I RANDSONEN

Min hukommelse er til min nødtørftige lykke ikke det den var, således ikke sikkert at jeg siterer Håvamål helt korrekt: Man skal være venn med sine venners venner.
Forbilledlig devise, dette … det er både sant og sikkert, dertil også vemodig vakker og antyder vennskap på kryss og tvers, opphopning av samklingende fellesskap, rørende hengivenhet, smil og latter og kjærlig hjertevarme alle vegne – alt sammen hevet over ulike meninger og synspunkter hva gjelder politikk og ideologier og sånne greier, hvorav sistnevnte kategori inneholder nesten hva det skal være av tro, tanker, tilløp til tanker, ideer og ansats til ideer.. en uendelighet av -ismer, -sofier og -logier.
Nei, sett slikt … nå skriver jeg meg helt bort, en lei vane jeg etterhånden har lagt til min livsførsel, men la meg komme til poenget, uten å nevne involverte parters navn og gavn. En dag rett før jul registrerte jeg en julehilsen fra en person som kan klassifiseres under den forblommede kategorien “en venn av en venn av meg”, som lett kan forkortes til akronymet Evaevam.
Evaevam skrev altså en kortfattet julehilsen på et veldig sosialt medium, adressert alle vennene hans, deriblant jeg. Vedlagt: Lenke til YouTube og Mike Wallace, som i 1959  intervjuet Ayn Rand.
Jeg fulgte lenken og var mest nysgjerrig på hvordan Mike Wallace så ut for 62 år siden. Det var fort gjort, han så bra ut … jeg fattet dernest interesse for Rand, som så litt utlevd ut og i 1905 ble født i Petrograd (nå St. Petersburg), studerte historie og film ved henholdsvis hjembyens universitet og en statlig filmskole. I 1926 dro hun til USA, nærmere presisert Hollywood, kanskje med håp om å bli starlet. Hun traff skuespilleren Frank O’Connor, giftet seg med ham og fikk amerikansk statsborgerskap i 1931.
Hun arbeidet som manusforfatter og ville kanskje bli skuespiller, men ble statist, skrev noen skjønnlitterære bøker og kom på tanken om å tilvirke en helt ny og banebrytende filosofi, objektivisme, som i moden ettertid ikke har vunnet nevneverdig tilslutning – hverken her eller der i verden.
Mike Wallace var en røff journalist, også i 1959. Han stilte Rand en rekke gode og relevante spørsmål om objektivismen, hvortil Rand svarte.


Jeg så og hørte hele intervjuet, som varte i 26 minutter. Jeg syntes Rand ga et besynderlig inntrykk og kunne ikke la være kommentere Evaevams julehilsen:
Jeg har hørt at patologene som obduserte Rand, ikke fant noe hjerte:)
Ikke strengt saklig, men litt artig og ganske treffende – syntes jeg. Jeg fortsatte:
Hun ligner forresten litt på Jim Siedow, som spilte den onde og gærne faren i Motorsagmassakren:)
Ser ikke ut til at Rand hadde barn … flaks for de ufødte barna. Hun hadde nok bare druknet dem i badekaret … hvis de ikke hadde svart til forventningene:)
Ingen reaksjon, og jeg glemte øyeblikkelig både Rand og Wallace … men så, etter noen tid:
Et frådende raseri fordelt på to kommentarer, signert Evaevam, hvorav siste avrundet med God jul din skitne dr*#%/&[email protected]!, som jeg ikke tolket som inderlig ønske om velsignet julehøytid, sprø svor og mange harde pakker under treet.
Jeg ble litt paff. Det var ikke min mening å såre noen, ville bare gjøre meg litt skjemtsom. Jeg tenkte at det er underlig at noen – via et menneske en aldri har snakket med og som har vært død i snart 40 år – kan bli krenket og fornærmet. Det skrev jeg da også i en kommenter, men det hjalp ikke mye.
Jeg kjenner ikke antallet objektivister her til lands, men det er minst to stykker; en venn av Evaevam kastet seg inn i kommentarfeltene, en ung mann med puberteten i klar erindring. Riktig en friskus, må jeg si. Han leverte en liten serie ikke så velformulerte fornærmelser, som jeg tok med godt humør og anførte som ungdommelig engasjement fremført i akutt affekt.
Vel vel, nå har jeg åpnet en boks bayer og gidder ikke skrive mer om Rand, Evaevam og hans henimot mindreårige kompis, men jeg kan ikke annet enn undre meg over noens selvhøytidelighet, mangel på humor og man må jo lure på hva det går av mennesker som høyakter ei gammal røy som har vært dævv i nesten 40 år … og med grinebitersk intensitet vokter hennes obskure og avstikkende ideer.

EN SJELDEN BLOMST

Hun er no’ for seg selv, Cecilie Hellestveit. Hun minner om Magica fra Tryll, overhåndtagende sexy og den eneste i Andeby i stand til å avgi et to tonn tungt, sløret soveromsblikk.

Jurist, samfunnsviter og forsker Hellestveit skiller seg også ut på annet vis… hun er en av få som tør ytre seg helt fritt både i og utenfor norsk akademia. Hun gir faen i kanselleringskultur og plattformnekt.
Hun er en energisk brøytebil i et nokså tannløst, fryktsomt og puslete miljø hvori også amerikanskfødte Curt Rice, rektor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, som ikke skjønte hva han satte i gang da han ba Hellestveit holde tåta i debatten om utlendinger ansatt ved norske universiteter og høyskoler.
Kan godt tenkes at lingvist Rice kan mye om språk, men nå har han lært no’ nytt: Du kødder ikke med Cecilie Hellestveit.
I går kåret avisen Khrono henne til Årets navn i akademia. Utdrag av juryens begrunnelse:
Cecilie Hellestveit provoserte mange da hun på spissformulert vis stilte spørsmål ved økningen av utenlandske forskere ved norske utdanningsinstitusjoner. Det utløste en større prinsipiell debatt om internasjonalisering og akademisk ytringsfrihet. I denne debatten sto Hellestveit fram som en uredd forsker som med faglig tyngde og velbegrunnede argumenter forsvarte sine standpunkter, også når det stormet som verst og mest usaklig.
Gratulerer, Hellestveit… heia Hellestveit.

BEDRE MED TI MUNKER PÅ BAKKEN ENN ÉN PÅ TAKET

Ikke sjelden regner det i Kopervik. Det gjorde det også en dag sensommeren 2020. Noen av disse regndråpene falt på taket til et buddhisttempel, hvori hjemmehørende Wat Buddhapas samfunn.
Ulykksalig omstendighet: Taket var ikke tett. Regnvann inn. Det ble vått både hist og her. Hva gjorde munkene under taket? Jo, de gikk ut og opp på taket. Selvsagt gjorde de det, de måtte jo forsøke å lokalisere lekkasjene og dernest reparere litt .
Samtidig – i noen busker ikke langt fra – ante polititjenestemenn moseugler. De spanet, zoomet, fokuserte og knipset fotografier av menn som tasset barbent omkring på taket med oransje tekstiler drapert omkring seg, slik skikken er blant buddhistmunker.
Politiet i Kopervik er en gjeng skarpsindige tøffinger som reagerer lynraskt på tips, og de går ikke av veien for å gå i rette med fælinger som bryter loven. Munkene er mistenkt for utførelse av ulovlig arbeid – presisert: Snekkerarbeid.

Denslags sysler er ikke i tråd med oppholdstillatelsene til munkene på taket. De skal være under taket og drive med religiøse sysler. Basta.
En av munkene heter Niran. Han ser ikke ut som en snekker, men politiet ser det annerledes. Kopervik-politiet er ikke lettlurt:
«Når arbeidet utføres av munker hvis oppholdstillatelse i landet er strengt regulert til religiøs virksomhet uten vederlag, får Buddhapa-samfunnet jobben utført gratis. Dette fratar norske bedrifter inntekter».
Politiet mener at munkene som oppholdt seg på taket, må ned av taket og ut av landet. En av dem er Niran og han ligner ikke en snekker, han ser ut som en buddhistmunk – from, fredsæl og fornøyd.

Niran liker Norge og vil ikke reise tilbake til Thailand. Han har engasjert advokat Arvid Sjødin, som gleder seg vilt til saken. Den starter om to måneder, i Oslo tingrett. Sjødin er sikker på seier.
Alt i alt multiplisert med andrederiverte av flestemannseiet, aksiomatisk kunnskap og rundet av til nærmeste rimelig betenkning:
Hadde politiet brydd seg om det var tale om et gjeng imamer som hadde forsøkt seg på tekking av et tak på en moské i Oslo? Seff ikke. Islam har særstilling i Norge, det vet alle muslimer og de vet å si fra. Dessuten er mange muslimer ganske skumle, og noen av dem er troende – til litt av hvert.
Dette vet politiet i Kopervik, også… best derfor å passe seg litt, man har jo sine betjenters liv og lemmer i tankene, uansett vil ingen bli titulert rasist, eller hva verre er: Islamofob.

EN FRYKTLØS, ELDRE HERRE

Ahmed Abdo Maher er 80 år gammel, egypter bosatt i sitt hjemland. Han er modig … dessuten jurist, islamforsker og frittenkende forfatter med lavt omdømme blant hardkokte muslimer.
Nylig ble han idømt fem års hardt straffarbeid for blasfemi. I sin bok Hvordan imamenes rettslære har ført nasjonen på avveie påpeker han at det ikke er så bra å kverke ikketroende, homofile, utro kvinner og de som spotter og vanærer profeten Muhammed.

Maher kunne krøpet litt og bedt pent president Abdel Fattah al-Sisi om amnesti, men det ville han ikke. Han er ikke bare modig, men også en hardhaus … han mente det han skrev og står for det. Det blir straffarbeid. man får håpe han slipper fem år ved samlebåndet i et trykkeri som månedlig tilvirker 250 millioner kopier av Koranen.
Tilfellet Maher minner meg på at jeg er heldig som bor i Norge, her er det lovlig å publisere denne tegningen, som jeg har liggende og slenge i mitt lille arkiv:

Men det kunne gått aldeles galt, hvis Jonas Gahr Støre i 2015 hadde fått det som han ville: Opprettholde blasfemiparagrafen i Norge.

DEN STORE OG HØYST VIKTIGE ETTERUTDANNELSESREFORMEN

Det kinesiske kommunistparti har bestemt at alle journalister må på kurs – hvis de vil ha pressekort. Det er tale om 90 timers etterutdannelse, som skal gjøre dem i stand til å arbeide etterrettelig, skille sant fra usant. De skal lære at den beste måten å utøve journalistikk på, er daglig samråd med partiets informasjonsbyrå, som nylig opplyste at alle millioner kameraer oppmontert på gater, streder og torg i Kina, er for å hjelpe vanlige kinesere med å ta selfier, som de samme dag får som papirkopi tilsendt i posten. Således slipper kinesiske innbyggere å kjøpe dyre smarttelefoner. Altså: Et tiltak med sikte på utjevning av økonomiske ulikheter.

På dette kurset skal kinesiske journalister lære mangt og meget, eksempelvis at uigurene bosatt nordvest i Kina ikke er utsatt for overgrep – slik vestlige medier hevder – men at kinesiske myndigheter er i full gang med et gampesvært, humanitært hjelpearbeid, med sikte på å gjøre de 12 millioner uigurene til ordentlige mennesker; noen av forfedrene til dagens uigurer hadde nemlig for noen tiår siden uforpliktende sex med aper, som medførte ganske mye klabb og babb hva DNA angår og avledet fødsler av underlige mutanter, som hverken var mennesker eller aper, men noe midt i mellom … disse formerte seg videre og i dag er uigurene overmåte rare og i mentalitet så avstikkende at de endog har begynt å tro på Muhammed og Allah.
Men dette kurset tar ikke bare for seg dagsaktualiteter, historie er også på timeplanen. I særdeleshet viktig er at kinesiske journalister tilegner seg gode kunnskaper om Kinas nyere historie. Obligatorisk pensum:
Kulturrevolusjonen: En reform som gjorde det mulig for alle kinesere å få 90 prosent rabatt på billetter til Beijing-opera i perioden 1966 og frem til Maos død ti år senere. Denne epoken er én av de uendelige mange glansperiodene i Folkerepublikken Kinas historie. Kineserne hadde det så godt i denne tiden at de nesten besvimte av lykke og fremtidsoptimisme, som utløste særskilte seksuelle behov … en bråte unger ble født, alle foreldre fikk saftig kontantstøtte og barna fikk gratis skoleskyss og plass på SFO.
Det store spranget: Historien om da Mao Tse Tung avsluttet sin lysende friidrettskarriere i Antwerpen-OL, 1920. Han vant både stavsprang og lengdehopp, med henholdsvis 6,19 og 8,96 meter – trass i hardt regnvær og sterk motvind opp mot frisk bris.
Den himmelske freds plass: Folkeunderholdningsavdelingen i Kinas kommunistparti arrangerte i juni 1989 en barnevennlig familieunderholdningstilstelning på Tiananmen-plassen i Beijing. Arrangøren hadde forsømt seg – glemt å kjøpe hunder og katter –  slik at man ikke kunne lage skikkelige kjøttkaker og knakende gode pølser.
Det ble tilløp til uro blant folk og noen bannet litt, men kommunistpartiets matdistribusjonsnett – verdens mest effektive og kreative i sitt slag – inngikk i hu og hast avtale med et våtmarked ikke langt fra. Flere snes svære lastebiler ankom etter en snau halvtime, lastet med beltedyr, flaggermus, ekorn, kråker, skjærer, grevlinger, rotter med ubetydelige adferdsavvik og ti tonn mangeartede insekter attpå…
Skikkelig snadder og alle på plassen ble blide og glade. Alle spiste seg mette og aldri har det vært mer fred og fordragelighet på Den himmelske freds plass. Etterpå gikk alle på statssirkus, der de fikk se verdens aller beste trapesartister svinge seg i luften mens de deklamerte kloke ord fra det store, filosofiske verket, Maos Lille røde, hvortil alle i sirkusteltet klappet og hyllet kommunistpartiet og dets uendelige forråd av klokskap, kreativitet og dagstadige initiativ til mer frihet og demokrati for alle i Kina.
Etterforskning straks etter dokumenterte at CIA i samarbeid med FBI og MI6 hadde hacket telefonlinjer, jammet radiosignaler, sabotert hullkortmaskiner og stjålet en hel haug faxmaskiner og derigjennom forpurret matforsyningen i forsøk på å stimulere opposisjonelle i Kina til å kreve reformer og således sette kommunistpartiet i forsmedelig forlegenhet. Fåfengt – det fantes ingen opposisjonelle i Kina, fordi alle var så glade for å være kinesere.
Den store rormann: Betegnelse på formann Mao med opprinnelse fra den gangen han i unge år var kapproer og elleve ganger på rappen vant Asia-mesterskapet i tolver med ham selv som styrmann.
Formann Mao: Mao var, som alle vet, kommunistpartiets formann, men formannstittelen stammer fra hans unge år, da han arbeidet ved et smelteverk i Jilin-provinsen. Der var 5000 ansatte, men lønnsomheten var dårlig. Da Mao begynte, jobbet han så hardt – ofte til langt på natt – at produktiviteten økte med 75 prosent, lønnsomheten steg som en månerakett og verket måtte ansatte 2000 nye arbeidere. Etter tre år ble han utnevnt til formann for alle ansatte, han fikk medalje, diplom, lønnspålegg og en helt ny sykkel med bremser på begge hjul.
Hundre blomster-kampanjen: En reformprosess igangsatt av Mao, med sikte på å gjøre Kina enda mer demokratisk og fritt enn før. Den varte fra 1956 til -57. Mao oppfordret alle kinesere til å ytre ærlige meninger om alt og alle. Mange gjorde det og ble premiert med diplom, pokal og lønnspålegg … Mao tok all kritikk til etterretning og utviklet straks det kinesiske demokratiet i en grad ingen trodde var mulig, og alle kinesere ble så glade for å være kinesere at de besluttet å lage enda flere kinesere, som i kjønnsmoden alder sørget for å legge grunnlaget for dagens befolkning pålydende drøyt 1,4 milliarder.
De store oppdagelsene: Etter Maos død i 1976, ble den store formannen undersøkt og åpnet med skarpe skalpeller. Det første obdusentene oppdaget, var at Mao hadde alle tennene i behold, de var hvite som nyfallen snø og uten et eneste hull. Slik kunne kommunistpartiet en gang for alle tilbakevise alle rykter om Maos råtne tannstubber og fryktinngytende ånde som tok livet av alle blomstene på kontoret hans.
Obdusentene sa at dette var som forventet, men de hevet øyebrynene noen millimetre da de oppdaget at Maos hjerte var tre ganger som så stort som gjennomsnittsmannens.
Dette funnet ble forelagt politbyrået, som straks og uten opphold vedtok at Mao var tre ganger så snill og mild som alle andre i hele verden…

TØFFE-TERJE

Norges Fotballforbund sendte forleden en delegasjon til Doha i Qatar, med president Terje Svendsen i bresjen. Tilsvarende delegasjoner fra Sverige og Danmark er også på plass. Intensjon: Stille veldig kritiske spørsmål om menneskerettigheter, derigjennom snakke til rette myndighetene i Qatar og i løpet av nesten ingen tid få disse araberne til å forstå at de må være snille og greie mot journalister, homofile og fremmedarbeidere.
Blekansiktene iført dress, hvit skjorte og pene slips skal altså få hardkokte kefije- og kaftanemballerte ørkenmuslimer til å skjerpe seg og bli omtrent slik som vi nordmenn. Naivt, eller bare et absurd kammerspill?
Det siste, selvsagt. Svendsen er nok ikke så uvitende og dum at han nærer tro på at et land for det meste befolket av sunnimuslimer og resten shiaer, i full fart skal endre meninger, forkaste sharia, innføre pressefrihet, innvilge homofile alle rettigheter og forøvrig oppføre seg som majoritetsbefolkningen på Gjøvik og omegn.
FNs menneskerettigheter er en vestlig oppfinnelse, det vet nok Svendsen, men kanskje tror han at de er universelle. Det er de selvsagt ikke. Muslimer anser FNs menneskerettighetserklæring som et dekadent påfunn unnfanget i et anfall av beksvart gudløshet.
I 1972 ble Qatar medlem av OIC (Organisation of Islamic Cooperation), 57 muslimske land, som i 1990 bemyndiget sine utenriksministre til å møtes og pønske ut et alternativt menneskerettighetskonsept – Kairo-erklæringen, som bygger på islamsk tradisjon og sharia og er flere hundre tusen kilometer unna tankene til Eleanor Roosevelt, arkitekten bak FNs menneskerettighetserklæring av 1948.
Fotballpresident Svendsen er i Qatar. I dag, eller kanskje i morra, vil han få svar på sine kritiske spørsmål til Qatars myndigheter. Han har nok ikke høye  forventninger, det har han ingen grunn til … det vet han, selvsagt, men så har han da gjort noe, på vegne av norsk fotball og våre verdier.
Når han kommer hjem til Norge, kan han fortelle norske journalister at han har vært svært kritisk. Kanskje vil han si noe sånt som:
Det har vært gode samtaler. Vi har tatt opp fremmedarbeidernes bo- og arbeidsforhold, homofiles rettigheter og pressefrihet. Myndighetene i Qatar og representanter fra VM- arrangørene har lyttet, og jeg opplever at vi har hatt en god og fruktbar dialog.
Han vil selvsagt unnlate å si no’ om hans sterke fornemmelse av å bli snakket etter munnen, og at Qatar gir blanke faen i meningene til en fotballpresident hjemmehørende i et lite land beliggende langt pokkerivold mot nord et sted – der julenissen kanskje bor…

FØDT FORBRYTER, ELLER BARE LITT SLUMSETE…

En og annen vil hevde at vi lever i en reiseregnings- og pendlerboligtid. Litt snevert perspektiv, kanskje … litt for enkelt, det er jo mye annet og viktigere saker og ting som preger vår tid, men la oss si at tilliten til folkevalgte er viktig … ja, da må man bare sørge for at kasus som Eva Kristin Hansen ikke innehar vervet som Stortingets president – og det gjør hun ikke lenger. Hun er imidlertid ikke alene om å ikke gjøre stort nummer av forskjellen på egne og andres penger. Et helt spesielt tilfelle: Tidligere stortingspolitiker Hege Haukeland Liadal (Ap).
I 2019 ble hun avslørt, av Aftenposten. Det ryktes at mange fikk akutt hakeslepp og kjevelåsning og måtte på legevakta for å få fortennene til å møtes igjen. En bekjent av en venn av meg gikk på Karl Johan og fordypet seg så grundig i Aftenpostens dekning av Liadals eksesser at han i befippelsen glemte hvor han var og støtte hardt an mot en Harley Davidson, som veltet og utløste dominoeffekt som bevirket fall av et halvt dusin andre Harleyer. Han dro ikke til legevakta etterpå, han ble kjørt til Ullevål sykehus.
Min ikke helt faste tegner, Robbie – som sammen med en blond eksstripperske fra Austin, Texas – hensleper eksiltilværelse i en husbåt flytende på en av Amsterdams mange kanaler, kludret i 2019 sammen en tegning, så å si en parafrase over et fotografi fra 2017, som fremstiller Hege Haukeland Liadal spaserende på brostein sammen med Jonas Gahr Støre i byen Haugesund.
Robbies forenkling besto i at han tegnet Liadal uten klær. Slemt gjort, kanskje… sikkert ikke særlig raffinert, men ganske treffende, og hun hadde selv kledd av seg:

Hege Haukeland Liadal ble innvalgt på Stortinget i 2013. Hvorfor? Var hun drevet av politisk engasjement? Etter alt å dømme: Neppe.
Straks hun var installert på tinget, begynte hun å skrive reiseregninger i et ellevilt tempo. Ikke reelle reiser … nei, reiser hun aldri hadde foretatt, reiser uten minste tilknytning til hennes stortingsverv, og reelle reiser forlenget hun slik at det ga høyere utbetaling.
Hun krevde kjøregodtgjørelse for bilreise mellom Oslo og Haugesund, men hun satt ikke i en bil, hun var på Øyafestivalen med familien sin. En annen reise av tjenestemessig art gikk angivelig til Odda og Tyssedal i Hordaland. For det fikk hun utbetalt 3100 kroner, men hun var ikke Hordaland, hun var i Haugesund. En annen gang krevde hun reisegodtgjørelse for en biltur i Norge, men da var hun i Stockholm, gitt. For alt vi vet, har hun vurdert reiseregninger for de gangene hun har vært ute og hentet reklame fra postkassa si.
Liadal er tiltalt for forsettlig grovt bedrageri overfor Stortinget. Saken startet 2. november i Oslo tingrett og skal være ferdigbehandlet 15. desember. Det handler om 56 ureglementerte reiseregninger. Halvparten av disse ble gjort bare i Liadals fantasi. Urettmessig erverv: 117 776 kroner.
Om jeg forstår Aftenposten rett, er Liadals forklaringer i retten en overdådighet av råvarer for en helaftens revyforestilling. Hun startet første dag i retten med å nekte straffeskyld, samtidig tok hun i bruk kvinnens fremste våpen, gråt og tenners gnidsel – trolig for å utløse sympati omkring seg, i håp om mild straff.
Aktor i saken har måttet tåle mye lirumlarum, slik som Liadals forklaring på hvorfor hun en rekke ganger krevde diettpenger når hun overnattet hjemme:
“Jeg har ikke noen god forklaring på det. Kanskje markøren har stilt seg feil, eller at jeg har glemt å huke av i riktig boks.”
Aktors dager har medgått til å konfrontere Liadal med hennes straffbare handlinger, men AP-politikeren har svært dårlig hukommelse.
“Jeg har problemer med tall og datoer”, sa Liadal i retten og anførte at hun husker når barna hennes ble født, men ikke når de lærte å sykle – som trolig gjelder for de aller fleste foreldre uten spesialinteresse for barns opplæring i sykling.

Jaja, Liadal er 49 år. Dement? Sannsynligvis ikke, men det er helt vanlig at hardkokte vinningsforbrytere ikke husker noe av det gale de har gjort når de må stå til ansvar i en rettssal. Om noen lurer på hva Hege Haukeland Liadal drev med før hun ble stortingspolitiker:
Avdelingsleder i Adecco Haugesund. Etter 15 måneder fikk hun sparken i 2012, fordi hun brukte bedriftens penger som om det var hennes egne…

HVOR I ALL VERDEN ER JESUS???

Jeg er nok av den sorten som mer enn de fleste trenger til et gudsord. Derfor gikk jeg til kirken i dag. Ti minutter for sent, men presten – la oss kalle ham Jon – er en tykk og snill og mild mann som ikke ser ned på forsentkommere, han er meget inkluderende og trolig villig til å tilgi syndere når og hvor det skal være.
Vel vel, gudstjenesten bar preg av 2. søndag i advent. Jon gikk på prekestolen og redegjorde for graviditet og hva kvinner må gjennom i løpet av svangerskapet … og fødselen, som kan være litt av påkjenning, men han poengterte at det er bryet verdt, et hvilket som helst barn er en velsignelse og det var Jesus, også.
Var det ikke for Jesus-barnet – eller Basusjernet som jeg sa før jeg lærte å snakke rent – hadde vi ikke sittet på disse harde trebenkene. Nei, vi hadde ikke det.
Jeg er glad for at Jesus ble født, veldig glad for det, men jeg må innrømme at jeg – mer enn prestens ord – var opptatt av julekrybben oppstilt og pent opplyst ved en av langsidene. Jeg hadde lyst til å gå bort til den og se, men det kunne jeg jo ikke, ikke midt  i gudstjenesten. Jeg måtte vente til alle, jeg selv inkludert, hadde drukket alkoholfri vin og spist en rund, liten oblat.
Men så var det over, hele menigheten reiste seg, mange henga seg til kirkekaffe og søte kaker. Jeg oppsøkte krybben og ble ganske paff. Hele gjengen var samlet i stallen… Maria, Josef, de tre vise menn, en hyrde, et lam og en ku, tror jeg … men ikke Jesus-barnet. Hvor er det blitt av Jesus, tenkte jeg. Er Den norske kirke kommet helt ut av kurs? Har preses Olav Fykse Tveit bestemt at Jesus skal ut av alle fire evangelier?


Jeg var rystet og forsøkte å finne presten. Jeg visste hvor han var. Han går alltid ut av kirken straks etter gudstjeneste og tenner den andre sigaretten med den første.
– Jeg har sett på krybben her. Alt er på plass, utenom det viktigste – Jesus-barnet. Hvor i svarteste granskauen er det blitt av ham?
Jon myste … avga en lubben røyksky, betraktet meg, som om jeg var et uvitende barn med lærevansker og ytret:
– Sjekk kalenderen. Jesus kommer om 19 dager, han. Det trodde jeg du visste…

BITTELITE GRANN KRIMINELL, ELLER BARE DÅRLIGE VENNER…

Har tidligere stortingspresident Eva Kristin Hansen kriminelt sinnelag? Njææ, vet ikke … men Aftenpostens siste avsløringer om rastløst pendlerboligliv, reiser til Trondheim og tilbake, valgvake 2015, overnattinger på Royal Garden (700 meter fra oppgitt bopel), pendlerbolig hist, et annet krypinn her, svære bunker med reiseregninger og enda en bunke, tyder på at hun ikke er så nøye på det.
De fleste kriminelle har til felles at de ikke utmerket seg ved matematisk rekkeutvikling da de gikk på skolen, og at de senere hen ikke i nevneverdig monn har fordypet seg i konsekvensanalyser.
De fleste innbruddstyver saksbehandler ikke på forhånd et brekk. Planleggingen er nokså rufsete, og tid medgått fra innfall til innbrudd er kanskje ikke mye mer enn fem minutter, og det faller dem ikke inn at de er kjenninger av politiet oppført med kursiv i politiets arkivboks merket moduskandidater – innbrudd, villa, hertil vedlagt fingeravtrykk og bilde.


Nåvel, Eva Kristin Hansen er nok ikke vaneforbryter, men kan det tenkes av hun i en viss henseende er å ligne med kriminelle, slik at hun handler på impuls og ikke tenker seg muligheten av at noen kan komme til å finne ut hva hun driver med, offentliggjøre det og således utlegge henne til spott og spe, om ikke til evig tid, men ihvertfall til neste sommer og kanskje utpå høsten.
Formildende omstendigheter? Det skal anføres at hun simpelthen kan ha kommet i dårlig selskap, et miljø med svært avvikende gjengmentalitet. Ja, jeg tenker på hennes venner på Stortinget… Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Tellef Inge Mørland (Ap), Sveinung Rotevatn (V), Tore Storehaug (KrF)…

BLODIG ALVOR

Min eneste venn i hele verden er pratesyk nuomstunder. I går kveld ringte han igjen:
– Hei, Ralf … er det den karen, kort tid siden sist.
– Hørte du på Dagsnytt 18 i sted?
– Jeg var opptatt på annet hold.
– Visste du at gjennomsnittskvinnen blør i seks år?
– Hæææ … så lenge, og de dør ikke av det??
– Vi snakker menstruasjon. Kvinner har mensen i 38 år og gjennomgår 456 sykluser.
– Ååå… sånn å forstå, men hva så, dette er vel kjent stoff.
– Absolutt, men nå foreslår Ulrikke Torgersen i Grønn Ungdom at alle kvinner skal få dekket alle kostnader medgått til bind og tamponger og andre produkter knyttet til det månedlige. Hun anfører et likestillingsperspektiv

– Hun mener det er urettferdig at bare kvinner har mensen, og at staten må jevne ut og dekke alle kvinners blødningsutgifter.
– Vederlag for tort og svie?
– Ja, og hun mener at menstruasjon er ekkelt og tabubelagt, og at det må holdningsendring til.
– Ein haldningskampanje, fleire haldningskampanjar?
– No’ sånt. Torgersen synes mensprodukter bør være diskré tilgjengelig for alle kvinner hvor enn de er … på skole, universitet, høyskole, folkehøyskole, bibliotek, jobb, restaurant, handlesenter, diskotek, nattklubb, kino, teater, operaen, fastlegekontoret, skatteetatens kontorer og i alle Turistforeningens overnattingshytter over hele landet.
– Men hva med gutta… ehh, du vet…
– Jepp, de onanerer som bare det, fra de er 11-12 år og minst 38 år fremover, uansett om de er gift, eller ei … særlig når de gift, kanskje … og det samlede antallet do- og tørkeruller medgått til denne aktiviteten … koster pæng, for å si det sånn..
– Og ekstra klesvask…
– Nettopp, ikke uofte er papir utenfor rekkevidde, og har man ikke en langhåret kattunge for hånden … ja, da går det utover T-skjorter, skjorter, slips, sløyfe, bukser, strømper, lakener, putevar og dynetrekk … som må rett i vaskemaskinen, og den går på strøm. Det ække gratis.
– Sant.
– Og i unge år har mange menn ganske kraftig sprut, som kanskje går rett i taket. Det gir skjolder og flekker som ikke går vekk, og da må man skifte takplate, men platene henger jo sammen, da må man kanskje skifte hele taket og det koster kanskje drøyt 10 000 kroner … og håndverkere jobber ikke gratis.
– Så sant, så sant…