.. jeg et slag innom puben jeg tid om annen besøker, i byen der jeg bor. Jeg fant et bord og en stol. Satte meg ned. En årvåken servitør gjorde seg straks gjeldende:
– La meg gjette, du vil ha en halvliter…
Jeg smilte og nikket, ganske imponert av den unge mannens parapsykologiske evner.
Et øyeblikksfragment senere sto en gild og gyllen halvliter på bordet foran meg, og jeg kunne ikke la være å pågripe den straks og uten opphold.
Ikke så mange i lokalet. Ved nærmeste bord to ganske unge menn i samtale. Jeg hørte stemmene deres, uten å høre etter. Rart med det, det kan virke som om ørene mine tid om annen spisser seg selv, for jeg hørte plutselig noen bruddstykker … “gidder ikke mer”, “orker ikke”, “jævla, dumme fitte” og “pælma ut”.

De to lot ikke til å sjeneres av mitt ganske nære nærvær, til tross for samtalens private karakter og frispråklige form. La meg etter beste evne øse av min korttidshukommelse:
– Du pælma henne ut??
– Samlet sammen det meste av tingene hennes i søppelsekker, satte stæsjet på gata og skiftet låssylinder i ytterdøra.
– Jøye meg. Ganske radikalt.
– Bare blåbær i forhold til henne. Radikalisert på rekordtid. Hun var en ganske fornuftig kvinne da vi ble sammen for snaut tre år siden. Nå er hjernen hennes i full oppløsning. Menger seg med denne palestinarampen som hjemsøker vårt land. Det toppet seg da hun fortalte at hun 7. oktober vil delta i offentlig hyllest av Hamas, Hizbollah og Irans skrekk- og gruregime. Merk deg datoen, treårsdagen for Hamas’ terrorangrep mot Israel.
– Uffda.
– Nedrig og tarvelig. Jeg har lett etter ord i flere dager uten å finne no’ som passer.
– Hvordan reagerte hun på utkastelsen?
– Det ble ganske dårlig stemning. Mye skrik og skrål. Gråt og tenners gnidsel. Hun kjippet av en sko og kastet den mot meg – og bommet.
– Godt at at du ikke satte barn på henne.
– Griseflaks.

.. med eleven som ble knivstukket på Kuben videregående i går. Håper han overlever, håper han (regner med at det er tale om en gutt) ikke får varige mén.
Ikke første gang noen knivstikker hverandre på videregående skoler her til lands, eller nesten slår hverandre ihjel – i storefri. Man blir ikke lenger sjokkert, ikke engang overrasket. Kanskje noen løfter øyebrynene, men ikke mer enn en millimeter, eller to. Grov vold i norsk skole er trolig blitt vanligere enn lekselesing.

Jeg tilhører en annen generasjon enn disse knivstikkende slynglene, og det hender jeg kommer i tanker om min egen tid på videregående skole … eller gymnas, som det het den gangen. Jada, det er lenge siden, omtrent på den tiden Odvar Nordli var statsminister, de fire S-ene dominerte skøyteisen og bensinen kostet under 5 kroner liter’n.
Det var andre tider, også på gymnasene rundt om i landet. Gymnaset jeg gikk på, lå i sentrum av byen der jeg bor, rett ved jernbanestasjonen. Mellom 200 og 300 elever.
Vi møtte opp hver morgen til rett tid. Vi satt ved pultene våre, laget ikke støy og spetakkel. Ikke alle fulgte med i timen hele tiden, og noen tok seg tid om annen en liten blund og ingen lærer brydde seg om det.
I friminuttene oppførte vi oss som folk. Vi sto ute i friluft, noen av oss med en sigg i munnviken. Vi  snakket om løst og fast, noen oppsøkte Narvesen og kjøpte en avis, som ble lest av flere i løpet av dagen. Noen leste Ny Tid og Klassekampen, de var sosialister og kommunister, uten å vite noe særlig om hva de trodde på, men de kom til fornuft etterhvert – de fleste av dem.
Vi oppførte oss nesten som voksne, snakket normert talemål. Ingen slåss, ingen knivstakk noen, ingen solgte hasj og andre ulovlige rusmidler. Det skal nevnes at noen av oss laget falske leg, slik at vi kunne gå på polet fredag og kjøpe en halvflaske vodka, eller annen berusende drikk.
Vi var ikke englebarn, men vi slåss aldri, ingen knivstakk og etter storefri gikk vi inn og gjøv løs på andre halvdel av dagen. Ikke alle timer gjorde oss nevneverdig klokere, og noen lærere var ganske trøtte og lengtet etter pensjonsalder, men vi noterte oss det vi syntes virket viktig. Etterpå gikk vi hjem og gjorde lekser, eller noen av dem, nok til å være noenlunde forberedt til neste dag.
Slik gikk dagene, ukene og årene. Ganske begivenhetsløse, kanskje litt kjedelige, men vi lærte noe og var klokere enn da vi begynte. Etter tre år kledde vi oss i rødt og drakk oss fulle noen uker … jeg hørte aldri om noen som slåss, hvertfall ikke på vår skole. Ingen stakk noen med kniv.
Hvorfor var det slik? Hvorfor så lite dramatikk. Tja, det var en annen tid, og Norge var annerledes enn nå.
Vårt gymnas var veldig monokulturell, ingen elever med opprinnelse i Pakistan, Afghanistan, Somalia eller andre land fra Midtøsten og Afrika. Ikke ved byens andre gymnas heller.
Kuben videregående på Økern er også ganske monokulturelt. 76 prosent av elevene er minoritetsungdom, de fleste med høy melaningehalt.

Jeg leste nettopp litt i VG, om Ingrid Leila Cathrine Kvalheim og Nadia Isabell Wium Almsbakken. De er to norske, veldig unge jenter som tidlig i livet har funnet meningen med det … livet, altså. De har konvertert til islam.
Det synes jeg er veldig fint. Det er alltid fint når mennesker finner ro og sjelefred i en tro, eller en ideologi.

Jeg er mye eldre enn disse jentene men jeg har også en historie å fortelle. Den ligner Ingrids og Nadias:
I forrige uke – fredag kveld etter Kveldsnytt, tror jeg – fikk jeg øynene opp for nazisme, og jeg har allerede sysselsatt en skredder for tilvirkning av en SS-uniform med skarpt definert snitt og standartenführers insignier. Med jernkors av 1. klasse blir det sus i serken.
Jeg sliter litt med en strak 35-graders høyrearm i luften. Jeg har nemlig en gammel skulderskade, men jeg kjenner en fysioterapeut som sier han kan hjelpe meg, slik at jeg kan prestere en ordentlig, stram Hitler-hilsen i løpet av bare noen uker.
Jeg er i full gang med å lese Mein Kampf. Skal hilse og si at det er spennende lesning! Ikke bare det, den boken er veldig lettlest. Jeg har lært masse, og nå er jeg snart fullbevaren jødehater… og det synes naboen min – som er muslim – er kjempefint, for da har vi felles interesse, sier han.
Artig at naboen min og jeg er blitt så gode venner. Jeg har funnet ut at å være nazist er omtrent som å være muslim, bare små, ubetydelige forskjeller, slik som at jeg liker bacon og bikkjer og han liker dadler og geiter, men naboen min sier at det er greit, så lenge jeg hater jøder og støtter Hamas og sånn. Han sier at det ikke går an å være muslim uten å være jødehater.
Også har jeg lært litt historie av naboen min. Han har fortalt om det nære og varme vennskapet mellom Hitler og Amin al-Husseini, som var stormufti av Jerusalem og skikkelig jødehater.
De to hadde det veldig hyggelig i Berlin under krigen. De satt ofte samme og drakk kaffe og spiste søte kaker  og snakket om hvor fint det hadde vært om alle jøder i verden var døde. Og det er jeg helt enig i, for det er jo slik at jøder er onde, de forgifter drikkevannskilder og dreper småbarn, hvorfra de tapper blod som de bruker i brødbaking. Det har naboen min fortalt, og han er skikkelig intelligent. Han visst gått på universitetet i Kairo, men han mistet vitnemålene da han flyttet fra Afghanistan til Norge for noen år siden..
Helt forferdelig, dette med jøder. De er så fæle og onde, men jeg er lykkelig, for endelig har jeg funnet min plass i livet. Jeg har funnet noe å tro på, akkurat som Ingrid og Nadia. Jeg er nazist og jeg vil bli som naboen min og han er muslim. Han sier at jeg godt kan være nazist og muslim på samme tid, og det har jeg tenkt til å være. Jeg skal konvertere. Og da får jeg en gratis kopi av Koranen, som naboen min sier er like god og spennende som Mein Kampf. Gleder meg til å lese den. Hei Hitler!!!

Tjuefem år er passert siden 11. september 2001. NRK TV presenterte i formiddag en gjennomgang av denne dystre datoen i New Yorks historie. I studio: Programleder Tom Nilssen, som gir ordet til reporter Tarjei Elias Valle.
Han redegjør, hjulpet av dramatiske bilder. Han snakker om de to flyene som dundret inn i tvillingtårnene på Manhattan, med et drøyt et kvarters mellomrom. “2606 mennesker mistet livet i New York denne morgenen, som følge av terrorangrepet.”
Ikke et ord om hvem terroristene var. Ikke ett eneste.

Valle taler videre om flyet som rammet Pentagon. 125 mennesker mistet livet. Ikke er ord om hvem terroristene var. Ikke ett eneste.
Valle snakker om det fjerde flyet, som styrtet på et jorde i Pennsylvania, etter at passasjerer ombord hadde forhindret terroristene å nå sitt mål. Alle i flyet døde.
Ikke et ord om hvem kaprerne var. Ikke ett eneste.
Dernest ser vi president Bush, som sitter i et klasserom på en barneskole i Sarasota, Florida. En mann kommer inn og hvisker aller siste nytt i presidentens høyre øre. Han reiser seg og går ut av klasserommet.
Tilbake i studio. Tom Nilssen har fått inn en av veeeldig mange USA-eksperter helt lands: Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Tom Nilssen spør Løkke om hvordan han husker dagen for 25 år siden. Løkke – som er stamgjest i NRKs nyhetsavdeling – forteller at han husker svært godt. Han hadde nettopp begynt på studier i Bergen og var på middelaldervandring og … bla-bla-bla … ingenting om terroristene, ikke ett ord. Nilssen stiller ingen spørsmål derom.

Nestemann er Håvard Nyhus, politisk kommentator i NRK, for anledningen i Førde.
Han sier at 11. september endret folks ryggmargsreflekser og “har endret vår innstilling til samfunnet vårt. Og det er det som er så nedslående, at hvis målet til terroristene er å endre tankegangen vår, så har de på mange måter lyktes.”
Kloke ord, dette .. og Nyhus går så langt som nevne navnet til mannen som trakk i trådene og muliggjorde 11. september-terroren – Osama bin Laden.
Innslaget varte nesten ti minutter. Ikke et ord om hvem terroristene var. Ordene islam, islamister, muslimer var utelatt. Ikke et ord om rotårsaken, ingenting om Koranen. Ei heller no’ om den pedofile profeten Muhammed som daua for 1394 år siden.
Hvorfor tripper NRK så forsiktig og fryktsomt rundt grøten? Sammensatt, tror jeg. Vi vet at 72 prosent av norske journalister fordeler stemmene sine på Arbeiderpartiet, Rødt, SV og MDG… og alle vet at forbundet mellom venstresiden og ekstreme muslimer er varmt og hjertelig …. og alle politikere på venstresiden – især Kirsti Bergstø – vet at det er stemmer å hente blant muslimene i Norge.
Ja, også er det alminnelig redsel. Folk frykter muslimer. Vold og terror funker, som bare faen.
Hertil skal nevnes at LO i dag minnes 11.september 2011. De har et seminar omhandlende terror, ikke så mye om terror begått av muslimer, som er den overlegent hyppigst forekommende. LO-folkene foretrekker å snakke om terror utført av høyreekstreme mennesker, og de synes nok det er greit at du tror 11. september-terroristene var hjemmehørende på ytterste høyreflanke.
Alt dette tatt i betraktning: Hva skal unge mennesker tro, de som anløp livet etter 2001, som ikke har erindringer om 11. september. Mange vil nok bare tro at det sikkert var noen fæle nazister som hadde tiltvunget seg plass bak spakene i disse flyene, og de vil kanskje – når de blir foreldre – si til sine barn at .. ja, det var visst noe greier med no’n fæle høyreekstreme som forårsaket terroren 11. september, og at Bush-regimet visste hva som ville skje og ikke gjorde noe for å forhindre det… og ingen har hørt om Al Qaida, og Osama bin Laden er blitt en like ukjent størrelse som kirke- og undervisningsministeren i Einar Gerhardsens første regjering.