Jeg ække av den sorten som onanerer, bæsjer og hører på radio samtidig, men det hender jeg kombinerer de to sistnevnte aktiviteter. Det gjorde jeg tidligere i dag, og jeg ble litt nedfor av at bæsjen ikke var så stor som jeg håpet. Det er jo gøy med store bæsjer.

Men så hørte jeg noe fra radioen, som spisset ørene mine (ja, jeg har selvspissende ører): Sologami. En helt ny trend. Dyp og inderlig kjærlighet til seg selv, som tid om annen utløser ekteskap.
Radiostemmen snakker videre, det fremgår at en ung mann giftet seg med seg selv for en drøy uke siden, i Kulturkirken Jacob i Oslo. Lamin Frank Coker, heter karen og er en sånn kjendistrener … ja, personlig trener for kjentfolk hist og her, sånne som er på TV og sånn.
Først tenkte jeg at denne fyren må være klin kokos, men så kom jeg i tanker om å meg selv og min egen situasjon. Litt biografi:
Skilt for for mange år siden. Helt siden den gangen har jeg forsøkt å få kvinner til å gifte seg med meg, men alle har nektet. Ingen har villet, ingen vil og jeg har ingen grunn til å tro at noen noen gang vil komme til å ville.
Jess, tenkte jeg. Dette er kanskje min sjanse .. til å bli gift, bli lykkelig. Min neste tanke: Er jeg tilstrekkelig glad i meg selv? Hmm… det går litt opp og ned, det gjør det … og noen ganger irriterer jeg meg grenseløst over meg selv.
Stundimellom handler jeg på de underligste vis, sier mye rart og babler noen ganger om saker og ting jeg ikke har no’ greie på. Interessene mine er nokså aparte, slik som sammenhengen mellom telemarkskuers hornlengde og beitegressets proteininnhold.
Noen ganger går jeg ut av huset uten mål og mening og bare surrer omkring uten agenda. Tidvis drikker jeg for mye øl, ler uhemmet, snakker altfor høyt og banner litt attpå. Lite bærekraftig og veldig irriterende.
På den annen side … jeg har jo noen ålreite egenskaper, også. Ikke mange, men en og annen.
Hva med sexlivet i ekteskap med meg selv? Vel, det vil nok gå sin gang – som før.
Jaja, vi får se… men en skal ikke gifte seg uten å være temmelig sikker på at ekteskapet vil holde. Man vil jo nødig skille seg. Samlivsbrudd er vondt og sårt.
Jeg får vurdere litt, veie for og mot før jeg tar en beslutning. Det er jo et stort skritt, man forplikter seg – til døden skiller meg ad.
Vi får se, men det skal ikke stå på kirken. Den norske kirke er jo etterhånden blitt veldig folkelig … ganske utflytende, vil mange hevde. Nåvel, det haster ikke. Jeg får tenke nøye gjennom saken, men kirkebryllup omkring St. Hans … ja, det hadde faen meg vært no’.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger