… tilbragte jeg litt tid med en ung dame jeg kjenner godt. Vi pratet om løst og bittelittegrann fast… om klimagreier, brexit, EU, tilstundende presidentvalg i USA, sardiners sesongsykliske sexliv, jålebukken Abid Raja, utviklingen av den lokale knivmakerkunsten i perioden 1855-90, Aasmund Olavsson Vinjes sørgelige endedelikt, silda i ernæringshistorisk perspektiv og huset vi satt i, som er 175 år i år… ja, slike ting man gjerne taler om over noen glass vin, men samtalen skrenset også innom integrering og innvandring og sånn, og jeg kom til å bruke ordet svart om de som er veldig brune i huden.
– Men det kan du ikke si, opplyste hun og sa at jeg måtte bruke termen melaninrik. Hun forklarte at pigmentering av hud skjer ved at aminosyren tyrosin går i forbund med enzymet tyrosinase og danner melanin hvis konsentrasjon bestemmer fargemetning.
– Men de svarte synes det er greit å bli kalt svarte, sa jeg.
– Det er lenge siden.
– Hæææ..
– Helt sant!!
Jeg har tenkt på dette i ettertid. Jeg trodde meg ganske oppdatert på hvilke ord som er greie hva hudfarge angår, men jeg var usikker og oppsøkte Språkrådets nettside. Der står det svart på hvitt at svart er “både nøytralt og positivt”.
Men en kan aldri være sikker på noe nuomstunder. Noen er deskriptive (spade er en spade), andre vil være normative (slik det helst bør være), de fleste vet ikke hva de skal tro og mene – og ikke få gir ganske enkelt faen.
Jeg tror nok jeg holder på svart en stund til, helt til jeg blir titulert hyperrasist. Det kan skje, underligere ting har skjedd i verdenshistorien.
En løsning kan være å bruke ordene hvit og hvitt og disses utledninger… i stedet for svart kan man si uhvit, eller ukvit på nynorsk, men da vil jo en og annen skjemtegauk sikkert kalle melaninrik hud for antikvit… som jo fonetisk ligner antikkhvit, som er en mye brukt interiørfarge solgt over disk i alle fargehandlere i hele Norge… og det kan jo hende at gjøglerfanter hist og her vil sidestille antikvitet med melaninrik person som drar på åra.
Vel, dette er vanskelig… og man kan lett forestille seg at svart blir forsøkt sjaltet ut av språket vårt, og da har vi et svært språkproblem, også skolebarna… som skal synge Luciasangen, som starter slik: Svart senker natten seg, i stall og stue…
Nåvel, dette får meg til å minnes en liten, kuriøs historie for noen år siden. Scenen er en liten leilighet med to store vinduer mot vest.
– Det er svarte skyer i horisonten.
Hun sto ved et av vinduene og så ut. Jeg gikk bort til henne og sa:
– Nå tuller du fælt, det er jo skyfritt overalt. Dessuten er rumpa di av første klasse.
– Det jeg mener å si er at jeg ser litt mørkt på det.
– Underlig, du med ditt skinnende lyse sinn.
– Det jeg mener å si er jeg slår opp.
– Svarte faen, sa jeg og lot som om jeg var lei meg. Hun var i ferd med å entre menopausen, som jo er flere tusen ganger lenger enn den aller lengste kaffepause. Dessuten var jeg lei babbelet hennes… og de evinnelige metaforene.
