Hvorfor tenker jeg på Halvdan Koht, tenkte jeg forleden dag. Det er da ganske spesielt. Jeg pleier ikke tenke på Halvdan Koht. Ganske rart. Hvem tenker på Halvdan Koht?
Etter å tenkt ganske lenge på hvorfor jeg tenkte på Halvdan Koht, tenkte jeg at nå vet jeg det… han minner litt om noen av dagens politikere.
Halvdan Koht (1873-1965) var norsk utenriksminister 9. april 1940, til tross for at han nok var den i hele Norge som var minst egnet til å være utenriksminister. Mange varsler om tysk okkupasjon, dato vedlagt, gjorde ikke nevneverdig inntrykk på historieprofessor Halvdan Koht.
Noen mener at han var like langt bortenfor virkeligheten som en psykotisk astrolog på syretripp, og det rimer jo godt med at han var glødende tilhenger av samnorsk. Men hva var Koht opptatt av rett før tyskerne overfalt Norge?
Han var opptatt av damer, den gamle tullebukken… nærmere bestemt én dame, 21 år yngre Sigri Welhaven Krag, som han var svært betatt av og hadde skrevet flere hundre frierbrev til.
Sent på kvelden 8. april gikk flyalarmen, men hvor var Koht? Ingen visste det, ikke kona hans heller. Sekretærene i UD ringte febrilsk og forsøkte å få tak i utenriksministeren. Fånyttes. Urviserne nærmet seg midnatt. Hvor var Koht? Billedhugger Krag visste det. Koht var hjemme hos henne og spiste biff.
Koht var en tusseladd, og han var livredd tyskere, pissredd Hitler. Det hadde han vært en god stund, han trådte ut av Nobel-komiteen da det ble klart at Nobels fredspris for 1935 skulle tildeles Tysklands fremste regimekritiker, Carl von Ossietzky.
Oppsummert: Halvdan Koht var en livsfjern og fryktsom feiging som trodde og håpet han kunne holde Norge utenfor krigen. Reellt gikk han av som utenriksminister 22. november 1940, formelt 21. februar 1941. Alle skjønte at man ikke kunne ha et slikt regjeringsmedlem.
Hva om vi kaller overstående adferd det kothske prinsipp… vi gjør det. Noen av dagens politikere som praktiserer det kothske prinsipp?
I dag er ikke norske politikere så redd tyskere, men de er livredd alt som har med islam og muslimer å gjøre. De frykter alle aspekter knyttet til disse to ordene.. ytringsfrihet, kulturkræsj, Koranen, æresdrap, klitorisavskjæring, kvinneundertrykking, tvangsgifte og få tør si det mange tenker… at vold og muslimer later til å høre samme som egg og ansjos, og ingen glemmer Jonas Gahr Støres fabelfantastiske toleranseelastisitet under karikaturstriden i 2005-06.
I august i år offentliggjorde regjeringen oppstart av nasjonal handlingsplan med sikte på å forebygge, aller helst fjerne muslimhat her til lands. Den planen bør være svært god. Jeg tror nemlig ganske mange mennesker hist og her i landet vårt begynner å bli lei islam, gærne muslimer, Koranen og hele dette evinnelige Muhammed-kjøret. En plan for ytterligere å gjøre muslimer i Norge til en særskilt verneverdig befolkningsgruppe, vil neppe bedre situasjonen nevneverdig.
Kanskje noen i regjeringen sanser behov for igangsetting av enda en handlingsplan. For alt jeg vet er Trine Skei Grande allerede i siget. Hun vurderer kanskje denne tittelen:
Handlingsplan med sikte på å dempe etnisk norske borgeres forakt for politikere og myndighetspersoner og alle andre snille og velmenende personer som så gjerne vil at alle – især muslimer – skal ha det bra og at ingen skal være så sinna på hverandre og slemme og ekle og sånn hele tiden.
Men og men og atter men… til det viktigste:
Hadde Halvdan Koht draget på andre enn sin ganske uskjønne hustru, og blei det no’ på’n hjemme hos Krag, henimot natt til 9. april? Til Aftenposten i 1982 sa Sigri Welhaven Krag at Koht “var jo så forferdelig kjedelig, han gikk alltid i dette vadmelstøyet, og han var jo ikke politiker, han drev med dette målet sitt. Forferdelig kjedelig, var han, og vet De hva, Hegge, han var aldri nærgående!.”
