Jeg er en ganske stille og forsagt mann, sky og tilbakeholden i alle livets små og enda mindre sammenhenger og situasjoner. En saktmodig kaffelars, vil mange si.
Men om våren, omtrent på denne tiden… ja, jeg har en gammel motorsykkel, med ganske stor motor som bråker fælt. Den gjør noe med meg.
Her om dagen startet jeg den opp. Svart skinnjakke, svart hjelm og svarte lærstøvler. Jeg satte meg overskrevs. Dro i chokevaieren, dyttet på startknappen. Den startet på første forsøk. Begge stemplene banket hardt og brutalt og sendte vibrasjoner via ramma inn i setet og videre til ryggraden og nervebanene i retning hjernen.
Jeg blir en annen. Jeg fornemmer lyst til å bryte veitrafikkloven, ikke bare det … jeg tror den delen av hjernen som har potensial for kriminalitet, får altfor mye blod med oksygeninnhold 99,99 prosent … en real puff i retning av aktiviteter som kan gi flere års opphold, kanskje forvaring, i Ila landsfengsel.
Det skjer hver vår. Jeg kan ikke forklare det, men sånn er det. Imidlertid har jeg evne til å besinne meg, og det tar seg jo ikke godt ut å stå i retten tiltalt for trippeløksedrap og skylde på en motorsykkel. I fjor nøyde jeg meg med å rappe noen kvister fra naboens syrinhekk….
Nå er nok ukrainerne lykkelige. De har fått en skikkelig gla’nyhet. Russerne er på gli’ i fredssamtalene og vil gi avkall på avnazifisering av Ukraina.
Det betyr at ukrainerne kan fortsette som før, dyrke nazisme like entusiastisk som de dyrker solsikker og hvete. De kan trykke opp nye, svære opplag av Mein Kampf, både pocketformat og kunstferdige, skinninnbundne stivpermvarianter. De kan marsjere i gatene, holde høyrehånd strakt ut i luften, skrike og skråle og unisont rope Heil Hitler.
De mest dedikerte nazistene kan – som før – motta statlig kontantstøtte til operasjon for permanent avstivning av høyre arm og få skattelettelse som kompensasjon for anskaffelse av spesialbygde senger med plass til disse høyrearmene.
Det synes også klart at universitetet i Kiev gis anledning til å opprettholde alle professoratene i antisemittisme, slik at studentene får obligatorisk, solid innføring i anvendt jødehat, herunder grov vold og drap på åpen gate.
Russerne er minsanten rause. Nå blir det sikkert fred og ukrainerne blir hoppende glade…
Noen slår noen med flathånds svingslag. Litt overraskende at det skjedde på scenen midt i en Oscar-utdeling, men man er ikke sjokkert. Vanligvis går det hardere for seg. Black on black er jo en egen kategori innenfor sjangeren grov vold og drap i USA.
Denne voldelige skuespilleren, som jeg ikke husker navnet på, dreit seg ut så det ljomet … og det har han sikkert etterhvert forstått, men han har en liten fanskare, deriblant en dame som også var tilstede og registrerte tildragelsen. Etterpå sa hun:
“Det vakreste jeg noensinne har har sett.”
Damen er over 40 og nærmer seg overgangsalderen. Det vakreste hun har sett så langt i livet, er vold.
Vel vel, hva som er vakkert og estetisk er jo en smakssak. Noen vil si at ens kone uten så mye klær er det vakreste, andre er svake for dagers begynnelse og synes junimorgener ved Jomfruland er vakrest og den svenske dikteren Pär Lagerkvist likte best dager som tok slutt:
Det är vackrast när det skymmer.
All den kärlek himlen rymmer
ligger samlad i ett dunkelt ljus
över jorden,
över markens hus.
Litt av noen typer, disse narkisene som styrer og steller i Ukraina. Putin og alle i hans aller innerste omgangskrets trodde nok at president Zelenskyj og alle de andre skakkjørte narkomane ville gi seg ende over ved første børseskudd og komme ut av regjeringsbygningen med hendene over hodet, knappenålstore pupiller og knekk i knea.
Men nei, Putin forregnet seg. De ukrainske narkisene er av en helt annen støpning enn eksempelvis de narkomane vi har i Norge, som i fred og fordragelighet bare slapper av under en gangbro, hygger seg med hasj, amfetamin, fleinsopp og ikke er bevæpnet med annet enn velfylte heroinsprøyter som de for all del ikke vil stikke i andre enn seg selv.
Disse ukrainerne er ikke bare tungt narkomane, de er også hardkokte nazister, ifølge de aller skarpeste analytikerne i Kreml … en ganske aparte kombinasjon man ikke har sett siden nazi-Tysklands dager.
Hitler var jo en av de verste, han kunne aldri få i seg nok narkotika – han var svak for metamfetamin – og til slutt utartet det til et ganske røft blandingsmisbruk, av hydrogencyanid og Walther PPK, kaliber 7,62.
Da hadde tyskerne holdt på som verst i fem år. Hele Tyskland gikk på dop og Wehrmacht-soldatene spiste amfetamin både sent og tidlig, især før de gikk inn i kampsituasjoner.
Det viste seg at krig og narkotika passer like godt sammen som egg og ansjos, men det kunne jo ikke vare. Hitlers soldater ble nok lei av all amfen og ønsket en bredere meny hvori inkludert LSD, men da var Hitler streng … han ville ikke ha soldater som ikke kunne skjelne mellom en spaserstokk og en Mauser-karabin, og som hele tiden ville klatre til topps i telefonstolper og kaste seg ut for å se hvor langt de kunne fly.
Putin er nok fortvilet, han hadde nok regnet med at hans egne vodka- og frostvæskedrikkende soldater skulle banke disse nazinarkoukrainerne i løpet av noen dager, men der tok han sørgelig feil.
Håpet hans er at Ukrainas narkolagre skal gå tomme, men det kan ta tid … og hvis det skjer, er sikkert ikke kansler Olaf Scholz vond å be. Tysk farmasi er mangslungen. Det er hevdet at dr. Josef Mengeles absolutte favorittbedrift var Bayer AG – som sikkert har noen gamle oppskrifter liggende…
Stein Erik Hagen har snakket med Dagens Næringsliv, og det fremgår at han har gjort seg noen tanker om Putins brutale krig i Ukraina og hvordan den totalt vil endevende alle tidligere vurderinger om … hans egen sikkerhet.
Hagen er redd for at russerne skal smelle av noen atombomber og true alt liv i Europa, heri inkludert Norge. Hagen er jo en rik mann og vil gjerne berge både seg selv og alle pengene sine.
Hagen har spurt seg selv: Hvor skal jeg flytte? Hvilke land i verden vil ligge best an i tilfelle atomkrig? Hagen ække dum og han har sikkert en globus stående hjemme, eller på hytta. Australia og New Zealand peker seg ut, laaangt fra Europa og utenfor Putins interesseområde.
Han har nok også tenkt slik: Hvor er det minst sannsynlig at en atombombe blir detonert og ligger i trygg avstand fra Europa? Afghanistan. Ingen gidder smelle av en atombombe i Afghanistan, det er jo bare ei steinrøys styrt av gærne muslimer.
Helt perfekt. Kabul er stedet, har nok Hagen tenkt. Jeg kan bygge meg et overdådig palass i utkanten av byen, med høye gjerder omkring. Bestikke Taliban og leve helt trygt, uten atombomber på avveie .. men etter nærmere ettertanke har han nok slått det fra seg … det finnes jo ikke homseklubber i Kabul.
Forsvarsminister, forsvarsminister – hvor er du? Her er jeg, her er jeg … go’ dag – go’ dag – go’ dag
Ja, mange undres på hvor det er blitt av den russiske forsvarsministeren. Han heter Sergej Sjojgu og er ikke sett offentlig siden 11. mars, og det er ikke sikkert han dukker opp, blid og lys til sinns – som antydet innledningsvis.
Den russiske invasjonen i Ukraina har ikke gått helt etter planen, og i den var nok Sjojgu delaktig, kanskje han var hovedmannen. I så fall er det ikke rart han er borte.
Det er helt i tråd med russisk statsledelse å trylle bort folk. I Stalins tid ble uønskede elementer plutselig bare borte, noen ble plassert i fangeleir, andre ble utsatt for en tragisk bilulykke etterfulgt av ingen obduksjon og mange ble tatt med til et avrettingssted og fikk et ni millimeters hull i bakhodet.
Nå er det ikke helt sikkert at Sjojgu er skutt, kremert og anbragt i umerket grav, men Putin er nok ikke så fornøyd med sin forsvarsminister – og nå er han borte. Vekk som ei sviske. Det lover ikke godt. Man må forvente det verste.
Det finnes bilder av Putin og Sjojgu sammen. De som kan litt om sovjetrussisk historie, følger spent med: Er Sjojgu plutselig borte fra disse bildene?
I Stalin-tiden var det helt vanlig å manipulere offentlige bilder. Veldig kjent er dette etter- og førbildet:
Øverst fra venstre: Kliment Vorosjilov, Vjatsjelav Molotov, Stalin og ingen.
Under: Kliment Vorosjilov, Vjatsjelav Molotov, Stalin og Nikolaj Jezjov.
Det øverste er villedende, men allikevel veiledende – slik Stalin så det.
Jezjov var litt av en type – ja, cirka 150 centimeter høy – og gikk under navnet Bjørnebæret, eller den blodige dvergen. Sterkt alkoholisert, ivrig deltager i private sexorgier og NKVD-sjef … som gikk rett fra torturkamrene til møter i Politbyrået med blodflekker på skjorta. Kanskje ikke engang Gud vet hvor mange drap han arrangerte i sin tid som Stalins sjefbøddel, men så var det bare det at et annet rovdyr i den skumle bolsjevikjungelen hadde lyst på jobben hans – Lavrentij Berija.
Jezjov ble arrestert i 1939. Han ble dømt for et eller annet og en februarmorgen året etter ble han kjørt til et rettersted med skrått gulv og spyleinnretning, rett over gaten for Ljubjanka-fengselet. Etterpå ble han dumpet i Fellesgrav nr. 1 på den gamle Donskoj-kirkegården – og vips: Jezjov var ingen.
Får nesten håpe det ikke går fullt så ille med forsvarsminister Sergej Sjojgu – han har jo kone og to døtre … og kanskje ei bikkje.
Etter statsminister Støres redegjørelse i Stortinget sist fredag – om siste tidens utvikling i øst og behovet for 3,5 milliarder til Forvaret – ble han av Dagbladet spurt om begrunnelsen for dette initiativet, hvortil Støre svarte at vi har en mer uforutsigbar nabo.
Artig. Det minner meg om en pike jeg var sammen med for mange år siden. Hun fortalte om en onkel fordreid av galskap og sjelden å se i familieselskaper. Moren hennes var litt mer avdempet og karakteriserte sin sinnssyke bror slik: Tidvis litt varierende i sitt stemningsleie.
Jeg skjønner at en statssjef må vokte sine ord litt, men å benevne Putin som uforutsigbar er kanskje i underkant. De fleste vil nok ta i mer. President Biden er blant dem. Han har titulert Putin morder.
Ikke overraskende at Støre går rundt grøten og kaller en spade for en ferrolegert, industrielt fremstilt innretning med tanke på flytting av masse fra et sted til annet. Det har han gjort mange ganger før … og i 2015 ble han – etter flere års nominasjoner – tildelt PR-byrået Geelmuyden Kieses årlige “Årets tåkeprat”-pris. Han var soleklar vinner.
Vladimir Putin er litt av en skrue, og han er fly forbanna på alle som ikke vil anerkjenne ham som storkarslig hersker over et mektig rike. Putin har vært grinete siden Sovjetunionens oppløsning i 1991.
Han tenker nok også på tsar Aleksander II og blir ikke blidere av det. Tsaren var i pengeknipe og solgte i 1867 Alaska til USA for 7,2 millioner dollar. Alaska er USAs største delstat – 1 723 337 kvadratkilometer – hvilket betyr kvadratkilometerpris pålydende 4,17 dollar.
Artig å tenke seg dagens geopolitikk uten denne handelen. Ved første blikk på kartet, ser man at Alaska er litt av go’bit. Russland ville hatt en 2477 kilometer lang grense mot Canada, og Beringstredet er ikke mye lengre enn Øresundbroen.
Fra natt til annen drømmer nok Putin om at tsarens handel aldri skjedde, og at han kunne okkupert Yukon og British Columbia og således skaffet seg grense til USA, representert ved Washington, Idaho og Montana.
Men så våkner han – trolig uten morrabrø’ – og må erkjenne at alt var bare en drøm og at krigen i Ukraina er grim virkelighet.
President Biden og alle andre i den vestlige verden har grunn til å sende en takknemlig tanke i retning graven til han som forhandlet med tsardømmet og fikk i stand Alaska-kjøpet. Det skjer forresten hvert år, Seward’s Day er siste mandag i mars. Da minnes og hylles mannen som gjorde verdenshistoriens beste eiendomskjøp: Utenriksminister William Henry Seward.
… på krigen i Ukraina? Det er det store spørsmålet. Jeg vet svaret, men er redd det er absolutt uoppnåelig: Fjerne russernes tilgang på vodka.
Russere er noen fæle fyllefanter. De drikker og drikker og drikker. Brennevin er selve drivstoffet i den russiske befolkningen. Russernes behov for børst er like sterkt som fiskens avhengighet av vann. 20 millioner av dem er alkiser.
Hvorfor drikker Jeppe? Jeppe drikker fordi han synes verden er en jævlig jammerdal. Han er leilending og godseieren driver ham hardt. Jeppes kone denger ham titt og ofte og er dessuten utro med klokkeren. Jeppes liv er tragisk. Han trenger trøst og lindring. Jeppe drikker.
Russerne har det heller ikke lett. Det er hardt å være russer, slik har det alltid vært. Russerne drikker, og det gjør de så ettertrykkelig at de dævver i hopetall lenge før tiden.
Mange russiske ledere har i flere hundre år forsøkt seg på regulering av produksjon og salg av alkohol, deriblant Lenin, som ville ha edru arbeidere. Han mislyktes totalt. Gorbatsjov prøvde seg på på 80-tallet, han ville redusere alkoholkonsumet og igangsatte en anti-alkoholkampanje – og ble veeeldig upopulær.
Da Boris Jeltsin kom til makten, ble det andre boller. Han var full det meste av tiden og førte en ganske liberal alkopolitikk, støttet av russiske forskere, som angivelig hevdet at vodka med nøyaktig 40 prosent alkohol var uskadelig for den menneskelige organismen.
Litt regulering er det imidlertid, av det milde slaget: Det er ikke lov å selge alkohol fra kiosker fra elleve om kvelden til åtte om morgenen – den tiden da russerne sover ut rusen og ikke er i stand til å gå noe sted.
Stalin skjønte at vodka er god medisin for en plaget og terrorisert befolkning og var aldri inne på tanken om å tukle med russernes alkoholvaner. Dessuten var han selv glad i en dram, han og hans hoff kombinerte flatfyll og realpolitikk og det sies at ingen kunne drikke utenriksminister Molotov under bordet.
I anledning slaget om Stalingrad, skjønte Stalin at artilleri, håndgranater og karabiner ikke var nok. Sovjetsoldatene måtte ha børst i rause rasjoner. Uten vodka hadde de trolig ikke greid å omringe 6. armé og ta generalfeltmarskalk Paulus til fange.
Alt dette vet Putin. Han vet også at en edru befolkning med abstinenser er uberegnelig, så farlig at det kan utløse palassrevolusjon med støtte fra hæren og sluttelig bakhodeskudd i Ljubanka-fengselet.
Han vet at russiske soldater i Ukraina ikke har lyst il å være der de er og trenger mye vodka for å holde ut, og at stridsvognførerne drikker vodka som vognene drikker diesel.
… døde i 2009, 103 år gammel, ble det litt klabb og babb. Gud sendte ham til helvete, men Satan vek tilbake. Han var bekymret og betenkt, ville nødig ha Haakon Lie hos seg. Han visste godt hvor mye faenskap Arbeiderpartiets tidligere partisekretær var i stand til arrangere. Han tok kontakt med Gud, viste til tidligere overenskomster og intensjonsavtaler og bønnfalt Herren omgjøre sitt vedtak og ta Lie til seg.
Gud var skeptisk, men Han er god og sa ja.
Han plasserte Haakon Lie i politisk avdeling, avsnitt Norge … en hel haug tidligere politikere, deriblant forlengst henfarne Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge, Hallvard Lange, Oscar Torp og LO-boss Konrad Nordahl.
Ikke lenge etter erkjente Gud tabben det var å ta imot Lie. Helt siden han kom, har det vært et usalig lurveleven i himmelen. Lie oppfører seg omtrent som han gjorde på Youngstorget på 50- og 60-tallet, banner og sverter og skjeller ut politiske motstandere, især Gerhardsen får gjennomgå. De to har vært bitre fiender helt siden landsmøtet i 1967, da Lie hveste mot Gerhardsen: Jeg skal knekke deg som ei lus.
Eller var det omvendt – slik Lie hevdet – at det var Gerhardsen som ville knekke Lie som ei lus. Ingen vet sikkert, bortsett fra de to, men jeg tipper på førstnevnte versjon.
Nåvel, Lie følger nøye med på norsk politikk, fra fugleperspektiv, så si… og kommenterer høylytt alt som foregår, især i Arbeiderpartiet. I forrige uke snakket han uavbrutt om Hadia Tajik, bannet og svor lurte på hva faen i helvete det går av partiet.
I går var han blidere. Han hadde fått med seg Jens Stoltenbergs tordentale på en sikkerhetskonferanse i den tyrkiske byen Antalya.
– Hørte du Einar? Hørte du hva ‘n Jens sa .. hæææ?? Han gikk rett i strupen på de jævla russerne og poengterte alle uavhengige lands soleklare rett til selv å velge venner og allierte. Hørte du, Einar?? Jens er faen meg bra, men du, din jævla feige kødd … du var faen skjære meg kommunist hele tiden du, Einar.. hæææ… fy faen med fett på … hadde du fått bestemme, hadde vi ikke blitt NATO-medlem i niogførr … vi måtte ta deg i ørene, husker du .. vi måtte faen meg nesten banke deg opp … ‘n Jens Christian og ‘n Konrad og ‘n Halvard og jeg .. husker du.. nei det gjør du vel faen ikke, ditt krek…
Einar Gerhardsen satt i ørelappstolen sin og leste i boken han fikk utgitt i 1931, Tillitsmannen – en håndbok for tillitsvalgte
– Ja, du sitter der og mimrer med den møkkaboka di, hæææ… din usle dritt. Oppskrytt, var du… faen, hvem som helst kunne styrt landet fra 1945. Det var jo bare én vei, for faen… og hva pokker skulle du i Moskva i 1955? Logre for Krustsjov, hæææ … du unnlot å ta med deg ‘n Hallvard, utenriksminister’n. Vi lurte på om det hadde klikka forrei, men kjerringa di tok du med deg … hæææ… og hun satte horn på deg, ikke sant … ja, du har vel glemt det, også … glemt at kommunistkjerringa di gikk i ei jævlig honningfelle satt opp av KGB og at sjarmøren Jevgenij Beljakov fei..
Plutselig var Gud der, fra ingenting. Han hadde lenge hørt seg lei på Lies grovheter og måtte nesten dagstadig bryte inn og sette Lie på plass.
– Nå må du slutte, Haakon. Vi kan ikke ha sånn banning og grovsnakk her i himmelen, det skjønner du sikkert. Hvor mange ganger må jeg si det?
– Men faen i….
– … æpp æpp æpp, Haakon. Du kan velge, enten oppfører du deg ordentlig og slutter å banne så fælt, ellers må jeg overflytte deg til svenskene, og da er det firemannsrom med kong Gustav femte av Sverige, Per Albin Hansson og Olof Palme.
