ALI BABA PÅ NY

Sommer er reprisetid. Alt kommer i reprise sommerstid, især i fjernsyn og radio. Ikke urimelig da at jeg også gjentar meg selv. Denne teksten er fra juni 2019, nesten ikke redigert:

ALI BABA
Jeg oppdaget den en tidlig morgen. Den lå helt i ro og dro seg i morgensola. Vipera berus. Oppkveilet og sikksakk-mønstret. Ikke midt på tunet, men blant noen steiner i periferien. Etter fargene å dømme en herrehoggorm, en ganske drøy rugg. Hoggormer hører dårlig, men har stor tro på naturlig kamuflasje. Dette eksemplaret lot seg ikke merke ved min tilstedeværelse og var nok konsentrert om å akkumulere varme med sikte på rørlighet tilstrekkelig for vanlige ormesysler utover dagen.
Jeg lot den ligge, oppsøkte fluktstolen min for å drikke morgenkaffe, spise en croissant og innlede litt saksbehandling: Hva skal jeg gjøre med den ubudne gjesten?

Mormoren min hadde nok anbefalt øyeblikkelig avlivning med hesjestaur, eller annet egnet slagvåpen, men jeg slo det fra meg. Hoggormen er jo fredet.
To alternativer:
1. La den være.
2. Utvisning.
Må si at jeg i utgangspunktet var betatt av alternativ 1. Fint og raust og inkluderende. Men kanskje litt naivt. Jeg hadde jo ikke noe garanti for at den ville holde seg på sitt lille område og ikke slange seg omkring på tunet og kanskje bite meg i leggen. Mye ståk og ståhei, kanskje legevakt og greier.. og det gjør visst litt vondt å få sånne hoggormbitt, og noen dør av det.
Hva om jeg bruker gummistøvler, eller de tykke lærstøvlene mine? Da vil jeg være trygg, men varme sommerdager tilsier barbenthet, eller joggesko uten strømper.
Assimilering var naturligvis utelukket. Absolutt urealistisk. Det kokte ned til i hvilket monn jeg var villig til å strekke meg med sikte på integrering. Saktmodig og troskyldig som jeg er, tenkte jeg at denne ormen kanskje kunne være villig til å jenke seg litt, tilpasse seg og ja… oppføre seg som folk.
Jeg var litt bakfull, men etter noen sekunders grundig og skjerpet ettertanke kunne jeg ikke la være å le av meg selv. Integrere en giftslange… hehehehe… oppføre seg som folk… jeg måtte le igjen.
Nåvel, saksbehandling i helt privat sektor kan ta tid. Jeg besluttet å la ormen være, se det hele an litt, til morgenen etter. Kanskje den ville begi seg på reisefot.
Dagen etter sto jeg opp sammen med sola. Jeg tilvirket kaffe og rigget meg til under epletreet med en raus porsjon vaniljeis tilsatt et halvt dusin søte jordbær. Jeg tok meg god tid og hygget meg med å se på svalene som fløy omkring i luften og og lagde fine lyder.
Temperaturen økte jevnt og trutt, og jeg tenkte at nå er kanskje også hoggormen våken. Jeg avsluttet saksbehandlingen og gjorde et vedtak: Utvisning, uten ankemulighet.
Ormen lå på samme sted, oppkveilet som dagen før. Vel, da er det bare å effektuere vedtaket. Jeg hentet en oransje plastbøtte og mormors gamle spaserstokk.
Jeg smøg innpå, hektet spaserstokkhåndtaket rundt slangen og vippet den til meg, ut på det grønne, kortklipte gresset. Jeg la bøtta ned og feide den inn, vippet opp bøtta slik at ormen ikke ante annet enn blå himmel og en og annen langsomt forbipasserende skydott.
Den var svært aggressiv, og da jeg pirket borti den med stokken, hveste den som en psykotisk katt og åpnet kjeften på vidt gap. Av blikket kunne jeg se at dens aller høyeste ønske var å bite meg i armen, presse inn hele sitt giftreservoar og drepe meg ettertrykkelig.

Jeg har for vane å gi eventyrskikkelsers navn til de jeg ikke kjenner navnene til. Jeg bestemte meg for Ali Baba.
– Så så, Ali… slapp av litt nå. Du må dempe deg litt, jeg synes ikke no’ om den voldelige stilen din.
Ikke lett å snakke hoggiser til sans og samling. Nei, det er ikke det, og det styrket min overbevisning om vedtakets berettigelse.
Jeg kunne ikke motstå fristelsen til å erte den litt mer. Den hugg tak i mormors stokk, men treverket var allerede dødt. Det døde omkring 1960.
– Ro deg ned, du skal bare ut på en reise, helt gratis.
Så gikk vi, da. Jeg svingte litt på bøtta for hvert skritt, slik at sentrifugalkraften holdt Ali plass.
Ikke så langt avsted fant jeg et tørt, sandete og steinete sted. Litt ørkenaktig.
– Dette er bra for deg, sa jeg og satte ned bøtta, vippet den på siden.
Jeg pirket litt i Ali. Han hveste og var svært gretten. Ali buktet seg bort, geipet med splittet tunge og forsvant bak en stein…

VIKTIG Å FORBEREDE SEG

Litt av en friskus, Osman Choudry. Han er styremedlem i Islamsk Råd Norge (IRN) og har skrevet et meningsinnlegg publisert i VG, hvori tilbakevisning av “tøvete kritikk” av egen organisasjon.

Jepp, det handler om muslimen Zaniar Matapour og hans opptreden utenfor London Pub natt til lørdag
Mot slutten av Choudrys innlegg:
“Islam tillater ikke å ta livet av uskyldige mennesker – om de så er homofile eller heterofile. Gjerningspersonens handling har ingen rot i islam og er fullstendig i strid med islamsk lære. Ingen norske muslimer slutter opp om slike handlinger.”
Ikke uventet. Jeg har aldri hørt om muslimer som innrømmer sammenheng mellom islam og terror. Aldri.
Fakta om terror spiller ingen rolle for muslimer. Generelt er ikke fakta så viktig for muslimer. Kanskje fordi muslimer aldri har hatt noen opplysningstid og ikke later til å ville ha en. Mange av dem hevder ennå at jorda står dønn stille og sola snurrer rundt oss.
Nåvel, Choudry er bare en liten brikke, han viderefører muslimsk tradisjon om – med alle midler – å slå ring om deres voldsglade profet, som endatil var pedo. Kan godt tenkes at følgende samtale mellom Choudry og IRN-boss Abdirahman Diriye forløp slik, rett før Choudry oppsøkte tastaturet:
Choudry: – Dette ser ikke bra ut, hva skal jeg skrive?
Abdirahman Diriye: – Det viktigste er at Zaniars handlinger ikke har noe med islam å gjøre, at det er fullstendig i strid med islams lære. Bruk begrepet såkalte muslimer om sånne som driver med såkalt muslimsk terror.
Choudry: – Hehehe … det vanlige, altså.
Diriye: – Jepp, det er bare å kjøre på … og få med at alle muslimer er redde for mer islamhets, at vi er en utsatt minoritet og ikke føler oss trygge i Norge … ja, det vanlige offergreiene. Men ikke overdriv.
Choudry: – Ok, men vi må vel ha med noe med at vi støtter homofile og de andre … de med alle bokstavene.. L, G, Q, D, P … eller noe sånt..?
Diriye: Ja, faen .. det må med. Skriv at vi sørger med de skeive og har masse empati og sånn. Vi må vise at vi er skikkelig tolerante og snille og sånn. At vi hele tiden jobber for et inkluderende samfunn for absolutt alle.
Choudry: – Skal bli, sjef.
Dirye: – Bruk utrykk som forene krefter og sammen i sorgen. Du kan godt avslutte med Sammen skal vi komme oss gjennom dette .. det gjør inntrykk.
Choudry: Ok, sjef.
Dirye: – Ja, men da sier vi det sånn. Dette blir bra. Allahu akbar.

SØTE DRØMMER

Netter innimellom har jeg underlige drømmer. En av dem gjentar seg med ujevne mellomrom. En standarddrøm, så å si. Den må nok også karakteriseres som ønskedrøm. Innholdet varierer med bittesmå detaljer fra gang til annen. Den siste var slik:
Jeg er muslim bosatt i Norge. Jeg har kone som ikke finner på noe tull, holder seg hjemme, lager mat og har sex når jeg vil. Absolutt underdanighet. Full kontroll.

Jeg er far til to døtre, hvilke jeg har stålkontroll på, og som jeg for mange år siden fikk kjønnsredigert litt, slik at det ikke finnes den minste rest av klitorisgøy tilbake. Jeg sysler med slektsgranskning, med sikte på finne ut hvilke fettere som er passende ektemenn for de to jentene mine. De må være bosatt i Pakistan, helst på landsbygda. De må være ekte muslimer med den rette innstillingen.
Jeg nyter respekt overalt blant mine brødre, og det er viktig. Respekt er for muslimer like viktig som mat og drikke … nei, det er viktigere; uten respekt er livet verdt mindre enn en pakistansk rupi, som er omlag 0,047 av en norsk krone.
Jeg sitter det meste av dagen på byens bibliotek, med mine brødre av samme støpning som jeg. Vi drikker overdådig sukret te, leser pakistanske aviser og hygger oss med nyheter om folk som blir dratt ut på gater og streder og kverket av rasende folkemasser, begrunnet med at noen har hørt noen snakke om vage mistanker om noens nedsettende bemerkninger om Muhammed – fred være med ham.
Vi snakker om Pride og synes det er helt ubegripelig at norske myndigheter tillater den slags griseri, som i Pakistan hjemler dødsstraff.
Ja, jeg sitter på biblioteket med mine muslimske brødre. Vi skravler og ler og leser aldri noen av bøkene her. Vi leser aldri i Koranen, heller – den kan vi utenat
Vi er skikkelig intolerante og hater alt i Norge. Vi snakker nedsettende om nordmenn og Norge, hvor gudsforlatt dette landet er, men samtidig flirer vi og ler … Norge er jo det perfekte landet for muslimer.
Vi får spesialbehandling. Regjeringen og de fleste politikere av betydning støtter oss, stryker oss ømt medhårs med silkehansker på, tilvirker svære, tremassetunge rapporter og detaljerte handlingsplaner med sikte på bekjempelse av islamskepsis og islamofobi.
Vi klinker tekrus og snakker om vår kjære statsminister vi er så gla’ i, som etter Pride-skytingen gikk langt i å bortforklare den helt klare sammenhengen mellom islam og terror:
“Kjernen i verdensreligionene har sterke fellestrekk. Det handler i bunn og grunn om godhet og nestekjærlighet”.
Vi gutta på biblioteket må jo bare le. Vi vet bedre, men det holder vi for oss selv. Vi kan bare slappe av.  Stortingspresidenten er jo også vår mann, han avviser alle sammenhenger mellom islam og blodomsprutende terror.
Til og med norske feminister av det mest hardkokte slaget er på vårt parti… nei, aldri et vondt ord fra den kanten, uansett hvor dårlig vi behandler kvinnene våre… og alle journalister forsøker så godt de kan å tåkelegge sammenhenger mellom økt voldskriminalitet og innvandring fra muslimske land. NRK går i bresjen og endatil feirer oss.
Vi gutta på biblioteket sender varme tanker i retning norsk rettsvesen, som har bred og vid forståelse for knivstikking, skyting, ran på åpen gate og annen kriminalitet begått av muslimer.
Vi ler av nordmenn, som er så politisk korrekte at de ikke tør kalle en spade en spade, og hvis noen gjør det, drar vi bare rasismekortet. Da blir det helt stille, alle går og gjemmer seg. Helt perfekt.
Vi ler litt av hvor fett det er å være fanatisk muslim i et liberalt demokrati… og vi ler lenge av PST, som ikke skjønte at Zaniar Matapour var en livsfarlig fyr og lot ham gå løs omkring med hatet sitt.
Vi kan ikke annet enn like alt snakket om å bekjempe hatytringer rettet mot innvandrere. Vårt hat, derimot – som er svart, tjukt og omseggripende – går upåaktet hen. Det er så å si fredet. Helt perfekt.
Vi hater riktignok norsk ytringsfrihet, men liker den også. Den gir oss anledning til å avlevere de mest avsindige meninger, helt bortenfor sans og samling … og vi blir nesten aldri motsagt, fordi vi er muslimer, med evig offerstatus. Dessuten er folk redde, de tør ikke kritisere oss, de frykter benevnelsen rasist, eller verre: At vi skal utøve det vi er mest kjent for – vold. Frykten er vårt våpen. Allahu akbar.
Vi er verdens mest intolerante mennesker, bosatt i verdens mest tolerante nasjon. Helt perfekt.
Vi liker Antirasistisk Senter veldig godt og synes det er synd at Rune Berglund Steen ikke lenger er leder der. Trist også, at Karin Andersen ikke lenger er på Stortinget … men det viser at Rolling Stones har rett i én ting: You can’t always get what you want… men for oss muslimer er det faen ikke langt unna. Insha’Allah.
I det jeg skal til å nippe til kruset med søt, pakistansk te og fortelle en homovits til de andre gutta, bråvåkner jeg. Jeg lukker øynene, forsøker å returnere til den søte drømmen. Fånyttes.
Jeg åpner gluggene og må bare erkjenne at jeg bare er en hvit mann nærmere døden enn fødselen – iført lyseblå boxer, helt uten privilegier. Det var som faen…

ALLAHU AKBAR…

… ropte Zaniar Matapour utenfor London Pub og dro i avtrekkeren. To døde, 21 skadet.
Sjokk, sinne og vantro… men er det egentlig så overraskende? Det bor drøyt 200 000 muslimer i Norge. Ut fra en normalfordelingsvurdering vil én prosent av disse være ganske spesielle, for å si det svært forsiktig.
Det er dessuten muslimsk skikk og bruk å drepe homofile, og i åtte land hjemler homofili dødsstraff. Alle disse landene er muslimske, deriblant Iran.
Matapour har opprinnelse fra Iran. Det har også stortingspresident Masud Gharahkhani, som i et intervju med VG i går – stikk i strid med PSTs vurderinger – avviste journalistens antydninger om at Matapours handling hadde noe med islam å gjøre:
“Hat er hat og har ikke noe med religion og bakgrunn å gjøre.”
Ble jeg sjokkert og overrasket? Nix, Gharahkhnani er rett nok stortingspresident, men han er også muslim … og fra muslimer må en vente seg mye rart, hvorav også de mest besynderlige absurditeter.

SVUNNE DAGER

Noen hist og her mener at Pride bør være forbeholdt voksne og begrunner det med at små barn ikke trenger å bli konfrontert med seksualitet.
Da jeg var liten gutt, spurte ikke lærerne mine om jeg var gutt. Heller ingen andre i klassen ble spurt om de var jente, gutt eller noe imellom. Den gangen var det bare to kjønn. Gutter og jenter. Fin tid.
Vi var som Knøttene. Vi holdt på med vårt. De voksne var der, men blandet seg ikke for mye … og de snakket selvsagt ikke om sex.
Da jeg en sommerdag spurte moren min om hvordan det hadde seg at jeg kom til verden, svarte hun:

– Hææ?
– En vinternatt satte den seg på pipa der vi bodde. I nebbet hadde den et blått silkebånd festet til en liten kurv, der du lå. Så heiste storken deg ned gjennom pipa, og vi sto ved peisen nede i stua og tok imot deg.
– Ååå??
– Du hadde fått litt sot på kinnene, som jeg vasket av. Også feiret pappa og jeg at du kom til oss. Vi feiret hele natta, tror jeg.
– Åja… javel, mamma … men nå må jeg gå. Vi skal leke kåbbai og indianer, skjønner du.
På den tiden var unger ute det meste av tiden. Vi gutta holdt oss mest for oss selv, men tidvis støtte vi på jentene. En av dem var Birgit, hun var litt eldre enn oss. En dag spurte Birgit:
– Du veit åssen du ble til, Torjus?
– Klabbert. Storken heiste meg ned gjennom pipa.
Birgit lo så hun ristet i sin rutete bomullskjole og sa:
– Herregud, du er dum.. veit du at ikke at mora og faren din pulte deg fram?
– Hæææ??
Birgit lo rått og forklarte. Det hun sa var så grisete og ekkelt jeg nektet å tro et eneste ord.
Jeg grein, ble fly forbanna og anklaget Birgit for løgn og dikt. Da lo Birgit enda høyere.
En tvil var sådd. Jeg dro hjem til mamma og fortalte henne i korte riss det Birgit hadde sagt. Hun smilte og sa:
– Hva vet Birgit om fugler?
– Hææ?
– Storken er jo en fugl. Hva vet Birgit om storker?
– Ehh..
– Ikke så mye, tror jeg… men nå er det middag snart. Stekt pir og kald rabarbrasuppe til dessert. Sulten?
Slik gikk det til at jeg trodde på storken enda en tid, og det var jeg fornøyd med.
Annerledes i dag. Stakkars barn. Nå blir de fortalt at ikke bare mann og dame holder på med hverandre, men at menn holder på med menn og damer med damer … og har man først sagt a, må man jo si b og c.
Det med dame og dame er én ting, men mann og mann .. vel, menns anatomi er jo slik innrettet at den .. å, faen .. der ringte telefonen, gitt. Vel vel, får ta det en annen gang…

DEN UDANNEDE VENNINNE

Tid om annen er jeg på facebook. I går fikk jeg en henvendelse på messenger, fra en facebookvenninne jeg ikke har hatt kontakt med på maaange år. Underlig henvendelse. Det var noe med at vi hadde vunnet en pengesum sammen, ikke mindre enn 8100 kroner. Griseflaks. Vi skulle dele likt.

Jeg var i fyr og flamme. Etter noen minutters hoderegning fastslo jeg at det dreide seg om drøyt 4000 kroner. Det er mange sekspakninger med pils, det. Akkurat hvor mange, vet jeg ikke … men undrenes tid er ikke forbi, resonnerte jeg.
Min venninne ba meg sende over personnummeret mitt, trolig med sikte på å overføre pengene i en fykende fart .. men det er slik fatt med meg at jeg aldri har vært flink med talltastaturet. Jeg skrev 311429 45654.
Ikke rart min venninne stusset litt. Det er jo ikke 14 måneder i året, og jeg er ikke født i 1929 … og det midterste tallet i de siste fem sifrene mer enn antyder at jeg er kvinne, men det er jeg jo ikke.
Ja, jeg er sannelig en klossmajor. Min venninne ville nok stykke det litt opp for meg og ba om fødselsdatoen min. Jeg konsentrerte meg hardt, men det hjalp ikke: 321328

Gudbedre, synd å si at jeg ikke ble flau over meg selv, men min venninne – som jeg trodde var blid og grei – ble sinna, gitt. Svaret hennes var ganske uventet og ikke særlig hyggelig. Dere kan se selv:

MAN TO MAN

Märtha og Durek skal gifte seg. Verdens mest kjente sjaman blir en del av den norske kongefamilien. Det betyr at Durek helt sikkert kommer til å henge med de andre i familien … 17. mai på Slottet, påske i Sikkilsdalen, St. Hans på Kongeskipet og julaften på Kongsseteren.
Helt naturlig at svigerfar tar seg av svigersønnen sin. Kanskje drar de på jakt sammen, eller laksefiske, og således skaper bånd. Helt naturlig, det … slik skal det være.
Tror ikke det vil oppstå språkproblemer. Durek er jo en helt spesiell fyr, han kan snu og vende på atomer, bøye og tøye og rotere dem, trikse med atomkjerner og elektroner … sånn sett ikke urimelig å anta at han lærer seg flytende norsk i løpet av… ja, kanskje et halvt minutt.
Kongen har nok lest et og annet om sjamanen, og det er nok ikke alt han vil snakke om. Durek er en friskus av en California-gutt, og drøyt er stykket fra Venice Beach til Slottsplassen 1, 0010 Oslo.
Kan tenkes at kongen vår i hyggelig samvær med Durek er påpasselig med å unngå emner som kan utløse  uutholdelige pinligheter. Han vil nok satse på spørsmål slik som dette:
– Jaja, Durek… hva sysler du med om dagen, da?
– Jeg driver og knuller dattera di, tre-fire ganger daglig. Jeg holder på og holder på og holder på, men jeg holder igjen … konsentrerer meg om at hun skal komme igjen og igjen og igjen… det fortjener hun. Hun puster og peser og stønner og spør om igjen og om igjen om ikke jeg skal komme, men jeg bare kjører på. Hun fortjener det, hun er jo en engel, light of my life, light of the world and the universe as well … om du skjønner.
– Ehh .. ja, akkurat .. nettopp, ja.. men det er jo .. det er bra, men nå tror jeg nesten jeg skal ta kvelden.

– Ehh.. skal tidlig opp.
– Slapp av litt, ‘a. Vil du ikke høre om livet mitt i California? Märtha er mest i Norge, men det er greit … jeg er jo bifil, og kjærligheten er universell og grenseoverskridende. Sist helg traff jeg en urtedoktor og healer i San Francisco. Han har eget kontor og behandlingsrom midt i byen. Jeg ble med ham hjem, og det va’kke fritt for at vi fektet litt med kjeppene våre og …
– ..du, Durek! Veldig hyggelig, men nå må jeg nesten runde av. Vel, vi ses … ehh … i morgen. God natt.
– Natta, Harald … men vent litt, hva med den prinsetittelen jeg snakket om i stad?
Det hørte ikke kongen. Han var allerede utenfor hørevidde…

SIDEN DET ER SOMMER…

… og sommer er tid for repriser og juni er Pride-måned, republiserer jeg en tekst fra juni 2019 – ubetydelig redigert:

Ettersom jeg er hvit mann nærmere døden enn fødselen, føler jeg meg på utsiden og bakenfor bortenfor, men jeg er tidvis løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv:
Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller … mye styr, og jeg ville  blitt dame i overgangsalderen, og det vil jeg ikke… dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser, mandelmelk og cesarsalat … orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien uslåelig kombinasjon, men i praksis umulig og i verste fall dødbringende; muslimer hater jo homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv snekkersag.
Men hva om jeg vekselvis er homofil og muslim, og er særdeles nøye med å holde disse identitetene fra hverandre?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det i til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner og alle gjærbaksters innerste hemmeligheter.
Dette vil spre seg som bare faen, og etterhånden vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), og jeg må legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret … og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt, og jeg må avvikle vanen med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil være spent på når jeg får meg kjæreste, og de fleste vil nok være først til å gratulere når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri og jeg bortforklarer singeltilværelsen med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”. Jeg vil lyve om at jeg går i Pride-tog så snart jeg ser mitt snitt og benytte alle anledninger til å hylle kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og død over Amerika og bli skikkelig grinete hver gang noen snakker om demokrati og ytringsfrihet.
Men det gjelder å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i de muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det… ja, da er jeg heldig om jeg innvilges valget mellom nyslipt machete og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

AGENDA MAGASIN…

… er en stø og stabil leverandør av løyerlige meningsytringer. I går publiserte magasinet en tekst av Fredrik Sørlie,  kommunikasjonsrådgiver i tankesmien Agenda.

Han går helhjertet inn for stemmerett for 16- og 17-åringer, under tittelen: Det er på høy tid med en utvidelse av demokratiet
Allerede i begynnelsen av teksten går det galt; Sørlie gjør et sitat av John F. Kennedy til argument for sitt standpunkt: Demokrati er det høyeste form for styresett, fordi det er basert på respekt for mennesket som et fornuftig vesen
Kennedy har vært død i snart 59 år … derfor ulaseggjørlig å ringe ham og spørre om han hadde 16- og 17-åringers stemmerett i tankene, men jeg vedder en sixpack pils og en pose ostepop på at han ikke hadde det. Jeg er ganske sikker på at Kennedy anså 16- og 17-åringer som 16- og 17-åringer og ikke først og fremst som fornuftige vesener.
Hjernene dere er på langt nær ferdig utviklet … og alle som har hatt tenåringer i huset, vet at de tror universet ble dannet omkring 1998 … og de fleste tenåringsgutter er mer opptatt av onani enn politikk og jentene bruker det meste av tiden på å ta seg godt ut og ikke skille seg ut.
Hjerteløst å forstyrre dem med stemmerett…

FAKTISK LITE NEDBØR

Faktisk.no (heretter Faktisk) har tildelt seg rollen en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Helt og holdent uavhengig er nok Faktisk ikke, og når man skal sjekke fakta og avsløre falske nyheter, er det ikke helt ideelt å være eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som årlig gir Faktisk 6 millioner kroner i driftsstøtte.
Penger er penger og Faktisks redaktør, Kristoffer Egeberg (Stoffer’n blant venner), liker bedre å svinge innom Facebook, som er det det er og ikke mye mer.
Jeg vet ikke mye om Faktisks indre redaksjonsliv, men utelukkes kan ikke følgende replikkveksling for noen uker siden:
Red. Egeberg: – Å fy faen! Ina-Kristin og Dea … kom hit!
Ina-Kristin og Dea: – Ja, sjef.
Red. Egeberg: – Se her, folk tror at vannmangelen i Oslo skyldes at vi sender strøm ut av landet. At det går an!
Ina-Kristin: – Ja, men det er jo så mange tullebukker på facebook, og noen mener at jorda er flat, andre hevder at Elvis lever og bor på landsbygda i India et sted og livnærer seg som hønerøkter.
Dea: – Jeg tror nok folk flest skjønner at vannmangelen i Oslo skyldes lite nedbør, jeg har forresten lest en sak i Dagbladet, som jeg gjerne vil faktasjekke litt.
Egeberg: – Hør her … her er det snakk om viktig folkeopplysning. Vi kan ikke la folk tro at vannmangel har med eksport av strøm å gjøre.
Ina-Kristin: – Jojo, men jeg tror ikke…

Slik gikk det til at faktasjekkerne Ina-Kristin Lindin og Dea Hovet oppsøkte sine datamaskiner hvori svære søkemotorer og produserte en tekst som på min laptop måler 145 centimeter – henimot høyden til keiser Napoleon. Tittelen:
Nei, vannmangelen i Oslo skyldes ikke at vi sender strøm til utlandet