JETTE, JOFFEN OG JEG

VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen røyk på ei dame fra Arbeiderpartiet, Jette Christensen. Det kan jeg godt forstå, men altså: Han har holdt denne relasjonen hemmelig litt for lenge. Rykter oppsto, og til slutt måtte Verdens Gangs redaksjonsledelse skru på noen skruer.


Kan ikke ha en politisk kommentator som regelmessig har tung og kanskje forpliktende sex med en stortingsrepresentant; kommentarene kan lett komme til å bære preg av det.
VGs ansvarlige redaktør tenkte nok som så at hvis Christensen skulle komme til å iverksette nådeløs sexnekt, kunne Jacobsen lett la seg friste til å skrive i overkant pent om Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre og hans drøm om å bli statsminister så fort som faen.
VGs vurdering er grei, avisen vil nødig skyve sine lesere bak lyset, de vil ha noenlunde uavhengige kommentatorer der i går’n. Klart det. Men for all del: Lykke til, Jette og Joffen!
Lite ante jeg at nyheten om Jacobsen/Christensen skulle utarte og ramme meg personlig. Sent i går kveld ringte en mann til meg. Han presenterte seg ikke no’ særlig, men sa han tid om annen leser tekster på bloggen min.
– Hyggelig, sa jeg.
– Men burde du ikke vurdere å legge ned, eller styre unna samfunnsdebatt og politikk og sånn?
– Hvorfor det?
– Du husker ikke nyttårsaften 1988 så godt, gjør du vel? Vel, jeg var på samme fest.
– Ååå… javel, jeg er ikke sikker på om…
– Nei, men straks fyrverkeriet startet ved midnatt, så du ditt snitt og tok med deg en av de kvinnelige festdeltagerne inn på et ledig rom, med dobbeltseng.
– Ehhhh…
– Du vet nok hvem jeg snakker om, og du vet vel at hun på den tiden var ganske sentral i Kristelig Folkepartis lokallag her i by’n?
– Eehhh…
– Ganske konservativ.  Kristen, også… og jeg synes jeg ser hennes avtrykk i tekstene dine.
– Nei, nå må..
– Hold kjeft! Senere meldte den tøyta seg ut av KrF og inn i Høyre, ble kulturkonservativ abortmotstander og fast kirkegjenger – også på julaften og 1. påskedag. Fy faen.
– Javel, men jeg kjenner ikke til…
– … så konvertere hun til jødedommen og tok frilansoppdrag for Mossad her til lands. Trakk i tråder og ledet en og annen fuktig jobb i grupperinger som øker i omfang her i landet. Trenger jeg si mer… hæææ?
– Nei, vet du hva!
– Hold kjeft, tror du jeg er dum. Hvor ofte har dere sex?
– Hæææ??? Ærlig talt, jeg husker ikke dama…

– Ikke skap deg!
– Alvorlig talt. Hva heter du?
– Det skal du bare drite i, din kødd.
– Greit, men angjeldende dame. Hva heter hun?
– Hun har skiftet navn, etter at vi ble skilt… i 1989.

HOMO?

Her forleden ryddet jeg og tørket litt støv, kildesorterte søppel, støvsugde, kjøpte liljer og puttet dem i en vase med vann. Jeg ble nokså overrasket over meg selv… var redd jeg var blitt homo. Jeg gikk til fastlegen og sa:
– Jeg frykter at jeg kan ha blitt homo.
– Du slette tid, la meg høre…
Jeg redegjorde kort for mine hjemlige sysler noen dager før.
– Hmmm… ikke bra, men dette er ikke mitt fagfelt.  Jeg vet imidlertid at det er sjelden folk blir homo i din alder. Vanligvis oppdager man sånt langt tidligere, oftest i puberteten. Du ventet besøk, sier du… javel, det er jo formildende omstendighet. Nåvel, vi får snakke om det. Jeg stiller deg noen spørsmål. Du skal ikke tenke noe særlig, bare svare så fort du kan.
– Ok.
– Rosa, eller blått. Hva foretrekker du?
– Grønt.
– Brad Pitt, eller Angelina Jolie.
– Jolie.
– Du jukser ikke?
– Nei.
– Ford, eller Fiat.
– Ford.
– Amy Winehouse, eller Metallica?
– Eeehh… Winehouse.
– Hva er dette, sa doktor’n og viste et fotografi av en innretning tilvirket i aluminium.
– En dobbel Weber-forgasser… 45 mm, tror jeg. Passer til mange gamle biler.
– Bra. Hest, eller traktor?
– Traktor.
– Har du overrasket deg selv ved kjøpe skjorter med mye mønster og farger og sånn i det siste?
– Nei.
– Opptatt av høysensitivitet og sånne greier, slik som prinsesse Märtha?
– Nei.
– Kjøtt, eller kikerter?
– Kjøtt.
– Fenalår og øl er ennå bærebjelken i kostholdet ditt?
– Jepp.
– Du har ikke begynt å drikke hvitvin?
– Niks.
– Mmmm… men du får av og til for deg at du skal rydde og pynte hjemme?
– Det har hendt.
– Hmmm… jeg tror du er utenfor fare, sa han og bøyde seg frem, strøk meg over underarmen og sa:
– Jeg er jo ganske kjekk av meg, føler du noe nå?
– Ingenting, men jeg tror du er litt utenfor rammen av stillingsbeskrivelsen din.
– Bra!!!!! Jeg tror du kan slappe av. Og skulle du helt uten videre få lyst til å plukke hestehov til våren, får du komme tilbake.


– Tusen takk, doktor. Snilt av deg å hjelpe meg.
– Gi faen i det der. Det er homosnakk. Bare betal på vei ut, du. Betalingsmaskinen er rett utenfor her.

NILS KJØRER BIL – DEL 2

Administrerende direktør i Vegfinans, Nils Christian Helgesen, er sikkert en sånn en som runder av dagen ganske tidlig. Penga kreves uansett inn, i en uendelig kontantstrøm.  Men hans undersått Birgitte Johansen har kanskje ikke fått ut alt hun har innerst i hjertet sitt. Kanhende hun vil snakke med Helgesen om tilstundende seminar på Bulkesjø, hvem som skal ligge på hvilket rom og sånn.. og om det ikke er best at de to har rom ved siden av hverandre, ettersom de har lederstillinger begge to og sånn og greier med mer og et cetera…

Men Helgesen ha’kke ikke tid. Gidder ikke mer kvinneglam i dag. Han vil hjem, og det passer meg bra. Da kan jeg ringe ham, for man har jo så uendelig god tid mens man kjører bil.
Jeg gjentok det jeg gjorde i dag tidlig. Jeg ringte. Men svarte han? Nix. Så rart…

NILS KJØRER BIL – DEL 1

Vegfinans igjen og adm. dir. Nils Christian Helgesen, som ikke vil svare på mine spørsmål.  I hans sted steppet avdelingsleder Birgitte Johansen inn og avga svar i tråd med Asbjørnsen/Moe-eventyret om mannen som svarte “Økseskaft!” på tiltalen “God dag, mann!”


Derfor sendte jeg spørmålene via en mailadresse tilhørende Helgesen, som jeg fant på nettet. Ikke uventet har han ikke svart. Det var i går.
Men nå er det i dag. Klokken var 07.10 da jeg tastet 92 666 267. Han er oppført med det nummeret og har sikkert god tid –  i bilen sin på vei til jobben.
Ringetone. Intet svar.
Personen du ringer, svarer ikke. For å settes på mobilsvar, tast 1. Jeg tastet 1 og fikk ihvertfall høre en stemme som trolig er Helgesens.
Et valg til. Jeg kan taste 4 for å bli satt videre. Jeg tastet 4. Ingen løftet telefonen.
Han er oppført med 32159777. Jeg tastet. Svaret:
Nummeret er ikke i bruk. This number is not in use.

Helgesen ække den som stikker hodet sitt frem og babler med hvem som helst om hva som helst. Jeg liker det ikke, liker det slett ikke, men jeg  innrømme at jeg er litt imponert over hans eleverte utilgjengelighet. Han er jo – tross alt – administrerende direktør i Vegfinans AS.

SVAR PÅ SPØRSMÅL? NOT

Vegfinans igjen. Mailen med spørsmål til adm. dir. Nils Christian ble besvart, ikke etter 14 dager, men etter 20 minutter:

Hei,
Av hensyn til våre kundebehandleres personvern er de ikke pliktig til å oppgi etternavn.

Vennlig hilsen
Vegfinans AS
Birgitte Johansen
Avdelingsleder


Jeg svarte:
Mailen og spørsmålene i den var rettet til din sjef, Nils Christian Helgesen. Ikke til deg, ikke til kundebehandlerne.

Vennlig hilsen
Torjus Dølo

En hard nøtt, denne Nils Chr. Helgesen. Ikke faen om han gidder stille seg til rådighet for sine kunder. Standhaftig kar, det skal han ha.

SVARER HVIS VI GIDDER..

Vegfinans igjen. Administrerende direktør Nils Christian Helgesen er en meget hemmelig og tilbaketrukket mann. Sky som en introvert gaupe, men han skriver litt i årsrapportene, deriblant den for 2016, der Helgesen avsluttet sin innledning med: Mer vei for pengene. Enkelt for kunden. Tillit i befolkningen.


Har prøvd å få tak i ham. Ville stille disse spørsmålene:
Hvorfor er kundebehandlerne dine anonyme? Hvorfor etterlever ikke selskapet Våre verdier trykket i årsrapporten fra 2017, hvori poengtering av “åpenhet i møte med omgivelsene” og “serviceinnstilling og respekt”? Hvorfor er du – som leder et så stort og kjent selskap, som så mange befatte seg med – like folkesky som en trippelagent med sosial angst?
Jeg sendte disse spørsmålene via  mailadressen [email protected] og hektet ved mitt telefonnummer, for å gjøre det så enkelt at administrerende direktør Nils Christian Helgesen bare kan taste inn nummeret mitt  og svare på mine kundespørsmål.
Jeg sendte mailen og fikk dette i retur:

Hei og takk for din tilbakemelding!
Vi har registrert saken med saksnummer 3160275, og vil besvare henvendelsen så fort som det lar seg gjøre. På grunn av stor pågang er det for tiden ca 14 dager svartid. Vi beklager dette på det sterkeste. Du blir varslet på denne epost-adressen når vi har svart på henvendelsen.

DEN MYSTISKE MANNEN

Mye henger sammen med mangt og meget. Denne teksten må leses i sammenheng med tidligere tekster om faktura tilsendt meg fra Vegfinans, pålydende 17 kroner,  for passering av bomstasjon i september 2018. Ny faktura med kronebeløp 87,-  Betalingsfrist 20. desember.
Glemte hele greia, gitt. Litt repetisjon:
Vegfinans bruker inkassoforetaket Kredinor. Fakturaen er hevet og est… til 454 kroner, 2570 prosents økning.
Jeg ble litt grinete og ville snakke med Vegfinans ved adm. dir. Nils Christian Helgesen. Jeg ringte. Ikke mulig, sa en dame som kalte seg Hannah og ikke mer. Anonym. Jeg fikk ikke snakke med Helgesen, og han har ingen mailadresse tilgjengelig for meg, eller andre. Ikkeno’ telefonnummer.
Sky som en røyskatt. Hvorfor? Fordi han leder et av Norges minst populære selskaper? Men lønnsomt er det.  Det går unna på norske veier. Vegfinans‘ driftsinntekter, 2017: 2.566.100.000 kroner. Antall passeringer, 2017: 172100000.
Men Helgesen gidder ikke snakke med inntektskildene.  Men jeg ønsket å snakke med ham, ville stille noen spørsmål:
Hvorfor opererer hans kundebehandlere inkognito? Hvorfor etterlever ikke selskapet Våre verdier trykket i årsrapporten fra 2017, hvori poengtering av “åpenhet i møte med omgivelsene” og “serviceinnstilling og respekt”. Hvorfor er han – leder for et så stort og kjent selskap, som så mange befatte seg med – like anonym som en CIA-agent?
Ettersom han ikke ville snakke i telefonen, oppsøkte jeg Vegfinans‘ lokaler og ble blankt avvist av Birgitte Johansen som sa at sjefen ikke var tilgjengelig for meg. Synd å si at hun var sjarmerende. Semiarrogant halvsmil man lett lar seg irritere av.

Jeg ville selvsagt aldri – og da mener jeg aldri – kommentert kroppsfasongen hennes, dertil er jeg for dannet, men min grandtante Tutta ville nok dristet seg til ytringen “litt fyldig over baken og hist og her ellers, og kanskje hun burde slanke seg”. Men grandtante Tutta er grandtante Tutta. Ingen gidder høre på henne lenger – ihvertfall ikke jeg.
Nåvel, Birgitte Johansen er ikke upen, og rødt hår er aldri feil. Men imøtekommende? Nix, det var hun såvisst ikke. Det virket som hun har lang og bred erfaring med å avvise folk, og da mener jeg ikke amorøse menn.
Jeg dro hjemover. Sant å si var jeg nysgjerrig på denne Helgesen, mannen som satser på profil ikke særlig høyere enn mosevekst og ikke opptrer i henhold til sitt selskaps egne verdier.
Hvem er han, denne Nils Christian Helgesen, administrerende direktør i et Norges aller minst populære foretak?


Kanskje han bare er sjenert. I så fall kan jeg hjelpe til med presentasjonen, så godt jeg formår:
Født 1971 og fyller 48 år dette året. Han er registrert med fast bopel.  Bureveien 50, 3533 Tyristrand. Han bruker omlag 45 minutter på kjøre til jobben sin i byen der jeg bor.


Han er utdannet økonom. Jobbet både her og der, deriblant i NS, eller Norske Skog, som noen kaller det.
Linked in-profilen er uten bilde,  men han gjør rede for seg. Mange stillinger i NS. Han har jobbet i Ringeriks-Kraft AS, Han er oppført med foretaket Helgesen Consulting og har solgt seg til Hadeland Glassverk og Arcus Gruppen.
Personlige egenskaper: Stor gjennomføringsevne og endringsledelse.
Facebook-siden hans er intet mer enn meget intetsigende. En oppført søster og bildet av en kornåker, uten Trine Skei Grande.
Ikke mye, men det var det jeg i farten fant om den svært sentrale karen i norsk samferdsel, uten å utløse ulovligheter. Jeg har en kompis som jobber i en virksomhet som råder over ulike databaser. Han er litt slumset med opplysninger, men jeg ringte ham ikke.
Men altså: Svært anonym krabat, denne  tidligere NS-mannen. Men bedagelig leder av Vegfinans, det er han. Det har han vært siden mars 2013…

FOLK OG RØVERE OG HELGESEN

Repetisjon: Jeg passerte to bomstasjoner i Tønsberg, september 2018. Det kostet kroner 17,-. Jeg glemte hele greia. Fakturaen pålyder nå 454 kroner, en økning på 2570 prosent.
Vegfinans er fordringshaver. Inkassoforetaket Kredinor er innkrever, eller torpedeo – som noen kaller det.
Noen mener det ikke er mulig å tenke seg mindre skapende virksomhet enn inkassobransjen. Det er ikke helt korrekt. Inkassobransjen skaper veldig dårlig stemning, sterk irritasjon, pusteproblemer, blodtrykksavvik, sjokk, sinnemestringsproblemer, lavere terskel for bruk av grov vold, intensivert alkoholbruk, narkotikadebut, gjeldsslaveri, vinningskriminalitet, øksedrap og sluttelig lukket avdeling på Ila..
Ikke så veldig hyggelig bransje, altså. Administrerende direktør i Kredinor er Tor Berntsen.


Tor Berntsen er litt som Al Capone, før han han ble gangsterkonge i Chicago. Da var han under Johnny Torrios regime og tok seg blant annet av pengeinnkreving, men Capone var ikke på langt nær så grådig som Berntsen, som opererer med flere tusen prosents påslag.


Administrerende direktør i Vegfinans, Nils Christian Helgesen, er å ligne med Al Capone etter at han tok over alt og ble gangsterkonge. Da slapp han nemlig å gå gatelangs i skumle South Side, Chicago, og kreve inn gryn.
Han fikk andre til å gjøre jobben. Capone selv tilbragte det meste av tiden på Lexington Hotel, Michigan Ave./22. Str., der han leide en hel etasje og spiste, drakk børst og hygget seg med horer.


Akkurat som vinningskriminelle flest satser også Vegfinans på anonymitet. Hjemmesiden deres er ikke så veldig informativ, og det er ikke lett å finne ut hvem som leder selskapet. Man må lete.
Jeg fant administrerende direktør Nils Chr. Helgesen i en årsrapport fra 2017, der han under mellomtittelen Vi HAR  STYRKET OG UTVIKLET INNKREVINGEN skriver:


I 2017 har vi fokusert på effektivisering av innkrevingen, og hvordan vi kan nå trafikanten på en rimeligere og enklere måte samtidig med at service og kvalitet opprettholdes.
Vegfinans har noe de kaller Våre verdier, to av dem er:
Åpenhet
Konsernet skal ha en åpenhet internt i organisasjonen og i møte med omgivelsene.
Service
Konsernet skal møte kunder med serviceinnstilling og respekt.

Repetisjon: I går ringte jeg Vegfinans og presenterte meg ved fullt navn for å snakke om faktura sendt meg via Kredinor. En dame svarte. Hun kalte seg Bianca. Hun nektet å redegjøre for sitt etternavn..
I dag ringte jeg Vegfinans for  å snakke med administrerende direktør, Nils Chr. Helgesen. Jeg ønsket samtale om overstående verdier – åpenhet og service. Og litt om min faktura.
En dame plukket opp telefonen. Hun kalte seg Hannah og nektet å si etternavnet sitt. Jeg sa jeg ønsket å snakke med administrerende direktør Nils Christian Helgesen. Umulig, sa Hanna. Hvorfor det?  Men det var visst bare sånn. Jeg måtte gå inn på siden deres og fylle ut et kontaktskjema. Men er Helgesen på jobb i dag? Ja, det er han, sa Hanna og  jeg la på.
Ikke så langt fra meg til Vegfinans’ lokaler. Jeg kjørte avsted. Ingeniør Rybergsgate 99. Skummelt strøk. Ikke noe sted for folk med svake nerver. Trolig mye krimkram her, tenkte jeg. Jeg holdt godt på lommebok og mobiltelefon da jeg smatt ut av bilen.
Ingen bygning påført skilt med Vegfinans noe sted. Jeg spurte tre karer som røkte utenfor en bygning. De pekte. Jeg gikk i pekefingerretning.

Anonym bygning. Intet firmaskilt. Jeg ringte på en klokke og kom meg innenfor.  Opp i 3. etasje. Ny ringeklokke. Jeg dyttet på knappen. En skjeggete mann åpnet og spurte hva jeg ville. Snakke med direktøren om fakturaer og verdier og sånn, sa jeg. Jeg fikk tildelt en sofa og beskjed om å vente.
Etter rundelig regnet et minutt kom en dame og sa at direktør Helgesen er opptatt og ikke tilgjengelig. Han hadde nok ikke spurt så mye om hva henvendelsen gjaldt. Det forsto jeg på damen foran meg.
Hva heter du, spurte jeg. Birgitte Johansen, sa hun. Du er skikkelig modig, sa jeg. Hæææ, sa hun…

BIANCA, AMIR OG MONICA URI

Konvolutt fra Vegfinans. Og skulle du sett: Inkassovarsel pålydende 87 kroner med betalingsfrist 20. desember 2018. Jeg hadde rent glemt at jeg med min gamle bil 19. september i fjor passerte to bomstasjoner i Tønsberg kommune.
Det opprinnelige kravet: Kroner 17,-.  Men jeg hadde altså glemt hele greia, og det er en stund siden 20. desember.
Faen, tenkte jeg. Hvor mye kommer i tillegg nå? Jeg ringte Vegfinans og fikk etter en god stund snakke med en dame. Hun presenterte seg som Bianca.


Bianca hva, spurte jeg.. for alt jeg visste, kunne det være tale om ekskona til Mick Jagger som hadde flyttet til Norge for å jobbe i samferdselssektoren.
Men Bianca ville ikke ut med etternavnet sitt. Hvorfor ikke, spurte jeg. Hun hadde ikke noe godt svar. Men jeg tenkte som så at Vegfinans ikke er et overhåndtagende populært foretak blant folk som ferdes omkring i motorkjøretøyer.
Bianca sa at jeg måtte snakke med inkassoselskapet Kredinor.
Som alle vet er Kredinor i realiteten et torpedoforetagende, slik som Hells Angels av og til opererer. Forskjellen er at Kredinor ikke driver med kne- og neseknusing, men det er til gjengjeld mye griskere.
Jeg fikk omsider snakke med Amir. Hva heter du mer enn Amir, spurte jeg. Det ville ikke Amir si. Hvorfor ikke, spurte jeg. Det ville ikke Amir si. Er du tidligere straffet, er det derfor du er redd for å oppgi navn? Kjenning av politiet?

Amir blånektet dette,  og jeg spurte hvorfor han er så redd for å oppgi navn, ettersom han jobber med kundebehandling og  har kundens navn, til og med adressen. Til dette hadde Amir ikke nevneverdig svar.
Jeg spurte hva kravet beløper seg til per dags dato. Det er utsendt en faktura datert 8. januar, pålydende 454 kroner, sa Amir.
17 kroner er altså blitt til 454 kroner? Ja, sa Amir som ikke turte si hele navnet sitt. Han var kanskje redd jeg skulle komme hjem til ham en mørk aften og splitte ham på langs med en sirkelsag.
Drit og dra, sa jeg til Amir og ba om å få snakke med sjefen hans. Etter litt for lang tid fikk jeg en damestemme i øret:  Monica Uri, fag- og kvalitetsansvarlig i Kredinor.
Jeg formoder at hun kvalitetssikrer slik at Kredinor hele tiden utnytter lovverket til aller siste bokstav.
Jeg må innrømme at jeg var ganske grinete og forklarte hvorfor: 17 kroner blir på kort tid til 454, og en jævlig kundebehandler som ikke tør stå for jobben sin.
Jeg var nok ganske ubehøvlet og angrer ikke et sekund på det. Jo, jeg angrer…  på at jeg ikke tok i hardere.
Monica Uri har nok fått sinte henvendelser før. Hun var rolig og sa det alle pengeinnkrevere sier når de har loven på sin side.


Du virker som en bra dame, sa jeg.. burde ikke du skaffe deg annet levebrød? Det du driver med er jo i realiteten kriminelt. Tror nesten du er kommet helt ut på skråplanet, jeg. Vi snakker 2570 prosents økning av opprinnelig krav.
Monica Uri var rolig og fattet og sa at det lønner seg å betale regninger i tide.
Det har hun jaggu rett i, men jeg har rett i at folk som jobber i selskaper registrert Brønnøysund, bør kunne si hva de heter.
Jeg synes du skal oppsøke denne Amir straks og si det til ham, og at han må slutte å være slik en stusslig reddhare, sa jeg til Monica Uri.
Jo, det skulle hun gjøre.
Ha en god dag, Monica, sa jeg.
Like måte, sa Monica Uri.

NØFF

Aldri hørt om Christine Cordsen, men hun er politisk korrespondent i Danmarks Radio og har fått mye kjeft fordi hun sammenligner dansker med griser – hva farge angår. Hun mener at dansker er grisefarget. Og det er jo helt korrekt. Spot on.


Allikevel er en hel haug dansker svært krenket, mange har klaget.  De mener hun er rasist,  eller “omvendt  rasist”, som noen sier.
Opptil flere mener Cordsen bør skamme seg og be den lyse, danske befolkningen pent om tilgivelse.
Kjære vene, jeg må le… tisser nesten på meg. Bare kødda, men Cordsen er bare presis i sin fargebeskrivelse. De fleste i Norge er også grisefarget, jeg inkludert. Jeg er stolt av det. Og grisen selv… et ypperlig dyr.
Ikke for ingenting at grisen er holdt som husdyr her til lands i 3000 år. Vi liker grisen. Alle som har vært på en gammeldags bondegård, vet hva grisen betyr.
Det blir ikke jul uten grisen, den gir oss det meste av julematen, ihvertfall her på Østlandet og hvem har ikke satt tennene i en saftig syltelabb og blitt avhengig av det?
Vi liker grisen, den ligner oss selv i mangt og meget. Den er renslig og liker ikke å bli solbrent. Ettersom den ikke innvilges lommepenger av bonden, får den ikke gå til nærmeste Felleskjøpet og kjøpe solkrem med høy faktor. Men den vet råd, den ruller seg litt i gjørma når sola blir for røff, eller den legger seg i skyggen og slapper av.
Til forskjell fra sauen – som er uendelig dum – er grisen intelligent, helt på høyde med de gløggeste gjeterbikkjene i Storbritannia og de yngste SFO-ungene her til lands.
Mormoren min hadde griser. Da de fikk unger, var det full fart på gården, bare en halv dag etter fødselen var de på farten og ville lage faenskap både her og der.  Grisunger er lekne som bare det,  sjarmerende rampete.
Men grisen er ikke i teten bare når det gjelder sosiale ferdigheter og produksjon av godsaker. Den har bidratt mer til språket vårt enn de fleste skribenter og forfattere.
Se bare på hvilken uendelighet av ord uttrykk hvortil grisen medvirker.

I hæschtagmitudebatten var grisen helt uunnværlig, med denne klassikeren: Din jævlige gris. Termen grisekjøring er også innarbeidet og helt sentral når man vil forstå  rånekulturen i Notodden og omegn.
Griseflaks, eller det mer dannede svinehell, er ord ikke til å unngå blant landets lottomillionærer. Og hva skulle gjerrigknarker gjort uten svinedyrt når de vil prute og forklare selgeren hvor urimelig han/hun er.
Voldsutøvere landet over har også lingvistisk nytte av grisen:  Skarru ha grisebank, eller??
Din pikk! er ikke uvanlig tiltaleform i brede lag av befolkningen. Men også her har grisen bidratt. Nå sier mange: Din grisepikk! Grisen er altså en språkutvikler.
Men hva skjer om du guuugler grisepikk? Jo, du få vite alt om skrueuttrekkere, eller skrueutdragere. Ved første blikk ligner den et vanlig bor, men er det ikke. Det er et verktøy laget for å skru ut gjengestykker som sitter bom fast. Ingen sier skrueuttrekker. Alle sier grisepikk. Man har altså anerkjent grisens og dens genitaliers betydning i verktøyindustrien.
Noen kvinner blir så arge på menn at de sier: Din forpulte grisepikk!. Men det har sjelden den tilsiktede virkning, ettersom de fleste menn tar slik tiltale som en kompliment og bekreftelse på at de har draget.
Min grandtante Tutta tror griseprat er synonymt med internkommunikasjon i Norsk Svineavlslag. Jeg har ikke tenkt å fortelle henne hva det egentlig er.
I helt unge år var jeg ikke så flink til å holde orden på gutterommet mitt. Av og til kom faren min på inspeksjon. Så godt som hver gang var han litt morsk og sa:
“Dette er jo rene svinestien.”
Første gangen ble jeg forvirret. Hvorfor morsk når han synes det er rent. Jeg bragte dette opp til debatt, prøvde ihvertfall. Da sa han at jeg ikke skulle bry hodet mitt med språklige finesser. Han forenklet og sa:
“Her ser det ut som en svinesti”.
Da sa jeg at hos mormor lager grisene fine stier rundt forbi, og de bæsjer ikke overalt, slik bikkjer gjør. Da ble faren min stille. Han gikk, og jeg tror han oppsøkte barskapet med tanke på et glass whisky. Han inspiserte aldri rommet mitt igjen.
Noen år senere var jeg på by’n og drakk meg full sammen med gutta – for første gang. Jeg kom i snakk med en pike på min alder. Etterhvert ble det klart at hun ønsket å ta meg med hjem til seg. Foreldrene hennes var ikke så veldig nærværende og vi hadde hele kåken, sa hun.
Jeg ble med. Jeg overnattet i hennes seng. Ualminnelig søt, var hun… og hun var nok litt rund, både hist og her. Myk og go’… og griserosa.