TOLERANSE OG SÅNN

Med nød og neppe at den gamle lenestolen min en varm sommerdag i år tålte massefarten. Jeg var nemlig så full at jeg ramlet oppi den. Jeg ble sittende. Kunne ikke annet. Svinehell at radioen var plassert nær ved. Jeg skrudde den på. Et program om toleranse og intoleranse.
En filosof var av NRK P2 budsendt, med tanke på å belyse temaet. La oss kalle ham Lars Fr. H. Svendsen.


Han gjorde godt rede for både toleranse og intoleranse. Til slutt i programmet oppsummerte han, i henimot Churchill-stil:
“Å være tolerant er å mene at noe er galt, eller mindreverdig og å kunne gjøre noe med det du mener er galt eller mindreverdig, men å la være å gjøre noe med det du mener er galt, eller mindreverdig – fordi du samlet sett mener at det er faktisk best å la være”
Jeg syntes dette virket sant, og mange pleier si at et utsagn kan anses sant hvis det er i overensstemmelse med virkeligheten.
Av dette kan utledes – hvilket Svendsen gjorde – at en homofob rasist kan være mer tolerant enn de som bor i nabolaget hennes. Svendsen sa det ikke, men jeg snøvlet innvortes:
Kan det være at hans toleransedefinisjon passer som hånd i hanske til mennesker tilhørende venstresiden i Norge og mange andre vestlige land?
I vår tid er toleransebegrepet hyppig brukt i debatten om islam og muslimer, innvandring og integrering. Jeg vedder en sixpack pils og en pose baconcrisp på at en og annen på den gode og svært tolerante venstresiden mener at nå får det faen meg være nok, muslimer kan ikke komme her og belære etnisk norske, godt opplyste nordmenn om ytringsfrihet, og muslimer må forstå at norske passbilderegler foreskriver eksponering uten hijab og nå må det bli slutt på at noen muslimer driter i norske lover, stikker biler i brann, raner barn og skjærer sine døtres underliv i stumper og stykker før de tvangsgifter dem med fettere fra grissgrendte strøk av Pakistan.
De tenker det og mener det, i all hemmelighet, men sier det ikke høyt. De er jo samlet sett best å la det være, eller sagt på en annen måte: Man er redd for å bli mistenkt for rasisme… for de vet jo så inderlig vel at ingen av de man vil være venner med, anerkjenner differansen mellom rasisme og islamkritikk.
Toleranse, eller feighet. Velg selv.
Undertiden når jeg ferdes hist og her og får øye på noen som åpenbart er muslim, eksempelvis en ung dame emballert i ti kilo tekstiler og stramtsittende hijab, får jeg lyst til å påkalle hennes oppmerksomhet og si:
Unnskyld… jeg ser at De er muslim, men også svært ung og vakker med livet fremfor deg. Ikke kast vekk livet Deres på noe så inni granskauen åndsforlatt og bekmørkt som islam. Koranen er sløsing med trevirke, bruk den som opptenningsbrikke. Kast hijaben, få på Dem noen raffe klær og lev livet…
Men jeg gjør jo ikke det. Jeg vil jo for ikke fornærme noen – jeg er jo tolerant.

GUTTA PÅ SKAUEN

Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt – og min hyggelige nabos – var jeg i så godt humør at jeg gadd løfte telefonen. Før jeg rakk si noe:

– Hææ… er du syk, Gitte?
– Jeg dævver av latter.
– Jeg lytter.
– Det er Trygve, idioten jeg bor sammen med.
– Trodde du hadde kastet ham ut forlengst, jeg.
– Litt treg saksbehandling, men han stakk av i dag.
– Åååå??
– Har du hørt om MKP?
– Ehhh.. nei..
– The ManKind Project, det er menn som hoper seg sammen og drar avsted på tur for å finne følelsene sine?
– Åååå??
– Skikkelige dåsemikler. Dette er menn som i årevis har meditert og gått på yoga for å komme i kontakt med sine alle innerste følelser. Flesteparten av dem er veggiser, også.
– Auda…
– Sånn er det ihvertfall fatt med den gjengen Trygve har dratt avsted med. 48 timer ute i skauen et sted. Noen av dem er gamle New Agere som på 80-tallet prøvde å finne meningen med livet.
– Hehehe…
– Ikke bare tar de sikte på å oppnå kontakt med egne følelser. De skal faen meg også komme i kontakt med hverandres¨følelser.
– Du slette tid.
– Nettopp… også skal alt det tøyset kombineres med forsøk på å tøffe seg opp litt. De kaller seg krigere og har i detalj planlagt ulike manneaktiviteter.
– Kanskje det virker.
– Tviler på at de tullebukkene greier gjøre opp et bål. Planlegging av manneaktiviteter bør dessuten være overflødig for menn flest.
– Vel, du har to døgn for deg selv. Det er vel bra?
– Jepp, jeg skal benytte tiden godt. Jeg skal skifte lås i døra.

DET KOTHSKE PRINSIPP

Hvorfor tenker jeg på Halvdan Koht, tenkte jeg forleden dag. Det er da ganske spesielt. Jeg pleier ikke tenke på Halvdan Koht. Ganske rart. Hvem tenker på Halvdan Koht?
Etter å tenkt ganske lenge på hvorfor jeg tenkte på Halvdan Koht, tenkte jeg at nå vet jeg det… han minner litt om noen av dagens politikere.
Halvdan Koht (1873-1965) var norsk utenriksminister 9. april 1940, til tross for at han nok var den i hele Norge som var minst egnet til å være utenriksminister. Mange varsler om tysk okkupasjon, dato vedlagt, gjorde ikke nevneverdig inntrykk på historieprofessor Halvdan Koht.


Noen mener at han var like langt bortenfor virkeligheten som en psykotisk astrolog på syretripp, og det rimer jo godt med at han var glødende tilhenger av samnorsk. Men hva var Koht opptatt av rett før tyskerne overfalt Norge?
Han var opptatt av damer, den gamle tullebukken… nærmere bestemt én dame, 21 år yngre Sigri Welhaven Krag, som han var svært betatt av og hadde skrevet flere hundre frierbrev til.
Sent på kvelden 8. april gikk flyalarmen, men hvor var Koht? Ingen visste det, ikke kona hans heller. Sekretærene i UD ringte febrilsk og forsøkte å få tak i utenriksministeren. Fånyttes. Urviserne nærmet seg midnatt. Hvor var Koht?  Billedhugger Krag visste det. Koht var hjemme hos henne og spiste biff.
Koht var en tusseladd, og han var livredd tyskere, pissredd Hitler. Det hadde han vært en god stund, han trådte ut av Nobel-komiteen da det ble klart at Nobels fredspris for 1935 skulle tildeles Tysklands fremste regimekritiker, Carl von Ossietzky.
Oppsummert: Halvdan Koht var en livsfjern og fryktsom feiging som trodde og håpet han kunne holde Norge utenfor krigen. Reellt gikk han av som utenriksminister 22. november 1940, formelt 21. februar 1941. Alle skjønte at man ikke kunne ha et slikt regjeringsmedlem.
Hva om vi kaller overstående adferd det kothske prinsipp… vi gjør det. Noen av dagens politikere som praktiserer det kothske prinsipp?
I dag er ikke norske politikere så redd tyskere, men de er livredd alt som har med islam og muslimer å gjøre. De frykter alle aspekter knyttet til disse to ordene.. ytringsfrihet, kulturkræsj, Koranen, æresdrap, klitorisavskjæring, kvinneundertrykking, tvangsgifte og få tør si det mange tenker… at vold og muslimer later til å høre samme som egg og ansjos, og ingen glemmer Jonas Gahr Støres fabelfantastiske toleranseelastisitet under karikaturstriden i 2005-06.


I august i år offentliggjorde regjeringen oppstart av nasjonal handlingsplan med sikte på å forebygge, aller helst fjerne muslimhat her til lands. Den planen bør være svært god. Jeg tror nemlig ganske mange mennesker hist og her i landet vårt begynner å bli lei islam, gærne muslimer, Koranen og hele dette evinnelige Muhammed-kjøret. En plan for ytterligere å gjøre muslimer i Norge til en særskilt verneverdig befolkningsgruppe, vil neppe bedre situasjonen nevneverdig.
Kanskje noen i regjeringen sanser behov for igangsetting av enda en handlingsplan. For alt jeg vet er Trine Skei Grande allerede i siget. Hun vurderer kanskje denne tittelen:
Handlingsplan med sikte på å dempe etnisk norske borgeres forakt for politikere og myndighetspersoner og alle andre snille og velmenende personer som så gjerne vil at alle – især muslimer – skal ha det bra og at ingen skal være så sinna på hverandre og slemme og ekle og sånn hele tiden.
Men og men og atter men… til det viktigste:
Hadde Halvdan Koht draget på andre enn sin ganske uskjønne hustru, og blei det no’ på’n hjemme hos Krag, henimot natt til 9. april? Til Aftenposten i 1982 sa Sigri Welhaven Krag at Koht “var jo så forferdelig kjedelig, han gikk alltid i dette vadmelstøyet, og han var jo ikke politiker, han drev med dette målet sitt. Forferdelig kjedelig, var han, og vet De hva, Hegge, han var aldri nærgående!.”

MITT UROKKELIGE ANKERFESTE

Jeg blir nervøs av endringer. Jeg er så gla’ i faste holdepunkter i tilværelsen. Det gir trygghet, kontinuitet og forutsigbarhet.
Her om dagen kom jeg i vanvare til å kjøpe en pose kaffe fra en produsent jeg ikke pleier kjøpe kaffe fra. Jeg ble helt fortvilet, følte utrygghet, usikkerhet og ville gå tilbake til butikken og bytte posen til det merket jeg vanligvis bruker. Men det å skulle gjøre slikt, er ikke min stil og det ville representert noe helt nytt og veldig utrygt.
I stedet kledde jeg godt på meg, for jeg ville ikke bli forkjølet.. jeg festet brodder på støvlene mine – det var så forferdelig glatt den dagen – og gikk til butikken og kjøpte den kaffen jeg pleier kjøpe. Så gikk jeg hjem, traktet kaffe og fant frem en bit fyrstekake.
Kaffeposen fra den produsenten jeg ikke kjøper kaffe fra, ligger i skapet og blir nok ikke brukt. Nei, den får bare ligge. Jeg vet ikke om jeg vil kaste den, for det er jo også noe som ikke er helt meg og som trolig ville ha fremkallet uggen usikkerhet. Det er jeg ganske sikker på, jeg har aldri kastet kaffe før.
Noen mener jeg er litt sart, men det får så være. Jeg er glad i det trygge og forutsigbare, liker ankerfester i tilværelsen… slik som TV2s Fredrik Græsvik. Ingen trenger være redd for at han skal vingle hit og dit og hist og her, mene det ene én dag, noe annet dagen etter og noe heeelt annet dagen etter det igjen. Ja, jeg tenker på hans dekning av amerikansk politikk, hvori president Donald Trump.
Fredrik Græsvik er en bauta i en omskiftelig tid. En mann som bidrar til å gjøre livet mitt noenlunde utholdelig.

 

FARGERIKT FELLESSKAP

Metoo-kjøret er på hell. Det enerverende kvinneglammet er dempet. De svært irriterende og grinebiterske feministene er slitne av sitt eget humørløse gny og skvalder, holder stort sett kjeft og gruer seg til overgangsalderen.
Dette var mine hypoteser, utarbeidet etter henimot flere minutters kvantitativ datainnsamling innsatt i en tredimensjonal firefeltstabell med Riemann-integral, dernest kvalitative analyser hvori resonnementer med partielt deriverte nevromodererende, eksternstøttet impulskontroll.
Derfor var jeg ganske optimistisk og lys til sinns da jeg kjørte avsted for å plukke opp ei dame bosatt ikke langt fra byen jeg bor i. Vi hadde blitt kjent på nettet. Fint bilde. Blond og blåøyet. Noora. Jeg hadde invitert henne på helgetur langt faenivold avsted på landet, omtrent dit jeg pleier dra når jeg drar noe sted.
Synd å si at jeg ikke ble overasket da hun sa ja. Blind date. Ikke mange damer begir seg avsted med en fremmed mann til en bortgjemt plett i Vest-Telemark der det bor flere grevlinger enn mennesker.
Jeg var litt mistenksom. Syntes det var for lett. Hva slags dame blir med på blind date langt inn i granskauen? En durkdreven gatetøs? En uforferdet psykopat?
Vel, jeg håpet hun var lett på trå’n, det var jo litt av konseptet, og jeg var spent da jeg stoppet bilen ved avtalt møtested. Jeg så henne ikke noe sted, bare en dame med stramt knyttet hijab, blå kåpe og høyhælede støvletter som trippet rundt en bag liggende på asfalten.
Ingen blondine noe sted. Faen, tenkte jeg og lot blikket sveipe omkring på parkeringsplassen.
Jeg hørte knakking på fremre passasjervindu og dreide hodet. Damen med hijab. Jeg åpnet vinduet og sa “ja?”
– Det er Noora, sa hun og åpnet døren. Hun satte seg inn og la bagen over fanget.
– Hææh…
– Jeg heter egentlig Noor, sa hun og smilte.
– Hææh… ehh.. men..
– Blond parykk og litt photoshop, sa hun.
– Hææ..
– Hvis du vil at jeg skal gå, går jeg. Hvis ikke, kjører vi.
Jeg holdt begge hendene på rattet og så rett frem, gjennom regnruglet glass. Jeg sa ingenting. Hun sa ingenting. Jeg bannet innvortes, men satte bilen i gir og ga gass.
Vi kjørte i taushet. Minst fem minutter. Jeg tenkte at dette går ikke etter planen, ikke i det hele tatt. Hva gjør jeg nå? Arabisk dame, eller no’ sånt.. egypter, saudier, pakistaner.. og jeg… på helgetur.
– Jeg skal forklare, sa hun uten aksent. Hun viklet av seg hijaben. Langt, svart hår.
– Jeg er drita lei mannen min som er hjemme med ungene og tror jeg er på besøk hos søster’n min i Stavanger. Jeg trenger rett og slett å komme bort litt.
Jeg merket at jeg ble irritert…. og i et svært rystende, indre øyeblikk så jeg et nyfrisert, kvinnelig kjønnsorgan fly avsted på store vinger og bli borte i horisonten.
– Du bruker en fremmed mann som pauseinnslag i livet ditt??
– Ja.
– Du er ikke lite frekk.
– Jeg liker navnet ditt.
– Hææ??
– Navnet ditt, jeg liker det. og jeg trenger oppleve noe helt annet, noe nytt. Kan vi ikke se på dette som et integreringstiltak?
Jeg svarte ikke, visste ikke hva jeg skulle si. Jeg kastet et og annet sideblikk. Rett neserygg, moderat sminket. Diskré leppestift. Ganske pen… og jeg liker damer som ikke prater hele tiden.
Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg lærte henne en sang… Eg tente meg så lenge hjå en telebondemann til eg fikk meg ein gard, bia no litt la meg svalla med deg, høt garden min skal heite, og garden heiter Ria di Via di Ostan Tia, dio dio di shjom, shjom, shjom!
Jeg lærte henne alle versene. Hun lo og sa at hun gjerne skulle hatt en hest ved navn Harkar og gåsa Vassblass.
Fengende melodi, hun nynnet og sang litt for seg selv og jeg ble imponert over hvor mye av teksten hun hadde memorert.
Hun fortalte om løst og fast. Født i Iran. Til Norge i 1980, etter revolusjonen året før. Iranske foreldre, moderate muslimer.. men kulturkonservative. To ganske voksne barn, gift med en rettroende iraner, som ble mer og mer rettroende og leste i Koranen hver dag.
– Jeg hater islam.. og alt det jævlig dumme preiket om Muhammed. Jeg bare later som jeg tror sånn noenlunde, og jeg måtte le da Koranen brant her om dagen.
Jeg sa ingenting. Hun sa ingenting. Hun hentet opp fra bagen sin en pakke Gjende-kjeks og en termos med kaffe. Hun skjenket i to plastkopper, en rød og en blå. Jeg avga et takknemlig blikk.
– Hvor mange rom har du der vi skal?
Jeg tenkte at jeg også kunne være litt frekk:
– Ett… med én dobbelseng.
– Så artig, da..

FOR TJUKK, FOR TYNN

Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp all akevitten jeg hadde kjøpt inn til jul, gadd jeg løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe som helst:
– Jeg synes så synd på Ingvild Flugstad Østberg.
– Ehh…
– Følger du ikke med, skiløperen vår. Kjempepflink til å gå på ski, hun er på landslaget i langrenn.
– Ok, hva med henne?
– Hun får ikke lov til å gå på ski
– Åååå?

– Åååå?
– Startnekt, får ikke delta i konkurranser. Hun spiser ikke så mye og trener masse. Det er så urettferdig. Jeg kjenner meg igjen i henne.
– Ååå?
– Husker du at jeg dro rett til Paris rett etter russefeiringen?
– Ja, du var jo knallgod til å danse, bra i fransk, også.. du ville prøve deg på Moulin Rouge, bli cancan-danser, men det gikk ikke så bra, husker jeg du sa.
– Jeg var minst like god som de andre, men jeg fikk ikke gjøre forestillinger før jeg hadde tatt av fem kilo. Jeg prøvde litt, men spiste croissanter til frokost hver dag. Jeg ga faen, ba dansesjefen der kysse seg i ræva og gikk min vei. Men jeg har ikke fortalt resten av historien.
– Ehh.. nei..
– Jeg ville hjem, men jeg var blakk og husløs..
– Åååå..
– Jeg fikk tips om en hallik. Han het Jerome og kjørte rundt i en svart Pontiac Trans Am med brune rustflekker. Han kalte meg mam’selle Shit og lo hånlig av meg. Han sa jeg var for tynn. Franske menn liker no’ å ta i, sa han. Ufordragelig fyr. Jeg hatet ham.
– Jøye meg… hvordan fikk du penger til billett hjem?
– Jeg oppsøkte Longchamp. Hvis man vil ha noe som ikke er hyllevare i butikker, oppsøker man bare nærmeste galoppbane. Der får man alt.
– Og det var?
– En MAB, modell D. Pent brukt.
– Hææ?
– Fransk pistol, 9 millimeter. Fikk med en eske patroner.
– Men skytevåpen.. og du?
– Du husker pappa. Han var jo oberst og våpengal. Jeg var mer på skytebanen med ham enn hjemme hos mamma.
– Men den pistolen var ikke gratis?
– Byttehandel. La oss si at jeg hadde noe selgeren ikke fikk altfor ofte. Han var ikke så nøye på kroppsvekt.
– Hva skulle du med en pistol??
– Jeromes drittbil skilte seg ut. Han hadde vaner. Jeg spanet noen dager. Jeg visste hvor han bodde, og han var vanligvis hjemme klokken 06.00 hver morgen.
– Gudbedre…
– Han var så redd at jeg tror han pisset i buksa. Kylling. Jeg behøvde ikke ta ladegrep. Nesten 5000 franc. Etterpå kastet jeg pistolen i Seinen. Samme dags kveld var jeg på toget nordover…

TEPPET I ISLAMABAD

Griseflaks at politiet var tilstede da Lars Thorsen tente på Koranen i Kristiansand forrige helg. Ellers kunne det gått slik:


Ble ganske mye baluba av den brannen, som varte i ca. 10 sekunder. Alle de 1,4 milliarder muslimene i verden er skikkelig krenket og fornærmet, og vi må være glade for at ingen har satt fyr på Norges ambassader og konsulater rundtforbi nede i Midt-Østen.
Norges ambassadør i Pakistan, Kjell-Gunnar Eriksen, måtte i sakens anledning inn “på teppet” i Pakistans utenriksministerium for en prat med utenriksminister Shah Mehmood Qureshi.
Mange tror kanskje at Eriksen fikk masse kjeft av Qureshi som snakker norsk ganske godt, men jeg har kontakter i diplomatiet og har således innsideinfo. Møtet skal ha foregått omtrent slik:
– Hei, Kjell-Gunnar… hyggelig.
– Like måte, bra med familien?
– Helt fint… sett deg ned. En drink?
– Er paven katolikk, sa Eriksen og Qureshi hentet fra en skrivebordsskuff en halvfull flaske Talisker single malt. Han helte raust i to glass.

– Ja, det var denne brenningen av Koranen oppe hos dere. Vi må nesten late som om vi reagerer sterkt, og du må gå litt rundt på teppet der, slik at vi kan si at du har vært innkalt på teppet, sa Qureshi og pekte på et teppe liggende foran en bokhylle fire-fem meter fra de to, foran en bokhylle.
Ambassadør Eriksen hadde ikke lagt merke til det. Han reiste seg og stabbet bort til teppet, betraktet det og ble helt betatt.
– Gå litt på det, sa Qureshi.
Eriksen gjorde det og brøt regelen om aldri innlede tilløp til teppehandel i embedet:
– Flott, nydelig. Hvor er det fra?
– Ehh… Afshar. Iran.
– Enestående. Nomade?
– Jepp, og antikt.
– Utsøkt, jeg elsker geometriske mønstre.


– Ja, det er fint.
– Vil du selge?
– Er du gal, Kjell-Gunnar.. det er statens eiendom.`
– Jeg gir deg 10 000 norske.
– Hahahaha.. spøkefugl, ingen hadde solgt det teppet der for mindre enn 40 lapper.
– Jeg kan strekke meg til 14 000.
– Typisk vantro, en ekte muslim hadde gitt 35 000 uten videre snikksnakk.
– Vel, jeg er jo ganske godt integrert her i landet, og jeg respekterer profeten.
– Hahahha.. vel, vi sier det, men jeg skal være grei… vi kan si 30 000. Det er siste ord i den saken.
– Synd, jeg hadde kunnet gi 16 000 kroner, men men… det finnes jo andre tepper..
– Ikke som dette, det er unikt og over 100 år gammelt. Det skal ha tilhørt Abdülhamit 2 og ble gjenfunnet i Istanbul i 1922, etter å ha vært på avveie i mange år.
– Den nådeløse sultanen?
– I det osmanske riket, ja. Det var bønneteppet hans
– Du tuller ikke med meg nå, Shah?
– Stoler du ikke på meg?? Han ba sjelden, teppet er som nytt.
– Hehehehehe…
– Jeg skal være grei. Du får det for 25 000.
– Hmmm… 20 000, rett i klypa her og nå.
– Du er knallhard, Kjell-Gunnar. Du får det for 23 000, ikke et øre mindre.
– Tja, tuklete tall det der. Jeg tror vi sier femogtjue, min venn. Rett i labben og ferdig med det.
– Du er en mann etter mitt hjerte, Kjell-Gunnar.
– Gidder du ta det med deg i kveld, for du kommer vel i den mottagelsen? Det blir gøy, mye mat og alt du vil drikke.
– Klart jeg kommer. Kona gleder seg, hun har kjøpt ny kjole for anledningen.
– Ypperlig, da ses vi..
– Men Kjell-Gunnar… diskresjon. Dette må aldri komme ut. Tenk deg avistitlene… ambassadør kjøper teppet han ble innkalt på
– Hahahahha… nei sånn vil vi ikke ha det. Min munn er låst til evig tid.
– Utmerket, Kjell-Gunnar.. da ses vi i kveld. Gleder meg..

HYGGELIG HATPRAT

I går kveld ringte en nær slektning av meg. Ettersom jeg nettopp hadde spist en raus porsjon sprengt oksebryst med spisskål og fleinsoppstuing, gadd jeg løfte telefonen.

Jeg rakk ikke si noe før:
– Du må skjerpe deg, pappa.
– Ååå..?
– Si meg en ting, er det noe og noen du ikke hater?
– Høøøh?
– Du hater tyskere, muslimer, svensker, arabere, det danske språket, islam, de fleste franskmenn, kikerter, elbiler, SV, rødbeter, menn med hestehale, grønn te…
Jeg la fra meg telefonen og oppsøkte kjøleskapet hvorfra jeg plukket en boks pils produsert av Norges eldste bryggeri. Jeg tenkte en Lucky, tok noen dype drag, tilvirket et par overdådige røykringer og drakk et par drøye slurker. Jeg rapte og gikk jeg inn i stuen igjen, oppsøkte min eneste lenestol og løftet telefonen.
– … kvinner i overgangsalderen, de fleste rogalendinger, feminister, apekatten Julius, kommunister, Greta Thunberg, hakkespetter, Ole Torp, alkoholfritt øl, Fredrik Græsvik, ketchup, messenger, Jonas Gahr Støre, Dagbladet, småbarnsmødre med barnevogn…
Jeg kjente at en ganske lubben bæsj var i kjømda, som man sier hist og her på landet. Jeg la fra meg telefonen igjen, oppsøkte toalettet og satte meg ned. Alltid hyggelig med en problemfri forløsning. En riktig flott og fjong lort, brun og fin på størrelse med en aubergine. Jeg kunne ikke la være å beundre den før jeg sa morna og dyttet på cisterneknappen.


Jeg vasket meg på hendene med såpe produsert ved en såpefabrikk, tørket lankene, heiste buksa på plass og strammet beltet. Jeg flanerte ut i stuen igjen. Halvveis til lenestolen og telefonen, registrerte jeg at jeg hadde glemt ølet på do. Jeg gikk tilbake og hentet ølboksen. Jeg tok en slurk, tasset avsted til lenestolen og grep telefonen.
– … aspik, sosiologer med rødt hår, Finn Bjelke, tomatsuppe, prinsesse Märtha, sjamanen, Bjørnar Moxnes, Trine Skei Grande, Dyrevernalliansen, Jägermeister, Islamsk råd, Eivind Trædal…
Jeg hørte en lyd utenfor, ble nysgjerrig og gikk til vinduet. En gammel Ford pick up-truck rullet avsted på lavt turtall. Jeg lyttet til V8-motorens røffe sang og fantaserte om å bo landlig til i Texas og spise hamburger og pommes frites hver kveld på nærmeste roadhouse.

Jeg betraktet den tøffe bilen helt til den forsvant og ble borte bak svingen i vest. Jeg dumpet ned i stolen igjen og grep telefonen.
– … lutefisk, Tour de France, krimbøkene til Hans Olav Lahlum, fartsgrenser, skjegget til Rune Berglund Steen, samtidskunst, MDG, makrell i tomat, Noregs Mållag, surdeig, sylteagurker, hunder, veggismat, Sigrid Bonde Tusvik, kvinner i alminnelighet… eh..  er du der?
– Jada, vennen.
– Men du pappa, jeg lurer litt på om du kan gjøre meg en liten tjeneste?
– Seff, hva vil du ha gjort?

TO TANKEFULLE TENKERE

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt svæært intensivt på det siden i går kveld, da han i anledning en partitilstelning overhørte denne samtalen mellom to partifeller:
– Jeg tenker at det er så mye fært i verden på en måte.
– Det tenker jeg, også… du tenker kanskje på det kinesiske politiets vold mot studentene i Konghong?

– Tenker du på den den fæle brannen i Kristiansund, da?
– Ja, Koranen, ja… rett og slett fryktelig, at det går an. Men Siam, er ikke det det gamle navnet til Thailand, eller Burma?
– Nei, STIAN.. det var de som brente Koranen. De er visst nazister og fascister og rasister og sånn, det har jeg hørt av en venninne som har en halvsøster som i forfjor jobbet deltid i resepsjonen i FAFO.
– Jeg tenker at vi må leve i fred med hverandre og ikke brenne hverandres bøker. Jeg hadde ikke blitt så veldig glad om noen hadde brent en av Camilla Läckberg-bøkene mine.
– Nei, jeg føler at noen bare ødelegge for alle andre, og jeg synes synd på han palestinske kokken som ville forvare Koranen og profeten sin på en måte.


– Han som var en av dem som angrep og prøvde å sparke ned han som brente Koranen? Er ikke han fra Syria?
– Ja, kanskje han er syrer.. men jeg føler ikke at han angrep akkurat, det var mer en markering, tenker jeg. Han tenkte nok på at ytringsfriheten har grenser, og det har den jo på en måte.
– Uansett må man respektere andres kulturer. Alt må ses i kontekst, det er skikkelig viktig. Han syriske kokken har jo ikke vært så lenge i Norge, og han er vant til kulturen der han kommer fra, og der er det kultur for å markere sine meninger på en tydelig måte på en måte. Det må alle nordmenn forstå, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også..

SPRÅKTIPS FOR UNGE MUSLIMER

Jeg er i noen grad bekymret for språkutviklingen her til lands. Jeg har i tankene primært unge muslimer som holder sin profet høyt hevet over alt, inkludert Norges lover.
Etter den mye omtalte brenningen av en Koranen-kopi i Kristiansand nylig, har mange muslimer ytret seg nokså fritt og kanskje litt uvørent på sosiale medier… og man kan lett få inntrykk av at noen av dem ikke har bestått sinnemestringskurs.
Nåvel, vanligvis bryr jeg meg ikke med hvordan folk skriver, men jeg gjør et lite unntak og håper mange unge musser følger med nå og kanskje noterer litt med nykvessede blyanter.
Et begrep som går igjen og later til å være et normativt standardsubstantiv for unge muslimer, er tiltaleformen morapuler… som noen også staver slik: Morrapuler, moraknuller eller morraknuller.
Uansett… man må anta at det ikke dreier seg om en person som foretrekker sex før hanegal, men en mann som liker å ha sex med moren sin.
La oss ta et eksempel: Morraknuller wallah skal knekke nesa di javlige morrapuller.
Her er litt å ta tak i. Hvis vedkommende mener en person som har sex med moren sin, burde det stått moraknuller, og det er uansett nok med én l i morrapuler… og hvis man tar vekk en r, blir det trolig slik vedkommende mener.
Wallah (jeg lover, el. jeg sverger ved Allah, kilde: slanguttrykk.com) virker litt malplassert. Jeg ville plassert det bakerst i setningen, etter et komma… og javlige bør rettes til jævlige.
Fåkk de jwlig pussy ass og er heller ingen stilistisk perle, jeg ser ikke umiddelbart meningsinnholdet.
Likeledes er Waste kar får kose seg når han skal brenne i helvete uendelig ganger værre ikke helt optimal hva meningsinnhold angår, og verre skrives… ja, det skrives slik jeg gjorde for tre sekunder siden..
Jævla moraknuller håper du brenner i helvette med moren og faren din som har reservert plass til deg der vip, skal pisse på gravet ditt med glede og voldta døden til moren din.
Her er noen skrivefeil og tegnsettingen er ikke helt prima, jeg vet ikke hvorfor vip er en del av setningen og leseren etterlates i villrede om hva som skal voldtas.
Oppsummering:
Unge muslimer bosatt i Norge kan bli bedre i norsk skriftlig. Det er tale om rettskrivning, tegnsetting og justeringer i setningsoppbygging. Avsett mer tid til skriveprosessen, slik at setningsskader unngås. En dobbelttime i semantikk er aldri bortkastet og utvidelse av vokabular er også noe tenke på, slik at man ikke gjentar seg selv og andre hele tiden i en uendelig loop som starter og ender med det samme, en mannsperson som har samleie med moren sin.
Henstilling:
Ettersom vi har hatt nok språkstrid i dette landet, håper jeg inderlig de ulike formene av morapuler ikke bærer i seg kimen til språkstrid blant unge muslimer, slik som forsøksvis illustrert her: