MANNEN SOM FORLOT SIN LEST

Hvem faen er Morten P? Jeg måtte guuugle … jobbet 34 år i Dagbladet som sportsjournalist før han ved siste årsskifte begynte i Nettavisen – som fotballekspert. Meningen var at han skulle holde seg til fotball, men sett slikt … for to dager siden publiserte Nettavisen en kommentar under tittelen:
Jeg tror faktisk Sylvi Listhaug er Norges ondeste politiker
Denne Morten P, også kjent som Morten Pedersen, har utvidet sin kommentarvirksomhet til også å gjelde politikk, men det er jo ikke i tråd med det han ytret da han forlot Dagbladet. Han syntes det var vemodig å forlate Dagbladet etter alle disse årene, men:
“Samtidig er det enkelt og befriende, fordi Dagbladet vil ha en ny kurs. Jeg tenker annerledes og mener ikke alle skal gjøre det samme, noen må gjør det de er best til. Jeg lider av ‘Skomaker, bli ved din lest’-syndromet, og skal jeg bli ved min lest, ligger den muligheten i Nettavisen. Da muligheten åpnet seg der var det veldig lett å si ‘morna’ til Dagbladet og fortsette med det jeg kan.”
Kanskje ikke til å undres over at det i hans politiske kommentar for to dager siden gikk helt galt, allerede i ingressen:
Fabian Stang har skjønt at han trådte over en grense da han kritiserte Jonas Gahr Støres Utøya-tale i et facebook-innlegg.
Det riktige er at Fabian Stang angret at han ytret det han mente om det han oppfattet som kritikk av hans partikolleger og ham selv.
Altså: Han mener det han skrev, og gjør det ennå, men slettet innlegget ettersom dagen var 22. juli – han ville nødig såre Utøya-ofre.
Morten Pedersen så å si frikjente Stang, lot som om Stang hadde skiftet mening og så sitt snitt da Sylvi Listhaug uttalte til VG:
“Tror Fabian Stang gir uttrykk for det mange mener”
Han siterer henne slik: Sylvi Listhaug tror det Fabian Stang la ut på Facebook om Utøya-talen til Jonas Gahr Støre er det folk mener.
Det er forskjell på “det mange mener” og “det folk mener”. Morten Pedersen sysler altså med sitatfusk, men så blir det virkelig ille:
Jeg tror faktisk Silvi Listhaug er Norges ondeste, mest spekulative og mest kyniske politiker.
Det er ytringsfrihet i Norge, og det er greit å antyde at noen er onde, men hvor får han det fra? Listhaug sa bare at hun tror mange mener det samme som Fabian Stang. Hvor er ondskapen? Hva er Listhaugs ondskap? Pedersen forklarer ikke, utdyper ikke, begrunner ikke. Kanskje fordi konseptet ondskap er komplisert, med flere forklaringsmodeller.
Resten av Pedersens kommentar er fyllstoff om Listhaug, som mange har skrevet før, eller sagt … kanskje rundt lunsjbordene i Dagbladet.
Alt summert og rundet av til nærmeste påstand: Jeg tror faktisk Morten Pedersen er Norges dårligste politiske kommentator.


Morten Pedersen bør etterleve egen devise, holde seg til sin lest og skrive om det han vet mest om – fotball. Nok å ta tak i … bakrom, press på ballfører, etablert forsvar og kanskje litt om den nye handsregelen…

DEN GAMLE MANNEN OG TEGNINGEN

Kurt Westergaard er død. Han var den danske kunstneren som i 2005, etter oppdrag fra Jyllands-Posten, tegnet en karikatur av mannen kjent som profeten Muhammed.
Jeg vet ikke hva Westergaard tenkte da han fikk oppdraget. Kanskje tenkte han det mange andre tenkte: Muhammed = islam = muslimer = terror, død pine og selvmordsbomber.
Så tegnet han i vei … ikke no’ frapperende mesterverk, men Westergaard lar det – ubevisst, eller ikke – være litt uklart hva han egentlig tegner. Er det Muhammed med en påtent bombe i turbanen, eller er Muhammeds hode intet hode med operativ hjernemasse, men en tøytildekket, rund og svart tingest påskrevet den islamske trosbekjennelsen, stuvende full av sprengstoff med gnistrende lunte … som kan gå av hvilket sekund som helst og sprenge en hel haug vantro langt pokkerivold opp i luften.
Nåvel, Westergaard tegnet og resultatet ble omtrent slik som denne kopien:


Westergaards tegning ble trykket i Jyllands-Posten høsten 2005 og utløste øyeblikkelig et sabla lurveleven.
Hyggeligere ble det ikke av at norske avisredaktører trykket tegningen. Norges og Danmarks ambassader i Syria ble stormet av muslimer og satt i brann, likeledes det danske konsulatet i Beirut.
Krenkede muslimer på Gazastripen ba nordmenn, dansker og svensker komme seg til helvete ut av regionen, dagen etter ble EUs kontor i Gaza stormet av maskerte menn.
Telenors kontorer i Pakistan ble angrepet to ganger, og i Tyrkia ble en kristen prest drept av en 16 år gammel muslimsk gutt … slik gikk dagene i 2006 og årene etter, stadig nye voldshandlinger utført av fornærmede muslimer, og noen husker sikkert 7. januar 2015, da muslimer stormet Charlie Hebdos lokaler i Paris og drepte 12 mennesker.
En drøy måned senere var det debattmøte om kunst, blasfemi og ytringsfrihet i kulturhuset Krudttønden i København. Dit dro også en ung mann med palestinsk bakgrunn og skytevåpen. Han likte ikke ytringsfrihet så godt og skjøt og drepte den danske dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard før han kom seg unna.
Dagen etter oppsøkte han synagogen i Krystalgade i samme by. Der var det konfirmasjonsfest. Utenfor sto en vakt. Han ble skutt og drept. Samme dag ble terroristen selv skutt og drept, av politiet … slik kan man holde på, nesten i det uendelige, men mange tastetrykk tar lang tid og jeg vil dra avsted og bade, men la oss bare minnes den franske læreren Samuel Paty, som i fjor høst fikk hodet sitt skåret av på åpen gate, fordi han hadde vist frem noen Muhammed-tegninger i anledning undervisning om ytringsfrihet.
Hvis kunstens anliggende er provokasjon og reaksjon, har Westergaard hatt større betydning enn Picasso, Munch og Michelangelo – tilsammen. Dessuten har han bragt allmennkunnskap, nå vet alle at muslimer har veeeldig lett for å drepe – til og med for en jævlig tegning.
Denne karikaturhistorien har kostet mange menneskeliv, men den har en verdi, den dokumenterer at vestlighet og islam passer like godt sammen som riskrem og brun saus.
I 2010 brøt en somalier seg inn i Kurt Westergaards hjem. Han hadde øks med og ville drepe den danske tegneren. Han lyktes ikke. Siden levde Westergaard med konstant politibeskyttelse – til han døde i går.


I levende live sa Kurt Westergaard at han aldri angret sin berømte tegning. Han sa også at han håpet å bli husket som forkjemper for ytringsfrihet. Det bli han nok…

EN GLA’NYHET

De aller fleste nyheter er dårlige og svært triste. Mange hevder at det skyldes alt det fæle som skjer i verden, men tid om annen leser man nyheter som gir grunn til å se positivt på fremtiden. Dagbladet bragte denne tittelen i dag:
KJEMPER FOR KLIMAET MED FØDSELSNEKT


Det er tale om MDG-politiker Josefine Gjerde (22). Hun uttaler til avisen at hun og livmoren hennes er enige om å ikke føde barn før klimakrisen er løst.
Ifølge MDG er klimakrisen så kolossal og omseggripende at den ikke lar seg løse de nærmeste femten årene, og da er Gjerdes egg trolig så råtne, morkne og oppflisede at befruktning er uaktuelt.
Dette må anses som en gla’nyhet, for det barnet Gjerde aldri vil føde … man må jo tenke på hva det slipper å gjennomleve. Gjerde er jo – som de fleste MDGere – å ligne med Maos rødegardister og det kan ikke være gøy å være barnet til en mor med totalitært sinnelag, som synes at alt gøy er no’ dritt, og morsmelk vil det nok ikke bli tale om, i stedet ris- eller havremelk og senere hen fullt vegankjør og aldri fredagstaco.
Men for alt vi vet, kan jo Gjerde ha unnlatt å fortelle Dagbladet at hun forlengst har besluttet å aldri få barn. Hun er jo også hardkokt tilhenger av abort, når det skal være. Ved vårens partilandsmøte gikk hun i bresjen for avlivning av fostre opptil 18 uker gamle.
Kjølig dame … ikke alle kvinner passer til å være mor. Kan godt tenkes at Gjerde er en av dem.

FØLELSEN AV PFIZER

Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i muntert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Hei, Ralf!
Ralf er av den sorten som mumler når han sier noe han helst ikke vil si.

– Jeg fikk vaksine i går.
– Ååå … men det er vel like bra, det…
– Ikke si det til noen.
– Seff ikke.
– Det er så uverdig. Jeg satt i denne store hallen, med munnbind på, sammen med en haug andre mennesker. Unge damer gikk omkring og sjekket at alle hadde munnbind godt over nesen og spurte alle om de hadde fylt ut egenerklæring.
– Hva er det?
– Noe man på forhånd skulle gjort via en app, eller no’.. det hadde ikke jeg gjort, men det spilte ingen rolle… jeg ble jo vaksinert.
– Bivirkninger.
– Jepp.
– Flass, tåfis, kusma og havesyke?
– Redusert selvbilde.
– Åååå?
– Det er noe umandig og veikt ved det hele. Feigt. Skal man ikke tåle å bli litt syk..
– Jeg lytter.
– Gruppepress, hovedsaklig fra kone og datter. Jeg angrer på at jeg ga etter, føler meg feminisert. Helt ute av kurs. Fæl følelse.
– Vel, du kan rette opp i dette. Du kan vel ta Øydis litt røft og uvørent ved første anledning, dessuten har du jo motorsykkel å tøffe deg med.
– Øydis har vedtatt ny sexnekt, den tredje så langt i år … og sykkærn er på førstegangsservice…

FABULOUS FOUR

I går passerte timene så fort at det nesten ikke gikk an, jeg glemte tiden og registrerte ikke at armbåndsuret mitt var sluppet opp for potensiell energi. Et distré blikk på kortviseren: Nesten 19.00.
Dagen hadde vært varm og jeg fablet om et par kalde pils på verandaen. Jeg syklet avsted til butikken, men ble ganske forskrekket da jeg registrerte at ølet var dekket av en presenning. Jeg hadde glemt å trekke klokka.
Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske molefonken, jeg vil nok si deprimert, men jeg har et lite triks når jeg synes verden er et vemmelig sted med stort forbedringspotensial:
Jeg guuugler Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK) og søker på forskningsprosjekter. STK forsker på mangt og meget, som mer enn mye bidrar til sinnets munterhet. Jeg fant prosjekttittelen: Likestilling og eksellens i bærekraftig balanse? – hvorunder:
Kjønn, kjærlighet og kunnskapsbegjær i det kompetitive universitetet vil vi undersøke hvordan ulike typer kunnskapsbegjær og tilhørende væremåter og epistemologiske orienteringer næres og hindres i møtet med et mer markedsorientert og kompetitivt universitet.
Ytterligere orientering om prosjektet, men jeg falt litt av og øyelokkene mine senket seg som scenetepper. Sovnet. Våknet av at en sommerfugl landet på pannen min. Jeg viftet den forsiktig vekk, en tiriltungeblåvinge. Jeg leste videre:
Mål:
Prosjektet vil vi frembringe ny innsikt ikke bare i hva som fremmer og hemmer numerisk balanse mellom kvinner og menn i toppstillinger, men også hva som hemmer og fremmer synergi mellom mer likestilte hverdagslivsorienteringer og akademiske karrierer.
Kjønn er vinden som aldri før, og dette forskningsprosjektet – finansiert av Forskningsrådet – startet i 2019 og skal være fiks ferdig i 2023. Fire år, altså .. men det tar faen meg tid å finne ut av viktige saker og ting. Det er nok derfor fire personer er satt av til dette krafttaket:
Professor Helene Aarseth, postdoktor Rebecca Lund, forsker Jørn Ljunggren og førsteamanuensis Julie Edwards.

Jeg glemte rent at jeg ikke rakk kjøpe øl. Det rare med STK, er at det får en til å glemme det leie og det enda tristere. Jeg gleder meg til å lese denne forskningsrapporten … i 2023.

DEN RØFFE VEIEN TIL HETERO

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad har tenkt seg lenge og grundig om og slutter seg til resten av regjeringens forslag om forbud mot konverteringsterapi, eller homoterapi, som noen kaller det.
Jeg tror KrF er delt i denne saken. Ropstad og noen andre nærer kanskje bekymring for homokonverteringsbransjen og lurer på hvor omseggripende den er,  og frykter at denne virksomheten ved forbud kan gå under jorda, som det heter … eller mer presist: Flytte ut i grissgrendte strøk, langt unna nærmeste lensmannskontor – kanskje i øverst i Hallingdal.
Man kan lett tenke seg et hemmelig, landsomfattende nettverk av barske homojegere med høyt utviklede, finjusterte homoradarer som tråler by og land, fjorder og daler på jakt etter klienter … unge, sårbare homofile menn, ennå ikke helt fortrolige med egen seksualitet.
På den annen side: Noen KrFere er nok overbevist om at mange homofile helst vil vært streite og ser for seg spesialutdannede konverteringsagenter som forespeiler klientene et streit liv med kone, unger, bikkje, lang-Volvo … grilling i hagen, taco på fredager og et realt knull henimot midnatt – når ungene sover. Mange unge homofile vil nok være tiltrukket av et slikt trygt liv – og mamma og pappa ville blitt så glade.
Målet helliger midlet, vil nok noen tenke og forestiller seg flere dusin homofile menn fraktet i svære, lukkede lastebiler til homokonverteringsleire beliggende langt pokkerivold utenfor tettbygd strøk, kanskje et nedlagt gårdsbruk med traktor på låven. La oss si at en av klientene ser slik ut:


Ved ankomst må alle kle av seg fjolleklærne, inkludert rosa boxere og for små T-skjorter med dyp V-utringing. Dernest utlevering av skikkelige mannfolkklær, heri inkludert rutete tømmerhoggerskjorter og vernestøvler.
Det pedagogiske opplegget er basert på en miks av erfaringslæring (learning by doing) og eksponeringsterapi. Man kan tenke seg en vanlig dag slik:
05.30: Revelje
06.00: Frokost – tre speilegg og en neve bacon, tomatbønner og et kjøkkenglass bourbon.
06.30: Klasserom – grunnleggende mannsteori – hvordan oppføre seg som et skikkelig mannfolk. Avsluttes med utdrag fra Clint Eastwoods Sudden Impact.
07.00: Oppstilling. Sjekk av antrekk. Detektering av spor etter deodorant, hudkremer og nesespray.
07.15: Alle drikker to bokser bayerøl på styrten.
07.16: Praktisk opplæring i motorsagbruk.
07.17: Trefelling og kløyving. Stabling av ved.
12.00: Lunsj – trippel cheeseburger, masse pommes frites og to bokser pils.
12.30: Klasserom – praktisk mannstilnærming ved eksempelbruk … Trond-Viggo Torgersen versus Espen Lie, Erlend Elias versus Børge Ousland. Avsluttes med utvalgte snutter fra Terminator II.
13.00: Opplæring i traktorkjøring i både edru og beruset tilstand.
13.15: Norskopplæring i klasserom. Terping på røff språkbruk og tøffe banneord.
13.30: Samlingsstund på tunet. Alle gutta drekker øl, spikker fenalår og røyker sterke sigaretter. Blondinevitser, grovsnakk og rå latter.
14.30: Arrangerte slåsskamper uten hansker. Utslagningsprinsipp. Vinneren får en halv flaske hjemmebrent og ekstra sigarettrasjon.
16.00: Middag – tilberedes etter slakting av gris. Flesk og duppe og poteter. Ikke grønnsaker. Øl fra boks og akevitt i store glass.
17.30: Middagshvil.
17.32: Klasserom med tavle – hvordan øke skrittlengden og kunsten å sjekke damer i en fei og feie over dem uten å bruke bakluka.
18.30: Motorsykkelkjøring uten førerkort på svingete landevei.
19.30: Hard eksponeringsterapi. Et snes innleide horer nesten uten klær sprader omkring og dytter godsakene sine opp i trynet på gutta. Ereksjon belønnes med ekstra sigaretter.
21.30: Kveldsmat. Pytt i panne, speilegg, kokte griselabber og whisky uten is.
22.00: Hard pengepoker. All-in.
23.00: Kosestund med øl, potetgull og film – Quentin Tarantinos Reservoir Dogs.
00.39: Øl, potetgull og evaluering av filmen.
01.00 Natta…
Etter tre uker i denne tralten ser kanskje ovennevnte klient slik ut:


Denne teksten er opprinnelig fra desember 2019, oppdatert og mildt redigert.

DEN FORLORNE HOMSE

Det er Pride …  mye spas og stas og kalas og regnbueflagg hist og regnbueflagg her og overalt innimellom. Noen vil endatil la det flagre i frisk bris over stortingsbygningen.
Det er blitt så mange homoseksuelle. Da jeg var ung, var alle heteroseksuelle .. bortsett fra Per Aabel, men han gjorde ikke noe stort nummer av det, og han fortalte ingen hva han drev med under krigen, da han oppholdt seg i London og fikk ballettundervisning.
Alle likte Aabel, især når han var på TV og fortalte eventyr av H.C. Andersen. Jeg tror aldri han vurderte å kutte ut Piken med svovelstikkene og i stedet fortelle alle TV-seerne at han var litt av en guttefut og ikke gikk av veien for litt røff og uforpliktende hankjønnsaktivitet i garderoben etter Holberg-forestillinger på Nationaltheatret.
Annerledes nå. Jeg har inntrykk av at det er flere homoseksuelle enn heteroseksuelle her i landet. Homoseksualitet er blitt svært moderne og henimot normativt.
Kanskje begynte det med komiker Sturla Berg-Johansen og hans suksess på Chat Noir i 2009, der han i løpet av forestillingen Damenes aften fortalte alle i salen at han var homofil … og fremkalte – i følge Dagbladet og VG – en kollektiv eufori så overdådig at alle i salen, klissvåte av tårer, kastet seg om halsen på hverandre og var på nippet til å hengi seg til spontansex med nærmeste person, uten nevneverdig hensyn til kjønn, alder og utseende. Folk var aldeles elleville, Berg-Johansens popularitet nådde et ekstremalpunkt.
Selv var jeg henimot venneløs den gangen, døtrene mine vurderte å skifte etternavn, moren min lot som hun ikke var hjemme når jeg ringte på, broren min tilbakeviste hardnakket alt snakk om at han ikke var enebarn og katten min lot som hun var aleneboende.
Ikke til å undres over at jeg tenkte: Jeg vil bli like populær som Berg-Johansen – jeg vil bli homo.
Jeg får begynne utvortes, tenkte jeg og kjøpte nye, fargerike skjorter, klippet håret og geléstylet det … jeg la meg til vanen å sitte mens jeg tisset, la om kostholdet til bare grønnsaker, linser, erter og bambusskudd … jeg sluttet med øldrikking og kjøpte dyre viner tilvirket i Italia. Jeg meldte meg på yogakurs, forsøkte å legge om ganglaget, kjøpte interiørmagasiner, dusjet og barberte meg hyppigere enn før og øvde inn sjarmant lesping.
Jeg begynte å se på menn på en annen og helt ny måte. Forsøkte meg med skjelmske og guttaktige blikk i retning ukjente menn overalt … i T-banevogner, på toget, i kassakøer, på gater, streder og torg.
Synd å si at jeg ikke gikk helhjertet inn for saken, men det buttet. Hjernen var ikke med på ferden. Den strittet imot… helhetero som den vel var og er. Ikke minste ansats til homoerotiske følelser. Det ble ikke bedre av at jeg hadde en løsaktig venninne som tidvis kom på besøk og ville kle av seg så snart hun var innenfor ytterdøren.
Vel, jeg måtte erkjenne prosjektets mislykkethet og avfinne meg med status hvit, halvgammel heteroseksuell mann, som jo ikke står høyt i kurs nuomstunder.
Jeg måtte bare finne meg i min grimme skjebne: Henslepe resten av mine dager som hetero.
Men Sturla Berg-Johansen … du store allstyrelse, han er litt av en luring. I 12 år har han seilt under falskt flagg og solet seg i glansen av forloren homoseksualitet … ikke bare er han sammen med en dame, han har til og med gjort magen hennes tykk. Sturla Berg-Johansen skal bli pappa. Fy for en sjarlatan…

RALF MÅÅÅ PÅ KURS

Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i elevert lune og løftet telefonen på første klemt:

– Takk det samme. Gleder meg til lang sommerferie og fravær av kolleger og elever. Jeg trenger all mulig hvile og avkobling.
Her må innskytes at Ralf er lærer, og det har han alltid vært. Allerede for tyve år siden var han drittlei, og nå venter han bare på å bli pensjonist, slik at han kan unnslippe det han tidvis kaller dårskapens episenter.
– Jaja, men er det ikke bare å snu bunken og støtte deg til lang erfaring med å ignorere alle læreplanens gode intensjoner?
– Joda, men til høsten skal vi på rasismekurs…
– Antirasismekurs, formoder jeg.
– Jepp, vi har fått kursplanen. Det er to timer to kvelder i uka i to uker. Obligatorisk.
– Med eller uten friminutt?
– Vet ikke, men rektor er i fyr og flamme. Hun har i mange år gått på african culture-aftener der de slår på trommer, lager rar mat og danser og sånn. Hun vil forresten ikke tituleres hun lenger, hun foretrekker hen. Jeg lurer på om hun er i ferd med å skifte kjønn, eller no’… hun har fått svarte skjeggstubber på haka.
Det kalles overgangsalder, Ralf.
– Anyway .. vi har fått informasjon om kurset, premisset er at alle hvite mennesker er rasister i kraft av en hvit overlegenhetsideologi så å si programmert inn i alle hvite menneskers arvestoff.
– Du slette tid.
– Videre heter det at hvite mennesker ikke er bevisst denne DNA-skavanken og har holdninger man ikke er klar over, og dermed opprettholder systematisk rasisme, men det skurrer litt..
– Ja..?
– Hvordan kan man systematisk opprettholde noe man ikke kjenner til?
– Nå pirker du fælt, Ralf.
– Jeg tror jeg vet hva dette kurset vil avlede
– Jeg lytter.
– Innvandrerelever vil slippe enda lettere unna vold mot lærere og medelever. Du vet, et knivstikk i ny og ne…
– Du tar sikte på bakerste pult på vindusrekka?
– Tror det..

GANSKE MANGE KM I TIMEN

Jeg har en liten plett i grissgrendt strøk vest i det som i gamle dager het Bratsberg amt. Norges Twin Peaks. Her hender mangt og meget som ikke hender andre steder, men nå skriver jeg meg helt bort fra det jeg vil skrive om, nemlig åpningen av årets utedosesong.
Det er jo nesten ikke noe i hele verden som er så fint som å sitte på utedo om sommeren, når prestekragene strammer seg opp som tinnsoldater og humlene suser omkring og bekken borti bakken klukker og ler som om hele verden og omegn er et komisk påfunn.


Verden og alt tilbehør trer tilbake og man blir sittende å se ut, gjennom et gammelt sprossevindu og tenke at det fineste i livet er å ikke tenke på noe, og da er det fort gjort å komme i tanker om min gamle fysikklærer på gymnaset, som advarte mot å betrakte verden i annet enn naturvitenskaplig perspektiv. Siden har jeg levet etter denne devisen.
Lortfallet i denne doen er cirka 131 centimeter, og da er det henimot ulaseggjørlig å ikke undres på hvilken hastighet lorten har i nedslagsøyeblikket … og som alle vet:
Svaret er kvadratroten av høyde x massens akselerasjon x 2… som er 5,07 meter per sekund, eller 18,25 km/t….

TO SOM TENKER MASSE OM INNVANDRERE, GJENGVOLDTEKTER OG KULTUR OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut av partiet. Han har tenkt mer på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om de seks guttene som i Oslo tingrett bare fikk samfunnstjeneste og noen dagers fengsel for to tilfeller av grov gjengvoldtekt av ei mindreårig jente? Hun ble også drapstruet.  Jeg tenker at de burde ha fått kuttet av seg pikken og tilbragt mange år i fengsel.
– Ehh … hvor har du lest dette?
– Jeg har ikke lest det, jeg hørte det av en venninne på jobben som hadde lest det. Hun var helt sjokkert og lurte på hva som går av norske domstoler. De voldtok den stakkars jenta etter tur og truet med drepe henne. Kan du skjønne hva som går av unge menn nå om dagen…

– Du virker ikke sjokkert, men det er helt sant. Dommen falt her om dagen.
– Ja, men det er snakk om innvandrergutter..
– Ååå??
– Ja, og de ter seg jo litt annerledes, tenker jeg. Disse guttene har nok problemer med å tilpasse seg norsk kultur og sånn. De er sikkert fra Syria, eller andre land med krig og elendighet, tenker jeg. De er sikkert traumatiserte på en måte og vet hverken ut eller inn og ikke hva som er rett og mindre rett. I tillegg kommer trangboddhet og dårlig økonomi og sånn .. også har vi jo denne systemiske rasismen som gjennomsyrer hele landet vårt, og hverdagsrasismen som også inkluderer helgene. Ikke rart at disse unge mennene blir helt fortvilet og føler seg helt uttafor.
– Men…
– De guttene var bare 15 og 16 år gamle da de voldtok den jenta,  og du vet vel hvor dårlig det er med fritidstilbud øst i Oslo. Hadde Oslo kommune vært mer på tilbudssiden, hadde vi ikke hatt disse voldtektene, tenker jeg. Problemet er at Norge…
– … men jeg vokste opp på Røst på 60-tallet. Der var det ingen fritidstilbud og ingen var rike, men ingen voldtok hverandre…
– Jamen, det er lenge siden. Jeg tenker at vi er multikulturelle nå, og at innvandrere er en berikelse for Norge, men vi må jo regne med ulike og kanskje litt utvidede kulturuttrykk, og vi må slutte å se på vestlige verdier som bedre enn andre, tenker jeg…