Kjersti Grini kom litt skjevt ut i begynnelsen av Farmen-kjendis. Hun sto ved siden av Jahn Ivar “Mini” Jacobsen og bivånet et kuslipp. Hun flirte og lo og pekte i retning kuene:

Det ble baluba og hurlumhei. Grini hadde brukt ordet neger, eller n-ordet som det heter nuomstunder. En av de andre deltagerne, Øyunn Krogh, ble veldig fornærmet og begynte å gråte, som kan ha sammenheng med at hun har en veldig melaninrik kjæreste.
Kjersti Grinis forsnakkelse, eller ubetenksomhet, eller noe annet… som i ettertid kanskje vil bli benevnt Grini-gate, er – når alt kommer til alt og rundet av nedover – en ganske liten sak i verden, og jeg synes hun har greid seg bra. Hun har lagt seg ned, men ikke helt flatt.
Kjersti Grini er heldig, som ikke er lærer, men det er Anne Herre Bisgaard. Hun jobber i Oslo-skolen og må veie og måle ord før hun uttaler dem. Hun skriver i en NRK-kronikk at hun ikke kan snakke om lysere tider og hvite løgner uten å bli beskyldt for kamuflert rasisme.
Hun forteller om den gangen hun skulle redegjøre for den unge kvinnen Lucia – senere helgenerklært –  som entret en mørk grotte med et lys i hånden og i sitt hjerte de beste hensikter … gi mat til forfulgte kristne. Bisgaard sa at hele denne scenen symboliserer lysets seier over det mørke, i kampen mellom det gode og det onde. Hun tente et lys i klasserommet, hvorpå følgende replikkveksling:
En elev: – Er ikke det litt rasistisk?
Bisgaard: – Hva mener du?
Eleven: – Du sier at lyst er bedre enn mørkt.
Kanskje bare begynnelsen, dette. Disse elevene er ennå ikke tørre bak ørene, men det blir de jo etterhvert, og noen av dem vil kanskje oppsøke posisjoner hvorfra de kan påvirke det norske språket, hvori alle ord og uttrykk som beskriver fargetoner, nærvær av tindrende lys og totalt mørke – og alle nyanser imellom.
Finansredaktør Terje Erikstad i Dagens Næringsliv vil kanskje tenke tilbake på dagen i dag og undre seg over hvordan han kunne taste overskriften Er Oljefondet et svart hull?
I lunsjpausene ved Meteorologisk institutt vil man trolig unngå å snakke om mørke skyer i horisonten, som også er i vanlig bruk blant bedriftsøkonomer som sanser dårlige konjunkturer, permitteringer og kanskje oppsigelser,
Noen ser mørkt på det, eksempelvis de som er rammet av en alvorlig kreftsykdom og kanskje i tillegg flass, fotsopp og havesyke … men de må skjerpe seg og omformulere: Dette ser ikke bra ut, jeg er nok dau før sankthans….

My pussy taste like Pepsi Cola
Slik åpner Lana del Rey en av sine sanger. Hun avslutter med samme frimodige betroelse … ikke bare én gang, men tre ganger.
Man må anta at Lana del Rey har fått tilbakemeldinger og så å si øser av erfaringer.

Alle vet hvordan urin stinker etter asparges spist, og lam som tasser fritt omkring på sommerbeite og spiser akkurat det de vil, blir veldig gode søndagsmiddager utpå høsten. Man er det man spiser … og i del Reys tilfelle: Det man drikker, altså Pepsi Cola.
Teksten hennes har fått meg til å tenke. For en tid tilbake – ganske lenge siden, for å være like unøyaktig – var jeg sammen med en dame som både sent og tidlig spiste Stabburets Makrell i tomat, som er noe av det aller ekleste jeg vet. Jeg pleide holde avstand til henne mens hun spiste, også to timer etter.
Hun spiste dette fæle pålegget så ofte at kroppen hennes aldri var tom for det. Fordøyelsessystemet hennes var opptatt med å prosessere Stabburets Makrell i tomat hele tiden – hvert minutt på døgnet.
Det har fått meg til tenke. Det var jo en litt underlig smak, noe uvant. Ja, det var det. Takket være Lana del Rey har jeg forstått sammenhengen.

… ut en liten tur og tisse, rett på utsiden av huset … kanskje bæsje litt i samme slengen, men det gikk ikke så bra. Plutselig suste en ørn inn for landing, gitt. Den var sulten og besluttet å spise Kompis. Det gjorde den.
Hundeeieren syntes Kompis tok seg i overkant god tid og gikk ut for å se etter ham, men der var ingen Kompis, eller jo … han var der, det meste av ham i magen til den svære ørnen, som var i ferd med å runde av måltidet … den pirket bare litt i restene, men den var mer enn mett og tok av med tykk mage.
Trist søndagshistorie fra Kvæfjord, dette … men jeg stusser litt. Kompis var av rasen russisk toy, som veier nesten ingenting, men er bestykket med ualminnelig arealsterke ører, nesten på størrelse med parabolantenner.

Således skulle man tro at bikkja ville hørt vingeslagene på tusen meters avstand, endatil detektert minste grann av turbulens på hundre meter … slik at den i lett og ledig trav kunne oppsøkt skjul og vern – under en bil, eller et akebrett.
Man kan saktens undres: Hva er poenget med så store ører, når de ikke virker…

… så Dagsrevyen i går kveld? Det får man tro. Et av innslagene handlet om nybilsalg. I fjor kjøpte nordmenn innpå 180 000 personbiler, hvorav de fleste el.biler.
I sakens anledning ble Rasmus Hansson (MDG) intervjuet. Han uttrykte tilfredshet ved at flere og flere nye biler er drevet av elektrisitet, men han var likevel ikke helt fornøyd. Han mener at nybilsalget er for høyt, at vi må nøye oss med færre biler; de tar jo utilbørlig mye plass og er anstøtelig stygge. Han sa:
“Biler – enten de er fossile, eller elektriske – tar plass, gnasker asfalt, spyr mikroplast og bruker ressurser.”
Hva gjelder forebyggende tiltak, ytret Hansson seg slik:
“Vi må dele mye mer bil, slutte med at hver og en av oss eier en bil, som står stille 97 prosent av tiden.”

Ideelt sett burde reporteren påpekt at biler som står helt stille nesten hele tiden, er svært miljøvennlige … hun unnlot også å stille spørsmål om Hanssons eget bilhold. Kilder jeg ikke kimser ad, mer enn antyder at han disponerer en dieselbil, eier en el.bil og to tilhengere – som sikkert også gnasker asfalt, spyr mikroplast, tar mye plass og er til sjenanse for naboene hans.

Kan ikke si annet enn at jeg ble nokså paff og overasket i dag. I naboens hage, godt synlig for allmennheten:

Jeg forstår ikke at voksne folk kan gjøre sånt, lage en snødame med menstruasjon og utildekkede bryster. Trolig snakker vi påfunn klekket ut av en meget syk og betent hjerne – og hva er poenget?
Vedkommende har nok ikke tenkt på barn som går forbi og kanskje blir forvirret og skremt og begynner å gråte. Man må sannelig undres, hva slags signaler gir denne snødamen, hva er tanken bak … er det et pek til forbipasserende kvinner i overgangsalderen, som strever med tørre slimhinner, hetetokter og redusert konsentrasjon … eller er det et nedrig forsøk på latterliggjøring av kvinner som månedlig hensynker til tung depresjon og derigjennom utvikler markante adferdsavvik … eller er det tale om et feministisk og helt i overkant imperativt uttrykk for nedbrytning av et tabu? Ja, jeg bare spør!!!
Uansett motiv, jeg synes en slik seksualisert snødame er svært upassende og bare egnet til å forslumme nabolaget, og alle vet at saker og ting kan utarte; neste jul lager kanskje en annen nabo en homofil skrullesnømann kledd i paljettjakke, med prideflagg i hånden og ereksjon svær som en hesjestaur.
Tilvirkning av snøfigurer – især snømenn – har lang og rik tradisjon i Norge. Hver vinter kan man hist og her se koselige og blide snømenn med tykk mage og gulrotnese, som man blir munter til sinns av. Det er slik vi vil ha det … ikke snødamer utlagt som menstruerende gatetøser med rødt hår og struttepupper.
Jeg håper naboen min leser dette og straks etter går ut i hagen sin og river denne foraktelige snøhoren!

Da jeg var liten gutt, hendte det at mammaen min kalte meg inn til bekymringssamtaler. Det var hun som var familiens rådgiver i dagligmoralske spørsmål og var ikke uofte å finne på kjøkkenet.
Hun var nok en slags pliktetiker og mente at man bør handle i overensstemmelse med tradisjoner, hevdvunnen sedvane og Norges lover … og det gjorde jeg, stort sett … jeg hadde etterhvert lang erfaring med å erte broren min, gå på epleslang, rykke jentefletter, med blåserør skyte erter i skjerpende retning ræva til naboens rottweiler, sette tegnestifter på lærerens stol, gjemme sigarettene til faren min så godt at han aldri fant dem igjen…
En solblank sommerdag sa jeg til nabojenta – la oss kalle henne Betty – at alle barn har guttetiss. Det nektet hun på. Jeg lo av henne og sa at jenter ikke får dametiss før de er voksne.
– Dust, sa hun.
– Bevis det, da.

Vi gikk opp skauen ikke langt fra der vi bodde. Hun la seg i gresset, dro plisséskjørtet opp og trusa ned.
Jeg tok en god titt, jeg hadde aldri sett en sånn en før og syntes den var meget underlig å se til. Jeg sa:
– Hvordan tisser du med den der?
Hun skilte lårene og pekte:
– Det er noen hull der, det kommer derfra.
– Hull? Betyr det at vann trenger inn når du bader og sånn, og at du må lense deg etterpå?
– Idiot, sa hun kledde på seg igjen.
Denne tildragelsen tilfløt Bettys mor. Hun innledet en bekymringstelefonsamtale med moren min, som innkalte meg til en liten bekymringssamtale. Jeg kunne se at hun lot som hun var mer bekymret enn hun var:
– Du lurte Betty til å kle av seg. Det var ikke så pent gjort.
– Jeg sa bare at alle småjenter har guttetiss før de får ordentlig dametiss. Hun ville vise meg at det ikke sant. Hun hadde rett.
Jeg kunne se at moren min hadde lyst til å le, men hun holdt ansiktsmusklene i sjakk:
– Moren til Betty synes ikke du skal få jenter til å kle av seg, og det synes ikke jeg heller. Vi er begge enige om at du må vente ganske mange år før du kan begynne med sånt. Vel vel, det er middag om en time. Du rekker å gjøre leksene først.
Moren min er død og det er lenge siden noen har vært bekymret på mine vegne, men en dag i romjulen ringte det på. Jeg åpnet. En middelaldrende mann og en ung kvinne med blond hestehale.
– God aften, noe jeg kan stå til tjeneste med?
Mannen så granskende på meg og sa:
– Vi er fra politiet. Vi er kommet for en … ja .. ehh … det kalles bekymringssamtale.
– Ååå, har dere bekymringer … vel, er det noe jeg kan hjelpe ordensmakten med, vil jeg selvsagt strekke meg langt og vel så det.
– Kan vi komme innenfor?
Jeg var nysgjerrig. Hva slags bekymringer kan vederfares ordensmakten i slikt monn at de ringer på dørene til folk midt i romjula … sto de kanskje fast i etterforskningen av en serie fæle øksedrap her i nabolaget og trengte et og annet innspill?
– Selvsagt. Hyggelig med julebesøk. Kom bare inn … neida, dere trenger ikke ta av skoene, bare børst litt av på matten der.
Jeg viste dem inn i stuen og pekte på noen akkurat passe lenestoler. Jeg entret kjøkkenet, aktiverte kaffetrakteren og anrettet på et kakefat et halv dusin krumkaker og noen twistbiter til overs fra julaften.
Jeg satte go’sakene på bordet og supplerte med et over seksti år gammelt kaffeservice fra Porsgrunn, arvet fra mormor. Jeg tente et julerødt stearinlys, som hevet stuens stemningsleie.
– Jeg er lutter øre, sa jeg og skjenket kaffe.
Den middelaldrende politimannen lot til å nøle litt, virket som han forsøkte å plukke ut de riktige ordene, samtidig som han prøvde å spise krumkaker uten å søle, hvilket han ikke greide.
– Slapp av, jeg skal støvsuge etterpå.
– Ehh.. vi har fått et tips…
– Javel?
– Du har jo en blogg…
Når sant skal sies, var jeg ikke overrasket. Jeg anrettet ansiktet i ettertenksomme folder og sa:
– Åååja.. nå skjønner jeg. Dere er bekymret for alt det svarttjukke hatet blant muslimer, rettet mot mot vantro, jøder og uskikkelige piker som vil sminke seg og sånn … ja, det skjønner jeg godt, og nå vil dere ha noen tips av meg. Vel, det har jeg ikke, men spis da, dere… disse krumkakene er ikke verneverdige.
Den middelaldrende politimannen forsynte seg påny. Blondinen med hestehale virket litt mutt og irritert. Hun smalnet øyeåpningene og sa:
– Er du islamaofob?
– Er paven katolikk?
– Ehh..
– Selvsagt er jeg islamofob, hvem er ikke det .. er ikke dere? Jeg kjenner ingen som er islamofile. Hvem går helhjertet inn for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, konevold, flerkoneri, æresdrap, selvmordsaksjoner, hodeavkappinger og halalslips.
– Halalslips, spurte mannen.
– Ja, tenke seg til … muslimer kan ikke gå med silkeslips, det er haram, og det liker ikke Muhammed. Et pent knyttet silkeslips kan sende muslimer rett til  helvete, og der er det ikke hyggelig.
– Dølo, vi er her for å snakke om hatytringer, sa blondinen.
– Ja, nettopp … og i tillegg er det denne fæle kriminaliteten, de er jo veldig godt representert på krimstatistikken her til lands … knivstikking, skyting, påtenning av biler og ran på åpen gate… da jeg var ung, drev vi med lekser, fotball, bandy, sjakk og sånn og noen spilte i korps.
– Dine hatytringer.
– Ååå… men jeg hater da ingen.
– Ikke? Du skriver jo jevnlig nedsettende om islam og muslimer.
– Ja, det er som narkotika… har man først begynt med islamkritikk, er det vanskelig å slutte.
– Du tegner av og til. Vi har sett at du har tegnet Muhammed med ereksjon mens han haler med seg en liten pike. Hva tenker du om det?
– Ikke så mye.
– Ehhh…
– Blasfemiparagrafen er nappet ut av Straffeloven, dessuten vet alle at Muhammed var pedo. Du kjenner sikkert historien om Aisha, som var seks-sju år da hun ble gift med profeten, som forøvrig hadde passert femti.
Hennes kollega lot til å hygge seg. Han var i gang med sin tredje krumkake og så ut til å sikte seg inn på kokosbiten, som jeg ikke har spist siden barndommen.
– En fæling, denne Muhammed. Vold, drap og pedofili… litt av et rulleblad. Hadde man hatt et skikkelig politi i Arabia på den tiden, hadde han nok blitt arrestert, satt i varetekt og senere hen dømt til mange års betinget fengsel, i det minste fått en klekkelig bot, sa jeg og slo jovialt ut med armene, slik at de skulle føle at det var dem jeg hadde i tankene.
Den middelaldrende politimannen smilte diskré. Liten stillestund, og jeg visste ikke om de var mindre bekymret enn da de kom. Mannen virket veldig avslappet og fornøyd. Han så på armbåndsuret sitt.
Den unge blondinen sanset nok at besøket gikk mot slutten og nappet til seg lakrisbiten, som jeg egentlig ville ha selv, men jeg unnlot å benytte meg av prinsippet om tilbakevirkende kraft i twistesaker.
– Janei, vi får vel sæla på, kona holder på med middag og vi får noen gjester, sa mannen og reiste seg. Det gjorde også hans kollega med blond hestehale – litt motvillig.
Damen gikk først ut i romjulsmørket. Mannen holdt an litt, nappet meg i skjorteermet, smilte og sa med dempet stemme:
– Tusen takk for kaffe og kaker, veldig hyggelig … og det blir selvsagt ikke noe rapport av dette. Godt nyttår.