DEN LANGE PAUSEN

Min venn Ralf telefonerte meg i går kveld. Ettersom jeg var tom for brennevin, løftet jeg mobilen.
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
Han mumlet noen vokaler og konsonanter uten bærekraftig diksjon.
– Hva sier du, sa jeg
– Jeg er litt nedfor.
– Uffda, hva står på? Noe jeg kan gjøre for å muntre deg opp?
– Tror ikke det. Øydis har en pause.
– Pause, men dere har vært lykkelig gift lenger enn jeg kan huske, og dere har to barn. Er det så ille? Flytte fra hverandre?
– Dust, jeg snakker om menopause, den aller lengste pausen i en kvinnes liv.
– Uffda.
– Tørr både her og der.
– Men det finnes sånne smøremi…
-…  jajajajajahh, jeg vet det. Men hun klager over rifter og sånn.


– Plaster?
– Fy faen, du er dum!
– Eller bare skilt…  men hvis man kan sveise under vann, kan man vel bruke plaster i…
– Gudbedre!!
– Jaja.. men hør her. Jeg har tenkt litt på det der, hva damer i overgangsalderen kan brukes til.
– Ja??
– Dere har jo et hus som er ganske tungfyrt. Høye strømregninger, ikke sant?
– Jo.
– Som du kanskje er kjent med, har jeg en gammel ingeniørutdannelse som ikke er så mye verdt lenger, men det hadde vært gøy-gøy å få bruke noe av det jeg husker. Jeg var ganske flink i termodynamikk.
– Hææ?
– Bare hør etter. Vi snakker varmeveksling. Prinsippet er enkelt, akkurat slik man utvinner jordvarme.
-Hææ??
-Jeg har et badekar jeg ikke bruker.  Vi lager noen hull i det, platesveiser litt og mekker sammen en innretning som kan utvinne overskuddsvarme fra Øydis.  Jeg har en gammel støvsuger på loftet som egner seg for ombygging til varmeveksler.
– Hæææ??
– Jeg regner med at hun har heftige hetetokter.
– Ikke fritt.
– Vel, det er enkelt. Jeg bygger om det gamle badekaret mitt, til et spesialbadekar. Vi kan godt male det rosa, slik at det blir attraktivt for Øydis.
– Hææ??


– La oss si at temperaturen i vannet er 20 grader. Øydis stiger oppi, og etter noen timer er temperaturen økt til 25 grader. Den differansen er gull verdt. En varmeveksler sørger for å nyttiggjøre temperaturforskjellen. Vi kobler hele greia til sikringsskapet, og hele administrasjonen i Glitre Energi kan bare gå tidlig hjem fra jobb.
– Milde mammon.
– Nettopp. Du kommer til å spare gryn.
– Tror du Øydis går med på det?
– Hun er jo av den sparsommelige typen, og du kan jo lokke med harrytur til Strømstad
– Du er en klok mann.
– Ikke nok med det. Jeg regner med at Øydis er litt grinete om dagen, damer er jo gjerne det i sånne pauser.
– Korrekt.
– Der ser du. Hun vil nok helst være alene og sitte i det fine, rosa badekaret og slappe av med en selvutviklingsbok og et duftlys ved siden av seg.  Kanskje lytte til panfløytemusikk.
– Ja??
– Skjønner du ingenting? Du får veldig god tid til å gjøre det du vil, eksempelvis gå på pub og drikke øl med meg.
– Du er gennnial. Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det…

DU SLETTE TID

Norsk samfunnsdebatt er god underholdning. Vi har Eivind Trædal, Didrik Søderlind, Rune Berglund Steen, Marie Simonsen, Karin Andersen, Lars Gule, Sumaya Jirde Ali og mange flere, deriblant nå også komiker Sigrid Bonde Tusvik.
Men se opp for Sindre Bangstad. Han er sosialantropolog tilknyttet Institutt for kirke-, religions-, og livssynsforskning (KIFO) og er oppført med en hel haug kompetanseområder, deriblant hatytringer, ytringsfrihet, sekularisme og sekularitet, rasisme, islamofobi.

Riktignok har Sindre Bangstad brukt mye tid på å lete etter feil i Det internasjonale gjennombruddet, en bok skrevet av den svært irriterende professoren Terje Tvedt, men han har ikke vært kjent for folk flest.    .
Kan godt tenkes at det endrer seg; nå har han virkelig klint til. Han mener nettpublikasjonen Resett oppfordrer til sanseløst hat og vold mot Sumaya Jirde Ali, og at Pressens Faglige Utvalg står helt maktesløs mot denne monstrøse nettavisen.
Han foreslår følgende: ANMELD RESETT TIL POLITIET!
Saft suse…  faren min pleide si at dumskap er svært vanskelig å verge seg mot… ja, han hadde nok meg i tankene.
Men nå er det altså Sindre Bangstad. Gudbedre for en surrekukk. Jeg dævver av latter…

FITTER OVER DISK

Hvor faen ble det av hæschtægmitudebatten som hjemsøkte vårt land og skremte vettet av alle menn som ikke husket pinlig nøyaktig hvor de gjorde av labbene sine på siste julebord?
Jeg savner mitu, jeg gjør det. Nesten ikkeno’ gøy lenger. Livet er blitt tristere uten daglige, små historier om allehånde kvinner som ble krenket for ti, femten, tjue og tretti år siden ved en eller annen festlig, eller ufestlig anledning.
Jeg tenkte at jeg kanskje kunne sette igang mitukjøret igjen. Jeg har nemlig hørt om sommerfugleffekten, som går ut på at hvis en morragretten sommerfugl blir vekket av hanegal grytidlig en søndag morgen, vil den slå oppgitt med vingene og sette luftmolekyler i bevegelse, som setter andre luftmolekyler i rørsle…  etterhvert har vi lett bris, dernest stiv kuling og etterhvert storm som utvikler seg til orkan, og til slutt oppstår en tsunami på Sumatra og deromkring – som kommer på Dagsrevyen på et fjernsyn nær deg,  klokka 19.00.
Jeg tenkte at jeg kan teste denne teorien, se om den også virker på samfunnsdebatten i Norge, som jo er veldig slækk om dagen. Mange lurer jo eksempelvis på hvor det er blitt av en av de aller skarpeste samfunnsanalytikerne her til lands… ja, jeg har Eivind Trædal i tankene. Jeg har det.
Men politisk kommentator Marie Simonsen i Dagbladet holder stilen. Ifølge kilder jeg synes det er artig å tro på, tar hun ikke av seg vottene før hun sender avsted sine twittermeldinger,  som mer enn antyder at hun ikke ser skauen for bare trær; hun utroper Kjell Ingolf Ropstad til tidenes mørkemann og later som hun ikke har hørt om alle muslimene som ikke ugjerne på generell basis vil kverke alle vantro – homofile først, skjære småpikers kjønnsorganer i fillebiter og stenge de stakkars oppskårede inne sammen med mødrene deres til de blir såpass kjønnsmodne at de  kan tvangsgiftes med fettere i Pakistan,  som bare noen kjente av noen bekjente kjenner av omtale med omtrentlig faktainnhold.
Nei, hva er det jeg gjør!? Skeier ut, skriver meg helt bort, gitt. Det er dette tastaturet mitt, aller nyeste modell, veldig følsomt, skriver nesten av seg selv, og slettetasten har hengt seg opp.  Nåvel..  jeg må ta grep, skjerpe meg, holde stø kurs:
Jeg skred til verket. Lurt å være fin i tøyet når man skal være ufin. Hvit skjorte, silkeslips og pen bukse med press. Pen, grå frakk. Jeg lot min fars gamle, grå  Borsalino ligge igjen på hattehyllen.
Jeg dro til sentrum av byen der jeg bor og entret en av bokhandlerne der.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, spurte damen bak disken. Hun sto med det meste av massen sin på høyre stiletthæl. Pen. Rødt hår. Lubne lepper, hun kunne vært en av Mick Jaggers døtre.
– Fitter, sa jeg og lot r’en være smålåten.
Damen ble nokså perpleks, overførte kroppstyngden over på venstre hæl.


– Ehh.. hva sa du??
Jeg gjentok mitt ønske. Hennes unge ansikt strammet seg,  jeg kunne se munnen krølle seg litt, men jeg ble imponert av svaret:
– Unnskyld meg, du har nok gått litt feil. Dette er ingen bordell, min herre. Her selger vi bøker, kontorrekvisita, brettspill og sånne ting.
– Nettopp. Da er jeg på rett plett, frøken. Forfatteren er Juan Manuel de Prada. Jeg har fått anbefalt boken av min grandonkel Albert.
– Hva… eh.. hva slags bok snakker vi om?
– Fitter, sa jeg ganske høyt og tydelig, men med veik r.  Hun skvatt og så seg omkring. En middelaldrende dame som kikket på kokebøker ikke så mange hundre centimeter bortenfor, rettet seg opp og avga et undrende blikk.
Damen bak disken samlet seg sammen.  Fingrene hennes tastet. Hun holdt øye med skjermen foran seg.
– Ja jo.. den er visst her.  Ehh… vi har den ikke, men vi kan bestille den for deg. Skal vi se, den finnes i to varianter…
– Sier du det..
– Den ene heter Coños og koster 99 kroner. Den er oversatt, men tittelen er original. Bløte permer. Også har vi.. skal vi se..
– Fitter?
– Ja, den heter det. Innbundet.  198 kroner. Kan bestilles.
– Fabelaktig, sa jeg. – Jeg vil ha fitter.
– Akkurat, sa hun og tastet litt. Hun spurte om navn og og telefonnummer. Jeg oppga begge deler og sa:
– Med det samme jeg er her… har dere en almanakk for inneværende år?
– Ja, sa hun og hentet en.
– Kan du pakke den inn? Det er en gave.
Hun ga seg i kast med glanset papir og tape. Jeg tenkte at det var på tide å gi gass.
– De er forresten en meget vakker og fortryllende ung dame. Min grandonkel Albert er pensjonert gynekolog og var mer opptatt av sin profesjon enn av sin hustru Tutta. Han hevdet med ujevne mellomrom, både sent og tidlig, til både hverdag og fest, at det foreligger signifikant korrelasjon mellom lepper – hva angår tykkelse og form – rundt munnen og de nedenunder,  indre så vel som ytre.  Vel, det var nærmest en digresjon, frøken.
Den unge damen stivnet. Hun stirret på meg. Plutselig rykket hun løs hælene og gikk avsted. Hun ble helt borte, og jeg kunne ikke annet enn å vente. Almanakken var ikke ferdig innpakket, og jeg hadde ikke betalt.
Hun kom ikke tilbake. I stedet kom en eldre dame. Hun pakket ferdig i full fart med leverflekket fingernemhet. Hun var nok nærmere 70 enn 60 og hadde nesten ikke lepper. De var dessuten snurpet sammen til nesten ingenting. Til gjengjeld var rumperynkene rundt munnen hennes omseggripende. Såvidt hun fikk presset ut litt kaldluft med lyd:
– Det blir 57 kroner.

 

HURRA… PAPPA SKAL GIFTE SEG.

Jeg smugleser tidvis den fæle allerytterstehyperhøyreekstreme, anarkofabelfantastneonazirasistiske nettpublikasjonen Resett. Der leste jeg en sak om en mørkhudet kvinne som var tilkalt som vikar til et sykehjem i Oslo. Da hun møtte opp til sin første vakt, ble hun avvist. Hun måtte dra hjem igjen.
Hun var litt for mørk i huden, og de gamle beboerne følte seg ikke helt trygge på henne. Kanskje fryktet de at hun hadde med seg en bombe, eller håndgranat i håndveska. Alle som levde under krigen, vet hvor vondt slike innretninger kan gjøre.
Uansett: Det ble bråk og baluba. Det endte med at kvinnen klaget og fikk av kommunen en unnskyldning og et erstatningsbeløp pålydende 80 00 kroner. Grei skuring.
Det minner meg om faren min. Han er forlengst død, men han var også på sykehjem mot slutten av livet, over 80 år og ikke helt i form – hverken i kroppen, eller i toppen.
Jeg besøkte ham ganske ofte, for det syntes jeg var rett og riktig, men sant å si var det ikke så hyggelig. Bortsett fra faren min og et par andre gamle gubber, satt en hel haug gamle, vindtørre kjerringer hist og her og overalt og snakket ikke til hverandre, og de hadde nok glemt hvordan strikke sokker og hekle grytekluter. .
Nåvel, en dag var jeg innom pappa, og jeg oppdaget ganske raskt at han hadde et glimt i øyet jeg ikke hadde sett på svært lenge. Han smilte litt lurt. Jeg måtte se nærmere etter og registrerte at smilet hans rett og slett var ganske fett. Besynderlig.
– Hvordan går det, pappa?
Han flirte så gebisset nesten ramlet ut og bare millimetre skilte munnvikene fra ørevoks. Han sa:
– Takk som spør. Helt prima!
Jeg syntes dette var mer enn underlig tale og så meg rundt. Bare de vanlige gamle kjerringene som satt helt stille og ikke tenkte på å tenke en eneste tanke.
Jeg vurderte muligheten for om pappa hadde fått i seg noe stæsj som fikk blodårene til å utvide seg, hjernecellene til å røre på seg og fremkalle artige hallusinasjoner
– Du har ikke begynt med narkotika, pappa… det er litt sent i livet, synes jeg. Dessuten blir det så mye kriminalitet og sånn av det, og det kan lett bli litt klabb og babb med politiet. Det ønsker du vel ikke?
– Hva sier du, gutt??
– Ikke no’ viktig, bare hyggelig at du er i godt humør.
Jeg tok fort rede på årsaken til hans lyse sinn. Han pekte ikke så veldig diskré i retning en hvitkledd dame cirka tre meter bortenfor. Hun prøvde å snakke med en gammel dame. Hun var knapt 25 år og såvidt jeg kunne se, svært vakker. Hun var også litt mørkere i teinten enn folk flest her til lands.


– Hun er hyggelig mot deg, hjelper deg med saker og ting?
– Vi skal gifte oss.
– Hææææ??
– Gifte oss. Ikke lenge til.
– Ehh.. javel, akkurat.. men du vet at du allerede er gift og har vært det siden sankthansaften 1954?
– Ååå… for tøv og tull!
– Du, mamma er her nesten hver skapte dag.
– Sludder og pølsevev, sa pappa med stivt blikk på den mørke lekkerheten som så ut til å steget rett ut av en pekebok om 1001 netter, og hun hadde ganske store hyller høyt montert.
– Velvel, er du sikker på at hun vil gifte seg med deg?
Pappa sendte meg blikk som jeg oversatte slik: Du er litt av en idiot, tror du ikke jeg har kontroll her???
– Ok, har dere bestemt bryllupsdato?
– Nei, men det blir i Iran.
– Nåhh… litt av en reise.
– Hun er jo fra Iran, det ser du vel.
– Jajo, er hun hyggelig, har dere felles interesser og sånn?
Han svarte ikke. Satt bare der med fåret og nokså sleskt flir mens han holdt øye med den iranske damen som gikk omkring i tettsittende hvit uniform og snakket med myk stemme til gamlisene rundt forbi.
– Ja ja, men det er ikke helt sikkert mamma blir så gla’ for dette.
– Hør her, gutt… hva er i veien med deg! Du må ta deg sammen. Slutt å bry voksne folk med barnsligheter…

ETTERFULGT AV FIRKANTTAST

Her om dagen var jeg så grinete at jeg nesten glemte glasset med brennevin jeg hadde stående på skrivebordet mitt. Jeg trenger sinnemestringkurs, tenkte jeg.
Jeg tastet frem GULE SIDER og fant Instituttet for skånsom og helhetlig behandling av skikkelig sinna menn som må ha hjelp før det utarter til ødeleggelse av løsøre på egen og andres eiendom og ihvertfall før soleklare brudd på straffelovens paragrafer 228, 229, 231, 232 og 233.


Faen i helvete, tenkte jeg. Går det ikke an å finne enklere navn på et foretak, noe man husker og kan notere ned på en gul lapp i en fart. Forkortelsen var heller ikke brukervennlig: IFSOHBASSMSMHHFDUTØALPEOAEOIFSBPSP228229231232233.
Helvetes rasshøl, resonnerte jeg og veivet med armene slik at en halvfull flaske calvados fikk seg en kilevink og ramlet i gulvet, heldigvis med kork på og uten å knuse.
Men dette instituttet hadde fin hjemmeside og de reklamerte for ulike typer sinnemestringskurs over ulike tidsrom, avhengig av aggresjonsnivå og noe annet inneholdende mange fremmedord jeg ikke forsto meget av, men jeg ble litt mindre ublid.
Jeg ringte det oppførte nummeret. Etter noen minutter med ringesignal og dårlig musikk:
God dag, du er kommet til Instituttet for skånsom og helhetlig behandling av skikkelig sinna menn som må ha hjelp før det utarter til ødeleggelse av løsøre på egen og andres eiendom og ihvertfall før soleklare brudd på straffelovens paragrafer 228, 229, 231, 232 og 233. Vi gjør oppmerksom på at samtalen vil bli spilt av i opplæringsøyemed.
Hvis henvendelsen gjelder anliggender knyttet til offentlig sektor – tast 1, etterfulgt av firkanttast.
Hvis henvendelsen gjelder saker og ting relatert til privat sektor – tast 2, etterfulgt av firkanttast..
Hvis din henvendelse gjelder begge ovennevnte sektorer – tast 3, etterfulgt av firkanttast.
Jeg tastet 3.
Hvis du blir inni gamperævva irritert av å få meldinger med masse gule tomler, smilefjes og andre åndssvake tilløp til tegnspråk i et slikt omfang at det ser ut som om noen har pissa i ei snøfonn ved påsketider – tast 1.
Hvis du går i butikken og bare skal ha en sixpack øl og du kommer i kassa rett etter en tanketom førstegangsmor – og forhåpentlig sistegangsmor – uten antenner, men med svær barnevogn hvori drittunge  og handlevogn fylt til relingen med varer som tilsammen koster innpå tre tusenlapper – tast 2.
Hvis du får på besøk av en ganske søt dame som vil drikke seg full og overnatte, men som viser seg å ha lagt seg til en helt ny og ganske aparte stil, nemlig den svært irriterende luremusstilen – tast 3.
Hvis du er plaget av inkassotrusler fra Kredinor initiert av Vegfinans hvis sjef du har lyst til å kverke – tast 4.
Hvis du er plaget av inkassotrusler fra Hells Angels – betal omgående og ikke tast 5.
Hvis du har onanert og irriterer deg over at du sølte på silkeslipset fra Drake’s som du kjøpte i London i forfjor – tast 6.
Hvis du synes livet dypest sett er en jammerdal og ergrer deg inn granskauen over avgiftsnivået på øl, børst og sigaretter – tast 7.
Hvis du våknet oppi naboens epletre klokken 04.00 natt til sist søndag og er irritert over at du ikke husker hvorledes det gikk til – tast 8.
Hvis du var på fest hos noen for drøyt fjorten dager siden og du ble svært provosert og irritert av å måtte tåle så inderlig vel at flere av festdeltagerne ved flere anledninger ut over kvelden hadde mer brennevin i glasset enn deg selv – tast 9.
Hvis du blir jævlig grinete av å møte middelaldrende menn i lysløypa som er så barnslige at de går på ski med wattsterke hodelykter med rødt baklys hvori kanskje også bremselys – tast 10.
Hvis du blir svært irritert, endog klin kokos, av uspesifiserte saker og ting som skjer rett som det er, inkludert søndager og alle andre helligdager, såvel bevegelige som ubevegelige – tast 11.
Valgt tast bekreftes med firkanttast.
Jeg tastet 11, etterfulgt av firkanttast.
Du er nå cirka nummer 853 i køen. Hvis du vil bli ringt tilbake, tast inn nummeret du vil at vi skal ringe tilbake til, etterfulgt av firkanttast. Hvis du vil at vi skal ringe tilbake til nummeret du ringer fra – tast 5, etterfulgt av firkanttast.

 

STORE, STIVE, STYGGE, SLEMME LEM

Reklame |

Verdens Gang har for vane å knytte til seg stilsikre og raffe skribenter. I går var det Sophie Elise Isachsens tur.
For ti år siden ble hun gravid. Hun var 14 år. Hvem var statsminister? Det var teologiutdannede Kjell Magne Bondevik. Han holder livmoren hellig og var motstander av abort. Det hadde nok Sophie Elise lest et sted og nektet å bære frem et lite, sakesløst barn til slik en gold og hustrig jammerdal. Abort.


Kan godt tenkes at hun hadde sett annerledes på det om hun var blitt gravid to år senere, for da var Jens Stoltenberg statsminister og Karita Bekkemellom Orhem barne- og familieminister, men da ble ikke Sophie Elise gravid. Synd.
Nå er det Erna Solberg som styrer, og i det øyeblikket Kjell Ingolf Ropstad ble utnevnt til barne- og familieminister, senket et beksvart mørke seg over landet, og alle kvinner med fulle eggledere og månedlig blødning ble redde.
Ropstad er nådeløs abortmotstander. Hva mer er: Han har gjort det tindrende klart at han ikke akter å ta homotoget til sommer’n.
Sophie Elise kan addere to og to. Hun er jo ikke dum! I tillegg har hun fantasi, som hun bruker til å forestille seg at hun gjør det som gjør at man noen uker senere får tykkere mage.  Hun fabulerer videre og tenker på hva som kan skje… hva om ungen om 15-16 år å viser seg å være av det slaget som foretrekker sitt eget kjønn når det er tale om kjønn… eksempelvis en gutt, som skal vokse opp i et samfunn der alle er overhåndtagende fiendtlig innstilt til homofile og ler seg skakke av Pride-festivalen. Nei, den sjansen tar hun ikke, ikke faen… selv om hun innerst inne godt kan tenke seg en lett tilgjengelig stylist.
Om hun skulle være uheldig å bli befruktet, er hun ikke optimistisk med tanke på sjansen for å få abort. Ikke til å undres over at Sophie Elise er livredd for å bli gravid – sålenge  Kjell Ingolf Ropstad sitter i regjering.
Sophie Elise og alle andre kvinner frykter mannlige kjønnsorganer – især de veldig stive – som om det var flass, cellulitter og brukne negler. Bare brøkdelen av tanken på det hvite klissklasset som tidvis kommer ut sånne tøysetisser – som min gamle grandtante Tutta pleide kalle denslags – skremmer vett og forstand av de fleste kvinner nåtildags.
Dette avleder endringer i kvinners sosiale liv: Kvinner slutter å gå på by’n, musikkfestivaler, Elixia,  julebord, loppemarkeder, fotballkamper, foreldremøter, SFO-møter, jobbseminarer, sjakkturneringer, sopp- og bærturer. De vil avstå fra fotturer i fjellet, jogging i skauen og familiesammenkomster i landlig strøk hvortil senpubertale fettere med lav impulskontroll er invitert.
De vil bare gå i symøter og delta i arrangementer i regi av homoseksuelle menn og lesber som helt uten leppestift liker å føre skurtresker både sent og tidlig .
Dette er selvsagt dårlige nyheter for unge menn, det sier seg selv. De er henvist til å henslepe sine dager med apatisk og søvndyssende onani i lutter ensomhet.
Men det er lys i tunnelen, som noen sier når de håper at fremtidsprognosene er litt bedre enn langt under middels.
Det er nemlig stortingsvalg i 2021, og da kan det tenkes Solberg-regjeringen går av og Ropstad attpå.
Kanskje får Norge en ny regjering med Jonas Gahr Støre som statsminister og Anette Trettebergstuen som Barne- og familieminister. Kanskje Støre fra glemselen henter inn karen som var først i båten 22. juli, tidligere AUF-leder Eskil Pedersen, som har fast plass i homotoget med avgang Karl Johan i juni hvert år.
Da blir det andre og meget bedre boller og en mykere himmel over landet. Sophie Elise vil da ikke være mye mer 26 år. Fin alder, det. Ingen unnskyldning lenger…

MEN SJELEN MIN, DEN…

Hadde ikke påregnet å taste ett eneste ord til om Sigrid Bonde Tusvik. Jeg tok feil. Mens nyutnevnte statsråd Kjell Ingolf Ropstad – alle kvinnefronters nye hatfigur – i går sto på slottsplassen sammen med sine kolleger og fikk flere blomster enn han kunne bære, sto Tusvik sammen med et drøyt snes andre kvinner i samme røde kostymer som damene i The Handmaid’s Tale bruker.
Hadde ikke hørt om Handmaid’s Tale. Måtte guugle:
Amerikansk dramaserie der alt går til helvete. Damene blir gjort til sexslaver og babyprodusenter av noen slemme kommandører som tjener et aristokrati av noen skikkelig fæle mannsgriser som bare vil pule.  En saftig fantasy, basert på en bok av 79 år gamle Margaret Atwood, viden kjent kvinneforfatter og durkdreven feminist.


Damer liker å kle seg ut, Tusvik også. Hun ble intervjuet av NRK, og man må kunne si at hun ser mørkt på fremtiden, representert ved den nye regjeringen, deriblant især ovennevnte  Ropstad, som blant mange kvinner hist og her er utnevnt til Norges aller mørkeste mørkemann siden teologiprofessor Ole Hallesby.
Tusvik mener at Ropstad er meget drøy og at de røde kappene er helt på sin plass og at uvirkeligheten i The Handmaid’s Tale er blitt grim virkelighet denne januardagen i Oslo,  2019.


På 70-tallet gikk kvinner i tog og ropte Nei til tvangspuling. Nå er det ikke tale om puling, men fødsler; på en pappbit holdt i gråværet av en kvinne: Nei til tvangsføding.
Noen ropte Vårt liv, vår kropp – fortsatt selvbestemt abort, selv om ingen har foreslått noe annet. Men det minner meg om damen jeg var sammen med mange år i fjern fortid. Hun pleide si:.
“Kroppen min er din , men sjelen… den tilhører partiet.”
Hun mente Arbeiderpartiet. Jeg syntes det var en grei ordning.

MASSE ER MASSE

Sigrid Bonde Tusvik er grinete fordi ingen kvinner fikk tildelt den nyetablerte Humorprisen sist fredag. Da hun skjønte at ingen ville sette pris på hverken henne, eller andre kvinner i salen, dro hun hjem og skrev en kronikk som ble trykket dagen etter i Dagbladet. Der fremgår at hun er feminist og er drittlei av å skrive kronikker om kvinnekamp og at “det aldri tar slutt.”


Slik mange kvinner har for vane, gjør hun mangt og meget til kvinnekamp – i dette tilfelle humor. Men se på tegningen nedenfor, en blyantkopi av fotografi eksponert ved inngangspartiet til Granavolden Gjæstgiveri, etter 14 dagers røffe regjeringsforhandlinger. På veldig bærekraftig trapp, fra venstre:


Statsminister og partileder Erna Solberg,  justisminister og partileder Siv Jensen, kulturminister og partileder Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad, ennå ikke partileder, men nyutnevnt barne- og familieminister.
Tre kvinner og en mann. Kvinneandel pålydende 75 prosent.
Men det er verre. Ropstad er nesten ikke synlig på bildet. Man må nært innpå for å se ham, der han står til høyre. Mormoren min ville blitt bekymret og forordnet flesk og duppe to ganger daglig i en måned og rømmegrøt til frokost, lunsj og kvelds hver skapte dag i samme tidsrom.  Han blir nesten borte blant damene, henimot usynlig.
Ja, her er tale om masse. Masse benevnes som kjent kilogram, og kiloene er ganske ulikt fordelt blant disse fire, hvilket gir enda skjevere kjønnsbalanse. La meg forklare:
Trine Skei Grande utgjør cirka to kvinner hva masse angår, likeledes Solberg. Jensen er Jensen og Ropstad er som han er og utgjør én personmasse.
Dette betyr fem av seks, eller: 83.33 prosents kvinneandel.
Det meget vel ansette maktfordelingsprinsippet er ingenlunde ivaretatt. Livet ække lett, men noen ganger er det så enkelt at det kan beskrives matematisk.
Noen menn som klager? Ikke som jeg har registrert.
Regnestykket ovenfor er for Sigrid Bonde Tusvik, slik at hun gis anledning til å forstå at høy kroppsmasse forholder seg til politisk makt, som god humor til humorpriser – eller no’ sånt. Ække sikker.
Avslutningsvis helt ærlig og oppriktig: Sigrid Bonde Tusvik er ikke den morsomste kvinnen i Norge, men hun er morsom, og  jeg tror hun vinner Humorprisen til neste år, eller året etter. Jeg vedder en sixpack pils på det..

SIMPELTHEN RØDT

Noen kvinner er plaget av menn som sender dem bilder av sitt eget kjønnsorgan. Dette er menn de ikke kjenner. Kanskje bare kontakt via Tinder, og kjønnsorganene er ofte veldig stive. Mange av disse damene synes det er helt forferdelig, og jeg har hørt at noen til og med har laget et TV-program om dette fenomenet, som må betraktes som et stort samfunnsproblem.
Disse kvinnene er krenket. Klart de er det. Noen av dem mener også at noen bør gjøre noe med denne nedrige praksisen, og da mener de nok morske myndighetspersoner, slik som stortingspolitikere og kommunestyrerepresentanter…kanskje til og med kongen, i det minste dronning Sonja, for hun kan også være streng.
Heldigvis har aldri noen kvinne sendt tilsvarende bilde til meg, av et kanskje vidåpent kjønnsorgan vått og uryddig som kjeften til en engelsk setter som nettopp har løpt flere engelske mil i kupert fjellterreng i håp om snappe opp ei flaksende, nyskutt rype. Det er jeg glad for.
Men jeg har en annen historie. En tid tilbake var jeg på en kunstutstilling i en by jeg ikke bor i. Jeg var der sammen en dame jeg ikke var kjæreste med, men hadde vært kjæreste med en gang i tiden.
Vi gikk omkring og så på bilder av gamle mestere, både norske og utenlandske. Jeg tror nok jeg var mer interessert enn henne. Oppriktig talt var jeg som hypnotisert. Jeg stoppet opp ved et bilde, et selvportrett av en veldig kjent maler, som ikke var kjent for å behandle skytevåpen helt etter bruksanvisningen. Men gudbedre for en maler.
Jeg ble stående å se. Jeg bøyde meg helt inntil, tok av meg brillene og studerte penselstrøkene. Halvt profil. Urolig bakgrunn, flekkfragmentert blått. Grønt. Brun frakk. Øynene så rett på meg. Fortynnet blikk.
Jeg bøyde meg nærmere, så langt innpå som strenge gallerivakter tillater. I høyre øyes høyre øyekrok et ørlite rødt strøk, en antydning. Samme rødt i begge venstre øyes kroker. Arbeidsuhell? Et innfall? Hadde han i farten grepet gal pensel, som han brukte på et annet maleri, med mye rødt i.. og ikke giddet male over?
Jeg trakk meg litt tilbake. Da forsvant det røde, kunne bare ane det.. fordi jeg virkelig ante det, eller fordi jeg visste om det? Ikke godt å si, men jeg tenkte:
Tenk å kunne male sånn. Så tenkte jeg at det kanskje er best å ikke være i stand til male sånn.
Slik tenkte jeg. Jeg er langt fra noen tenker, og de tankene jeg gjør meg, er enkle. Det var nok derfor jeg sto foran det maleriet, foran den mannen i olje og tenkte at livet er jaggu en rar og ganske ensom dings.
Jeg sto nok slik en liten stund, kanskje et minutt, kanskje mer, eller mindre. Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg. Det var henne. Hun hadde ikke rød leppestift på, slik hun pleide. Hun sa:
– Jeg må på toalettet, står du her inne så lenge?
Hun gikk avsted i sin lindegrønne poplinsjakke innsnørt i livet. Jeg så ikke etter henne. Jeg så på mannen i olje, helt til en helt annen mann dukket opp ved siden meg og begynte å ta bilder av mannen i olje med sin mobiltelefon. Da gikk jeg.
Jeg gikk omkring i rommet og så på andre bilder. Mye dekorativt, men mange mye mer enn bare det. Man trenger litt av hvert, man gjør det, tenkte jeg og gikk av veien for en kineser med pikelig gange og stort kamera på kulemagen sin.
Jeg sto akkurat i begrep om å begripe meg på et bilde av en gammel flamlender da det pep diskré i skjortelommen min. En MMS. Merkelig. Ingen sender bilder til meg.
Jeg åpnet meldingen. Bildet foldet seg ut. Det var henne. Uten poplinsjakke. Uten noe, bare seg selv… fra midt på lårene og helt opp. Veldig figurativt. På et toalett, i et kunstgalleri.
Jeg ble ganske paff, men jeg lo. Kunne ikke la være. Jeg kjente henne igjen, fra den gangen for mange år siden. Vakkert og litt rart.
Jeg smilte og la telefonen tilbake. Jeg gikk videre og så på malerier, mange av dem innrammet av veldig tykke gullrammer.
Jeg tok opp mobilen igjen, tastet frem bildet påny. Avkledd. Avskrellet. Jeg så nærmere på det. Myke linjer i hardt lys. Stofflige skygger. Jeg zoomet. Blå øyne var ikke blå. Noe annet.

Jeg la mobilen tilbake, gikk noen skritt og tenkte… ja, det gjorde jeg sikkert, men jeg husker ikke hva. En benk. Jeg satte meg ned. Skinntrukket rondell. Et stort bilde på veggen foran meg. Ekspresjonisme. Jeg husker ikke så godt fargene, ikke konturene, lyset og ikke skyggene… hvis der var noen skygger.
Jeg ble sittende slik. Til hun kom gående over parketten mot meg. Åpen, lindegrønn poplinsjakke. Rød leppestift. Hun smilte.

UNNI DA, SIGRID NÅ

Ingen kvinner fikk pris i anledning den nyetablerte Humorprisen fredag kveld i Oslo. 31 nominerte. Kan knapt uttrykkes klarere: Kvinner er ikke så morsomme at det gjør no’, ihvertfall ikke i 2018.
Det finnes absolutte unntak, meget markante… men det kan ikke utelukkes at juryen kan ha påpekt en liten kjønnsforskjell av generell art, helt i tråd med mine egne erfaringer:
Da jeg gikk i 4. klasse på barneskolen, satt jeg foran en mørkhåret pike med langt, mørkt hår ikke uofte regulert i to fletter. Hun var en nokså uskjønn pike, og bedre ble det kanskje ikke med årene. La oss kalle henne Unni, for det var det  hun het.
Jeg var kanskje ikke en heidundrende morsom gutt, men jeg var ikke av de dølleste heller, og jeg likte å tulle litt og sånn, også med jentene.
En dag vi satt og tegnet i kasserommet, snudde jeg meg rundt og tullet litt med Unni. Ikke ondsinnet, ikkeno’ mobbing, bare gøy. Håndflaten min lå et øyeblikk på pulten foran henne. Hun grep det øyeblikket. Uten varsel hugg hun til med en nyspisset, gul Faber Castell-blyant… inn i bløtvevet mellom roten av pekefingeren og tommelen.
Blyanten brøt huden lett som bare det og gled inn. Det blødde og jeg ble ganske paff. Men jeg gjorde ingenting. Man er da gutt, og jeg sa ikke noe til læreren. Unni sa heller ikke noe til noen. Jeg tror blodet stanset henne.
Jeg husker Unnis øyne i gjerningsøyeblikket: Mørkt, humørløst, tomt, stusslig. Jeg snakket aldri til henne igjen.
Unni var kanskje ekstrem, men barneskolejenter er ikke morsomme, de var ihvertfall ikke det på 70-tallet.
Jenter blir voksne og mange av dem holder stilen og er ikke morsomme. Noen jenter blir bare aldri ordentlig kule. Synd, men sant.
For omlag ti år siden var jeg sammen med en dame som hverken er spesielt morsom, eller umorsom, men hun hadde en fin latter.
En dag var jeg på stranden med hennes mor og hennes datter. Altså: Bestemor, hennes datter og hennes datter igjen. Sistnevnte var cirka sju år.
Ganske kjedelig dag på stranden, bortsett fra lille Ingeborg. La oss kalle henne det, ettersom hun ikke heter det.
Jeg lå på stranden og kjedet meg og fikk ereksjon, ikke av solstrålene eller nærværet av moren til hun jeg var kjæreste med, men av kjæresten min, som lå ganske tett inntil meg og var lekker i den milde sommerluften.
Samtidig merket jeg at jeg måtte tisse. Dette hvisket jeg inn i kjæresteøret og redegjorde også for tilstanden forøvrig. Hun svarte:
– Ta deg et bad, det løser begge problemer.
Ingeborg kjedet seg litt, også. Jeg tenkte at jeg kunne kombinere munterhet med promblemløsning. Alle gutter og menn vet hvor vanskelig det er å tisse med ereksjon – om man da ikke står på hendene.
Jeg ivaretok den hygieniske siden av mitt foretagende og gikk noen meter bortenfor. Gikk opp på hendene mot et tre. God støtte og jeg hadde en hånd fri. Etter noen sekunder begynte det å renne såvidt… jeg greide å slappe av, da rant det. Samtidig myknet det som var hardt.
Ettersom shortsen var stor og jeg hadde strammet den godt i livet, ivaretok jeg også flestemannsanerkjent henstilling om bluferdighet i offentlighet.
Men jeg hadde ikke regnet med kvinnelig aversjon mot menn som prøver å øke beholdningen av munterhet en kjedelig søndag.  Kjæresten min snudde seg vekk og bladde i en bok. Hennes mor påførte seg selv dype rumperynker rundt munnen og sa noe som dumme wannabevestkantfruer sier når de ikke finner på noe bedre.
Ingeborg lo så hun ramlet overende i sanden. Hun hadde ikke vokst fra promp-, bæsj- og tisshumor. Men Ingeborg blir jo voksen en gang, tenkte jeg og hun er det kanskje allerede. Jenter blir fort voksne.


Men tilbake til fredagens humorprisutdeling. Komiker Sigrid Bonde Tusvik satt i salen og ble surere og surere; hun syntes ikke det var det minste morsomt at morsomme menn hele tiden gikk opp på podiet og mottok moropriser.
Hun ble så grinete at hun bare gikk. Hun gikk hjem og sladret – til Dagbladet. Det kom på trykk i går under tittelen Herreprisen 2018. Ganske humørløst, ikke ulikt Unni i 4. klasse…