– God dag, min aller beste venn.
– Du har bare én venn.
– Nå er du pirkete, Ralf.
– Sorry… men jeg har en historie. Den er litt trist, men mest morsom.
– Jeg lytter.
– Øydis har iverksatt no-platforming, utestengelse..
– Sexnekt?
– Det har pågått en stund..
– Jeg lytter.
Ralf fortalte at Øydis, ungene og han hadde vært hos fotograf og tatt familiebilder. Da bildene var ferdige, var ikke Øydis helt fornøyd med hvordan hun tok seg ut. Hun syntes huden virket litt uren, puppene var for små, grønnfargen i øynene hennes var ikke kommet til sin rett og kjolestoffet lå stramt over noen magevalker.
– Hun spurte om hva jeg syntes om bildene. Jeg svarte at de var flotte og verdt hver krone… og at jeg gledet meg til å få dem innrammet og opphengt på veggen.
– Ja…
– Hun spurte om jeg synes hun er feit. Jeg svarte at hun er helt passe. Så ville hun vite om jeg synes hun burde ta av noen kilo. Jeg svarte at det ikke er nødvendig.
– Ups..
– Nettopp. Jeg skulle ikke sagt “nødvendig”, for i det ordet ligger at noe kan være en fordel, men altså ikke nødvendig…
– Uggen stemning?
– Hun beskyldte meg for å mene at hun er bælfeit. Ja, hun brukte det ordet. Jeg avviste det og sa at hun er akkurat passe.
– Det er jo sant. Hun er flott.
– Da sa hun at “akkurat passe” er uttrykket foreldre bruker når barn spør om de er tjukke…
– Hehehehe…
– Men hun er jo akkurat passe. Hun er helt fortryllende…
– Sant.
– Jeg tok rundt henne og klemte henne…
– Fint..
– Ikke helt. Hun sa at jeg klemte henne for hardt, at det skyldtes at hun hadde blitt feitere.. at armene mine ikke nådde helt rundt henne.
– Men du har en…
-.. en stiv skulder, ja… det var på den sommerfesten…
– Husker det, alkoholskade… du tryna litt i den trappa.
– Ja, skulderen er litt vond ennå, greier ikke strekke helt ut, men det tror ikke Øydis noe på.
– Jeg tror deg, jeg så fallet…
– Hun tror jeg synes kroppen hennes er feit og ekkel.
– Hun opprettholder sexnekt?
– Jepp. Men jeg tror det løser seg. Hun har tatt av minst fem kilo rundt magen.
– Så fort??
– Jepp, hun ringte fotografen. Retusjering tar ikke lang tid. Valkene er borte og øynene hennes er grønnere…
– Hun er fornøyd?
– Veldig… puppene er også litt større… jeg gleder meg til i kveld..
Min venn Ralf ringte nettopp. Uten innledning spurte han:
– Lest VG?
– Tror jeg vet hva du tenker på.
– Middelaldrende, norske kvinner som reker omkring på asylmottak og ser etter unge asylsøkere å tre seg nedpå. Sjokkerende. De benytter seg av sine posisjoner og presser unge, traumerammede menn til sex.
– Så så, de får jo noe igjen for det, da.
– Klær, lommepenger, restaurantbesøk og sånt?
– Ja, og disse kvinnene tar seg av økonomien deres, lærer dem norsk, sender søknader for dem og ordner opp. Noen av dem har kanskje aldri spist med kniv og gaffel, det lærer man på restaurant. Disse damene driver med integreringsarbeid. De er idealistiske og svært inkluderende. Ingenting er vel mer inkluderende enn å slippe noen inn i seg. Når Øydis åpner seg nedentil og trekker deg inntil seg… da føler du deg ganske velkommen, gjør du ikke?
– Mmm… har ikke tenkt slik på det.
– Venstresiden, især kvinnene der, sier jo hele tiden at integrering av innvandrere går bra, at tiltakene virker og sånn. Karin Andersen i SV synes det er så bra at hun gjerne vil ha flere innvandrere til landet.
– Du tror ikke at hun…?
– Det har jeg ingen formening om, men det synes ganske opplagt at noe av integreringsarbeidet i Norge er skjult, drevet av idealistiske kvinner hjemmehørende på venstresiden.
– Javel…
– Og de gjør det uten å ta seg betalt. Tvertimot, de tar med seg disse stakkars unge mennene med seg hjem, gir dem mat og trøster dem…
– Vel..
– Jeg skjønner godt at venstresiden ikke vil ha fokus på denne delen av integreringsarbeidet. Ingen har lyst til å stille opp i Dagsnytt 18 og forsvare disse tiltakene. Folk har jo en tendens til å misforstå, dømme…
– Tror du disse kvinnene er politikere?
– Har du hørt om kvinnenettverket til Arbeiderpartiet?
– Såvidt.
– Det nettverket er landsomspennende og Anniken Huitfeldt leder det. De damene er overalt… og asylmottakene er jo også spredt vidt omkring. Men dette er bare spekulasjoner…
– Men det kunne vel holdt med en god klem og vennlige ord?
– Hehehe… du er søt, Ralf. Det er ikke det de gutta trenger. De kommer fra land der alle jentene går med hijab, niqab og heldekkende klær… der mennene vokter kvinnenes kjønnsorganer som det var gullbeholdningen i Fort Knox. Men sånn er det ikke i Norge.
– Sant.
– Her i landet er vi liberale, jentene kler seg som gatetøser og går ikke av veien for et og annet one night stand… noen av dem har til og med sex på TV. Hva mer er: Hvor mange land i verden har en kulturminister som har gått i bresjen for kornåkersex med tenåringsgutter? Sex er en viktig del av livet… følgelig også en viktig del av integreringsarbeidet. Disse unge asylgutta må lære seg at her i Norge gjør vi ting annerledes. Vi snakker norske verdier.
– Jo, ja..
– Hørt om Maslows behovspyramide?
– Såvidt.
– I den er sex blant det mest grunnleggende, som mat og drikke og sånn. Klart det er viktig å dekke de mest basale behovene når man kommer til et helt fremmed land.
– Joa…
– Kvinner er kloke, især de middelaldrende. De er mer sosiale enn menn, har mer empati og de vet hvordan man sprer varme og vennlighet, slik at folk føler seg sett og ivaretatt på en god måte. Disse kvinnene er uselviske og gjør en sabla god innsats til beste for landet
– Hva tror du Sylvi Listhaug sier om denne integreringspolitikken?
– Hun er en surpomp og blir sikkert veldig sjokkert og indignert, men dette er et konsept som funker, og det er jo sånne ting FrP etterlyser hele tiden… pragmatisk handlekraft.
– Du mener at man må knuse noen egg for å lage omelett?
– Nei, treretters på restaurant og etterpå kler man av seg og spriker med beina…
Min venn Ralf ringte i går kveld. Som oftest pleier han ringe om noe viktig, men han åpnet slik:
– Du har skrevet om en venn du har. Ramzi. Trodde ikke du hadde venner, jeg – bortsett fra meg. Hvordan ble du venn med en muslim?
– Vel, jeg var ung og naiv den gangen, sju-åtte år siden. Det var noe Antirasistisk Senter satte igang, Tea Time, kalte de det… hyret inn prinsesse Mette Marit og dronning Sonja som frontfigurer. Meningen var å drikke te med muslimer og bli bedre kjent… fjerne fordommer og sånn. Jeg var hjemme hos Ramzi, kona og de åtte ungene deres. Jeg liker ikke te, men de hadde kaffe.
– Artig. Ble du kvitt fordommene?
– Som dugg for solen. De ble erstattet av visshet. Men du ringer vel ikke for å snakke om Ramzi?
– Nei, jeg er fortvilet. Trøbbel på jobben.
– Ugreie på lærerværelset, igjen?
– Ja, alle er opptatt av neste års Melodi Grand Prix, det skal arrangeres i Tel Aviv.
– Å??
– Ja, jeg visste ikke det, jeg bryr meg ikke døyten, det er jo hovedsaklig kvinner og homofile som er opptatt av Melodi Grand Prix.
– Hehehe.. og alle på lærerværelset er..
– … nettopp, og alle var skikkelig grinete… ja, du vet.. Israel og Palestina. De mente at Norge bør boikotte arrangementet…
– Kinkig konflikt de har der nede.
– De ville vite hvordan jeg ser på dette.. hvor jeg står i konflikten mellom arabere og jøder…
– Uffda.. ikke si at du var ærlig igjen?
– Jeg fortalte at jeg er oppvokst i pinsemenigheten og ble mildt indoktrinert av faren min.
– Du lærer visst aldri.
– Jeg sa at det ikke stikker så dypt og at jeg egentlig ikke er så interessert. Jeg forsøkte å forklare det med nordmenns forhold til britisk fotball.
– Jeg lytter.
– Det er jo sånn at mange unge gutter velger seg et favorittlag i England, la oss si Crystal Palace… ja, så bytter de aldri lag…og da mener jeg aldri.
– Jeg har vært Millwall-fan siden 4. klasse. Lenge siden jeg visste hvilken serie de spiller i, men jeg er Millwall-fan… til jeg dør.
– Nettopp. Slik er det med Israel/Palestina-konflikten, også. Selv om jeg driter i hvordan Crystal Palace gjør det, er jeg allikevel fan. Bare er sånn.
– Skjønte jentene allegorien?
– Niks, de ble sure og plutselig svært fiendtlige, spesielt Bodil, hun med Sigrun Berg-skjerfet, vet du. Hun er medlem av Palestina-komiteen og trolig i overgangsalderen.
– Ups…
– Av og til har jeg med en avocado, som appendix til nistepakka.
– Ja?
– Bodil kastet seg over den og hevdet at den er produsert i Israel. Det var nytt for meg, men det har seg slik at Palestina-komiteen boikotter alle varer fra Israel, vet du…
– Aj aj aj.. hvordan gikk det? Kom du deg ut av knipen?
– Jeg prøvde… jeg sa at jeg gjerne vil kjøpe palestinske avocadoer, eller andre importvarer fra Palestina, men da ble hun enda surere…
– Hehehe… vel, palestinerne eksporter jo henimot ingenting.
– Det ble ganske uggen stemning, og jeg var glad da det ringte inn til mattetime…
– Og nå vil du ha råd om hvordan komme deg ut av uføret?
– Om du har noen…
– Vel, du kan selvsagt si at du har satt deg grundig inn i konflikten, både historisk og nåtidig… og at du har skiftet side… blitt Palestina-fan. Be om godt vær, men så horete er du kanskje ikke?
– Om jeg kan unngå det…
Jeg tenkte meg om drøyt tre sekunder og sa:
-Jeg har det. En litt mer offensiv variant. Du forteller kollegene dine at du har satt deg inn konflikten, kommet på andre tanker og gjerne vil ha skolen til å arrangere en palestinsk uke, med palestinsk mat og arabisk kultur og hele sulamitten… du sier at du allerede har ringt noen lokaljournalister som synes dette er meget interessant og gjerne vil intervjue skolens ledelse og vinkle det opp mot Operasjon Dagsverk og Palestina-komiteen og de dumme ungfrepperne som vil boikotte OD fordi de mener hele innsamlingen er antisemittisk, eller noe i den duren..
– Javel?
– Viktig at du bruker ordet antisemittisk, da får kollegene dine kuldegysninger. Selv Bodil med Sigrun Berg-skjerfet vil nok kvie seg, og alle de andre vil begynne å fumle med mobiltelefonene sine, eller gå på do.
– Og??
– Det blir ikke no’ Palestina-uke, men du er plutselig den fremste Palestina-vennen i flokken. De andre vil skjemmes og aldri mer bry seg med at du spiser avocado fra Israel.
– Du er gennnial, Torjus. Aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg.
– Ikke jeg heller…
Telefonen klemtet. Min muslimske venn – Ramzi. Jeg lot telefonen ligge. Hadde ikke så lyst til å snakke med ham. Jeg begynner sant å si bli litt lei jødesnakket hans. Jeg tror han overdriver litt, er ikke så sikker på om all ondskapen i verden er jødenes verk. Begynner å tvile.
Litt usikker på dette om Jo Benkow, også… at han lever og driver et hemmelig jødekontor i Stortingets kjeller. Jeg heller nok mer mot det som står i wikipedia… at han døde i 2013.
Det ringte igjen. Ramzi. Jeg lot det ringe. Da han ringte for tredje gang, svarte jeg. Han hørtes gretten ut.
– Hvorfor tar du ikke telefonen, satt du på do… diaré?
– Ehh.. jeg var ute i hagen en tur, plukket epler.
– Du må ta med deg telefonen når du går ut. Alle gjør det.
Jeg svarte ikke. Taushet. Den ble påtrengende, og jeg brøt den med forsøk på å så tvil om sannhetsinnholdet i hans historie om Benkow og hans jødekontor.
– Du er så naiv, Torjus. Du aner ikke hva som foregår. Jerry Seinfeld og Steven Spielberg er observert sammen med Benkow. Det er ganske opplagt at de planlegger å kuppe Norsk filminstitutt, sa Ramzi og redegjorde videre for Benkows siktemål om å bli administrerende overfotografmesterdirektør for alle norske spillefilmer. Han henviste til Benkows fotografutdannelse.
– Olof Palme er også regulær gjest hos Benkow.
– Hææ… Palme har vært død i 32 år.
– Hehehehe.. jeg må le. Du er så godtroende, Torjus. Palme er jøde. Han ble ikke skutt og drept. Det hele var fingert og arrangert. En time etterpå satt han på et El Al-fly på vei til Tel Aviv.
– Nei, nå må du..
– Hvem har sett liket av Palme? Har du sett noen obduksjonsrapport? Hvorfor tror du tullebukken Hans Holmér ble innsatt som etterforskningsleder… hææ? Fordi man ville oppnå og opprettholde absolutt kaos og følgelig intet resultat. Det lyktes.
– Ehh….
– Palme er sionistenes yppersteprest, og han er statsminister i Israel. Benjamin Netanyahu er bare en marionett.
– Men Palme var jo sosialdemokrat, fredsforkjemper, Palestina-venn og kompisen til Yassir Arafat. Og hva med blodet på fortauet i Sveavägen?
– Jeg må le igjen, du vet ingenting. Jøder er skitne hunder som seiler under falskt flagg, og blodet i Sveavägen var fra et lam slaktet på jødisk manér. Palme er hardkokt sionist, det var han som beordret drapet på Yitzhak Rabin i 1995. Palme hater arabere og ville ikke ha noen fredsavtale.
– Ramzi! Palme var ikke jøde.
– Har du sett bilder av Palme, nesa hans og det slu slangeblikket? Han fulle navn er Sven Olof Joachim Palme. Noe skurrer, ikke sant. Joachim er et hebraisk navn. Mora hans var fra Latvia, der fantes nesten ikke annet enn jøder. Du må lære deg å legge sammen to og to.
Jeg begynte å bli litt matt i pannelappen og sa jeg måtte runde av samtalen… at jeg ventet telefon fra min grandtante Tutta.
– Vil du ikke vite hvorfor jeg ringte?
– Ok.
Ramzi fortalte at han etter en dusj forleden hadde steget ut på badegulvet og sklidd, slått bakhodet i guvflisene og besvimt. Kraftig hjernerystelse og sykehusinnleggelse.
– Uffda, Ramzi.. det var leit, men du er kommet til hektene?
– Noenlunde. Legen sa jeg hadde flaks, det kunne gått verre. Jeg kunne dødd.
– Det var vått på gulvet, da?
– Flisene er produsert i Israel – for eksport.
– Hæææ…
– Eneste forklaring. Flisene er høyst sannsynlig overflatebehandlet med avansert nanoteknologi, som med tiden endrer flisenes optiske egenskaper, slik at man feilbedømmer avstander og trår feil..
– Nei, nå må…
– Benekter du fakta?
– Litt fuktig på gulvet?
– Hør her… da jeg ramlet og slo bakhodet, så jeg stjerner…
– Javel, det er kanskje ikke uvanlig, ihvertfall ikke i tegneserier.
– Hva sa du?
– Stjerneserier.. mange stjerner etter hverandre.
– Jepp, og det var jødestjerner…
– Ehhh… javel, sikker på at det ikke var vanlige stjerner, da.. femtakkede, som man har på juletreet?
– Vi bruker ikke juletre! Tror du ikke jeg kan telle? Nei, det var jødestjerner, noen av dem var blå på hvit bunn.
– Okei..
– Trenger du flere bevis? Hvem er tjent med å lage et slikt nifst produkt, og hvem har muligheten til å lage det. Vent litt..
Jeg ventet og hørte stemmen til Ramzi bygge seg opp, decibel for decibel. Jeg hørte noe som falt i gulvet og noen som gråt. Lyden av et dørblad som smalt igjen. Stillhet. Etter en stund var Ramzi tilbake:
– Hvor var jeg?
– Ehhh… det var disse flisene…
– Ja, nettopp. Svaret på begge spørsmålene er jødene. De gjør jo alt de kan for å plage alle andre, og de er glupe… farlig intelligente.
– Jo, men…
– Hørt om askenasijøder?
– Ja.
– De mest intelligente jødene. Einstein var askenasi, trenger jeg si mer…
Verdens Gang er en svært viktig avis, derfor ikke til å undres over at redaksjonsledelsen slipper til skribent Guri Idsø Viken. Hun er en råtass med tastaturet, er opptatt av viktige ting og skriver mer enn forstandig om tidligere håndballspiller Frank Løke, som sist lørdag i TV2-programmet Skal vi danse iført ikke mer enn et Borat-kostyme gikk på parkettgulvet med dansepartner Tone Jacobsen.
I sitt debattinnlegg er Viken spot on, både stilistisk og innholdsmessig med “seksuell trakassering i beste familieunderholdningssendetid, da håndballspiller Frank Løke pressa den så godt som nakne kroppen sin mot sin forsvarsløse og hardtarbeidende dansepartner Tone Jacobsen.”
Ja, Tone Jacobsen var et forsvarsløst offer, det kunne alle se… og hun jobber nok altfor mye, også.. til bare å være 32 år.. og det er selvsagt skremmende å danse med en mann som er seks år eldre og bare iført Borat-drakt.
Dette forstår Viken og skriver: “Jeg skulle ønske at vi, etter en lang og viktig #metoo-periode, var ferdig med den tida da det var kvinner som ble utsatt for trakassering, som fikk tilbudet om krisehjelp og sluttpakke.”
Meget bra, Viken.. og nådeløst korrekt. Etter dansen med Frank Løke gikk Tone Jacobsen i krisesamtaler med TV2, og hun fikk tilbud om sluttpakke.
Jeg synes Viken er spesielt god og innsiktsfull når hun skriver: “Det er stort sett alltid et tegn på udugelighet når menn kler av seg, og vi bør ignorere dem i all sin uinteressanhet.”
Bortsett fra et litt kreativt ordpåfunn, endatil feilstavet, er dette meget godt. Man kan jo selvsagt lure på hvordan Viken ble mor til sønnen sin… var det via et glory hole, eller pleier ikke faren til sønnen hennes gidde kle av seg når han skal.. nåvel, dette er bare barnslig pirk. Jeg tar det tilbake.
Men altså: Meget godt, Viken. Alt i alt synes jeg Guri Idsø Viken skriver heidundrende godt og øksekvasst om et samfunnsproblem vi ikke skal kimse av: Harry menn som driter seg ut på TV.
For drøyt en uke siden skrev jeg – under tittelen Den mosaiske støvbelgen – litt om problemer tilknyttet reparasjon av bremsen foran på høyre siden av bilen min. Jeg overhalte bremsekaliperen i full fart, men fikk ikke festet støvbelgen ordentlig, den gled av.
Ettersom det er helt vanlig å gi jødene skylda for alle problemer i verden, gjorde jeg det; jeg mente at støvbelgen måtte ha vært produsert og solgt av jøder – med profitt og sabotasje som uhellig siktemål. Jeg snakket også med min muslimske venn, Ramzi – som var mer enn enig. Men etterhvert brukte jeg hodet litt og monterte belgen og stempelet i riktig rekkefølge, belgen først. Litt makt. Da satt den, gitt.
Jeg ble ganske flau og syntes jeg måtte ringe min venn Ramzi::
– Ramzi, det var ikke jødenes feil. Støvbelgen passer perfekt.
– Kanskje i dag, kanskje også i morgen.. men hva med neste uke, neste måned.. jødene er smarte, svært listige..de skjuler sporene sine hele tiden.
– Men Ramzi, jeg tror kanskje du tar litt hardt i. Tror du ikke jødene urettmessig blir mistenkeliggjort, forfulgt og plaget… i dag leste jeg et sted at antisemittismen blant muslimer i Europa øker, og at mange jøder har pakket kofferten, slik de gjorde på 30-tallet.
– Det er mye du ikke forstår, Torjus. Vi muslimer hegner om tradisjoner, og jødehatet har gått i arv i flere tusen år. For oss muslimer er antisemittisme viktig, det er som luft og kebab. Vi bare mååå ha det..
– Mener du at dere muslimer egentlig vil ha jøder rundt omkring?
– Ikke for mange selvsagt, men ja.. det er som imamen min sier… hat er viktig, og muslimer mååå hate vantro, og jøder er de mest vantro av alle.
– Men Ramzi… du sa til meg at det finnes over 700 000 jøder i Norge, det er vel å ta i litt hardt?
– Sa jeg det.. tja, men det er ihvertfall en halv million av dem her i landet. Det sier imamen min.
– Jaja, men jeg ser aldri noen jøder, jeg ser derimot mange muslimer overalt.. bortsett fra damemuslimer, da.
– Vi holder den hjemme, for å skåne dem for alle jødene som reker omkring.
– Nei, nå må du gi deg, Ramzi…
Jeg hørte en skarp, høy og hard stemme med mange hakkete konsonanter..
– Hva sa du?
– Det var bare Fayza, kona mi. Hun har mensen og prøvde å gå ut av rommet sitt..
– Ehhh.. nettopp..
– Hvor var vi… jøder, ja.. vet du at i kjelleren på Stortinget finnes et lite kontor som nesten ingen vet om.. et jødekontor. Hvem er kontorsjef? Det er Jo Benkow, den gamle jøden i Høyre… der smir han renker og intriger, koker sammensvergelser, klekker ut listige planer og driver lobbyvirksomhet… alt med tanke på den nye jødiske verdensorden…
– Nei, nå…
-… han bruker selvsagt ikke hovedinngangen. Han bruker en kjellerdør . En svart Mercedes henter og bringer. Etter hva jeg har hørt, er bilen registrert på Det Mosaiske Trossamfunn.
– Ramzi! Benkow er død. Han har vært død i flere år.
– Jeg må le. Du er så naiv, min venn. Søtt, men farlig. Det er farlig å være godtroende. Benkow lever i beste velgående og er nifsere enn noensinne. 94 år. Tenk på hvilken innflytelse han har. Han var jo stortingsrepresentant i nesten 30 år. Stortingspresident, også. Begravelsen var iscenesatt bløff, og kista var fylt med bedervet koshermat. Ikke engang kona kjente til opplegget. Hun sørget.
– Har du sett ham ankomme og forlate Stortinget?
– Nei, men mange har sett det. Han sniker seg ut og inn av bilen, prøver å skjule ansiktet, men han lykkes ikke alltid. En gang glemte han å ta av seg kippaen sin…
I dag våknet jeg tidlig, meget tidlig. Når jeg gjør det, gidder jeg ikke forsøke å sovne igjen. Jeg hadde såvidt rukket frokost – en boks pils – da telefonen ringte. Jeg så på klokka – 06.35. Jeg rapte og hadde selvsagt ikke tatt telefonen var det ikke for at mobildisplayet lyste RALF.
– Du er tidlig på’n, min venn… regner med at det er viktig.
– Jeg har et problem.
– Jeg lytter.
– Jeg er offer for no-platforming..
– Hæææ… sparetiltak i NSB?
– Nytt begrep for meg, gammelt innhold. Fingre i ørene. Utestengelse. Isfront. Kalde skuldre. Jeg har nesten ikke sovet i natt…
Noen husker kanskje at Ralf er lærer i ungdomsskolen og har norsk og matte som undervisningsfag. Han er meget glad i fagene sine, især norsk. Han trives, men påpeker tidvis kjønnssammensetningen i kollegiet, bare damer og en mann som spiser cæsarsalat, drikker grønn te, sykler med hjelm og liker å pusle med Den kulturelle skolesekken.
– Javel, er det damene på lærerværelset som er slemme? Tafset på noen av dem?
– Gudbedre nei… har du hørt om Sumaya Jirde Ali?
– Er ikke det hun som føler seg krenket det meste av tiden? Som er så sinna på alle som er lyse i huden? Fra Kongo, eller no’?
– Somalia. Hun er blitt et slags moralsk fyrtårn for venstresiden her til lands i alle spørsmål som har med innvandring, integrering, diskriminering og sånn. Hun har fått utgitt noen diktsamlinger, og skolen hadde kjøpt et klassesett av en av dem, Kvinner som hater menn. Tenkt brukt i samfunnsfagtimene.
– Hvorfor ikke Terje Tvedt?
– Hahaha… særlig. Vel, vi satt på lærerværelset og bladde i boken. Det var storefri. Noen hadde bakt eplekake. Fredag, vet du. Ganske hyggelig. Jeg er glad i eplekake. Med vaniljeis. Jeg var ikke så veldig engasjert, men jeg bladde litt i boka, leste litt hist og her…
– Hva syntes du?
– Jeg var ikke imponert, la den fra meg på bordet og konsentrerte meg om kaffe, kake og is og henga meg til tanker om de nyeste overgangene i fransk fotball. Stemmene omkring meg var bare en fjern lydkulisse.
– La meg gjette.. du ante fred og ingen fare?
– Korrekt. Langsomt gikk det opp for meg at alle stemmene var forstummet. Noen sa navnet mitt. Jeg kravlet ut av meg selv og alle så på meg. De ville vite hva jeg syntes om diktene, ettersom jeg har hovedfag i norsk og mellomfag i litteraturhistiorie. De satt ytterst på pinnestolene sine og var fulle av eplekake og forventning.
– Uffda… du buste ut?
– Ja… det bare kom. Glemte meg helt og ga utrykk for mine inntrykk av det jeg hadde lest…
-… og det var ikke bare positivt?
– Jeg var ærlig.
– Ærlighet lønner seg sjelden Ralf… på tide å bli voksen.
– Damene satt ikke lenger ytterst på stolene sine, de satt bakpå og kikket på hverandre. Håndarbeidslæreren – som er kraftlesbe og aldri tar av seg Sigrun Berg-skjerfet sitt – doblet pannerynkene sine og ba om nærmere begrunnelse. Hun virket nokså aggressiv. Tror hun er i overgangsalderen.
– Greit at jeg ler litt?
– For all del… vel, jeg utdypet kritikken. Jeg har jo litt peiling på lyrikk. Antar at jeg ble litt revet med og sa at å kalle Ali for poet er sammenlignbart med å forveksle en bilmekaniker med en hjernekirurg. Avslutningsvis sa jeg at hun nok aldri hadde blitt utgitt var det ikke for hennes perfeksjon av offerrollen og den politiske korrektheten som hjemsøker vårt land.
– Du slette tid. Ble det bråk?
– Det ble stille, så stille at man kunne høre en flue fise. Resten av dagen var jeg nitrogen, oksygen og argon…
– Gruer deg til mandag?
– Jeg trenger gode råd.
– I farten ser jeg to alternativer. Det første er langsiktig, passivt og ganske behagelig. Du bruker fantasien din og får fjorten dagers sykemeldingmelding. Når du er tilbake, er det meste glemt.
– Det andre.
– Kortsiktig og aktivt. I dag skaffer du deg Alis samlede verker og rabler ned en ganske positiv anmeldelse med snev av faglighet. I storefri mandag serverer du den med ydmyk etterpåklokskap og sjokoladekake pyntet med søte seigdamer.
– Du mener at jeg skal ljuge så det renner av meg?
– Selvsagt. Det er det som funker. Det er slik du lager god stemning…
Ingenting varer evig, ei heller den høyre bremsekaliperen foran på bilen min. Stempelet hadde sluttet å trekke seg tilbake etter nedbremsing slik at bremseskiva ble temmelig varm og jeg ikke trengte bremse foran lyskryss.
Vel, en bremsekaliper er teknisk like avansert som en klesklype. Den er lett å demontere, bare to skruer og en bremseslange. Stempelet får man ikke ut uten videre, men naboen har luftkompressor.
Etter en snau halvtime var kaliperen demontert. Stempelet var blankt og fint, bare litt ubetydelig gravrust ytterst. Noen tror at selve stempelet er helt avgjørende for en kalipers funksjon, andre tror ingenting og en og annen vet at det er pakningen som sitter i et spor i sylinderen som gjør susen. Den forhindrer lekkasje, og den reduserer stempeltrykket på bremseklossen når bremsepedalen er deaktivert.
Jeg dro til en bildeleforhandler og kjøpte et reparasjonsett: Pakning, støvbelg og lufteskrue med støvhette.
Hjem igjen. Pusset sylinderen med slipepapir 1200…bare noen strøk. Stempelet var så lekkert at jeg ikke hadde hjerte til annet en å kjærtegne det med en bomullsfille.
Jeg dyppet den nye pakningen i bremsevæske og plasserte den i sporet sitt. Jeg fant frem støvbelgen og ble øyeblikkelig betenkt. Hvordan i heiteste glohaugen skulle den kunne monteres slik at den ville holde seg på plass og ikke skli og dermed eksponere stempelets blanke stål for vann, luft, salt og sluttelig rust? Kaliperen hadde ikke noe spor hvori gummibelgen kunne festes.
Vel, jeg tredde støvbelgen på så godt jeg kunne og monterte kaliperen. Kanskje bremsestempelets dynamikk og belggummiens elastikk tilsammen ville utgjøre en høyere enhet, slik at det ville fungere?
Jeg fikk tak i nabodamen, plasserte henne bak rattet og ba henne bremse når jeg sa “ja” og slippe opp når jeg sa “slipp”. Jeg luftet bremsene. De funket, men så var det bare det at støvbelgen slapp taket og fulgte med sylinderen. Altså: Bremsen ville fungere ganske greit et par dager, men så ville det danne seg rust og stempelet ville bli like ubevegelig som et stilleben av Henri Matisse.
Nå ble jeg ganske grinete. Hvordan er det mulig å produsere noe så prosaisk som en rund gummidings som ikke er mulig å feste slik den er ment?
Jeg tenkte mye på dette. Jeg tenkte meg mange muligheter, uten å finne en forklaring. Jeg tenkte mer og resonnerte litt omkring hvem som har for vane å stikke kjepper i hjulene for folk flest. Etter masse tankearbeid fant jeg tilslutt svaret, det eneste sannsynlige, det fikk alt til å gå opp, som en perfekt kabal:
Jødene. Selvsagt.
Det er bare jøder som kan klekke ut en slik ond plan: Lage reservedeler som ser tilforlatelige ut, men som ikke fungerer når de blir montert. Masse arbeid bortkastet, og penger ut av vinduet.
Alle vet jo at jøder over hele verden samarbeider om å gjøre livet surt og uutholdelig for alle oss andre. Bare spør araberne. Man kan si mye rart om arabere, men de er minsanten skarpsindige hva jøder angår, og de kjenner igjen en jødisk konspirasjon når de ser en… det er både sikkert og visst.. og Sions vises protokoller er ennå fast inventar i araberes bokhyller. De er noen smartinger, araberne.. de lar seg ikke lure av at protokollene ble ansett som falsum i 1921.
Jeg spurte meg selv: Inngår så små ting som sabotasje av bremsedeler i den store jødiske sammensvergelsen som hjemsøker hele den vide verden, fra Los Angeles til Vladivostok. Tja, hvorfor ikke.. mange bekker gjør en står å… det vet alle som har opplevd flom i april.
I forrige uke slet jeg fryktelig med å åpne en boks sardiner. Den lille åpningsringen brakk av, og jeg måtte til med en Leatherman-kniv. Jeg fikk opp lokket, men ikke uten å skjære meg til blods og søle til skjorta mi med olivenolje. Vet dere, kjære lesere, hvor vanskelig det er å fjerne olivenolje fra en hvit skjorte?? Kanskje ikke, men hva med jødene?
Jeg er glad i sardiner, og det er Bjelland som produserer dem. Jeg guuugla litt og fant at det opprinnelige siddisforetaket Bjelland allerede i 1902 åpnet kontor i New York. New York!
Ved en tilfeldighet kom jeg til å se nærmere på støvbelgen til kaliperen. Den var merket med bokstaver og nummer. Serienummeret sluttet med 8491 og første, tredje og femte bokstav – J R W. Man skal være ganske tett i pappen for å ikke skjønne hva det betyr: Jews Rule the World.. og 8491 baklengs er 1948, året da nasjonen Israel ble proklamert. Case closed.
For å være helt sikker ringte jeg en muslim jeg kjenner godt. Han heter Ramzi og anser seg som en kapasitet i jødespørsmål. Han fjernet all tvil:
– Typisk jødisk. Slik har jødene holdt på i flere tusen år. Ikke glem at de drepte Jesus, og i alle år siden har de jaktet på kristenmannsblod. Heldigvis er jeg muslim, men alle vet at jødene opp gjennom historien har fanget små, kristne barn, drept dem, laget hull i dem og slurpet i seg blodet deres med sugerør. Kristenblod innbakt i usyrnet brød er forresten en jødisk spesialitet. Du har sikkert hørt om alle barna som ikke dukket opp i klasserommene ved skolestart i år. Hvor tror du de har tatt veien? Jeg synes politiet burde ta en prat med Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo. Du vet vel at kristenmannsblod er obligatorisk ingrediens i jødenes påskemåltid?
– Men det er ikke påske nå.
– Har du hørt om frysere?
Er det noen jeg stoler på, er det muslimer. De har alltid vært klarsynte og konsekvente i jødespørsmål, også da de sluttet seg til Hitlers jødepolitikk og ikledde seg SS-uniformer og jobbet lange dager med sikte på å fjerne alle verdens jøder fra jordens overflate.
Man må stole på Martin Luther, også. Han var teologiprofessor, tok et oppgjør med pavekirkens avlatspraksis og etablerte den luthersk-evangeliske kirke. En klok og lærd mann. Alle vet at menn blir klokere med alderen, og når de blir veeeldig gamle, er de så kloke at det nesten ikke går an. Luther var en moden mann da han sa: “Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslager som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.”
Noen vil spørre: Hva er en ekte jøde? Svaret er selvinnlysende. En ekte jøde er falsk. Falskhet er jødens kjennetegn.. og ettersom alle jøder er falske, finnes ingen uekte jøder. Det har jeg hvertall lest et sted.
Jøder er jøder. De kan aldri bli noe annet. Men så kom jeg til å tenke på at i Norge ikke finnes mer enn cirka 2000 jøder. Hvordan kan 0,037 prosent av befolkningen lage så mye krøll? Jeg ringte min venn Ramzi, jødeeksperten.
– Jeg må le, sa han og lo. Videre fortalte han at tallet 2000 bare er ondsinnet sionistpropaganda utpønsket av MIFF i samarbeid med Det Mosaiske Trossamfund og israelske myndigheter herunder også Mossad.
– Du må multiplisere det tallet med et kjempestort tall, det er flere jøder i Norge enn muslimer, jeg vil anta ca. 700 000. Jødene har jo tre tusen års erfaring med å snike seg omkring og skjule seg. Bare tenk på hvordan jødene gjemte seg bort under krigen. Anne Frank og hennes familie gjemte seg i en bygård i Amsterdam flere år før tyskerne oppdaget dem. Sannsynligvis har du jødiske naboer, men de later som om de er helt vanlige mennesker. Jeg håper ikke du har brønn, jødene er jo kjent for å forgifte brønner, det har de syslet med lenge før Muhammed ble født. Forresten… hva slags nese hadde han som solgte deg bremsedelene?
– Ehhh…
– Lang og krum, og nestippen på nivå med underleppa?
– Ehh.. vel…
– Ja, der ser du… den evige jøde. Du skal se at virksomheten hans snart opphører. Jødene beveger seg hele tiden, vet du…. snart her, snart der.. hvileløst reker de omkring i ly av mørket… krumneser, dårlig ånde og slappe ryggrader… selger ubrukelige produkter til blodpriser.. evig jakt på profitt og fortjeneste. Ågerkarler og rentenister. De er verdens aller mest ondartede kreftsvulster, de er som bakterier, kakerlakker og rotter…
– Men jeg bør vel dra tilbake og reklamere?
– Ligger butikken litt sånn for seg selv i lite trafikkert område? Luktet det vondt i butikken? Løk stekt i olje?
– Njæææ…
– Der ser du. Du bør la det være. Du risikerer å bli drept og årelatet… du vet, kristenmannsblod. Vel, nå må jeg nesten runde av… må rekke fredagsbønnen. Men ikke glem å bidra til Operasjon Dagsverk, da – pengene går til en god sak…
