ANTROPOLOGISK

Mange her i Vesten har lenge undret seg over Putin og hans beveggrunner. Noen tror han må være alvorlig syk – kanskje en hyperaggressiv kreftvariant med røff rabies og slem syfilis attpå – og at han vil være en tøffing, slik som Ivan 4. den grusomme, i den korte tiden før han ånder ut og ikke blir balsamert og utstilt til evig tid under et glassmonter i Kreml.
Noen tror han er rammet av en overhåndtagende, ondartet sinnssykdom, som leder ham til de uhyrligste beslutninger.

Vel, jeg tror på en enklere forklaringsmodell. Putin er bare russisk, og man skal ikke uten videre avvise devisen ikke alle sinnssyke er russere, men alle russere er sinnssyke. Ikke irreversible og gampesvære psykoser, men den mer folkelige diagnosen: Klin kokos.
Stalin var klin kokos. Nøyaktig hvor millioner landsmenn han kverka, vet ingen. Han visste det nok ikke selv, han ga faen i å telle. Et menneskeliv for Stalin var som en død husflue i vindusposten for andre.
Likeens med Putin. Han pøser på med soldater i Ukraina og han gir blaffen i hvor mange russiske soldater som returnerer i plastposer, eller blir liggende på ukrainsk jord, løser seg opp til gjødsel og gir molefonkne solsikker ny giv.
Slik vil det trolig fortsette. Putin er ikke innstilt på våpenhvile og forhandlinger.
Hva sier russere flest? Vel, altfor mange av dem gir også faen og deler Putins idé om et storrussisk og allmektig rike, noen av dem savner endog Stalin-tiden med død og pine og sult og nød fra morra til kveld og arrestasjon grytidlig morgen – og nakkeskudd i Ljubanka ved solnedgang.
Jaja, russere er russere … og det blir færre av dem – så lenge krigen varer. Synd at det også gjelder ukrainere.

HURLUMHEI OG HÅ

– Eg skal pule deg i ræven, sa aldri høyesterettsadvokat Alf Nordhus til noen av sine medarbeidere i den tiden han var en av landets skarpeste forsvarsadvokater.
Men tidene forandrer seg. Norge er ikke som det var, og Advokatfirmaet Rogstad er en arbeidsplass litt utenom det vanlige. Firmanavnet er ikke presist; ingen Rogstad har noensinne arbeidet i dette foretaket, men grunnleggeren – Afzzal Ghauri – fikk tillatelse fra en kompis om å bruke hans navn. Tanken var at Advokatfirmaet Ghauri ikke ville ha nevneverdig appell blant melaninfattige nordmenn – og det tror jeg nok var en korrekt antagelse.
Verdens Gang har skrevet mye om dette advokatfirmaet og alt dertil, som er ganske mye og heidundrende morsomt attpå … og artig er det at Afzzal Ghauri startet og bygget opp dette firmaet mens han satt fengslet etter bedrageridom.
Litt av en friskus, denne Ghauri .. og i fjor høst stormet han kontoret til advokat og styreleder Steingrim Wolland og ropte, ifølge VG:

Etter hva de fleste har grunn til å tro, utartet det ikke til voldtekt, Wolland fikk ikke vondt i stumpen, men han fikk bank og så slik ut etterpå:

Jaja, mange vil si at Wolland har seg selv å takke og forlengst burde tenkt over hva slags mennesker man ikke bør innlate seg med. På den annen side: Historien om Advokatfirmaet Rogstad er absurd, obskur og morsom. Hertil skal nevnes firmaets slagord: Vår erfaring, din trygghet
Noen burde skaffe seg rettighetene til denne historien og lage TV-serie. Tittel? Kanskje Lov og rett i Kristian Augusts gate 7b

DE SOM VET ALLER BEST

Rødt vil ikke ha Finland og Sverige med i NATO. Rødt vil i Stortinget stemme nei til våre nabolands ønske om økt sikkerhet i en forsvarsallianse. Rødt mener at Sverige og Finland ikke forstår sitt eget beste og vil korrigere disse landenes parlamentariske flertallsavgjørelser.
Sjokkerende, men ikke overraskende. Kommunister vil og har alltid villet bestemme hva folk skal tenke og gjøre, uten tanke på hva folk selv vil tenke og gjøre.

Kort oppsummert er kommunisme slik: Det er best at du tenker som vil vil, gjør som vi vil … ellers kan det gå deg ille, og det kan tenkes at vi blir nødt til å drepe deg.
Lykkeligvis er ikke Rødt i posisjon til å sende ut drapsskvadroner, men partiets nei til Sveriges og Finlands NATO-søknader viser partiets sanne egenart og antidemokratiske innstilling.
Rødts leder, Bjørnar Moxnes, forsøker å fremstå som noe annet enn en hardkokt kommunist, og han er ganske flink til å bortforklare de siste linjene i Rødts prinsipprogram av 2019, som målbærer et klasseløst, kommunistisk samfunn, etter retningslinjer utarbeidet av Karl Marx …  som opp gjennom historien har kverket henimot like mange mange mennesker som det er sandkorn i Arizona … og det kan meget vel tenkes at Moxnes – om han hadde vært russer og født i 1900 – hadde funnet seg godt til rette i Kreml og omegn, sammen med Stalin, Berija, Kaganovitsj, Malenkov, Molotov og endog Nikolaj Jezjov – den blodige dvergen.

NEI, JEG ER…

…ikke – og det har jeg poengtert før – av den sorten som bæsjer og onanerer samtidig. Nei, jeg er ikke det, men undertiden sitter jeg på do og hører på radio, som i dag tidlig – NRKs Nyhetsmorgen:
Hatefulle ytringer mot muslimer har økt de siste årene på sosiale medier, viser ny forskning fra universitetet Oslo Met.
Jeg spisset ørene. Alltid gøy med ny forskning, især når kilden er samfunnsforskere godt plantet i norsk humaniora. Videre:
Studien tar for seg 300 000 innlegg fra facebook og twitter, fra utvalgte medier og blogger og knapt fire prosent ble klassifisert som hatefulle.
Utvalgte medier .. og knapt fire prosent, som er 3,7 prosent. Min første tanke var at Oslo Met med stor møye har lett høyt og lavt og overalt imellom etter ytringer egnet til å bekrefte forestillingen om nordmenn som hatske og rabiate rasister som går amok i kommentarfelt, men så gikk det ikke så bra og 3,7 prosent er stusslig.
Undersøkelsen ble ledet av lingvistikkprofessor Anne Birgitta Nilsen, som har laget seg en egen nisje innen språkvitenskap – hatytringer rettet mot muslimer.
Tallet 3,7 er lavt og hadde nok vært enda lavere var det ikke for Nilsen, som opererer med sterkt utvidet innhold av begrepet muslimhat. I angjeldende undersøkelse er definisjonen på hatefulle ytringer både videre og bredere enn den som fremgår av straffelovens paragraf 185.

Jeg tørker meg bak og hører Nilsen eksemplifisere hatytring:
“Og det vi finner, er sånn type historier om at muslimer er voldelige og at muslimsk kultur er uforenlig med vestlig kultur.”
Hatsk, dette? Neppe. Dette er jo blott og bart faktaopplysninger. Synd å si at muslimer er kjent for ikkevold, og alle vet at islam og muslimsk kultur ikke sklir friksjonsfritt inn i liberal vestlighet.
Professor Nilsen mener altså at helt vanlige, faktabaserte ytringer er hatefulle.
Jeg har ikke lest rapporten. Ikke fordi jeg ikke vil, men lenken til rapporten – på Oslo Mets hjemmeside – virker ikke. Kanskje Nilsen og hennes forskerteam ikke ønsker vanlige folks innsyn.
Det kan jeg forstå. Etter alt å dømme, kan denne undersøkelsen rubriseres i den kjente kategorien tøyse- og tulleforskning, uten nevneverdig verdi for andre enn de sju involvertes sysselsettingssituasjon.
Kartlegging av omfanget av hatefulle ytringer om muslimer på norske sosiale medier tok drøyt et år. Hvor mye det kostet, vet bare oppdragsgiveren, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet … og kanskje Allah.

DET SVUNDNE ER EN HALVLITER PILS

Her forleden slo jeg et slag innom en café i sentrum av byen der jeg bor. Jeg var tørst og bestilte en halvliter øl. Jeg lot blikket flakke omkring i lokalet. Uendret siden 1989. Ganske hipt. Forsoffen eleganse. Ganske pene mennesker. Kan godt tenkes at jeg dro gjennomsnittet ned.

En mann på min alder satt alene ved et bord ikke så langt fra. Noe kjent. Hvem? Jeg tvang hjernen til å tenke bakover og til sidene…. for faen, det er jo Peder … som ville bli russeformann, men måtte nøye seg med tittelen førsteogbesterussepolitikonstabel. Jeg kom til å erindre noe jeg aldri har glemt, bare nesten. På tide med oppgjør, tenkte jeg.
Jeg tok med ølet mitt. Uten å spørre satte jeg meg ned ved Peders bord.
– Hei, Peder.
Han løftet blikket fra avisen. Det var tungt, men han holdt det oppe og senket avisen.
– Ehh ..hææ… Torjus?
– I egen person.
– Litt av en overraskelse, åssen går det med den karen?
– Takk som spør, men dette er ikke en høflighetsvisitt.
– Ehh … neivel..
– Jeg skylder deg juling.
– Hææ?
– Husker du russetiden? Festen hos Jenny i klassen?
– Ehhh…
– Du rappet en dame fra meg, Peder. Utilgivelig. Jeg hadde tenkt å gi deg blodig nese, men glemte det…
– Ja, det var mye fyll, men si meg … hadde ikke du alt et kvinnelig bekjentskap?
– Men hun var ikke på den festen, Peder. Du rappet en dame fra meg. Du skjønner vel at det ikke kan gå upåaktet hen.
– Ehh.. det er en stund siden, dette.
– Sånne saker har ikke foreldelsesfrist. Vi snakker lojalitet blant menn. Jeg ville ikke gått i krigen med deg, Peder. Dessuten lånte du 30 kroner til en halvliter på Dickens. De pengene så jeg aldri igjen.
– Hmmm … det husker jeg ikke, men det er sikkert sant. Jeg beklager virkelig. Uartig anliggende, dette. Det er både sikkert og visst.
Jeg strammet meg på stolen, la stemmen dypt:
– Ok, Peder .. du kan velge mellom nesestyver og fransk mansjett spesssial.
– Uffda..
– Hva blir det til?
– Vel, hør her. Jeg giftet meg med den dama jeg rappet fra deg. Vi er ennå gift og har fire barn.
– Ååå?
– Og fem barnebarn.
– Jøye meg.
– Det jeg mener å si, er at damerapping ikke er bra, men det var alvor. Vi giftet oss. Formildende omstendighet, eller?
– Joa…
– Jeg beklager halvliteren jeg aldri betalte tilbake. Ren forglemmelse.
– Ikke desto mindre alvorlig, Peder. Gjeld er gjeld. Skal vi si et ganske hardt spark på skinnleggen?
– Hva med en minnelig ordning. Jeg betaler nå?
– Tja, la gå..
Peder vinket på servitrisen og ba om to halvlitere. Hun var av den kvikke sorten og returnerte straks med varene.
– Skål, Torjus
– Skål, Peder.

I BYEN DER JEG BOR

Er Koranen særskilt brannobjekt? For noen år siden og under en annen himmel ville ingen stilt det spørsmålet. Hvis noen hadde gjort det, ville man ikke høstet annet enn smil og latter og hevede øyebryn. I dag er spørsmålet ganske relevant og dagsaktuelt.
Brann- og eksplosjonslovens paragraf 1:
Loven har som formål å verne liv, helse, miljø og materielle verdier mot brann og eksplosjon, mot ulykker med farlig stoff og farlig gods og andre akutte ulykker, samt uønskede tilsiktede hendelser.
Denne paragrafen står seg godt, men hva med særskilte brannobjekter:
Bygg, områder, virksomheter osv. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier. Kommunen, ved lokalt brannvesen, fører tilsyn med at brannsikkerhet og rutiner er godt ivaretatt ved denne type objekter.

Da dette ble skrevet, tenkte ingen på Koranen … men tidene endrer seg og det er aldri for sent å revidere lover i henhold til virkeligheten. Kanskje bør Koranen innføres eksplisitt. Den brenner jo rett som det er og utløser heidundrende voldslyst hos muslimer i alle aldre og setter andres liv i fare. Som alle vet, anerkjenner de ikke norsk ytringsfrihet og vil gjerne drepe til forsvar for en pedoprofet som døde for henimot 1400 år siden.
Altså: Når Koranen brenner, er det faen meg fare på ferde … da kan alt skje, det vet politiet og tar forholdsregler. Politiet vil jo nødig ha halshugging og dype knivstikk på åpne gater, streder og torg.
Jaja, tidene endrer seg, det er både sant og sikkert. Om to dager kommer SIAN til byen der jeg bor, til den siden av elven jeg ikke bor, men jeg tar ingen sjanser. Vold har jo en lei tendens til å spre seg, og jeg har ikke lyst til å sitte i en fluktstol i hagen, i skyggen av naboens syrinbusker, med en boks pils i klypa,  lyttende til fuglesang og plutselig bli angrepet av gærne muslimer med kniv og machete. Nei, jeg pigger av – ut av byen der jeg bor.

KULTURHUSET

ulturhusket
hutlerutusk
urkhultuset
klutuhruset
skultuhuret
uterusluhkt
turslekuhut
skruttuhule
rulhtutkuse
Mange muligheter. Kulturhus skal være mangfoldige. Kultur er jo så mangt, og det skal det være noen meter opp til taket. Sånn må det være, især med tanke på at kulturhus vanligvis oppsøkes av unge mennesker, som drikker seg fulle og snakker høyt og skråsikkert om saker og ting de ikke kan så mye om.
Søtt.
Kulturhuset i Oslo er et sånt hus, eller mange trodde det… helt til Cornelius Steinkjer (23) dukket opp. Han ville inn, oppsøke venner og ha det hyggelig. Men sett slikt: Han hadde skjørt på.
Ikke horekort miniskjørt … nei, skjørtekant halvveis mellom ankler og knær. Ugjennomsiktig stoff. Meget tekkelig.

Endatil var han edru. Klokken var passert midnatt med en time og han bestilte øl. Jeg vet ikke hvor mye han rakk å drikke før han ble pælma ut. Jepp, kastet ut på gaten, til tross for Kulturhusets hjemmeside hvori: Kulturhuset skal alltid være inkluderende og tilgjengelig for alle.
Unntaket er altså edru menn i skjørt. Man må undres på hva som utløste denne uvennlige behandlingen. Kan det tenkes at Kulturhuset mistenkte Steinkjer for å være hardkokt prostituert, som i sitt erverv benyttet deres lokaler og fasiliteter? Eller var det mistanke om kulturell appropriasjon av groveste sort; skjørtet var av typen kikoi, mye brukt av menn – i Kenya.
Ikke godt å si, men vil du på Kulturhuset i Oslo, gjelder det å skjerpe seg. Drivende full, ja … pulver i nesa, jada… nesevis og oppesen, det er greit – men ikke uten bukse. Ikke faen.

BONO DRO TIL …

… Kiev, reiste med rulletrapp ned under gateplan og sang noen sanger med ukrainske soldater på perrongen i en metrostasjon.

Ja, det måtte skje. Helt uunngåelig. Spørsmålet var aldri hvis Bono drar til Ukraina, men når.
Bono har nese for storpolitiske begivenheter og tragedier hist og her i verden. I sin private jet er han omreisende filantrop og humanitær yppersteprest … og han synes det er greit at presse og TV-stasjoner registrerer det.
Slik har han holdt på i alle år, men han liker best å henge med statssjefer og andre notabiliteter, som da han før en konsert i Oslo, 2005, sørget for å møte statsminister Kjell Magne Bondevik og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Tema: Bistandspolitikk.
Sucker for celebrities? Jess! Noen år tidligere ble han kompis med pave Paul II, og i 2009 fikk han møte pave Benedikt XVI i det sixtinske kapell. Han lot til og med Benedikt få prøve solbrillene sine – som ikke kledde den pavelige høyhet i nevneverdig grad.
Bono har spilt privatkonsert for Michelle og Barack Obama (“Norwegian Wood” – Lennon/McCartney) og hengt sammen med presidentparet på den franske rivieraen.
Intet arrangement overgår utdelingen av Nobels fredspris, intet arrangement trekker flere kjendiser. Dette vet Bono.
I 2012 dro han til Norge og lot seg hylle sammen med fredsprisvinner Aung San Suu Kyi. Etterpå tok han henne med seg i sin private jet og fraktet henne til en Amnesty-konsert i Dublin – og alle blitzlamper blinket.
Slik kunne en holdt på, men jeg gidder ikke mer. U2 er mosegrodd, men Bono er i full vigør, som ukule onkler med kulemage og beige terylenebukser sier når de vil fremstå litt kvikkere enn de egentlig er.

LONDON CALLING

Jeg er en ganske ensom mann. De som ringer på hos meg, er bare damer i høstlige årsklasser fra Jehovas vitner som vil overrekke meg Vakttårnet, eller unge menn som vil pushe alarmer … og i går: Ung dame som ville selge herreunderbukser og strømper tilvirket av bambus, med tanke på finansiering av studier i verdens største land – utlandet.

Telefonen min er taus det meste av tiden. Ingen ringer til meg, bortsett fra de som vil selge strøm, forsikring og kosttilskudd. Jeg setter stor pris på slike telefonanrop, selv om jeg aldri kjøper no’. Hyggelig læll, som trønderne sier.
Som dere sikkert skjønner, er jeg ikke en veldig populær og omsvermet mann. Nei, jeg er ikke det, av og til kan jeg få inntrykk av at folk går i bue forbi meg, men jeg er ikke sikker … kan jo være at jeg bare trenger nye briller – vi sier det.
Nåvel, sånn er det … og det kan ikke være annerledes, slik jeg ser det, men her om dagen ringte telefonen, gitt .. midt på dagen. Ukjent nummer, men jeg løftet telefonen og sa – som jeg pleier – etternavnet mitt.
– Hello, this is Microsoft.
Vedder på at det ikke mange som får telefon fra Microsoft. Man føler seg litt utvalgt. Har fått telefon fra Microsoft før, jeg .. Google, også… men nå var det altså Microsoft og jeg sa:
– Nice, what can I do for you?
Jeg har flere ganger undret meg over at Microsoft til sine datasikkerhetsavdelinger ansetter folk som snakker veldig dårlig engelsk – med indisk aksent… men jeg har forstått at India er helt i teten hva angår data og sånne greier. Microsoft nøyer seg bare med de beste hodene, og da er språk og nasjonalitet helt underordnet. Det sier seg selv.
Jeg forstilte meg denne mannen sittende på et pent og støvfritt kontor øverst i et fasjonabelt forretningsbygg i New Delhis beste strøk, pent kledd og med mange datamaskiner omkring seg – og en flokk flinke kolleger. Synd å si at jeg ikke var smigret.
Jeg ville gjerne vite om jeg hadde rett og spurte hvor han ringte fra.
– I am calling you from London.
– Really, where in London … Hampstead or nearby? You see, I simply Iove Hampstead. Every time I…
Han brøt meg av og virket irritert. Det kan jeg forstå. Sikkert en travel mann, og Microsoft henter ikke til London et hvilket som helst kjøtthue som spiller tid i utide.
Han var streng i stemmen og sa at han var bekymret for datamaskinen min og ville hjelpe meg, hindre fæle dataangrep utpønsket av ondsinnede mennesker på jakt etter personopplysninger og andre ting som bare jeg skal vite noe om.
Han spurte om jeg var i nærheten av datamaskinen min. Det var jeg ikke. Jeg var langt unna – slik jeg pleier – men jeg ville ikke bli oppfattet som en mann helt bortenfor alt. Jeg ville fremstå som en dynamisk mann på hugget og aldri langt unna laptopen min hvori verdens aller største nett, nemlig internettet.
Jeg løy og sa at jeg var rett i nærheten av den.
– Is it on, spurte han.
– No, but I can turn it on.
Rart at Microsofts datasikkerhetseksperter har så dårlige telefoner. Mye støy og skurring. Såvidt jeg hørte hva han sa, men han sa:
– Has you turned it on?
Jeg syntes det var underlig at han ikke kunne bøye verbet have bedre, men høyt utdannede realister er ikke så opptatt av språklige nyanser, resonnerte jeg.
– Yes, svarte jeg.
Så ville han ha oppgitt et nummer. Linjen var veldig utydelig, men jeg tror han mente et nummer trykket på baksiden av maskinen, eller var det et annet nummer … nåvel, linjen var diffus, men jeg ville ikke skuffe ham. Rent svinehell at jeg hadde en bok for hånden. Alle bøker har et ISBN-nummer. Jeg bladde raskt og leste høyt:
– 8202124603.
– What, can you repeat?
Jeg repeterte.
– Has you turned on your computer?
– Yes, I has.
Mannen i London sa at jeg skulle trykke på noen spesielle taster og si hva som dukket opp. Kinkig, ettersom jeg ikke hadde noen datamaskin for hånden. Kan ikke si annet enn at jeg hadde medfølelse for denne karen, som bare ville hjelpe meg og sørge for god datasikkerhet … og jeg ville jo bare hjelpe ham med å hjelpe meg, men det gikk altså så langt at jeg satte meg i en nokså pinlig situasjon, helt uten datamaskin. Jeg så ingen annen utvei enn:
– Oh, no .. it blacked out. Flat battery, I suppose. I’m so sorry..
Han svarte ikke. Borte vekk. Taushet.
Jaja, tenkte jeg. Sikkert no’ teletrøbbel mellom London og byen der jeg bor … han ringer vel tilbake…

HVA MED Å STENGE BUTIKKEN?

Taliban er i støtet – til ingens overraskelse. Nå er det nådeløst shariakjør, kvinner skal helst holde seg hjemme og hvis de mååå ut, er det på med burkaen … jentene nektes utdannelse, musikk og filmer er bannlyst, en haug nyhetskanaler er tatt av lufta og ytringsfriheten praktiseres etter islamske verdier – altså ingen ytringsfrihet i det hele tatt.

Taliban har skapt et drømmesamfunn, et eldorado for åndsforlatte menn som vil leve omtrent slik de gjorde i Mekka for 1400 år siden.
Verst går det utover kvinnene, og nå får de ei heller lov til å kjøre bil, de nektes adgang til kjøreopplæring derigjennom førerkort … og hvis de protesterer, blir det bank å få.
Ettersom det er frigjøringsdag i dag, har jeg tenkt litt: Hva om alle gifte afghanske kvinner gjør samordnet opprør – alle sammen samtidig? Hvordan, vil mange spørre. Det opplagte svaret er sexnekt – absolutt sexnekt. Steng butikken!
Men da vil jo mennene bare banke dem opp og voldta? Selvsagt vil de det, de er jo muslimer .. men da må kvinnene være standhaftige, stritte imot, bite og lugge og klore og skrike og bære seg … hvor artig er det for menn å ligge med sånne kvinner, og til slutt vil mannen kanskje bare drepe kona si, og slippe unna med det.
Dårlig løsning? Njææ … noen ganger er det bedre å dø i kamp enn å leve i trelldom…