Min yngste datter og hennes mann har ei bikkje. Kan godt tenkes at den i denne tekst vil være anonym. La oss da bare kalle ham Kiro.
Verdsatt medlem av familien. En vennlig sjel. Kjærlig, ikke minste ansats til aggresjon. Morsom, full av spillopper. Rikholdig sjarmeregister, han møter alle med raust innstilt sinn og vispende hale. Når han tigger ved bordet, gjør han det så diskré at ingen noterer noe bak øret med tanke på irettesettelse ved senere anledninger.
Han er bortimot lytefri. En 20 kilos muskelansamling med forbløffende topphastighet og kroppskontroll.
Vi er gode venner, Kiro og jeg … og det er ikke nei å spore noe sted i hans vesen når jeg tid om annen foreslår å dra på tur. Ikke tale om et kvarters tid bortom nærmeste skogholt … nei, når Kiro og jeg begir oss avsted, kjører vi til en av Norges aller kuleste plasser og blir der. Det gjorde vi forrige uke.
Mine nærmeste og jeg er nemlig så heldige å eie en liten plett miom ufser og nutar i hjertet av Vest-Telemark, der moren min og to søstre anløp livet i god tid før Hitler ga ordre om invasjon av Polen.
Nåvel, da Kiro og jeg ankom Bortenfor bakenfor – som jeg stundimellom kaller dette stedet – pustet vi ut og hørte ingenting. Her er så stille at man kan høre en skogmus bæsje i tørr nysnø. Kiro legger snuta an mot bakken, løper rundt og danner seg et førsteinntrykk av de nærmeste omgivelsers duftbilde.
Jeg fjerner den dumme hundeselen, går innenfor og legger armbåndsuret mitt i et skap. Kiro er travelt opptatt med å ikke være inne. Jeg fyrer opp i vedovnen og tenker at himmelen er her og nå.
Ved skumring har Kiro lagt på seg innpå tre kilo, baller av snø innfiltret i pels. Inn på badet. Lykkelig hund med varmt blikk, liggende på lune fliser.
Bekmørk januar. Utelys avslått. Stjerner.
Intet fjernsyn, ingen datamaskin. Dempet radio hvori Dagsnytt 18 på hell. Kiro finner seg en krok i sofaen, og jeg oppleter en Wodehouse med bokmerke omtrent midtveis. Senere tilvirkning av pizza. Kiro følger nøye med. Han liker ost.
Kiro er meget aktiv og energisk, men ikke av den sorten som står opp 05.59 og med insisterende kroppsspråk mer enn antyder at det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Nei, han slapper av. Etter en stund hopper han oppi senga og legger seg inntil. Strekker seg ut. Jeg klapper ham på hodet, og vi sover tre timer til. Gentleman’s dog.
Vi våkner til en kliss ny dag med solstråler såvidt klar av fjellene i sørøst. Vi spiser frokost og kommuniserer på vår måte og er enige om alt, inkludert mitt behov for en kopp kaffe før minste tilløp til aktivitet.
Kiro møter dagen som om han aldri hadde sett en dag før. Han er overalt, hist og her og hundre meter ned i grendeveien. Kaffen har tjent sin hensikt og skal ut. Jeg stanser, stiller meg opp ved brøytekanten. Kiro har registrert avbrekket. Han liker øyekontakt og setter full fart oppover, mens jeg lager gul snø. I det jeg knepper igjen, løfter han høyre bakbein og kontrasignerer like ved.
Sjelden her i egnen å støte på omkringrekende mennesker. Jeg liker det. Med ei bikkje som Kiro, trenger man ikke annet selskap, men ingen rår over usannsynligheter.
Noen går oppover. Jeg kan ikke se hvem det er, men vedkommende har noe i enden av et bånd. Kiro stopper. Holder seg i ro. Vurderer. Han nærmer seg de to i luntende, godlynte byks som signaliserer høvisk adferd og intet ondt i sinne.
På samme vis som to skiløpere på kryssende kurs over Grønland stopper og hilser, gjorde også vi det.
Røde kinn, grønn boblejakke, blonde hårtuster stikkende ut fra blå strikkelue. Vi kom i snakk og presenterte oss uten å gå i detaljer. Hun var fra nabobygda, opplyste hun, pleide av og til gå tur med hunden sin her i bygda. Jeg sa hvor jeg kom fra og hvor jeg var nå.
– Gild hund, sa hun og hørtes ut som mormoren min, som kunne vært 131 år om hun ikke døde for 35 år siden.
– Takk, denna au, sa jeg og pekte på bikkja hennes. – Høt førr slag æ det, spurte jeg.
Hun smilte bredt og sa at det var litt av hvert, terrier av variant jeg har glemt og Jack Russel.
– Men det va’ arrangera, ikkje tilfeldigt bakom låa, sa hun og strammet båndet litt. Bikkja hennes bjeffet, likte ikke Kiros nærvær i nevneverdig grad. Kiro tok hintet, klatret opp i skråningen på oversiden av veien og henga seg granskning av en granlegg.
– Hev du mobil på deg, spurte hun.
– Nei, løy jeg.
Hun nappet opp en brøytepinne og risset et nummer inn i en snøfonn.
– Gunhild, sa hun.
Vi rundet av med litt snikksnakk og bød hverandre adjø. Kiro og jeg fortsatte nedover. Ikke samme vei tilbake. Vi gjorde en rundtur. Siste etappe i bratt lende. En rødstrupe lettet fra einerbusk og det begynte å snø…
