkt senere. Hun smilte og jeg tror jeg kunne skimte to jeksler uten amalgam.
Jeg husker ikke nøyaktig hva hun sa videre, husker ikke helt hva jeg sa, og jeg forsto ikke alle ordene hun brukte:
– Du har åpnet et nytt kapittel i livet ditt.
– Hææ..
Hun slo ut med den ene armen:
– Synes du det ser dødt og ødslig ut her? Bare støv og stillhet? Lagerbygning for gammel tremasse?
– Ehh..
– Du har nettopp entret en ny verden, full av liv. Det er mer liv her enn i Sirkus Arnardo. Ved første blikk ser det ikke slik ut, men sånn er det. Helt sant.
– Javel…
Hun smilte og monterte brillene på nesen. Smilet var borte.
– Ta deg god tid, det er lenge til stengetid … og husk at jeg ikke er her. Det er bare deg, sa hun og grep tak i en ny konvolutt, stor og brun. Hun bøyde seg over den. Fyllepennen danset…

ABSOLUTT MØRKT

Har Basim Ghozlan bodd uten en stein de siste årene, uten mobildekning .. eller er han bare tilbakestående og greier ikke motta og tolke informasjon … neida, han er bare muslim og jeg har aldri hørt en muslim erkjenne sammenheng mellom terror og islam. Aldri.
Basim Ghoslan er forstander i Rabita-moskeen og styremedlem i Muslimsk Dialognettverk. Han var på Dagsrevyen i går, ville kommentere uttalelser fra statsminister Støre, som i anledning 22. juli snakket om samme dato i 2011, men også generelt om ekstremisme og terror, herunder også klin gærne muslimer og hva de kan finne på av faenskap, eksemplifisert ved Zaniar Matapour … som 25. juni skjøt og drepte to menn utenfor London Pub – mens han ropte ALLAHU AKBAR
Han oppfordret muslimer i Norge til å ta et oppgjør med både handlinger og holdninger og henstilte islamske ledere om å slå av en prat med sin trosfeller med sikte på å få dem på noenlunde rett kurs.
Ghozlan syntes Støres ytringer var i drøyeste laget:
“Dette var uheldig. Dette var ikke Jonas Gahr Støre på sitt beste, for å si det sånn.”

Hva som er Støre på sitt beste, nevnte han ikke… men han hadde kanskje i tankene den gangen Støre tok muslimenes parti i karikaturstriden, og da han ikke vil fjerne blasfemiparagrafen fra straffeloven.
Om Zaniar Matapour sa han:
“Vi vet faktisk veldig lite om ham. Likevel så har både media og andre uttalt og liksom … andre personer i samfunnet begynt å kalle det terr… jeg mener islæmistisk terrorisme.”
Ufint å drite ut andres muntlighet, men stundom må man gjøre et unntak og Ghozlan kunne vært mer faktaorientert og nevnt PSTs uttalelser om motivet bak Matapours skyting.
Jada, Basim Ghozlan er litt av en friskus og lever opp til sine trosfellers grenseoverskridende aversjon mot fakta faen. I sitt repertoar har han også en ganske avstikkende versjon av 22. juli 2011:
“Det ble nevnt at angrepet var mot ytringsfrihet, mot Ap og… ehh sånn, men det var faktisk først og fremst muslimer som var målet.”
Man hever naturligvis øyebrynene en millimeter eller to, men man blir ikke overrasket; muslimer er muslimer og hvis de ikke er ofre, er det de likevel … banna bein.
Statsminister Støres henstilling om full skjerpings blant muslimer, er … ja, litt artig. Han vet nok at han snakker for døve ører, men han følte nok at han måtte si det han sa.
Tusen takk til Dagsrevyen, som sendte dette innslaget med Basim Ghozlan. Det dokumenterer ytterligere det avgrunnsdype åndsmørket som hersker i landets moskeer.

HANSEN FIKK ØRRET

Ettersom jeg har skrevet en bok og utgitt den på Hurlumhei forlag, besluttet jeg å invitere på storstilt lanseringsfest, men det var ett problem: Jeg er henimot venneløs.

En lanseringsfest med venner og bekjente hadde nok blitt en nokså ensom affære, kanskje bare bikkja til en av døtrene mine og svigersønn ville tatt seg bryet – etter løfte om et par never ostepop, en halv pizza, en raus skål ingefærøl og en laaang tur på skauen.
Jeg måtte tenke. Jeg gjorde det noen minutter og besluttet å sende invitasjoner på lykke og fromme.
Jeg gjorde bare ett unntak: Hansen er Norges vanligste etternavn. Jeg tror alle fester av noe størrelse og betydning har en Hansen eller to blant gjestene. Det er jeg ganske sikker på. Ren matematikk.
Jeg fant raskt ti helt tilfeldige Hansener, likt fordelt mellom kjønnene. Sendte invitasjon til alle, og regnet med at  hvertfall én ville komme.
Jeg bestemte at festen skulle forløpe vest i Vest-Telemark, på en gammel bondegård, som jeg er heldig å disponere når jeg ønsker. Tjue mil får holde. Kart over Sør-Norge, målestokk 1:1500000. Jeg satte passerspissen der gården er og dro det andre passerbeinet 150 kilometer ut i luftlinje. Snurret rundt. Ingen har godt av å bevege  lenger enn 20 mil, resonnerte jeg.
Forøvrig brukte jeg det største av alle nett og alfabetet, etter prinsippet om ren slump. Jeg sendte invitasjoner hist og her, og til alle imellom. Kreti og pleti.
Jeg vurderte et øyeblikk å gå utenom tohundrekilometersirkelen og invitere noen kjendiser. Jeg hadde især i tankene Fredrik Græsvik, etter det hevdvunne prinsippet om at alle familiesammenkomster bør inkludere en alkoholisert og ganske utagerende grandtante, for å sette en spiss på selskapet … men etter nærmere ettertanke strøk jeg ham av lista.
Jeg stoppet på 101 inviterte. Jeg kjente absolutt ingen av dem, men håpet at noen ville komme, fortrinnsvis de med interesse for litteratur.
Men det er klart … trykkede ord ække nok. Det må være litt tilbehør. Jeg hadde iført meg spanderbuksene, i invitasjonene var nevnt børst, hjemmelaget øl av sterkeste slag, helgrillede griser, lam og kanskje en geitekilling. Nok av alt og mer attpå. Jeg hadde hørt at mange bruker allslags narkotika på sånne lanseringsfester, men jeg tenkte at det får folk ta med selv.
Vel vel, jeg var spent. Noen hadde svart høflig neitakk, andre jatakk … og alle vet at noen svarer aldri, men kommer likevel. Det gjorde de.
De ankom i alle slags kjøretøyer, noen fra Notodden og omegn i utflytende, amerikanske flak fra 70-tallet, med største sort V8-motor. Andre red på svære, støysterke motorsykler. Fra Fyresdal kom to par i en åpen landauer trukket av en fjording. En og annen kom til fots over fjellet fra Vinje, andre syklet og jeg tenkte at ikke alle syklister er dopa, men alle narkomane har en sykkel…
En strøm av uensartede mennesker i alle fasonger. Broket forsamling, jada … 58 vennlige sjeler. Ikke no’ å si på humøret, men svært få stoppet ved bordet hvorpå anrettet et eksemplar av boken min og en bukett markblomster stukket i vase.
Sant å si var ingen av dem nevneverdig interessert i bøker, det forsto jeg ganske fort. Jeg besluttet å la et foredrag om en boks tilblivelse utgå. Etterhvert innstilte jeg absolutt alle forsøk på å minne de tilstedeværende om tanken bak denne festen. Ikke lenge etter glemte jeg helt at jeg hadde skrevet en bok.
Det ble litt av en fest. Heidundrende gjestebud. De fleste hadde med egne drikkevarer og gikk ikke løs på mine. Særtrekk ved denne tilstelning: Ingen kjente hverandre fra før, men det er rart med det; fort gjort å bli kjent en varm julikveld i vemodig vakre Vest-Telemark, i osen av grill og under låvesvalers flukt.
Et halvt dusin overnattet på tunet, uten liggeunderlag … andre i fjøset og noen ble så godt kjent at de tilbragte natten sammen, et eller annet sted på gården. De våknet sent, var blide, utvekslet telefonnumre og besluttet å holde kontakten. Grunn til å tro at noen anløper livet i april neste år.
Jeg fikk forresten rett hva angår Hansen. Det var én Hansen der. Hun kom sent, men var en meget hyggelig dame. Ettersom vi begge er halsstarrige motstandere av sex utenfor ekteskapet, besluttet vi å se det hele an og heller dra på fisketur. Det gjorde vi kvelden derpå. Hun fikk en ørret…

LÆRD OG LÆRD

Når muslimer får spørsmål de ikke vil besvare, henviser de gjerne til lærde et eller annet sted i Midt-Østen.
Lærd er et adjektiv som antyder noe om en persons kunnskapsnivå. Her i Vesten er det vanligvis tale om mange års studier ved en høyere utdannelsesinstitusjon, og senere hen kanskje forskningsarbeid av høy kvalitet, eller publisering av tekster egnet til å belyse et tema på en helt ny og frapperende måte – som etterhånden kanskje belønnes med professorat.
Eksempler hertil: Albert Einstein og Trygve Haavelmo.
En lærd muslim, derimot, er ikke så opptatt av vitenskapelighet og nyvinninger. Han (det finnes ikke kvinnelige lærde blant muslimer) holder seg til gamle, tradisjonelle greier – nærmere presisert Koranen.
Noen definerer lærd muslim slik: Skjeggete mann som kan Koranen utenat.
Sprenglærd muslim: Skjeggete mann som kan Koranen utenat både forlengs og baklengs.
Ikke uvanlig blant lærde muslimer å hevde at jorda står dønn stille, mens sola snurrer omkring, og mange av dem er svært opptatt seksualitet og alt tilbehør.
Iranske ayatollah Abbas Tabrizian er vaksineskeptiker og har – på sin måte – studert sammenhenger mellom Covid19-vaksiner og homofili.

Hans konklusjon er ganske aparte: Covid19- vaksiner forvandler heterofile til homofile. I den verste pandemiperioden ba han innstendig folk om å ikke la seg vaksinere og: Holde seg laaangt unna folk som har fått  covid-vaksine.
Ayatollahen snøfter og fnyser av vestlig medisin og hevder at “islamsk medisin” er helt overlegen.
Ahmad Al-Shahrouri er en annen muslimsk lærd, som har satt seg inn i samme emne. Han hevder at spredning av korona-viruset er et vestlig anliggende, fordi vi i Vesten ikke vasker oss i rumpa etter toalettbesøk.

Han mener at alle fæle sykdommer i Vesten – trolig også kusma, fyllesjuke og havesyke – kommer av at vi ikke vasker oss i rumpa etter toalettbesøk.
Al-Shahrouri har flere strenger på sin lyre, han har også gjort risikoanalyser. Konklusjon: Jøder er farligere enn korona, aids og kolera.
Dagsaktuell er en palestinsk lærd ved navn Yousef Abu Islam, som har en ganske praktisk tilnærming til alt han har lært. Under en fredagspreken i Al-Aqsa-moskeen nylig, foreleste han om homofili og straff. Han fortalte forsamlingen at den rettmessige straffen for homofili er utkastelse fra det høyeste hustaket i nærheten, med hodet først. Dernest steining.

KIRO ORDNER OPP

Ved et rent svinehell anrettet begivenhetene seg således at en av døtrene mine og hennes mann for noen dager siden satte seg på et fly med kurs for Verona. Ja, det har seg nemlig slik de to har ei bikkje, og jeg har ikke har no’ særlig drag på damene, men alle vet at bikkjer er som tryllestøv å regne – i møte med single damer. Jeg skal passe bikkja ei uke.
Kan tenkes at den vil være anonym, la oss bare kalle den Kiro.

Han har losjert hos meg noen dager, allerede nå har det kastet av seg. La meg fortelle:
Kiro og jeg var ute og gikk, uten svarte plastposer. Jeg liker dem ikke. Det er som om Kiro skjønner det; han krøker seg sammen på pletter hvorfra det er lett å befordre brunsakene videre – utenfor synsvidde. Diskré bikkje. Det liker jeg.
Nåvel, vi var ikke kommet langt på skogsturen vår før vi så en dame komme gående imot.
Jo, nærmere hun kom, desto søtere syntes jeg hun var. Rødblondt hår til skuldrene, fillete olabukse og mange ganger vasket T-skjorte påtrykket Betty Boop iført kort rød kjole og høyhælte sko i samme farge.
Kiro er en gladgutt og veldig imøtekommende, alltid klar for nye bekjentskaper. Han sparer aldri halen sin, logrer så hele kroppen skaker og man kan ikke fornekte hans tiltalende vesen og sjarm. Sant å si ventet jeg ikke annet enn at damen saktnet farten og stoppet helt. Det gjorde hun.
– Næmenhelledussenda, såsøthund.
Hun bøyde seg ned og rufset ham lett i ørene, klappet både hist og her og søtet til stemmen sin. Ettersom Kiro ikke er så stø i norsk muntlig, svarte jeg for ham:
– Jada, han ække så verst. Snill og god i alt og ett, sa jeg og unnlot å nevne at Kiro helst så at fugler ikke hadde vinger, slik at han lett kunne ha fanget og revet dem i fillebiter.
Påfallende hvor lett to – for hverandre helt fremmede – finner tonen når ei bikkje er direkte involvert. Praten fløt lett og uanstrengt som tåkeskyer en julimorgen, ettermiddagssolen forgyllet den og damen fortalte at hun ikke var uvant med å hund, men den forsvant i skilsmisseoppgjøret for et år par år siden. Hun savnet bikkja.
Jeg svarte at det var da leit og føyde til et par klisjeer om livets uforutsigbarhet, men at det også åpner for andre saker og ting… også klappet vi Kiro begge to, og jeg spurte om hun pleide gå i skogen her, hvortil hun svarte at det gjorde hun og nå var hun på vei til Kloptjern, kanskje Kiro hadde lyst på et bad?
– Ja, det tror jeg nok. Han er litt av en friskus og går sjelden forbi et vann uten å kjenne på det.
Hun smilte og avga en kort og lav latter i munter toneart. Vi gikk og den som går, kommer frem – til Kloptjern. Kiro nølte ikke, knuste vannspeilet. Svømte og drakk samtidig.
Min nye venninne lo, la oss kalle Netty. Vi satte oss i skyggen av en ask og så utover vannet. Vi sa ingenting på en stund.
– Hva skal du gjøre i sommer, sa hun.
– Njæ, ikke no’ spesielt. Luke litt i hagen, kanskje lukte på en blomst og åpne en flaske vin under epletreet mitt.
– Omtrent det samme her. Sommeren er en ensom tid, sa hun og samlet knærne oppunder haken.
Vi fulgte Kiro med blikk. Han laget vannlyder og svømte med en pinne i kjeften.
Jeg tenkte at nå er tiden inne og sa:
– Tror du to er mindre ensomme sammen, sånn generelt sett?
Netty myste mot solen, lot det gå noen sekunder … kan ha vært fem:
– Det kan godt være.
– Tror du det gjelder to som helt tilfeldig treffer på hverandre, la oss si i en skog?
– Ja, det tror jeg …. kanskje gjelder det mer for dem enn de som treffer hverandre ved sjøen.
– Det har jeg ikke tenkt på, kanskje du har rett.
– Kan tenkes, sa Netty.
– Hva om vi… ja, altså…
– … er litt sammen i sommer?
– Ja.
– Kan ikke skade, sa Netty.
– Nei, det kan ikke det. Hva galt kan skje?
– Trolig ingenting, sa Netty.
Kiro kom opp fra vannet. Han ristet seg og vannet gresset omkring seg.
Takkskarruha, Kiro… flinke bisken. Du skal få en en neve ostepop når vi kommer hjem, sa jeg – ikke høyt.

MED ANDRE ORD

Tid om annen nesten ulaseggjørlig å unngå Dagsavisen, som sist lørdag. Debattinnlegg. Jeg festet meg ved tittelen: Jeg kan ikke avlyse at jeg finnes

Teksten er tastet av kostymedesigner Kjell Ingebrethsen Nordström og starter med at han er sint på folk som vil avlyse Pride, sint fordi politiet anbefalte avlysning av paraden av frykt for nye terrorhandlinger. Og så:
“Religiøse miljøer har fått kritikk. Rettmessig, mener jeg. Fordi mye av hatet som spres, kommer fra religiøse grupper. Jeg kommer tilbake til det.”
Saft, suse tenkte jeg… kan det være sant .. endelig en homofil som har baller store nok å si det som det er, påpeke hvor hatet mot skeive er tjukkest og mørkest.
Jeg leser spent videre. Nordström skriver om hvor vanskelig det er å leve som homofil, at han har lært seg å være på vakt. Han har utviklet en “radar” som sveiper omgivelsene og detekterer potensielle farer. Han er rett og slett redd for bli banket opp.
Ingen misunnelsesverdig situasjon. Kan ikke annet enn føle med ham. Ingen skal ha bank uten meget god grunn.
Jeg leser videre og kan nesten ikke vente med å lese hva han skriver om homohatet i religiøse grupper:
“Jeg blir sint på folk som er så trangsynte at de ikke skjønner at kjærlighet er noe alle trenger og har rett til å oppleve. Jeg blir sint på folk som tror de er så fortreffelige, bare fordi de tror på en Gud. Jeg blir sint på Guden, som ikke klarer å formidle til sine tilhengere at de skal elske, i stedet for å hate sine medmennesker.”
Javel, det var Nordströms oppgjør med homohat i religiøse miljøer. Litt slapt. Kunne han ikke bare hoppet ut i det og vært mer spesifikk:
Jeg blir jævlig sint på muslimer som er så innsausa i åndsforlatt intoleranse at de ikke skjønner at kjærlighet er noe alle trenger. Jeg blir fly forbanna på muslimer som tror de er så fortreffelige, bare fordi de tror på Allah. Og jeg er så inni gamperæva drittlei at den jævlige pedoen Muhammed – som dævva for 1390 år siden – skal være retningsgivende for noens holdninger til homofili – føkk Muhammed!
Vel, det var bare et forslag…