MADMAN THEORY

Jeg har fått damebesøk. Hun liker å gå på rådyrjakt, hun har fire bein og bæsjer ute. Jepp, jeg skal passe litt på bikkja til en kompis et par dager, mens han er på nyttårstur med sin fortryllende kjæreste.
Ei prima bikkje, må jeg si. Det er slik at jo mer man ser av mennesker, desto mer setter man pris på bikkja si, selv om den er i ens eie bare noen få dager.


La oss kalle henne Nikita. Hun og jeg hygger oss, vi spiser oss mette, fyrer med ved og har det bra som bare det. Vi går meget godt sammen, Nikita og jeg… også når vi er ute og går oss en tur. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så opptatt av sånne svarte poser. Sånn er det. Vanskelig å venne seg til dette konseptet med å skulle stikke hånden inn i en pose, bøye seg ned, legge lanken om en fersk, varm og ulekker bæsj som ikke dufter så godt, brette posen rundt den og knyte igjen for deretter gå videre og se seg om etter passende deponi.
Nikita og jeg har vært på tur før, og en gang satte hun seg ned og lagde en veldig fin bæsj som jeg ikke vurderte å plukke opp. En dame registrerte det og ble meget opprørt da jeg ikke bøyde meg ned med svart pose. Den gangen satset jeg på psykopatkald avvisning pent innpakket i subtil retorikk og utsøkt høflighet. Det virket. Bæsjen ble liggende. Damen ga seg helt over og forsvant.
Tidligere i dag var Nikita og jeg på tur. Jeg hadde på forhånd for moro skyld vurdert ulike reaksjoner hvis det skulle oppstå en situasjon. Jeg hadde falt ned på president Nixons Madman Theory, et nokså enkelt utenrikspolitisk konsept som presidenten utviklet i fylla på slutten av 60-tallet og som gikk ut på å gi nordvietnameserne inntrykk av at han var klin kokos og ikke ville nøle et kvartsekund med å bombe flatt hvis kommunistene ikke skjerpet seg og ba om fredsforhandlinger. Selv en aldri så liten atombombe ville han ikke nekte seg – hvis han ble grinete nok.
Så gikk vi oss en tur, Nikita og jeg. Etter rundelig regnet 15 minutter omkring i nærmiljøet krøket hun seg sammen, et sikkert tegn på bæsj i emning.
En bil kom kjørende. Den stoppet og ut trådte en dame omtrent på min alder. Hun låste bilen og skulle til gå inn på en liten gårdsplass, men hun så oss i øyekroken og stanset, vendte om. Folk er jo så nysgjerrige, de vil sjekke om hundeeiere tar opp svarte poser og gjør som forventet.
Jeg gjorde ikke det, jeg gjorde anvendelse av enkel kamuflasjeteknikk. Med støveltuppen dyttet jeg Nikitas brune og velformede  bæsj litt ut i veikanten og sparket snø over.


Vi gikk videre. Damen hadde stilt seg opp, bredbeint og med håndveske over skulderen. Hun ventet til vi var ved å passere henne. Da ytret hun, ganske stram i tonen:
– Du tok ikke opp etter hunden din!
Jeg stanset, tenkte noen sekunder på president Nixon og svarte:
– Nei, jeg gjorde ikke det, og det skal du faen skjære meg ta rennafart å drite i.
Jeg pekte på bilen hennes og eksosrøret som var svart av sot, veivet med armene og fortsatte:
– Dette vraket her, jeg ser det er en dieselbil… hvor mye dritt og møkk tror du den etterlater seg per mil… hæææææ?!?!?!. Hvor langt har du kjørt i dag, og hvor mange astmatiske barn tror du at du har plaget hittil i dag, og hvor mange kommer du til å plage i morra og resten av 2019???
Jeg la ansiktet i meget aggressive folder og økte stemmevolumet:
– Harru hørt om nitrogenoksider… hæææ??? Harrudet??? Du skal faen skjære meg gi faen i å bry voksne folk med preiket ditt.
Jeg pekte i retning bæsjen til Nikita og sa med lav, ru stemme:
– Til våren kommer en hestehov til å vokse seg stor og fin og gul, fordi denne flotte bikkja har driti der. Det er gjødsel og verden trenger gjødsel, bærekraftig naturgjødsel, for faen. Men hva med bilen din ? Hva slags nytte gjør den? Tror du insekter, små fugler og babyer i trillevogner koser seg med avgassene dine og blir sunne og sterke og utvikler pansersterkt immunforsvar… hææææ… trur’udet???
Damen sa ikke noe. Haken hennes hadde falt et par centimeter. Hun var som frosset fast i snøen og isen. Så rykket hun seg løs og ble borte. Hun gikk sin vei. Det gjorde Nikita og jeg, også. Jeg måtte le litt.
– Jenta si, det, sa jeg til Nikita. – Godt nyttår.
Hun logret.

 

SILUHETTENE PÅ TAKET

Vi er så redde, så redde… for alt mulig rart. Jeg vet om mennesker som drar til fastlegen straks de kjenner noe i kroppen de ikke har kjent før. De tolker dette ukjente som en snikende sykdom, en usynlig, lydløs og overmåte lumsk morder som tygger seg gjennom kjøtt- og fettvev, bein og marg, perforerer hjerte og lunger, milt og lever… glupsk og grådig eter opp kroppen innvendig og tilsist, gjerne før enn senere, dreper like effektivt og nådeløst som et 9 millimeters kontaktskudd i bakhodet.
Men de vil til legen, for det kan jo tenkes at den fæle sykdommen kan kureres, eller bremses… slik at man kan i det minste kan legge seks ekstra måneder til sitt liv.
Leger hist og her og overalt blir selvsagt grinete, påviser ikke annet enn forlorne forkjølelser, bittesmå betennelser, skrudde selvbilder og ønsker dem langt pokkerivold.
Noen er så redde for å dø at de allerede tidlig i livet setter inn livsforlengende tiltak så omseggripende at livstid vunnet ingenlunde matcher tiden medgått til opprettholdelse av pust og puls.  Negativ avkastning.
Jeg kjenner en eldre dame – legemlig frisk – som har tenkt så mye på hvordan gjøre livet langt at hjernecellene hennes har tørket og skrumpet inn så hjerteskjærende mye at det klaprer i kraniet når hun går i trapper. Hun har forlengst sluttet å nære en eneste leken og belivet tanke. Cerebrum rigida.
Men det er ikke så farlig, nesten bare gøy og spas – det er jo individnivå, og det er selvsagt alles rett å bruke livet sitt til å gjøre det lengst mulig. Klart det.
Annerledes når et helt land blir grepet av frykt. Vinteren 2015 ble det arrangert en karikaturutstilling i byen der jeg bor. I teatret. På taket av bygningen rett over gaten lå skarpskyttere i beredskap. Silhuetter av hjelmer og børsepiper.


Utstillingen het I AM CHARLIE, og jeg hadde forventninger. Jeg steg inn og fant ingen Muhammed-karikaturer, ingen tegninger som kunne irritere den aller gæærneste av de gæærneste muslimer det minste lille grann.
Alt var så snilt og skolepikeordentlig at jeg ble helt paff. Til gjengjeld var det veldig mange politibetjenter der, hvorav én utstyrt med metalldetektor. Jeg ble kroppsvisitert før jeg slapp inn i lokalet.
Ikke bare vanlige politifolk på pletten. En bombegruppe fra hovedstaden, med bikkjer med nese for eksplosiver, var også ditbragt. En såkalt jernring var etablert i området rundt teateret. Ingen biler fikk kjøre innenfor.
Frykt og beven overalt. Man fryktet hva muslimer kunne finne på, de er jo noen kløppere med bomber og sånn. Men jeg forsto fort at dette stedet var det tryggeste i hele Norge akkurat da, det er her man bør være om man ikke vil bli kverket, resonnerte jeg… og det passet bra, jeg hadde ikke så lyst til å dø den dagen. Kanskje en annen dag, men ikke denne.
Det var tillyst et arrangement i annen etasje, en paneldebatt om ytringsfrihet og satirens betydning. Men man måtte ha meldt seg på i forkant, kanskje i personsjekks hensikt. Jeg hadde ikke meldt meg på, men jeg hadde likevel lyst til å delta.
Det sa jeg til de to muskelsterke vaktene som passet på trappen til etasjen over. Nei, jeg kunne ikke oppstige til etasjen over. Hvorfor ikke, spurte jeg. Av sikkerhetsgrunner. Kan dere ikke bare ransake meg…  jeg er etnisk norsk, oppdratt i et ganske kristent hjem og har ingen slemme bomber under frakken her. Bare sjekk.
Men det ville de ikke. De hadde sine instrukser. Senere ble det offentlig kjent at en av paneldeltagerne, redaktør Vebjørn Selbekk, ble eskortert til teatret av en politimann med maskinpistol.
Som nevnt: Dette teatret var nok landets aller tryggeste sted den aftenen.
Arrangørene så det helt annerledes. I samråd med politiet besluttet de å kutte utstillingen fra to dager til seks timer. Av sikkerhetsgrunner.
Man fryktet noe. Fryktet det fryktelig mye. Det fikk være grenser for ytringsfrihet og sånne greier. Jeg gikk.
På utsiden ildga jeg en sigarett og tenkte at det må være slitsomt å være harepuser. De er jo så redde for alt hele tiden. Jeg gjorde honnør til silhuettene på taket og spaserte hjemover. Det var mørkt…

BOLLEMUS I SKUMRING

Rart med det: Når jeg skriver noe i denne bloggen som jeg synes er viktig, er det ikke rare responsen. Men hvis jeg skriver om noe så inni granskauen uviktig som bollemus, øker engasjementet merkbart.
En dame jeg kjenner ble veldig engasjert av min lille tekst om min venn Karsten og henvendte seg i går kveld og ville ta nærmere rede på dette temaet. Hun er på min alder og tilskrev meg slik:
“Det tok mange år før jeg skjønte at det faktisk betød noe fysisk. Er fortsatt ikke helt sikker på hva.”
Av dette utledet jeg at hun ikke har bollemus, eller at hun har det og forsøker å late som ingenting og bare vil kødde – det kan ligne henne. Jeg svarte at jeg ikke kan så mye om temaet og ikke har så mye erfaring med fenomenet.
Hun tastet videre litt løst og fast om bollemus og uttrykte stor uvitenhet, eller tilsynelatende.
“Tegn en bollemus”, sa hun.
“Hæææ??”
“Tegn en bollemus og send den til meg.”
“Nei, nå må du ta deg samm…
“… jeg vil se hva du mener med bollemus!!”
Hertil må nevnes at denne kvinnen er høyt utdannet, en god mor, respektert i nabolaget og besitter en viktig pedagogisk stilling på universitetsnivå. Herav ikke urimelig å anta en god slump allmennkunnskap, men det kan jo skorte litt på anatomiske fagområder, ser ikke bort fra det. Jeg skrev tilbake at tegning ikke er nødvendig. I stedet tastet jeg ned en kjapp og leksikal ordremse som kort redegjorde for fenomenet, som egentlig ikke er noe stort fenomen, men bare noen ekstra fettceller i venusberget.
“Bare søtt og pikant”, la jeg til.
Hun svarte ikke. Jeg tenkte at nå er hun fornøyd og jeg kan gjenoppta viktigere sysler, slik som å åpne en boks juleøl fra Aass. Etter fem minutter pep det i laptopen:
“Hei! Hvor lang tid tar det?
“Tid til hva?”
“Å tegne en bollemus til meg.”
“Du venter på bollemus??”
“Ja.”
“Du slette tid…”
“Trodde du jeg tulla?”
“Ja, det trodde jeg virkelig. Jeg har ingen erfaring med å tegne bollemus, og jeg har aldri før vært inne på tanken om sende slikt til en dame.”
“Å nei, så rart. Når du skriver om det så utførlig.”
“Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg antok at dette er kjent stoff og at detaljer var overflødige”. Jeg la til at jeg selv har tilegnet meg kunnskaper om denne tilstanden kun via sekundærkilder, hovedsaklig min venn Karsten.
Hun ga seg ikke. Hun ville ha bollemustegning. Jeg nektet. Da skrev hun:
“Du er feig, du tør ikke!”
Hun trykket på riktig knapp, antar jeg. Jaja, tenkte jeg. Man skal gjøre et og annet i livet som ikke faller en helt naturlig, men på den annen side kunne jeg ikke helt utelukke folkeopplysningsaspektet ved dette.
Jeg rablet sammen en tegning i full fart og sendte den.

“Ok, så høyt ja”.
Jeg forklarte at jeg måtte karikere litt for å poengtere poenget.
“Skjønner. Ja takk, da vet jeg.”
“Stilleben. Hvilende bollemus i skumring.”
“Jepp, ser det..”
“Fornøyd?”
“Jada, tusen takk. Nå ble jeg meget klokere.”

BOLLEMUS BLUES

Her om dagen fikk jeg innbydelse til bollefest. Jeg har noen venner som hver romjul arrangerer bollefest. Man baker hveteboller hvori sjokoladebiter og alle hygger seg, især barna, som i tillegg tilgodeses med brus og godteri.
Ettersom jeg ikke er så sosssial og jovvvial ‘a meg, takket jeg nei til invitasjonen og sa at jeg allerede hadde latt meg overtale til å kaste glans over en annen privat tilstelning, på den andre siden av byen, i samme tidsrom… hvilket selvsagt var blank løgn; jeg har aldri kastet nevneverdig glans over noe som helst. Men hva gjør vel én hvit løgn i romjula, den forsvinner i den store haugen av de mer kulørte.
Men dette bollekjøret minnet meg på noe. La oss skru tiden tilbake, 30 år og vel så det. .
Jeg hadde en kamerat. La oss kalle ham Karsten. Han var  litt av en skrue og hadde et nokså sjeldent oppheng: Bollemus.


Karsten var en kjekk kar med godt håndlag med jentene, og jentene likte det. Men han lot seg ikke by hva som helst, det skulle være bollemus.
Men som alle vet: Ække lett i en fart å detektere bollemus. Derfor var Karsten stadig på stranda sommerstid, ikke fordi han ville bade, han ville spane etter jenter med bollemus, det er jo mye enklere når jentene går i bikinier og nettopp er oppsteget fra vannet. Av og til måtte jeg være med og hjelpe til, når det var solskinn og mange badelystne.
En solblank dag midt i fellesferien sa jeg omtrent dette:
“Faen, Karsten… kan det være så jævlig nøye, ‘a?? Kan du ikke slappe av litt, det er jo mer til jenter enn bare kjønnsorganer. Kan du ikke se litt helhetlig på det, jenter er jo hår, øyne, lepper, panne, ører, nese, kinn, armer, legger og lår, rumpe og pupper og sånn.. og hjerne.
Da så Karsten på meg som om jeg var et helt nytt og uoppdaget insekt og sa så godt som ingenting.
Sier seg selv at Karsten opplevde mange skuffelser, som den gangen vi var på guttetur på Sørlandet. Vi slo leir på Hamresanden. Karsten insisterte på eget telt. Vi andre gutta forsto hvorfor.
Den andre kvelden på campingen lokket han med seg en overmåte søt og blond Kristiansands-jente inn i teltet sitt. Det knyttet seg spenning til utfallet. Bollemus, eller ei.
Morgenen etter var blondinen borte og Karstens ansiktsuttrykk dystert.
Etterhvert var Karsten lei av å “kaste bort tiden”. Når han traff en dame på by’n, som han ville bli bedre kjent med, gikk han ikke ugjerne rakt på sak:
“Har du bollemus?”
Ikke alle jenter syntes Karstens åpningsreplikk var sjarmerende, og etterhvert fikk vi andre gutta overbevist ham om at han hadde et problem han ikke lenger kunne ignorere.
“Du kan ikke velge kjæreste, samboer og kanskje i siste instans kone etter et så smalt kriterium. Du må skjerpe deg”, sa vi i samstemt kor og noenlunde samme tonehøyde.
Karsten gikk omsider til terapeut med sitt problem. Psykologen hadde trolig vanskeligheter med å holde latteren innvortes, men han tok Karstens tilstand på største alvor. Med stor tålmodighet og faglig kreativitet forsøkte han å bøye og tøye og sluttelig brekke i stykker Karstens tvangstanker.
Det gikk så langt at han tilveieskaffet en bildebok stuvende full av forskjelligartede kvinnelige genitaler, fotografert på nært hold og i farger. Han opererte som en mor, eller far som forsøker lære barnet sitt å lese ved å peke på konsonanter og vokaler og hva slags ord disse kan lage – slik som hatt, fnatt og Kattegat
Karsten var imidlertid er hard nøtt, noen vil si at han hadde ryggrad, var konsekvent og tro mot sin overbevisning. Det måtte vi andre innrømme, men vi sa det aldri til ham. Vi satt vår lit til psykologen. Som til slutt ga opp.
Karsten gikk inn i en depresjon som varte innpå et år, og i denne tiden var han seksuelt avholdende. Han fant ingen mening i livet. Eksistensiell krise og weltschmertz.
I anledning  en gjenforeningsfest – 10 år etter ungdomsskolen – kom han i snakk med en av jentene i klassen, som på ungdomsskolen ikke gjorde mye av seg. Hun var singel, og i løpet av ti år var hun  blitt gild og vakker og ven.
Karsten ble øyeblikkelig betatt, og de snakket om løst og ikke så mye mer. Av samtalen fremgikk at hun hadde bollemus og at det plaget henne. Hun vurderte fettsuging. Da ble Karsten meget forferdet og snakket henne fra det. Påfølgende natt ble det bollemus. Den fikk hun brukt for. I dag er de lykkelig gift og har fire unger…

HUN BARE GIKK, GITT..

Du er en asosial og meget syk faen, sa en venn av meg for ikke lenge siden. Han var full da han sa det. Sant å si er han full rett som det er og forvalter følgelig sannheten like hyppig.
Men han er en god venn – min eneste  – og det er jo av barn og fulle folk man hører sannheten, det er trolig derfor disse to gruppene ikke slipper til ved stemmeurnene ved lokal- og stortingsvalg. Sannheten gjør jo vondt, og den bringer ikke stort annet enn sorg og nød og sut og savn og gråt og kanskje endog tenners gnidsel.
Men: Noen ganger bringer den avklaring.
Jeg skal ikke røpe hennes identitet, skal ikke antyde hvor hun bor, hva hun drev med og driver med, hvordan hun så ut, bortsett fra at hun hadde prima rumpe og har det sikkert ennå. Glemte jeg intellektuelle pupper? Gjorde visst det, men hun hadde det.


Nåvel, vi var sammen nå og da og litt innimellom, og jeg syntes godt om det arrangementet, men hun ville “ta det litt videre”, som det heter i kvinneromaner. Hun hadde lagt igjen tannbørsten hjemme hos meg – og tanntråd. I tidens fylde la hun igjen ganske mye forskjellig stæsj… skjørt, kjoler, bluser, bukser, skjerf, sko, støvletter, smykker, ski,  BHer str. A, seilbrett, fjellstøvler, knallrød leppestift fra Bobbi Brown, en Katzenjammer-CD, hårspenner, bind, tamponger, truser, stay ups og et par andre ting jeg aldri glemmer…
Hver gang hun snakket om “bli mer sammen” lot jeg som om jeg hadde det veldig travelt, og en gang sa jeg at jeg hadde fått dobbeltsidig ørebetennelse med alvorlige komplikasjoner og følgelig ikke kunne høre noe som helst.
Jeg foreslo å bøte på denne tilstanden ved å melde oss på et kurs i tegnspråk, men hun kunne visst litt av det fra før; hun knyttet neven med unntak av langfingeren og holdt den opp foran meg.
Velvel, til slutt måtte jeg til pers. Det er noen år siden, dette, men jeg var jo tørr bak ørene, og jo tørrere man blir der bak ørene, desto ærligere blir man. Det har jeg lest i et leksikon.
Jeg sa til henne at vennene hennes kjedet vettet av meg og at jeg aldri mer ville tilbringe ett minutt med dem. Denne damen hadde også helt i overkant rare foreldre, så rare at jeg forlengst hadde gitt meg helt over. Jeg sa at jeg aldri under noen omstendigheter ville omgås gamlisene, som dessuten forlengst var skilt og ikke tålte trynet på hverandre.
Det var i det hele tatt mye jeg ikke orket, eksempelvis dra til Sotra i juni, Hellas i juli, Kanariøyene i august, Salzburg i desember og bo på hotell julaften.
Jeg ville ikke slutte å røyke og kjøre fort på motorsykkel, ei heller ville jeg ha marsvin og en gneldrete, liten fillebikkje rekende omkring beina mine. Jeg ville drikke øl når jeg ville og bli nøyaktig så full jeg ønsket.
Hun var ikke dum, denne damen… godt skolert som hun var. Hun sa ikke mye. Hun bare pakket sakene sine og dro. Hun glemte en brukt truse. Noen hevder av det siste man husker av en kvinne, er duftene hennes. Noen dager senere var de borte…

MØRKETS FYRSTE

Jeg har en bror. Han er ganske ond. Han innrømmer det, også. Hva mer er: Han er stolt av det. Tid om annen møtes vi i sentrum av byen der vi bor og setter oss på byens bruneste pub. Det gjorde vi forleden, og temperaturen i lokalet sank øyeblikkelig fem grader.
Han vet det ikke, men jeg har alltid et fedd hvitløk i skjortelomma og en liten flakong vievann i jakkelomma når vi treffes. Alle vet jo at hvitløk holder de verste demonene stangen. Vievannet har jeg heldigvis ikke fått bruk for ennå.
Vi drøftet denne ondskapen hans, og jeg foreslo for ham å oppsøke en eksorsist, en skikkelig durkdreven demonjeger i stand til å kjeppjage de aller verste djevlene over stokk og stein, men da ble han grinete og flakkende i blikket, og jeg var redd han skulle dreie hodet 666 grader og spy illeduftende, svartgrønnslimet antimaterie.
Denne ondskapen er ikke av ny dato. Jeg husker én gang, det er lenge siden, over 50 år. Det var sommer og vi var hos mormor på landet. Hun hadde en stor, fin låve i tre etasjer – med glugger.
Synd for meg at dette ikke var i mobiltelefonens tid. Det var såvidt folk hadde fasttelefoner. Ikke tallskive, men sveiv.
Broren min så imidlertid et telekommunikasjonspotensial i låven, eller mer korrekt: Han så fallet, høydeforskjellen.
Han hadde funnet seg en slangebit, med innvendig diameter omlag 50 millimeter. Han hadde tatt mål, avstanden fra en av gluggene og nesten ned til bakken.


Jeg var seks år yngre enn broren min og ante fred og ingen fare da han foreslo at vi skulle “snakke i telefon”. Jeg syntes det var en heidundrende strålende idé. Veldig spennende. Han skulle sitte oppe i låven, i mørket bak gluggen og avgi en svært viktig og fortrolig beskjed gjennom slangen. Jeg skulle sitte på bakken og motta den viktige og kanskje strengt hemmelige meldingen.
Jeg hadde ikke registrert at han på forhånd hadde bragt med seg et litermål med kaldt vann. Ja, dere skjønner sikkert hva som skjedde.
Jeg presset slangeenden mot venstre øre – for å høre godt. Jeg ble jævlig våt i øret, i håret og nesten overalt ellers.
Fly forbanna. Trass i min unge alder var jeg nokså røff, jeg ville ta’n. Men han var raskere, og snart var det kveldsmat.
Uggen stemning rundt bordet, og vi satt ikke ved siden av hverandre. Jeg var taus og pønsket på hevn. I løpet av et par brødskiver med et eller annet hadde jeg utarbeidet en plan. Etter maten lot jeg som om ingenting var hendt og at alt var tipptopp.
Jeg gikk ut, høstet en pen bukett brennesler. Jeg kom meg usett opp i annen etasje. Jeg la brenneslene i en fin haug i fotenden av senga til broren min – under dyna.
Jeg tenkte at det dette blir bra. Veldig bra.
Når han går og legger seg, stikker han nakne føtter og legger rett inn i neslehaugen. Så får han seg en skikkelig lærepenge.
Jeg flirte rått og bredt, gikk ned igjen. Det var tidlig kveld, en god stund til leggetid. Jeg gledet meg.
Etterhvert som kloden dreide og kveldssolen forsvant, avtok også det verste raseriet. I stedet fikk jeg nerver. Jeg tenkte på hvor mye bank jeg måtte regne med. Var det verdt det? Jeg gikk omkring og konsekvensanalyserte. For og imot.
Tilslutt gikk jeg ovenpå, tok tak i brenneslehaugen og pælma den ut vinduet.
Var jeg glad? Nei.
Lettet? Litt.
Angret jeg? Ja.
Angrer jeg? Absolutt!

BAKENFOR BORTENFOR

Alle snakker om “elefanten i rommet”. Først nå forstår jeg hva de mener. Da jeg våknet for en halv time siden og gikk inn i  stua, så jeg en elefant trampe omkring der. Den hadde lang snabel og var sjokkrosa. Jeg ble så rystet at jeg øyeblikkelig listet meg avsted i skjerpende retning kjøleskapet og åpnet to bokser juleøl fra Aass som jeg bælmet rett ned. Da forsvant den dumme elefanten, gitt.
God jul, forresten. Jeg har rukket mye siden jeg sto opp. I tillegg til å drikke øl, har jeg røkt et par sigaretter, tisset, bæsjet og prompet litt før jeg slo på skriveautomaten min for å sjekke om den har tilvirket en historie
Jada…  på skjermen store, grønne bokstaver: JOLLY GOOD. Det betyr at maskinen har et resultat. På skriveren ligger en illustrasjon, en tegning. Den er ikke så god, men den er det den er.
Jeg leste historien nettopp og syntes ikke den er så aller verst. Bra til å være kokt sammen av en maskin. Her er den:

 

FIRE HJERTER BORTENFOR

Han er en ensom mann. Han liker ikke å snakke om det. Gidder ikke ødsle ord til ingen nytte, som han sier. Dessuten er han ikke ensom. Ikke nå.
Klokken er 07.36. Huset er stille. Utenfra høres svalene. De har startet dagen. De har nok å gjøre. De flyr høyt. Unger skal ha mat.
Ovenpå ligger fire pikehjerter. De slår sakte, slik hjerter gjør når hjernen sover og kroppen ikke gjør annet enn hengi seg til tyngdekraften. Tre av hjertene er meget unge – tre, åtte og ni år. Det fjerde er noe eldre og tilhører moren til faren til de tre unge pikene.


Et mirakel… at de er her. Han tenker tilbake, femten år. Da var det andre jenter her, gylne av sol og stappmette av sommerlykke. Bustet morgenhår hvori barnåler og solstrålerester fra dagen før. Latter. Et par brødskiver til frokost. Så var de borte. De hadde det så travelt. Inni granskauen travelt.
Han har vasket opp. Klokken er snart ni. Han savner dem – de der oppe. Han gleder seg til å se V igjen. Hun er tre år og blond som mjødurt. Hun er et dikt. Hun ler det meste av dagen. Hun liker å samtale om bæsj og promp og tåfis. Det gjør han også. Er nok derfor de to har et så godt øye til hverandre, V og han. Dessuten liker de begge vaffelkjeks.
Hun deler med ham. Hun har en hel pose. Gullvafler fra Sætre – perfekt til is og kos. Vaniljesmak. De sitter på trappa. Han drikker kaffe. Hun drikker ananasbrus og synes det er greit at han røyker.
De fire kom kjørende sent en kveld. Vesthimmelen var mørk blå. Ut av en gammel, fransk stasjonsvogn: L og A. På avstand lignet de roterende sakser i et tsjekkisk dukketeater. De slo hjul på låvetrappa, lo og skrålte. L er åtte. A er ni.
Nitimen er begynt. Han savner dem, men det er en søt lengsel… for han vet at de er der. Der oppe. De våkner nok snart, og dagen er solblank. Kanskje denne dagen blir like bra som den i går. Så bra var den at L ikke tok seg tid til å gå på do, men gjorde det hun måtte bak eldhuset. Det duftet visst ikke så godt, og A måtte hente papir til søster’n sin. Hun lo.
H er farmor. Hun ser ikke ut som en farmor, men hun er det. Hun liker å gå omkring barføtt. Knekort skjørt og en løs topp som sklir nedover en skulder, snart den andre. Hun bryr seg døyten om noen ser trusa hennes. Den er stripete, den samme som i går. Han liker damer som ikke gidder skifte truse hele tiden. Hun er dessuten pen.
I går dro de avsted og badet. H og han lå ved siden av hverandre i gresset, i skyggen av en stor furu. Hun pirket ham i leggene med tærne sine. Han likte det. Likte også at hun la en legg over hans legg. Han lot som ingenting, som om det var dagligdags at en kvinne  anretter leggen sin over hans.
L og A var der ute i vannet. På en flytende trampoline. Det kunne se ut til at A hadde organisk kjemi med en jevnaldrende gutt. De snakket ikke mye sammen, knapt et ord i det hele tatt. De bare tok tak i hverandre, dyttet, kastet hverandre i vannet hvori 22 grader. Så enkelt.
Ingenting varer evig. På vei til bilen fant de en død fugl. En ganske liten en. Grønngråaktig. H bøyde seg ned og rørte ved den, klappet den, foldet ut en av vingene. Han likte det…

EN LITEN OG RAR HISTORIE, KANSKJE…

Kunstig intelligens er i vinden som aldri før. Ikke så underlig, ettersom det aldri før har vært så mye kunstig intelligens i vinden.
Slik fatt er det visstnok at kunstig intelligens er på full fart inn i avis- og bladredaksjoner, så langt er det gått at datamaskiner blir satt til å lage enkle tekster; bare å mate dem med stikkord og gjøre tilgjengelig noen databaser… og vips: Tekster som gir mening, eksempelvis et referat fra en fotballkamp mellom Vålerenga og Godset.
Jeg er en mann som liker å følge med i tiden. Jeg er en meget dynamisk person som hele tiden er på hugget, heeelt i forkant av utviklingen, især den datateknologiske. Jeg er også ganske handy av meg. Ettersom jeg også er litt makelig anlagt, tenkte jeg:
Hvorfor ikke lage en maskin som kan skrive, ikke bare dumme fotballreferater, men noe mer ordentlig. En skrivemaskin som skriver selv, så jeg slipper. Det er nemlig ganske slitsomt å skrive tekster med ansats til mening.
Jeg satte igang. Jeg begynte med laptop’en min og bygget videre i alle himmelretninger. Kjøpte flere monstre av noen stasjonære PCer på finn.no, parallellkoblet dem, trikset og mikset, byttet hovedkort og satte inn gampesvære minnekort og noen helvetes beist av noen prosessorer. En og annen bipolar transistor og litt frekk halvlederskap. Jeg  fikk også klemt inn en ganske avansert skriver som kan tegne/illustrere etter tekstinformasjon.


Etter noen ukers lodding og mekking og skruing var halve stuen fylt opp med datakraft. Jeg måtte tilkalle en elektriker, som i en fart la inn egen kurs – 20 ampère – for å forsyne skrivemaskinen med strøm. Den spiser elektroner som en engelsk setter spiser middagsrester.
For å kjøle ned maskineriet, måtte jeg montere ekstra kjøling. Jeg hadde liggende i garasjen en radiator fra en Ford V8, 1934. Den var ikke helt tett, jeg måtte lodde litt hist og her. Med vannpumpe og mange rør og slanger fikk jeg skrivemaskinen min til å svive som bare faen uten å bli overopphetet. Jeg ble ferdig med jobben sent i går kveld.
I dag er det lille julaften, og jeg undres på om maskinen vil virke. Jeg har gjort noen endringer og justeringer, etterstrammet og modulert en og annen synkopert logarytme. Jeg tør si jeg har spent buen ganske stramt, ambisjonene er store, jeg føler at dagens tilgjengelige datateknologis potensial er bortimot oppfylt og vel så det. Jeg tror jeg har laget tidenes skrivemaskin, eller rettere: Skriveautomat.
Jeg er oppglødd og har nettopp tømt en blomstervase med visne liljer og etterfylt med akevitt,  for å roe meg ned litt. Jeg undres på om automaten vil virke, men først må jeg bestemme meg for hva maskinen skal skrive. Jeg har programmert inn de tre vanlige litterære sjangerne:
Drama, poesi og prosa.
Prosa-knappen er den største, det er nok den jeg vil bruke mest. Jeg trykker på PROSA og får opp en undermeny med uendelig mange valg.
Jeg trykker på LITEN OG RAR HISTORIE og får opp på skjermen et skjema jeg må fylle ut. Stikkord og ordhint. Jeg klør meg i hodet, prøver å finne noen ord. Jeg fyller ut i felter, taster “sommer”, ettersom jeg liker somre. Jeg liker jenter og taster “jenter”. Jeg liker stillhet og taster “stille”. Jeg liker også tak over hodet og skriver “huset”. For å gjøre det litt vrient for maskinen, taster jeg “gullvafler”, “fire”, “promp” og “bæsj”. Ettersom jeg nylig har vært i Praha, skriver jeg “tsjekkisk”.
Jeg dytter ENTER. Maskinen summer et par sekunder og reagerer med røde bokstaver over skjermen: IF YOU DON’T MIND ME SAYING SO,  SIR… ADD A FEW MORE WORDS, PLEASE
Jeg taster inn det første som faller meg inn: “Svale”, “mjødurt”, “solblank”, “bortenfor”, “grågrønnaktig” og”død”.
Taster ENTER og maskinen begynner å suse. Over skjermen ruller: PROCESSING – PROCESSING – PROCESSING.
Skjermen går i svart, og det er meningen. All energi skal medgå til å lage en liten, rar historie. Viftenes turtall øker jevnt og trutt til 1500 omdreininger i minuttet. Det knepper og knirker i minnelagre, vifter snurrer og summer, det lyser og blinker i lamper og vann suser gjennom slanger og rør og det surkler i Ford-radiatoren, slik det gjorde i 1934.
Nå er det ikke mer jeg kan gjøre. Det passer bra, for nå må jeg pynte treet, rigge opp julekrybba og kanskje ta meg en runk… og hvis alt går bra, har jeg en historie i morra tidlig, på selveste julaften.

HARDT PRØVEDE JOMFRUER

En kompis av meg er medlem av FrP og var på partimøte i dag. Han kunne ikke unnlate å overhøre denne passiaren mellom to unge freppere:

– Fært med alle disse selvmordsaksjonene nede i disse muslimske landene. Nå nettopp døde 15 i et selvmordsangrep i Mogadishu. Det går jo nesten ikke en dag uten at noen sprenger hverandre høyt opp i luften der sørpå. Det må da dreie seg om titusener årlig.
– Ja, ikke bra.  Men hva skal man gjøre… de er jo muslimer, og det er vel slik de vil ha det. Det hører liksom med, terror og islam passer sammen som egg og ansjos. Vold og drap er jo islamsk skikk og bruk, det er slik det skal være… akkurat som nordmenn liker å gå på ski og spise ribbe, eller pinnekjøtt til jul.
– Ja jo…
– Dansker liker øl, ler og later som de synes det er hyggelig når vi nordmenn kommer på besøk, og det synes vi er hyggelig, tyskere drikker masse øl og later som de ikke liker å marsjere, men de liker oss nordmenn fordi vi  minner om “gode, gamle dager”,  tiden 1940-45. Svensker liker smørgossar og bobilferie i Norge, og engelskmenn spiser fish and chips, er glad i dronningen sin og går på pub og fotballkamper så snart de ser sitt snitt… og muslimene… ja, de dreper og ække så nøye på det… om det er andre muslimer, eller ei. Hovedsaken synes å være at noen blir kverka, selv om det aldri kommer noe godt ut av det, bare sorg og savn blant etterlatte.
– Ulike kulturer, ulike skikker?
– Nettopp, og nå slåss visst al Shabaab og Al Quaida mot hverandre så filler, blod  og innvoller fyker veggimellom, de dreper hverandre i hopetall. Men det er greit. Er de med på leken, får de tåle steken, de vet jo hva de gjør… og de synes det er greit å dø, for da oppstiger de øyeblikkelig til paradis der de kan hygge seg med 72 dryppende kåte jomfruer.
– Vinn-vinn?
– Nettopp, mange muslimer forsvinner, og jeg har hørt at mange synes det er bra. Muslimene selv er svært positive til døden og tror fullt og fast på at alt er mye bedre der de kommer… ja, det er tale om disse  72 jomfruene. Muslimer er jo besatt av sex.
– Men det er noe som ikke stemmer her.
– Åååå?
– Det er jo tusenvis av muslimer som blir drept hvert år i bombeaksjoner og krig og sånn. Det blir litt av en jobb for de 72 jomfruene, og hvor lenge er de jomfruer av gangen? Ingen kan være jomfru i det uendelige med en slik pågang.
– Hmmmm… det der er litt av en nøtt. Du er jammen skarpsindig, og du har jo alltid vært god i matematikk. Vel, jeg har ikke noe godt svar, teologi er vriene greier,  men ryktene sier at Allah er stor, verdens beste… og innmari flink til alt mulig rart. Jeg vil tro han hele tiden sørger for at det i himmelen til enhver tid finnes 72 jomfruer, det er jo også i Muhammeds interesse. Han var jo – og er nok ennå –  svært glad i småpiker… det vet jo alle.
– Det er sant. Egentlig gennnial religion, den der islamen…
– Jeg vet ikke. Tror jeg fortsetter med å være en helt vanlig frepper, det er tryggere.
– Ååå??
– Hvis jeg endrer politiske meninger og vil gå over til SV, eller Høyre, risikerer jeg ikke at noen skjærer huet ‘a meg…

HALLUS I ATLAS

En venn av meg er medlem av SV. I går kveld var han på partimøte i byen der han bor og overhørte denne samtalen mellom to kvinner i høstlig årsklasse:


– Fryktelig det som skjedde i Marokko.
– Ja, og disse guttene..
– Hvilke gutter?
– De som gjorde det. De var nok ikke helt… de var nok litt utenfor og sånn..
– Åååå…
– Ja, den klassiske historien. Utrygge oppvekstforhold, pappaene deres røkte kanskje for mye vannpipe og tygget altfor mye khat og var voldelige, slemme barnehagetanter, mobbeofre på skolen, mye fravær, avbrutt skolegang, dårlige kamerater, begynte tidlig med narkotika… utenforskap, rett og slett.
– Ja, det er sant. De driver med hasjisj og sånn og da blir man ikke helt seg selv.
– Riktig, og det finnes andre stoffer, også… sterkere saker. Ser ikke bort fra at disse guttene ble narret til å kjøpe LSD av en skummel narkopusher i Agadir før de dro på tur i Atlasfjellene. LSD og lignende stoffer gjør jo at man ser litt annerledes på tilværelsen…
– Du mener at man ser sterke farger som snor seg omkring hverandre og overalt, slik som på 70-tallet.. og at man forveksler ting?
– Nettopp, man forveksler saker og ting, slik noen av og til har forvekslet seg selv med en taksvale og tatt feil av 1. og 9. etasje.
– Åååå..
– Ja, for eksempel sauer og kvinner. Sauer er vanligvis hvite, og disse jentene var blonde og lyse i huden. Kan tenkes at disse guttene var på vei hjem etter en laaang fottur i fjellet og hadde gått tom for mat og var så sultne og nedfor at de var nødt til å bruke litt narkotika for å komme i bedre humør. Så da brukte de litt LSD, da – for første gang. Så kom de over disse jentene og trodde de var sauer. Ja, også tenkte de at… ja, ettersom de var sultne som ulver, var det jammen fint å treffe noen sauer, for da kunne de bare…
– Hva??? Tror du virkelig det?
– Men så gikk tiden litt, kanskje en time, og da de hadde tent opp et bål og forberedt maten, begynte rusen å avta… og da gikk det opp for dem hva de hadde gjort.
– Uff og uff og atter uff.
– Nettopp. Rus er rus og ikke å spøke med. Og da de forsto at de hadde gjort noe fryktelig galt, ble de fryktelig redde, fikk skikkelig dårlig samvittighet og ville gjemme seg slik at ingen fant dem.
– Men er det ikke slik at disse guttene hadde svoret troskap til IS, i en propagandavideo?
– Kanskje, men du vet åssen det er… gutter er gutter,  guttestreker er guttestreker og propaganda, ja.. det er jo propaganda.
– Men hvorfor hadde de så mange svære kniver på seg, tror du?
– Muslimer liker å gå med kniv, akkurat som bønder i Hallingdal.
– Ja, nettopp. Så du tror ikke dette har noe med islam å gjøre?
– Selvsagt ikke. Jeg må nesten le. Islam er jo fredens religion. Islam er basert på fred, kjærlighet og toleranse. Det er no’ alle vet. Til og med presidentene Bush og Obama har fastslått det…