FARGELEGGING I GRUNNSKOLEN

Ralf er min eneste kompis i hele verden. I går kveld ringte han. Ettersom jeg alltid synes det er gøy å snakke med Ralf, især etter en halv flaske calvados, løftet jeg telefonen:
– Hei, Ralf. Bra med den karen?
Ralf er ikke av den sorten som pludrer om vær og vind og kone som vegrer seg for å suge ham til frokost. Han gikk rett på sak:
– Fy faen, jeg tror jeg førtidspensjonerer meg.
– Hææ??
– Du hørte riktig.
Litt folkeopplysning: Ralf er lærer ved en ungdomsskole og kollegaene hans er litt av gjeng. De fleste er uskjønne kvinner i overgangsalderen som så snart de ser sitt snitt stemmer SV, eller Rødt. De går omkring med palestinaskjerf rundt halsen,  utvaskede Sloggy-truser og tykke strømpebukser, de nekter å spise Jaffa-appelsiner… de er politisk normative hvorunder to streker, hevder at det finnes uendelige mange kjønn og mener at Black Lives Matter-bevegelsen bør få Nobels fredspris.
– Jeg er lutter øre.
– Har du fått med deg siste nytt fra Coca Cola?
– Nix, rører ikke det stoffet.
– Vel, Coca Cola har startet en kampanje. Det lenge siden slagordet Can’t beat the feeling. Nå er det Try to be less white.

– Coca Cola er i gang med et antirasismekurs for sine ansatte. Målet er at de hvite skal legge av seg sin hvithet og bli bedre mennesker – svarte.
– Slik som 50 cent, Snoop Dogg og Masta Killa?
– Antar det.
– Men hva har Coca Cola med skolen din å gjøre?
– Vel, rektor og undervisningsinspektør har hatt et møte, der de diskuterte og veide for og mot.
– For og mot hva?
– Det sa de ikke.
– Vel?
– De to damene har inngått intensjonsavtale med Coca Cola. Cola-automat i begge fløykorridorer, én ved inngangen til gymsalen og én på lærerværelset…

I FERSKVAREDISKEN

I sted bæsjet jeg en lort så diger og tykk at jeg fantaserte om narkose og keisersnitt, men jeg bet jekslene sammen, presset og leste videre i Nettavisen:
Felespiller Arve Tellefsen og Kristin Cecilie Slørdahl runder av,  etter 15 års ekteskap. Hun er 60 år, han 84.
Differansen er 24 år, altså mindre enn et kvart århundre og tall er jo bare tall, hva enten det er tale om primtall, partall, oddetall, rasjonale tall, irrasjonale tall, komplekse tall … eller magiske tulleogtøysetall.
Men jeg ble sant å si litt paffelaff da jeg leste videre i saken: De to møttes for første gang da Slørdahl var tenåring… og var også kjærester i noen år. Forholdet tok imidlertid slutt, og de giftet seg på hver sin kant.
Tenårene er 13 til og med 19. Var hun 13 og han 37? Neppe, men la oss ta middelverdien av 13 og 19. Det er 16. Da var han 40 år. Milde himmel.
Ved enkelte anledninger har noen anklaget meg for å være en gammel gris med lumre baktanker, men Tellefsen … gudbedre, han tar kaka. High five!

DEN ABSOLUTT FABELAKTIGE GITTE

Når min eneste venninne i hele verden ringer, løfter jeg telefonen. Annet er utenkelig. Hun ringte i går kveld. Gitte er ikke av det slaget som vegrer seg for å gå rett på sak:

– Ååå??
– Det er denne jævlige koronaepidemien. Ølkranene er åpne nå, men hva hjelper det…
– Hææ?
– I går var jeg på by’n en liten tur. Under normale omstendigheter plukker jeg opp hvilken som helst mann fra hvilket som helst sted i løpet av den tiden du bruker på å knyte et slips, men nå går alle med munnbind, de lukter håndsprit og er livredde for å dø.
– Du slette tid.
– Det er både sant og visst. Jeg kler meg som en hore, sminker meg som en hore, går som en hore og bruker truse med fransk åpning… jeg har endatil frisert dåsa og smurt den inn med Yves Rochers fineste hudkrem med diskré duft av høykonjunktur og kashmirorkidé.
– Saft suse.
– Jeg vifter med kondomer og anretter mitt tyngste soveromsblikk, men fånyttes. Hvagirumei?
– De er vel redde for covid-19.
– Jeg har gjort bærekraftige smittevernstiltak.
– Ååå??
– Jeg har munnbind og sprit, men jeg har også kjøpt en 100 ganger 120 centimeter stor og gjennomsiktig plastplate, rammet den inn, satt den på et stativ og boret hull i passende avstand fra gulvet.
– Snedig.
– Jeg fikk ideen fra en Rema 1000-butikk, der sitter jo kassadamen, eller mannen, beskyttet bak en sånn plastplate.
– Gennialt.
– Nettopp. Men det er visst ikke bra nok. Hva går det av menn?
– Si det…

BIDEN VIL…

.. være som Roosevelt. Artig.
Franklin Delano Roosevelt (heretter stedvis FDR ) ble amerikansk president 51 år gammel. Gjenvalgt tre ganger. Satt i Det hvite hus til han døde våren 1945 – 63 år gammel. En av de alle beste amerikanske presidentene. Reddet USA ut av depresjonen og forgjenger Hoovers la det skure-politikk. FDR brukte mye penger, men han fikk skikk på USA. Biden vil gjøre det samme, men 30-årenes USA er ikke det samme som dagens.. og Biden er definitivt ingen Roosevelt.
Biden er 15 år eldre enn FDR var på sin siste dag på jorden. Roosevelt døde før hjernecellene korroderte, Biden lever ennå. Roosevelt visste vanligvis hvor han var til enhver tid. Biden har ved flere anledninger undret på hvilken delstat han er i.


FDR kunne regne. Biden har dyskalkuli, han finner aldri ut av hvor mange amerikanere som har dødd av covid-19. Han har foreslått 120 millioner.
Roosevelt sa ganske fornuftige ting, som da han i sin første innsettelsestale satte mot i en rævkjørt befolkning: The only thing we have to fear is fear itself.
Biden sier slikt som:
We hold these truths to be self-evident: all men and women are created, by the, you know the, you know the thing…
Og:
No Ordinary American Cares About Their Constitutional Rights.
Biden har “noen utfordringer”, som man sier i offentlig sektor når saker og ting ikke er helt bra.
Det gikk ikke så bra i 1988, heller. I forsøket på å bli president, rappet han en tale Labour-leder Neil Kinnock holdt året før, for det walisiske arbeiderpartiet. Blåkopi.
Biden trodde det skulle gå greit. Han ble avslørt og av mange idioterklært, men manns minne er ikke mye mer enn to uker. Nå er han president.
Det er enda en forskjell mellom Biden og Roosevelt, som skaperne av TV-serien Atlantic Crossing har redegjort for: Biden har ikke en norsk kronprinsesse å rådføre seg med i de aller vanskeligste av de vanskeligste problemstillinger.

VIVE LA FRANCE

I en tid der mange nordmenn hengir seg til bedøvende og ytterst sløvende politisk korrekthet og skammer seg over sin melaninfattige hud, tar flere hundre kilometers avstand fra egen kultur og Språkrådet helst vil nappe ut termen nordmann fra språket vårt, er det svært hyggelig at franskmennene tidligere denne uken tok grep i retning vern av landet sitt.


President Emmanuel Macron har i parlamentets underhus fått flertall for en lov med formålet forsterke den sekulære republikk og forøvrig ivareta fransk kultur, heri inkludert europeiske frihetsidealer … eller uttrykt litt mer folkelig:
Gi muslimene en på tygga.
Det er nemlig slik fatt at Frankrike er det landet i Europa med flest muslimer. Ingen vet det nøyaktige antallet, men det vanligste anslaget er mellom fem og seks millioner – åtte prosent av hele befolkningen. Denne gjengen har stelt i stand ganske mye ugreie i Frankrike i årenes løp. De aller verste av dem har drept omtrent 300 mennesker siden 2012.
Den nye loven skal bekjempe muslimsk ekstremisme og separatisme, eller i det minste: Forhindre absurde hypervoldshandlinger og bestialske drap, eksemplifisert ved halshuggingen av lærer Samuel Paty i fjor høst.
Loven tar sikte på å regulere flere sider av muslimsk levevis, en liten artighet: Forbud mot utstedelse av jomfruattester. Muslimpappaer er jo helt besatt av døtres kjønnsorganer. Leger som bryter loven, må regne med bot pålydende 15 000 euro og fengselsstraff attpå.
God helg og heia Frankrike, hertil også chablis og bouillabaisse…

KJEDSOMHETENS ONANI

Forsvaret har gitt etter for krav om gratis bind og tamponger. Det er et bra. Nå er det slutt på tiden da jentesoldatene en uke i strekk gikk omkring i norske militærleire og blødde overalt og griset til maskinpistoler, håndgranater og bombekastere … og etterlot seg brunrøde og ikke så velduftende flekker på stolene i spisesalen.


Men det er likestilling i dette landet, og ingen har tenkt på gutta. De er jo en kjent sak at gutter i vernepliktig alder onanerer både titt og ofte – tidvis hyppigere.
Hva trenger de? Tørkepapir, selvsagt… helst Lambi Classic. Her snakker vi 3-lags mykt papir i 100 % nyfiber som kan absorbere enhver flekk, ulykke eller uhell på kjøkkenet.
I tillegg trengs tørkerullholder, festet til vegg, eller på stativ ved siden av sengen.
Skikkelig seriøs forskning viser at gutter og menns onanivaner endres med rammevilkårene. Det er lite fest og moro i militærleire, gutta er i overtall og jentene har mensen, og alle som har gjennomført førstegangstjeneste, vet at den tidvis kan oppleves kjedelig og monoton. Da er det fint å korte tiden med litt håndarbeid, hvilket minner meg om den gangen jeg selv var rekrutt og bodde på firemannsrom.
En av gutta var litt av en lesehest og hadde planer om å studere filosofi etter militærtjenesten. Han lå ofte i overkøya og leste rare, tykke bøker. Vi kalte ham Sofen.
Han i underkøya kjedet seg kraftig en kveld og spurte om å låne en av Sofens bøker. Det fikk han. Etter noen minutter:
– Fy faaen, gørrkjedelig. Trur heller jeg tar meg en runk.

FAKTISK ENDA EN TULLEBUKK

Kristoffer Egeberg er sjefredaktør i Faktisk.no (heretter Faktisk) og vet godt at han ikke er i nærheten av å oppfylle Faktisks vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Faktisk er dessuten eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som tilsammen hvert år overfører seks millioner kroner i driftstøtte til Egeberg og hans faktasjekkere.
Bare de yngste av SFO-barna tror Faktisk faktasjekker noen av ovennevnte mediebedrifter, men noe skal man jo ta seg til. Kanskje har redaktør Egeberg bestemt at Faktisks nye satsningsområde skal hete faktasjekk av helt ekstaordinært sløve surrekukker som skriver jævlig mye rør om koronaviruset på facebook.
I forrige uke var det Christian Paaske, han som tror jorda er flat. Denne uken er det en kar som heter Helge Aspevik, som på Facebook har publisert profilbilde av en eldre mann med masse utslett på venstre kinn, angivelig bivirkninger av Covid19-vaksine fra Pfizer.
Bildet at den gamle mannen ligner mest på en gammel dame, kanskje en torgkone fra Ukraina, men det er ikke så nøye. Kristoffer Egeberg er nådeløs mot alle som publiserer underligheter på face, og man kan ikke utelukke følgende dialog i Faktisks redaksjon:
Redaktør Egeberg: – Se på dette bildet og les hva denne Aspevik skriver.
Øyvind Bye Skille: – Ehh… jajo, men det er jo så mye sånt. Facebook er jo full av denslags og…
Egeberg: – Dette er midt i satsningsområdet vårt. Sett i gang med faktasjekk.
Øyvind Bye Skille: – Ja, men jeg så TV2-nyhetene i går kveld og…

Faktasjekker Skille er ikke den som unnslår seg ordre. Nix, han er en pliktoppfyllende kar og gikk nok til sin laptop med krum hals, eller noe som ligner. Skille ringte rundt forbi og hist og her. Steinar Madsen i Legemiddelverket løftet telefonen, men kunne ikke si så mye … ikke annet enn at han er vant til rare historier på nettet.
Skille er imidlertid ikke av den sorten som gir seg så lett. Han ville finne ut hvem som er avbildet på bildet. Han ga seg i kast med slektsgranskning og fant ut at den gamle mannen på bildet – som altså ligner en gammel torgkone fra Ukraina, eller Hvite-Russland – kanskje ikke er bestefar likevel, men heter Jack Donaghue og bor et sted nord i England, men det er ikke sikkert.
Skilles tekst er på min laptop like lang som en norsk gjennomsnittsmann er høy, den er spekket med et drøyt dusin henvisninger, en tabell, to bilder og en videosnutt. Tekstens tittel er litt slapp: Bilde av mann med utslett spres – dette vet vi
De som gidder lese Skilles tekst skjønner at det Faktisk vet om den gamle mannen – eller torgkonen –  med utslett på venstre kinn, ikke er verdt å vite.

DEN EKSTREMT KJEDELIGE BOKEN OG LITT ATTPÅ

Bokhyllene mine er nokså overfylte og uryddige. Rotete. Noen bøker står skakt, noen er stablet vannrett, noen vender ryggen mot veggen. Alle mulige slags bøker, alt fra Nils Kjærs essays til Keith Richards’ selvbiografi Livet.
År om annet høres et lite dunk, eller et bunk, eller et kunk.. eller annen lyd som antyder at en bok ramler i gulvet, av seg selv. Det skjedde i går kveld. Jeg var spent. Hvilken bok?
Sataniske vers, fra 1988. Skrevet av Salman Rushdie.


Jeg har lest de fleste av bøkene mine, men ikke denne. Sataniske vers er i samme kategori som Brødrene Karamasov; de fleste som sier de har lest den, lyver så det lyser i vintermørket.
Ayatollah Khomeini utstedte fatwa – dødsstraff – mot Rushdie og alle andre som bidro til utgivelse av boken. Belønning for død Rushdie: Én million dollar.
Jeg husker godt utgivelsen av Sataniske vers. Jeg erindrer høsten 1993, da forlegger William Nygaard ble slutt og nesten drept, fordi han utga boken.
To år tidligere ble japaneren Hitoshi Igarashi drept, fordi han hadde oversatt boken. Den italienske oversetteren Ettore Caprioli overlevde såvidt et knivangrep. En tyrkisk forfatter hadde publisert utdrag fra boken. Noen muslimer fikk vite at han bodde på Madimak Hotel i Sivas, Tyrkia. De tente på hotellet. Forfatteren overlevde, men 37 andre mennesker døde.
Det ble litt baluba i Norge, også. Foruten drapsforsøket på Nygaard, ble to bokhandlere påtent – en i Bærum, den andre på Holtet i Oslo. Rasende, muslimske drosjekusker gikk amok i Oslos gater. Absolutt uten humor og sans for ytringsfrihet bygget de opp overhåndtagende raseri med vidåpne munner hvorfra desibelsterke allahu akhbar og krav om forbud mot boken.
Men hvor mange av dem har lest Sataniske vers? Jeg har gjort noen forsøk, men ble alltid søvnig. En periode for cirka ti år siden brukte jeg den som sovemedisin. Jeg kom aldri til bokens kjernepunkt: Muhammed lar seg friste til å tro på noe annet enn Allah.
Jeg plukket opp boken igjen, la meg på sofaen og prøvde igjen. Første kapittel: Engelen Gibreel. Jeg sovnet etter to sider. Jeg har gitt opp Sataniske vers, men jeg vil beholde den – som en blasfemisk kuriositet.
Salman Rushdie er en litt kjedelig forfatter. Ettersom jeg er henimot eneveldig leder av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland – eller FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, som noen sier – synes jeg denne tegningen er artigere, mer poengtert og ganske aktuell.


Muhammed er jo alle muslimers store forbilde. Det kan forklare den nesten uforklarlige grooming-skandalen i Rotherham, midt i hjertet av Storbritannia: I løpet av tiden 1997-2013 ble rundelig regnet 1400 hvite tenåringsjenter seksuelt misbrukt og voldtatt på det groveste av  organiserte gjenger av pakistanske menn. Noen av disse jentene var ikke mer enn elleve år gamle.
Hvorfor fikk disse muslimske mennene holde på så lenge? Frykt. Kommunalt ansatte visste om hva som skjedde, men turte ikke snakke om det, ikke engang til seg selv i lukket rom. De var redde for anklager om rasisme. Det samme gjaldt politiet i South-Yorkshire. Journalister? Likeens.
Til slutt ble en undersøkelseskommisjon opprettet. Sluttrapporten ble skrevet av professor Alexis Jay. Den er nifs og så knusende at mange hvite mennesker i Roterham ønsker seg et bunnløst hull i bakken.
Antallet antatte gjerningsmenn er så høyt at man nesten må tro at hver eneste melaninrike mann i Rotherman har vært involvert. Bare noen få er dømt. Innrømmet de skyld? Nix.
Kunne det samme skjedd i Florø, som har omtrent samme forholdsmessige innbyggertall i Norge som Rotherham i Storbritannia? Neppe.
Kunne det skjedd i Oslo? Der bor nesten 700 000 mennesker hvorav Raymond Johansen, og sannsynligheter er aldri null.

I FOLKEOPPLYSNINGENS TJENESTE

Likheten mellom Shaun Henrik Matheson og SIAN (Stopp islamiseringen av Norge)? Begge er nyttige i et folkeopplysningsperspektiv. La meg forklare:


Radiomann Matheson har gjort seg til B-kjendis i Norge. Det gjorde han ved å uttale seg nokså uvørent om Israel og enda røffere om de som bor der – jødene. Han ønsket dem døde. Han sa det ikke til seg selv, alene hjemme sittende på do. Han sa det på radio, alle hørte det.
Noen mener Matheson er antisemitt av aller verste sort og at hvis han hadde vært født i 1920, hadde han kanskje 22 år senere viet seg til angiveri av jøder, som ikke lenge etter ville funnet seg selv som ufrivillige passasjer på D/S “Donau”, med stø kurs for Polen – nærmere angitt Auschwitz.
Kontrafaktisk, jepp… Matheson anløp livet høsten 1971 og må frifinnes for jødepogromene i Norge under krigen.
Men la oss si at Matheson er antisemitt. Vi sier det, han må jo nesten finne seg i en slik tittel. Ettersom jeg ikke liker unødvendig bruk av fremmedord, tror jeg nesten jeg bruker den kortere og noenlunde synonyme termen jødehater. Altså:
Jødehater Matheson.
Hvordan ble Matheson ekstremist? Aner ikke. Jeg antar radikalisering kan skje på mange måter … dårlige venner, kanskje. Mangelfull oppdragelse og grenseløs oppvekst på Jessheim? Var han ofte hos bestefar, satt på fanget og fikk spennende historier fra krigen og litt om hvor gøy det var å marsjere i Hirden og banke opp folk på gater og streder?
Men er henvist til gjetninger… men nå skriver jeg meg helt bort. La meg komme til poenget: Hvorfor er Matheson nyttig i folkeopplysningsøyemed?
Det er lenge siden Norge var Israel-venn og statsminister Golda Meir deltok i eggeløp i hagen til Jens Christian Hauge. Det meste av Arbeiderpartiet i dag og resten av venstresiden samler seg om ikke så grundig dokumenterte påstander om Israel, og Palestina-komiteen hater Israel og vil boikotte alle varer fra det eneste demokratiet i Midt-Østen.
Men nå skriver jeg meg bort påny, men jeg får ikke strøket noe .. en klump appelsinmarmelade med blåmuggost ramlet fra brødskiva, landet på tastaturet, oksyderte, stivnet og låste sletteknasten…men jødehateren, ja:
Shaun Henrik Matheson er bare en liten ubetydelighet i en svææær flokk, men han har gjort nytten sin. NRK har mottatt over 500 klager på ham. Matheson er blitt en pin up boy for antisemittisme i Norge. Han har avdekket jødehat og aktualisert det.
Hva med SIAN? Hvordan kan den gjengen være til gagn for samfunnet? Uten SIAN hadde vi vært mindre opplyst. Hver gang SIAN stiller seg opp i tettbygd strøk og snakker kritisk og nedsettende om islam (som er lovlig) må politiet tilkalle ekstrastyrker, rigge opp svære, heavy metallgjerder for å hindre hypervold fra motdemonstrerende muslimer og venstreaktivister, hvilket dokumenterer intoleranse og vilje til vold som reaksjon på meninger.
Når SIAN brenner Koranen (som også er lovlig), blir muslimene klin kokos og hensetter seg straks og uten opphold i drapsmodus. Hvis politiet ikke hadde vært tilstede ved disse anledningene, kunne mange muslimer gjort seg til seriemordere i løpet av noen minutter og flere avkuttede hoder kunne trillet omkring på asfalt og brosteiner i Kristiansand og Oslo.
Takket være SIAN har vi fått det inn med teskje: Mange muslimer driter i ytringsfrihet og demokrati og vil mer enn gjerne drepe for en profet med jævlig dårlig rykte.
Vel, det var ikke mer … bortsett fra: Takk til Shaun Henrik Matheson og SIAN.

 

SÅRET SOM ALDRI GROR

Jeg er ikke av den sorten som bæsjer og leser Nettavisen samtidig. Kødda… jeg er det. Jeg leste at Forsvaret nå har gitt etter for kravet om gratis santitetsbind og tamponger. Disse damesakene skal – ifølge hærsjef Lars Lervik – leveres sammen med kakao og skokrem.


Lervik sier at tamponger og bind umiddelbart skal gjøres tilgjengelig for kvinner i “garnison og felt”.
Ehhh … felt og felt … hva om det blir alvor og full krig mot russerne midt på Finnmarksvidda i 30 minusgrader? Hvor mange kvinner med maskingevær, bombekastere og tamponger i baklomma kan vi regne med da? Eller som en kompis av meg en gang sa … han har hovedfag i retorikk:
“Kan man stole på folk som blør en hel uke uten å dø?”
Jeg vet ikke. Anyway … god helg.