BORTE BRA, MEN…

Synd å si at olje- og energiminister Marte Mjøs Persen gjorde frapperende god opptreden på Debatten for to dager siden. Hver gang hun er på TV og skal snakke om strøm og energi, virker hun utilpass. Det virker som hun har mest lyst til å være et helt annet sted, hvor som helst … på kontoret sitt, på kino med venninner, eller hjemme i en lenestol med strikketøy i fanget og et glass vin innen rekkevidde.

Kan det skyldes bakgrunnen hennes? Petroleumsvirksomhet og energi er jo i bunn og grunn naturfag, med litt økonomi attpå, men Persen er faglig sett ikke i nærheten av sitt departements kjernevirksomhet; hun har studert litteraturvitenskap, sosiologi, kultur og samfunnsvitenskap.
Hun har fortid som servitør, kommunist (nestleder i Rød valgallianse), organisasjonssekretær i Human-Etisk Forbund, ordfører i Bergen og i fjør høst ble hun fra Vestland Arbeiderparti innvalgt på Stortinget og like etter utnevnt til olje- og energiminister.
Trolig vet hun ikke mer om energi enn en gjennomsnittlig 9.klassing. Kan det tenkes at Persen er på feil hylle? Hun minner om den gangen Kongsberg-gruppen skulle ansette en person til å lede arbeidet med utvikling av nye og revolusjonerende subsystemer for satellittoppskyting.
En av ansøkerne var sosialantropolog med spesialfelt bryllupstradisjoner i østafrikanske stammekulturer i perioden 1849 – 1900.

RØFFE TILSTANDER…

… og mye dramatikk i Farmen kjendis nå for tiden. Jeg skal ikke nevne navn, men noen lo av et storfe og kalte det negerku, og nå har de endatil kverket to kaniner på Bøensmoen gård.

To av deltagerne, vegetarianerne Shabana Rehman og Sophie Elise Isachsen, tar flere hundre kilometers avstand fra denne råskapen. Førstnevnte uttaler: “Det er noe jeg kommer til å angre på resten av livet, at jeg ikke gjorde alt for å forhindre. De kaninene burde vært reddet.”
Siri Martinsen i NOAH er sjokkert og vurderer å anmelde TV2 etter dyrevelferdsloven, eller no’ sånt .. men programkonseptet er da vitterlig slik: Man skal leve slik man gjorde i gamle dager, nærmere presisert 1922.
På den tiden var det ikke bare gøy på landet, det var om å gjøre å sette mat på bordet og ingen kaniner på noen gårder var trygge .. og høner som sluttet å legge egg daglig, ble straks halshugget, ribbet og servert som hønsefrikassé på søndag… og når hesten ble gammel og treg i sjekene, tok bonden den med bak låven, satte ned en bøtte med havre og skjøt gampen midt i bleset med en Mauser-karabin… og i Setesdal var de ikke så nøye med hvem som hadde sex med hvem, eller jo.. det var de; akkurat som i kongelige kretser, holdt mange setesdøler kjønnslivet innenfor slekten, hvilket ikke alltid avledet lykketreff … noen ganger skortet det på evnen til å lære seg katekismen og gangetabellen .. og i noen rykket det så jammerlig fælt at det var vondt å se til.
Hvor mange unge odelsgutter i grissgrendte strøk som gjorde unna den seksuelle debuten i fjøset, vet ingen .. og i Vest-Telemark – der karar va’ karar og sauine rædde – var det helt vanlig å gå på fest med nyslipt slirekniv lørdag kveld og ikke alle våknet søndag morgen.
Poenget: Farmen kjendis har litt igjen til 1922.. og bypikene Sophie Elsie og Shabana må ta seg sammen.

TO SOM PÅ EN MÅTE TENKER MASSE OM SEX BLANT ELDRE KVINNER OG EN UNG AFGHANER OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen i anledning en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om den 20 år gamle mannen som hadde sex med en 92 år gammel dame i Alta?

– Det skjedde på et bo- og omsorgssenter.
– Frivillig? Var de kjærester?
– Njæ… vet ikke helt. Damen var sengeliggende og delvis lam. Den unge mannen var pleieassistent og ble oppdaget i kvinnens seng av en annen helsearbeider. Saken har vært til behandling i Vestre Finnmark tingrett.
– Fy faen for en sinnssyk gris. Det er jo voldtekt. Var den fullbyrdet?
– Det er funnet sæd i kvinnen, på en måte.
– Herregud, han burde dømmes til evig forvaring og noen burde skjære av pikken hans, tenker jeg.
– Jo, ja..
– Egentlig ikke overraskende. Jeg har jo selv vært sammen med en finnmarking, da jeg var ung. De er helt gæærne der oppe… drekker brennevin fra morra til kveld og raser rundt på vidda med snøscooter i fylla og voldtar alt som beveger seg og holder 37 grader…
– Dette var en afghaner.
– Åååå??
– Ja, han kom til Norge i 2015.
– Åååå??
– Trist sak. Han var nok i full sving med å integrere seg, også skjer dette. Tragisk, tenker jeg. Han har sikkert opplevd mye vondt i Afghanistan, og nå blir han sikkert sendt i fengsel.
– Ja…
– Det er fælt. Det kan jo tenkes at den eldre damen var kontaktsøkende. Mange eldre mennesker er jo ensomme og trenger noen å snakke med og sånn, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Og hudkontakt er jo viktig.. og det er jo sånn at eldre også liker sex, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også … og det er ganske kvinneundertrykkende å hevde at eldre kvinner ikke føler lyst og ikke har glede av sex. En slags avseksualisering på en måte. Umyndiggjøring.
– Det tenker jeg, også.
– Folk sørfra i verden er mer opptatt av å inkludere eldre, det ligger jo i kulturen deres på en måte. Det kan tenkes at denne afghaneren bare ville at denne kvinnen skulle bli sett på en måte, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.

FANT INGEN GOD TITTEL I FARTEN

Jeg er veldig gla’ i døtrene mine, de er veldig omtenksomme og anledningsvis sier de:
– Skal du ikke få deg en hund, pappa … så har du ihvertfall én venn.
Jeg var skeptisk. Interessefeltet til bikkjer er jo ganske smalt og ikke helt sammenfallende med mitt … gå lange turer, bæsje masse, sikle, tisse hyppig, spise egen bæsj, gå tur, spise, sove, sikle, tisse inne, gå tur, mase på en tur til, spise andre bikkjers bæsj, sove, sikle, gnage i stykker sko, møbler og annet løsøre.. men jeg tenkte at jeg i det minste kunne forsøke å finne ut hva slags bikkje som eventuelt kunne passe meg.

Jeg guuugla hvilken hunderase passer og fant en hel haug med tester. Jeg valgt en av dem og svarte oppriktig på alle spørsmål. Resultat: Fransk bulldog.
Javel, tenkte jeg .. hva slags bikkje er det? Jeg guugla påny og oppdaget at fransk bulldog er en sensasjonelt stygg skapning som trolig ikke hadde eksistert var det ikke for snille oppdrettere med henimot buddhistisk ærbødighet og respekt for alt liv.
Nå er det ikke slik at jeg selv er no’ fruktfat, slett ikke … sånn sett kunne en fransk bulldog og jeg passet sammen og funnet tonen, men jeg leste videre og fant disse kjennetegnene ved rasen: Munter, leken, omgjengelig, kjærlig, selskapelig, livlig, våken, årvåken, atletisk og tålmodig.
Du store allstyrelse, tenkte jeg … en overdådighet av dyder og gode egenskaper samlet i 10 kilo på fire bein. Jeg mættsjer kanskje 19 prosent på en solblank junidag år om annet.
Nei, det blir ikke fransk bulldog. Jeg kan da for faen ikke ha ei bikkje som gir meg kroniske mindreverdighetskomplekser og således kanskje sender meg rett inn i en depresjon så tung at jeg begynner å drikke brennevin både sent og tidlig og etterhånden bruker masse narkotika, som utarter til røff vinningskriminalitet og enda brattere skråplan som inkluderer heidundrende psykose og grov voldskriminalitet og i siste instans et par blodomsprutende, umotiverte øksedrap utført midt på blanke dagen med mange sjokkerte øyevitner omkring … som utløser forvaringsdom og soning ved Ila landsfengsel.
Nei, det blir ikke no’ fransk bulldog her i går’n, ikke no’ annen bikkje, heller … men jeg savner en katt.

HJEMME HOS GRO

Hanne Skartveit er politisk redaktør i VG og skrev i går en kommentar om hvem som bør bli sentralbanksjef. Hun går helhjertet inn for Jens Stoltenberg og avviser alle opposisjonens innvendinger og betenkeligheter, hun anfører ikke ett eneste argument i Stoltenbergs disfavør.

Nesten litt rart, kanskje til og med eiendommelig avstikkende? Vel, hennes lørdagstekst kan – men det ække no’ gøy – holdes adskilt fra det faktum at hun alltid har vært arbeiderpartijente, kanskje ikke av den mest hardkokte sorten, men det kan ikke utelukkes at hun dagen før bryllupet sitt forela for Gerhard Helskog hovedpremisset for bærekraftig ekteskap i hennes omgangskrets:
Kroppen min… ja, den er din, det er greit, men sjela mi… den er partiets.
Fortid i AUF, nestleder i Sosialdemokratisk Studentforbund, journalist i Arbeiderbladet … og hun synes det er helt i orden at Stoltenberg sist høst tok seg et par skogsturer sammen med statsminister Støre og snakket om løst og fast og litt om sentralbankstillingen og fem måneder tidligere – da sentralbanksjef Øystein  Olsen hadde varslet avgang – spiste middag med oljefondboss Nicolai Tangen hjemme hos Knut Brundtland, sønnen til selveste Gro… som får en til å minnes en podcast fra mars 2018 hvori Skartveits intervju med Gro Harlem Brundtland hjemme hos sistnevnte.
Det er som å høre to gode, gamle venninner komme sammen igjen etter lang tids adskillelse. Pludring og koseprat og nå har vi det hyggelig, gitt. Skartveit snakker om den gangen de traff hverandre for første gang: Hun var fire, fem år gammel og Brundtland var omkringkjørende legevaktslege og kom hjem til familien Skartveit for å undersøke lille Hannes vonde mage… og noen år senere – da hun var sånn cirka 17 år – var ekteparet Brundtland på middag hjemme hos Skartveits og Hanne var serveringspike.
Hun spør ikke Brundtland hvordan det hadde seg at hun aldri vant et valg, hvorfor hun alltid kom til kort i TV-debattene med Kåre Willoch, hun påminner ikke Gro om sitatet det er typisk norsk å være god og spør om det ikke også er ganske typisk Gro å være Gro. Ei heller spør hun om hva Odvar Nordli kan ha ment da han sa: “Den dama er itte født, hu er konstruert.”
Da Gro i en sammenheng henter frem et av sine mantraer, nemlig den om at alt henger sammen med med alt, svarer Skartveit et rungende ja og spør ikke om sammenhengen mellom svært sukkerfiendtlig generaldirektør for Verdens helseorganisasjon og senere godt gasjert engasjement for leskedrikkgiganten Pepsi Cola.
Til slutt i intervjuet blir de to enige om hva som bør være Gro Harlem Brundtlands ettermæle, som er for langt til at jeg gidder taste det ned. Ikke én eneste gang i løpet av det 74 minutter lange intervjuet stiller Skartveit et kritisk spørsmål og man kan nesten ikke unnlate å tenke på Jens Bjørneboes ti bud for den som vil frem her i verden, hvorav dette:
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du din beste livspolis.)
Poenget? Når Skartveit så inderlig insisterer på Stoltenberg som sentralbanksjef, bør man huske at Skartveit står godt plantet i arbeiderbevegelsen, og som politisk journalist og kommentator i Norges mest leste nettavis, har Skartveit lite å tape på å holde seg inne med Norges største parti, som attpåtil sitter i regjering ledet av en av bestevennene til han som alltid var go’gutten til Gro og nå vil bli sentralbanksjef… og dessuten var jo de fleste AUF-jentene i perioden 1985-89 forelsket i AUF-leder Jens…

EREKSJON I ET LÆRINGSUTBYTTEPERSPEKTIV

Nytt ordskifte om hijab og fleire hijabar. Steile fronter. Denne gangen var det Dagsavisen som begynte. Avisen hyller unge muslimske jenters bruk av hijab og mener de er heidundrende tøffe feminister som ikke går av veien for noe … på den andre siden er sosiolog Kjetil Rolness og andre, som mener at det ikke er særlig tøft og heltemodig å underkaste seg kyskhets- og ærbarhetsregimet utledet av verdens aller mest sexfikserte, kvinnediskriminerende og lattervekkende samling av tanker, ideer og påfunn – i dagligtale benevnt islam.


Hijabdebatten er litt som Fantomet, den dukker plutselig opp, blir borte og ingen vet når den returnerer, men det gjør den og det er bra; således gis man anledning til å tenke over hijabproblematikken igjen og påny, justere kursen, tenke nytt, raffinere resonnementer og etterhvert danne seg en mening som står støtt som et grantre i helt vindstille vær. Jeg tør si at jeg har endret mening radikalt.
Mine tanker går til gutter i puberteten. Alle vet at den sorten går omkring med ereksjon det meste av tiden. De står opp om morgenen med ereksjon,  går på skolen med den … og hvis skoleveien er lang og de er svineheldige attpå, går de inn i klasserommet uten krum rygg og ingen håndflater foran bukseskrittet.
Da jeg var skolegutt, var jeg helt betatt av jenta som satt foran meg. Hun hadde en sånn vakker hals og nakke og blonde, krøllete hårlokker, og jeg kunne aldri la være fantasere om hva hun hadde nedenfor perlekjedet, og jeg besvimte nesten av tanken på hva hun hadde enda lenger ned.
Jeg fryktet hele tiden at læreren skulle kalle meg opp til tavla for å regne ut prosentandelen av et eller annet; på den tiden var det nemlig vanlig å gå med trange olabukser – uten stretch.
Det var ikke bare jenta på pulten foran meg som var ven og vakker og gild. Det var flere av det slaget i klassen og på skolen forøvrig. Jeg tror ikke de selv visste hvor deilige de var, især om våren og sommeren, da de gikk i lyse og nesten gjennomsiktige sommerkjoler hvorunder bare liten og søt truse … og tidvis hadde vi raffe vikarlærerinner i 25-årsalderen og ingen av gutta fikk med seg no’ særlig av det de forsøkte å lære oss.
Konklusjon: Hvis alle jentene i klassen hadde vært muslimer med hijab og forøvrig antrekk som skjuler former, forpurrer sanseinntrykk og ikke avleder knallhard ereksjon, hadde vi gutta kanskje lært forskjellen på sterke og svake verb – som jo er så tungt å ta igjen senere i livet…

MØRKETID

Kjersti Grini kom litt skjevt ut i begynnelsen av Farmen-kjendis. Hun sto ved siden av Jahn Ivar “Mini” Jacobsen og bivånet et kuslipp. Hun flirte og lo og pekte i retning kuene:

Det ble baluba og hurlumhei. Grini hadde brukt ordet neger, eller n-ordet som det heter nuomstunder. En av de andre deltagerne, Øyunn Krogh, ble veldig fornærmet og begynte å gråte, som kan ha sammenheng med at hun har en veldig melaninrik kjæreste.
Kjersti Grinis forsnakkelse, eller ubetenksomhet, eller noe annet… som i ettertid kanskje vil bli benevnt Grini-gate, er – når alt kommer til alt og rundet av nedover – en ganske liten sak i verden, og jeg synes hun har greid seg bra. Hun har lagt seg ned, men ikke helt flatt.
Kjersti Grini er heldig, som ikke er lærer, men det er Anne Herre Bisgaard. Hun jobber i Oslo-skolen og må veie og måle ord før hun uttaler dem. Hun skriver i en NRK-kronikk at hun ikke kan snakke om lysere tider og hvite løgner uten å bli beskyldt for kamuflert rasisme.
Hun forteller om den gangen hun skulle redegjøre for den unge kvinnen Lucia – senere helgenerklært –  som entret en mørk grotte med et lys i hånden og i sitt hjerte de beste hensikter … gi mat til forfulgte kristne. Bisgaard sa at hele denne scenen symboliserer lysets seier over det mørke, i kampen mellom det gode og det onde. Hun tente et lys i klasserommet, hvorpå følgende replikkveksling:
En elev: – Er ikke det litt rasistisk?
Bisgaard: – Hva mener du?
Eleven: – Du sier at lyst er bedre enn mørkt.
Kanskje bare begynnelsen, dette. Disse elevene er ennå ikke tørre bak ørene, men det blir de jo etterhvert, og noen av dem vil kanskje oppsøke posisjoner hvorfra de kan påvirke det norske språket, hvori alle ord og uttrykk som beskriver fargetoner, nærvær av tindrende lys og totalt mørke – og alle nyanser imellom.
Finansredaktør Terje Erikstad i Dagens Næringsliv vil kanskje tenke tilbake på dagen i dag og undre seg over hvordan han kunne taste overskriften Er Oljefondet et svart hull?
I lunsjpausene ved Meteorologisk institutt vil man trolig unngå å snakke om mørke skyer i horisonten, som også er i vanlig bruk blant bedriftsøkonomer som sanser dårlige konjunkturer, permitteringer og kanskje oppsigelser,
Noen ser mørkt på det, eksempelvis de som er rammet av en alvorlig kreftsykdom og kanskje i tillegg flass, fotsopp og havesyke … men de må skjerpe seg og omformulere: Dette ser ikke bra ut, jeg er nok dau før sankthans….

DEN STORE SAMMENHENGEN

My pussy taste like Pepsi Cola
Slik åpner Lana del Rey en av sine sanger. Hun avslutter med samme frimodige betroelse … ikke bare én gang, men tre ganger.
Man må anta at Lana del Rey har fått tilbakemeldinger og så å si øser av erfaringer.

Alle vet hvordan urin stinker etter asparges spist, og lam som tasser fritt omkring på sommerbeite og spiser akkurat det de vil, blir veldig gode søndagsmiddager utpå høsten. Man er det man spiser … og i del Reys tilfelle: Det man drikker, altså Pepsi Cola.
Teksten hennes har fått meg til å tenke. For en tid tilbake – ganske lenge siden, for å være like unøyaktig – var jeg sammen med en dame som både sent og tidlig spiste Stabburets Makrell i tomat, som er noe av det aller ekleste jeg vet. Jeg pleide holde avstand til henne mens hun spiste, også to timer etter.
Hun spiste dette fæle pålegget så ofte at kroppen hennes aldri var tom for det. Fordøyelsessystemet hennes var opptatt med å prosessere Stabburets Makrell i tomat hele tiden – hvert minutt på døgnet.
Det har fått meg til tenke. Det var jo en litt underlig smak, noe uvant. Ja, det var det. Takket være Lana del Rey har jeg forstått sammenhengen.

KOMPIS SKULLE BARE…

… ut en liten tur og tisse, rett på utsiden av huset … kanskje bæsje litt i samme slengen, men det gikk ikke så bra. Plutselig suste en ørn inn for landing, gitt. Den var sulten og besluttet å spise Kompis. Det gjorde den.
Hundeeieren syntes Kompis tok seg i overkant god tid og gikk ut for å se etter ham, men der var ingen Kompis, eller jo … han var der, det meste av ham i magen til den svære ørnen, som var i ferd med å runde av måltidet … den pirket bare litt i restene, men den var mer enn mett og tok av med tykk mage.
Trist søndagshistorie fra Kvæfjord, dette … men jeg stusser litt. Kompis var av rasen russisk toy, som veier nesten ingenting, men er bestykket med ualminnelig arealsterke ører, nesten på størrelse med parabolantenner.

Således skulle man tro at bikkja ville hørt vingeslagene på tusen meters avstand, endatil detektert minste grann av turbulens på hundre meter … slik at den i lett og ledig trav kunne oppsøkt skjul og vern – under en bil, eller et akebrett.
Man kan saktens undres: Hva er poenget med så store ører, når de ikke virker…

NOEN SOM…

… så Dagsrevyen i går kveld? Det får man tro. Et av innslagene handlet om nybilsalg. I fjor kjøpte nordmenn innpå 180 000 personbiler, hvorav de fleste el.biler.
I sakens anledning ble Rasmus Hansson (MDG) intervjuet. Han uttrykte tilfredshet ved at flere og flere nye biler er drevet av elektrisitet, men han var likevel ikke helt fornøyd. Han mener at nybilsalget er for høyt, at vi må nøye oss med færre biler; de tar jo utilbørlig mye plass og er anstøtelig stygge. Han sa:
“Biler – enten de er fossile, eller elektriske – tar plass, gnasker asfalt, spyr mikroplast og bruker ressurser.”
Hva gjelder forebyggende tiltak, ytret Hansson seg slik:
“Vi må dele mye mer bil, slutte med at hver og en av oss eier en bil, som står stille 97 prosent av tiden.”

Ideelt sett burde reporteren påpekt at biler som står helt stille nesten hele tiden, er svært miljøvennlige … hun unnlot også å stille spørsmål om Hanssons eget bilhold. Kilder jeg ikke kimser ad, mer enn antyder at han disponerer en dieselbil, eier en el.bil og to tilhengere – som sikkert også gnasker asfalt, spyr mikroplast, tar mye plass og er til sjenanse for naboene hans.