Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Fælt med denne eksplosjonen i Drøbak, tenker jeg. Tenk at noen kan finne på å sprenge inngangspartiet til en bolig, bebodd av en familie med seks voksne og barn. Politiet etterforsker det som drapsforsøk.
– Ja, det er fælt.
– Mange snakker om at dette bare er begynnelsen på svenske tilstander her i Norge.
– Gjengrelatert, mener du? Innvandrerungdom, på en måte?
– Ja, jeg vet ikke, men…
– … hvilken årstid har vi?

– Det er travle tider blant hageeiere, tenker jeg. Folk forbereder hagene sine til vinteren. Mye skal gjøres, hekker skal klippes, løv skal rakes og noen vil kanskje felle et tre som på en måte står i veien for sola.
– Ehh…
– Fine hager i Drøbak. Folk der er fanatisk opptatt av hagene sine. Litt av noen snobber, de kaller seg havehavere. Da jeg var ung, var jeg sammen med en gutt fra Drøbak. Han bodde hjemme hos mor og far. De hadde en stor og velpleiet hage, men de hatet naboen. Det utviklet seg til en kraftig krangel. Uløselig konflikt, omtrent som den mellom Israel og palestinerne på en måte.
– Ehh … men…
– Stridens kjerne var en tujahekk i tomtegrensen. Uenighet om hvor høy den skulle være. Det sto om cirka 32 centimeter.
– Men…
– Faren til kjæresten min var motstandsmann under krigen og hadde flere uregistrerte våpen på loftet. Det sies at han en gang pirket naboen under nesa med pipa til en Stengun…
– Ååå?
– Han var lei av naboens katt, som på en måte hadde for vane å krysse tomtegrensa og bæsje i rosebedet hans.
– Men dette, politiet snakker jo om…
– Trolig er det snakk om en hageeier som er blitt kraftig provosert av naboen, tenker jeg… som kanskje har bygget en bod for nær tomtegrensa. Eller det kan være at naboen ikke gidder rake løv, som vinden tar med seg over grensa… høyst sannsynlig en nabokrangel som har pågått i mange år, kanskje over flere generasjoner, tenker jeg  … og til slutt har det klikket helt for en av dem, på en måte… ja, så forsøkte han å drepe naboen med sprengstoff, tenker jeg.
– Men..
– Jeg tenker at han sikkert er medlem i Det norske hageselskap. Det er en ganske autoritær og mektig organisasjon. 25 000 stivsinnede medlemmer, de fleste i høstlig aldersklasse. Jeg har hørt at mange dem ikke går av veien for ganske grov vold – om en sjelden roses velbefinnende står på spill i utsvevende hageselskap, eller brøytebilsjåfører sneier borti en livskraftig buksbomhekk.

Tid om annen ringer min gamle venn Ralf. Det gjorde han nettopp og ettersom jeg var i godt lune etter å drukket et par kjøkkenglass calvados, løftet jeg telefonen.
– Næmen, er det den karen … hyggelig.
– Harruhørt siste nytt fra dine kanter av by’n?
– Ehh…
– Leser du ikke lokalavisen?
– Njææ..
– Du er jaggu meg sløv, Torjus. Islam har rykket inn i nabolaget ditt.

– Ikke så mange flaskekast fra deg. Landfalløya kapell er blitt moské.
– Jamen..
– Jada, det pakistanske ekteparet som kjøpte kapellet i 2016 uttalte at bygningen skulle brukes til.. skal vi se her, ja … veldedig arbeid med barn, unge og eldre mennesker. Ikke et ord om religion.
– Ååå?
– Men så skjedde det noe, serru.. ekteparet overførte kapellet til Al Ghazali Muslim Senter, og da skjedde ting i en rasende fart. Fra utsiden ser kapellet ut som før, bortsett fra at korset på taket forlengst er fjernet, men innvendig er alt endevendt og rasert. Galleriet er revet, kirkerommet er delt horisontalt med etasjeskiller, det er bygget flere bad, toaletter og boder. Tilbake er ikke minste lille reminisens av kristelig virksomhet.
– Du slette tid.
– Landfalløya kapell er fra 1878 og er kulturminne av svært høy antikvarisk verdi – klasse A.
– Splitte mine bramseil..
– Denne ombyggingen er selvsagt ulovlig. Ingen søknad, ingen tillatelse. Nå vil kommunen ha bygningen tilbakeført i samme stand som før. Frist er satt til 16. januar. Hvis ikke fristen overholdes, vil kommunen utstede bot 10 000 kroner stor og dernest dagbøter pålydende 1000.
– Men visste ikke disse muslimene at…
– .. at de trengte byggetillatelse? Høyst sannsynlig, men du vet .. muslimer er muslimer, og Allah og Muhammed er høyt hevet over kommunens byggesaksbehandlere og gir selvsagt tillatelse til å bygge moskeer både hist og her og overalt. Saksbehandlingen er unnagjort på mindre enn få sekunder.
– Det var som faen..
– I en uttalelse fra Al Ghazali Muslim Senter bes det om dialog og forståelse fra kommunen og håp om løsning som fremmer harmoni og fellesskap i samfunnet.
– Gudbedre.
– Nettopp. Dette muslimsenteret kan søke om godkjennelse av ombyggingen, og det skulle ikke forundre meg meget om kommunen bøyer av. Muslimer er jo en sårbar gruppe som trenger forståelse og oppmuntring.
– Heldigvis bor jeg på rette siden av E134.
– Korrekt, men ikke føl deg for trygg. Der muslimer samles, skjer saker og ting … og det sprer seg. En europavei er ingen hindring. Vi snakker narkosalg, knivstikking, uvøren bruk av machete og ran. Du var rask som ung mann, Torjus … men hva løper du 60-meter’n på nå?
– Ehh…
– Og eiendomsverdiene i området omkring deg, om noen år … hva tror du?

Jeg er like interessert i friidrettslige sysler som katter er interessert i nærkontakt med støvsugere, men så er det denne hersens Ingebrigtsen-familien. Hver skapte dag er det noe om denne enerverende klanen vestpå som snakker landets aller mest irriterende dialekt.
Jeg forakter meg selv .. ja, jeg gjør det .. forakter meg selv for at jeg dagstadig klikker inn på saker som omhandler denne familien. Jeg liker det ikke. Jeg hater det, jeg er hekta på knallhardt Ingebrigtsen-stoff… må bare ha det, slik narkomane må ha sine daglige doser heroin.
Leeenge lurte hele Norge på hva som lå til grunn for at brødrene Henrik, Filip og Jakob ikke tåler trynet på faren sin og ikke vil han ha ham innenfor radius av 500 meter og vel så det.
Så publiserte de tre i VG en tekst hvori beskyldninger rettet mot pappa Gjert … oppvekst preget av frykt og beven, vold og trusler… jeg så for meg knallharde spark og knyttneveslag, blodige neser og brukne kjevebein, blomkålører, kraniebrudd, utslåtte tenner, hyl og skrik og beksvart angst, ingen kveldsmat, rett i seng og en saftig ørefik å sove på.
Gjert og kona har tilvirket sju unger, hvorav Martin som er fire år yngre enn Henrik (32), to år yngre enn Filip og fem år eldre enn Jakob, men Martin kan ikke erindre at Gjert har vært så fæl. Han har aldri næret frykt for faren sin og presiserer at han har vokst opp under samme tak som Henrik, Filip og Jakob.
Hva med moren? La oss anta at hun er noenlunde rekti’ navla … hadde hun tolerert en ektemann som dagstadig banket opp ungene deres?
Som innledningsvis antydet driter jeg i hele denne Ingebrigtsen-gjengen, men jeg kunne ikke la være å søke opp siste episode i siste sesong av NRKs Team Ingebrigtsen. Jeg kjørte raskt gjennom, det handlet om oppkjøring til OL i Tokyo 2021.
Bare idyll og kos og alle så ut til å ha det helt fin. Jakob fikk gull og episoden avslutter med jubel og familiehygge og smørblid Henrik som sier:
“Uansett kor mange meritte Team Ingebrigtsen har å visa te nå, så tror eg atte det besta og det støsta ligge fremdeles foran oss, og da tror eg at eg snækka på både Jakobs, Filips og mien vegne – og kanskje Ingrids.”
Høye forventninger, altså … på vegne av hele gjengen hvori også Gjert. Ikke antydning til splid og strid.
Så skjedde no’. Var det slik at disse tre brødrene plutselig fikk tilbake hukommelsen etter å ha blitt slått sønder og sammen som små barn? Husket de plutselig i fjor vinter hvor fæl Gjert var og ikke ville se ham mer?
Tja … faen ikke godt å si, men ganske sikkert er det at storebror Henrik holder teten i angrepet på pappa Gjert.
Så kan en stille spørsmålet: Hva skal man tro om en fyr som gjør ingenting for ikke på en prikk ligne en psykovariant av barneTV- gestalten Mr. Nelson, og hva kan man utlede av hans uttalelser angående denne familiekonflikten og hans oppførsel mot Narve Gilje Nordås?

Jeg vet ikke, jeg … men noe skurrer i denne forsamlingen mennesker som mer enn en familie ligner en obskur sekt, og hva med Henrik Ingebrigtsens troverdighet? Noen vil mene at han bringer tankene hen til president Richard Nixon, som i realiteten var vanekriminell og ribbet for all troverdighet da han ble kastet ut av Det hvite hus sommeren 1974.

VG har en sak som løftet øyebrynene mine innpå fire millimeter. Den handler om Karoline, som var gravid med trillinger. Hun er avbildet med en liten baby over brystet og ser veldig tilfreds ut. Babyen kunne hatt to søsken, men Karoline tok et valg. Etter 12 ukers graviditet fikk hun fjernet to av fostrene.
Ti VG sier hun: “Det valget fortjener jeg å ta.”
Saken ligger bak tjukk betalingsmur. Ettersom jeg ikke har småpenger i lommen, er det helt umulig for meg å ta rede på hvorfor Karoline har gjort seg fortjent til å abortere to fostre.

Man er henvist til gjetninger:
Har hun vært veldig snill i mange år og hjulpet sine gamle foreldrene med alt mulig rart … plenklipping, maling av utebod, handling av matvarer, kjøring hist og her, hjulpet mor på kjøkkenet julaften flere år på rad og aldri sagt nei når foreldrene har bedt om en håndsrekning … og så ville hun tenke litt på seg selv for en gangs skyld? Fordi hun fortjener det.
Eller har hun forsaket masse i bestrebelser for å oppnå en mastergrad i et eller annet fag og synes hun fortjener en slags påskjønnelse? Kanskje har hun ikke så mye utdannelse, men har vært veldig flink i jobben sin, fått lønnspålegg og løfte om snarlig opprykk?
Det Karoline har gjort, kalles fosterreduksjon. Ingen presis term. Man reduserer ikke et foster, man fjerner et foster, eller to – slik Karoline gjorde. Det gjøres ved Kvinneklinikken på St. Olavs hospital i Trondheim. En kanyle gjennom den svangre kvinnens bukvegg, inn i fosterets hjerte. Kaliumklorid.
Jeg prøver å tenke ut flere årsaker til at Karoline følte seg fortjent til å fjerne to fostre, men jeg kommer ikke på no’.
Ulaseggjørlig å stagge fantasien … kan det tenkes Karoline er en pragmatisk dame? Ligger noe veldig praktisk og materielt bak?
Kanskje kjøpte hun en Fiat 500 rett før hun ble gravid og ble veldig glad i den bilen. Ja, denne bilmodellen leveres i mange fine farger, er fjong og fin og ganske feminin, men den er liten, veldig liten … og passer ikke så godt til tre unger og alt stæsjet som følger med…

Mange hist og her og rundtomkring, inkludert Rima Iraki i NRK Urix, har forsøkt å forklare for oss vanlige kjøtthuer bakgrunnen for Hamas’ angrep på Israel morgenen 7. oktober.

Hvordan kunne det skje? Hvorfor denne ekstreme voldsutfoldelsen? Hva går det av folk som dreper forsvarsløse sivile, små barn og ungdommer …  mens de roper allahu akbar (Allah er størst) og attpåtil hengir seg ellevill feiring av ugjerningene? Hvorfra kommer denne ondskapen?
Vi får anrettet historiske og ganske overfladiske gjennomganger fra 1948 og fremover, litt om Seksdagerskrigen i -67 og Yom Kippur i -73, Oslo-avtalen, intifadaene, bosettinger og andre verdslige håndgripeligheter… men ingenting om det de fleste av oss tenker, men ikke vil si høyt: Islam.
Ikke mange tør nevne islam som “bakteppe”, men kan det tenkes at islam har noe med dette å gjøre?
Selvsagt, visst faen! Alle som ikke har bodd dønn alene i en liten hytte langt pokkerivold inni Finnskogen de siste 30 årene – uten strøm, vann, telefon og internett, vet at islam er synonymt med død og fordervelse, terror, drap, selvmordsbombing, kriminalitet, æresdrap… bare spør en etnisk svensk person som tør snakke fritt (hvis en slik finnes), eller franskmenn som bodde i Paris i 2015, eller newyorkere som opplevde 11. september 2001.
Men når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt! Men hvis de omvender seg, forretter bønnen og betaler det rituelle bidrag, så la dem dra sin vei. Gud er tilgivende, nåderik.
Er dette instruksen Hamas’ ledelse hadde utarbeidet, kopiert i mange eksemplarer og lagt i lankene til terroristene som tok seg inn i sør-Israel 7. oktober?
Kan godt tenkes det, men det var ingen i Hamas som rablet ned denne teksten. Den er mye eldre og står  i Koranen. Sure 9, kap. 5. Jeg kopierte den fra islam.no.
(For ordens skyld: Muslimenes gud heter ikke Gud, han heter Allah)

… i Gaza og Israel, og det blir nok ikke nevneverdig hyggeligere på kort sikt. Trolig ikke på lang, heller. Veldig lang.
Vi nordmenn er og har alltid vært opptatt av Midt-Østen og alt som skjer der, især det ikke så hjertelige forholdet mellom Israel og araberne som kaller seg palestinere og bor litt hist og her, inkludert Gaza og Vestbredden.

Vi kan mer om, og mener mye mer om hva som skjer i Midt-Østen enn på Svalbard, mange av oss kan Midt-Østens geografi bedre enn vårt eget lands og noen trenger GPS for å finne Fetsund.
Nordmenns forhold til Midt-Østen ligner vårt forhold til engelsk fotball. Man begynner å holde med, la oss si Millwall… det utvikler seg til et heftig kjærlighetsaffære, som aldri tar slutt, uansett hva de gærne millwallerne finner på av faenskap på og utenfor tribunene.
Det er mange engelske lag, bare å velge. Valgets kval, det kan være vanskelig, fryktelig vanskelig. Jeg har hørt om unge gutter som har brukt absurd mye tid på å finne sitt favorittlag i England, for de vet at de ikke kan gjøre om beslutningen. Det går jo ikke an å holde med Tottenham i to år for dernest å gå over til Manchester City… da er du en tarvelig og ussel medgangssupporter og Haaland-sucker, en sviker, en man ikke kan stole på i stort og smått, et kasus man går i store bue rundt og ikke vil tale med. Sosialt død og begravet.
Nåja, vet ikke om denne sammenligningen er så god, men det driter jeg.. anyway, her i Norge begynte vi som entusiastiske Israel-venner, straks etter at Israel ble etablert i 1948. Det norske Arbeiderparti (som det het den gangen) var blant Israels alle beste venner, og da statsminister David Ben-Gurion i 1962 ville til Norge og møte Arbeiderpartiets sentralstyre, ba den gamle statsmannen om at møtet skulle holdes i partisekretær Haakon Lies hjem på Ulvøya i Oslo (ikke hos halvkommunisten Einar Gerhardsen).
Året før var utenriksminister Golda Meir i Oslo og tilbragte 17. mai hjemme hos tidligere AP-statsråd Jens Christian Hauge, som i hagen arrangerte eggeløp. Blant deltagerne: Adm. dir. i Institutt for energiteknikk, Gunnar Randers (også kalt atom-Randers), kona til Trygve Bratteli og Golda Meir – med 17.maisløyfe på jakkeslaget. Vinneren er unntatt offentlighet, men stemningen var god – ikke så rart: Noen få år tidligere hadde Hauge og Randers ordnet det slik at Israel i hemmelighet fikk kjøpt 20 tonn tungtvann av Norge.
Yom Kippur-krigen i 1973 avledet aksjonen La Israel leve, med Hakon Lie som initiativtager. Intensjonen var politisk og økonomisk støtte, og i 1975 ble Haakon Lie fly forbanna, etter at FNs generalforsamling fattet vedtak om å sidestille sionisme og rasisme. Lie oppfattet vedtaket som en krigserklæring. Han bannet sikkert lenge og stygt før han ytret: Israel er i dag omgitt av militærdiktaturer som med oljemakt og petrodollar kan kjøpe seg stemmer i FN.
Annerledes i dag. Haakon Lie er død og Arbeiderpartiet er ikke lenger så begeistret for Israel. Ikke NRK, heller.  Hele den norske venstresiden hater Israel – det eneste demokratiske landet i Midt-Østen – og nærer stor sympati for islam og arabiske terrorister, som Hamas og Hizbollah hvis drøm er utslettelse av staten Israel og død over alle jøder i hele verden.
I Norge finnes rundelig anslått 1500 jøder og to synagoger. Her finnes også drøyt 200 000 muslimer og en hel haug moskeer.
Alle vet hva rettroende muslimer er troende til. La oss håpe PST og politiet i dagene fremover følger med litt og holder gluggene åpne. Vi vil jo nødig ha gærne selvmordsbombere rekende omkring, som vil til jannah (den islamske himmelen) … der 72 smellvakre jomfruer ligger klare til dyst, med sløret soveromsblikk – uten hijab.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at det er så fint at NRK har skiftet ut det fæle programnavnet Jungeltelegrafen med Musikkreisen.
– Helt enig. Alle liker jo musikk og reising. NRK ville nok slå to fluer i en smekk og gi lytterne følelsen av å reise. Det vil redusere flybruk, og det er jo bra for miljøet, tenker jeg. Kanskje klima- og miljøminister Espen Barth Eide har vært inne i bildet og gitt NRK noen råd og vink.
– Nei, nei, nei .. NRK går i bresjen for antirasisme… har du ikke skjønt noenting, du hører vel hvor ille Jungeltelegrafen høres ut?

– Man får bilder i hodet .. av neg… eh, fargede menn med kyllingbein gjennom nesa og krigsmaling i ansiktet, som slenger seg i lianer i jungelen, kommuniserer via rustne blikkbokser med snorer imellom og går på villsvinjakt, mens kvinnene – bare iført bastskjørt – er hjemme i landsbyen og lager søndagsmiddag av europeiske misjonærer som over et bål blir kokt møre i en stor svart gryte.
– Nei, det…
– Skjønner du ingenting, Jungeltelegrafen har holdt på i 26 år. Hvem tror du fant på det programnavnet?
– Ehh..
– Hardkokte rasister, tenker jeg.
– Men…
– Norge er full av skjult, underliggende og ganske subtil rasisme, tenker jeg. Har du hørt om Torbjørn Bongo?
– Eh .. nei..
– Han er offiser og leder av Norges offisers- og spesialistforbund, jobbet i Forsvaret hele livet. Han har sikkert vært på mange utenlandsoppdrag, kanskje i Afrika. Der har han nok sett og hørt litt av hvert, tenker jeg … men han har ikke forstått kulturen der. I stedet utviklet han seg til rasist.
– Tror du det?
– Klart det. Han har helt sikkert en syk humor og tenke nok på Thorbjørn Jagland, som kalte Gabons president Bongo fra Kongo. Så skiftet han navn, da … for å være morsom og skape litt guttastemning i offisersbaren.
– Dette høres jo helt vilt ut. Hva het han før da, tror du?
– Aner ikke, kanskje Olsen … Torbjørn Olsen.

Bjørnson fikk den, Hamsun fikk den, Undset fikk den …og nå har Jon Fosse også fått den – Nobelprisen i litteratur. Stor stas, og vi nordmenn kan være stolte av å ha en slik forfatter.
Ettersom det er så så fint vær, kan man nesten tro at sommer’n ikke er over, og sommer er jo reprisetid, det er no’ alle vet. I 2019 fylte Jon Fosse 60 år. I den anledning skrev jeg en liten hyllest. Her er den:

EG SAKNA HO
Eg kjente meg så underleg i går kveld, så underleg… som om eg ikkje var der eg var og ikkje sat der eg sat, men ein annan stad, men eg sat.. ja, eg gjorde det, ved glaset og såg ut… eg sat og venta og såg ut på gata neafor, eg såg etter ho, men eg trudde ikkje ho ville kome, eg trudde ikkje det, og det kunne ha vore like greitt, for kva skulle vi ha snakka om, eller gjort.. nei, eg veit ikkje, men eg sakna ho, eg gjorde det, eg må innrømme det, sjølv om det går greitt også å sitje åleine her attmed glaset og sjå ned på gata neafor, som er våt av regn, slik som den var i går, då eg også såg ned på den, gata som er våt og som var det i går.
Eg høyrde nokon gå i trappa tidligare og tenkte at det kan ikkje vere ho. Eg høyrde nye steg, eg kjente ein spenning i kroppen av dei stega, men eg tenkte at steg er steg, og dei treng ikke bety noko som helst, det kan jo vere kven som helst som er ute og skal inn att ein slik kveld, og kven har ikke opplevd det.. å vere ute ein kveld og ville inn att, tenkte eg.
Men det var trinna hennar denne gongen. Ho kom.
– Så godt at du kom. Eg trudde ikkje at du skulle kome, eg… eller, eg trudde at du kanskje ville gjere det… men eg vågde ikkje heilt å håpe på det…. jo, eg håpte jo.
– Sjølvsagt kom eg.
– Ja.
– Eg ville jo det.
– Du ville det?
– Ja. Kvifor trur du ikkje det?
– Nei, ikkje noko.
– Ikkje noko?
– Nei.
– Men no er eg her.
– Ja.
– Skal vi finne på noko?
– Det kan vi godt.
– Skal vi gå ein tur, eller noko?
– Ja. Ja kanskje det.
– Kvar vil du at vi skal gå?
– Det er det same, det.
– Jaaa, vi kan berre gå ein eller anna plass.. men har du sakna meg?
– Ja. Ja, sjølsagt.
– Men kvifor seier du ikkje det?
– Nei. Nei.. ein kan vel ikkje berre gå rundt og seie slikt…seie at eg saknar deg, liksom.
– Kan du vel!
– Nei. Nei, det går ikkje.
– Jo, det går. Hvis du har gjort det, kan du vel berre seie det.
– Kanskje.
– Men kvifor gjer du det ikkje?
– Eg får det ikkje til
– Får det ikkje til?
– Nei. Eg får ikkje til å seie slikt… seie dei orda.
– Jooo, det får du til.
– Neidå.
– Joda.
– Nei.
– Eg skal hjelpe deg.
– Korleis?
Hun strøk meg over bukseskrittet. Jeg hadde vært hard lenge. Hun reiste seg og trakk kjolen over hodet, hektet av BH-en, la seg på ryggen i senga og flådde av seg hipster’n… og jeg tenkte at nokon kjem til å kome.

Etterpå:
– Torjus! Jeg orker ikke mer, dette er siste gangen. Jeg drittlei av at du ikke tenner på annet enn tekstene til Jon Fosse. Jeg har faen meg brukt hele dagen på å lære meg de føkkings replikkene…
– Så så, jenta mi. Man må jo feire litt. Fosse er blitt 60 år. Man blir ikke det annenhver dag, vet du…

Dagsrevyen sendte i går en lang reportasje fra et sted i Norge. Den startet slik: Gresstrå vaier i vinden, nærbilde av en vilter bekk og langt borte en driftsbygning med hvite rundballer omkring. Tåke og ingen mennesker. Dyster musikk, og man kommer i tanker om Twin Peaks, der absolutt alt kunne skje og ondskapen lå tjukk som tjære vidt omkring.
En dame står ute på et jorde. Hun er mor og heter Ragnhild. Hun forteller om datterens eleverfaring ved en skole i nærheten. Hun snakker om vantrivsel, mobbing, utestengelse, en skole som ikke fungerer og klage til statsforvalteren, som etter saksbehandling påpeker:
1. At skolen har brutt opplæringsloven på flere punkter.
2. At skolen ikke har undersøkt datterens elevsituasjon.
3. At iverksatte tiltak ikke er egnet til å hjelpe datteren.
Reportasjen går sin gang og jeg lurer på hvor dette er. Vinje i Vest-Telemark? Omgivelsene og Ragnhilds dialekt utelukker det ikke.
Jeg undres på hvorfor NRK unnlater å nevne sted, men det kommer sikkert senere i innslaget, tenker jeg. Det gjør det ikke. Forunderlig. Dette stedet er hemmeligholdt og blir omtalt som “den lille bygda” og “dalen”.
Imidlertid fremgår at ni barn har sluttet ved skolen forårsaket av dårlig skolemiljø, og kommunen er politianmeldt. Noen av disse elevenes foreldre har tenkt som så at de bor på en drittplass og vil flytte. Noen har tenkt nok og har  flyttet.
NRK oppsøker Kjetil Vik, skolefaglig rådgiver i kommunen som i reportasjen ikke har noe navn. Han snakker normert bokmål og gjør flittig bruk av Jonas Gahr Støres favorittverb – oppleve:
“Jeg opplever at skolemiljøet i stort er godt og oppleves som i høyeste grad normalt.”

Kan tenkes at Vik tøyer normalitetsbegrepet litt, og jeg har en mistanke om hvor i verden vi er, hvilken kommune det er er tale om. Jeg guugler litt … på kommunens hjemmeside er Vik titulert skule- og oppvekstansvarleg. Han har kontor i rådhuset, bor på hybel og har fast adresse i Larvik.
Kjetil Vik pendler altså mellom Larvik og en kommune som ser seg tjent med å være uten navn.
I NRKs innslag er ingen “innfødte” med. Ville vært naturlig å snakke med rektor på angjeldende skole, eller skoler.. ja, der er to å velge mellom:
Fjellgardane skule og Bykle barne- og ungdomsskule, henholdsvis med rektorene Rønnaug Torvik og Lars Erik Domaas.
Kunne også vært en idé å snakke med kommunens ordfører, Hans Blattmann (A), opprinnelig fra Kristiansand, men det gjør ikke NRK … kanskje fordi Blattmann ikke har vært ordfører så lenge, men hva med tidligere ordfører, Jan Dagfinn Dalen, som bar lenka rundt halsen fra september 2022 til Blattmann tok over etter valget i år.
Kanskje kommunedirektør Karina Sloth kunne sagt noe i sakens anledning? Kanskje ville hun ikke. Rart med det. Eller har Ole Jørgen Lien, kommunens kommunikasjonsrådgiver, gitt alle råd om ikke snakke med NRK?
Jada, Bykle er kommunen som NRK unndrar offentligheten, men hvorfor? Vær varsom-plakatens 4.7:
“Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige, eller straffbare forhold.”
Bykle kommune er kommune og ingen person, men kan det tenkes at NRK har sett hen til Vær varsom-plakatens 4.3:
“Vis respekt for menneskers egenart og identitet, rase og nasjonalitet og livvsyn”.
Ja, for vi snakker om Bykle og hvor er Bykle? Jo, Bykle er øverst i Setesdal, og hva vet vi om Setesdal – bortsett fra sjokkartet høy bestand av nazister under krigen? Setesdal er kjent for Huntingtons sykdom, eller mer folkelig: Setesdalsrykkja.
Den går arv og angriper hjernen på brutalt vis. Den krymper simpelthen. Sykdommen oppstår gjerne i 40-årsalderen og prognosene er dystre … konsentrasjonsvansker, redusert hukommelse, depresjon, nedsatt vurderingsevne, sosial retardasjon, prematur demens og tidlig død.
En eiendommelighet ved denne sykdommen er rykninger, kroppen vil ikke holde seg i ro, man rister og skaker og det tar seg ikke godt ut – ei heller på TV en lørdag kveld.
Kanskje det var slik NRKs reportasjegjeng tenkte, da den var i Bykle for å lage aktualitet om hvor galt det kan gå med skolemiljøer i grissgrendte utkantstrøk.
Noen lesere har kanskje ikke hørt om Setesdalsrykkja og aner ingenting om dens opprinnelse.
Vel, denne sykdommen skyldes genkluss. Johan Christian Lund (1830 -1906), distriktslege i Setesdal, var den første i Norge til å utarbeide en klinisk vurdering av denne tilstanden, som slemt hadde hopet seg opp i enkelte familier, men hvorfor?
Setesdal er en avdal. Geografisk sett svært isolert. For hundre år siden var det ikke så mange som tok seg en tur til Setesdal, for hva faen skulle de gjøre der?
Setesdølene hadde hverandre, de kranglet om eiendomsgrenser, gjetet sauer, melket kuer og kappet huet av høner. Ikke mange impulser, langt til nærmeste gård, enda lenger til nærmeste by og 1. verdenskrig gikk nok mange hus forbi. Setesdølene syslet med sitt … ja, også hadde de sex tid om annen, men hvem hoppet de i høyet med?
Man kommer ikke utenom begrepet seksuell impulskontroll. Setesdølene var nok litt slumsete. Kanskje burde de ha hengitt seg til onani og holdt ut, til de traff den rette – utenom slekta.