Du er en asosial og meget syk faen, sa en venn av meg for ikke lenge siden. Han var full da han sa det. Sant å si er han full rett som det er og forvalter følgelig sannheten like hyppig.
Men han er en god venn – min eneste  – og det er jo av barn og fulle folk man hører sannheten, det er trolig derfor disse to gruppene ikke slipper til ved stemmeurnene ved lokal- og stortingsvalg. Sannheten gjør jo vondt, og den bringer ikke stort annet enn sorg og nød og sut og savn og gråt og kanskje endog tenners gnidsel.
Men: Noen ganger bringer den avklaring.
Jeg skal ikke røpe hennes identitet, skal ikke antyde hvor hun bor, hva hun drev med og driver med, hvordan hun så ut, bortsett fra at hun hadde prima rumpe og har det sikkert ennå. Glemte jeg intellektuelle pupper? Gjorde visst det, men hun hadde det.

Nåvel, vi var sammen nå og da og litt innimellom, og jeg syntes godt om det arrangementet, men hun ville “ta det litt videre”, som det heter i kvinneromaner. Hun hadde lagt igjen tannbørsten hjemme hos meg – og tanntråd. I tidens fylde la hun igjen ganske mye forskjellig stæsj… skjørt, kjoler, bluser, bukser, skjerf, sko, støvletter, smykker, ski,  BHer str. A, seilbrett, fjellstøvler, knallrød leppestift fra Bobbi Brown, en Katzenjammer-CD, hårspenner, bind, tamponger, truser, stay ups og et par andre ting jeg aldri glemmer…
Hver gang hun snakket om “bli mer sammen” lot jeg som om jeg hadde det veldig travelt, og en gang sa jeg at jeg hadde fått dobbeltsidig ørebetennelse med alvorlige komplikasjoner og følgelig ikke kunne høre noe som helst.
Jeg foreslo å bøte på denne tilstanden ved å melde oss på et kurs i tegnspråk, men hun kunne visst litt av det fra før; hun knyttet neven med unntak av langfingeren og holdt den opp foran meg.
Velvel, til slutt måtte jeg til pers. Det er noen år siden, dette, men jeg var jo tørr bak ørene, og jo tørrere man blir der bak ørene, desto ærligere blir man. Det har jeg lest i et leksikon.
Jeg sa til henne at vennene hennes kjedet vettet av meg og at jeg aldri mer ville tilbringe ett minutt med dem. Denne damen hadde også helt i overkant rare foreldre, så rare at jeg forlengst hadde gitt meg helt over. Jeg sa at jeg aldri under noen omstendigheter ville omgås gamlisene, som dessuten forlengst var skilt og ikke tålte trynet på hverandre.
Det var i det hele tatt mye jeg ikke orket, eksempelvis dra til Sotra i juni, Hellas i juli, Kanariøyene i august, Salzburg i desember og bo på hotell julaften.
Jeg ville ikke slutte å røyke og kjøre fort på motorsykkel, ei heller ville jeg ha marsvin og en gneldrete, liten fillebikkje rekende omkring beina mine. Jeg ville drikke øl når jeg ville og bli nøyaktig så full jeg ønsket.
Hun var ikke dum, denne damen… godt skolert som hun var. Hun sa ikke mye. Hun bare pakket sakene sine og dro. Hun glemte en brukt truse. Noen hevder av det siste man husker av en kvinne, er duftene hennes. Noen dager senere var de borte…