Tolkning av president Trump later til å ha blitt en egen disiplin blant journalister både her og der, især etter presidentens tale i World Economic Forum i går.
Om alles frykt for overtagelse av Grønland, sa han:
I don’t have to use force, I don’t want to use force, I won’t use force.
Om det er slik fatt at ingen vil gi ham Grønland:
You can say yes, and we vill be appreciative… or you can say no, and we will remember.
Noen vil lese dette bokstavelig, slappe helt av og hevde at det er helt normalt at hele verden lenge vil huske at Trump og hans administrasjon ikke fikk Grønland, på samme måte som de fleste som bulket bilen sin forrige uke, ikke glemmer det på en stund.
Men: Kan vi tillate oss en slik enkel og tilforlatelig tolkning, er ikke det litt uansvarlig og slumsete i en tid som vår, preget av utrygghet og usikkerhet som den er?
Litt av en nøtt, dette transkriberte utdraget av Trumps tale. For uinnvidde nesten like ubegripelig som tidlig kileskrift. Hva mener Trump? Hva mener han egentlig? For det er jo stooor forskjell på hva man mener og hva man egentlig mener.
Især dette med “…and we will remember” hvis ingen i verden vil gi ham Grønland. Ja, dette er nifst. Hva ligger i disse fire ordene? Hvilke skumle implikasjoner? Nesten så det går kaldt nedover på alles rygger.
Da er det godt at vi har journalister som tar dette på alvor, slik som NRKs Håvard Grønli, i Politisk kvarter i dag tidlig, som på direkten satte seg i kontakt med statsminister Jonas Gahr Støre i Davos og spurte:
– Er det di tolkning etter det siste døgnet at Trumps prosjekt e å ta over heile Grønland?
Støre svarer bekreftende på dette og sier at Grønland nærmest er blitt en besettelse for presidenten.
Grønli: – Høyrde du mest truslar, eller høyrde du mest avdramatisering?
Støre svarte, trolig helt i tråd med virkeligheten: – Jeg hørte mest Donald Trump.
Det må sies at Håvard Grønli ikke er den eneste norske journalisten som sysler med Trump-tolkninger. Kryptografi er blitt en egen journalistisk sjanger. Må nesten le litt, og man kan lett komme i tanker om Beatles-albumet Abbey Road, utgitt høsten 1969. Som ble opphavet til den berømte Paul is dead-teorien.
På platecoveret er de fire avbildet idet de går over et fotgjengerfelt i Abbey Road. Lennon først, i hvit dress – han er presten. Dernest Ringo, i svart dress – han er begravelsesagenten, tredjemann er Paul McCartney, med en sigg i høyre klype og barbeint … ja, barbeint, dessuten går han i utakt med de andre gutta … ja, i utakt. Bakerst trasker Harrison, kledd i dongeri – han er graveren.

Mange mente at dette bildet var en kodet melding, men etter dechiffrering et tindrende klart bevis for at Paul McCartney var dau som ei sild da bildet ble tatt, og at mannen som forestiller ham er en kopi, en som ligner, kanskje justert litt av drivende dyktige plastikkirurger.
Mange tror nok ennå at McCartney er død. Mange varianter av hans siste stund på her på Jorden. En av dem:
Under studioarbeidet med Sgt.Pepper’s-albumet forlot McCartney plutselig lokalet, ut på gata, satte seg i en Austin Healy. Han ga gass, men kom ikke så langt før han kræsjet i en lyktestolpe og døde. Da var klokken 05.00, onsdag 9. november, 1966.
Vel vel, de fleste i dag mener at Paul McCartney lever .. men hva med Elvis? Han er vel død? Nei, for faen … han lever. Alle vet jo det.

Min yngste datter og hennes mann har ei bikkje. Kan godt tenkes at den i denne tekst vil være anonym. La oss da bare kalle ham Kiro.
Verdsatt medlem av familien. En vennlig sjel. Kjærlig, ikke minste ansats til aggresjon. Morsom, full av spillopper. Rikholdig sjarmeregister, han møter alle med raust innstilt sinn og vispende hale. Når han tigger ved bordet, gjør han det så diskré at ingen noterer noe bak øret med tanke på irettesettelse ved senere anledninger.
Han er bortimot lytefri. En 20 kilos muskelansamling med forbløffende topphastighet og kroppskontroll.

Vi er gode venner, Kiro og jeg … og det er ikke nei å spore noe sted i hans vesen når jeg tid om annen foreslår å dra på tur. Ikke tale om et kvarters tid bortom nærmeste skogholt … nei, når Kiro og jeg begir oss avsted, kjører vi til en av Norges aller kuleste plasser og blir der. Det gjorde vi forrige uke.
Mine nærmeste og jeg er nemlig så heldige å eie en liten plett miom ufser og nutar i hjertet av Vest-Telemark, der moren min og to søstre anløp livet i god tid før Hitler ga ordre om invasjon av Polen.
Nåvel, da Kiro og jeg ankom Bortenfor bakenfor – som jeg stundimellom kaller dette stedet – pustet vi ut og hørte ingenting. Her er så stille at man kan høre en skogmus bæsje i tørr nysnø. Kiro legger snuta an mot bakken, løper rundt og danner seg et førsteinntrykk av de nærmeste omgivelsers duftbilde.
Jeg fjerner den dumme hundeselen, går innenfor og legger armbåndsuret mitt i et skap. Kiro er travelt opptatt med å ikke være inne. Jeg fyrer opp i vedovnen og tenker at himmelen er her og nå.
Ved skumring har Kiro lagt på seg innpå tre kilo, baller av snø innfiltret i pels. Inn på badet. Lykkelig hund med varmt blikk, liggende på lune fliser.
Bekmørk januar. Utelys avslått. Stjerner.
Intet fjernsyn, ingen datamaskin. Dempet radio hvori Dagsnytt 18 på hell. Kiro finner seg en krok i sofaen, og jeg oppleter en Wodehouse med bokmerke omtrent midtveis. Senere tilvirkning av pizza. Kiro følger nøye med. Han liker ost.
Kiro er meget aktiv og energisk, men ikke av den sorten som står opp 05.59 og med insisterende kroppsspråk mer enn antyder at det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Nei, han slapper av. Etter en stund hopper han oppi senga og legger seg inntil. Strekker seg ut. Jeg klapper ham på hodet, og vi sover tre timer til. Gentleman’s dog.
Vi våkner til en kliss ny dag med solstråler såvidt klar av fjellene i sørøst. Vi spiser frokost og kommuniserer på vår måte og er enige om alt, inkludert mitt behov for en kopp kaffe før minste tilløp til aktivitet.
Kiro møter dagen som om han aldri hadde sett en dag før. Han er overalt, hist og her og hundre meter ned i grendeveien. Kaffen har tjent sin hensikt og skal ut. Jeg stanser, stiller meg opp ved brøytekanten. Kiro har registrert avbrekket. Han liker øyekontakt og setter full fart oppover, mens jeg lager gul snø. I det jeg knepper igjen, løfter han høyre bakbein og kontrasignerer like ved.
Sjelden her i egnen å støte på omkringrekende mennesker. Jeg liker det. Med ei bikkje som Kiro, trenger man ikke annet selskap, men ingen rår over usannsynligheter.
Noen går oppover. Jeg kan ikke se hvem det er, men vedkommende har noe i enden av et bånd. Kiro stopper. Holder seg i ro. Vurderer. Han nærmer seg de to i luntende, godlynte byks som signaliserer høvisk adferd og intet ondt i sinne.
På samme vis som to skiløpere på kryssende kurs over Grønland stopper og hilser, gjorde også vi det.
Røde kinn, grønn boblejakke, blonde hårtuster stikkende ut fra blå strikkelue. Vi kom i snakk og presenterte oss uten å gå i detaljer. Hun var fra nabobygda, opplyste hun, pleide av og til gå tur med hunden sin her i bygda. Jeg sa hvor jeg kom fra og hvor jeg var nå.
– Gild hund, sa hun og hørtes ut som mormoren min, som kunne vært 131 år om hun ikke døde for 35 år siden.
– Takk, denna au, sa jeg og pekte på bikkja hennes. – Høt førr slag æ det, spurte jeg.
Hun smilte bredt og sa at det var litt av hvert, terrier av variant jeg har glemt og Jack Russel.
– Men det va’ arrangera, ikkje tilfeldigt bakom låa, sa hun og strammet båndet litt. Bikkja hennes bjeffet, likte ikke Kiros nærvær i nevneverdig grad. Kiro tok hintet, klatret opp i skråningen på oversiden av veien og henga seg granskning av en granlegg.
– Hev du mobil på deg, spurte hun.
– Nei, løy jeg.
Hun nappet opp en brøytepinne og risset et nummer inn i en snøfonn.
– Gunhild, sa hun.
Vi rundet av med litt snikksnakk og bød hverandre adjø. Kiro og jeg fortsatte nedover. Ikke samme vei tilbake. Vi gjorde en rundtur. Siste etappe i bratt lende. En rødstrupe lettet fra einerbusk og det begynte å snø…

… eller mer presist: I Europa. Synd, men sant .. verdens aller fineste, flotteste og fjongeste verdensdel … mest raffinerte, mest sofistikerte og siviliserte.

I 1990 sto Europa for 25 prosent av verdens verdiskapning. Nå: 14 prosent. Gjeldsgraden i de fleste EU-land nærmer seg 100 prosent. Frankrike og Storbritannia er på konkursens rand, begge land har også i mange tiår begått utstrakt selvskading, ved storimport av ikke-integrerbare mennesker fra Midt-Østen og Afrika.
Tyskland: Avindustrialisering, massearbeidsledighet og politisk fragmentering.
Norge? Vi har olje, fisk, energiproduksjon … men skolelevene våre lærer mindre og mindre og mange av dem kan ikke lese og skrive ordentlig etter 10 år, og bare noen hist og her kan i hodet legge sammen 64 og 36. Norske studenter vil heller enn natur- og realfag studere sosiologi, sosialantropologi, kunsthistorie. kritisk raseteori og tverrfaglige kjønnsstudier…
Norge ligger etter hva angår forskning og utvikling. Dobbelt så mange patentsøknader i Finland som i Norge. Sverige har seks ganger så mange toppuniversiteter som Norge.
Innehavere av gode hoder med raffe ideer lurer på hvilket land de skal flytte til, det står oftest mellom Sveits og Sverige. De som har masse penger, har allerede flyttet til Sveits, eller vurderer det. Felles for disse gruppene er vegring mot å bli flådd av den norske stat. Kapital- og hjerneflukt.
Attpå: Storsatsing på det grønne skiftet, som neppe kan kalles særlig lukrativ og en innvandrerbefolkning som steller i stand ganske mye ugreie og dessuten koster milliarder av kroner.
De som er 90 år, kan slappe av. De skal snart dø og vil ikke merke noe særlig til Norges fremtidige utvikling. Ikke sikkert jeg heller vil oppleve noe som vil endevende tilværelsen, jeg skal uansett greie meg, men jeg har et barnebarn, som er tre år til sommer’n og 30 år i 2053. Jeg vil at han skal få leve i et trygt, fritt og demokratisk land hvori alle muligheter til å skape et godt liv.
Jeg har tenkt litt, et par sekunder: Hva er det som gjør et land godt og fritt og velstående? Det er mennesker, det. Hvilke mennesker på Jorden er de gløggeste, mest oppfinnsomme, som skaper verdier og velstand ut av nesten ingenting? Det er jøder, det.
Andelen jødiske Nobel-prisvinnere er 22 prosent. I 1948 var Israel bare en sand- og steinhaug. I dag er det en heidundrende suksess på de fleste områder, til nabolandenes bitre irritasjon og overhåndtagende misunnelse.
Tenk om Norge hadde justert innvandringspolitikk et par hakk i retning kost-nytteprinsippet og lagt til rette for jødisk innvandring med øyeblikkelig virkning. La oss si 5000 til å begynne med. Det kunne gjort susen og gitt utslag på BNP i løpet av nesten ingen tid … og PST hadde kanskje fått tak i noen med arbeidserfaring fra Mossad. Det hadde vært no’.
Problemet hertil er at jøder ikke vokser på trær. De finnes nesten ikke. De utgjør bare snaut 16 millioner mennesker i verden. 0,2 prosent. 7,3 millioner av dem bor i Israel og vil nødig flytte derfra. Resten er 8,5 millioner, og de fleste av dem bor i USA og trives der.
Rekrutteringen kan blir mer enn vrien. Hvorfra skal disse jødene komme, og: Vil de komme? Vi snakker om Norge, Europas mest antisemittiske land, med en statsminister som etter Hamas-terroren 7. oktober 2023 nektet kongen kondolanser til Israel, og som 13. desember 2024 uttalte – i anledning Handlingsplan mot islamfiendtlighet – at muslimene i Norge beriker samfunnet vårt på alle nivåer og har gjort det i 50 år.
Ja, da så. Da blir det ikke lett. Jødene ække dumme. De vil nok takke høflig nei. De skjønner nok hvor landet ligger, hvori henimot 250 000 muslimer. Synd, de kunne ha hevet både bruttonasjonalproduktet og sivilisasjonsnivået her til lands.