I 2020 ble mulla Krekar utlevert til Italia. Der ble han terrordømt. 12,5 års ubetinget fengsel. Nå begjærer mullaen seg løslatt. Han vil hjem, sier han. Til Irak? Niks, til Norge. Hans advokat Brynjar Meling mener at den italienske rettsbehandlingen av Krekar er svært kritikkverdig. Han har sendt en klage til FN og bedt om hjelp til løslatelse av mullaen. Barometertrykket hjemme hos meg er 761 mm kvikksølv, og det stiger. Temperaturen øker og sola skinner som bare faen, og man får lett inntrykk av at det er sommer. Alle vet at sommer er reprisetid, ingen kan fortenke meg i at jeg ser mitt snitt og påny publiserer en liten tekst skrevet et par dager etter at Krekar ble kastet ut av Norge:
FOR LITEN KAKE Lars Gule, i 1977 arrestert og fengslet i Beirut for planlegging av bombeattentat i Israel og nå terrorforsker og ansatt ved Oslomet, er skikkelig sinna på Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr fordi de med kakespising feiret utsendelsen av mulla Krekar. Gule har jo selv vært i terrorbransjen og føler nok sympati med mullaen. Trolig derfor han i et innlegg på facebook, under tittelen FY FAEN!!, hevder at Listhaug og Kallmyr er ondskapsfulle, men han nevner ikke med et ord all ondskapen Krekar med jevne mellomrom har gitt uttrykk for siden han kom hit til landet i 1991. Krekar har vært en landeplage innpå 30 år. Han ønsker alle vantro – unntatt Brynjar Meling – en pinefull død, og han har drapstruet flere personer bosatt i Norge, inkludert Erna Solberg. Krekar er muslim av aller verste sort, som helst så at Norge var et kalifat med ukentlige halshugginger på Eidsvolls plass og steinkast mot kvinner som ikke er så nøye med hijaben. Jeg synes Listhaug og Kallmyr kjøpte for liten kake, og jeg har ikke inntrykk av de drakk seg fulle på sjampis. Annerledes i min bekjentskapskrets… en av gutta ble så oppglødd og henrykt av Krekars flight til Italia at han glemte hele koronaen og inviterte til fest uten kaker, men med masse børst, øl og tøyter. Knallhard feiring og verten hadde vært forutseende nok til å hyre en burlesquedanser utkledd som Scheherazade. Hun levde seg slik inn i et 1001 natt-nummer at det utartet til rå striptease, kun iført niqab. Noen hadde kjøpt inn drøyt tre kilo kokain og andre hadde medbragt nøster av weed svære som basketballer. Henimot midnatt ankom en trupp muntre horer i maxitaxi fra Oslo. Alle dreit i korona, og ingen hadde husket dong. En av gutta våknet formiddagen etter kliss naken på en svær flytemadrass i svømmebassenget i kjelleren, med tungt hode og en hore på hver arm. I ettertid har ingen av festdeltagerne angret et sekund. En av dem sa det slik: – Korona, ganske sikkert… trolig klamydia attpå, men gudbedre… Krekar er ute av landet og jeg ville ikke vært den festen foruten, ikke faen.
.. ser og hører jeg på NRKs Nyhetsmorgen, som i dag bragte historien om en 22 år gammel amerikansk kvinne som ville ut i verden for å lære litt om økologisk landbruk. Via organisasjonen WWOOF (Worldwide Opportunities on Organic Farms (WWOOF) kom hun til Norge, Eidskog i Innlandet fylke. Her fant hun seg til rette hos et ektepar, begge utdannet biologer, som driver økologisk på gården Åklangenga. Den unge damen heter Juliana Mattsson. Hun plukket litt sopp, matet kopplam, kanskje melket hun en ku, eller to og bar litt høy til hesten … men idyllen varte ikke lenge. Tre-fire dager etter ankomst rullet inn på tunet en politibil, hvori tre politibetjenter – én mann og to kvinner. De ville vite litt om denne amerikanske unge damen, hadde hun orden i sysakene sine og hva med arbeidstillatelse? UDI hadde, ifølge NRK, ti dager etter Mattssons ankomst i Norge, konkludert med at denne unge kvinnen fra Rhode Island syslet med grov arbeidslivskriminalitet. Jeg vet ikke hva de tre betjentene tenkte, de tenkte sikkert ikke så hardt og lenge. De tok med seg Juliana Mattsson og satte henne på en flymaskin med destinasjon USA. No mercy. Her må nevnes at unge mennesker som jobber på økologiske gårder i Norge i regi av WWOOF, gjør det gratis. De får mat og husrom. Således var ikke unge Mattsson i nærheten av å kunne begå arbeidslivskriminalitet. Altså: Ung amerikansk økologistudent som bare vil lære litt om økologisk landbruk, kanskje også litt om norsk kultur, bli pælma ut av landet. Kontrast: Tidligere i sommer fikk ti palestinske medisinstudenter fra Gaza lov til å komme til Norge, for å studere ved Universitet i Oslo. UDI hadde først sagt nei til dette oppholdet og begrunnet det med at disse studentene med ikke ubetydelig sannsynlighet ville ønske permanent opphold i Norge, men regjeringen grep inn og lot de ti komme til Oslo. Ikke så rart, regjeringen Støre har jo et godt øye til arabere, især palestinere og Hamas attpå… litt antisemittisme og en dæsj homohat på kjøpet er greit, det hører med. Jeg kjenner ikke disse ti studentene, men de er trolig muslimer … og hva vet vi om muslimer? Mange av dem er så rettroende at de gjerne vil sage hodet av vantro med sløv baufil. Kan det tenkes at én, eller to av disse ti studentene bærer i seg kimen til blodomsprutende terror, kan det tenkes at en av dem har lyst til å bli martyr og går til anskaffelse av potente eksplosiver med tanke på sprenging av seg selv og mange andre langt faenivold opp i luften? Vel, sannsynligheter er aldri null. Så vil mange si: Men dette er jo legestudenter, dette er skikkelige folk. Tja, vi har jo Muhammad Usman Rana. Han er lege, skribent, muslimsk mørkemann og styreleder for Wasila, en påfallende tanketom tenketank, hvis formål er: Bidra til det norske samfunnet ved å være forankret i tradisjonelle islamske verdier som nestekjærlighet, rettferdighet, menneskeverd, fred, frihet, likhet og barmhjertighet. Av dette kan utledes at Rana også er en sjarlatan, med ganske elastisk forhold til sannhet. Ovennevnte honnørord representerer ingenlunde verdier blant muslimer, det gjør derimot ufrihet, drap, konebanking, sosial kontroll, barnebryllup, kjønnslemlestelse, datterdrap, avliving av homofile, jøder og eksmuslimer … og massivt hat rettet mot vestlig kultur og alle som ikke tror på Muhammed. Rana er forresten forfatteren av boken med den absurde tittelen Norsk islam: Hvordan elske Norge og Koranen samtidig. Alle som ikke har bodd i telt på en avsides plett av Finnskogen de siste 20 årene vet at et slikt kjærlighetsforhold er absolutt utenkelig. Vel vel, når en muslimsk lege oppvokst i Norge er såpass ute av kurs, hva da med ti legestudenter rett fra Gaza, der hatet mot jøder og Vesten er seigt, tjukt og svart som tjære? La oss være ærlige, norske myndigheter sier ja til direkteimport av potensiell terrorfare fra Gaza og et rungende nei til en ung kvinne fra Rhode Island som bare vil lære litt om økologisk jordbruk på en gård i Innlandet fylke. Trøste og bære.
Sensommeren 2016 inviterte kongeparet til fest i egen hage. Kongen holdt tale, han hyllet mangfoldet i Norge, minnet oss på at her til lands bor mange forskjelligartede mennesker, ikke bare heterofile trøndere med bart og hvite strømper i mokasiner, men alle slags mennesker, med alle mulige hudfarger og ulike seksuelle preferanser og vi ere en nasjon, vi med … og ja vi elsker dette landet… … men det var før han stiftet bekjentskap med sjaman Durek, født og oppvokst i en familie bosatt på en planet 2 537 000 lysår fra Jorden, etterhånden omdannet til et reptil, noen millioner år senere transformert til et menneske ganske høyt på strå – farao i Egypt – og født påny i 17. november 1974 i Sacramento, California. Det var også før han ante at hans svigerdatters tenåringssønn skulle utvikle seg til en ganske utagerende krabat som ruser seg på ulovlige substanser både titt og ofte og utøver vold i såpass stor stil at offeret må på sykehus. Ja, for det var slik at politiet rykket ut til en adresse på Froger i Oslo sist søndag morgen. I en rasert leilighet fant politiet en ung kvinne med hodeskader og hjernerystelse. Hun ble bragt til sykehus for behandling. Go West, young man… jada, Marius Borg Høiby hadde stukket av, vestover til Asker, til Skaugum – hjem til mamma – der han har et lite hus for seg selv (trolig uten å betale husleie), men politiet var på sporet. Mammadalten ble anholdt søndag ettermiddag, kjørt avsted og anbragt på glattcelle. Der ble han sittende drøyt 30 timer. Marius Borg Høiby er siktet for vold og skadeverk. Jupp, i tillegg til å skamfere angjeldende kvinne – en ekskjæreste, ifølge flere medier – raserte han leiligheten de oppholdt seg i. Litt av en friskus, denne Marius. En gang i tiden var han “søte, lille Marius” på stebestemors fang julaften, i skinnet fra peisflammer på Kongsseteren. Nå er han blitt en stor og slem gutt som kanskje må i fengsel. Som formildende omstendighet skal det nevnes at kniven som var presset inn i en vegg i leiligheten, sto fast i veggen og ikke i kvinnens mage eller bryst. Således skiller Marius seg fra knivpraksis lenger øst i Oslo. Som ytterligere formildende omstendighet vil nok mange anføre humper og dumper i Marius Borg Høibys liv. Det kan virke som han ikke helt har funnet seg selv og sin livsgjerning. Han har ikke funnet så mange jobber heller. De han har hatt, har han ikke hatt så lenge. Ei heller har han hatt hell i kjærlighetslivet, og nå har han banket opp en ekskjæreste – som er sykmeldt. Attpå kommer at Marius ikke har samme status som halvsøsknene sine. Han står ikke utenfor kongehuset, men han er ikke helt inne, heller. Sikkert en fortvilende, hjerteskjærende situasjon. Mye greier i Marius Borg Høibys liv. Det tar nok hardt på. Kanskje ikke så underlig at han ikke er så veldig driftig av seg, og det ryktes at hans livsopphold delfinansieres av mamma og bonuspappa Haakon. Pulver, børst og Rolex er jo ikke gratis. Ja, det ryktes både hist og her at unge Marius tilhører et miljø der mange plages av såre nesebor. Nåvel, sånn er livet. Unge Marius er ennå ung og har god tid til å rette opp kursen, men så er det dette med arv og miljø. Miljøet kan han gjøre noe med, men arvede gener… kinkige greier, men de lar seg overstyre. Ja, jeg har i tankene faren hans, Morten Borg, straffedømt for både vold og fyllekjøring og i 2000 dømt for oppbevaring av et halvt hekto kokain. Også er det denne onkelen hans, kronprinsessens bror, Espen Høiby, som i 2006 ble idømt 60 dagers ubetinget fengsel for vold mot en sin eks-samboer. Unge Marius bør også ha i mente mammas nokså utsvevende livsførsel før hun traff stefar Haakon på Quart-festivalen i 1999. Hertil må også Sven O. Høiby nevnes, Marius’ morfar. Såvidt jeg vet var han ustraffet, men Svenno var hele Norges riksklovn og en pain in the ass for kongehuset helt til han døde i 2007. Joda, man ser et mønster her, men Marius Borg Høiby er ennå ikke for gammel til å ta skjeen i en annen hånd. Jeg vet om én som ville bli veldig glad for det: Hans Majestet Kongen. Da han holdt talen innledningsvis nevnt, hadde han nok ikke tenkt seg at mangfoldet skulle komme så nært innpå ham. Han hadde nok helst sett at det meste av rikets multikulturelle mangfold utspilte seg på østsiden av Akerselva et sted, eller langt inne på Finnmarksvidda. Jeg synes synd på kongen vår. Helt siden han ble konge i 1991, har han gjort alt i sin makt for å opprettholde kongehusets verdighet, og samtidig være akkurat passe folkelig og kul. Han har lykkes. Harald er bra, men nå er han 87 år gammel. La oss være ærlige, han er i kongsgjerningens aftenstund. Hva har vi igjen når kongen er død? Kvinner lever lenger enn menn, Sonja lever nok videre … men hun blir kanskje litt skrøpelig og fordriver det meste av tiden med å male veldig nonfigurative akvareller og selvbehandle gjenstridige liktorner på undersiden av begge føtter. Mette-Marit? Joda, vi får tro at hun holder stilen, ikke kjenner suget og unngår tilbakefall til det gamle hurramegrundtlivet på 90-tallet. Kronprins Haakon, som konge? Vel, han har aldri imponert noen med lysende intellekt, men vil nok forsøke å videreføre fars kongegjerning så godt han formår, men han vil få et problem, mer presist: To. Märtha og Durek. Noen vil kanskje si at Märtha bærer preg av ettervirkninger fra tidligere tiders innavl, en familietradisjon faren hennes brøt i 1968, men hun kan skjerpe seg – hvis hun anstrenger seg til det ytterste og får en god støttekontakt. Durek, derimot… Durek er Durek. Mission impossible. Kongehuset skinner ikke, det forfaller og er bebodd av for mange tullebukker. Jeg er for monarkiet, men om noen år vil mange kanskje forlange folkeavstemning om fortsatt monarki, eller ei. I 1905 sa vi ja til Haakon VII med god margin. Ikke godt å si hva vi sier om ti år – til Haakon VIII…
H.C. Andersen var en underlig skrue, men han kunne faen meg skrive eventyr. Vesle-Klaus og Store-Klaus, innehavere av henholdsvis én og fire hester, var mitt favoritteventyr da jeg var liten gutt og ikke kunne lese. Jeg tror nok moren min ble ganske lei av å lese det eventyret hver skapte kveld innpå et halvt års tid. Vesle-Klaus og Store-Klaus var min første litterære opplevelse. Jeg fikk aldri nok av denne fortellingen, som er ganske voldelig og handler om to menn med samme navn, den ene primitiv, henimot tilbakestående og svært voldelig … den andre frapperende gløgg og snartenkt, full av triks og renker og oppsatt med leken, svært elastisk innstilling til begrepene etikk og moral. Som så mange andre gode historier, ender den med at noen må dø, og det er Store-Klaus, men H.C. Andersen skrev også andre fortellinger, deriblant Keiserens nye klær, utgitt i 1837 og aktuelt derfra til evigheten. Som all vet handler eventyret om uviljen mot å påpeke det helt opplagte, det alle ser og hører, men ikke vil snakke om. Eventyrets helt er en liten gutt, som uten tanke på annet enn det han han se med egne øyne – oppildnet av voksne omkring som later som virkeligheten ikke finnes – utbryter så alle kan høre: – Jamen, for faen i svarte helvete… denne stokkdumme keiser’n vår ha’kke klær på. (min oversettelse) Sønnens far er opprørt over denne frimodige ytring, men det tar ikke lang tid før alle de voksne bare må gi seg ende over og gi gutten rett. Hele folket gir seg til å rope i kor: – Han har ikke noen ting på seg! (Hans Braarvigs oversettelse) En fin slutt. Sannheten vinner og løgnen blir henvist til skammekroken Slik er det ikke i virkeligheten, men noen ganger kan man ikke annet enn å heise munnvikene litt. Natt til sist lørdag ble et homofilt par angrepet på Tjuvholmen i Oslo, av fire slyngler i tenårene, to 17-åringer, en 15-åring og en fjortis. De to 17-åringene er forresten mistenkt for å ha ranet en 15-årig Norway Cup-deltager. De to homofile mennene måtte på sykehus etter møtet med de fire. En av dem hadde skader etter knivstikking og ble lagt på operasjonsbordet. Den andre hadde fått grundig bank. De er utenfor livsfare, men politiet har utvidet siktelsen mot de fire gjerningspersonene til drapsforsøk og hatkriminalitet. Etter hva jeg har bragt til kunnskap, dreier det seg om innvandrerungdom med opprinnelse i Midt-Østen og Asia – som politiet kjenner til fra før … og hvem hater homofile nesten like sterkt som de hater jøder og frittgående griser. Det er muslimer, det. Hva fikk meg til å smile litt? Marianne Gulli, styreleder i Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold uttalte etter angrepet på det homofile paret: “Dette hatet mot skeive må vi som samfunn ta tak i, det kommer fra et sted”. Hvorfra, da? Har hun bestemte steder i tankene… Fetsund, Gjøvik, Ytre Enebakk eller Ulvik i Hardanger. Meget forblommet, må jeg si. Hun nevnte ikke hva slags mennesker det er tale om. Så kommer det, Marianne Gulli spesifiserer og hevder at dette homohatet kommer fra “kristenkonservative miljøer” og “medier som Subjekt”. Hertil skal nevnes at Subjekts redaktør er homo og kristne mennesker reker svært sjelden omkring og knivstikker homofile mennesker. Gulli er jaggu drøy. Ikke bare forsøker hun å tåkelegge hele homohatproblematikken, hun retter også baker for smed. Hun vet nok bedre, men i bestrebelse for wokeness og politisk korrekthet, retter hun homohatbeskyldninger mot konservative mennesker som tror på Gud, har Bibelen i bokhylla og oppsøker kirken tid om annen. Det er veldig politisk korrekt å holde en hånd over voldsglade muslimer, men det bør gå en grense, også for Marianne Gulli. Norske politikere liker å etablere komiteer når de ikke riktig vet hva de skal gjøre. Handlingsplaner er populært. Gud vet hvor mange handlingsplaner ulike regjeringer har igangsatt, som nesten ingen leser, men hva med å utarbeide en rapport med tittelen: Nådeløs handlingsplan mot politikere (Støre inkludert), samfunnsdebattanter, medieforetak, forskere, skrivebordsakademikere, organisasjoner (inkludert Palestina-komiteen og FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) og andre, uspesifiserte eksistenser og sammenslutninger som forsøker å unndra fakta, statistikk og kjensgjerninger med sikte på å tilsløre virkeligheten og opprettholde en innvandrings- og integreringsdebatt basert utelukkende på løgn, bedrag, virkelighetsforskyvninger og gampesvære vrangforestillinger. Det hadde vært no’.
Mange kristne – både katolikker og protestanter – er forarget over Frankrikes OL-åpning, især tablået der skrullete drag queens, transer, homser og ganskemangekjønnede individer sitter og står langs et langbord og spjåker seg til … i forgrunnen en blåmalt mann agerende som Dionysos, den greske guden for sus og dus og rus og overdådig skjørlevnet. Jeg er selv oppvokst i et kristent hjem og oppsøker tid om annen kirken jeg sogner til. Da jeg var liten gutt, ba jeg aftenbønn hver kveld, men det er lenge siden nå. Jeg må nok nøye meg med betegnelsen kulturkristen. Jeg synes ikke Paris-OLs nattverdenvariant er no’ særlig å skryte av, ikke særlig raffinert, ganske smakløs … men er det no’ å bli sur for? Frankrike ble sekularisert allerede i 1905 og skiller skarpt mellom stat og religion. Kanskje derfor franskmennene ikke går av veien for litt blasfemi? Kan tenkes, vet ikke. Modig gjort var det imidlertid ikke. Paris-OL risikerte ingenting med denne vrien på da Vincis Nattverden. Ingen kristne ville ildsette franske ambassader, brenne trikoleren, hoie og skrike på gater og streder og true med å halshugge alle som ikke tror no’ særlig på Gud, Jesus og Den hellige ånd. Kristne mennesker driver ikke med sånt. Det vet franskmennene. Hvis OL-arrangørene hadde ønsket å være modige, kunne de laget noe artig ut av islam og Muhammed… som jo er en utømmelig kilde til spas og gøy. Hva med Muhammed, som var litt av en småjentefut og giftet seg med en seks år gammel pike og fullbyrdet ekteskapet tre år senere… slik som antydet ved denne arkivtegningen:
… Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket et par kjøkkenglass gin-tonic til frokost, var jeg i ganske godt lune og plukket opp telefonen ganske omgående. – Hei, Ralf… lenge siden. Hvorledes er tilværelsen i grove riss? – Utholdelig, jeg er ikke på jobb. Ralf er lærer i videregående skole og vil pensjonere seg så fort som mulig, men han har laaang sommerferie, god tid til å komme til hektene etter et “uutholdelig undervisningsår med ekstremt uintelligente og vanartede unge mennesker.” – Late dager og sene kvelder i sus og dus og rus i Toulouse? – Forsåvidt, men hør her. Har du lest VG i dag? – Nix. – Artig sak om krisen i lærerutdannelsen her til lands. Søkertallene til lærerutdannelsene har stupt. Ingen vil bli lærere. – Men det ække no’ nytt… ikke særlig artig, heller. – Det artige er at saken ikke med et eneste ord berører de virkelige grunnene til at unge mennesker skyr læreryrket som det var en dødelig epidemi. – Flere politikere ytrer seg. Stortingsrepresentant Mona Fagerås fra SV er åpen for å se på hvordan lærerutdannelsen er strukturert. Hun ser ikke bort fra at vi må fjerne kravet om mastergrad. Forøvrig mener hun at vi må snu alle steiner, for å finne ut hva som skal til for at unge mennesker vil bli lærere. – Er det mange steiner, tror du? – Hovedsaklig én, den er identifisert for lenge siden, men ikke mange vil snu den. – Ååå? – Fiskere og bønder har de farligste arbeidsplassene i Norge, noen ganger dør de… men de slipper ihvertfall å ha gærne barn og ungdommer rekende rundt ombord, som plager dem hele dagen, skriker og skråler, slår og sparker og kanskje tar frem en kniv med forsett om å drepe. – Uffda. – Ikke er ord om dette i VG-saken. I fjor mottok de 20 største kommunene i Norge over 26 000 meldinger om vold og trusler, en økning på 30 prosent fra året før. De yngste elevene er de verste. Heldigvis jobber jeg i videregående, jeg slipper de aller verste. De slutter etter endt grunnskole og gir seg i kast med privat næringsvirksomhet. – Egen bedrift? – Narkosalg, ran og andre vinningsforbrytelser i arbeidstiden. Vold og hærverk på fritiden. – Du slette tid. – Nettopp. – Hva skal til, da… for at unge mennesker vil begynne på lærerutdannelse? – Før det første må opplæringsloven skjerpes. Lærere må gis makt og myndighet til å utøve sitt yrke, men det er selvsagt ikke nok. Gærne ungdommer leser ikke lovverk i nevneverdig grad. – Trolig ikke. – La oss være ærlige, hvem står bak det meste av denne volden? Jo, det er melaninrike barn og unge med opprinnelse i land vi nødig sammenligner oss med. Vi snakker Afrika og Midt-Østen. – De som tror på Muhammed? – Jepp, innvandringsstopp vil ha gunstig effekt, på lang sikt… men vi kan ikke vente på at den første barneskolelæreren skal bli knivdrept ved sitt kateter. – Ehh.. nei.. – Spesssialskoler utenfor tettbygd strøk. – Mens vi venter på det? – En kraftig og røff plugg av en vekter i hvert klasserom, bestykket med kølle og pepperspray.
Sjelden å høre snakk om muslimer som mener at islam bør reformeres. Muslimer liker at saker og ting er omtrent som i gamle da’r, på Muhammeds tid. Det betyr – blant jævlig mye annet rart – at kvinner skal emballere seg i flere kilo tekstiler som dekker hud og hår og vel så det… dessuten skal de være hjemme hele tiden, lage mat, vaske klær, passe unger, føde flere unger, vokte familiens ære og passe på at mannen hele tiden er fornøyd slik at hun unngår daglige slag og spark, men nå har noen muslimer fått øynene opp for likestilling mellom kjønnene. Selvmordsbombebransjen er tradisjonelt et mannsanliggende, men jeg leste nettopp i VG at en gjeng kvinner i Nigeria – en av dem med et spebarn på ryggen – gjennomførte en koordinert selvmordsaksjon i går… rettet mot et bryllup, en begravelse og et sykehus. Minst 18 personer er døde. 42 er skadet. Jeg vet ikke hvem som har sendt disse selvmordskvinnene på tokt, men det er henimot ulaseggjørlig å hindre tankene å gå i retning terrororganisasjonen Boko Haram, som oversatt til norsk er omtrent: Vestlig utdannelse er synd. Jada, Boko Haram-gutta er klin kokos, hard core salafister som liker å drepe alle som ikke er som dem selv. De tolker Koranen på sitt vis og av det blir det det mye blod og gørr. Konservative karer, dette. Så er spørsmålet: Hvorfor inkluderer de kvinner og bruker dem som selvmordsbombere? Blir damene tvunget? Kan godt tenkes. Vil kvinnene det selv? I tilfelle hvorfor? Kanskje de synes livet i Nigeria er så jævlig kjipt at de gir faen og synes selvmord er grei skuring. Eller sliter ledelsen i Boko Haram med rekruttering av selvmordsbombere fra egne rekker og har henvendt seg til kvinner? Alle vet at mannlige martyrer straks etter selvmordaksjoner oppstiger til den muslimske himmelen og gis fri adgang til 72 kåte jomfruer, som de – med døgnkontinuerlig ereksjon – kan hygge seg med til evig tid, men det står ikke skrevet noe sted at tilsvarende goder kommer kvinner til del. Kanskje Boko Haram – etter en uformell prat med Allah – har gjort noen tilføyelser i sin teologi, gjort den mer kvinnevennlig, slik at også damer vil sprenge seg selv og en hel haug andre langt opp i luften og straks etter bli belønnet med 72 jomfruelige, unge menn med evig ståpikk…
For noen dager siden ringte en venn av meg. Han ville orientere meg om noe trist og leit. Nikita hadde blitt syk, ganske brått, fortalte han. Hun var i 70-årene, omregnet til hundeår. Veterinæren anbefalte avliving. Jeg har alltid hatt et ganske avklart forhold til dyr, især bikkjer. Sånt å si synes jeg det er greit at bikkjer dør, men jeg må innrømme at Nikitas bortgang er… ja, det er trist. Det hendte både titt og ofte at Nikitas eier noen dager – eller en ukes tid – gjorde seg til hovedperson i sysler som utelukket hundehold … ja, så passet jeg bikkja, da. Mange fine minner, hvorav ett fra 2018:
MADMAN THEORY Jeg har fått damebesøk. Hun liker å gå på rådyrjakt, hun har fire bein og bæsjer ute. Jepp, jeg skal passe litt på bikkja til en kompis et par dager, mens han er på nyttårstur med sin fortryllende kjæreste. Ei prima bikkje, må jeg si. Det er slik at jo mer man ser av mennesker, desto mer setter man pris på bikkja si, selv om den er i ens eie bare noen dager. La oss kalle henne Nikita. Hun og jeg hygger oss, vi spiser oss mette, fyrer med ved og har det bra som bare det. Vi går meget godt sammen, Nikita og jeg… også når vi er ute og går oss en tur. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke er så opptatt av sånne svarte poser. Sånn er det. Vanskelig å venne seg til dette konseptet med å skulle stikke hånden inn i en pose, bøye seg ned, legge lanken om en fersk, varm og ulekker bæsj som ikke dufter så godt, brette posen rundt den og knyte igjen for deretter gå videre og se seg om etter passende deponi. Nikita og jeg har vært på tur før, og en gang satte hun seg ned og lagde en veldig fin bæsj som jeg ikke vurderte å plukke opp. En dame registrerte det og ble meget opprørt da jeg ikke bøyde meg ned med svart pose. Den gangen satset jeg på psykopatkald avvisning pent innpakket i subtil retorikk og utsøkt høflighet. Det virket. Bæsjen ble liggende. Damen ga seg helt over og forsvant. Tidligere i dag var Nikita og jeg på tur. Jeg hadde på forhånd vurdert ulike reaksjoner hvis det skulle oppstå en situasjon. Jeg hadde falt ned på president Nixons Madman Theory, et nokså enkelt utenrikspolitisk konsept som presidenten utviklet i fylla på slutten av 60-tallet, og som gikk ut på å gi nordvietnameserne inntrykk av at han var klin kokos og ikke ville nøle et kvartsekund med å bombe flatt hvis kommunistene ikke skjerpet seg og tryglet om fredsforhandlinger. Selv en aldri så liten atombombe ville han ikke nekte seg – hvis han ble grinete nok. Så gikk vi oss en tur, Nikita og jeg. Etter rundelig regnet 15 minutter omkring i nærmiljøet krøket hun seg sammen, et sikkert tegn på bæsj i emning. En bil kom kjørende. Den stoppet og ut trådte en dame omtrent på min alder. Hun låste bilen og skulle til gå inn på en liten gårdsplass, men hun så oss i øyekroken og stanset, vendte om. Noen er jo så fryktelig nysgjerrige, de vil sjekke om hundeeiere tar opp svarte poser og gjør som forventet. Jeg gjorde ikke det, jeg gjorde anvendelse av enkel kamuflasjeteknikk. Med støveltuppen dyttet jeg Nikitas brune og velformede bæsj ut i veikanten og sparket snø over. Vi gikk videre. Damen hadde stilt seg opp, bredbeint og med håndveske over skulderen. Hun ventet til vi var ved å passere henne. Da ytret hun, ganske stram i tonen: – Du tok ikke opp etter hunden din! Jeg stanset, tenkte noen sekunder på president Nixon og svarte: – Nei, jeg gjorde ikke det, og det skal du faen skjære meg ta rennafart og drite i. Jeg pekte på bilen hennes og eksosrøret som var svart av sot og fortsatte: – Dette vraket her, jeg ser det er en dieselbil… hvor mye dritt og møkk tror du den etterlater seg per mil… hæææææ?!?!?!. Hvor langt har du kjørt i dag, og hvor mange astmatiske barn tror du at du har plaget hittil i dag, og hvor mange kommer du til å plage i morra og resten av 2019??? Jeg la ansiktet i meget aggressive folder og økte stemmevolumet: – Harru hørt om nitrogenoksider… hæææ??? Harrudet??? Du skal faen skjære meg gi faen i å bry ordentlige folk med preiket ditt. Jeg pekte i retning bæsjen til Nikita og sa med lav, ru stemme: – Til våren kommer en hestehov til å vokse seg stor og fin og gul, fordi denne flotte bikkja har driti der. Det er gjødsel og verden trenger gjødsel, bærekraftig naturgjødsel, for faen. Hva med bilen din? Hva slags nytte gjør den? Tror du insekter, små fugler og babyer i trillevogner koser seg med avgassene dine og blir sunne og sterke og utvikler pansret immunforsvar… hææææ… trur’udet??? Damen sa ikke noe. Haken hennes hadde falt et par centimeter. Hun var som frosset fast i snøen og isen. Hun ble stående taus innpå fem sekunder, med rumperynker rundt munnen. Hun rev seg løs og gikk sin vei. Det gjorde Nikita og jeg, også. Jeg måtte le litt. – Jenta si, det, sa jeg til Nikita. – Godt nyttår. Hun logret.
Leo Skiri Østigård, etter tapet for Danmark i går: “Me har prata om det, oss gruppa veit veldig godt sjøl, så det æ ikkje alt me treng å høyre meir om det, me må selvfølgelig finne ut kordan me skal fikse det og det gjør me.. også handla det om å få som sagt goe opplevelsa med det.” Slik snakker en landslagsspiller som ikke er i nærheten av å skjønne hva som skal til for å få orden på forsvarsspillet i det norske fotballandslaget. Hva skal til for at disse landslagsgutta skal slutte å drite seg ut foran eget mål? Solbakken har vært landslagstrener siden desember 2020. Han har hatt god tid til å finne ut av dette, men har ikke klart det. Sparke ham? Næææ… tror ikke det er løsningen. Andre spillere? Vel, vi har de spillerne vi har, men alle kan lære noe nytt. Ja, jeg tror på læring. Men hvor er lærerne, de aller beste lærerne i hele verden? De som har gjort forsvarsspill til en miks av kunst og terror? Hvem har lange og skremmende forsvarstradisjoner, hvem er de mest kyniske forsvarspillerne i verden, de tøffeste, råeste og fæleste … nesten kriminelle? Jo, det er italienerne, det. Italienere vet hvordan de skal forsvare målet. De gjør det med alle midler. Italienerne er noen jævlig dårlige krigere. Det sies at verdens tynneste bok ikke er en bok, men et hefte med tittelen “Italienske krigshelter”, men forsvare seg på fotballbanen… ja, det kan de. Vi som er tørre bak øra, husker det italienske forsvaret i VM 1982, hvori Claudio Gentile, som ordnet opp med både Zico og Maradona. Med seg hadde han Franco Baresi og Gaetano Scirea. De la grunnlaget for at Paolo Rossi kunne slå seg løs og score så mange mål at de til slutt ble verdensmestere. Ståle Solbakken trenger impulser og innspill. Hva om noen i fotballforbundet tar på seg jobben med å ringe litt rundt i Italia, med sikte på å engasjere en assistenttrener, helst to, som har tid og lyst til å komme til Norge og øse av sine kunnskaper og erfaringer noen måneder, eller et halvt års tid. Giacinto Fachetti er død, likeledes Scirea, men det finnes flere – mange flere. Hva med å ringe Claudio Gentile og Paolo Maldini?
.. og i den anledning tenkte jeg skrive litt om denne årvisse begivenheten, men ettersom jeg er litt sommerdoven, oppsøkte jeg min egenkonstruerte, automatiske skrivemaskin – basert på kunstig intelligens. Den er ganske svær og legger beslag på et helt rom i huset hvori jeg bor: Lenge siden jeg har brukt den. Jeg kontrollerte alle tilkoblinger, sjekket internettforbindelsen og vannstanden i radiatoren, etterfylte litt, plugget inn støpselet og skrudde på. Viftene snurret rundt, vannpumpa startet og det suste i flere harddisker enn det er fingre på en hånd. Genial maskin, dette. Stolt av den. Jeg tastet inn noen stikkord … pride, homo, sympati, ytringsfrihet og for å gjøre det litt vrient for maskinen: Muslim. Jeg dyttet startknappen, vannpumpa økte turtallet, viftene likeledes… det blinket i mange lamper, jeg åpnet vinduene for ytterligere kjøling og oppsøkte kjøleskapet for å avkjøle meg selv. Jeg hentet ut en boks øl. Jeg drakk fort og sovnet i en lenestol. Jeg våknet en time senere av en ringelyd. Først trodde jeg noen sto utenfor og presset ringeklokka, men det var selvsagt min automatiske skrivemaskin som signaliserte ferdigstillelse. Jeg var spent. Som vanlig hadde maskinen skrevet ut teksten. Kan ikke si annet enn at jeg ble overrasket da jeg gjenkjente teksten som min egen… publisert i juni 2019. Jaja, tenkte jeg… jeg får bare republisere, da. Det er dessuten sommer, og sommer er reprisetid:
HOMOMUSLIM, ELLER… Ettersom jeg er hvit mann med kortere restlevetid enn foreløpig levetid, føler jeg meg litt på utsiden og bakenfor borte. Jeg er imidlertid løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv: Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre. Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller.. mye styr… og jeg kunne blitt en dame i overgangsalderen, med varmetokter, tørre slimhinner og drapstanker, og det vil jeg ikke.. dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser og cesarsalat og orker ikke SPA, yoga og astrologi. Homo og muslim? I teorien helt uslåelig kombinasjon, men svært kinkig. Muslimer hater homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv baufil. Hva om jeg vekselvis er homofil, tids- og situasjonsbestemt… det må vel kunne la seg realisere? Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo, og det er jo hyggelig. Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner. Dette vil spre seg som bare faen, og snart vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn. Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), jeg må forøvrig legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret… og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt og fete sauser, og jeg må slutte med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser. Mange vil nok være spent på når jeg får meg kjæreste, og alle vil nok være først til å gratulere meg når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer. Det skjer aldri, og jeg bortforklarer det med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”, men jeg vil selvsagt lyve om at jeg går i Pride-tog og benytte alle anledninger til å snakke nedsettende om Dagen-redaktør Vemund Selbekk, som ikke vil gå i tog. Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og inshallah, død over Amerika og bli jævlig aggressiv hver gang noen snakker om ytringsfrihet. Overmåte viktig å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i det muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det.. ja, da er jeg heldig om jeg får velge mellom en nyslipt sabel og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm. Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…
