Skoleskyting er en amerikanske spesialitet. Det skjer så ofte at folk tenker: Jaja, det var ukens skoleskyting, håper det går litt tid til neste.

Men det går aldri lang tid. På’n igjen … det skjer omtrent slik hver gang: En mistilpasset og svært sint ung mann, oftest tidligere elev, tar seg inn på sin gamle skole midt på dagen og blaffer ned så mange han greier… før politiet ankommer og skyter ham i fillebiter.
Tilgang til våpen ække no problem i USA. Våpenkjøp byr sjelden på forviklinger, det er omtrent like problemfritt som å kjøpe cheeseburger med alt tilbehør… og er du pengelens, er det bare ta seg en runde hjemme hos mor og far, mange amerikanske hjem er stuvende fulle av skytevåpen av alle slag, de ligger strødd vidt omkring, hist og her, som det var bøker eller kulepenner. Bare å fylle skolesekken og gå trøstig i vei mot skolen.
Mandag i denne uken fikk denne gamle og helt vanlige skoleskytehistorien en tvist. Audrey Elizabeth Hale (28) bodde hos foreldrene sine, men de hadde kanskje ikke skytevåpen liggende. Hun måtte shoppe. På lovlig vis kjøpte hun ikke mindre enn sju skytevåpen. Tre av dem hadde hun med seg da hun tok seg inn på sin tidligere skole – en kristen privatskole i Nashville – og drepte tre barn og tre voksne.
Politiet rykket ut og skjøt Hale, slik at hennes forvirrede sjel unnfløy henne. Oppsummert: Sju lik.
Det som skiller denne skoleskytingen, er Hales kjønnsidentitet. Hun startet opp som pike, men det er rart med det, årene går og etter avisskriverier å dømme, fant hun seg ikke helt til rette som kvinne.  Hale var nok ikke så opptatt av negllakk, løsvipper og raffinert undertøy .. hun var, etter sigende, transperson. De hersker tvil om hun var en hunn, eller en hann. Vi får nesten si hen.
Det amerikanske samfunnet flommer over av skytevåpen. Amerikanerne vil ha det slik, og skoleskyting er en del av prisen de gjerne betaler. Amerikanere flest synes det er greit. Således ingen grunn til å tro at skoleskyting forsvinner. Det er tradisjon, som skoleball og Super Bowl.
Det startet i 1927: Et skolestyremedlem i Michigan tok livet av 38 elever og seks voksne, deriblant kona si.
I 1966 innledet 25 år gamle Charles Whitman den moderne og klassiske skoleskytingen. Han skjøt og drepte 16 mennesker på universitet i Texas (Austin). I forkant hadde han avlivet både mor og kone.
Siden har det gått over stokk og stein, over alle hauger og nedigjennom dype daler. Skoleskyting er kommet for å bli, akkurat som mobiltelefoni. Hvis vi forutsetter at ingenting er så galt at det ikke godt for noe … ja, da er det kanskje helt greit at skoleskytteres kjønnsidentitet er noe uklar. Audrey Elisabeth Hale var kanhende helt i villrede om eget kjønn.
Konklusjon: Trans am. Audrey Elisabeth Hale bidrar til å integrere alle som finner seg til rette i den mangfoldige gruppen benevnt LGBTQ+… ja, det viser seg at også en transperson kan begå skolemassakre – som jo er amerikansk tradisjon, akkurat som kalkun på Thanksgiving Day.

Her forleden sto jeg og ventet utenfor Norges største jernbanestasjon. Jeg ville føre min lille leserskare slemt bak lyset om jeg påsto at jeg hygget meg. Det er kjedelig å vente, især i blygrått lavtrykksområde – uten paraply.
Jeg slentret omkring meg selv og syntes tiden gikk så sakte at jeg forsøkte å mane frem minneverdige stunder fra et ganske langt liv og såldes korte ned tiden, men innskuddene i minnebanken ga liten avkastning denne dagen og jeg kom ikke i hu annet enn sist gang jeg henga meg til det ganske monotone studiet av to lus’ aftenstur på en tjærekost.
Jeg ventet og ventet… nei, ikke på Godot, som utenforstående skjemtegauker kanskje ville gjettet. Hvem jeg ventet på? Ingen relevans for denne lille historien, men av og til er man heldig, stundimellom skjer uventede saker og ting som fyller ventetid med mening, eller adspredelse. Ja, adspredelse er rette ordet.
En mann kom gående mot meg. Mørk i huden. Melaninrik er nok, etter hva jeg har bragt i erfaring, den rette og mest korrekte termen. Min første tanke var at han livnæret seg ved teppesalg; han bar på et teppe, og jeg tenkte han ville forsøke å selge det til meg.
Han stoppet bare et par meter fra meg, og det var først da han rullet ut teppet og senket seg ned på kne, jeg forsto at han var muslim. Teppekantene løp noenlunde parallelt med kantene på rabatten han satt på og jeg sto på. Jeg stusset litt over dette forhold.
Jeg registrerte intet kompass innvevd i teppet, ei heller så jeg at mannen fra noen lomme hale opp et kompass for peiling av himmelretninger. Han lot simpelthen rabattens lengderetning bestemme kursen.

Riktignok hadde han ryggen vendt mot Nordmarka, men hvordan kunne han være sikker på at han vendte sitt salige åsyn mot muslimenes helligste tettsted. Hva er sannsynligheten for at rabattens tenkte forlengelse treffer Mekka?
Jeg resonnerte som så at dette er jo ren slump, ikke slike omtrentligheter som erfarne husmødre gjør anvendelse av når de tilvirker velsmakende måltider og baker søte kaker … det pleier gå bra. .. men dette, dette er mer enn slump, og muslimer tar jo troen sin på største alvor og jeg har forstått at det i denne religionen ikke gis store rom for avvik og slinger i valsen.

Han bøyde seg fremover. Rumpa høyt i marsværet og nesa i teppeveven.Jeg tenkte som så at dette kan jo gå aldeles galt. Profeten Muhammeds hellig ånd er jo overaltiverdennærværende, men trolig med fast bopel i Mekka. Alt i alt vil den nok registrere hvem som til enhver tid ber, hvorfra og om bønnene når frem, eller om de er så halvhjertede at de ramler ned i Middelhavet et sted og blir ført bort med bølgene og knust mot Sorrento-kystens harde klipper.
Hva verre var: Tenk om denne mannen med sitt bønneteppe er så langt ute av kurs og bønnen så slapt fremført at den bommer med flere tusen kilometer og treffer et horehus i Hamburg, eller en nudistrand i Napoli, eller kanskje det aller verst tenkelige: En homsebar i Tel Aviv.
Bekvemmelighetshensyn, dette med rabatten som veiledende retning? Eller ramadans selvpåførte spiseforstyrrelse? Det er jo slik at muslimer – for å tekkes Muhammed – hverken spiser, eller drikker når de kan skjelne mellom en hvit og en svart tråd. De må spise om natten, og det går jo ut over søvnen.
Kan det være sterkt redusert næringsinntak og lite søvn som forårsaker nedsatt hjernefunksjon, som igjen bevirker sløv og ubetenksom navigering?
Jeg vurderte å prikke ham på ryggen og ta opp dette med ham, før Muhammed noterte seg bommerten og målte ut passende streng straff, men akkurat da hørte jeg et skarpt bilhorn bak meg.
Jeg syntes tiden hadde gått så altfor fort, det var ikke lett å rive seg løs, men jeg kunne ikke la henne vente…

Hvem kjenner fedre bedre enn deres døtre? Svaret på dette spørsmålet bevirket overrekkelse av en bok her forleden:
– Pappa, jeg har tatt med denne til deg. Jeg er sikker på at den faller i smak. Jeg er så sikker som man kan bli på en dag i mars, eller en hvilken som helst dag en annen måned dette året og årene som kommer.
– Ååå?
– Jupp, dette er noe for deg, pappa. Jeg kjenner deg … og humoren din.
Jeg takket og var rørt. Man blir jo beveget av en datter som tenker på faren sin og bringer en gave sånn helt uten videre.
Nå vil mange kanskje tro at denne lille teksten skal handle om en far og en datter og båndene imellom … nei, det skal handle om boken jeg fikk. Jeg er ikke litteraturkritiker, har ikke i min portefølje fag fra universitet som gir meg kompetanse og autoritet til å mene noe om en skjønnlitterær bok, men det gir jeg faen i. Dette er boken:

Ytre ramme: Island. En mann halvveis i livet hensleper sine dager på en psykiatrisk avdeling, etter å ha gitt opp tilværelsen og latt alt skure. Det meste av tiden tilbringer han i en seng, i et lite rom. En Ikea-stol er forøvrig rommets eneste møbel. Den er tiltenkt besøkende, men er alltid tom.
Den deprimerte mannen har en gammel venn, som bestemmer seg for å komme på besøk. Det gjør han, og de to finner en slags tone i all miseren … men… ja, det er et stort men her, en dame. Hun er sykepleier og anser den deprimerte mannen som sin helt personlige pasient, ikke i den forstand at hun er sprengfull av omsorg for den ulykkelige og vil ham vel, få ham frisk, slik at han kan gå ut i livet igjen, full av lise og lyst.
Niks, hun er ond, meget ond. Hun opererer langt utenfor randsonen av sin stillingsinstruks. Hun er voldelig og går omkring med et ris hvori montert et elektrovåpen. Hun liker ikke at vennen besøker sin deprimerte venn, hun misliker det så sterkt at hun går til håndgripeligheter. Ingen voldsvariant er henne fremmed. De to mennene kaller henne Madame Riskvist, eller bare madamen.
Etterhvert forstår den deprimerte mannen at han må ut av denne psykiatriske anstalten før han blir splitter pine og går helt til grunne. Hans venn – som ei heller føler seg helt i takt med livet omkring – sier seg enig. De utarbeider en enkel plan og gjør et rømningsforsøk, som på brutalt vis forhindres av Madame Riskvist.
Nytt forsøk. De lykkes, kommer seg avsted i en bil, og den deprimerte ser straks lysere på livet – en stund. For det har seg slik at madamen er av helt spesiell støpning, og ingen kan forstå hvordan hun har fått jobb på en psykiatrisk avdeling, men det har hun fått og nå vil hun ha fatt i pasienten sin, hennes helt personlige pasient. Ingen gitt å forstå hva som driver henne. Hun er et sort hull.
Birgissons roman er som en ellevill roadmovie. To sakesløse og helt harmløse menn, begge litt ute av kurs, på flukt til noe, fra en gal og grenseløs kvinne. De flykter, over hals og hode, med den fæle Madame Riskvist hakk i hæl. Ved griseflaks og litt kløkt greier de to mennene å fange henne og anbringe henne i en kiste. De tar henne med, men tør ikke et øyeblikk slippe henne løs. Hun er som en klapperslange.
Ja, det er morsomt .. men denne romanen handler strengt tatt om tilværelsens uendelige mangfold av indre og mørke omstendigheter. Den handler om jakten på frihet og mening, og om individets plass. En dyp roman, vil noen si.
Birgisson greier å inntulle et svært alvorlig tema i surreal komikk, og noen ganger kan man ikke annet enn undres på om han tidvis, innimellom skriveøktene, går på sopptur.
Historien ender på Kolbeinsøy, Islands nordligste punkt. Bortenfor sivilisasjonen. Stor dramatikk, strabasiøs sjøferd og kaldt, nådeløst saltvann.
Fant de to mennene friheten? Hvordan gikk det med Madame Riskvist, dette skakkjørte og umenneskelige menneske? Noen vil kanskje lese boken, jeg vil ikke røpe mer. Jeg er da ikke slem og ond.

FN har undersøkt hvor lykkelige folk er rundt forbi i hele verden. De lykkeligste menneskene bor i Finland. Danmark er på andreplass, Island på tredje. Dernest Israel, Nederland, Sverige og: Norge – på 7. plass.
Hmm… burde ikke vi i Norge være de lykkeligste i verden? Jeg synes det. Hvorfor er vi ikke det? Kanskje fordi vi er bortskjemte, blaserte. Har vi mistet evnen til å verdsette de nære tingene i livet?

La meg fortelle en historie, fra en svunnen tid. Kjæresten min og jeg var på helgetur på landet. Oktober. Fårikål, karamellpudding til dessert. Øl og børst og fete oster i assortert utvalg henimot midnatt.
Omtrent midt på dagen etter måtte jeg på do. Jeg kjente at noe stort var i emning. Røffe rier. Det presset på. Jeg var oppglødd, skjønte at det var tale om en sjelden variant, som kanskje bare dukker opp hvert tiår, eller sjeldnere.
Jeg presset på, presset og presset. Jeg svettet og tok i bruk hele kroppen i utdrivningsfasen. Plutselig løsnet det. Plask. Jeg slappet av og lot forløsningen gå sin gang.
Det tok tid. Det varte og rakk. Tror det må ha tatt bortimot 30 sekunder. Jeg har ikke for vane å studere nytilvirkede ekskrementer, men jeg gjorde et unntak. Den var kolossal og hadde kveilet seg opp som en tjukk kvelerslange. Den så litt truende ut, jeg rygget et skritt tilbake.
Etterhvert tok jeg meg sammen, måtte le av meg selv. Kom til hektene og følte stolthet … ja, jeg gjorde det. Aldri hadde jeg sett en så stor bæsj. Dette må jeg dokumentere, tenkte jeg. Heldigvis hadde jeg mobiltelefon i lomma. Det ble  nærbilde.
Jeg dyttet på cisterneknappen. Jeg måtte repetere to ganger.
Hun som var kjæresten min den gangen, satt i stua og nippet til et krus grønn te og leste i en offentlig utredning om veitransport.
– Se her, sa jeg og la mobiltelefonen min foran henne, med det nyeksponerte bildet lysende mot henne.
– Hva er det?
– Ser du ikke det?
– Nei, er det noe fra nettet .. en stygg hund overkjørt av toget? En ihjelkjørt rotte? En veldig eksotisk matrett?
– Ta brillene på.
– Eehh .. det er ikke .. er det..?
– Jepp, min aller nyeste bæsj, fotografert for mindre enn tre minutter siden. Er den ikke fin?
Hun himlet med øynene, studerte bildet en gang til, som om hun ikke trodde det hun så. Hun var taus, med et underlig drag over ansiktet.
– Hva synes du, jenta mi… førsteklasses, ikke sant?
– Du er syk, Torjus… meget syk.

Jeg ække av den sorten som onanerer, bæsjer og hører på radio samtidig, men det hender jeg kombinerer de to sistnevnte aktiviteter. Det gjorde jeg tidligere i dag, og jeg ble litt nedfor av at bæsjen ikke var så stor som jeg håpet. Det er jo gøy med store bæsjer.

Men så hørte jeg noe fra radioen, som spisset ørene mine (ja, jeg har selvspissende ører): Sologami. En helt ny trend. Dyp og inderlig kjærlighet til seg selv, som tid om annen utløser ekteskap.
Radiostemmen snakker videre, det fremgår at en ung mann giftet seg med seg selv for en drøy uke siden, i Kulturkirken Jacob i Oslo. Lamin Frank Coker, heter karen og er en sånn kjendistrener … ja, personlig trener for kjentfolk hist og her, sånne som er på TV og sånn.
Først tenkte jeg at denne fyren må være klin kokos, men så kom jeg i tanker om å meg selv og min egen situasjon. Litt biografi:
Skilt for for mange år siden. Helt siden den gangen har jeg forsøkt å få kvinner til å gifte seg med meg, men alle har nektet. Ingen har villet, ingen vil og jeg har ingen grunn til å tro at noen noen gang vil komme til å ville.
Jess, tenkte jeg. Dette er kanskje min sjanse .. til å bli gift, bli lykkelig. Min neste tanke: Er jeg tilstrekkelig glad i meg selv? Hmm… det går litt opp og ned, det gjør det … og noen ganger irriterer jeg meg grenseløst over meg selv.
Stundimellom handler jeg på de underligste vis, sier mye rart og babler noen ganger om saker og ting jeg ikke har no’ greie på. Interessene mine er nokså aparte, slik som sammenhengen mellom telemarkskuers hornlengde og beitegressets proteininnhold.
Noen ganger går jeg ut av huset uten mål og mening og bare surrer omkring uten agenda. Tidvis drikker jeg for mye øl, ler uhemmet, snakker altfor høyt og banner litt attpå. Lite bærekraftig og veldig irriterende.
På den annen side … jeg har jo noen ålreite egenskaper, også. Ikke mange, men en og annen.
Hva med sexlivet i ekteskap med meg selv? Vel, det vil nok gå sin gang – som før.
Jaja, vi får se… men en skal ikke gifte seg uten å være temmelig sikker på at ekteskapet vil holde. Man vil jo nødig skille seg. Samlivsbrudd er vondt og sårt.
Jeg får vurdere litt, veie for og mot før jeg tar en beslutning. Det er jo et stort skritt, man forplikter seg – til døden skiller meg ad.
Vi får se, men det skal ikke stå på kirken. Den norske kirke er jo etterhånden blitt veldig folkelig … ganske utflytende, vil mange hevde. Nåvel, det haster ikke. Jeg får tenke nøye gjennom saken, men kirkebryllup omkring St. Hans … ja, det hadde faen meg vært no’.

Det hender jeg leser VG, oftest når jeg sitter på do og bæsjer. Det gjorde jeg i sted. Jeg leste om Karl Ove Knausgård, som har tenkt mye og sikkert veldig lenge. Oppsummert:
Vi i Norge forstår ikke prinsesse Märtha og sjamanen hennes i tilstrekkelig monn, og vi bør lytte mer til dem. Han har detektert “intellektuell treghet” hva gjelder nordmenns meninger om Märtha og Durek Verrett.

Først tenkte jeg at Knausgård kanskje var full da han sa dette, eller hadde røkt litt for mye tjall, men jeg fikk ikke det til å rime; Knauser’n er jo en glitrende god forfatter.. og man blir ikke det uten å ha tenkt mye og dypt veldig ofte, kanskje mange timer hver eneste dag og natten attpå, inkludert alle bevegelige helligdager såvel som ubevegelige. Dessuten bor han i London, og alle vet at avstand gir overblikk og innsikt.
Selv er jeg nok ikke så god til å tenke som Knausgård, ække av den intellektuelle sorten, men jeg besluttet å gjøre et forsøk. Jeg begynte å tenke. Tenkte så det knaket. Uvant, og det gjorde litt vondt, men jeg ga meg ikke … jeg tenkte og tenkte og tenkte … og etter et par timers tankearbeid, tenkte jeg akkurat det samme som Knausgård, og jeg måtte bare erklære meg helt enig i det han sier om sjaman Durek:
Han mente at han kunne kurere covid med en medaljong eller noe sånt. Men hva er det hans sjamanisme handler om? Vi vet ikke. Så da får vi heller prøve å tenke “hva er dette – hva er det han gjør?”.
Ja, det er viktig å ha et åpent sinn, være litt intellektuell … slik som Knausgård. Det kan jo godt tenkes at Dureks medaljong kan kurere alt fra havesyke til syfilis og kreft attpå. Jo mer jeg tenker på det, desto mer sannsynlig synes jeg det er .. og pålydende pris, 2400 kroner, tyder jo på at det må være noe i det, ikke no’ tøys og tull.
Når jeg tenker videre, tenker jeg at det kanskje også er noe i det der med at kvinner som har hatt mye sex i mange år med mange forskjellige menn får avleiringer i skjeden … og det er jo aktverdig at Durek tar på seg jobben med å fjerne slike fæle sedimenter, før de forsteines og gjør skjeden stiv og ufølsom som et kommunalt avløpsrør.
Jeg tenker hardt videre, prøver å være så intellektuell jeg formår, og da kan jeg ingenlunde avvise sjamanens påstander om at han kan snu og vende på atomer, trikse med elektroner, protoner og nøytroner og kanskje ta et vannmolekyl på hæl’n … nei, kan ikke det.
Ei heller vil jeg avvise Dureks biografi: Født og oppvokst i en fremtredende familie et sted i Andromedaga-galaksen, beliggende omlag 2 537 000 lysår fra oss her på Jorden … etterhvert omdannet til reptil og senere hen født påny 17. november 1974 i Sacramento, California.
Når det gjelder Durek Verrets beretninger om hans og Märthas sexliv… ja, han har jo fortalt nokså detaljert om hvordan han dagstadig puler prinsessen flere timer ad gangen og hverken kommer, eller går… ja, så forstår jeg nå bedre hans beveggrunner. Han bruker jo bare ytringsfriheten sin og tilfredsstiller således det store informasjonsbehovet der ute i den store, vide verden.
Tusen takk til Karl Ove Knausgård, en ekte intellektuell .. som har fått meg til å tenke nye og friske tanker.

Hist og her i landet vårt kan grunnskolelærere prise seg lykkelig hvis de kommer hjem etter endt arbeidsdag uten knivstikk, skuddsår, utslåtte tenner, innslått nese, indre blødninger, kjevebrudd, knuste kneskåler, sprukket milt, knuste fingre, brukne ribbein, kløvd overleppe, sønderslått livmor, forstuet selvbilde, posttraumatisk stresslidelse, dobbeltsidig psykose og tanker om selvmord før ukeslutt.

De heldige slipper med et spark på leggen, avrevne hårtuster, blåmerker, hevelser her og der og litt uformell verbalitet .. slik som jævla hore, horefitte og walla, jeg skal drepe deg, morapuler – hvis læreren er mann, men de fleste lærere er ikke det, de er kvinner.
Omlag 75 prosent av lærere i grunnskolen er kvinner. Noen ganske få av disse er kanskje noen tøffe jævler i tungvektsklassen som løfter 100 kilo i markløft, har bart, står for en støyt og kan forsvare seg, men ta opp kampen … nei, det kan de ikke. De vet at disse jævelungene har alle kortene i kortstokken. Hvis en lærer går til håndgripeligheter med sikte på å få en situasjon under kontroll, ligger hun/han tynt an. Det er nemlig ikke lov å bruke fysisk makt mot en elev og gud forby: Krenke en elevs integritet.
Påstand mot påstand, kanskje .. og da er det lettest for rektor – som ofte er kvinne – å tro på, eller late som hun tror på eleven. Læreren står maktesløs og mister kanskje jobben, mens kolleger forholder seg tause og ser en annen vei.
Nå er det imidlertid slik at mange lærere ikke mister jobben, de sier opp før de mister jobben… og de som hadde tenkt å bli lærer, gir faen og finner på noe annet. For det er jo formodentlig ikke mange som nærer brennende lyst å bli banket opp og knivstukket på jobben med jevne mellomrom og motta dårlig lønn i tillegg.
Foruroligende utvikling, dette … som burde bekymre politikere. Færre og færre vil bli lærere og de som vil, kommer til å få bank, sammen med de som forsøker å holde ut til pensjonsalder.
Men ingen snakker om hvilke unger det er tale om. Er det vanartede og bortskjemte unger fra Smestad og omegn, eller rampete tjuagutter fra Nordnes i Bergen, eller hypervoldelige, onde drittunger hjemmehørende på Singsaker og Tyholt? Man er henvist til vill gjetning.
Go’ hælj:)

I dag ber FNs generalsekretær alle i hele verden om å være svært tolerante overfor verdens mest intolerante religion. Dagen i dag er Internasjonal dag for bekjempelse av islamofobi.
Underlig begrep, islamofobi. Jeg er usikker på hvem som fant på det, men fobi er samlebetegnelse for irrasjonelle angstlidelser kodet F40 i ICD, et klassifiserings- og diagnosesystem utarbeidet og jevnlig oppdatert av Verdens helseorganisasjon, som kreativt innforlivet i islam utleder: Frykt og/eller avstandstagen til islam er en sinnssykdom forårsaket av gampesvære vrangforestillinger.
Ifølge FN er det altså bare tull å tro at islam er farlig, som er helt i tråd med det evinnelige tam-tam om at islam er fredens religion og en berikelse for alle som kommer i kontakt med den.
António Guterres ble FNs generalsekretær i 2017, og i 2020 uttalte han at kampen mot islamofobi er hans førsteprioritet. Året etter proklamerte han 15. mars som årviss dag for bekjempelse av islamofobi.

Absolutt utilbørlig, hva mer er: Det er frekt, frekt som faen. Vestlige mennesker skal altså gi seg til å like, kanskje endog hegne om islam. Gudbedre … alle med fem sanser intakt, vet at islam er ren gift, verre enn cyanidampuller på avveie.
FN ber oss ikke tenke så mye på 11. september 2001, da 2977 mennesker ble drept … ei heller terror utført av muslimer i Madrid, 2004 – London, 2005 – Paris, 2015, Nice, 2016 – Brüssel, 2016 – Berlin, 2016 – Manchester, 2017 og Barcelona, 2017 … oppsummert: 555 drepte og 5040 skadde (Kilde. Forsvarets forskningsinstitutt).
FN ber oss ikke tenke så mye på at muslimer ikke tåler ytringsfrihet, som bevirket halshugging av ungdomsskolelærer Samuel Paty i 2020, fordi han i undervisningsøyemed hadde vist frem noen Muhammed-tegninger.

FN ber oss glemme Theo van Gogh, som ble knivdrept i 2004 fordi han hadde produsert en islamkritisk film. Glemmes bør også det britiske parlamentsmedlemmet David Anthony Andrew Amess, som 2021 også ble knivdrept av en gærn muslim, fordi han støttet bombing av IS i Syria.
FN synes ikke vi skal tenke så mye på Lee Rigby, som i 2013 ble angrepet av to muslimer i det han krysset en gate i London. Kniver og kjøttøks. Rigby ble drept, halvveis halshugget. Han hadde ikke gjort annet enn å være soldat i den britiske hæren.
Forglemmelig, ifølge FN, er også venninnene Louisa Vesterager Jespersen og Maren Ueland, som i 2018 var på tur i Marokko. På fottur i Atlas-fjellene ble de angrepet av en gjeng unge muslimer, som voldtok jentene og dernest delte dem opp i biter.
Salman Rushdie – ja, han med Sataniske vers – hadde griseflaks i fjor sommer, tilstede ved et arrangement i delstaten New York, i regi av Chautauqua Institution. På vei til podiet ble han angrepet av en muslim, som stakk i hals og mage. Full fart til sykehus. Rushdie i koma. Han overlevde, men mistet synet på høyre øye.
Flaks hadde ikke to personer utenfor London Pub 25. juni i fjor. Zaniar Matapour ropte allahu akhbar, skjøt og drepte dem. 21 ble skadet.
Noe å tenke på … at FN er så opptatt av å verne om islam, ettersom organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner, fremme internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter… ja, omtrent det stikk motsatte av det islam står for.
Nåvel, sånnæreblitt .. la oss sende vennlige tanker i retning kvinnene i Iran som blir arrestert, banket sønder og sammen og drept fordi de er drittlei presteregimet og ikke vil gå med hijab. La oss også gå i forbønn for de som ferdes på T-banen øst for Akerselva, og de som våger seg over Grønland torg etter mørkets frembrudd.
Om jeg er islamofob? Ja, ærru gærn … og det har jeg tenkt å fortsette med, men jeg opererer med denne definisjonen av islamofobi: En tilstand hos et menneske som vet mer om islam enn muslimer liker og gir uttrykk for det.

Jeg ække no’ fruktfat. Aldri vært det, bortsett fra da jeg var baby. Moren min sa alltid at jeg var den aller peneste gutten på fødeavdelingen … til og med penere enn alle pikebabyene der.

Mødre er ikke uhildet i slike anliggender. De er snille og gode, og mamma fremholdt dette finsnakket i alle år og gikk sjelden av veien for å fortelle hvor staut og god en gutt jeg var, og etterhvert mann. Ikke rart jeg ble hardkokt mammadalt fra første stund og fortsatte med det helt til hun for døde for et drøyt dusin år siden.
En god stund siden noen sa noe fordelaktig om mitt utseende. Jeg kan ikke huske sist gang, og det er jo grenser for hvor lenge en mann kan leve på reminisenser av morskjærlighet, men jeg har noen triks. Jeg ser meg aldri i speilet, går fort forbi butikkvinduer og tar aldri selfies. Bærekraftige tiltak, dette … som opprettholder forestillingen om at jeg til forveksling ligner Brad Pitt.
Denne lille illusjonskunsten har tjent meg vel i mange år, og i dag … ja, i dag fikk jeg meg litt av en opptur. Ja, jeg gjorde det; henimot ulaseggjørlig å fjerne seg helt fra det som skrives hist og her i ymse publikasjoner og nettsteder, deriblant Facebook, hvori en lenke fra TV2: Får sterk kritikk for uttalelse, illustrert med bilde av en eiendomsmeglerpen, ung mann med tilbakestrøket saltvannssveis og tattiser på venstre overarm, en av våre aller nyeste kjendiser i realitybransjen: Christian Brennhovd.
Nysgjerrig. Jeg tastet litt og fant et svart rektangel på høykant, hvorpå: Følsomt innhold. Denne videoen kan virke opprørende for noen.
Nederst: Se likevel
Jeg tenkte at jeg er jo tørr bak øra og tåler en trøkk. Jeg trykket Se likevel
Brennhovd i et podcaststudio:
– Jeg har skjønt at ingen gutter er stygge. Det eneste du må gjøre er å begynne å trene. Da har du gjort alt, og jeg kødder ikke. Vær trent. Spis sunt. Ta av deg kroppsfett. Jenter er stygge. Gutter ække stygge. Det ække kødd, liksom.
Podcastverten: – Hva må jenter gjøre for å bli pene, da … hvis de er stygge?
– De må bare dra til Tyrkia. Det vet jeg alt om…

De med tipptopp langtidshukommelse husker kanskje at jeg lille julaften 2019 sluttførte arbeidet med tilvirkning av en automatisk skrivemaskin, basert på kunstig intelligens, som i tiltagende monn gjør seg gjeldende på stadig flere områder.
Skriving er besværlig, ikke uofte ganske kjedelig og utmattende; hva om man bare kunne trykke på noen knapper, kanskje dra i en spak, eller to … dytte på startknappen og finne på noe gøy, returnere noen timer senere og plukke opp et bunke A4-ark inneholdende et raft essay, eller en morsom petit, kanskje en krass kronikk … eller en novelle, kanhende sogar en roman.

Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg stilte sjangervelgeren på skjønnlitteratur og liten fortelling. Matet inn noen stikkord, ganske tilfeldig valgte. Trykket på startknappen. Det knitret i elektronikk, lyste i lamper, surklet i kjølevann og boblet i radiatoren fra en Ford V8, 1934-modell. Jeg gikk til sengs.
Dagen etter våknet jeg tidlig, spent på hva maskinen hadde prestert. Bare meningsløst rør, eller en ordentlig fortelling? Maskinen hadde levert, det hadde den virkelig. Ikke på nivå med Hamsun, eller Thomas Wolfe … men ikke verst. Ingen skrivefeil, bare et og annet feilplassert komma og et villfarent akuttaksenttegn. Bare småtterier, som jeg straks luket ut.
Siden den gangen har jeg ikke skrevet et ord selv. Ikke denne teksten, heller. Maskinen min blir bedre og bedre. Prima tegnsetting, nesten aldri skrivefeil. Intelligent og autodidakt, den justerer seg selv, skjerper seg hele tiden og blir flinkere dag for dag.
Men tidene forandrer seg. Nå er det om å gjøre å skrive tekster som ikke støter noen. Bort med sjenerende ord og uttrykk. Ikke no’ om klima, kjønn, islam, hudfarger, etnisitet og sånne greier.
Jeg vil gjerne være tidsriktig og kom i tanker om å knytte til meg en sensitivitetsleser, det er et menneske med sanseapparat så følsomt at det på hundre meters avstand kan høre en bille bæsje på en bomullsdott i buldrende bylarm og føle ubehaget til et barn som blir stukket av en mygg i Kansas City, eller Kuala Lumpur.
Sensitivitetslesere blir viktige fremover, like viktige som ingeniører, rørleggere og sykepleiere. De skal lese gjennom allehånde tekster og nappe ut dumme ord og uttrykk som kan vekke anstøt – slik at vi får et bedre og mer inkluderende samfunn.
Jeg kjenner et slikt menneske, en veldig følsom dame. Hun er for det meste hjemme, går i kirken annenhver søndag og gråter hver gang hun slumper til å se, eller høre nyheter.
Jeg sendte henne en SMS: Kan jeg ringe deg? Etter en halvtime: OK, om femten minutter. Jeg ventet, ringte og spurte om hun ville være min sensitivitetsleser, men da begynte hun å gråte og anklaget meg for mobbing og sjikane.
Hun hevdet at jeg var ondsinnet ironisk og burde skamme meg. Jeg forsøkte på aller mildeste måte å tilbakevise dette, men da begynte hun å hikstgråte. Jeg måtte bare legge på.
Nåvel, jeg grep loddebolten og mekket i løpet av noen timer sammen en sensitivitetskomponent, et kretskort av halvlederdioder, gamle transistorer og en frekvensmodulert algoritmeinihibitor jeg hadde for hånden. Puttet alt sammen inn i en svart boks og koblet den til hovedkortet via en vippebryter på kontrollpanelet.
For å teste sensitivitetskomponenten, kokte jeg – uten maskinmedvirkning – sammen en tekst i full fart:
Alice var ikke andre enn seg selv denne dagen. Det kunne bety så mangt, som at hun innvortes forbannet begynnende overgangsalder og i akutt hetetokt skjelte ut alle tilstedeværende på morgenmøtet og rundet av med hysterisk krampgråt, gikk på toalettet, gjorde seg utilgjengelig en halvtimes tid. Ingen visste nøyaktig hva hun gjorde der.
Trolig slapp hun tre desiliter urin og reduserte overvekten sin med 200 gram brun og ikke så velduftende masse, men slike sysler tar vanligvis ikke lang tid. Hvilke gjøremål av annen art? Man er henvist til gjetninger … masturbasjon, tung sminking, bytte av utflodstungt truseinnlegg, oppkast av frokost bestående av fem brødskiver med Nugatti og jordbærsyltetøy … kanskje alt dette til sammen, tilsatt en semitung bestanddel depresjon med islett av nattsvart angst og gampesvære, irreversible vrangforestillinger.

Etter sensitivtetsbehandling:
Alice var seg selv denne dagen. Det kunne bety så mangt, som at hun gjorde seg et fem minutters ærend på toalettet før lunsj.
Trolig lot hun vannet, pusset nesen, vasket hendene grundig, frisket opp sminken, rettet på blusen og angret på at hun i stedet for én brødskive med Castello Blå og appelsinmarmelade hadde spist to. Forøvrig var Alice i kjempegodt humør, hun smilte til alle omkring seg og gledet seg masse til helgens hyttetur med familien.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå