VG slår til av og til. I dag har avisen en helt fascinerende sak om PST-sjef Hans Sverre Sjøvold, som i 2008 fikk noen skytevåpen av enken til en avdød losjebror. De lå i en eske.
I stedet for å levere inn disse våpnene, beholdt han dem i sin besittelse i sju år, i strid med Lov om skytevåpen og ammunisjon. Sjøvold ble bøtelagt for dette i 2020: 50 000 kroner.
Dette er kjent stoff, men VGs historie handler om C, mannen på våpenkontoret ved Oslo politikammer, som i 2015 ble bedt om å ta hånd om tre håndvåpen fra selveste politimester Sjøvold.
To av våpnene stemmer overens med vedlagte våpenkort til avdøde eier. Det tredje våpenet er uregistrert: En revolver kaliber .38 med kort pipe, egnet for oppbevaring under en frakk, eller jakke … eller som i spenningsfilmer: I rumpesprekken.
Denne revolveren volder hodebry for C. Han søker overalt, men finner ikke spor av den. Han aner uglemoser, vet ikke hva han skal gjøre. Han lurer på om Sjøvold har lagt til et våpen, så å si i samme slengen … men hva er historien om denne revolveren?
C synes det hele skurrer. Hadde avdøde losjebror tre våpen? Njææ … ifølge avdødes datter var det tale om to våpen. Har Sjøvold virkelig lagt til et våpen?
Sjøvold har forklart seg om dette, og han husker ikke om det var to, eller tre våpen. Han byttet jobb flere ganger før han ble politimester i Oslo og bragte med seg våpnene fra kontor til annet, men husker ikke om det var to, eller tre av dem, gitt.
Ikke vanskelig å telle til to … ei heller til tre. Kan det virkelig være slik at Sjøvold med forsett ville kvitte seg med et våpen med veeldig dårlig CV.
Nesten umulig å ikke komme i tanker om Orderud- drapene i 1999. Tre mennesker drept, i Norges etterhvert mest kjente kårbolig. Verktøyet brukt skal ha vært en Ruger .22 og: En Colt .38, bedre kjent som “Lillegutt”.
Men hvor faen ble det av “Lillegutt”? Det er et stort mysterium. Man vet bare at Lars Grønnerud eide den, men så ga han den i gave til Per Orderud våren 1999 … angivelig fordi Orderud trengte et kraftig våpen. Til å skyte rotter på låven? Frekke troster i epletrærne? Neppe.
Hverken Rugeren, eller “Lillegutt” er funnet. “Lillegutt” er på avveie, rett og slett. Hvem avfyrte den lille skøyeren, og hvor er “Lillegutt” nå?
Kanskje på tide at Kripos tar en alvorsprat med Hans Sverre Sjøvold…
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen i anledning en partitilstelning i går kveld:
– Har du hørt om mannen i 40-årene som ville gifte seg med en dame i 20-årene, men damen ville ikke. Da ble mannen så sint at han tok henne med inn i en skog og kastet henne ned i en 25 meter dyp gruvesjakt. Men før han gjorde det, slo og voldtok han henne.
– Han regnet med at hun var død, men for sikkerhets skyld kom han tilbake etter noen dager for å sjekke. Hun var ikke helt død, så han kastet steiner ned på henne.
– Hææ??
– Hun overlevde. Det lå et tykt lag snø i bunnen av sjakta, som dempet fallet. Noen som var på tur i området, hørte henne rope om hjelp. Redningshelikopter og mannskap fikk henne opp. Hun var hardt skadet og veldig medtatt
– Hvor i Norge var dette? Sikkert en bergenser. Da jeg var ung, var jeg sammen med en bergenser. Han var sjalu hele tiden og da jeg avviste frieriet hans, ble han så sint at han knuste det meste av middagsserviset jeg hadde fått av farmor til konfirmasjonen. Så strøk han på dør og slengte igjen døra så den slingret på hengslene.
– Det var i Sverige. Mannen kom dit som flyktning i 2015. Han fikk avslag på asylsøknad og skulle utvises. Han har klaget på vedtaket mange ganger.
– Ååjaa … fra Syria, eller no’ sånt, tenker jeg. Sikkert muslim i en fortvilet situasjon. Han ville jo ikke tilbake til Syria, han fryktet nok for livet sitt. Sånn går det når myndighetene ikke ser helheten i en sak, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også … men han behøvde kanskje ikke å kaste damen ned i en gruvesjakt. Forøvrig var han ikke helt god, dømt for narkotika og ulovlig kjøring
– Ikke glem kulturforskjellene. I islam er det litt annerledes når det gjelder forholdet menn og kvinner. Det er typisk vestlig arroganse å fordømme andre kulturer. Dessuten handlet han sikkert i affekt, var ikke helt seg selv, tenker jeg … og narkotika er jo så vanlig i Midt-Østen og ingen der bryr seg om førerkort og sånn..
– Det tenker jeg, også … men han kom tilbake og steinet henne.
– Det er også en del av islam. Ulydige kvinner blir steinet. Det er fryktelig, selvsagt … men sånn har det alltid vært i muslimske land, akkurat som det alltid har vært vanlig å spise brunost i Norge.
– Ehh .. ja, joa…
– Denne mannen var nok veldig glad i damen, ellers ville han vel ikke ha fridd, tenker jeg .. men jeg tenker at den svenske staten må ta litt skyld her. Hadde han vært bedre integrert, hadde han nok ikke kastet henne ned i en gruvesjakt. Det er jeg sikker på..
Siden 11. september 2001 er jeg ikke blitt overrasket over noe. Alt kan skje, alt går an og Bjørn Ole Gleditsch – ordfører i Sandefjord – har etter SIANS besøk i hans by sist helg tenkt og konkludert: Ytringsfriheten her til lands er gått aldeles for langt. Brenning av Koranen må forbys.
Ordførere er kommunenes øverste politiske ledere, de skal være kloke og forstandige kvinner og menn, de beste av oss, men ordfører Gleditsch vil forby meninger. Han vil avskaffe religionskritikk, eller mer presist: Islamkritikk.
Mye taler for at muslimenes voldsutøvelse og ødeleggelsestrang sist lørdag har gjort sterkt inntrykk på Gleditsch. Han synes nok det er svært sjenerende og kanskje overveldende. Han vil helst ha fred og ro i byen sin, og nå vil han yte muslimene særskilt vern. Spesialbehandling.
For de blir jo så krenket og lei seg av vestlige verdier, herunder ytringsfriheten … ikke annet å vente at de går amok og helst vil drepe alle som kødder med religionen deres og snakker nedsettende om profeten Muhammed.
Sånt skjønner Gleditsch. Han er forståelsesfull, men i realiteten gir han etter for vold og later ikke til fulle å forstå ytringsfrihetens betydning, at den er helt grunnleggende for fritt demokrati.
Gunnar “Kjakan” Sønsteby har vært død i 10 år. Han var motstandsmann og krigshelt – innehaver av Krigskorset med tre sverd. Han visste hva fravær av frihet var, han slåss mot naziene i fem år. Jeg vil nødig tillegge ham meninger han ikke hadde, men jeg tror han sa noe sånt som:
Frihet er ikke gratis, den må man kjempe for hele tiden.
Jeg har en nær venn, som … ehh, det er ikke helt korrekt, jeg vil heller si bekjentskap – med vennskapets fortrolighet. Vi ser hverandre ikke ofte, men vi har kjent hverandre lenge. Årene har hopet seg opp i en svær haug.
Han er ikke lett å beskrive, men man må kunne si at han er et nokså privat menneske. Diskré fyr. Holder seg for seg selv det meste av tiden, snakker ikke så mye. Når han gjør det, kommer ordene langsomt, ettertenksomt … som om de er plukket fra en spesiell hylle i vokabularet og kjedet sammen i forunderlige kombinasjoner av øksekvass presisjon og snedig forblommenhet.
Nåvel, ved innskytelse slo jeg et slag innom min venn her en kveld. Han åpnet døren og myste mot meg.
– Hei, kjellermenneske, sa jeg muntert.
Han smilte mildt og slapp meg inn.
– Lenge siden, nesten glemt at du finnes, sa han.
– Det var det jeg tenkte … ja, så jeg besluttet å stikke innom og minne deg på meg. Noe nytt i livet?
– Ikke som jeg har registrert, men jeg følger ikke alltid så godt med.
– Noe må det være?
Min venn – la oss bare kalle ham Minvenn – nølte litt. Jeg kunne sanse at det var no’. Jeg ville ikke presse ham og lot ham fortsette med å se ut stuevinduet. Små, hvite skyer drev sakte østover og smatt ut av vindusrammen.
Minvenn reiste seg på to.
– Vi går ut i garasjen.
Vi gikk.
Minvenn åpnet åpnet garasjeporten. Kjølig, halvmørkt. Det luktet svakt av bensin og mange oljeskift. Han slo på lyset. Naken lyspære i taket. 40 watt.
– Men er ikke det, det er jo…
Minvenn var taus.
– Det er den?
– Det er den.
En av svært få, for de innvidde. Blå og blank. Clip-on. Parallelltwin. 270 grader. Slip-on. The thinking man’s R1.
– Vakker, sa jeg.
Minvenn sa ingenting. Han strøk ømt og forsiktig en pekefinger over tanken.
– Hvordan fikk du tak i den?
– Jeg slumpet til å komme over annonsen, kjente den igjen med en gang.
– Du ringte umiddelbart?
– Cirka.
– Hvorfor solgte du den egentlig. Jeg forsto aldri det. Hvor lenge siden?
– Snart seks år siden. Tror kanskje ikke jeg var helt meg selv…
Gamle da’r var gode i Sandefjord … Anders Jahre, allehånde maling fra Jotun og røffe, hardtarbeidende hvalfangere som kom hjem stinne av tjukke seddelbunker, hvorfra de raust skrellet av til glede for byens handelsstand og bilforhandlere med svære amerikanske dollarglis i sortimentet.
Også var det Ola, da … gla’gutt og lettmatros ombord, som gikk i land i England, forelsket seg og sa my little sweetheart, og hun sa yes very well and I love you…
Det var faen meg tider. Sandefjord var en suksess. Det var velstand og livslyst. Gilde sykler til barna, gressklipper med forbrenningsmotor til far og mamma fikk kjøleskap med kromlister.
Ola kom sikkert til hektene igjen, dro hjem til Sandefjord og stiftet familie med en søt sandefjordsjente, ble pappa til mange og levde lykkelig til han døde.
Tidene forandrer seg. Sandefjord er ikke som før, ei heller torvet der. I helgen var det skrik og skrål og ståhei og hurlumhei, melaninrike muslimer i drapsmodus … egg, flasker og mange slags bergarter i luftferd mot ordensmakten bak skjold og ikledd fullt verneutstyr … ramponering av politibiler og andre knuselige objekter innen rekkevidde … tåregass, pepperspray, fire innbragt, to anholdt – alt dette for en ultravoldelig pedo som dævva for 1390 år siden.
Allahu akhbar. Ola er død – R.I.P.
Jeg vil nødig ha på meg at jeg er hyppig P2-lytter, men livet er en forunderlig dings som tidvis plasserer en innenfor lytteavstanden til en radio kanalvalgt av andre, eksempelvis i går: Etikketaten.
Snakkeprogram, denne gangen omhandlende konfirmasjon og mye dertil. Jeg var ikke så interessert, men oppsøkte ikke radioapparatet og skrudde det av. Det var jo ikke mitt.
Programmet ble bare værende, akkurat som stolene i stua, en død flue i vinduskarmen og annet løsøre, ledet av Kjersti Anderdal Bakken. En av gjestene: Norskpakistaner Wasim Zahid – lege, foredragsholder og forfatter.
Henimot ulaseggjørlig å snakke om konfirmasjon uten å sneie innom tro og religion. Synd å si at jeg ikke spisset ørene da Zahid ble spurt om sitt forhold til religion.
Ikke troende muslim, men føler seg veldig hjemme i det muslimske felleskapet. Programlederen: “Men har du tatt med deg noe fra den muslimske kulturen inn i livet ditt i dag, noen verdier?”
Jeg var spent på svaret og tenkte at nå kommer et aller annet absolutt absurd, noe som bare muslimer kan få seg til å si … og jeg fikk rett:
“Muslimske verdier er de samme som de kristne verdier som er de samme som humanistiske verdier og de går på å …” og nå var jeg enda mer spent:
” … være snille mot hverandre, respektere hverandre, høflighet og ærlighet, lojalitet og god fellesskapsverdier” … og jeg mintes den overhåndtagende påskevolden i Sverige, utløst av muslimers særpregede affinitet til vold og drap.
Vel, man kan ikke forvente så mye – hverken av troende muslimer, eller kulturmuslimer. Kan ikke forvente så mye av programledere i NRK, heller. Bakken stusset ikke sekund ved Zahids svar. Ingen innvendinger.
Hun spurte ikke om hvorfor muslimer generelt er så glade i å drepe hverandre og andre … og hvorfor måtte den franske skolelæreren Samuel Paty høsten 2020 miste hodet sitt på åpen gåte i Frankrike? Hvorfor vil muslimer kverke de som ikke tror på Muhammed?
Hun spurte ikke om muslimers absolutt intoleranse og tilsynelatende uvitenhet om ytringsfrihet i Norge, sist eksemplifisert ved AP-politiker Rashid Nawaz, som mener at brenning av Koranen er hatkriminalitet og således straffbart.
Nei, nå gidder jeg ikke skrive mer om islam og ignorante muslimer. Barometeret mitt viser 767 mmHg og jeg har mose i hagen…
Virker ikke som kjønnsorganet til Liv Signe Navarsete er avsluttet kapittel i norsk politisk historie. Den såkalte Fittesaken – eller Det store, mysteriøse vulvaanliggendet, som man sier i dannede kretser – ser ut til å leve videre.
To av de ti tause menn på hyttetur i Sverige sitter i regjering, og Navarsete har kanskje fått hjelp av en statistiker til å regne ut sannsynligheten for at den som sendte meldingen, er statsråd: 20 prosent.
Navarsete later som hun ikke er så opptatt av denne saken:
“Eg er ferdig med denna saka for lengst”, skriver hun i melding til Nettavisen.
Men det er det ikke mange som tror på, hun fortsetter:
“Men så lenge ingen tek ansvar vil saka bli liggande som ein verkebyll og koma opp att når det minst høver, skade for Senterpartiet. Slik sett er det synd at ein set seg sjølve over omsynet til partiet og politikkens omdømme.”
Det later til at Navarsete opphøyer sitt kjønnsorgan til noe sakralt, som man ikke skal tulle og tøyse med … og at de som gjør det, tilvirker en verkebyll så kolossal at hvis den sprekker, utløser en politisk skandale så omfattende at den kan sammenlignes med Watergate-saken og vel så det.
Mange både hist og her er nok lattermildt nysgjerrige på hvem som sendte Norges-historien mest kjente SMS, men verkebyll … nja, det kan virke som om Navasete overvurderer betydningen av eget kjønnsorgan, men av og til blir man overrasket:
Statsminister Støre gir Navarsete støtte og vil også vite hvem som sendte fittemeldingen for seks år siden. Kanskje mistenker han forsvarsminister Bjørn Arild Gram, som var blant de ti tause menn på hyttetur i Sverige.
Gram benekter selvsagt at han er mannen bak meldingen, og på spørsmål fra Nettavisen om hva han tenker om denne saken:
“Æ ha’ itj tænkt å bruk ein kalllori meir på den saken.”
Ulaseggjørlig å fastslå hvilke informasjonsleverandører man kan stole på i krigstid; løgnen er jo halvveis rundt jorden før sannheten har fått på seg buksene. Ikke godt å si hva man skal tro, men jeg er nysgjerrig på hva gjennomsnittsrusseren mener om krigen i Ukraina og: Hvor mange russere støtter Putin og synes han er en grepa kar?
Mange ulike tall verserer. For fjorten dager siden refererte Stavanger Aftenblad til en fersk undersøkelse utført av det russiske, ikkestatlige forsknings- og meningsmålingsinstituttet Levada: 83 prosent av russerne støtter Putin, en økning på 12 prosent fra februar.
Kan man stole på dette tallet? Selvsagt ikke. Det er umulig å si noe sikkert om Levadas status som uavhengig. Russland er et brutalt diktatur, og en eller annen byråkrat i Kreml kan ha ringt Levada og bestilt en meningsmåling med gitt resultat.
Så hva skal man tro? Vel, generelt pleier jeg se på ulike kilder, lese hist og her, danne meg et helhetsinntrykk, trekke fra og legge til, vurdere rimelighet og sannsynlighet og historiske fakta .. hensynta ditt og datt og mer til, plugge alt inn en hemmelig, matematisk formel jeg selv utarbeidet i unge år … og vips, så foreligger en antagelse, men bare en antagelse – jeg stoler ikke helt på den – men ettersom det er påske, holder jeg fast ved den: 94,5 prosent, som forøvrig er tett opptil det alkoholinnholdet russere flest foretrekker.
Høyt tall? Jepp. Frekt og freidig anslag? Kanskje, men det er i tråd med helhetsinntrykket; russere generelt er klin kokos, mange av dem forestiller seg Russland som hellig og ukrenkelig, utvalgt av Gud til å herske både her og der og de fleste steder imellom.
Alle som har lest litt russisk historie, vet at den er mørk, absurd og blodstenkt … og et liv i Russland, eller i et naboland, er ikke mange kopek verdt, og det er hundre av dem på en rubel – som i dagens valutakurs tilsvarer 0,11 krone.
En professor emeritus jeg kjenner, sa det en gang slik:
“Du kan vente deg hva som helst av russere. Det kan virke som de allerede på fosterstadiet utvikler ekstremisme. Når de fødes, er de i prinsippet å anse som ville dyr og det første de tenker på, er hvordan drepe mamma.”
Nåja, den gode proffen tok kanhende litt hardt i. Jeg ville omformulert og sagt at de venter med mammadrapet til etter ammingen…
Odd Roger Enoksen måtte gå av som forsvarsminister, fordi han var litt for mye på tilbudssiden, som man sier hvis man ikke vil si det helt som det var. Bjørn Arild Gram overtar jobben hans, men er han helt uten plett og lyte? Han var jo en av ti fremadstormende Senterparti-gutter som i februar 2016 var på tur i Sverige, på ei hytte – hvorfra denne meldingen utgikk: VI HAR LYST PÅ FITTA DI.
Adressat var Liv Signe Navarsete. Meldingen var ikke signert, men pronomenet vi antyder at flere av de ti – eller hele gjengen – hadde lyst på glufsa til Navarsete, og kanskje var Gram den aller mest ivrige.
Meldingen kom fra facebook-kontoen til Morten Søberg, men Navarsete tror ikke det var han som ville ha kjønnsorganet hennes; Morten er visst en go’gutt, som aldri gjør no’ galt. Navarsetes mistanker gikk i andre retninger.
Noen kvinner – især de med tilbakelagt overgangsalder – ville tatt en slik melding som en rørende kompliment. Ikke Navarsete. Hun ble fly forbanna og ville vite hvem som sendte begjæringen om hennes kjønnsorgan..
Senterpartiets generalsekretær Knut M. Olsen tok på seg detektivarbeidet, ettersom politiet ikke gadd. Han igangsatte omfattende etterforskning – til ingen nytte. De ti var tause. Trolig inngikk de en pakt: Ingen sier noe. Den som gjør det, blir for all fremtid lagt for hat og dyp forakt livet ut … og påregnes må en real omgang bank.
Jeg tror ikke vi noen gang får vite hvem som sendte denne meldingen. Menn er flinkere til å holde kjeft enn kvinner. De ti er edsvorne menn, bundet til hverandre for all fremtid. Kanskje kaller de det fitteforbundet … trøndere har jo humor.
Hun var 18 og han var 50, men det er helt vanlig at veiledere er mye eldre enn den som skal veiledes. Professorer er vanligvis eldre enn studenter, foreldre er eldre enn barn og kattuglemammaer ser til at ungene blir flygedyktige. Sånn er det.
Odd Roger Enoksen var seksuell mentor. I kraft av sin alder tok han på seg ansvaret å lære opp en 18 år gammel pike i seksuallivets mangslungne aktivitetsregister.
Hun var nok helt uten erfaring, trolig helt ukjent med at tissen kunne brukes til mer enn å tisse med, og hun trodde kanskje klitoris og endetarmsåpning bare var referansepunkter til hjelp for å fastslå foran og bak på kroppen.
Noen vil si at at hun burde prøvd seg med noenlunde jevnaldrende gutter, men alle vet at alt unge gutter vet om seksualitet, kommer fra fæle pornosnutter på nettet – og de fleste av dem kommer etter tre sekunder.
Nei, hun ville ha en erfaren kar, og ettersom hun var så interessert i politikk … ja, da var en gammel politiker med fast plass Stortinget midt i blinken.
Griseflaks, må man kunne si … at hun traff Enoksen. Hun fikk i pose og sekk: Seksualundervisning og sikkert mange interessante samtaler om politikk og samfunnsliv.
Hva mer var: Hun fikk sitte på i Enoksens svarte regjeringsbil og bli med på mange møter med mange viktige mennesker.
Enda mer: Enoksen inviterte henne til å bli med på åpning av en stortingssesjon.
“Jeg hadde aldri sett kongen, så får jeg se han og hele regjeringa. Det var veldig stas”, sier kvinnen i dag.
Etterhvert fant Enoksen ut at kvinnen var seksuelt utlært og var godt rustet til å ha sex med hvem som helst når som helst og hvor som helst … og det hender jo ikke sjelden at svennen blir flinkere enn mesteren.
Ettersom oppdraget var utført, ville Enoksen runde av forholdet og flytte nordover … og det passet forøvrig godt: Han ville gå av som statsråd og “tilbringe mer tid med familien”.
Dette følte den ungen kvinne som “en unntakstilstand” og gikk til psykolog, som sikkert fikk høre både det ene og det andre …. kanskje også at Enoksen hadde lovet henne sommerjobb på Stortinget, at det ikke ble noe av og at hun måtte nøye seg med jobb i en klesforretning.
Helt siden den gangen har denne historien plaget den unge kvinnen. Hun er nå i tredveårene og synes det er på tide at vi alle får vite hva slags ansvarsløs kåting Enoksen var … selv var hun jo bare en uskyldig pike uten minste lille kunnskap om livet, herunder seksuallivet.
Bedrøvelig, det er både sant og sikkert. Hun var jo så interessert i politikk, og i dag kunne hun sittet på Stortinget, kanskje også vært statsråd, men slik ble det ikke, takket være den kødden Enoksen.
