DE SÅRBARE

Alle snakker om de sårbare barna som er blitt mer sårbåre i denne virustid. Det er visst snakk om mange sånne barn. Jeg har forstått det slik at sårbare barn er en sminket omskrivning av unger som blir slått og sparket og banket og av og til seksuelt misbrukt… og at de lengter til skolen og læreren sin.

Denne aktiviteten er økt i omfang, fordi foreldre nå har mye mer tid å avsette til mishandling enn før. Altså: Når enkelte familier er mye sammen, blir det vold,  spetakkel og faenskap.
Ganske rart, de fleste familier er jo slik sammenskrudd at de liker å være sammen, og hvis det blir litt for mye mas, tar man seg en tur ut i skauen og tenner et illegalt bål ved en bekk og varmer pølser på pinne, slukker bålet grundig etterpå, går hjem og spiller ikke Monopol, men spiser heller litt påskemarsipan og snakker om påsken i fjor da pappa brakk beinet da han snublet på vei inn i hytta med favnen full av bjørkeved og måtte hentes av Røde Kors.
Barn skal ikke ha bank, og ingen skal tukle med kjønnsorganene deres. Kanskje det er slik at mange ikke skulle hatt barn. Jeg tror det.
Ganske rart å tenke på: Førerkortinnehav kommer ikke av se selv. Mange kjøretimer… glattkjøring, mørkekjøring, langkjøring, bykjøring, kanskje i skumring-kjøring, tåkekjøring, vinterkjøring, isbanekjøring, køkjøring og bestått teoriprøve før oppkjøring med streng sensor som kanskje gir deg lappen… som er et tillitsanliggende; man stoler på at førerkortinnehaveren er skikket til å ferdes edru og ansvarlig omkring med en hurtiggående, halvannet tonn tung motorvogn. Lappen henger ganske høyt, og den koster flesk.
Å bli mor, eller far til en svær ungeflokk man kan plage livet av, er lekende lett… bare å oppsøke en dobbeltseng, det… trenger ikke det engang.

TO SOM TENKER MASSE OM BILER

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Stadig vekk brenner biler i Oslo. I natt brant åtte-ti biler på Haugerud.
– Ja, og ingen sykler. Det er rart, tenker jeg.
– Mange biler selvantenner, tenker jeg. Det er blitt mer og mer vanlig. I Oslo skjer det hele tiden.

– Jeg tenker at det er noe med de elektriske bilene. Det er så masse ledninger og elektronikk og sånn i slike biler. Kanskje en kortslutning… så oppstår en gnist, og det begynner å brenne, så sprer brannen seg til biler omkring, som kanskje er proppfulle av bensin, tenker jeg.
– Jeg har hørt at det er ungdommer som står bak.
– Helt usannsynlig, tenker jeg. Folk holder seg jo hjemme nå i disse koronatider, byrådsleder Raymond Johansen har jo gitt streng beskjed om at alle må holde seg hjemme.
– Politiet sier at folk er sett løpende fra disse brennende bilene.
– Skulle bare mangle… ingen vil oppholde seg tett inntil brennende biler. Trolig er det snakk om eldre mennesker som er ute og lufter hundene sine og blir redde når biler rundt dem begynner å brenne. Mange av disse er gamle nok til å huske Filipstad-eksplosjonen i 1943. Sånt glemmer man aldri. Ikke rart at de løper vekk i en fart, tenker jeg.
– Det tenker jeg også når jeg tenker meg om.

TUSEN TAKK, LOTTA KARIN

I går kveld var jeg så ensom at jeg gikk omkring i huset og lette etter meg selv. Jeg fant meg selv ingen steder. Det var stille, så stille at jeg kunne høre en flue bæsje på en bomullsdott.
Det er virustid og noen dør. Andre ligger i respirator og skal også kanskje dø. Mange er livredde for å bli smittet, fordi de er redde for å dø. Gatene er tomme, mange lurer på om verden noen gang blir som den var.
Man bli trist til sinns, men jeg vet hva jeg skal gjøre for å muntre meg opp; jeg entrer nettsiden til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (ofte forkortet STK).
STKs forskningsvirksomhet er nokså smal og har nok ikke slått gjennom i brede lag av befolkningen, og rapportene blir neppe lest av andre enn enn de som jobber i STK, som stort sett er kvinner.
Jeg pleier søke på forskernes navn. Det gjorde jeg og ble lysere til sinns. Lotta Karin Snickare.

Artig navn og man kan lett forledes til å tro at hun er snekker og bor i Bråkmakargatan… nei, hun har masse utdannelse og en imponerende CV, men det som fanger min oppmerksomhet, er forskningsprosjektet hennes: Female Researchers on Track – FRONT.
Prosjektbeskrivelsen:
The goal with the FRONT project – Female Researchers ON Track – is to find permanently solutions how to improve the female representation in scientific- and leadership top positions within the Faculty of Mathematics and Natural Sciences (MN Faculty) at Oslo university… som oversatt er omtrent slik:
Hvordan øke antallet kvinner i toppstillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo?
Det fremgår av STKs side at Snickare har forsket på dette siden sommeren 2015, finansiert av Norges forskningsråd. Jeg kan ikke annet enn le litt, og jeg undres på hvordan hun omsider konkluderer, kanskje slik:
Flere kvinner må simpelthen studere realfag og noen av disse må søke ledende stillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.

KYLLING, ELLER…

Alle vet at kinesere spiser mye rart, men den siste tiden har avdekket nokså aparte matvaner i det store landet østpå; det er trolig lettere å ramse opp saker og ting kineserne ikke spiser enn hva de spiser.

Jeg tror ikke kineserne spiser takstein, grus, mose og asfalt, men nesten alt annet går ned så det suser: Rotter, slanger, katter, grevlinger, bikkjer, pinnsvin, murmeldyr, kjempesalamandre, oter, skjelldyr, skorpion, påfugl, kanskje en og annen drage… og flaggermus, som antas å være kilden til koronaviruset.
Aldri vært så gla’ i kinesisk mat, men i fjor sommer ble jeg motvillig med en venninne på en kinarestaurant i sentrum av byen der jeg bor. Jeg spiste kylling chop suey og spylte det ned med pils.
Nå – i moden og reflektert ettertid – er jeg sant å si litt usikker på hva jeg spiste, og jeg har hørt rykter om at bestanden av pusekatter her i byen er lavere enn før i tiden… og jeg undres på om Foreningen for omplassering av dyr finner nye og hyggelige hjem til alle hunder og katter…

TO SOM TENKER MASSE OM INFORMASJON



Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at det er så fært at norsk-somaliere er så plaget av dette koronaviruset. Hele familier blir smittet og alle vennene deres.
– Jeg tenker at det kommer av at norske myndigheter ikke har sagt fra til somalierne om at det er et farlig virus her i landet og at man må passe seg.
– Ja, jeg tenker at her har myndighetene sviktet i integreringsarbeidet. Ganske typisk norsk… når det er krise og fare på ferde, tenker nordmenn bare på seg selv.
– Jeg tenker at det er en slags form for snedig og utspekulert rasisme. Det virker som om noen holder tilbake viktig informasjon og håper at koronaen skal redusere antallet somaliere i landet. Jeg leste i Dagbladet at mange somaliere er syke, flere ligger i respirator og en er i koma.
– Helt fryktelig, tenker jeg… men sånn går det når man ikke sørger for skikkelig norskundervisning for innvandrere. Jeg tenker at det er noe fundamentalt gæærnt med det norske samfunnet…det blir mer og mer likt det gamle apartheidsystemet i Sør-Afrika.
– Jeg tenker at man får stole på Allah, han pleier jo ordne opp når livet er vanskelig.

TO SOM TENKER MASSE OM UTDANNELSE

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg leste på NRKs nettside om en familie i Sør-Østerdal som blir straffeforfulgt bare fordi de vil at ungene deres skal få undervisning.
– Hæææ??
– Ja, det er snakk om fire brødre i alderen 9 til 19 år. Skolene er jo stengt, og foreldrene vil nok at guttene deres skal få undervisning allikevel. De har sendt guttene til en skole i utlandet.
– Det var lurt, tenker jeg.
– Ja, den eldste ble sendt avsted i fjor høst. Jeg tenker at det er fordi foreldrene fulgte ekstra godt med, forutså koronakrisen og stenging av skoler her i landet.

– Men nå er foreldrene siktet for grov frihetsberøvelse. Faren sitter i varetekt og moren har reist ut av landet.
– Fy fela…hva slags land er det vi bor i, diktatur? Er det plutselig blitt forbudt å lære barn matematikk, naturfag, grammatikk, historie, norsk, engelsk, tysk, fransk, samfunnsfag og kanskje litt O-fag?
– Ehhh… ja, det er ikke bra. Politiet tror guttene er bragt ut av landet mot deres vilje.
– Hehehehe… jaja, gutter er gutter… de vil jo heller klatre i trær og stå på skateboard enn sitte stille i et klasserom.
– Det tenker jeg også.
– Hva slags skole er guttene sendt til?
– Ehh… koranskole, i Somalia, eller Kenya. Man er ikke helt sikre…

UNDER KRIGEN…

… var det risikabelt å være en av gutta på skauen som slåss mot nazistene. De risikerte å bli angitt, arrestert, forhørt og torturert på Victoria Terrasse under ledelse av Siegfried Wolfgang Fehmer.
Ikke helt risikofritt å dra til skogs i dag, heller; de som reiser til hytta i disse dager, må regne med å bli angitt… utkant-Norge er full av angivere som ringer til lensmannen straks de ser en lampe som ikke skal lyse.
I Luster i Sogn er to hytteeiere angitt. Politiet rykket ut og bragte på det rene at de to hadde vært på hytta en god stund, kanskje kom de før koronaviruset entret Norge. Nå må de to regne med rettsoppgjør – en saftig bot, eller rett i fengsel.
Ivar Kvalen er ordfører i Luster og han oppfordrer til fortsatt angiveri, eller som han sier:
– Eg ber folk om å respektere forbodet.

IKKE KAKER

Lars Gule, i 1977 arrestert og fengslet i Beirut for planlegging av bombeattentat i Israel og nå terrorforsker og ansatt ved Oslomet, er skikkelig sinna på Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr fordi de med kakespising feiret utsendelsen av mulla Krekar.


Gule skrev et innlegg på facebook med tittelen FY FAEN!! hvorunder han hevder at Listhaug og Kallmyr er ondskapsfulle, men han nevner ikke med et ord all ondskapen Krekar med jevne mellomrom har gitt uttrykk for siden han kom hit til landet i 1991.
Krekar har vært en landeplage i nesten 30 år. Han ønsker alle vantro – unntatt Brynjar Meling – en pinefull død og han har drapstruet flere personer bosatt i Norge, inkludert Erna Solberg.
Krekar er muslim av aller verste sort, som helst så at Norge var et kalifat med ukentlige halshugginger på Eidsvolls plass og steinkast mot kvinner som ikke er så nøye med hijaben.

Jeg synes Listhaug og Kallmyr kjøpte for liten kake, og jeg har ikke inntrykk av de drakk seg fulle på sjampis. Annerledes i min bekjentskapskrets… en av gutta ble så oppglødd og henrykt av Krekars flight til Italia at han glemte hele koronaen og inviterte til fest uten kaker, men med masse børst, øl og tøyter.
Knallhard feiring og verten hadde vært forutseende nok til å hyre en burlesquedanser utkledd som Scheherazade. Hun levde seg slik inn i 1001 og en natt-nummeret sitt at det utartet til rå striptease, kun iført niqab.
Noen hadde kjøpt inn drøyt tre kilo kokain og andre hadde medbragt nøster av weed svære som fotballer. Henimot midnatt ankom en trupp muntre horer i maxitaxi fra Oslo. Alle dreit i korona, og ingen hadde husket dong. Jeg våknet formiddagen etter kliss naken på en svær flytemadrass i svømmebassenget i kjelleren, med tungt hode og en hore på hver arm.
I ettertid har ingen av festdeltagerne angret et sekund. En av gutta sa det slik:
– Korona, ganske sikkert… trolig klamydia attpå, men gudbedre… Krekar er ute av landet og jeg ville ikke vært den festen foruten, ikke faen.

JA, DA SÅ…

Når Gitte – min eneste venninne i hele verden – ringer, tar jeg telefonen. Hun er ikke henfallen til småsnakk:
– Jeg har brutt ensomheten og isolasjonen… holdt jo på å bli gæærn.

– Nei, nå skal du høre her, sa Gitte og fortalte om en omtrent jevnaldrende mann som bor rett over gangen for henne i borettslaget der hun bor. Gitte la merke til at denne mannen også var alene og bare gikk ut for å handle tid om annen. Han virket frisk, og hun la en enkel plan. Den gikk ut på at hun tilfeldigvis traff ham i gangen da han var på vei inn igjen. Hun ba ham på middag. Etter maten drakk de seg fulle og hadde sex.
– Var det så lurt, Gitte… i disse smittetider.
– Vi holdt enmetersgrensen.
– Ååå??
– Doggystyle…

DEN ONDE TEATERKRITIKER

Er Karen Frøsland Nystøyl psykopat? Et drøyt spørsmål, en dristig antydning. La meg forklare: Nystøyl er teaterkritiker, og i går formiddag var hun invitert til NRKs nyhetssending for å avgi tips til hjemmeunderholdning, nå som hele Norge er stengt – teatrene inkludert.
Hun rådet alle til å grave i NRKs arkiver, nærmere presisert: Fjernsynsteatret. Hun anbefalte Shakespeares Kong Lear, Kirsebærhagen av Anton Tsjekhov, Jon Fosses Namnet, Ibsens Brand… ikke akkurat lystspill, dette… og man må undres på hva som feiler denne Nystøyl, og jeg ble ganske forskrekket da hun nådeløst slo til og anbefalte varmt Vildanden av Henrik Ibsen, produsert i 1970.


Er hun ond? Vet ikke Nystøyl at mange mennesker lever i isolasjon og ensomhet nå om dagen. Noen er kanskje hensunken i tung depresjon og nattsvart angst, redde for koronasmitte og en smertefull død.
Er ikke Nystøyl på det rene med at Fjernsynsteatret nesten ødela en hel generasjon? Jeg var ung gutt da jeg så Vildanden på TV. Jeg aner ikke hva mine foreldre tenkte på. Vildanden er ikke for barn og folk med svake nerver. Vildanden er jævlig sterk kost, som bør ha aldersgrense 45 år.
Stykket foregår hovedsaklig hjemme hos familien Ekdal. Der bor den ekstremt patetiske Hjalmar, hans jordnære kone Gina, deres ualminnelig søte tenåringsdatter Hedvig og gamle løytnant Ekdal, Hjalmars far.
En særegenhet ved det ekdalske hjem er loftet, der den gamle løytnanten – og leilighetsvis også Hjalmar – går på jakt. Ja, de jager på loftet, for der bor nemlig noen kaniner, og rett som er det er høres skudd så skarpe at Gina skvetter og Hedvig nesten tisser på seg.
Ikke bare kaniner på loftet, høns og duer, også… men viktigst: En skadeskutt villand, reddet opp fra “havsens bunn” av bikkja til mannen som ikke siktet ordentlig: Grosserer Werle, som egentlig er faren til Hedvig; for det ville seg slik at den gamle grossereren kjørte Gina på tjukken da hun var i tjeneste hos ham, før hun traff Hjalmar.
Det som gjør Vildanden til en nifs orgie av elendighet, er Gregers Werle, grossererens sønn… skummel som bare faen, patologisk besatt av sannhet og rettskaffenhet. Hans førstefilosofi er den ideale fordring. Så hardt rir han denne kjepphest at alt omkring ham blir forgiftet og visner. Selv ikke den kloke kynikeren doktor Relling – som poengterer viktigheten av livsløgner – greier å snakke Gregers til fornuft.


Til slutt går det så galt at 14 år gamle Hedvig tar sin fars pistol, går inn på loftet og skyter seg selv i brystet. Hun dør.
Hjalmar er ganske sløv, han skylder på Gud for Hedvigs død, men Gud medvirket ikke til den stakkars pikens død. Det var altsammen Gregers Werles verk.
Stykkets siste replikkveksling er mellom Werle og doktor Relling. Doktoren tar siste ord, i matt resignasjon over Gregers Werles overhåndtagende dumskap:

Jeg var ikke gamle gutten da jeg så denne dystre forestillingen, i svart-hvitt. Jeg var vettskremt, stiv av skrekk… såvidt jeg hadde motorikk til å pusse tennene og tisse før jeg la meg. Jeg fikk ikke sove, tenke bare på stakkars Hedvig, offer for voksnes uendelige dumskap. Jeg var litt forelsket i henne, Hedvig var søt som en karamell dyppet i sjokoladesaus – spilt av Anne Marit Jacobsen.
Men denne ungpikesødmen veide ingenlunde opp for den absurde og helt elleville galskapen i Ekdals hjem. Vildanden kan rasere den sterkestes immunforsvar og gi koronaviruset lekende lett spill. Det bør Karen Frøsland Nystøyl tenke litt over…