SØT GLASUR MED SUKKER PÅ

Den muslimske fasten er over, og ingen kan si at NRK har vært uraus og knipsk i dekningen av denne begivenheten. Jeg registrerer at mine tanker helt av seg selv går til Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, som holdt til på Wilhelmplatz, Berlin-Mitte, og i perioden 1933-45 syslet med nazifisering av hele Tysklands befolkning og satte skylda for alt galt på en minoritet som utgjorde cirka 0,6 prosent av befolkningen – jødene.


Ikke slik at jeg sidestiller propagandaminister Joseph Goebbels med NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen, men man tenker sitt. Man gjør det. Statskanalen feiret islam på snedig vis:
Norges koschligste og mestsmilende muslim, Noman Mubashir, gis oppdraget å skape inntrykk av islam som en fredelig og tolerant religion hvis tilhengere gjør alt de kan for å skape fred og forsoning i verden og litt go’ mat attpå.
Mubashirs gjesteliste inkluderte ikke salfistene i Islam Net og sinnsformørkede imamer, men fire veldig hyggelige og lattermilde  muslimer som egentlig bare er tullemuslimer og sier at de faster, men er milevis fra å snakke om islam slik islam egentlig er, og Mubashir, som er homoseksuell, antyder ikke ved en mine hvilke sju land i Afrika og Midt-Østen som praktiserer dødsstraff for  homofili, og i hans eget opprinnelsesland Pakistan kan det bli tale om livsvarig fengsel – hvis en mobb ikke kommer påtalemakten i forkjøpet og pælmer en ut fra en høy bygning.
Dernest var det Festen etter fasten, med programlederne Rima Iraki og Yousef Hadaoui. Så falskt at fløten skar seg. Søtladen glasur over en død- og pinereligion hvori bærebjelkene er vold og drap og intoleranse … og halshugging på åpen gate er pikant krydder – her forsøksvis illustrert ved tegning av hodet til den franske læreren Samuel Paty som brukte Muhammed-karikaturer i undervisningsøyemed.


Vel vel, nå er det er 17. mai med is og brus og pølser laget av grisekjøtt. Vi feirer Norges uavhengighet og grunnloven hvori paragraf 100, som mange muslimer i Norge vil fjerne.
Gratulerer med da’n.

STIV KULINGS ERKJENNELSE

Min gode og sant å si eneste venn ringte i går kveld. Ettersom jeg var i godt lune etter to porsjoner sprengt oksebryst med nyspisset kål og fleinsoppstuing, løftet jeg telefonen på første klemt og rakk ikke si noe før Ralf sa:
– Jeg opplevde noe helt spesielt i dag. Det var vinden.

– Jeg ante ikke at luftmolekyler i bevegelse kan ugyldiggjøre kunnskap man hele tiden har holdt for uomtvistelig.
– Åååå…
– Laber og frisk bris bringer ingen ny erkjennelse, men når vinden slår seg opp til stiv kuling i kastene, blir det andre boller.
– Hææ?
– Du har hørt at Sylvi Listhaug og FrP vil forby hijab for jenter i grunnskolen.
– Nææ…
– Vel, jeg har hørt det. Jeg jobber jo i grunnskolen, og vi har mange søte, små muslimjenter som går med hijab.
– Jeg lytter.
– Muslimene mener at ingen jenter er for unge til å bruke hijab. De mener at jenter og kvinner uten hijab utløser et heidundrende begjær hos alle menn i nær omegn, og at det kan utarte til uartigheter og vel så det.
– Det har jeg hørt tale om.
– Jeg har alltid ledd rått og ganske lenge ad gangen av disse muslimene. Jeg har tenkt at de er helt besatt av sex og bruker det meste av tiden til å vokte sine døtres kjønnsorganer.
– Men det er vel korrekt?
– Jepp, men jeg var aldri inne på tanken om at hijab skulle kunne utgjøre noen differanse.
– Jeg lytter ennå.
– Jeg var på vei ut av skolegården i går. Foran meg gikk en muslimsk jente. Hun hadde ransel på ryggen, hijab rundt hodet og var omtrent 10 år, eller deromkring. Jeg tok såvidt notis av henne.
– Jeg er lutter øre.
– Det blåste jo litt, men plutselig kom et kast som forpurret det meste av ganglaget mitt. Vinden skrellet hijaben av jenta. Hodeplagget steg til værs, foldet seg flerfarget ut og buktet seg avsted som en stålorm.
– Ups..
– Pikens svarte og skinnende hår flagret i sørvestlig retning og jeg fikk øyeblikkelig ereksjon, så hard og stor at jeg måtte krøke meg sammen. Jeg har ikke vært i slik omstendighet siden jeg gikk i sjette klasse og fantaserte om hva Månestråle hadde under skinnkjolen.
– Du store allstyrelse.
– Jeg kreket meg bort til bilen, satte meg inn og åpnet smekken for å gi plass.
– Du .. ehh.. du gjorde det ikke.
– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg tok meg sammen og tenkte på Marie Simonsen. Det hjelper alltid.
– Lurt.
– Men det sier jeg, Listhaugs forslag om forbud mot hijab i grunnskolen er ikke særlig bærekraftig. Nå forstår jeg hva disse muslimpappaene prater om. Ække så dumme, disse muslimene.

KOMMUNALT ORDSKJELV

En og annen hist og her hevder at norsk er et stusslig språk med altfor få ord. Bare tull og tøys, selvsagt. Blott sliddersladder og abrakadabra. Norsk er et meget rikt språk, og ingen er i villrede om hvorledes det utarter når man bringer sammen en guttekanin og en jentekanin.
De gyver løs på hverandre og har tøylesløs sex hver ledige stund på døgnet. Ikke lenge etter er de mor og far til en hel haug små kaninbarn som krever sitt av både mat og oppmerksomhet.
Slik også med norsk. Vi lager nye ord hele tiden. Har vi ikke et ord passende for anledningen, lager vi et i full fart … takket være den fortrinnlige egenskapen ved språket vårt at det tillater dannelse av nye ord, enten ved hjelp av prefiks og suffiks, eller den svært hyppig anvendte metoden kjent som ordsammensetning.
Vi gjør det alle sammen, uten å tenke på det. Vi slenger sammen ord i en fei, og vi forstår umiddelbart betydningen.
Da en av døtrene mine var omtrent like mange år som det er fingre på én hånd og kom inn i stuen etter å sett hvem som ringte på, sa hun: “Det er en pipemann, han vil snakke med deg.”
Jeg forsto raskt at det var tale om feieren, som ville ta en titt på innsiden av pipa.
Således kan man si at norsk har et uendelig ordforråd. Det er bare å gyve løs med ordtilvirkning. Vi er ordprodusenter alle sammen. For noen år siden hadde jeg problemer med politisk plassering av en person jeg såvidt stiftet bekjentskap med. Etter litt grubling laget jeg et adjektiv passende til hans uklare politiske utredninger: Anarkofabelfantastnazirasistfacistoid.
Byen jeg bor i er veldig multikulturell, andelen melaninrike mennesker er stor og antallet koronasmittede høyt. I et formannskapsmøte blant kommunestyrerepresentanter nylig var korona og innvandrere tema.
FrP-representant Ulf Erik Knudsen var tilstede og brukte ordet innvandrersmitte. Ingen reagerte, bortsett fra SV-politiker Tony Burner, opprinnelig fra Iran og veeeldig woke, som det heter nuomstunder når man er veldig våken og ikke vil sove.
Burner klaget til ordføreren og anførte at Knudsens ytring måtte rubriseres som snik-normalisering av stigmatiserende retorikk. Han tilføyet også forbauselse over at ingen av de andre tilstedeværende reagerte.


Nåvel, i stedet for diskusjon om profylaktiske tiltak vedrørende koronasmitte blant innvandrere ble det språkstrid i formannskapssalen denne dagen.
Norges mest hardkokte rasistjeger, Rune Berglund Steen, plukket opp denne kommunale språktvisten og dokumenterte påny at han ikke bryr seg døyten om differansen mellom fakta og fordommer:
“Å knytte minoritetsgrupper opp mot sykdom og spredning av smitte, blir raskt en veldig potent form for fordom”.


Hva sa ordføreren? Hun syntes ikke innvandrersmitte var så galt ordvalg, hun oppfattet det nøytralt, men etter å tenkt lenge og lengre enn langt på landet, kom hun til at det ikke var så bra likevel.
Men hva skulle Knudsen sagt?
Han kunne sagt smitte blant innvandrere, eller for å være på den sikre siden:
Smitte blant de med opprinnelse fra Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU27/EØS/Storbritannia.

LYKKE, ELLER EI…

Min gode og sant å si eneste venn ringte i går kveld. Jeg løftet telefonen og rakk ikke si noe før Ralf sa:
– Jeg har kjøpt motorsykkel.
– Hæææ?? Du har ikke kjørt motorsykkel på 30 år.
– På tide. Jeg måtte ta grep.

– Ungene er store og gidder såvidt møte opp til søndagsmiddag, Øydis driver med drivhuset sitt, yoga, symøter og no’ hun kaller mindfullness, men jeg synes hun blir mer og mer fraværende, hun strikker hver ledige stund og maser om barnebarn, slik at hun kan strikke mer, hun drar på jenteturer rett som det er og vi har sex bare når hun vil – hun har ikke villet hittil i år.
– Ups..
– Jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Trengte en oppkvikker, en forandring. Det sto mellom kokain og motorsykkel.
– Kinkig. Lang saksbehandling?
– Innpå en time. Man skal ikke forhaste seg i eksistensielle spørsmål.
– Sant.
– Jeg er jo litt konservativ og liker ikke endringer med mindre de medfører forbedringer av uomtvistelig art.
– Du droppet pulveret og fortsetter med øl og børst?
– Jepp, dessuten er Øydis helt nådeløs med støvsuger’n, og hun skiller ikke mellom kola og hvetemel.
– Damer, vet du.
– Da sto jeg igjen med motorsykkel, men det er jo et stort steg å ta. Mye penger, og en motorsykkel må jo vedlikeholdes.
– Jeg er lutter røre.
– Jeg fikk hjelp. En kompis med filosofi hovedfag fra 1986 laget et beslutningsdiagram for meg, som var til stor hjelp.
– Ååå? Kan du sende det?
Det gjorde Ralf:

GITTE ER SINNA

Når min eneste venninne i hele verden ringer, løfter jeg telefonen – uansett hva jeg sysler med:
– Næmensåhyggeligatduringer .. bra med deg?
– Jepp, jeg har nettopp pælma ut Trym. På tide. Orket ikke mer, og jeg hadde lyst til å være den eneste kvinnen i huset, men hør her..
– Jeg lytter.

– Åååå??
– Hva faen er det med unge damer for tiden, hææ??
– Ehhh…
– Hørt om Kirsti Bergstø?
– Ehh … er ikke det hun sjøsamiske dama i SV som for noen år siden måtte gå av som statssekretær fordi hun tuklet med noen hundre tusen kroner som ikke var hennes?
– Vet ikke om hun er same, eller hva hun har tuklet med, men hun er nestleder i SV og vil drepe babyer.
– Hææ??
– Du hørte riktig. Du har vel fått med deg at SV vil gi kvinner rett til heeelt selvbestemt abort til uke 22?
– Jepp, jeg er orientert.
– Så du Debatten torsdag kveld?
– Da var jeg opptatt på annet hold.
– Hun brukte aldri ordene baby, menneske, verdi … eller andre ord som antyder menneskelighet. Jeg fikk kuldegysninger.
– Uffda…
– Fredrik Solvang spurte henne om når fosteret får selvstendig menneskeverd. Hun svarte at fosteret er en del av kvinnen under hele svangerskapet og således hennes egen eiendom som hun kan gjøre hva hun vil med – til uke 22.
– Splitte mine bramseil.
– Hun snakket med maskinstemme, monotont og uten mimikk. Kald fisk. Jeg skulle gjerne ha abortert henne.
– Gitte, da…
– Slapp av, det er uansett for sent. Hun er levedyktig og i uke 2118.

MÅKER ER MÅKER ER MÅKER

Det stunder til stortingsvalg og det kan virke som om noen politiske partier værer stemmer og konkurrerer om hvem som besitter mest forakt for liv.
MDG vedtok på sitt landsmøte standpunktet rett til selvbestemt abort til uke 18. Arbeiderpartiet vedtok det samme, men SV og Rødt drar fra … kliner til og vedtar kraftig utvidelse av abortloven, slik at kvinner gis retten bare James Bond har hatt – license to kill. SV og kommunistene vil innvilge kvinners rett til selvbestemt abort til uke 22.


Drøy kost, men SV har røtter i hjerteløs stål- og betongkommunisme og Rødt er kommunister … og alle vet at Stalin, Mao og Pol Pot pleide fjerne det som ikke passet inn.
Et 22 uker gammelt foster er gjennomsnittlig 27 cm langt og veier 450 gram (babyverden.no). Det lille mennesket er i ferd med forberede seg på en røff og tøff verden der ute, det utvikler immunsystem – men mot abortinngrep er det selvsagt sjanseløst.
Oppsummert og rundet av til nærmeste, sannsynlige prognose: Menneskefostre går en mørk fremtid i møte.
Dyrs velferd, derimot, er ivaretatt ved lov. MDG er mer opptatt av dyrs velbefinnende enn menneskers, de vil avvikle all jakt og frede sjøpattedyr, og noen – ikke bare i NOAH – mener at vi må slutte å fiske fordi fisken føler seg ille til mote ved å bite på kroken og blir veldig nedfor. Hvis den blir fisket opp og lagt i båten, ligger den og gisper etter luft til den dør. Fryktelig. Hvis den unnslipper kroken med en rift i tunga, blir den traumatisert for resten av livet, og det finnes jo ikke psykoterapeuter i havet.
Sist søndag ettermiddag var en mann i Sandnes ute en tur. Han ville mate ender og svaner, men så var det bare det at en frekk og nebbete måke blandet seg inn og ville knabbe maten. Mannen ble irritert og tok tak i måken, ristet den litt og slengte den på sjøen. Måken gikk ut av tiden, som det heter i nekrologer.
Jeg orker ikke guugle antall aborter årlig i Norge, men måker er måker er måker og hvem har ikke tidvis hatt lyst til å kverke en av dem.
Noen ser det ikke slik, men så måkedrapsmannen som matet ender og varslet politiet – som rykket ut.
Mannen er avhørt. Sak er opprettet. Han kan vente seg straff, trolig en saftig bot og streng beskjed om å ikke kverke flere måker.

DET STORE SPELET

Gleder meg til pinsen. Tilfeldighetene hopet seg slik sammen at jeg her en dag mottok og svarte ja på forespørsel om å bekle rollen som Per Orderud i et spel planlagt iscenesatt natt til pinseaften, basert på hendelsene før og under samme aftens trippeldrap på Orderud gård i 1999.


Jeg ble litt fornærmet … det er trolig ikke blant folk flest festet seg et inntrykk av Per Orderud som en intellektuell overdådighet, snarere tvert om. Hertil kan anføres at min aktelse for juridisk embedseksamen falt da det ble kjent at Per Orderud uten å lyve kan oppføre cand. jur. på sin CV… skjønt, han er jo ikke ukjent med dokumentfalsk; faren hans kunne ikke huske å ha signert papirer vedrørende overdragelse av gårds- og bruksnummer til sønnen sin.
Nåvel, castingansvarlig sa til meg at det krever sin mann å spille en tafatt tøffel. Således gikk det til at jeg myknet og takket ja. Jeg ville nok gjort det uansett, her er jo tale om norsk kriminalhistories mest fabelaktige kapittel.
Jeg har begynt å øve meg på å være Per. Ved medikamentell behandling er ordforrådet redusert med 70 prosent, og jeg har melket noen kuer hos noen jeg kjenner og matet hønene deres.
Dramaets ramme er arveomtvistet jord, og i agrare strøk kan sånt utarte, denne gangen gikk det hardt for seg … blodet sprutet veggimellom da de tre i kårboligen nådeløst ble avlivet ved utstrakt brukt av skytevåpen.
Persongalleriet i Orderud-saken er ganske aparte. Foruten Per er det Veronica, som kom til gards som veterinærstudent i praksisperiode og ikke utenkelig hadde i tankene oppstigning til bondekone og med all sin kvinnelighet listig tilnærmet seg odelsgutten som trolig ikke hadde vært inne i annen kvinne siden han forlot sin mors underliv. Lett match.
Kristin Kirkemo er halvsøster’n til Veronica og var nok den mest utagerende i denne gjengen, guttegærn guttejente med langt lys hår, leppestift og store heipådegpupper … med sans for lettliv og pulverpreparater.
Avdøde Lars Grønnerød var Kristins kjæreste og håpløst forelsket. Han var kjøpmannssønn født med sølvtøy i snakketøyet og jobbet en stund som butikksjef i familieforetagendet, men ble etterhvert lei og sluttet, han syntes krim var morsommere enn kram og dessuten setter jo jevnlig bruk av narkotika en festlig spiss på tilværelsen.
Spelet heter Drøy på landet og er satt opp i anledning at Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker dette året skal si ja, eller nei til Pers og Veronicas begjæring om ny rettsbehandling av saken.
En god venn av meg har skrevet manus og har ansvar for både regi og produksjon. Han kjenner en kar som eier et småbruk ypperlig egnet som location. Bryggerhuset, beliggende tjue meter fra våningshuset, skal tjene som kårbolig. Tre statister – to med kveldspermisjon fra et sykehjem og en 47 år gammel dame som alltid har ønsket seg sekretærjobb i Forsvarsdepartementet – skal spille de døde.
I det siste er det fremkommet angivelig nye opplysninger om den såkalte 180-mannen og Skytteren, som noen mener var den som dro i avtrekkerne, men jeg forstår på min venn at han vil legge seg på kjent stoff fremkommet i pressen og Nes herredsrett, men han lover en kreativ vri på drapsnatten.
Imidlertid medvirker kjente og kjære rekvisitter som en gulbrun ullsokk med hvite striper, et Nerdrum-litografi, en Ruger-pistol av kaliber .22 og en .38 Colt-revolver benevnt Lillegutt … og femten tonn fryselagret snø skal danne omgivelsene til Norges mest omtalte juleselskap.
Drøy på landet er sosialrealistisk anlagt, men ikke strengt dokumentarisk. Enkelte innendørsscener er ganske artige, og jeg er spent på hvem som skal spille Veronica.

 

VÅRNATT VED FJORDEN

Stundimellom ferdes jeg på rulleskøyter. Blades – fire hjul på rekke. Aldri om natten. Men jeg gjorde det forleden natt.
Jeg gikk rundt og rundt inne i en hall. Den var mørk og veggene var ikke av betong eller andre byggematerialer med stramme molekylbindinger, men draperier av dyprødt, tungthengende fløyelsstoff som ikke beveget seg i takt med musikk hvis kilde jeg ikke kunne lokalisere, men som ved intens lytting var en blanding av Bowies The Bewlay Brothers og Albinonis Adagio.
Jeg vippet opp høyre skøyte og stanset. Lyttet. To helt ulike musikkstykker, finurlig flettet i hverandre, kanskje i en roterende tonemikser utenfor mitt synsfelt. En underlig symbiose, men ikke ueffen.
Jeg sparket fra og tenkte at jeg går nesten like pent på skøyter som Johann Olav Koss gjorde på 90-tallet. Plutselig forstummet Bowie og Albinoni, ble erstattet av en munter boogie woogie fra et ustemt piano. Jeg var midt i en sving, underlaget endret seg til blank is. Jeg mistet rytmen. Feilskjær. Venstre skøyte forsvant under meg. Fall. Isen åpnet seg, en drøy meters revne. Ramlet ned.
Jeg rutsjet avsted… i et isrør med innfelte, mangefargede lamper formet som liggende åttetall. Nedover. Fortere og fortere. Ikke bra, tenkte jeg. Ingen kontroll og jeg lurte litt på hvorfor jeg plutselig hadde en bukett tulipaner i klypa. Tulipaner i flere farger.
Jeg kan ikke redegjøre for hvordan jeg kom meg ut av isrøret, men jeg hadde forlyttet meg ganske langt, og jeg kjente angen av sjø. Det regnet. Foran meg:
Et svært hus i New England-stil. En overdådighet med to skiferpiper, ytterpanel av grå osp.


Døren var malt med noe nær british racing green. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg er ved kysten av Massachusetts eller deromkring, men jeg var i Norge, det var jeg nokså sikker på … noe med luften, med lyset. Dessuten sto en norskregistrert, grå Golf i oppkjørselen.
Jeg feide vekk imaginære støvpartikler fra jakka, rettet litt på skjerfet i halsen og banket på. Etter et drøyt halvminutt svingte døren innover: En dame med begge føttene i grønne gummistøvler og resten i hagearbeidsantrekk.
Grånet blondine. Litt avblomstret, men en blomstret bluse veide opp. Først så hun spørrende på meg, men straks la hun ansiktet i blide folder, hun smilte og jeg skimtet hvorledes hun trolig så ut midt på 80-tallet.
– Det er deg! Jeg har ventet på deg, Torjus. Kom inn … er blomstene til meg?
Jeg ville spørre om hvordan hun kunne kjenne navnet mitt og hvorfor jeg var ventet, men jeg lot det fare, ingen liker nysgjerrigperer .. jeg steg inn, i en entré … dernest i en stue med stor peis og et spisebord uten mat, men med mange papirark liggende omkring.
Svære sprossevinduer og ditto dobbeltdører. Overskyet. Fjorden rett på utsiden krøllet seg i vinden fra vest … eller nord. Ja, no’ sånt.
Hun ble borte, jeg satte meg ned i en ørelappstol trukket i grønn plysj. Ikke ofte jeg tenker nevneverdig på livet og hvorfor jeg er her i verden – får så vondt i hodet av det – men jeg kunne ikke annet enn undres: Hvor er jeg og hvem er denne damen som kjenner meg, eller i det minste kjenner navnet mitt?
Jeg så meg omkring og tenkte at dette huset er no’ for seg sjæl. Jeg forsøkte ikke å fornemme husets sjel. Som mennesker er hus bare unntaksvis besjelet.
Sordinert vindsus. Regndråpet glass. Stille. Hvor ble det av henne? Og av meg?
For litt siden satt jeg i en grønn ørelappstol. Nå: På et toalett med gule vegger og et gammel norsk flagg innrammet på veggen. Jeg åpnet buksesmekken og siktet midt i dodammen. Strålen traff ikke. Den bøyde av og rant oppover, til venstre og forsvant inn i en trakt som noen måtte ha fjernet fra en gammel sveivegrammofon.
Trakten satt øverst på veggen og endret farge og konsistens .. til en strandvindel, eller godmorgenblomst som min henfarne grandtante Tutta benevnte den.
Kronbladene skiftet farge, fra hvitt til magenta, til kraplakk, til engelskrødt, til hvitt .. til… jeg ristet ut den siste dråpen, den gjorde en morsom loop før den ble suget inn i vindelen, som akkurat da var magenta.
Tohånds blandebatteri på servanten. Vannet rant mot jordas sentrum. Hendlene var merket Hot og Cold og Samuel Heath. Jeg tørket hendene og åpnet døren.
Ingen der. Jeg hørte stemmen hennes et sted. Totresekunders opphold mellom ordremsene. Kanskje pratet hun i telefon, eller med seg selv.
Jeg lot henne prate og gikk meg en tur huset så stort at jeg forstuet stedsansen og plutselig var jeg i et stort soveværelse  hvori grønn himmelseng tilvirket i massivt trevirke.
Et lite vindu mot nord og gårdsplassen. Jeg kikket ut. Der sto en gammel Ford. Min. Mitt registreringsnummer. Hæææ??
En stor fugl fløy mot syd. Jeg hørte trinn i trappen et sted bak meg…
Jeg våknet. Rullet rundt og grep telefonen. 07.16. Jeg rullet tilbake, kjente varm pust og blonde hårender subbe ansiktet. Min gode venninne Gitte:
– God morgen, min venn. Hvor faen var du i natt?

ARTIG Å FØLGE MED…

.. på norsk samfunnsdebatt, som tidvis ikke er samfunnsdebatt, men bare tøys og tull og barnsligheter, slik som reaksjonene på at CharterSvein sist lørdag brente munnbindet sitt utenfor Stortinget.
Mange ble sjokkert av denne ildspåsettelsen. Hans gode venninne og “Charterfeber”-kollega CharterHilde har nå tatt laaaang avstand fra CharterSvein, og det spørs om vennskapet står til å redde.
CharterSveins facebook-venner er også i harnisk, som noen sier når noen er fryktelig sinte og opprørte. Flere av dem har strøket ham fra vennelisten. De vil ikke kjennes ved ham.
CharterSveins munnbindbrann er blitt et riksanliggende, folk både hist og her og alle andre mulige små og enda mindre steder er fylt til randen av indignasjon og bestyrtelse.
Noen er bent frem aggressive. De tåler ikke så inderlig vel at noen trer ut av rekkene, bruker sin ytringsfrihet og tindrende klare rett til å brenne noe de eier, men ikke liker – slik jeg selv en sommerdag for noen år siden utøvde litteraturkritikk ved å legge en krimbok av Anne Holt på grillen, etter bare noen få siders lesning.
Det er blitt trangt i det lille landet vårt. Ikke mye skal til for å miste venner. Hertil må Fredrik Græsvik nevnes, TV2-reporteren som mange mener burde vært no’ annet enn journalist. Han var venn med CharterSvein, men vennskapet tok slutt straks etter munnbindbrannen.
Græsvik offentliggjorde bruddet, på twitter – som om det skulle ha allmenn interesse:
“Det du gjorde i dag er det dummeste jeg har sett. Og med det avsluttes vårt vennskap.”


Charter-Svein virker som en ganske fornuftig fyr, og han gjør godt rede for sin skepsis til rådende koronapolitikk. Han greier seg bra. Trenger han en venn som Græsvik? Neppe.

VELDIG RART OG VEL SÅ DET

Det er virustid. Sirkus Arnardo reiser ikke omkring og lager ablegøyer og folkelig moro. Trist. Mange savner nok atletiske  artister i utenkelige trapesnumre, klovners gjøglerier og artige dyr som gjør mange ting ingen trodde var mulig.


Men vi har organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, best kjent ved akronymet SIAN … som ikke er en sirkustrupp, men de reiser omkring og overalt der de dukker opp, blir det liv og røre.
Sist lørdag var de i byen der jeg bor. Jeg var ikke der, fordi jeg ikke er så gla’ i vold, slag og spark og skrik og skrål og hoing og sånne greier. Sjenerende. Ikke så hyggelig.
For det er jo sånn … at der muslimer samles, utarter det ikke uofte til ubehageligheter som grov vold og drap, og noen ganger smeller en bombe og et par dusin mennesker blir sprengt i blodstenkte fillebiter, eller noen er uheldige og mister hodet sitt, som triller avsted og kanskje straks etter blir brukt som ball for fotballglade muslimer som vil skru’n som Beckham.
Nåvel, riktig så hardt gikk det ikke for seg sist lørdag i byen der jeg bor, men det var nok fordi politiet var der, utstyrt med hjelmer, skjold, køller, tåregass, pansrede biler og tunge metallsperringer. Det trengtes, det skal jeg hilse å si. Ellers kunne det gått slik for seg:


Da jeg var liten gutt og gikk på barneskolen, lærte vi sangen som starter slik:
Noen barn er brune som et nystekt brød/ Noen barn er gule og noen barn er rød/Noen barn er hvite – noen nesten blå/ Meget er forskjellig men det er utenpå.
Jeg tok det for god fisk, men alt man lærte på barneskolen tåler ikke tidens tann. Teksten er imidlertid koselig, den – virkelig … skrevet med godvilje og evnen til å late som ingenting.
Det om skjedde på et av torgene i byen der jeg bor sist lørdag, konkretiserer at ulikheter finnes:
SIANs islamkritikk er kanskje ikke frappant, hverken i form eller innhold. Ikke barberbladkvasse resonnementer, ikke raff retorikk … men det trengs ikke. Noen ganger behøver man ikke ta seg bryet med å kalle en spade ferrolegert innretning påtenkt små inngrep i jordens aller ytterste jordlag. SIAN brukte sine ord, de var gode nok. De brukte ikke vold, oppfordret ikke til vold. Ord, bare ord.
Det rare og høyst underlige særtrekk ved muslimer, er at de er så lite glade i ord, de liker dem ikke … de hater korte og noen ganger lengre kjeder av bokstaver. De blir rasende og får veldig lyst til å bruke masse vold, helst så mye at noen dør av det. Veldig rart. Absolutt besynderlig.
Ovennenvte barnesang skurrer som bare faen. Vi er forskjellige, ikke bare utenpå. Jeg synes ikke det er lett å forstå hvorfor noen får lyst til å drepe av å høre ord og setninger. Veldig rart…