GANSKE MANGE KM I TIMEN

Jeg har en liten plett i grissgrendt strøk vest i det som i gamle dager het Bratsberg amt. Norges Twin Peaks. Her hender mangt og meget som ikke hender andre steder, men nå skriver jeg meg helt bort fra det jeg vil skrive om, nemlig åpningen av årets utedosesong.
Det er jo nesten ikke noe i hele verden som er så fint som å sitte på utedo om sommeren, når prestekragene strammer seg opp som tinnsoldater og humlene suser omkring og bekken borti bakken klukker og ler som om hele verden og omegn er et komisk påfunn.


Verden og alt tilbehør trer tilbake og man blir sittende å se ut, gjennom et gammelt sprossevindu og tenke at det fineste i livet er å ikke tenke på noe, og da er det fort gjort å komme i tanker om min gamle fysikklærer på gymnaset, som advarte mot å betrakte verden i annet enn naturvitenskaplig perspektiv. Siden har jeg levet etter denne devisen.
Lortfallet i denne doen er cirka 131 centimeter, og da er det henimot ulaseggjørlig å ikke undres på hvilken hastighet lorten har i nedslagsøyeblikket … og som alle vet:
Svaret er kvadratroten av høyde x massens akselerasjon x 2… som er 5,07 meter per sekund, eller 18,25 km/t….

TO SOM TENKER MASSE OM INNVANDRERE, GJENGVOLDTEKTER OG KULTUR OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut av partiet. Han har tenkt mer på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om de seks guttene som i Oslo tingrett bare fikk samfunnstjeneste og noen dagers fengsel for to tilfeller av grov gjengvoldtekt av ei mindreårig jente? Hun ble også drapstruet.  Jeg tenker at de burde ha fått kuttet av seg pikken og tilbragt mange år i fengsel.
– Ehh … hvor har du lest dette?
– Jeg har ikke lest det, jeg hørte det av en venninne på jobben som hadde lest det. Hun var helt sjokkert og lurte på hva som går av norske domstoler. De voldtok den stakkars jenta etter tur og truet med drepe henne. Kan du skjønne hva som går av unge menn nå om dagen…

– Du virker ikke sjokkert, men det er helt sant. Dommen falt her om dagen.
– Ja, men det er snakk om innvandrergutter..
– Ååå??
– Ja, og de ter seg jo litt annerledes, tenker jeg. Disse guttene har nok problemer med å tilpasse seg norsk kultur og sånn. De er sikkert fra Syria, eller andre land med krig og elendighet, tenker jeg. De er sikkert traumatiserte på en måte og vet hverken ut eller inn og ikke hva som er rett og mindre rett. I tillegg kommer trangboddhet og dårlig økonomi og sånn .. også har vi jo denne systemiske rasismen som gjennomsyrer hele landet vårt, og hverdagsrasismen som også inkluderer helgene. Ikke rart at disse unge mennene blir helt fortvilet og føler seg helt uttafor.
– Men…
– De guttene var bare 15 og 16 år gamle da de voldtok den jenta,  og du vet vel hvor dårlig det er med fritidstilbud øst i Oslo. Hadde Oslo kommune vært mer på tilbudssiden, hadde vi ikke hatt disse voldtektene, tenker jeg. Problemet er at Norge…
– … men jeg vokste opp på Røst på 60-tallet. Der var det ingen fritidstilbud og ingen var rike, men ingen voldtok hverandre…
– Jamen, det er lenge siden. Jeg tenker at vi er multikulturelle nå, og at innvandrere er en berikelse for Norge, men vi må jo regne med ulike og kanskje litt utvidede kulturuttrykk, og vi må slutte å se på vestlige verdier som bedre enn andre, tenker jeg…

TO SOM TENKER MASSE OM INTEGRERING, INNVANDRERE, SLEMME MENN OG SHAZIA MAJID

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig:
– Jeg tenker at hun Shazia Majid er så klok.

– Hun har vært journalist i VG i mange år, nå er hun i avisens kommentaravdeling. Hun skal skrive masse om innvandring og integrering og sånn. Sette dagsorden, tenker jeg.
– Åjavel.
– Her om dagen ble hun intervjuet, husker ikke hvor, men hun sa at det er greit å snakke om vanskelige ting i innvandringsdebatten, så lenge man gjør det med godt hjerte.
– Sa hun det .. det er flott, tenker jeg. Men hva er de vanskelige tingene?
– Det sa hun ikke noe om, tror jeg.
– Kan det være dette med vold og drap og ran og kriminalitet og sånn?
– Hva mener du?
– Det er jo mer vold og sånn blant innvandrere enn etnisk norske. Det er dokumentert, det … i undersøkelser og sånn?
– Jeg har ikke lest sånne undersøkelser, men uansett er det ikke relevant, tenker jeg. Det er jo bare rasister som driver med sånne ting, problemet er at innvandrerne gjør alt de kan for å passe inn, integrere seg og bli nordmenn, men hvite nordmenn stritter imot, hindrer dem. Særlig menn, tenker jeg.
– Åå?
– Ja, Shazia Majid sier at innvandringsdebatten i dag er en fest for empatiløse menn. Det er klokt sagt, tenker jeg.
– Det er jeg enig i, menn eier ikke empati … det vet alle kvinner som har vært gift. Heldigvis skrev eksmannen min under på skilsmissepapirene uten å nøle et sekund. Det viser jo også hvor lite han brydde seg om ekteskapet vårt, tenker jeg. Det varte tross alt i 22 år. Jævla pikk!
– Samma her, jeg har ikke sett snurten av eksen siden han flyttet ut i 2009. Jeg tenker det er bra at vi ikke fikk barn.
– Men du… er du blitt kjent med hun enslige, pakistanske dama som bor i etasjen over deg, som du var på hils med?
– Åja … ehh .. nei, det ble det ikke noe av. Jeg hadde jo tenkt å invitere henne på søndagsmiddag, men det kokte litt vekk. Jeg var så opptatt. Tiden strakk ikke til.
– Men nå kan du vel invitere henne?
– Ehh.. jeg tror hun har flyttet. Det er ihverfall det jeg har hørt…

HEI OG HÅ OG RIHÆB

– Dette er ikke bærekraftig. Du kan ikke fortsette slik, pappa. Du trenger hjelp.
Ja, slik sa hun det, like ut … min yngste datter. Hun hadde tilvirket to loddrette bekymringsrynker i pannen, som ikke løste seg opp før nedre del av neseroten.
Jeg sa ikke noe, bare pirket med skjeen i dessertskålen hvori stripete rester av rød saus. Jeg følte skam.
– Du kan jo gå til fastlegen, forklare situasjonen. Han vil sende deg videre i systemet.
– Ehh… ja.
– Hvordan begynte dette, da?
Jeg løftet hodet og møtte Datters medfølende blikk.
– Vel, det er et halvt år siden, sa jeg og fortalte at jeg var sammen med en dame – la oss kalle henne Janneke – som en dag spurte om jeg ville ha dessert til middagen. Hvorfor ikke, svarte jeg og tenkte ikke mer på det.
Janneke gikk i gang og jeg fortsatte med mitt, som akkurat da var å drikke øl og røyke sigaretter.
Dagen forløp slik dager gjør når dager er slik jeg liker at dager er. Janneke laget etterhånden middag, og jeg spiste uten tanke på dessert.
“Mett? Men du orker dessert?”
“Absolutt ikke. Jeg må vente .. til … la oss si Kveldsnytt.”
Hun hentet to dessertskåler og to skjeer. Fra kjøleskapet bollen med pudding og en mugge rød saus.
“Smak litt, da.”
Jeg lempet en liten bit over på skål og adderte ørlite grann rød saus. Det så lekkert ut, jeg tok en bit. Digg. Det smakte vidunderlig … og underlig.
Noe skjedde, en slags bevissthetsutvidelse. Jeg merket, eller trodde jeg registrerte nydannelse av nevrotransmittere i hjernen. Et kjemisk ruskevær. Dopamin og noradrenalin. Euforiske lynglimt på kryss og tvers. Minner fra en svunnen tid badet i sublim nytelse.


Jeg forsynte meg mer og forlenget rusen. Jeg forsynte meg en gang til.
Jeg registrerte ikke at Janneke sa:
“Jøye meg.”
Tre fjerdedeler av puddingen var borte. Janneke hadde såvidt smakt på den.
“Du likte den?”
Morgenen etter, klokken 05.31, våknet jeg. Smøg ut av sengen, listet meg ut av rommet. Ned trappa. Jeg måtte tisse, men gikk på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet, hvorfra jeg tok ut puddingen, overhøljet den med resten av den røde sausen. Etter drøyt fem sekunder var alt borte.
– Dette er ikke bra. Kjøleskapet ditt er nesten tomt, bare egg og melk, en agurk utgått på dato og noe jeg ikke vet hva er. I matskapet står fem pakker semulegryn. I papirsøpla ligger tre tomme pakker. Du er avhengig, pappa.
Jeg så ned i dessertskålen.
– Du pleide jo å spise ganske variert, og en boks sardiner til frokost hver dag.
– Joa…
– Semulepudding er godt, men du kan ikke bare spise det … det skjønner du sikkert.
– Ja..
– Hør her, jeg kan bestille time hos fastlegen din. Du forklarer situasjonen for ham. Kanskje sender han deg til psykolog, eller på rehab.

KLING OG KLANG

Yngstedatter kom på besøk i går. Hun gledet seg til Eurovision-sammenkomst med en hel haug venninner. Om jeg kunne kjøre henne? Det kunne jeg. Vi kan ta bilen min, sa hun og jeg sa at det kan vi.


Vi kjørte avsted. Jeg satte henne av, snudde bilen og kjørte hjemover igjen. Nå er det slik med denne bilen at den innbyr til råkjøring. Den er mye raskere og tøffere enn min, og jeg så mitt snitt. Jeg gjorde det
Sant å si kjørte jeg litt røft og sanset ikke en grå Passat før den plutselig var rett bak meg. Blålys i grillen.
Faen, tenkte jeg og tenkte videre at det er ikke første gangen politiet vil snakke med meg. Jeg bremset, kjørte inn til siden og senket vinduet. Jeg hektet på et smil:
– God kveld, konstabler. Hva kan jeg hjelpe dere med?
Rart med det, politibetjenter liker ikke den arkaiske formen konstabel, det blir for mye av Olsenbanden-stemning, tror jeg og det skal jo være alvor når politiet går så langt som å stoppe folk i trafikken.
En lang og tynn, en tykk og lav. Kling og Klang. Mann og dame.
– Gikk vel litt fort her, gjorde det ikke, sa Klang.
Selvfølgelig gikk det fort, altfor fort, men jeg tvilte på om de hadde noe måling, eller annet å fare med.
– Vel, det kommer vel an på hva man sammenligner med. I forfjor fløy jeg seilfly med en kompis. Vi tok av fra Notodden og…
– Vognkort og førerkort.
Jeg visste hvor disse dokumentene var, men rotet omkring i hele bilen og brukte ganske lang tid før jeg fant sakene, førerkortet lå i skjortelomma. Klang trippet litt og virket irritert. Kling nappet til seg trykksakene og gransket. Jeg tror han ble litt nedfor av at alt var i orden, men han øynet et håp:
– Hvem eier bilen?
– Det står i vognkortet.
– Hvilket navn står i vognkortet?
Jeg nevnte min datters etternavn, som også er mitt.
– Fornavn?
– La meg se… jeg pleier ikke gjøre forskjell på døtrene mine, jeg holder like meget av begge og blander navnene deres hele tiden … ja, jeg tror det er no’ som ligger til familien. Moren min surret fælt med navnene til broren min og jeg, og hun…
– … du må da huske navnene til døtrene dine, har du lånt bilen av datteren din?
– Det vil jeg ikke si.
– Hææ.. ?
– Riktigere å si at jeg har lånt bort litt av tiden min, slik at hun ankom presis til en venninne som inviterte til venninnetreff i anledning … ehh.. ja.. denne sangkonkurransen alle snakker om.
Klang ga førerkortet til Kling, som fingransket det.
– Når er du født?
– Midt på natta, midt på vinteren. Moren mi sa at det var stjerneklart og tok det som et godt tegn. Faren min, han…
– … år! Hvilket år?
– Ja, det er jo lenge siden. En helt annen tid. Det var før Kennedy ble innsatt som president i USA, men etter at Beatles ble kastet ut av Vest-Tyskland.
Vanskelig å tolke Klings og Klangs ansiktsuttrykk. Begge hadde munnbind på.
Klang bøyde seg frem, stakk hodet nesten inn i bilen og sa med ubehagelig stemme:
– Vi får ta en promilletest.
Kling hadde allerede skrellet emballasjen av en sånn promillemålingsinnretning og ga den til Klang, som sa:
– Blås i denne så hardt du kan, til jeg sier stopp.
Jeg blåste så hardt jeg ville til hun sa stopp.
– Du må blåse skikkelig, ta i!
Jeg tok i akkurat så hardt jeg følte for, men det var ikke hardt nok. Kling og Klang hadde inntatt bred beinstilling og anlagt armene i kors.
– Å faen.. det glemte jeg .. jeg sliter litt med ettervirkning av covid nitten, er litt i ulage og tungpustet og … men jeg er på bedrings vei, føler jeg..
Kling: – Hææ… hvorfor bruker du ikke munnbind?
– Hvorfor skulle jeg .. jeg var helt alene og holdt flere hundre meters avstand til alle omkring – til dere dukket opp.

IN ABSURDUM

Vet ikke om faren min var klokere enn andre fedre. Jeg tror ikke det, men stundimellom ytret han kloke ord, slik som ikke sykle ned en bakke i full fart uten å bremse og pass deg for kvinner med hovedfag i idéhistorie.


En gang sa han: Pass deg for mennesker i flokk.
Jeg var en ganske dum unge og trodde han mente 17. mai-tog, skoleklasser på skogtur og mange mennesker på stranda en varm sommerdag. Jeg spurte hva som var farlig med sånt.
Faren min så på meg, som om jeg var tilbakestående, og sa:
– Når veldig mange mennesker blir veldig enige om noe veldig fort, må du være på vakt.
På den tiden var jeg medlem av R.Ø.L.P. (Resirkuler Øyeblikkelig Lusete Piker) og svarte:
– Alle gutta i gata er enige om at jenter er dumme, er det galt?
Faren min ga opp og overlot meg til min enkle hjerne.
I moden ettertid har jeg forstått hva han tenkte på: Ideer og ideologier og dogmer og påstander oppe- og fremholdt av sånne som ser hverken til høyre eller venstre, ei heller opp og ned, og er dopet på retthaveri og politisk korrekthet og utøver en disiplin man kan, hvis man vil, benevne rekkeutvikling – som ikke har det minste med matematikk å gjøre – men bygger på tesen om at alt henger sammen med alt … hvis du er sånn, så er du slik og er du ditt, er du datt. La meg eksemplifisere:
Hvis du er hvit, er du dum, slem og ignorant. Er du tillegg mann, spiser du bare kjøtt og liker å gå elgjakt, og da har du sikkert traktor og alle som har traktor er klimafornektere, og hvis du fornekter klimaet og kanskje kjører bil med V8-motor, hater du veganere, vegetarianere, homofile, feminister og banker kjerringa før du voldtar henne og straks etter går på fotballkamp uten munnbind … og alle som ikke går med munnbind, mener at det finnes bare to kjønn, driver med konspirasjonsteorier og stemmer helt sikkert FrP og liker det norske flagget og da er du islamofob, hater muslimer og er rasist og alle rasister er … ja, her er mange rekkeutviklere litt rause og man kan velge hva man er – nazist, eller fascist.
For slik er det at sluttleddet i alle disse rekkevariantene er nazist, eller fascist – eller er begge deler.
Bør disse rekkeutviklerne skjerpe seg og finne på no’ annet? Nix, de skal fortsette med det de gjør. Ikke fordi det er klokt, ikke fordi det tilfører samfunnsdebatten det minste lille grann av innsikt, men fordi det er jævlig gøy og tilfører det offentlige ordskiftet et drøyt kryddermål absurd humor…

FAKTISK BARE SURR OG RØR

Faktisk.no (heretter Faktisk) har tildelt seg rollen en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Denne uavhengigheten er selvsagt bare tøys og tull og lirumlarum: Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som hver gir Faktisk én million kroner i driftsstøtte – 6 millioner summert. Selv den dummeste fillebikkje vet at det er dumt å bite hånden som serverer mat.
Bidrag til offentlig ordskifte? Njæææ… Faktisk skriver for det meste om det alle andre skriver om – korona, covid-19, munnbind, avstand, sprit, smittefare, smittesporing, vaksiner … og noen ganger slår Faktisks faktasjekkere knallhardt til mot ytringer via facebook så inni gamperæva virkelighetsfjerne at selv SFO-barn reagerer med skjeve smil.
Faktisks redaktør, Kristoffer Egeberg, ser det annerledes og man kan tenke seg at han her om dagen stakkåndet av brennende sannhetsengasjement kalte til seg en av sine ivrigste faktajegere,  Silje Sjursen Skiphamn:
Red. Egeberg: – Se her. Noen hevder på facebook at Nürnberg-prosessene skal åpne igjen. Ikke fæle nazister, denne gangen. De tiltalte er amerikanske smittevernsmyndigheter, Verdens helseorganisasjon og Davos-gruppen. Rettssaken starter 3. juli.
Skiphamn: – Hææ??
Red. Egeberg: – Skikkelig fæik njus. Opphavsmannen heter Sven-Allan Johansson. Han skriver at 1000 advokater med faglig støtte fra 10 000 leger har levert stevning med hjemmel i Nürnberg-kodeksen og hevder at disse organisasjonene har forbrutt seg mot menneskeheten, ved eksperimentell og uforsvarlig bruk av covidvaksiner. Mange kan vente seg dødsstraff, skriver han.
Skiphamn: – Det er jo helt koko.
Red. Egeberg: – Nettopp. Nå er det om å gjøre å tilbakevise disse påstandene og forhindre at kanskje flere millioner mennesker skaper telesammenbrudd ved samtidig ringe til Nürnberg og spørre om det er ledige plasser i rettssalen.
Skiphamn: – Jeg holder på med noe annet, og tenker at..

Slik gikk det til at Silje S. Skiphamn gjøv løs og faktasjekket en påstand nesten ingen har registrert, for hvor mange er innom facebooksiden til Sven-Allan Johanson, som er bosatt i Örnsköldsvik i Sverige og er oppført med arbeidsplass Guds rike?
For å ha noe skrive om, kontaktet hun professor Jan Helge Solbakk i Senter for medisinsk etikk og jusprofessor Marit Halvorsen ved Universitetet i Oslo. Begge tilbakeviste Johanssons påstander.
Skiphamn tværet ut stoffet, tastet en tekst målt til 64 centimeter på min laptop, under tittelen Ryktene om en ny Nürnberg-prosess er bare tull.
Ikke verst. Selv hadde jeg ikke greid å koke mer enn to-tre linjer på en pakke spiker.

HEIL OG SÆLA PÅ

Ingenting er som norsk sommer. Det er noe med lyset og de lange kveldene, humlesurr og sommerfuglflukt, duften av sommereng og sval pålandsvind, kanskje noen myke og soloppvarmede damepupper … og tyske bobilturister.
I fjor var det ikke en eneste bobilturist å se her til lands, men jeg håper inderlig regjeringen åpner for tyskere denne sommeren. De setter en spiss på tilværelsen.
Ingen hemmelighet at jeg nærer skepsis til tyskere. Det var en del av oppdragelsen. Faren min – født en god stund før krigen – pleide si “aner ikke hva det er med tyskere, men noe er det”. Han syntes etterkrigsforslaget til Roosevelts finansminister Henry Morgenthau var knakende godt:
Med svære bulldozere jevne hele Tyskland med jorden, legge alt flatt og gjøre om hele landet til jordbruksareal og gi alle tyskere hakke, spade, plog, hester og kanskje en og annen rusten traktor med omfattende vedlikeholdsbehov.
Forslaget ble vurdert, men lagt i en skuff. Noen syntes det var i stiveste laget.
Sommerstid kjører jeg ganske ofte E-134 mellom byen der jeg bor og der jeg liker meg best – Vest-Telemark. Ganske kjedelig, men artigere med motorsykkel, som går fortere enn tyske bobiler. På en normal sommerdag kjører jeg forbi mange av dem og jeg pleier hilse slik denne arkivtegningen antyder:


Jeg teller hvor mange bobiltyskere jeg greier å kjøre forbi. Artig. Men jeg får ikke gleden av å registrere hvordan de tar påminnelsen om nyere tysk historie, inkludert deres forfedres opphold her i landet i perioden 1940-45.
Derfor spaner jeg etter tyske bobiler som står stille. Sommeren 2019 fant jeg en stygg, tysk bobil ved en rasteplass litt vest for Morgedal. Jeg svingte av.
Jeg er en kløpper med small talk når jeg gidder. Jeg gadd. Gymnastysken min er noenlunde intakt, og jeg la an en jovvvial og gemütlich tone. Bobilsjåføren var på min alder og så veldig tysk ut. Føttene i crocs og mage hengende ut over en ekkel badeshorts. I bakgrunnen en øltønneformet dame med tynne bein, som skramlet med kopper og glass og kjeler.
Jeg pratet blidt og hyggelig med tyskeren og sa at dere tyskere er jamen litt av noen norgesvenner og at det var svært mange av dere som tok turen hit for 80 år siden.
Han ble litt mutt, men jeg smilte og lot som ingenting og spurte hva faren hans syslet med under krigen, om han var med i Hitler-jugend, alle unge gutter var jo det, med mindre de var jøder, eller på annen måte uskikket, sa jeg.
Jeg kunne se at han ikke var så betatt av snakket mitt, men jeg fremholdt med å smile og spurte om bestefaren hans kanskje var oberundunterdenlindengruppenführer i felttoget i Norge og kanskje kom i skade for å drepe en, eller flere nordmenn.
Da var det gjort. Tyskeren ble grinete og kroppsspråket varslet ille. Jeg tenkte det var best å gjøre retrett, komme seg på sykkærn i en fart. Det gjorde jeg.
Jeg ville jo ikke ta sjanser. Tyskerne har jo en ganske røff voldshistorie, og jeg kunne ikke vite hva som var i den bobilen, foruten fiskeutstyr og frysebager fulle av fisk … kanskje en skarpladd Luger og en maskinpistol med fullt magasin, eller en fulltanket flammekaster og et dusin håndgranater attpå…

DET LIGGER AN TIL..

… endring av flaggloven. Et flertall på Stortinget vil sidestille regnbueflagget med det norske i rødt, hvitt og blått.


Kult. Jeg har allerede kjøpt et regnbueflagg i verandaformat og vil  heise det ved første anledning, straks etter lovendringen.
Naboen min flagger hver gang byens elitelag spiller hjemmekamp. Jeg tenkte at da vil jeg være litt av en skjemtegauk og slå til med mitt mangefargede flagg. Ironisk flagging, så å si.
Men så har jeg tenkt: Tenk om folk i nabolaget ikke skjønner humoren. Jeg kjenner ikke alle i gata der jeg bor. Hva om mange av dem er homoseksuelle og tolker flaggingen min som invitasjon til heidundrende og helt tøylesløs lakk- og læraktig homotilstelning utpå kvelden… etter kampen.

HVEM I ALL VERDEN???

Litt bråk i norske byer 17. mai. Jaja … ungdom er ungdom, men i Fredrikstad sentrum gikk det litt hardere for seg. En hel haug ungdommer gikk amok og kastet flasker og bergarter mot politiet. Skikkelig action. Mange utrykningskjøretøyer og et politihelikopter i mailuften. Ungdommene prøvde å ta herredømme over byen. 14 av dem ble anholdt og arrestert.


Kildene er Nettavisen, VG og Aftenposten, men ingen av disse publikasjonene skriver noe om hva slags ungdom som gikk amok. Jeg tror nok mange lurer på det. Man er henvist til gjetninger:
Kan det ha vært junioravdelingen i Fredriksstad Schakselskap som lagde baluba på grunn av den helt urimelige betingelsen for rokade, nemlig den at kongen eller tårnet man vil rokere med ikke er flyttet tidligere i partiet, men er det skikk og bruk blant sjakkspillere å kaste flasker og steiner mot politiet. Neppe, jeg tror de ville ha kastet springere, løpere og en og annen bonde en passant.
Var det opprørske roverspeidere fra 1. Fredrikstad Speidergruppe som er veldig provosert av det rigide bålforbudet mellom 15. april og 15. september? Kanskje, men ville de kastet steiner og flasker mot politiet? Neppe, jeg tror mer på termoslunkne wienerpølser og tomme Solo-bokser.
Man må tenke vidt omkring, og alle vet at 4H-ungdommen ikke er så prektig som mange tror. Kan det være tale om en anarkistisk celle i 4H Østfold, som kler seg i beksvart og er drittlei dølle aktiviteter som bollebaking, hengekøyeovernatting og vedlikehold av fuglekasser, men ville disse kastet steiner og flasker? Neppe, jeg tror de ville ha pælmet rustne teltstenger, seljefløyter fra 2018 og svette soveposer.
Vanskelig, dette. Hvilke ungdommer kaster flasker og steiner mot politiet og har ingen respekt for lov og orden? Skikkelig nøtt. En gåte innhyllet i et mysterium pakket inn i en ugjennomtrengelig enigma. Jeg gir opp…