PÅ DO MED MÄRTHA

Jeg hadde slik uendelig griseflaks her om dagen at jeg påtraff en utedo. Vel, flaks og flaks… jeg har sittet på den mange ganger før.

Da jeg var barn, fantes ikke annet alternativ. Mormor hadde utedass og ferdig med det. Hun satt på den dassen til hun var 80 år. Da fikk hun vanndo.
To hull, med ulike diametre. Det til venstre er for store damer med store rumper.

Som barn brukte jeg det til høyre, det gjør jeg ennå. Jeg ikke gå på den dassen, men jeg vil… det gir en helt annen dofølelse enn å sitte på Porsgrunn-porselen med beina på lunkne fliser, især når været er fint og svalene synger og flyr omkring og humlene suser og bekken klukker så stille og diskré at man ikke tror den er der den er.

Utsikten er ikke mye å skryte av, for det meste luft med blå, eller grå bakgrunn. Når man er lei utsikten, kan man dreie hodet til høyre og ta en titt på kronprinsesse Märtha, som var så uheldig å dø allerede i 1954 og gjorde kong Olav til enkemann. Pen dame.
Man skal jo pynte opp på en utedass, gjøre det litt hyggelig. Kronprinsessen har hengt her mange år nå. Hun ser alvorlig ut, ikke streng… bare verdig.

Hun gikk nok aldri på utedass. Det var nok vann og avløp både på Skaugum og på Slottet. Man får anta det. Allikevel passer hun her, synes jeg… og hun representerer litt norgeshistorie, og mange har lurt på hvor gode venner hun og president Franklin D. Roosevelt var under krigen – mens Olav var i England. Vel, det vet kanskje ingen noe om, og ungene var små og la seg tidlig.
Slike små betraktninger utleder andre tanker, og tiden løper som ville hester over alle hauger, og man tenker ikke så mye på hvordan ens bakende tar seg ut fra undersiden:
Et hull i treverk, hvorigjennom rumpe med endetarmsmuskulatur som utvider seg og slipper ut brune kladeiser som hengir seg til tyngdekraften, faller innpå to meter og lander bløtt.. kanskje på den bæsjen jeg slapp ut i går.
Nåvel, da er det bare å snurpe igjen og tørke – grundig og presist. Ikke til å unngå at en odør stiger opp fra den cirka 35 grader varme materien som nå er aftensmat for fluer og andre små kryp som synes bæsj er snadder.
Vel vel, jeg pleier alltid koste på meg et blikk ned og si adjø før jeg legger på lokket.. ja, jeg gjør det. Morna, bæsjen… morna.

INKLUDERE, ONANERE, PENETRERE, INTEGRERE…

Min gode venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var mellom to bokser bayer, hadde jeg tid til å løfte telefonen:
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
– Jada, men jeg har tenkt litt.
– Fantastisk…
– Hør her.. denne Ludvigsen.
– Ja..
– Har du tenkt på at Svein Ludvigsen kanskje er Norges mest misforståtte mann?
– Ehhh… nei.
– Det kan godt tenkes. Kanskje det er slik at han bare ville hjelpe til med integrering, slik at de tre asylsøkerne kunne komme kjapt inn i det norske samfunnet… lære norsk, få jobb, omgås nordmenn, lære seg å gå på ski, spise fårikål og svineribbe, delta på julebord og drikke seg fulle.


– Jeg lytter.
– Ludvigsen kan ha tenkt sånn: Her i Norge er homofili grei skuring, ikke bare det.. det er noe flott og veldig fint, homofile kan gifte seg og skaffe seg barn, gå i Pride-tog og kaste kondomer, dildoer og brukte tangatruser langt opp i juniværet. Den eneste som kvier seg for å ta Pride-toget, er barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad. Han er en dørgende kjedelig gledesdreper, men det er ikke jeg… jeg er en real friskus, har nok Ludvigsen tenkt.
– Vel..
– Han har sikkert tenkt at han – til tross for kone hjemme på Sommarøy – er litt betatt av unge, nakne menn, og at denne interessen er et aktivum som han kan bruke i personlige og bærekraftige integreringstiltak.
– Tja…
– Han har slått to fluer i en smekk, så å si.. men så ble det litt klabb og babb, disse gutta forsto kanskje ikke integreringskonseptet til Ludvigsen… ja, det kan ha vært språkproblemer, lavt utdannelsesnivå, fordommer og sånn.
– Hmmm…


– Kanskje noen kulturforskjeller, også. Disse karene kommer kanskje fra land der homofili er forbudt og medfører dødsstraff.
– Ja, jo…
– Men her i Norge er homofili likestilt med heterofili og vel så det. I fjor arrangerte barnehager Pride-tog for to- og treåringer, og nå har rektor lansert et prosjekt hun kaller Barn av regnbuen. Hun har bestilt 100 homoflagg og bedt oss lærere arrangere regnbuetog…

DEN FORSVUNNE IMAMEN

Jeg hørte en eksplosjon, en ganske kraftig en. Jeg var på vei ut fra en matbutikk i Åmot, Vinje i Vest-Telemark. Jeg hadde stoppet der, på vei sørover til nabokommunen Tokke.
Kan ikke si annet enn at jeg skvatt litt. Min enkle hjerne koblet øyeblikkelig sammen smellet og muslimsk populasjon i Vinje. På vei bort til bilen min påtraff jeg en en eldre kar med stokk. Jeg stoppet ham og spurte:
– Høt æ detta, æ det muslimane som æ misnøgde med nøkø og sprengjer seg sjave og are fokk fleire hundre meter uppi lufta?
Den gamle mannen, som sikkert husker maidagene i Vinje i 1940 som det var i forgårs, flirte litt og sa:
– Neidå, det æ berre liti grandi vegarbei’ på E-134 hera burti. Du træng ikkje vera rædde.
Jeg ble litt beroliget, men fortet meg bort til bilen, vred om tenningen, satte den øyeblikkelig i gir og ga gass sørover – ut av Vinje kommune.


Jeg tenkte ikke mer på dette før jeg i går leste en sak i Vårt Land under tittelen:
VERDENS FØRSTE NYNORSK-MOSKÉ
Ingress:
Den muslimske forsamlingen i Vinje i Telemark er den første av sin sort: Her snakker imamen vinjemål og forkynner islams lære på nynorsk.
Særlig, tenkte jeg. Jeg tror det når jeg hører det. Jeg studerte et gruppebilde innledningsvis i teksten: 12 personer (fem brune, sju hvite) hvorav bare tre nevnt i bildeteksten – menighetsleder Hassan Samahle, sogneprest Tor Eivind Erikstein og biskop Stein Reinertsen. Er imamen på bildet? Kan det være han med oransje hår, som ser litt skummel ut?
Jeg ringte journalisten som skrev saken, men hun hadde aldri snakket med imamen som snakker vinjemål, aldri sett ham, kjente ikke navnet hans.
Jeg ringte sokneprest Erikstein, som heller ikke kjente imamens identitet. Han hadde såvidt snakket med imamen og hadde ikke inntrykk av at han behersket norsk i nevneverdig grad, følgelig ei heller vinjemål.
Jeg fikk kontakt med biskop Reinertsen, som sa at imamen er nummer to fra venstre på angjeldende bilde, har oransje hår og ikke snakker  norsk.
Men jeg kunne ikke utelukke at imamen er et fabelfantastisk språkgeni og har lært seg norsk og vinjemål i løpet av det siste døgnet. Jeg ringte Salahme, forstanderen i den muslimske menigheten i Vinje. Han sa at imamens navn er Muhammed Tamim. Jeg spurte etter telefonnummeret hans, hvortil Salahme sa at det kunne jeg få oversendt via SMS – forutsatt at imamen gikk med på det.
Jeg fikk aldri noen SMS fra Salahme. Tamims telefonnummer er ikke oppført på 1881. Jeg ringte assisterende rådmann og integreringsansvarlig Anders Sandvik i Vinje kommune. Han tok ikke telefonen, men ringte tilbake og sa at skulle prøve å skaffe imamens telefonnummer.
Assisterende rådmann Sandvik er en mann som leverer. Han sendte en sms med imamens telefonnummer.
Jeg ringte Muhammed Tamim. Han lo ganske høyt da jeg spurte om han var imam i Vinje, for det var han ikke. Hvem er imam i Vinje, da? Det var Tamim litt usikker på. Underlig, du som er menighetsleder burde vite hvem som er imam i menigheten din, sa jeg til Tamim og nevnte at alle tror han er imamen i Vinje. Hvis ikke du er imam, Tamim… hvem er da imamen? Tamim, som altså ikke er imam, sa at imamen er Ali, eller sheikh Omar. Ikkeamim Tamim hadde ikke telefonnummeret til sjeik Omar, men jeg fikk nummeret til Ali, som i tillegg heter Abdi Muhammed. Jeg ringte ham og spurte om han er imamen i Vinje.
Jeg er ikke imam, sa Ali. Hvem er imamen, da, spurte jeg. Det er sjeik Omar fra Somalia som er imam, sa Ali. Har han oransje hår, spurte jeg. Ja, sa Ali. Snakker han norsk? Nei, sa Ali.
Har du telefonnummeret hans, spurte jeg. Han er på ferie, sa Ali. Hvor, spurte jeg. Men det visste ikke Ali. Blir imamen lenge borte? Vet ikke, sa Ali. Kanskje han er på Gjøvik og besøker søskenbarnet sitt, resonnerte jeg… for æille har et syskenbån på Gjøvik.


Veldig synd at imam sjeik Omar er bortreist, ikke kan norsk og følgelig ei heller behersker vinjemål. For jeg hadde håpet han kunne snakke bred dialekt og kanskje synge litt for meg:
Å hei, å hå, det fær så gå
Eg tregar meste på Tulla,
for ho var krulla i ulla
.. og straks etter redegjøre for hvor langt han er kommet i arbeidet nevnt i Vårt Land:
“Verdens første og eneste nynorske, muslimske forsamlingshus har som sitt fremste mål å oversette koranen til nynorsk.”

HALLÅI I STUEN

Jeg passet ei bikkje litt i pinsen. Tror det er best å holde den anonym, la oss kalle den Hallåi. Eierne plasserte på stuegulvet et bur hvori en pute tenkt som liggeunderlag om natten. Så dro de på fest. Men bikkja foretrakk å ligge rett på burbunnen.. og puta, den ble brukt til helt andre sysler, illustrert ved fotografiet her.


Eierne synes ikke no’ særlig om denne aktiviteten, men jeg er uenig. Alternativet er å bestille en sexdukke i full tispestørrelse fra Kina, som sikkert blir laget av små kineserbarn i gamle fabrikklokaler uten ventilasjon, der luften er stuvende full av bittesmå plastpartikler som legger seg i sedimenter på innsiden av barnas lunger i et slikt omfang at lungene til slutt kollapser og barna faller om på fabrikkgulvet og dør.
Men før de rekker å dø har de kanskje laget to millarder tispedukker som blir eksportert til hundeeiere over hele verden, og etter noen år blir  de kastet i sjøen, eller hist og her i naturen, der de brytes ned til mikroplast som i tidens fylde flyter ut i sjø og vann, opptas av grønt gress og planter og innføres i fisk og vilt og husdyr som vi kverker og spiser til middag…
Så altså, honnør til Hallåi som sparer livene til så mange barn og tilfredsstiller sine behov på miljøvennlig og bærekraftig måte.

NÅR TIDEN ER UTE

Min gode venn Ralf ringte nettopp. Selv om jeg var meget opptatt, løftet jeg telefonen:
– Hei, ikke så lenge siden sist.
– Ikke? Vel, jeg lurer på noe.
– Jeg lytter, sånn noenlunde.
– Tidligere fylkesmann Svein Ludvigsen der nordpå et sted, Tiltalt for seksuelt overgrep mot tre unge, asylsøkende menn hvorav en litt tilbakestående. Saken starter i Nord-Troms tingrett i morra.
– Javel..
– Ettersom jeg såvidt bestod sosiologi grunnfag i unge år, ligger det for meg å analysere handlinger med henblikk på oppvekst og miljø.
– Jo ja, det stemmer vel.
– Nå er det jo slik at Ludvigsen er oppvokst på Hillesøya beliggende ute i havet i Troms fylke. Han har adresse på naboøya, bare et par ølflaskekast unna: Sommarøya, ganske isolert samfunn, omlag 300 sjeler. Det var der politiet anholdt ham i januar i fjor..


– Poenget, Ralf.. jeg er opptatt med å drikke meg full og det gjørsækkesjæl.
– Jeg har lest i flere aviser at beboerne på Sommarøya vil løsrive seg fra resten av verden.
– Hææ???
– De har hatt et folkemøte der alle møtte opp, og ingen anførte argumenter mot innføring av tidsfri sone. De vil kvitte seg med tiden. De vil pælme alle armbåndsurene… når du kommer hit, skal du kunne kaste fra deg klokka og leve livet, sier Sommarøya-beboer Kjell Ove Hveding til NRK.
– Javel.
– Butikkene skal være åpne når det passer, og ungene kan gå på skolen når de gidder. Alle skal gjøre som de vil, og det er langt til nærmeste lensmannskontor. Sommarøya skal bli et “livsnyterparadis”, skriver Nettavisen.
– Høres ut som et anarki.
– Nettopp, men det er i overkant dristig å tro at denne løsluppenheten oppsto i forrige uke. Trolig har Sommarøya-folket vært litt aparte i lang tid, kanskje i 100 år, og nå slår det altså ut ved avskaffelse av tiden.

– Denne vegringen mot tid kan tolkes som klar avstandstagen til resten av landet og dens skikker og tradisjoner heri ikke unntatt etikk og moral.
– Seksualmoral inkludert?
– Det er sannsynlig. Man vet jo at isolerte populasjoner utvikler egne standarder, som i verden utenfor oppfattes underlige, noen ganger straffbare.
– Du mener at Svein Ludvigsen ikke har reflektert nevneverdig over sin heimstadlære og tatt med seg skikker og tradisjoner til mer urbane strøk?
– Kan ikke utelukkes.
– Slik som sterk interesse for sårbare asylsøkeres endetarmsåpninger?
– Det er en hypotese…

EN LITEN KULTURKOLLISJON

Som tidligere nevnt, har jeg en kompis som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Nå vurderer han ikke det lenger. Han har meldt seg ut av SV. Det gjorde han straks etter å ha overhørt denne samtalen mellom to partikolleger i går kveld:
– Fært med denne saken i Bergen.
– Åå? Hva slags sak?
– En familiefar i 50-årene fikk 15 års fengsel i tingretten. Han anket til lagmannsretten, som skjerpet straffen – til 18 år. I tillegg må han betale 3.9 millioner i erstatning til ofrene.
– Åååå… hva hadde han gjort?
– Ifølge dommen har han plaget sin familie i årevis, dengt kona og deres seks unger på en måte. Voldtatt kona jevnlig og minst ett av barna, en datter. Første gang da hun var 10 år. Dette skal visst ha pågått i årevis.
– Herregud!
– Kona, som er blitt ekskone, og ungene må leve på hemmelig adresse.
– For en jævlig psykopervodrittsekk. Han burde hatt dødsstraff. Hva slags mann er dette? En stril fra en av øyene utenfor Bergen?
– Iraker. Det er en innvandrerfamilie.
– Ååååå…
– Ja, er det ikke tragisk!
Her oppsto en liten pause. De to damene i høstlig årsklasse, begge sosionomutdannede, drakk litt urtete og summet seg litt.


– Jo, svært tragisk. Klassisk kulturkollisjon på en måte. Man må se det slik. Mannen har med seg sin kultur fra hjemlandet, og den kommer ikke helt til sin rett her i landet, tenker jeg.
– Nei, datteren min har skrevet en masteroppgave om muslimsk maskulinitet i møte med vestlig kultur. Jeg forstår godt hvordan mange muslimske menn føler det når de kommer til Norge og møter en helt fremmed kultur og andre skikker.
– Ja, og spesielt vanskelig for muslimske menn må det være å ha døtre i Norge. De må jo passe godt på dem på en måte, hele tiden, slik at de ikke surrer seg borti menn og kanskje havner i uløkka og sånn. Det er en fulltidsjobb, og det er ikke nok med bare hijab.
– Nei, disse voldtektene av datteren er nok et uttrykk for omsorg, at man skal holde saker og ting innenfor familien og sånn på en måte, tenker jeg. Familieverdier står jo sterkt blant muslimer, og denne familiefaren har nok gjort så godt han har kunnet, med sine kulturelle forutsetninger. Det er kanskje ikke engang riktig å kalle det voldtekt.. eller hva tenker du?
– Jeg tenker det samme som deg. Denne mannen har nok vært fryktelig redd for vestlig innflytelse på en måte. Dessuten har han bare gjort som Muhammed gjorde. Det handler jo om ære og respekt og sånn, tenker jeg.
– Det er sant. Han har handlet i frykt, og jeg tenker at lagmannsretten ikke har tatt høyde for det.
– Og han ventet jo et helt et år, da. Aisha var ni år da Muhammed.. ja, du vet.. da han…
– Ja, og det var jo ekte kjærlighet, og Aisha var jo kona hans. De hadde jo vært gift i to år allerede.


– Ja, nettopp. Jeg tenker atte du har rett. Denne irakeren er nok skikkelig rettroende muslim, og han gjør jo bare det Muhammed gjorde og det muslimske menn alltid har gjort.
– Det tenker jeg, også… og han hadde aldri blitt dømt for dette i hjemlandet sitt.
– Nei, jeg lurer litt på denne dommen. Den virker i strengeste laget. Jeg tenker atte dommeren kanskje er skikkelig rasist.
– Ja, det tenker jeg, også.. og det er slett ikke usannsynlig. Forsker Guri Tyldum i forskningsstiftelsen Fafo har jo slått fast atte nesten alle etniske nordmenn er det.
– Hva da?
– Rasister.

GLA’NAZIST EMERITUS

Må si jeg ble litt sjokkert i sted. Jeg så på Dagsnytt 18, der professor emeritus Hans Fredrik Dahl og oberstløytnant Harald Høiback var gjest hos Sverre Tom Radøy for å snakke om D-dagen for nøyaktig 75 år siden.
Etter innslaget går oberstløytnanten først ut av studioet. Professor Dahl blir stående litt og hva gjør han? Denne skjermdumpen etterlater ikke mye tvil:

Han sier adjø med en real Hitler-hilsen. Jepp, det kan alle se. Alle ser også at professoren smiler. Av dette kan utledes at Dahl er moderat nazist, en såkalt gla’nazi.
Gla’nazister er jo sånne nazister som synes det er greit å drepe noen, men ikke altfor mange av gangen.. og ikke så ofte.
Allikevel: Dette er svært overraskende og selvsagt skuffende; professor Dahl henfalt til nazismen. Etter nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart, Dahl har jo alltid vært ute på skråplanet; først marxist, dernest katolikk og nå altså: Nazist.
Vel, hva skal man si, bortsett fra huffamei og du store allstyrelse? Professor Dahl er jo, og har vært, en av våre viktigste krigshistorikere. Vi får bare håpe han skikker seg og kommer på bedre tanker…

RESPEKT!!!

Min gode venn og ungdomsskolelærer Ralf ringer meg tid om annen. Det gjorde han også i går kveld. Jeg løftet telefonen og rakk ikke si no’ før han:
– Tror jeg sykmelder meg snart.
– Ååå… fått kreft?
– Nei.
– Kusma?
– Nix.
– Rabies? Podagra? Havesyke? Eller bare snev av syfilis?
– Det er kollegene mine. Jeg blir syk av å være kringsatt av så mye dumskap, det tar på…
– Du slette tid, hva er skjedd?
Ralf fortalte om en nyansatt lærer, en bra kar i 20-årene. Godt lag med elevene. Blid og positiv. Interessert i norsk okkupasjonshistorie, heri også deportasjonen av jødene i 1942, båtturen til Stettin og tog videre til gasskamrene i Auschwitz. Denne nye læreren påpekte i anledning storefris matpause økende antisemittisme her til lands og foreslo invitasjon av Mona Levin, slik at hun kunne fortelle litt om sin families opplevelser fra krigen, flukten til Sverige og hvordan det er å være jøde i Norge i dag.
– God idé. Dere kontaktet vel Levin straks og uten opphold?
– Den unge læreren hadde i ungdommelig iver kontaktet Levin på forhånd. Mona Levin sa blidt ja, hun ville komme. Min nye kollega regnet nok med at initiativet helt sikkert ville bli verdsatt på lærerværelset.
– Rimelig antagelse.
– Alle de andre lærerne ble sjokkert og mente at en slik invitasjon ville oppfattes respektløs, og at han øyeblikkelig måtte ringe Levin tilbake og kansellere.
– Hæææ??
– Vi har noen muslimske elever, vet du…
– Dere kan ikke ha Mona Levin på skolen for å fortelle om naziokkupasjonen i Norge fordi hun er jøde, og fordi muslimer ikke liker jøder?
– Helt korrekt. Det ble trykket stemning på lærerværelset. Den nye læreren er allerede en merket mann. Jeg vedder en sixpack pils på at han sier opp innen et år.
– Uffda
– Men det er ikke alt.
– Jeg lytter.
– En av lærerne – midt i overgangsalderen, med tiltagende skjeggvekst – foreslo opprettelsen av et nytt valgfag.
– Ååå?? Hva slags fag?

– Det er forslaget til fagets navn. RESPEKT. Man skal lære ungene respekt.
– Respekt for hva? De eldre, funksjonshemmede, dyr, veganere, homofile modelltogbyggere i utkant-Norge, tyske bobilturister på fisketur…?
– Minoriteter og andre religioner, det vil si muslimer og islam.
– Jøye meg.
– I går var ungene ganske lei islam og muslimer, ettersom hele skolen var omgjort til en slags koraninstitusjon i anledning id.
– Du store og vide hurlumhei…
– Id er som du vet festlighetene som markerer slutten på fastemåneden ramadan. Den vanlige timeplanen ble tilsidesatt.
– Nei, gi rei ‘a…
– En av de etnisk norske elvene hadde tydeligvis fått nok, og på slutten av dagen ga han uttrykk for det, med en humoristisk vri. Han sa noe om Muhammed og hans seksuelle preferanser. En av lærerne hørte det og sendte ham til rektor.
– Saft suse.
– Tidligere nevnte kollega med skjeggvekst, ikke uofte utrustet med Sigrun Berg-skjerf, hevdet at denne tildragelsen «ytterligere forsterker behovet for et fag omhandlende respekt for religiøse minoriteter». Hun sier at respekt er helt avgjørende for muslimers trivsel, og hvis de ikke blir møtt med respekt, kan de bli så syke at de kanskje dør av det, eller de blir voldelige og begynner å lage bomber og sånn, og det jo heller ikke så bra, sier hun.
– Hva med Mona Levin?
– Vår nye lærer måtte ringe henne opp igjen. Han hadde ikke hjerte til å fortelle det som det var. Han fant på en historie om at han i forbifarten hadde klabbet og babbet med dager og uker og allerede fastsatte planer, og at mange av lærerne var syke og ferien nærmet seg jo også og sånn…


– Gudbedre..
– Det er ikke lov å si det ved vår skole!
– Åååå…
– Det har rektor bestemt, det kan nemlig tolkes som om Gud er bedre enn Allah… og det vil ikke inngå som pensum i det nye valgfaget.

GLUFSE I PARIS

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et par stive pastis i skyggen av epletreet mitt, var jeg i godt humør og løftet telefonen:
– Hei, Ralf.. er det den karen?
– Det er det.. du, jeg lurer på en ting..
– Jeg er lutter øre.
– Greta Thunberg.
– Hva med henne?


– Ja, altså… jeg er jo lærer og har jobbet med ungdommer hele livet, og nå synes jeg det begynner å utarte…
Ralf ga seg i kast med forelesning om hvordan unger de siste årene er opphøyet til noe i nærheten av gamliser med lang livserfaring og professorat i opptil flere realfag som tilsammen forklarer klimautviklingen på jordkloden og hva som må gjøres for å endre kurs, slik at ikke jorden kollapser til neste år og alle mennesker dør – kanskje med unntak av Keith Richards.
– Men det er jo bra å høre på unger, er det ikke?
– Men nå synes jeg kanskje vi har nådd en grense. Greta Thunberg er nominert til Nobels fredpris 2019… nei, forslaget kommer ikke fra Thorbjørn Jagland, men fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Mona Fagerås og Lars Haltbrekken. Riktignok er alle disse fra SV, men…
– Jaja..
– Magasinet Time har henne på listen over de 100 mest innflytelsesrike menneskene på jorden. Både Aftonbladet og Expressen har kåret Thunberg til Sveriges mest betydningsfulle kvinne i 2019. Gudbedre…kvinne, hun har vel såvidt fått hår på….
– ..så så, Ralf.
– Det er politisk korrekt å hylle Thunberg. Hvis man ikke gjør det, er man det man kaller klimafornekter.. og er man det, er man jo også rasist, nazist, fascist, kjører bensinbil og spiser entrecôte hver dag.
– Vel, det er vel kanskje…
– Disse tingene hører sammen, det skjønner du vel. Ingen vil være utenfor det gode selskapet, og det koster ingenting å hylle Thunberg, det vet Barack Obama, Angela Merkel, pave Frans og Dalai Lama.
– Jo jo…
– Jeg har noen sånne Thunberg-aktivister i klassen min. Jeg har lagt merke til at de ganske ofte blir kjørt til skolen i svære SUVer, og de blir mer enn gjerne med foreldrene sine på ferie i Thailand.
– Ærresånøyea?
– Poenget er at man ikke nødvendigvis har rett selv om man er 15- 16 år. Jeg synes disse kidsa minner litt om rødegardistene til Mao, som foreløpig har verdensrekord i kombinasjonsøvelsen retthaveri/voldsutøvelse.
– Hehehe..
– Og Baader/Meinhof- gjengen på 70- tallet, som tok så stor avstand til sine foreldres illgjerninger under krigen at de ville lage revolusjon i Vest- Tyskland og drepe så mange mennesker som mulig.
– Rote Armee Fraktion.. jepp, husker dem, litt av noen friskuser.
– Ingen av dem hadde noen formening om hva slags samfunn de ville ha, men de ranet banker, uløste bomber og drepte tilsammen 34 mennesker.
– Ganske snille, egentlig… med tanke på alle millionene fedrene deres drepte noen tiår tidligere.


– Og Paris-opprøret i 1968. De unge studentene lagde et sabla lurveleven den sommeren. De viftet med røde flagg, lot som om de leste Karl Marx og tok flere hundre tusen kilometers avstand fra sine besteborgerlige foreldre. I virkeligheten dreide det seg om å få fitte….
– Ååå???
– Ja, p-pillene var blitt hyllevare og jentene var klare. Men utpå sensommeren skjerpet alle seg. Ingen ville gå glipp av eksamener, vet du…

FY FY LILLE LAM

Mange tror at lam er fryktelig vanskelige å snakke til fornuft. Helt korrekt, men det ikke alltid slik. Små lam er ganske mottagelige for impulser, til forskjell fra sine mødre, som er dumme som flatbrød påført Kviteseid-smør og brunost.
Nåvel, det er jo ikke slik at man bare kan gå bort til et lam og innlede en passiar. Niks, man må bruke Jesus-metoden – la alle barn komme til meg; lam er jo barn, de er ikke mange ukene gamle på denne tiden av året.
Jeg satte meg i gresset og lagde slike lyder får gjør. Jeg varierte stemmebruken, spede og søte bææhææhææer til mer grovmælte bøøøhøøøhøøøer som høres ut som langtrukne ølrap utført av en gammel, alkoholisert sullik med fast sengeplass på Blå Kors.
Værlammet foretrakk den første varianten og nærmet seg.. ikke nølende og forsiktig, men med hopp og sprett og tjo og hei. Ganske modig tass, må jeg si.
Denne tåler nok litt røff behandling, tenkte jeg og fanget den med beina, klemte den mellom lårene og sugde tak i den.

 

Å holde et lite lam tett inntil seg gjør noe med en, man blir litt bløt om hjertet og jeg var innstilt på lutter koseprat med sukker og melis på, men da jeg så øremerket påført sifre jeg kjente igjen, kom jeg på andre tanker:
– Å, jaså. 9212. Din slyngel. Jeg så det nok. Det var du som bæsjet på tunet i dag tidlig.. og det var din lort jeg tråkket i og tok med meg inn, slik at jeg måtte fylle en bøtte med varmt såpevann og vaske gangen etterpå. Du aner ikke hvor sterkt jeg misliker å vaske gulv og sånn… jeg hater det. Jeg synes heller ikke det er så gøy å pirke ut bæsj fra intrikat joggeskosålemønster. Skjønner du det?


Alt dette sa jeg i en ganske tøff tone og med ljåskarp diksjon, slik at det vesle værlammet skulle forstå alvoret, men jeg tror jaggu det lille som gikk inn det ene øret kom direkte og friksjonsløst ut av det andre, gitt. Han hørte ikke etter… gadd ikke. Han ville bare ligge i armkroken, slikke meg i øret og tulle og tøyse.


Jeg tenkte at nå er det på tide med en alvorsprat… og den ultimate trusselen, som alle lam frykter mer enn løsbikkjer. Jeg gjorde meg morsk og streng:
– Hvis du ikke skjerper deg, må jeg ta en prat med bonden din. Han blir nok ikke blid, og du blir trolig fårikål til høsten.
Men hva gir ‘u meg.. tror du han hørte etter… hæch.. virket som han var mest opptatt av å bli tatt bilde av. Jaja, sånn er verden blitt. Bare å gi seg over…