SPRÅKTIPS FOR UNGE MUSLIMER

Jeg er i noen grad bekymret for språkutviklingen her til lands. Jeg har i tankene primært unge muslimer som holder sin profet høyt hevet over alt, inkludert Norges lover.
Etter den mye omtalte brenningen av en Koranen-kopi i Kristiansand nylig, har mange muslimer ytret seg nokså fritt og kanskje litt uvørent på sosiale medier… og man kan lett få inntrykk av at noen av dem ikke har bestått sinnemestringskurs.
Nåvel, vanligvis bryr jeg meg ikke med hvordan folk skriver, men jeg gjør et lite unntak og håper mange unge musser følger med nå og kanskje noterer litt med nykvessede blyanter.
Et begrep som går igjen og later til å være et normativt standardsubstantiv for unge muslimer, er tiltaleformen morapuler… som noen også staver slik: Morrapuler, moraknuller eller morraknuller.
Uansett… man må anta at det ikke dreier seg om en person som foretrekker sex før hanegal, men en mann som liker å ha sex med moren sin.
La oss ta et eksempel: Morraknuller wallah skal knekke nesa di javlige morrapuller.
Her er litt å ta tak i. Hvis vedkommende mener en person som har sex med moren sin, burde det stått moraknuller, og det er uansett nok med én l i morrapuler… og hvis man tar vekk en r, blir det trolig slik vedkommende mener.
Wallah (jeg lover, el. jeg sverger ved Allah, kilde: slanguttrykk.com) virker litt malplassert. Jeg ville plassert det bakerst i setningen, etter et komma… og javlige bør rettes til jævlige.
Fåkk de jwlig pussy ass og er heller ingen stilistisk perle, jeg ser ikke umiddelbart meningsinnholdet.
Likeledes er Waste kar får kose seg når han skal brenne i helvete uendelig ganger værre ikke helt optimal hva meningsinnhold angår, og verre skrives… ja, det skrives slik jeg gjorde for tre sekunder siden..
Jævla moraknuller håper du brenner i helvette med moren og faren din som har reservert plass til deg der vip, skal pisse på gravet ditt med glede og voldta døden til moren din.
Her er noen skrivefeil og tegnsettingen er ikke helt prima, jeg vet ikke hvorfor vip er en del av setningen og leseren etterlates i villrede om hva som skal voldtas.
Oppsummering:
Unge muslimer bosatt i Norge kan bli bedre i norsk skriftlig. Det er tale om rettskrivning, tegnsetting og justeringer i setningsoppbygging. Avsett mer tid til skriveprosessen, slik at setningsskader unngås. En dobbelttime i semantikk er aldri bortkastet og utvidelse av vokabular er også noe tenke på, slik at man ikke gjentar seg selv og andre hele tiden i en uendelig loop som starter og ender med det samme, en mannsperson som har samleie med moren sin.
Henstilling:
Ettersom vi har hatt nok språkstrid i dette landet, håper jeg inderlig de ulike formene av morapuler ikke bærer i seg kimen til språkstrid blant unge muslimer, slik som forsøksvis illustrert her:

UTSKJELT OG MÅLBUNDET

Gårsdagens publiserte tekst om nynorsk utledet ikke mange reaksjoner, men én av dem var ganske kraftig. Telefonen klemtet. Jeg løftet den, men før jeg rakk svare:
– Er du Torjus Dølo?
Jeg pleier ikke unndra navn og opphav. Jeg svarte bekreftende.
Jeg forsto raskt at mannen i den andre enden av den imaginære telefontråden, var sidemålmann… og han var ganske oppbragt.. nei, det er galt uttrykt. Han var fly forbanna.
Han presenterte seg og økte stemmevolumet eksponentielt. Han målbandt meg og ga meg en overhaling jeg ikke har fått siden guttedagene. Jeg måtte flytte telefonen noen centimetre ut fra øret, og jeg kunne ikke annet enn le.
Da ble han enda sintere og ville vite om jeg var motstander av norsk kultur, og hva faen mente jeg med å fremstille lederen av Noregs Mållag som nazist?
Jeg forsøkte å komme til orde, men ble avbrutt av en harang inneholdende mange ord jeg nødig vil nedtaste her – jeg kan jo ikke se bort fra at en og annen sart sjel leser dette.
Det lyktes meg etterhvert å forklare at teksten er ment om en morsomhet, ikke som et faglig innspill i språkdebatten som tid om annen hjemsøker vårt land. Dette formildet ikke sidemålmannen i nevneverdig grad, og jeg tenkte at han – i likhet med resten av målrørsla – har like mye humor som en sinnsformørket gjesteimam invitert av Islam Net.
Jeg hadde lyst til å nevne dette for ham og utdype det, men lot det være. Jeg turte simpelthen ikke, man vet jo at mange målfolk er ganske gæærne og holder seg med skarpe slirekniver og spisse høygafler – og min adresse er ikke unndratt offentligheten.
Jeg forsøkte å roe ned mannen og sa at noen ungdommer i sentrale strøk ikke er så glade i sidemålsettinger, men at jeg personlig ikke har noe imot nynorsk.. tvertimot, jeg hedrer  Aasmund Olavsson Vinjes minne rett som det er og fortalte at eg somtir talar ein græmleg gild dialekt frå ein av Vest- Telemarks mest burtgjæmde plassar miom ufsar og nutar og fjødd, der kvændine heldt stidde og bryggjar øl og karane æ karar og sauine æ rædde og spring for livi…
Han ble bittelittegrann mildere i målet, såvidt målbart. Da jeg sa at jeg ville tilvirke en ny tegning av Noregs Mållags leder, Magne Aasbrenn – uten epåletter, armbind og bistert blikk –  la han bare på og etterlot seg blott en summetone…
Men jeg holder mitt løfte:

MÅLET HELLIGER MIDDELET

Født med a i enden under en harsk sauefell, oppvokst i et av landets trangeste dalførerer og fra første stund fôret med vassgraut og lokale dativendelser. Dernest avsted til en by med rektorutdannelse, straks etterfulgt av et helt yrkesliv som nynorskmisjonær i urbant strøk.
Dette er et ganske vanlig levnetsløp for de fleste nynorsklærere, en yrkesgruppe påny aktualisert ved regjeringens forslag om bortfall av halvårsvurdering av sidemål på 8.og 9. trinn i grunnskolen.
Lederen i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn, mener dette forslaget vil destabilisere nynorsken og senke dens status. Han har nok allerede innkalt sine kadre til hemmelige strategimøter med sikte på målrettet motstand og gjeninnføring av innledningsvis nevnte halvårsvurderinger.


Det er velkjent at Noregs Mållag i 1906 ble etablert i en suggestiv blodtåke av stivsinn, uggent humør og retthaveri… og således ligner mye på nazisme, kommunisme og islam.. og man skal ikke se bort fra at mållaget i disse dager planlegger ganske røffe aksjoner under denne gamle fanen, som i uttrykk ligner propagandamateriell produsert for Nasjonal Samling før og under krigen.


Noregs Mållags endelige løsning er utryddelse av både riks- og bokmål, slik at et uplettet og rent nynorsk kan tre frem og samle alle nordmenn – inkludert de som bor på Bygdøy og Skillebekk – til en ny norsk tid. Middelet er registrering av alle innbyggeres språkvaner med sikte på omskolering ledet av fylkesvise institutter for målhygiene og ordeugenikk.
Mållaget er selvsagt på det rene med at noen hist og her vil vegre seg, nekte å underkaste seg den nye tid og igangsette målrettet sabotasje, alle husker vel hvordan man i ungdomsskoleårene redigerte tittelen til Alf Helleviks nynorskordliste.


Jeg erindrer nynorsklæreren i parallellklassen min, som nesten fikk hjerneslag av denne tillempningen, og en annen ble sykmeldt og måtte på tre ukers rehabilitering ved Kysthospitalet, etter at en av klassekameratene mine høyt i nynorsktimen kalte Ivar Aasen for Vidaråsen. Legene som undersøkte læreren, utelukket hjerteproblemer… ettersom han ikke hadde hjerte. Legene oppdaget også en annen eiendommelighet ved denne mannen, da de ville ta en blodprøve. Han hadde ikke blod i arteriene, men sagmugg.
70-tallet var nynorsklærernes glansperiode og denne læreren kom tilbake, mer totalitær og utspekulert enn noen gang. Alltid med brun skjorte flekket av ekspanderende armhulesvette. Han plaget elever med sidemålsformer alt han orket i drøyt 20 år før han endelig gikk av med pensjon. Mange elever pustet lettet ut og begynte å se lysere på livet.
Men da pensjonisten skrev navnet sitt på sin gamle skoles vikarliste og sa til rektor Eg vil så inderleg gjerne vere vikar i sidemål, eg... og rektor sa ja, var det mange elever som simpelthen bukket under og aldri kom til hektene igjen.
Mange av dem er psykotiske og hensleper nå sine dager på psykiatriske anstalter og tigger og ber dagstøtt om elektrosjokkbehandling. Noen ble tunge blandingsmisbrukere, andre henfalt til sterk drikk, nettpoker og horeri og de mest ulykksalige ble fra rennesteinen plukket opp av Riksmålsforbundets uteseksjon. De fleste – og heldigste – ligger under seks fot mold, eller er anbragt i en urne.
Skal ikke se bort fra at denne nynorsklæreren lever ennå. Han tilhører de mest ondartede blant mennesker, og de er faen meg uutryddelige. De spiser vestlandsskifer til frokost, løser kryssmålord med ljåblad dyppet i blodet til nyslaktede høner, breker knirkende belærende om palatalisering og jamvekstregel for sakesløse barn og barnebarn så ofte de ser sitt snitt… trygg i forvissning om at de vil overleve en atomkrig, sammen med kakerlakker og Keith Richards.

SPESIALAVFALL PÅ SØRLANDET

Politiet i Kristiansand mener nok at Koranen er omfattet av Brann- og eksplosjonsvernlovens paragraf 13, omhandlende særskilte brannobjekter, som er av slik beskaffenhet at de ved påtenning kan utvikle brann som kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier.
Da Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) i går ettermiddag satte fyr på Koranen på Torvet i Kristiansand – i anledning lovlig appell mot islam – grep politiet inn og slukket bokbrannen før den utviklet seg.
Men politiet tillot en av SIAMs representanter å pælme et par kopier av Koranen oppi en for anledningen ditbragt kommunal avfallsdunk. Da ble det baluba, de fremmøtte motdemonstrantene reagerte med vrede og noen av dem gikk amok og måtte omhåndtas av røffe politibetjenter.


Politiet tillot altså pælming av Koranen, men jeg har tenkt litt:
Koranen ble kastet og da gjelder Lov om vern mot forurensninger og om avfall, som har til formål å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning.
Ettersom Koranen ikke er nevneverdig bedre enn Hitlers Mein Kampf og Maos Lille røde, kommer en ikke utenom paragraf 27a:
Med spesialavfall menes avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall på grunn av sin størrelse eller fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr.


La oss si at en av disse Koranen-kopiene kommer på avveie i avfallshåndteringen, slik at den ramler av søppelbilen i en skarp sving og blir liggende på gaten.
Ikke gitt noen å forutsi hvem som oppdager boken først, bøyer seg ned og plukker den opp… kanskje en ikke så lite mistilpasset tenåringsgutt som de siste siste to årene har lett høyt og lavt etter mening med livet, uten å finne noe som helst.
Så begynner han å lese i boken. Han leser og leser og leser og blir overbevist om at Allah er best og størst i hele verden og at alle snøggast råd bør bli muslimer, enten de vil eller ei.


Dessuten er han glad i vold og blir veldig oppglødd når han forstår at han har funnet legitimitet for utøvelse av grov brutalitet – i bokform. Han leser videre, til han sovner. Hele natten drømmer han om at han er blitt muslim som reiser vidt omkring og skjærer hodet av vantro, kaster homofile grisebønder ut fra høye bygninger og halalslakter bikkja til naboen.
Neste morgen våkner han som et nytt menneske, omskapt i Allahs bilde. Han som aldri har hatt noen venner, oppsøker en moské og sier han vil konvertere til islam. Det er gjort på fem minutter, og plutselig er han en del av noe uendelig mye større enn seg selv..
Han skaffer seg absurd stygge klær, høyvannsposebukser inkludert… lar skjegget gro til han nesten snubler i det, mister det lille han har av humoristisk sans og vil reise til steder der han kan utøve så mye vold han vil uten at noen bryr seg – det vil si i Midt-Østen et sted. Men først kan han jo rane noen hvite smågutter i østlige Oslo og stikke dem med kniv både hist og her.
Denne muligheten tenkte ikke Kristiansand-politiet på, det hadde nok vært tryggest å bare la Koranen brenne… tror nesten det.

TUSEN TAKK, VILDE ANDREA!

I dag tidlig våknet jeg og følte meg dum. Utilstrekkelig. Jeg ble liggende og stirre i takplatene. Jeg tenkte at jeg er dummest i verden, hvertfall i byen der jeg bor – det er ille nok.
Ingen god følelse, men jeg vet hvordan jeg kommer meg ut av den… jeg har nemlig et triks, som aldri slår feil. Nei, det trikset er ikke uttrekkbart fra lommen, eller skjorteermet, det er ikke oppbevart i en låsbar skuff, ikke under hodeputa, ei heller under trappa ned til kjelleren.. niks, i laptopen min.
Jeg slår den på og guugler Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK). En stund siden jeg har vært innom, men gudbedre… etter bare å ha sett listen over emneord, føler  jeg meg mye bedre, men det er best å passe seg; nettsiden til STK er omtrent som pulver i nesa. Har man først fått smaken på det, vil man ha mer. Mye mer.
Men jeg besinner meg. Jeg frykter overdose. Dessuten skal man ikke spise opp alt godteriet med en gang, det kommer en dag i morgen, også… som min forlengst henfarne grandonkel Albert om livets goder pleide formane, men aldri selv overholdt i nevneverdig grad.
Nåvel, skal vi se.. hvor skal vi begynne? Tilknyttet STK er 29 personer, hvorav tre menn som trolig ikke kjører motorsykkel, eller går på elgjakt.
Skal jeg rett og slett gå inn på Wencke Mühleisen og se hva hun sysler med? Jeg faller for fristelsen, jeg gjør det. Mühleisen er jo dama som i helt unge år sluttet seg til en østerriksk sekt der alle hadde sex med alle, og til slutt visste ingen hvem som var fedrene til alle barna som etterhvert pluppet ut på gulvet i kollektivets fellesareal.
Siden ble hun performancekunster, som spradet naken omkring og helte rødmaling over sin allerede røde dott og illuderte samleiebevegelser.


Njææ.. skal vi se. Hun er oppført med fem faglige interesser hvorav kritiske seksualitetsstudier og queer teori. Mmm… artig. Jeg guugler litt og kan ikke annet enn le litt, jeg skjønner  straks at oppførte teori trolig ikke vil slå gjennom og få betydning i det brede lag av befolkningen.
Nei, jeg gidder ikke lese om hva Mühleisen sysler med. Jeg leter videre. STK er full av pene damer, ihvertfall på bildene. Ettersom jeg er svak for kvinner med leppestift, stopper jeg ved Vilde Andrea Pettersen.

Blondine, meget søt og hun skjeler akkurat passe mye. Jeg tar en titt på hennes faglige interesser, seks i tallet hvorav Emma Goldman.
Emma Goldman?? Hvem i heite helvete gidder bry seg om Goldman, den gamle, schtøgge røya som lignet en mann mer enn kvinne og som døde for snart 80 år siden…
Stipendiat Pettersen gidder. Hun er i gang med et prosjekt om Goldman, det fremkommer ikke på STKs sider nøyaktig hva prosjektet skal avlede og hva man kan bruke resultatet til.


Prosjektets tittel:
Emma Goldmans anarkisme og feminisme i skandinavisk kontekst
Undertittel:
Hvordan blir idéer om feminisme og beskrivelser av kvinners rolle i samfunnet skildret i skandinavisk litteratur, mottatt og formidlet av anarkisten Emma Goldman (1869-1940)?
Så følger en 13-linjers utredning om prosjektet, som jeg synes er ganske morsom, men av plasshensyn ikke er hitbragt.
Tilslutt er prosjektets mål formulert slik:
En undersøkelse av forbindelsen mellom Goldmans teori og skandinavisk tenkning og litteratur vil forhåpentligvis kunne bidra med nye perspektiver på Goldmans anarkisme og feminisme, resepsjonshistorien til utvalgt skandinavisk litteratur, og på utviklingen av feminisme og kvinnekamp i Skandinavia. Avhandlingsprosjektet vil også sette skandinavisk feminisme og kvinnekamp i et internasjonalt perspektiv.
Gud i himmelen, milde Moses, Jesus og Maria og mer til. Jeg er et nytt menneske. Sjelden har jeg følt meg bedre og så struttende opplagt. Følelsen av dumhet er forsvunnet, som is og pølser i et barneselskap. Nå kan jeg ta fatt på denne dagen, full av selvtillit… og alle dere rundt om der ute som synes STK bare er feminisme på roterommet, tull og tøys og bare virkelighetsfjernt rør uten minste betydning for vanlige folk: Skjerp dere!!!

EN KVELD PÅ TEATRET

Noen vil hevde at jeg bor i byen hvori Norges fineste teater. Jeg skal dit i kveld. Husker i farten ikke hva forestillingen heter, men jeg har en avtale med en kvinne jeg kjenner, hun holder rede på slikt. Hun vil at vi skal spise litt før vi går i teatret – på restaurant.
Sant å si er jeg litt gæærn etter henne, selv om hun aldri bruker leppestift… og hver gang jeg ser henne får jeg lyst til å tafse litt, både hist og her – puppene inkludert. En og annen humørløs feminist vil nok kalle en slik tilbøyelighet adferdsavvik, men det gir jeg blanke faen med fett på.
Ideen om restaurant er hennes. Hun vil ikke møtes på privat parkett med en dobbelseng ikke langt fra. Nei, hun vil ikke det. Til sitt forsvar anfører hun alltid at hun har fast følge med en annen mann, og at det da ikke er så bra å ligge med andre. Ganske irriterende.
Hun er ikke særlig løsningsorientert av seg, det har jeg med tydelig diksjon påpekt mange ganger. Slik gikk det sist gang vi samtalte om dette:
– Men kjære, vakre vene… du trenger da ikke ligge. Du kan bare bøye deg over spisebordet hjemme hos meg, løfte litt på kjolen og vippe tilside trusekanten.
– Jamen, du er fem centimeter lavere enn jeg, sa hun.
– Jeg kan stå på en ølkasse, sa jeg.

VINFLASKEGRØNT

Vi snakket om Hannah Arendt. Jeg husker ikke nøyaktig når vi ble kjent, det er lenge siden, men vi ble kjent. Ikke godt kjent, det kan jeg ikke si. Hun var ikke et slikt menneske man lett blir kjent med. La oss kalle henne L.
Det var pauser som bragte oss sammen… og sigarettene. Ganglaget hennes var som en vadefugls, og hun var mager… så mager at jeg flere ganger var redd sigaretten hennes ville forrykke tyngdepunket så mye at hun skulle tippe over og ramle i bakken.
Hun var blond. Håret var skilt midt på hodet, falt hver sin vei, hang fritt nedover kinnene, som scenetepper. Jeg var fascinert av hvorledes hun snakket, alle de overflødige munnbevegelsene. Hun hadde en vane med tidvis å snurpe munnen til et snufs, som for utenforstående kunne tolkes som en diskré mishagsytring. L var pen på en rar måte. Vakker, på en enda rarere måte.
Litt klønete formulert, dette. Til mitt forsvar kan jeg bare anføre at lang tid er passert og minnene om henne er oppstykket og fragmentert.


Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om L. Hun er jo bare en diffus reminisens, hun fantes nesten ikke… men vi snakket om Hannah Arendt. Hun kunne mye om henne, mye mer enn jeg, men jeg kunne stille noenlunde gode spørsmål. Jeg tror hun likte det, og jeg fortalte henne noe hun ikke visste… at det siste Arendt gjorde var å falle død om straks etter at noen middagsgjester hadde forlatt hennes leilighet i Upper West Side.
L og jeg ble venner. Ved en anledning var hun iført en vinflaskegrønn fløyelskjole, som satt så stramt over hele henne at jeg nesten trodde hun var født i den, og at den i årenes løp hadde ekspandert og utvidet seg i takt med henne selv. Noen timer senere lå den forlatt og helt tom, på slitte gulvplanker… fargeløs i svakt juninattlys via et korsvindu på gløtt.

ET LITE REISETIPS

Saudi-Arabia forsøker seg på en sjarmoffensiv, ikke fordi de liker utlendinger som ikke tror på Muhammed, men fordi myndighetene der – det vil si kongefamilIen – er bekymret for fremtidige fall i oljeinntektene og gjerne vil knytte til seg utenlandske investorer.
De har også nylig åpnet for turisme. Saudi-Arabia har vært lukket for turister, men nå ser landet sitt snitt til å tjene kilometerlange kamelkaravaner med dollarsedler.
Det skal ganske mye sminke til for å stæsje opp ei gammal hore, og hva faen har saudiene å tilby turister, bortsett fra offentlige, blodomsprutende sverdsving øyeblikkelig etterfulgt av tankeløse hoder med stive blikk som ruller avsted og får ørene avsvidd på svart asfalt varm som glødende kull… mens sunnimuslimer omkring klapper i hendene og hoier og heier, skriker allahu akbar og kanskje dribler litt med de avsjelede hodene…


Hva annet har saudiene å tilby enn harry og hypervulgære byer bygget opp av sjelløse, importerte glass- og betongelementer montert av rettighetsløse fremmedarbeidere? Hva annen kultur har de enn den som er tuftet på verdens mest latterlige, men også farligste religion?
Prins Muhammad bin Salman har forresten kombinert bestialitet med humor, for man kan nesten ikke annet enn le av en mann som sender avsted en gjeng drapsmenn til et annet lands hovedstad for å kverke og partere en verdenskjent landsmann i eget konsulat… og tror at ingen vil legge noe særlig merke til det.


Så hva har Saudi å tilby? Gutteturer er jo helt uaktuelt. Alle vet at unge gutter på tur vil drikke seg fulle, rave omkring fra bar til bar og tafse litt på jenter i ny og ne og kanskje sjekke litt og få seg et nummer utpå kvelden – og kanskje bli forelsket.
Det er det bare å glemme. Dårlig med børst i Saudi, og kvinnene der blir voktet som gullet i Fort Knox, Kentucky… og hvis du prøver deg, unge mann… kan det gå med deg slik det gikk med med journalist Jamal Khashoggi.
Jentetur? Et halvt dusin blonde jenter fra Norge som en kveld vimser nedover en gate i Riyadh og blir observert av en guttegjeng som tror at de nå endelig har sjansen til noe ordentlige greier i stedet for å måtte dra ut i ørkenen og nøye seg med kameler… et Guds under om den jenteflokken kommer seg til hotellet uten å bli gjengvoldtatt.
Sitte ved et hotellsvømmebasseng, drikke øl, glemme at en er ikke er i Norge og snakke nedsettende om islam, slik jeg liker å gjøre tid om annen? Vel, man risikerer å bli arrestert, tiltalt og dømt til å miste hodet på en offentlig plass i nærheten, eller bli hakket opp i strimler og anbragt i en tønne full av syre.
Nei, jeg tror jeg dropper Saudi, gitt. Saudi-Arabia er et drittland. Jeg drar heller til Vest-Telemark. Der er det nemlig lov å gjøre alt det man ikke kan gjøre i Saudi-Arabia, det stedlige lensmannskontoret er forøvrig nedlagt, og det er langt til nærmeste politienhet… det er uansett artigere kjøre traktor i fylla enn å ri på kameler klink edru langt faenivold ute i gloheite ørkenen…

MARLENE OG MJAURRIR

Mye snakk om helbredelse av homofile nå om dagen. Skarpe fronter. Noen tar flere hundre tusen kilometers avstand fra forsøk på kursendring av homofile. Andre synes det er veldig bra at man forsøker å stramme opp homofile, slik at de gifter seg med en av motsatt kjønn, får mange barn, kjøper rekkehus og Volvo og lever lykkelig inntil døden.
La meg greie ut om mine erfaringer med seksuell reorientering:
Jeg hadde en gang en katt. Meget pen og elegant. Hun het Marlene, fordi jeg syntes hun lignet litt på Marlene Dietrich, det var noe med det kjølige blikket, især når ettermiddagslyset traff henne i en spesiell vinkel.
Hun var meget nøye med utseendet og vasket seg tre ganger daglig til faste tider. Hun likte å fange mus og fugler, men hun spiste aldri av fangsten, jaktvirksomheten hennes var nok bare sport og trim, for å holde den spenstige kroppen i form. Hun passet vekten og spiste aldri mellom måltidene.
En fin katt på alle måter, hengiven og snill… men jeg stusset litt over at hun ikke viste minste snev av interesse for hannkatter, selv ikke Hurrabass i nabolaget.. en staut og fin tigerstripet hannkatt, et prakteksemplar… som hadde blitt fin far til mange små. Men Marlene var ikke interessert. Hun var kald som Dronning Maud Land midtvinters og avviste alle tilnærmelser.
Marlene var derimot svært mye sammen med katten til nærmeste nabo, en litt overvektig hunnkatt ved navn Mjaurrir. Underlig navn, men eieren var fra Island.


Marlene og Mjaurrir hang sammen støtt og stadig. Jeg mistenkte homofili… ja, jeg gjorde det. Jeg tenkte at Marlene er faen meg lesbe. Det gjorde meg litt nedfor, må jeg si.
En dag tok jeg kontakt med Mjaurrirs eier. Jeg redegjorde for mitt syn på saken – uten å bruke termen homo og dens utledninger – og sa at vi kanskje burde være litt på vakt hva gjaldt forholdet mellom Marlene og Mjaurrir.
Hun spurte hva jeg mente, og jeg meddelte frykt for at forholdet mellom Marlene og Mjaurrir var mer enn bare godt vennskap og at vi burde gjøre noen tiltak.
Det virket som om hun ikke skjønte hva jeg mente, men hun skjønte det nok… hun ville bare ikke snakke om det. Ikke så underlig, det er jo ikke hyggelig å snakke om ens egen katt og dens avvikende seksualitet. Man vil heller snakke om snøen som falt i forfjor og når på året det er best å beskjære epletrær.
Da jeg forsiktig antydet at Mjaurrir kanskje var litt pågående og muligens forledet Marlene inn i noe hun egentlig ikke ønsket, så naboen rart på meg. Hun mumlet noe om at hun hadde en kake i ovnen og måtte inn i en fart for å se til den. Så forsvant hun.
Nåvel, jeg tenkte at jeg måtte foreta meg noe. Jeg tok med Marlene til veterinæren og ytret min uro. Men hun var ikke interessert, og jeg tenkte mitt om pensumet på veterinærhøgskolen – ja, jeg gjorde det. Jeg tror ikke hun forsto noe av det jeg sa, men hun var flink til å lage rynker mellom øyebrynene.
Griseflaks at jeg kjente en gammel katolsk prest med arkeologi grunnfag og med bred erfaring som eksorsist i Afrika på 70-tallet.
Jeg oppsøkte ham på hans bopel. Selv om han forlengst var pensjonert, var han kledd i prestekjole og en gammel, bredbremmet svart filthatt.
Jeg hadde med Marlene i et bur og satte det på stuebordet til fader Mellin.
Jeg forklarte situasjonen og presten fikk et sørgmodig drag over ansiktet.
– Ja, jeg har sett dette  før. I gamle dager var homofili ganske sjeldent blant kjæledyr. Men nå… Gud bevare oss vel.. nå er homofili blant hunder og katter og kaniner nesten like vanlig som regnvær i oktober.
– Ååå??
– For ikke lenge siden hadde jeg en mann her med en engelsk setter. Bikkja var homo, ingen tvil om det. Den var helt udugelig på rypejakt og ville helst være hjemme og se på solnedganger gjennom stuevinduet, og den var påfallende lite aggressiv mot andre hannbikkjer. Han ville helst snuse dem i bakenden, om du forstår.
– Åååå?
– Typisk homodemon av den vriene sorten. Jeg prøvde alt, vievann og hvitløk og spesialbønner utviklet av en gammel jesuittprest jeg kjente fra min tid i Vatikanet. Bikkja kastet opp masse illeluktende grønn materie og hodet snurret 720 grader..  og det ble iskaldt i rommet.
– Ååååå?
– Jeg kjørte på med en femliterskanne med vievann og en helt spesiell bønn utarbeidet av den kjente spanskitalienske jesuittmunken Ignatio Innocenti Fellatiotini som døde under mystiske omstendigheter på vandring gjennom Andalucia i 1674.
– Åååå..
– Bikkja ble bra den. Det fungerte. Nå er den på jakt hver høst og kan ikke komme seg fort nok opp på fjellet for å jage ryper.
Marlene var en ganske adstadig og rolig katt. Hun lå og sov i buret sitt og enset hverken fader Mellin, eller jeg.
– Hva tror du om dette, sa jeg og pekte på sovende Marlene.
– Katter er vriene. Kattens karakter er egenrådighet og selvstendighet, men de er svært mottagelige for innspill fra Djevelen. I dette stykket ligner de kvinnen. Katter og kvinner er i slekt , vet du. Dette er velkjent. Min kone.. ja, hun er død nå, men hun hadde en og annen demon, deriblant ikke vaske opp og ikke rydde-demonen. Det kan høres uskyldig ut, men vet du hvor lang tid det tar før et et hus ser ut som en helvetes svinesti og hva det kan føre til på lang sikt. Djevelen er listig, han jobber langsiktig og utvider djevelskapen sakte og sikkert, helt til demonbestanden tar helt overhånd i et menneskesinn.
– Så det er intet å gjøre med Marlene?
Omtrent da våknet Marlene. Hun pleide reagere på uttale av navnet hennes. Marlene var en ganske fredelig og kul katt, men ikke nå. Da hun så fader Mellin, ga hun seg til å frese som en psykotisk hoggorm med narkotikaproblemer og gampedigre adferdsavvik. Fader Mellin rygget tilbake og korset seg opptil flere ganger.
– Neineinei, dette vil jeg ikke. Få henne ut av huset. Dere må gå!!
Han begynte på en bønn på latin. Høy stemme og stivt blikk mot taket. Han avbrøt seg selv:
– Kom dere ut, kom der ut i Guds mors navn, hellige Maria…
Jeg grep buret med Marlene og hastet mot utgangsdøren. Det siste jeg hørte var prestens skurrende røst:
-… Hosanna in excelsis.. Benedictus, qui venit in nomine Domini.. Hosanna in excelsis..


I bilen slapp jeg Marlene løs og hun la seg der hun pleide, på passasjersetet. Jeg klappet henne bak øret det ene øret. Hun malte og strakk kroppen til dobbel lengde. Purr-purr-purr.
Jeg tente en sigarett, jeg tenker alltid best når jeg røyker. Etter et halvt minutt:
– Vel, Marlene… hva tror du… jeg tror vi runder av og sier at det får være som det er. Eller hva sier du Marlene?
– Purr-purr-purr-purr-purr-purr og atter purrr, sa Marlene.

NOEN TANKER I TIDEN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning her forleden kveld:
– Jeg tenker at hun Åslaug Sem-Jacobsen er så klok.
– Hvem er det?


– Hun er stortingsrepresentant for Venstre, eller er det Kristelig folkeparti… uansett, hun er sånn medietalskvinne og brennende ildsjel for muslimer og hun vil fjerne sånne alternative medier som skriver usant om mange forskjellige ting, og jeg tenker at det er bra på en måte.
– Ja, det tenker jeg også… det er så mange forskjellige meninger nå, føler jeg. Det er dumt at man ikke kan være mer enig. Jeg tenker at alle var mer enige før, og da var alt mye bedre, og ingen drev med falske nyheter.
– Ja, veldig mange greier ikke skille fakta fra sannhet. Det var bedre da vi hadde bare én TV-kanal på en måte. Da visste vi hva som var sant. Jeg synes Per Øyvind Heradstveit var så bra, og nå liker jeg Ole Torp, han er så koselig å høre på, tenker jeg.
– Det tenker jeg også, men jeg liker TV2s Fredrik Græsvik, også. Jeg tenker at han gjør en veldig god og balansert jobb som USA-korrespondent, spesielt når han snakker om president Trump.

– Det er jo viktig at alle er enige, tenker jeg. Disse nye mediene skiver så mye rart om alt mulig rart som det ikke burde være nødvendig å skrive noe særlig om, som for eksempel  klimaet og Greta Thunberg og alt det om ungdommer og knivstikking og ran og sånn på østkanten i Oslo. Jeg føler at det meste av det ikke er sant, og det sier jo også muslimene selv, og Raymond Johansen har jo sagt mange ganger at Oslo er en trygg by, og han burde jo vite det på en måte, han bor jo der og er ordfører i byen.
– Jeg føler at det er sånne rasister og nazister og sånn som skriver sånt, tenker jeg.
– Ja, det er jo så mange av dem på en måte. Overalt. Nesten alle er blitt det nå, har jeg lest et sted. Til og med Statistisk sentralbyrå driver med falske nyheter, har jeg skjønt. Rett før valget publiserte de en statstikk som sa at negr… fremmedkulturelle står bak mesteparten av kriminaliteten i Oslo. Men da fikk de svar fra hun Kansi Gunnarattanta… som er vararådmann i Oslo. Hun ble skikkelig sinna, og hun hadde ikke blitt sinna om tallene var riktige. Det sier seg selv, hun er jo vararådmann og følger nok godt med.
– Ja, nettopp. Noen få driver kanskje med litte grann knivstikking av og til på en måte og kanskje litt raning, men det er jo Oslo kommunes feil, ungdommene har jo ikke noe fritidstilbud og de føler seg utenfor, tenker jeg.
– Nettopp, utenforskap er jo ikke noe man vil ha, og det er jo regjeringas feil at muslimene ikke er mer integrert. De blir jo ikke hørt i samfunnet, tenker jeg. I borettslaget der jeg bor ville en muslimsk familie ha et bønnerom i kjelleren… mellom vaskerommet og boden til Hansens i 3. etasje, rett overfor tørkerommet, under enkefru Barth-Olsen i første, men borettslagsformannen bare fnøs av forslaget på en måte.
– Typisk. Hvit, rasistisk, kjøttetende islamofobisk mann som nekter mange muslimske familier å utøve sin religion.
– Nei, katolsk kvinne opprinnelig fra Polen og islamhater. Det er bare én familie som er rammet, men det er en stor familie. Seks unger. Noen ganger får de besøk av slekt og venner, og da blir de over tjue stykker. Leilighetene i blokka er for små til at alle kan be samtidig i samme retning, mot Mekka.. og man skal jo be fem ganger om dagen og da kan det lett bli kaotisk, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Men noen ganger er det på en måte litt artig med disse nye mediene, da.
– Ååå?
– Ja, det var jo et av dem som skrev at Trine Skei Grande på en måte hadde voldtatt en 17 år gammel gutt i en kornåker i Sør-Trøndelag.. da måtte jeg le litt.
– Ja, det måtte jeg, også… men jeg synes vinklingen kunne vært mer i tråd med hennes intensjon på en måte … hun er jo en veldig inkluderende dame, og hun fikk godt frem at også middelaldrende, enslige damer har seksuelle behov. Det var jo hennes poeng. Jeg tenker at mediene burde skrive mer om akkurat det, tenker jeg..
– Det tenker jeg, også..