Jeg har en venn som bor ikke langt fra meg. Høyt utdannet mann og på alle måter godt orientert om mangt og meget, men han har en lei skavank, han surrer litt med datoer. Det kan høres helt uproblematisk ut, endog litt sjarmerende, men det er ikke tale om hvilke som helst datoer: 9. april og 8. mai.

La oss kalle ham Kjartan. Han bor alene, ettersom han røk klar med hustruen sin for noen somre siden. Ungene har forlengst flyttet ut, og han er ikke så opptatt av å ha mange venner. Altså: Ingen som kan gripe korrigerende inn og avverge besværlige tildragelser.
I sted kjørte jeg forbi huset hans. Jeg bråstanset og rygget tilbake. Hadde jeg sett feil? Nei, fra min venns veranda vaiet det vakre flagget vårt i rødt, hvitt og blått – godt synlige for alle naboer og forbirekende.
Jeg tok meg raskt opp til huset og ringte på. Ingen reaksjon. Jeg dyttet ringeklokka en gang til. Døren åpnet seg omsider:
– Næmen, er det den karen. Hyggelig. Jeg sitter i et vrient sjakkparti med en fyr fra Tblisi. Jeg er hvit, men han er en slu og durkdreven type. Vi har spilt siden halv ni i dag. Det ser ikke bra ut. Det skal holde hardt å oppnå remis.
– Det er 9. april i dag og flagget ditt vaier i vinden
– Ja, er det ikke fint. Det er nystrøket, må jo feire at vi ble kvitt disse fæle nazistene. Jeg sender takknemlige i tanker til alle de modige kvinner og menn som kjempet for vår frihet den gangen, og …
– … hør her, det er 9. april. Du må ta ned flagget øyeblikkelig.
Kjartan så på klokka si:
– Det kan stå over tre timer til, ifølge flaggreglene, men kom inn. Kaffe? Jeg har noen fortrinnlige croissanter jeg ikke har rukket å spise…
– Men…
– … og du kan se over stillingen. Jeg kjørte prøyssisk åpning, men det har ikke kastet av seg så mye hittil. Den ene springeren står utsatt til, og du vet at jeg nødig vil miste offiserer i utide, men det kan være en felle. Denne georgieren er litt av type, og jeg prøver å finne ut hva han pønsker på – og komme ovenpå.
– Takk, men…
– Jeg har ikke åpnet prøyssisk siden 25. juni 1998, samme dag som Microsoft lanserte Windows 98. Uklokt, man skal være forsiktig med motspillere en ikke kjenner. Dette er et råskinn, en slags sjakkterrorist.
– Sikkert, men i dag er dagen da Quisling …
– … ja, han ble hentet på Gimle og kjørt rett til Møllergata 19, og godt var det. Grunn til å flagge og feire, jeg vet det, men hva tror du … du har jo spilt litt sjakk, du også. Kan du ikke komme inn og ta en titt. Blind høne kan også finne korn, vet du, sa Kjartan og lo av sitt eget vidd.
Jeg smilte matt og sa:
– En annen gang, min venn. Jeg må nesten se å komme meg hjem, jeg…

Stundimellom hoper begivenhetene seg opp på uartig vis … slem pandemi, stive strømpriser, dyrt drivstoff, høye matvarepriser og brutal krig i Europa, men: Muslimene blant oss må tåle enda mer.

Månen er nemlig ubønnhørlig og dens bevegelser tillater muslimer inntak av mat og drikke bare mellom solnedgang og soloppgang, eller når det ikke er mulig å skjelne mellom en hvit tråd og en svart.
Sikkert noen som jukser og midt på dagen tar med seg trådene, tre-fire kebaber og to liter cola inn et lite rom med lystette gardiner, eller på annen måte unndrar seg profeten Muhammeds vilje og propper seg med de fineste lammeretter og søteste desserter – og attpå et par kilo dadler og et glass te hvori fire spiseskjeer sukker.
Skikkelige muslimer, derimot, tar ikke lett på fasten, de tar ramadan på ramme alvor og vel så det. Hertil må nevnes at ramadan også utelukker sex, hvilket betyr at man er tjent med noen regler og forskrifter – og de finnes, deriblant:
Under ingen omstendighet skal en kvinne bøye seg til bønn foran en mann.
Svært gammeldags og kvinnediskriminerende forordning? Ikke hvis man tenker seg litt om:
De to siste årene er hjemmebønn blitt vanlig. La oss forestille oss en familie på fire – mamma, pappa og to døtre. Pappa ned på kne for å be. Mamma og de to døtrene gjør en frekk feministisk finte og bøyer seg ned foran ham, med nesa pekende rake veien mot Mekka og stussen i været.
La oss videre si at det er sent i fastemåneden og det ikke har blitt no’ på pappa på en god stund. Han ser opp og frem … tre rumper i været. Røde blodceller iler til og fyller til randen svamplegemer nedentil.
Lite mat og drikke gjør noe med de kognitive prosesser, herunder også evnen til konsekvensanalyse … kanskje skrint næringsinntak også har forpurret synsnervene, slik at han ikke ser forskjell på endestykkers størrelse og beskaffenhet.
En svært delikat situasjon, det er sikkert og visst, men da er det bare to som kan gripe inn og avverge unevneligheter. Det er Muhammed og Allah, det. Begge er allmektige og ser alt, og i fastetiden er de nok ekstra årvåkne.

.. Terje Svendsen? Det er det ingen grunn til, men han var president i Norges Fotballforbund, og i desember i fjor var han i Doha, Qatar, med forehavende å stille veldig kritiske spørsmål om menneskerettigheter, derigjennom snakke til rette myndighetene i Qatar og få disse araberne til å forstå at de må være snille og greie mot journalister, homofile og fremmedarbeidere.
Han var i noen møter, der han angivelig var litt av en tøffing og fortalte hva han mente, men det foreligger ingen referater fra disse møtene, og det er all grunn til å tro Svendsen ikke var så tøff at det gjorde no’.

Men så ble Lise Klaveness president, gitt. Hun dro til Qatar og skjønte at møter bak lukkede dører med gamle, korrupte gubber og sinnsformørkede sunnimuslimer bare er ørkesløst tidsfordriv til ingens nytte.
Hun gikk rett og rakt på talerstolen med utslått hår og utførte et forbilledlig stykke anvendt ytringsfrihet. Hun verbalbanket VM-arrangøren og FIFA så elegant og ettertrykkelig at nesten hele verden vet hvem Lise Klaveness er – inkludert VM-sjef og tusseladd Hassan Al Thawadi.
I dag ble det kjent at Klaveness tildeles Fritt Ords Honnør for talen i Qatar. Meget fortjent.
Lise Klaveness har dokumentert at man ikke trenger testikler for å si sin ærlige mening. Flammende rødt hår, eggstokker og prinsipiell tenkning om rett og galt holder i lange baner. Heia Klaveness.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Taliban gir gass… ikke i den forstand at de har igangsatt en hel haug reformer som gjør livet verdt å leve for innbyggerne, slik at jentene får gå på skole, kvinner kan leve i fred, jobbe med det de vil og kle seg slik de ønsker uten å bli banket opp av fedre, brødre, og onkler, kanskje drept … ikke tale om å avvikle skikken med å drepe homofile og alle som tviler på islam som verdens aller beste religion … og nåde de som påpeker at Muhammed var pedo og brutal drapsmann .. eller stiller seg tvilende til om han i det hele tatt har eksistert.

Taliban holder stø kurs, mot fortiden. Muslimene har jo aldri hatt noen opplysningstid, de vil helst leve slik man gjorde for 1400 år siden. Taliban forbyr alt som er gøy og som kan utvikle landet i en sivilisert retning. Forskning og utvikling er selvsagt ikke aktuelt, den eneste teknologiinteressen som virkelig har bredt om seg i muslimske land, er avtrekkermekanismen i AK-47.
Imidlertid er Taliban svært interessert i skjeggvekst. Et skjeggdekret er utarbeidet, som trolig går ut på at skjegget skal vokse vilt og så langt at man tørke seg i ræva med det.
Det andre nye er skjerpede straffer for bruk av alle slags rusmidler og totalforbud mot opiumsdyrking. Dette er antagelig jævlig dårlig nytt for mange hasjrøykende afghanere, som ikke går av veien for hardere stoffer og synes heroin er en akseptabel og helt nødvendig flukt fra en jammerlig hverdag. Hadde jeg vært afghaner, ville jeg nok injisert heroin med svæær sprøyte tilkoblet en dieseldrevet trykkluftkompressor.

Jeg liker utenriksminister Anniken Huitfeldt, jeg. Hun er blond og bruker leppestift … og så søt at det nesten ikke går an. Jeg liker å høre stemmen hennes og følger med på munnen hennes når hun snakker. Jeg liker det.
Huitfeldt er søt når smiler, søt når hun ikke gjør det, hun er søt hele tiden, jeg tror hun er søt når hun sover og uimotståelig søt når hun står opp tidlig om morgenen, gnir søvnen ut av øynene og setter på kaffe til seg selv og den heldige mannen sin.
Et særtrekk ved Huitfeldt er at hun også er overmåte søt når hun er bekymret, og det er hun ofte nå i disse krigstider.

I dag er hun i Egypt, og det kan godt tenkes at hun blir enda mer bekymret. Hun skal nemlig snakke med statsminister Mostafa Madbouly og utenriksminister Sameh Shoukry. Temaet er grønt skifte.
Bakgrunnen er FNs klimatoppmøte i Sharm el-Sheikh til høsten. Huitfeldt er i Kairo for å formidle Norges prioriteringer for toppmøtet, og hun vil gjerne ha rede på Egypts planer for møtet.
Kan godt tenkes at Egypts lederskap er interessert i klimaspørsmål, eller later som de er det, for å virke tidsriktige og moderne … og Madbouly og Shoukry er jo bare to av 95 millioner egyptere, som avsetter det meste av tiden til blidgjøring av profeten Muhammed og resten til å plage landets lille, kristne minoritet.
Sannsynligvis blir Huitfeldt enda mer bekymret enn før, og enda søtere…