TUSEN TAKK, TONE

Verden er en jammerdal, det vet alle som har vært her en stund. Noen dager er verre enn andre. I nattbordskuffen min ligger morfars gamle revolver, en ladd .455 Webley. Den bråker fælt og lager store hull.
I dag tidlig var jeg fristet, jeg var det… jeg åpnet skuffen, men kom til å tenke på tapetet jeg har på soveværelset mitt. Jeg liker det så godt, alltid gjort det.. liker fargene og mønsteret og tenkte det vil bli ganske tilklusset hvis… ja, hvis jeg gjorde bruk av den fæle tingesten.
Jeg må skjerpe meg, tenkte jeg og resonnerte videre: Hva pleier jeg gjøre når jeg er nedfor, føler meg udugelig, ikke er noe for noen og vil jekke opp selvfølelsen noen hakk?
Jeg ble straks i bedre humør da jeg fant det opplagte svaret: Jeg pleier gå inn på nettsiden til det offentlig finansierte Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, forkortet STK, som vel må sies å være en kvinnearbeidsplass – 30 forskere, hvorav fire menn.
Stivt stykke å si at STK driver med høyaktuell forskning og utvikling med sikte på å opplyse brede lag av befolkningen og samtidig stimulere bruttonasjonalproduktet, men dette er pirk – jeg innser det.
Skal vi se, hva har vi i dag, spurte jeg meg selv. Jeg søkte alfabetisk på navn og fikk fort fast fisk: Tone Irene Brekke.


Hun er postdoktor (nei, ikke bedriftslege i Posten) og holder på med et forskningsprosjekt med tittelen: Å sosialisere filosofien: Kjønn og litteratur i britisk romantikk.
Om prosjektet skriver hun:
Prosjektet tar sikte på å revidere oppfatningen av romantikkens kvinnelige filosofers forfatterskap. Tradisjonelt har romantikken vært forstått som en periode som har bidratt til vektleggingen av det mannlige geni. Som en konsekvens av dette, har den moderne feminismens synliggjøringsprosjekt ofte gjentatt denne tilnærmingen og dermed representert kvinnelige filosofer som isolerte tenkere.
Denne prosjektbeskrivelsen ble på STKs hjemmeside publisert høsten 2011 og oppdatert sommeren 2019… det er godt tegn og betyr at Brekke ikke er av den vankelmodige sorten som kaster seg ut i hvilket som helst prosjekt uten å tenke seg grundig om. Det er bra.
Som antydet faller kanskje ikke Brekkes akademiske virksomhet innenfor kategorien anvendt forskning, men æresånøye… underholdningsverdien kan være førsteklasses. Jeg gleder meg overmåte til hennes prosjekt er fiks ferdig og foreligger i tekst… jeg kan nesten ikke vente med å lese…

FAKTA FAEN… OG LITT ATTPÅ – DEL 2

Ikke mye skaper mer hurlumhei enn klimadebatt. Noen mener at vi må stoppe all petroleumsvirksomhet straks, senest førstkommende mandag før lunsj – ellers vil alt gå til helvete. På den stikk motsatte siden er de som mener at Greta Thunberg og alle andre klimaaktivister er skikkelig dumme og at vi trygt kan pumpe olje og kjøre svære amerikanere med V8-motorer, dra på chartertur seks ganger årlig og spise en kilo rødt kjøtt daglig til evig tid og vel så det – uten andre konsekvenser enn at solen står opp i øst og går ned i vest… slik den har gjort siden den ble dannet for omlag fem milliarder år siden.
Skarpe fronter. Tøffe tak.
Faktasjekkerne Morten Langfeldt Dahlback og Silje Sjursen Skiphamn i Faktisk.no hadde sikkert ikke noe imot oppdraget med å sjekke fakta knyttet til facebookgruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet, ledet av Knut Amundsen.


Jeg er bare en enkel mann fra provinsen, kan ikke så mye om klimaet vårt og i hvilken grad det påvirkes av menneskelig virksomhet. Derfor mener jeg ikke så mye om klimaspørsmål, jeg kan for lite om emnet, mangler relevant utdannelse og har ikke snappet opp nok faktagrunnlag for noenlunde substansiell meningsdannelse.
Kanskje også slik fatt med faktasjekkerne Dahlback og Skiphamn, henholdsvis filosof og journalist med helse som spesialfelt.
Jeg er ikke medlem av angjeldende folkeopprør, aner ikke hva de driver med og hva de skriver, men Faktisk har nok saumfart hele nettstedet og deretter tilvirket en rapport publisert for fire dager siden på egen nettside, så laaang at jeg nesten gir meg ende over. Hvor mange sider? Aner ikke, rapporten er ikke paginert. Jeg har imidlertid en tommestokk og måler 225 centimeter på laptopen min, altså 2,25 meter… men det rare er, at her finnes ingenting om klima og klimarelaterte problemstillinger, hvilket rapportens tittel mer enn antyder: Innsikt: Hvem styrer egentlig “Folkeopprøret mot klimahysteriet”?
Dahlback og Skiphamn er ingenlunde opptatt av klimafakta, de er opptatt av hvem som er involvert i dette folkeopprøret og later til å jobbe ut fra forestillingen om at alle klimaskeptikere ikke bare er henimot tilbakestående, men også nazister, rasister, muslimhatere, islamhatere og sikkert homofobe attpå. For å krydre litt, appellere til de av leserne som liker pikant kjendisstoff, gjør de to et ganske raft faktasjekketriks… de innsetter i teksten artisten Stella Mwangi, som ble frikjent for fyllekjøring for noen år siden.


Jeg skjønner at Dahlback og Skiphamn har hatt det gøy, men det er ikke sikkert alle klimaskeptikere hater muslimer og er heseblesende rasister og overogunderogoveralthypernazister. Hertil må for ordens skyld tilføyes at det ikke er ulovlig å mislike islam, mange mener det er rasjonelt… og islamskepsis trenger ikke være uforenlig med kognitiv virksomhet – tvertimot, vil noen hevde.
Dahlback og Skiphamn er opptatt av SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) og påpeker at Knut Amundsen i 2016 på SIANs facebookside ga uttrykk for kampvilje mot islamisme. Hva så… ikke mange her til lands er for islamisme.
Men jeg stusset sant å si over noe Amundsen skrev i den lukkede facebookgruppen Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge: “De jeg i dag vil kalle brunskjorter nazijugent er AUF”.
Jeg ringte Knut Amundsen, som sa at hans omtale av AUFere nok var litt i overkant, men at det var en reaksjon på arbeiderpartifolks stadige ytringer om hvor brunbeisede FrPere er.
Velvel, mangt og meget her til lands er topolet, og man kaller hverandre både ditt og datt…  sånn er det blitt, men tilbake til våre to faktasjekkere, Dahlback og Skiphamn, gjorde de en god jobb?
Tja, de to sammen byr på underholdning, men jeg ble ikke nevneverdig klimaklokere… faktafattig som rapporten deres er, og dessuten:
Hvorfor så mye styr om dette folkeopprøret, det er dessuten – etter hva jeg hører – etablert en motsats, nemlig Folkeopprøret mot folkeopprøret mot klimahyseteriet. Noen ganger tror jeg kanskje man skal la folk være i fred og sysle med sitt.
God helg, forresten…

FAKTA FAEN… OG LITT ATTPÅ – DEL 1

La meg først poengtere at jeg ikke har minste snev av tilknytning til noe politisk parti, ei heller annen organisasjon… bortsett fra Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, eller som noen av oss sier: FoAshYHoigaVflBodOModÆDAØ.
Annerledes med Faktisk.no, som fra hver av sine eiere – NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – årlig mottar én million kroner i driftsstøtte: 6 millioner kroner. Allikevel skriver Faktisk.no dette om Faktisk.no:
“Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.”
De som synes sannsynlighetsregning er gøy og vet at bikkjer sjelden biter den som varter opp med kjøttbein og andre go’saker, vil kanskje stille spørsmålet: Hva er sannsynligheten for at Faktisk.no grundig ettergår sine eieres redaksjonelle aktiviteter?
Faktisk.no (heretter Faktisk) ble stiftet 27. april 2017 og har god råd. I etableringsstøtte mottok Faktisk 10 millioner kroner, likt belastet Dagbladets Stiftelse, Fritt Ord, NRK, TV2 og Stiftelsen Tinius, og i fjor skjøt også Sparebankstiftelsen DNB inn 3 millioner kroner.
Hva mer er: Faktisk inngikk i 2018 en samarbeidsavtale med Facebook. Om dette står det på Faktisks nettside:
“Partnerskapet innebærer at Faktisk.no får tilgang til spesielle verktøy og funksjoner som også gir mulighet for økonomisk støtte.”
Uttrykt mer presist: Det er fett og dessuten artig å jobbe for Facebook, penger å tjene på å rote omkring på Facebooks sider og lete etter faktafeil.
I 2018 tjente Faktisk 153 934 kroner på denne virksomheten, i fjor 504 302 kroner.
Altså: Det lønner seg å finne feil i Facebook – jo flere, desto bedre betalt. Det er forsåvidt greit, provisjonsarbeid er ikke ulovlig, men i Faktisks utredning om metode, står det:
“Det er faktapåstander som faktasjekkes. Verken følelser eller meninger kan faktasjekkes. Faktapåstander er som regel fremsatt i en kontekst, som derfor kan påvirke utfallet av en faktasjekk. Det er derfor en påstand kan bli delvis feil eller delvis sann. Eller ikke sikker.”
Dette skurrer litt, vanskelig å tolke dette annerledes enn at faktaopplysninger, eksempelvis et tall, eller en selvinnlysende og flestemannsakseptert sannhet ikke har gyldighet hvis omkringstående ord danner setninger man ikke liker så veldig godt.
Er det riktig, som noen hevder, at Faktisk faktisk er en slags sensurmaskin som tar lett på vår grunnlovsfestede ytringsfrihetsparagraf, som også skal sikre oss retten til å lese og høre hva vi vil?
I morgen, eller dagen derpå, skal vi se litt på hva som kan skje når Kristoffer Egeberg, ansvarlig redaktør i Faktisk, gir to av sine faktasjekkere ordre om faktasjekk.

PRIMTALL 37


Jeg har 219 venner på facebook. Ganske rart å tenke på, ettersom jeg nesten ikke har venner i det virkelige liv. Sant å si kan jeg telle mine venner på høyrehånden til en litt uvøren, distré og pensjonert sagbruksarbeider jeg kjenner. Det er såvidt døtrene mine vil være venn med meg.


Således ikke til å undres over at jeg synes det er stor stas med facebookvenner, jeg synes det… og dagstadig tar jeg meg selv i å misunne de som har flere fb-venner enn jeg, og det har jo de fleste, noen har hundrevis, noen har innpå tusen og jeg vet om en som har 2848 venner, men han er sikkert mye hyggeligere og morsommere enn jeg og ser sikkert også bedre ut på en grå regnværsdag…
Men jeg har forsonet meg med dette misforhold, det er forresten ikke sikkert misforhold er rette ordet; det er jo forskjell på mennesker, og alle kan ikke ha like mange venner. Jeg erkjenner det, jeg gjør det, men for noen år siden satte jeg meg et mål:
222 facebookvenner.
Et stivt stykke, absolutt… jeg trodde ikke noe på det, men nå er jeg snart der. Jeg blir varm innvortes av all denne vennlighet, jeg blir det.
I går ved disse tider hadde jeg 217 venner, og jeg var nok litt oppglødd. Det var nok årsaken til at jeg rent glemte min naturlige sjenanse og ved en innskytelse sendte en venneforespørsel – et langskudd, ville mange sagt – til en ung dame jeg såvidt har snakket med. Hun er politiker og: Sjef for et helt bibliotek… ja, sjef for så mange bøker at ingen kjenner det nøyaktige antallet. Hvor mange bokstaver det dreier seg om tilsammen, vet kanskje ikke engang Gud…
Jeg er gla’ i litteratur og jeg tror det å være sjef for så mange bøker fulle av vokaler, konsonanter, kommaer, semikoloner og kanskje en og annen cirkumfleks… det må være lykkens ekstremalpunkt, og jeg tenkte at en slik dame gidder ikke være venn med en som jeg.
Hybris, tenkte jeg… men skulle du sett, ikke så lenge etter avsendt forespørsel fikk jeg svar; hun ville være min venn. Jeg hadde 218.
Det nærmer seg, tenkte jeg… bare fire til, kanskje greier jeg det før nyttårsaften. Ved et mirakel sa det pling i laptopen min bare en snau time etter… en mann jeg aldri har hørt om før, hadde sendt en venneforespørsel. Jeg takket ja på flekken, redd for at han skulle ombestemme seg.
Så nå har jeg 219 venner, jeg er himmelhenrykt og mangler bare tre. 222 er et så fint tall, det er det samme både baklengs og opp-ned… og hvis man deler det på tverrsummen, får man primtallet 37…. og nesten ingenting i verden er finere enn primtall.
Nåvel, altså bare tre igjen til 222. Kanskje det ordner seg før sommeren… håper det.

FORRIGE UKE…

… tilbragte jeg litt tid med en ung dame jeg kjenner godt. Vi pratet om løst og bittelittegrann fast… om klimagreier, brexit, EU, tilstundende presidentvalg i USA, sardiners sesongsykliske sexliv, jålebukken Abid Raja, utviklingen av den lokale knivmakerkunsten i perioden 1855-90, Aasmund Olavsson Vinjes sørgelige endedelikt, silda i ernæringshistorisk perspektiv og huset vi satt i, som er 175 år i år… ja, slike ting man gjerne taler om over noen glass vin, men samtalen skrenset også innom integrering og innvandring og sånn, og jeg kom til å bruke ordet svart om de som er veldig brune i huden.


– Men det kan du ikke si, opplyste hun og sa at jeg måtte bruke termen melaninrik. Hun forklarte at pigmentering av hud skjer ved at aminosyren tyrosin går i forbund med enzymet tyrosinase og danner melanin hvis konsentrasjon bestemmer fargemetning.
– Men de svarte synes det er greit å bli kalt svarte, sa jeg.
– Det er lenge siden.
– Hæææ..
– Helt sant!!
Jeg har tenkt på dette i ettertid. Jeg trodde meg ganske oppdatert på hvilke ord som er greie hva hudfarge angår, men jeg var usikker og oppsøkte  Språkrådets nettside. Der står det svart på hvitt at svart er “både nøytralt og positivt”.
Men en kan aldri være sikker på noe nuomstunder. Noen er deskriptive (spade er en spade), andre vil være normative (slik det helst bør være), de fleste vet ikke hva de skal tro og mene – og ikke få gir ganske enkelt faen.
Jeg tror nok jeg holder på svart en stund til, helt til jeg blir titulert hyperrasist. Det kan skje, underligere ting har skjedd i verdenshistorien.
En løsning kan være å bruke ordene hvit og hvitt og disses utledninger… i stedet for svart kan man si uhvit, eller ukvit på nynorsk, men da vil jo en og annen skjemtegauk sikkert kalle melaninrik hud for antikvit… som jo fonetisk ligner antikkhvit, som er en mye brukt interiørfarge solgt over disk i alle fargehandlere i hele Norge… og det kan jo hende at gjøglerfanter hist og her vil sidestille antikvitet med melaninrik person som drar på åra.
Vel, dette er vanskelig… og man kan lett forestille seg at svart blir forsøkt sjaltet ut av språket vårt, og da har vi et svært språkproblem, også skolebarna… som skal synge Luciasangen, som starter slik: Svart senker natten seg, i stall og stue…
Nåvel, dette får meg til å minnes en liten, kuriøs historie for noen år siden. Scenen er en liten leilighet med to store vinduer mot vest.
– Det er svarte skyer i horisonten.
Hun sto ved et av vinduene og så ut. Jeg gikk bort til henne og sa:
– Nå tuller du fælt, det er jo skyfritt overalt. Dessuten er rumpa di av første klasse.
– Det jeg mener å si er at jeg ser litt mørkt på det.
– Underlig, du med ditt skinnende lyse sinn.
– Det jeg mener å si er jeg slår opp.
– Svarte faen, sa jeg og lot som om jeg var lei meg. Hun var i ferd med å entre menopausen, som jo er flere tusen ganger lenger enn den aller lengste kaffepause. Dessuten var jeg lei babbelet hennes… og de evinnelige metaforene.

MARLOWE TAR SAKEN

Ikke uofte sier, eller skriver noen noe om hva som er spesifikt norsk… hvilke verdier som kan anses typisk norske. Noen vil si at det er typisk norsk å være opptatt av hva som er typisk norsk, noen vil hevde at det er typisk norsk å bli fly forbanna av SAS’ påstander om Skandinavia som et tomt landområde der ingenting er oppstått og utviklet, men importert og brukt som det er.
Filosof Knut Jørgen Vie hadde forleden på trykk en kronikk i Dagbladet. Tittel: UT MED NORDMANNEN. Han avslutter teksten med: “… – ut med nordmannen.”
Selvsagt skrev han noe imellom, men ikke no’ jeg synes er så klokt og originalt at jeg gidder sitere ham.


Men det er et vanskelig tema, dette… for hva faen er egentlig norsk… har vi nordmenn noe som ikke finnes i andre land? Vel, vi har arven etter Hans Nielsen Hauge, vesttelemarkbunader på 17. mai og Kviteseidsmør i butikkene. Men jeg skal ikke trette ut mine drøyt 100 000 lesere med enerverende forsøk på definisjon av norskhet.
Jeg vil forsøke en annen metode. Hva med å stille spørsmålet:
Hva er typisk unorsk?
Det er kanskje slik Philip Marlowe ville angrepet denne problemstillingen. Som alle vet, var Marlowe selvstendig næringsdrivende i Los Angeles på 30-, 40- og 50-tallet. Han opererte som privatdetektiv, drakk mye whiskey og transporterte seg selv omkring i en Plymouth De Luxe fra 1938.


Som private eye var nok Marlowe kjent med hypotetisk-deduktiv metode, og han ville nok innledningsvis i jakten på det norske utelukket hva som ikke er norsk.
Sant å si ikke ofte jeg leker Philip Marlowe, men jeg vil ikke la anledningen gå fra meg. Tillat meg å spørre: Hva er typisk unorsk?
Det er ganske unorsk å frykte for livet sitt når man går ut av huset hvilken som helst tid på døgnet for å lufte seg selv og ens tanker, eller bikkja. Man trenger ikke frykte for puls og blodomløp, portemoné og mobiltelefon – hvis man da ikke bor i enkelte strøk av Oslo og er uheldig å påtreffe melaninrike ungdommer med kniver, macheter og skarpladde håndvåpen.
I Norge kan man gå i et sommerbryllup uten frykt for at noen fra den lokale bapistmenigheten skal utløse en selvmordsbombe straks etter forretten, slik at brudeparet, forloverne og halvparten av bryllupsgjestene blir sprengt langt faenivold opp i luften og returnerer som rød, lokal nedbør.
Det er unorsk å være innbitt motstander av frihet og demokrati. Det er unorsk å hate ytringsfrihet så mye og inderlig at man gjerne vil drepe for å slippe  ytringer man ikke liker så godt.
Det er også unorsk å kverke homofile fordi de er homofile, det er unorsk å steine kvinner til døde hvis de opptrer usømmelig, det er heller ikke norsk tradisjon å skjære småpikers kjønnsorganer i stumper og stykker, sy igjen skjedeåpningen og senere hen gifte dem bort til rare fettere fra de mest grissgrendte strøk av Punjab.
Det er unorsk å bli halshugget fordi man tøyser og tuller litt med Jesus og Gud, likeledes blir man ikke – uten ankemuligheter – dømt til døden for å antyde ønske om utmelding fra Den norske kirke.
Det er unorsk at skjeggete og uflidde fillefranser med AK47 reker gatelangs og passer på at folk oppfører seg ordentlig, nærmere presisert: At kvinner ikke viser mer hud enn det som trengs for ikke å snuble i fortauskanter for øyeblikkelig etter gå på snørra i asfalten.
Det er unorsk å være så inni heiteste glohaugen opptatt av ære og respekt at man foretrekker slektningers og kjentes anerkjennelse fremfor lykkelige døtre i levende live.
Det er også ganske unorsk å være så korka at man tror at 72 avsindig kåte jomfruer i himmelen ikke kan vente med å kaste seg over dauinger av Gud innvilget evig ståpikk…
Slik kunne en holdt på, nesten i det uendelige, men jeg gidder ikke mer… runder av nå og konkluderer: Det er unorsk å være muslim.

TØYTER I HVITE SHORTSER

Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte meg i går kveld… og når hun ringer, løfter jeg alltid telefonen og er forberedt på de underligste spørsmål:
– Hva synes du om hvite shortser?

– Følger du ikke med… masse baluba og hurlumhei nedi Lillesand, småjentene der vil ikke spille fotball med hvit shorts fordi hvitt stoff er så gjennomsiktig når det blir vått av svette.
– Åjavelja…
– Disse jentene har fått viljen sin, når får de spille med mørke shortser.
– Jaja…
– Jeg må le. De skjønner jo ingenting. Det laget jeg spilte på som ung jente, brukte hvit shorts… og vi utnyttet hele dens potensial.
– Ååå??


– Ja, så trange som mulig og etter ti minutters spill var vi svette og fine. Shortsen klistret seg fast både her og der, vi gjorde ikke mye for å skjule go’sakene. En av jentene hadde bollemus, og den ble ganske kursivert under en svettevåt shorts, for å si det sånn.
– Saft suse.
– Nettopp. Vi var elendige fotballspillere, tapte for det meste, men vi hadde et trofast publikum.
– Hmmm…
– Jeg spilte back og pleide legge inn noen saftige sklitaklinger. Da ble det litt knall og fall, og jeg pleide alltid skreve litt ekstra når jeg ble liggende på gresset.
– Men du har jo alltid vært ei tøyte, Gitte.
– Ikke bare jeg, men det funket. Alle gutta på skolen sto helt inntil sidelinjen og fulgte nøye med. Vi var svært populære og førstevalget når gutta inviterte til hjemmealenefester…

DA JEG VAR UNG MANN…

… og ble tissetrengt, som det heter, pleide jeg oppsøke toalettet vi hadde hjemme. Jeg siktet så godt jeg kunne, men jeg var en distré gutt og undertiden kom noen dråper på avveie. Jeg simpelthen bommet. En slik praksis passerer ikke ubemerket i det uendelige, ikke så lenge det er mødre i huset… som reker omkring med støvkluter og vaskebøtter.


Moren min påpekte med velklingende vesttelemarkdialekt viktigheten av å styre strålen slik at alt det gule ramlet ned omtrent midt i doen.
Da vi var på skolen og følte at vi måtte tisse, gikk vi på toalettet. Etterpå dyttet vi på cisterneknappen og vasket hendene.
Deler av skoleveien min var skog. Hvis skolekameratene og jeg måtte tisse, gikk vi bare noen meter ut fra stien og tisset bak en furu, eller bjørk, eller en hassel… jeg likte spesielt godt et av hasseltrærne. I dag er det et stort og stolt tre.
Men det var før, i en annen tid. I enkelte kretser er det visst ikke å nøye hvor man tisser… i Sverige er det ikke helt uvanlig blant noen ungdommer å tisse i andres munn. Dette skjer gjerne etter at den som eier munnen er blitt ranet, banket opp og ligger på bakken.
En norsk publikasjon som med jevne mellomrom beskyldes for dagstadig utøvelse av hyperrasisme, nazisme, fascisme og en hel haug andre ekle ismer, har en sak hvori denne nye vannlatningspraksisen er beskrevet, eksemplifisert ved disse to guttene:


Prince Georgio Stanley Kadjo og Montasjer Mahmoud Edris.
Disse to 16 år gamle guttene er litt uvørne av seg, de er visst litt beryktet i Sverige, men nå er de stilt for retten og dømt. De ranet en etnisk svensk gutt, tisset i munnen hans og kalte ham “svennejävel”, som oversatt til norsk er noenlunde ekvivalent til svenskefaen.
Den ene gutten er født i Sverige, den andre er fra Eritrea og har vært i Sverige i fire år.
Retten dømte de to til ungdomsomsorg, ifølge Resett.
Mild dom? Vel, man må ta hensyn til de to unge mennenes bakgrunn. Det gjorde retten. Etterforskning og samtaler med guttene bragte på det rene at her er tale om ulykkelige gutter, og Prince Georgio Stanley Kadjo er kategorisert som barn med særlig behov for støtte. Det poengteres og presiseres at hans foreldre ble separert da han var sju år gammel.
Jeg har aldri ranet noen, eller tisset i noen andres munn, men jeg har hatt griseflaks… mine foreldre giftet seg St. Hansaften 1954 og var gift i 52 år før faren min trådte ut av ekteskapet, eller døde – for å være helt nøyaktig.

BEFRIENDE TRUSEINNLEGG

Det stunder til sommer og tvangsgifte. Unge muslimske jenter i Norge gruer seg som bare faen. Sommer er nemlig tvangsgiftetid og bare foreldrene – og Allah, selvsagt – vet hvem som er påtenkt ektemann.
Trolig er det tale om en fetter… om å gjøre å holde sex og forplantning innenfor slekten og således opprettholde tradisjonen med innavl.
Regjeringen har varslet intensivering av kampen mot sosial kontroll, vold, tilløp til drap og tvangsekteskap i muslimske familier i Norge. Kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande går i bresjen i denne kampen, som egentlig ikke er kamp… men departemental møtevirksomhet som skal utlede en rapport og en handlingsplan mot alt det fæle muslimer driver med innenfor familien.
Grande er ikke så veldig handlingsorientert, bortsett fra når hun får brålyst på sex i et bondebryllup. Derfor bør hun skjerpe seg og lytte til dem det gjelder:
Unge muslimske jenter, som gruer seg til sommerferie i opprinnelseslandet, for de frykter å bli koner med store mager før de aner ordet av det.
Disse jentene er ikke interessert i ørkesløse, departementale diskusjoner og rapporter skrevet i kansellispråk. De vil ha handling, og de vet hva som funker:
Skje i trusa.


Ja, det er helt gennnialt. Man putter en skje ned i trusa, som ligger pent over venusberget. Skjeer er tilvirket i metall, og alle vet at metall blir registrert i sikkerhetskontrollen på Oslo lufthavn.
Så er det rett inn på et rom for kroppsvisitering. Jenta får anledning til forklare sin kinkige situasjon, og man får tro at tilstedeværende vektere, eller politibetjenter tar hintet og holder piken tilbake og således forhindrer en kriminell handling.
Men tilgang på skjeer kan være et problem. Ikke bare de muslimske pikebarna som er kjent med skjetrikset; skjeer har det med å forsvinne fra muslimske hjem når det nærmer seg sommer.
Det er her Trine Skei Grande bør sette inn et målrettet tiltak, som er både billig og bærekraftig. Gjør en avtale med Ikea, som kan levere skjeer i svære kvanta på kort varsel. Siden er det bare å distribuere skjeene rundt omkring på skoler med høy innvandrertetthet hvori unge jenter som ikke har lyst til å gifte seg med fetter’n sin.
Ikea har flere billige varianter av skjeer i rustfritt stål hvorav Förnuft, som koster 35 kroner for et sett à 4 stykk.
En muslimsk pike i nød trenger bare én skje. 8 kroner og 75 øre for å unngå tvangsekteskap med en tullebukk fra landsbygda i Pakistan… det er faen meg billig.

VI GIKK

Fryktelig, dette coronaviruset. Over 66 000 kinesere er smittet, og noen er borte. Tragisk, la oss lyse fred over de døde.
Men ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, sier mange som leter etter lyspunkter… det stunder til sommer, og dette slemme viruset bevirker kanhende redusert antall kinesiske turister i Norge.
Mine tanker går til turistnæringen, som hvert år stilles overfor et dilemma: Kineserne strør om seg med penger, og det er bra… men de oppfører seg som om de eier hoteller, restauranter, fjorder og fjell og alle turistattraksjoner mellom Lindesnes og Kirkenes. Veier penga opp for dårlig oppførsel?
Kineserne har ikke dannelse, de kan ikke oppføre seg… og når de drar hjem, puster alle guider, kokker, servitører og stuepiker fjordlangs og i alle dalfører lettet ut.
Man må undres over hvorfra denne oppførselen kommer. Turistnæringens forklaring er todelt:
1. Mange kinesiske turister i Norge har aldri vært utenfor eget hjemlands grenser og aner ikke hvordan man skal te seg, altså en kulturkollisjon.
2. Kinesere er mange, de bor i et stort land, har lang historie og de tror de et slags herrefolk, især etter Kinas økonomiske vest de siste tiårene.
Kulturkrasj, jada… men det går an å skjerpe seg, prøve å ta rede på hva slags oppførsel som er vanlig her til lands. Burde ikke være så vanskelig, kineserne er jo durkdrevne kopister.
Men Kina er et rått og brutalt kommunistdiktatur, og kinesere blir fornærmet for det minste, de har ingen respekt for Vestens tradisjoner og tåler ikke at eksempelvis Nobel-komiteen gjør jobben sin, eller at Etterretningstjenesten offentliggjør bekymring for spionasje i kinesisk regi
For noen år siden satt jeg på verandaen til et av Norges fineste trehoteller sentralt beliggende i Sør-Norge. Jeg satt der med en dame jeg kjenner godt, Gitte. Vi drakk kaffe og spiste eplekake med is. Solblank ettermiddag i juli. Vi ante fred og ingen fare, bare fuglesang, aspeløv i vinden og to ekorn som rasket over gressplenen.
Plutselig trampet en hel haug kinesere ut på verandaen. De bablet og ropte og snakket i munnen på hverandre. De koblet sammen to runde bord, noe stoler veltet og en fet, ekkel unge sutret og grein og ville sikkert ha et stort stykke bløtkake – for ytterligere øke sin vekt i fett.
Gitte løftet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le litt. Vi hadde hørt om orienteksessen før og kineseres adferd, men nå fikk vi syn for sagn. Aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri.
Kineserne ble nok litt fornærmet over at servitrisen ikke kunne kinesisk. Så var det smatting, slurping, raping og en fjert nå og da… snikksnakk med mat i munnen, hei og hå og hurlumhei. De oppførte seg som… nei, ikke ville dyr, men kinesere.
– Vi går, sa Gitte… og det gjorde vi.