Sommer er tid for minner. Jeg liker å tenke på barndommen. Gild tid, gylne dager. Ingenting er som å være gutt. Jeg var gla’ for at jeg ikke var jente, de drev jo bare med kjedelige greier … hinke paradis, hoppe tau, klinkekuler, mor og far og unge og sløve balleker som Halli-hallo, høl i hatten… de var aldri møkkete, de var rene og pene og gikk omkring med plisjéskjørt og brannbilrøde lakksko.
Annerledes med oss gutta. Vi hadde det fett og drev med alle slags mulige sysler og hadde plaster på begge knær og skrubbsår i panna. Vi vegret oss for kroppsvask og likte å gå i gamle joggesko som ikke duftet så godt. Noen av oss var ikke populære blant voksne i nabolaget, en og annen av oss kom også dårlig ut i meningsmålinger blant egne foreldre.
Jeg var en av gutta … en av de verste, når sant skal sies, men jeg skilte meg ut på én måte: Jeg likte bøker. Det sa jeg ikke til de andre gutta, men jeg besluttet å avlegge byens bibliotek et besøk en sommerdag i ferien – mitt første. Alene.
Jeg syklet avsted mot sentrum og parkerte utenfor en ganske massiv murbygning, som nok hadde stått dørgende stille og urørt i drøyt hundre år.
Overgangen fra det sommerlyse ute til det mørke inne var brå. Mørke trepaneler, lamper uten lys, stivnet stillhet og luft fra året før. Ikke et menneske å se. En sted bortenfor bakenfor.
Jeg tenkte at de som jobber her, har tatt ferie og i yr glede glemt å låse døra. Jeg sniffet i luften omkring og fastslo at jeg var på bortebane, men jeg likte det. Etterhvert oppdaget jeg at jeg ikke var alene. Jeg hørte papirrasling og stolknirk. Jeg gikk etter lydene.
Hun satt bak et stort skrivebord tilvirket i mørkt treverk med brede årringer. Jeg nærmet meg sakte. Hun satt bøyd over noe og førte en fyllepenn. Den skrapte mot en stor, brun konvolutt.
Hun rettet seg opp:

En gammel dame. Blond. Skumle brilleinnfatninger. Lav stemme. Hun smilte ikke.
– Hva kan jeg gjøre for deg?
Jeg var nervøs og forsøkte å si noe, uten å få det til. Trolig var jeg mer sjarmerende som gutt enn jeg er nå; hun smilte litt og slapp seg tilbake i stolen.
– Kanskje du vil lese litt… glad i bøker? Da er du kommet rett. Her er mange bøker, bare å velge og vrake.
Stemmen var lys og melodiøs. Munter diksjon. Jeg tenkte at hun er ikke så gammel likevel, kanskje yngre enn moren min og minst like pen.
Jeg husker ikke hva jeg svarte, men hun sa:
– Lånekort, unge mann. Det er det du skal ha.
Uten opphold fant hun frem et kort på størrelse med et spillkort. Hun spurte om navn, jeg sa det. Adresse? Jeg sa det. Bursdag? Jeg husket det.
Hun førte fyllepennen sin med rutinert eleganse. Holdt kortet opp foran seg og blåste på det. Viftet det rundt i luften.
– Sånn, sa hun og rakte meg kortet.
– Tusen takk, sa jeg.
– Nå er du en av oss.
– Hææ..
– Vet mor og far at du er her?
– Eeh.. nei.
– Du er en av oss.
– Javel, sa jeg og turte ikke følge opp.
Hun tok av seg brillene og ble enda penere. Hun fikserte meg, øynene hennes var blåklokkeblå og milde. Hun smilte og viste frem noen hvite tenner.
– Du er heldig med dagen. Ingen er her… ja, bortsett fra meg, men ikke bry deg om det. Jeg er ikke her.
– Hæææ..
– Jeg er her, men likevel ikke. Det er bare du.
– Ååå??
– Vel, det er ikke helt korrekt, sa hun ettertenksomt – utstudert, har jeg tenkt senere. Hun smilte og jeg tror jeg kunne skimte to jeksler uten amalgam.
Jeg husker ikke nøyaktig hva hun sa videre, husker ikke helt hva jeg sa, og jeg forsto ikke alle ordene hun brukte:
– Du har åpnet et nytt kapittel i livet ditt.
– Hææ..
Hun slo ut med den ene armen:
– Synes du det ser dødt og ødslig ut her? Bare støv og stillhet? Lagerbygning for gammel tremasse?
– Ehh..
– Du har nettopp entret en ny verden, full av liv. Det er mer liv her enn i Sirkus Arnardo. Ved første blikk ser det ikke slik ut, men sånn er det. Helt sant.
– Javel…
Hun smilte og monterte brillene på nesen. Smilet var borte.
– Ta deg god tid, det er lenge til stengetid … og husk at jeg ikke er her. Det er bare deg, sa hun og grep tak i en ny konvolutt, stor og brun. Hun bøyde seg over den. Fyllepennen danset…