Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Leo Skiri Østigård, etter tapet for Danmark i går:
“Me har prata om det, oss gruppa veit veldig godt sjøl, så det æ ikkje alt me treng å høyre meir om det, me må selvfølgelig finne ut kordan me skal fikse det og det gjør me.. også handla det om å få som sagt goe opplevelsa med det.”
Slik snakker en landslagsspiller som ikke er i nærheten av å skjønne hva som skal til for å få orden på forsvarsspillet i det norske fotballandslaget.

Hva skal til for at disse landslagsgutta skal slutte å drite seg ut foran eget mål? Solbakken har vært landslagstrener siden desember 2020. Han har hatt god tid til å finne ut av dette, men har ikke klart det. Sparke ham? Næææ… tror ikke det er løsningen. Andre spillere? Vel, vi har de spillerne vi har, men alle kan lære noe nytt.
Ja, jeg tror på læring. Men hvor er lærerne, de aller beste lærerne i hele verden? De som har gjort forsvarsspill til en miks av kunst og terror? Hvem har lange og skremmende forsvarstradisjoner, hvem er de mest kyniske forsvarspillerne i verden, de tøffeste, råeste og fæleste … nesten kriminelle?
Jo, det er italienerne, det. Italienere vet hvordan de skal forsvare målet. De gjør det med alle midler.
Italienerne er noen jævlig dårlige krigere. Det sies at verdens tynneste bok ikke er en bok, men et hefte med tittelen “Italienske krigshelter”, men forsvare seg på fotballbanen… ja, det kan de.
Vi som er tørre bak øra, husker det italienske forsvaret i VM 1982, hvori Claudio Gentile, som ordnet opp med både Zico og Maradona. Med seg hadde han Franco Baresi og Gaetano Scirea. De la grunnlaget for at Paolo Rossi kunne slå seg løs og score så mange mål at de til slutt ble verdensmestere.
Ståle Solbakken trenger impulser og innspill. Hva om noen i fotballforbundet tar på seg jobben med å ringe litt rundt i Italia, med sikte på å engasjere en assistenttrener, helst to, som har tid og lyst til å komme til Norge og øse av sine kunnskaper og erfaringer noen måneder, eller et halvt års tid.
Giacinto Fachetti er død, likeledes Scirea, men det finnes flere – mange flere. Hva med å ringe Claudio Gentile og Paolo Maldini?

.. og i den anledning tenkte jeg skrive litt om denne årvisse begivenheten, men ettersom jeg er litt sommerdoven, oppsøkte jeg min egenkonstruerte, automatiske skrivemaskin – basert på kunstig intelligens. Den er ganske svær og legger beslag på et helt rom i huset hvori jeg bor:

Lenge siden jeg har brukt den. Jeg kontrollerte alle tilkoblinger, sjekket internettforbindelsen og vannstanden i radiatoren, etterfylte litt, plugget inn støpselet og skrudde på. Viftene snurret rundt, vannpumpa startet og det suste i flere harddisker enn det er fingre på en hånd.
Genial maskin, dette. Stolt av den. Jeg tastet inn noen stikkord … pride, homo, sympati, ytringsfrihet og for å gjøre det litt vrient for maskinen: Muslim.
Jeg dyttet startknappen, vannpumpa økte turtallet, viftene likeledes… det blinket i mange lamper, jeg åpnet vinduene for ytterligere kjøling og oppsøkte kjøleskapet for å avkjøle meg selv. Jeg hentet ut en boks øl.
Jeg drakk fort og sovnet i en lenestol. Jeg våknet en time senere av en ringelyd. Først trodde jeg noen sto utenfor og presset ringeklokka, men det var selvsagt min automatiske skrivemaskin som signaliserte ferdigstillelse.
Jeg var spent. Som vanlig hadde maskinen skrevet ut teksten. Kan ikke si annet enn at jeg ble overrasket da jeg gjenkjente teksten som min egen… publisert i juni 2019.
Jaja, tenkte jeg… jeg får bare republisere, da. Det er dessuten sommer, og sommer er reprisetid:

HOMOMUSLIM, ELLER…
Ettersom jeg er hvit mann med kortere restlevetid enn foreløpig levetid, føler jeg meg litt på utsiden og bakenfor borte. Jeg er imidlertid løsningsorientert og har tenkt litt over hva som kan gjøres for å bøte på dette. Jeg spurte meg selv: Hvem høster mest oppmerksomhet, aktelse, respekt, empati og sympati i vårt samfunn? Etter knapt to sekunders tenketid: Muslimer, homofile og kvinner i alle aldre.
Ok, tenkte jeg… det er for sent å bli kvinne, og jeg vet ikke om jeg har så lyst til det heller.. mye styr… og jeg kunne  blitt en dame i overgangsalderen, med varmetokter, tørre slimhinner og drapstanker, og det vil jeg ikke.. dessuten har jeg ikke no’ greie på sminke og sånn, jeg hater kikerter, linser og cesarsalat og orker ikke SPA, yoga og astrologi.
Homo og muslim? I teorien helt uslåelig kombinasjon, men svært kinkig. Muslimer hater homofile nesten like mye som de hater jøder og vil helst sage hodet av dem med sløv baufil.
Hva om jeg vekselvis er homofil, tids- og situasjonsbestemt… det må vel kunne la seg realisere?
Å gi inntrykk av homoseksualitet bør være grei skuring, jeg bare skaffer meg et regnbueflagg, heiser det til topps i flaggstanga mi og lar det henge i ukevis i all slags vær. Da vil alle naboer tenkte at nå er Dølo blitt homo, og det er jo hyggelig.

Alle kommer innom og vil vise støtte og sympati, og jeg serverer urtete og scones som jeg hevder å ha bakt selv. Etterhvert blir jeg gatas helt og omtalt som “modig og tøff”, og nabofruen vil kanskje invitere til ettermiddagste og en liten prat om hennes nye gardiner.
Dette vil spre seg som bare faen, og snart vil alle vite at jeg har forlatt skapet og blitt skikkelig homo, og alle vil sende meg søte SMSer proppfulle av hjerter og smilefjes og sånn.
Selvsagt må jeg slutte å kjøre fort med motorsykkelen min (best å parkere den innerst i garasjen), jeg må forøvrig legge om stilen litt… fargerike klær og en logoped vil sikkert lære meg å lespe litt, og en fysioterapeut kan sikkert hjelpe meg med justering av ganglaget, slik at jeg blir trangere i skjæret… og jeg må selvsagt late som jeg tar avstand fra kosthold som inkluderer rødt kjøtt og fete sauser, og jeg må slutte med å sitte i en fluktstol i hagen min og drikke en sixpack øl på styrten mens jeg raper og fiser.
Mange vil nok være spent på når jeg får meg kjæreste, og alle vil nok være først til å gratulere meg når jeg dukker opp med en hundreogfemtikilos skinkerytter med helskjegg og cowboystøvler med sporer.
Det skjer aldri, og jeg bortforklarer det med “dette kjærestegreiene er sååå komplisert og vanskelig, altså”, men jeg vil selvsagt lyve om at jeg går i Pride-tog og benytte alle anledninger til å snakke nedsettende om Dagen-redaktør Vemund Selbekk, som ikke vil gå i tog.

Å bli muslim er en smal sak. Det er bare å la skjegget gro, påføre seg brun skokrem, late som om man aldri har hatt humoristisk sans, kle seg i rare klær, rope allahu akhbar, takbir og inshallah, død over Amerika og bli jævlig aggressiv hver gang noen snakker om ytringsfrihet.
Overmåte viktig å holde tunga rett i munnen og verne om dobbeltspillet. Ingen i det muslimske miljøet må få vite at jeg er homofil, for da er det.. ja, da er jeg heldig om jeg får velge mellom en nyslipt sabel og utkasting fra byens aller høyeste bygning – uten fallskjerm.
Nåvel, noen sjanser får man ta i livet, med sikte på å gjøre det bedre…

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Nå vet alle at forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel var på Dubliners en kveld i mai og kysset en dame. Kjetil B. Alstadheim – politisk redaktør i Aftenposten – synes Hoel har oppført seg tarvelig og ansvarsløst. Til Dagsrevyen i går sa han:
“Man skal ikke prøve å sjekke opp, eller legge seg etter sine ansatte og sine medarbeidere, fordi det er noe av det vi har lært fra Metoo, dette med forskjell i maktforhold.”

Hvordan kan Alstadheim vite at Hoel prøvde å sjekke en kvinnelig ekspedisjonssjef i sitt departement? La Hoel seg etter ekspedisjonssjefen?
Alstadheim er politisk redaktør i Norges største avis og burde avstå fra å insinuere motiv tatt ut av løse sommerluften. Han mer enn antyder at ekspedisjonssjefen var den svake part på Dubliners denne kvelden. Var hun virkelig det?
Statsråder kommer og går, ekspedisjonssjefene er embetsfolk og bekler departementenes nest høyeste stillinger, de sitter til de går av med pensjon. Sånn sett kan det meget vel tenkes at Hoel var den svake part denne vårkvelden.
La oss si at handlingsforløpet på Dubliners var helt annerledes enn Alstadheim tror. Kanskje er ekspedisjonssjefen litt av et sexmonster og var den pågående parten. Hun hadde formodentlig drukket litt, i etterkant av en kanskje i overkant kjedelig forskningskonferanse, og nå var alle de andre departementskollegene på vei hjem fra by’n.  Bare Hoel og hun igjen, med hver sin whisky i klypa – uten is.
Hva om ekspedisjonssjefen var overhåndtagende kåt og ønsket å runde av kvelden med et saftig knull?
Kanskje plasserte hun en hånd over Hoels bukseskritt og registrerte umiddelbar ekspansjon omtrent midt på det som stundom kalles “regjeringens kjedeligste medlem”. Rart med det, en rutinert og behendig kvinnehånd kan i løpet av et øyeblikk flytte mange røde blodlegemer.
Med sløret soveromsblikk kan ekspedisjonssjefen ha formulert seg slik:
– Vi ska’kke bare dra hjem til deg og pule litt, da?
Hoel kan ha tatt dette som en kompliment, trolig gjorde han det… men la oss si at Hoel er en ansvarlig mann som tenker med det hodet som stikker opp av skjortekragen og sa:

… og straks etter kompenserte med et vennlig kyss.

I Arbeiderpartiet er det tradisjon å snakke sammen, bak lukkede dører, uten referent. To stykker holder til en liten prat. Kan ikke utelukkes at denne samtalen fant sted på statsministerens kontor en uke før 22. mai:
– Hva gjør vi, Espen? Du har gjort en konsekvensanalyse, ikke sant … fordeler og ulemper?
– Jeg har arbeidet hardt med dette. Kinkig sak, men jeg tror anerkjennelse av Palestina er det beste – for Norge.
– Jeg lytter.
– Vinden blåser ikke i retning Israel. Spania og Irland vil anerkjenne Palestina. Hvis vi anerkjenner, føyer vi oss inn blant 146 av 193 medlemsland i FN.
– Ja.

– Sant..
– Ulempen er selvsagt at forholdet mellom Norge og Israel vil kjølne litt. Det kan bli dårlig stemning en stund, men alt går over. Historien viser det.
– Hva med ambassadøren, hva heter han igjen?
– Avi Nir-Feldklein. Han vet hvor vi står. Han blir ikke overrasket hvis vi anerkjenner. Han blir sannsynligvis hentet hjem, og Israels regjering vil utrope oss til antisemitter og Norge til fiende av staten Israel.
– Blant mange andre.
– Nettopp. Jeg har dessuten fått signaler om at sjefaktor Karim Kahn i Haag mener at Benjamin Netanyahu er krigsforbryter. Det er tale om arrestordre. Det samme gjelder Gallant og Gantz.
– Om gjøre for oss å være på den rette siden av historien. Dessuten må vi tenke på neste års stortingsvalg. Anerkjennelse av Palestina som stat vil blidgjøre alle muslimer i Norge, og de er mange. Forhåpentlig vil de føle takknemlighet til Arbeiderpartiet og stemme deretter. De kan vippe valget i vår favør.
– Ja, og samtidig reduserer vi risikoen for terrorhandlinger her til lands. Sinte muslimer er farlige, og vi vil ikke ha flere hendelser som 25. juni 2022.
– Nei, og vi må begge tenke på fremtiden. Hvis vi taper valget… vi må holde oss inne med… ja, du skjønner…
– Jepp.
– Vel, så sier vi det sånn. Vi anerkjenner Palestina som stat.

La oss gratulere Israel med nasjonaldagen. På denne dato i 1948 proklamerte David Ben-Gurion Israel som selvstendig stat, hvilket statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide trolig ikke feirer ellevilt og hemningsløst – de er jo nesten som antisemitter å regne.
Jada, lett å la seg rive med av konflikten mellom Israel og Hamas. Fort gjort også å bli engasjert av en fotballkamp, som den mellom Bodø/Glimt og Kristiansund sist søndag – på Nordmøre stadion.

Ifølge ørevitner ropte en Kristiansund-tilhenger “homser” og “jævlige homoer” i retning B/G-spillerne, hvorav Patrick Berg … som ble veldig forarget og ropte tilbake at barn var tilstede og sånt no’ gå’kke an.
Nåja, det går an … eller gikk an. La meg minnes sist gang jeg var på fotballkamp: Godset hjemme mot Vålerenga. 2008.
Naboen min, la oss kalle ham Roar, ville ha meg med på denne kampen. Jeg var litt nølende, men Roar sukret konseptet med forslag om et par halvlitere før kampstart, på en pub ikke langt fra Marienlyst stadion.
Roar hadde sesongkort, og vi greide å ta oss inn på hjemmelagets supportersving. Dommer Terje Hauge blåste kampen igang, samtidig begynte alle omkring oss å hoie og skrike, synge og le. Imponerende hvordan hjemmefansen akkompagnerte spillets gang med samstemte ytringer i både dur og moll og med artige, improviserte rim og regler.
En og annen vil si at jeg er en ganske dannet mann, hvilket jeg må si meg enig i, og to halvlitere er ikke nok til å forringe mine manerer, men jeg må innrømme at jeg lot meg påvirke av omgivelsene, og da dommer Hauge urettvist blåste frispark til Vål’enga, falt jeg raskt inn i alternativ takt og tone. Unisont og høylytt:
HAUGE ER HOMO! HAUGE ER HOMO! HAUGE ER HOMO… JAAAA… DET ER HAN, DET.
Ingen av oss i nordre sving kjente til Hauges seksuelle legning, ingen av oss interesserte oss for den, vi ville ikke fornærme Hauge, vi bare ytret oss litt uformelt, i henhold til gjeldende konvensjoner på norske fotballtribuner.
Hverken Hauge, eller spillerne på banen reagerte. Kampen fortsatte, god stemning og Godset vant 2-1.
Ingen av oss ble nektet adgang til de neste 35 hjemmekampene, ingen av oss ble bedt om å gjennomgå et holdningsendringsprogram i regi av Norsk Toppfotball, slik ovennevnte Kristiansund-tilhenger må – hvis han vil unngå livsvarig utestengelse fra Nordmøre stadion.
Kjell Inge Røkke slapp også karantene og holdningsendringskurs da han noen år tidligere ble fly forbanna etter at Molde tapte en semifinalekamp mot Brann på Røkkeløkka.
Inne i stadionets lokaler tok han fart og sparket til en drikkeautomat så hardt han kunne og ropte: Jævla fittegjeng!!!
Spillerne hørte det, det gjorde også Moldes sportslige leder, Olav Boksasp. Han var hjertens enig med Røkke – som forlot åstedet med foten i ispose.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning for kort tid siden.
– Fært med disse stakkars 15 unge kvinnene i Sandefjord, som ble ranet i et privat hjem natt til i dag, tenker jeg. De var samlet til fest og plutselig dukket to maskerte, bevæpnede menn opp og truet til seg penger, smykker og mobiltelefoner.
– Helt fryktelig, tenker jeg.
– Kan det være snakk om unge gutter med innvandrerbakgrunn, som så å si blir tvunget ut i kriminalitet forårsaket av utenforskap, trangboddhet og fattigdom.
– Nææ… vi snakker Sandefjord, gjør vi ikke?
– Jo.
– Sandefjord er full av tanketomme, kritthvite pappagutter fra familier med gamle penger som er i ferd med å bli borte … eller forlengst er brukt opp, tenker jeg.

– La meg forklare … det var stor velstand i Sandefjord i gamle dager … skipsbygging, hvalfangst, Kosmos … ikke bare Anders Jahre som tjente penger. Mange vanlige folk ble i en fei rike i Sandefjord. Det er andre tider nå, og de siste hvalbåtene ankret opp for godt seint på 70-tallet.
– Men…
– … jeg tenker på en måte at det er mye bitterhet blant barnebarn som føler seg snytt. Penger er borte, storslåtte eiendommer forfaller, gjengrodde eplehager, besteforeldre som sitter på sykehjem og laller og raller og babler om den gode tiden, foreldre som brukte det meste av arven på tant og fjas og sutrer over at de må kjøre gamle Toyotaer, spise fiskepinner på søndager og drikke Pepsi Max i stedet for Chablis.
– Nei, tror du…
– … og nå prøver barna av disse ulykkelige Toyota-eierne å kompensere ved å rane uskyldige kvinner, skaffe seg raske penger uten å jobbe, for de er ikke så glade i arbeidslivet, de var jo vant til å få alt i hendene, tenker jeg.
– Ehh … dette har jeg ikke tenkt på. Kanskje det er noe i det, på en måte.
– Bare å legge sammen to og to og multiplisere med Sandefjords næringslivshistorie, men det kan godt tenkes at noen snakker sammen og hele greia blir dysset ned.
– Hææ?
– Ordføreren i Sandefjord er Bjørn Ole Gleditsch. Han er høyremann og har vært ordfører sidene 2003. Han er barnebarn av Odd Gleditsch, som etablerte Jotun Kemiske Fabrikk i 1926, og har ligningsformue på drøyt 480 millioner kroner.
– Ååå??
– Det betyr at Bjørn Ole Gleditsch også er bortskjemt pappagutt født med et dusin sølvskjeer i kjeften..
– Mener du at…
– … ja, Gleditsch er av samme sorten som de to ranerne. Kanskje var de til og med barndomskamerater, og nå vil han beskytte dem, og man må tro at Gleditsch er personlig venn med flere innenfor politi- og påtalemakten i Vestfold, tenker jeg.
– Du store, men dette er jo stor skandale.
– Nettopp, Gleditsch er stinn av gryn og en lubben konvolutt på politimesterens pult kan fort lede etterforskningen på ville veier, på en måte.
– Ååå??
– Man later som man etterforsker som bare det, men finner ingen spor og må henlegge saken.
– Og etterlater inntrykket av ranerne var melaninrike, unge menn?
– Nettopp.

Tenkning om etikk og moral er viktig, tid om annen anstiller virkeligheten seg på sjofelt vis og setter en i kinkige  klemmer. Selv er jeg blitt såpass tørr bak ørene at jeg fra dag til annen ikke tenker så mye på disse begrepene, sånn sett er jeg vel noe i nærheten av en dydsetiker, men av og til blir man satt på prøve og må stille seg spørsmålet: Hva er rett, hva er galt? Hva gjør jeg?
Sist gang jeg tumlet med slike spørsmål, var det tale om bacon. Ja, du leser riktig: Bacon.
Bacon er uproblematisk når man er alene om det. Problemet med bacon oppstår når flere er samlet om et frokostbord og de fleste av dem liker bacon.

La meg skru tiden ikke mange dager tilbake. Fellesfrokost. Et halvt dusin deltagere. Ingen veganere. Mye digg på bordet, deriblant et serveringsfat raust fylt med baconstrimler.
Problemet med bacon er at det aldri blir nok. Baconet bli alltid spist opp. Det blir borte … ja, det gjør det. Det evige bacondilemmaet kjapt risset opp:
Hvor mye skal man, eller kan man forsyne seg? Man vil jo ikke virke grådig, udannet og kanskje tarvelig tølperaktig. Samtidig vil man jo ha mest mulig av baconhaugen, jaffal den rettmessige andelen – bestemt ved enkel brøkregning.
Litt av en nøtt, dette. Balansegang på knivsegg. En lei pine. Ingen sier det like ut, men alle tenker omtrent det samme: Ååågudbedre, bacon er snadder. Jeg håper alle de andre blir akutt syke, mister matlysten og må på do og kaste opp, slik at jeg kan spise all baconet i ro og mak.
Jeg gjorde en kjapp analyse. Alle rundt bordet er gamle venner. Jeg resonnerte som så at ingen av dem er pliktetikere, som i denne stund tenker at man ikke må glemme uskrevne, men likevel normative regler for felles nytelse av bacon, som trolig ble utviklet i tiden da Einar Gerhardsen var statsminister.
God stemning rundt bordet. Baconet lå raust opphopet i en lekker haug og duftet overmåte godt. Jeg forsøkte å ikke la meg merke ved sanseinntrykkene, slik som de andre. Jeg prøvde å telle antall strimler, med tanke på ovennevnte brøkregning, men en haug er en haug … jeg var ikke kar om finne tallet over brøkstreken.
Å spise bacon med flere er som å spille sjakk. Det gjelder å tenke fremover, se hva de andre gjør, hvor fort de spiser, holde telling på strimlene … jeg håpet på åpningstrekket, ville forsyne meg moderat og sette en standard, for senere å gjøre overraskende innhugg i sluttspillet…
Jeg håpet noen måtte på do og tisse, eller no’ sånt, slik at de ble satt ut av spillet, eller at en av damene mistet en smørklatt på blusen sin og måtte avsted for å flekkfjerne.
Jeg tror alle skulte litt på hverandre, uten å skule … følte hverandre på tennene, henga seg til overveielser om strategi og taktikk og ventet på at vertinnen skulle si værsågo’.
Hun plasserte på bordet en kaffekanne og et bugnende fat eggerøre og stekt steinsopp.
– Værsågo’.
To sekunder etter ringte telefonen min. Motvillig trakk jeg den opp av skjortelomma. Min eldste datter. Faen med fett på, tenkte jeg.
Det er slik fatt med meg at jeg ikke har flere prinsipper enn man telle på fingrene til en pensjonert sagbruksarbeider. Et av dem er at jeg alltid løfter telefonen og svarer når døtrene mine ringer.
– Hvem er det, spurte en av mine venner. La oss holde ham anonym og kalle ham MinVenn.
Jeg svarte motvillig, men ærlig.
– Men da må du svare, Torjus.
Jeg kunne se at han frydet seg litt og ikke lot som annet. Kødd, tenkte jeg og løftet meg på to. Jeg gikk ut på verandaen og trykket på det grønne feltet.
– Hei, pappa…
Det må nevnes at min eldste datter er glad i en prat. Det har hun alltid vært. Da hun var liten jente, prøvde moren hennes og jeg å bestikke henne med 20-kroninger, for å få henne til å være stille en stakket stund, i det minste noen minutter, men hun rangerte alltid løst snikksnakk høyere enn hard valuta.
Jeg liker å snakke med døtrene mine. De er morsomme og sier mye rart og mye klokt, men jeg kunne ikke la være å tenke på baconet som nå minket i volum og vekt. Datter tok seg av det meste av pratingen. Hun hadde mye på sitt gode hjerte, og jeg ville ikke avbryte henne.
– Og du da?
Jeg gjorde raskt rede for meg innsatt i dagen i dag og hvor jeg var.
– Så hyggelig, men du pappa .. hva tror du om…
Samtalen varte en stund, for å si det sånn, men alt tar jo en slutt – til slutt. Jeg gikk inn igjen og næret et lite håp, om vennlig empati og omsorgsevne.
Det duftet kaffe, alle hadde sluttet å spise, bortsett fra en av damene som spikket litt på en Jarlsbergost. Ganske mye eggerøre igjen, to soppbiter og én stuetemperert baconstrimmel. Alle virket litt beklemte og snakket litt anstrengt, bortsett fra MinVenn, psykopaten:
– Vi sparte litt til deg, Torjus.

Jan Christian Vestre har overtatt Helse- og omsorgsdepartementet. Ingvild Kjerkol kunne ikke bli, hun kunne ikke det … nei, det skjønner alle. Kan ikke ha en juksemaker og løgner i regjeringen, det går ikke. Hun er i noen grad å ligne med hardkokte vaneforbrytere, kjenninger av politiet som under de hardeste forhør kjører det velkjente blånekteprinsippet, som i korthet går ut på å nekte alt – det va’kke meg – og endatil be andre ta seg sammen, slik Kjerkol gjorde da hun ba pressen skamme seg for å ha gjort jobben sin … men hva med Vestre, har han  mastergraden sin i orden?
Trolig, VG har nok fingransket alle statsrådenes CVer og ikke funnet noe mer fusk og fanteri. Vestre er hardtarbeidende og entusiastisk, alltid blid … han har Støres tillit, er dessuten nestleder i Arbeiderpartiet og det ryktes at han er påtenkt skinnende fremtid i partiet, som leder og statsministerkandidat.
Vestre er en sånn type som de aller fleste mødre og fedre helt uten videre ville overlate en ung og uerfaren datter til… selv om det er tale om hyttetur fra fredag til søndag. En solid kar med orden i sysakene, hel ved, en å stole fullt og fast på, som ikke driver med tant og fjas og tull og tøys .. og som aldri har vært inne på tanken om entre sovevoldtekstbransjen og forøvrig tar nei for et rungende nei og ja for fremtidig mulighet for opsjon.
Men: Noe skurrer. Det er noe med Vestre. Jeg kom for noen dager siden til å lese en sak i VG. Vestre var i San Francisco, sammen med kronprins Haakon og digitaliseringsminister Karianne Tung. VG spurte om Vestre så seg aktuell som Kjerkols etterfølger og eksponerte et bilde av ham – utendørs i lett bris, kanskje laber, som redigerte sveisen hans nokså radikalt og etterlot uklart inntrykk av hvor hårfestet er plassert.

Jeg kunne ikke unngå guugle frem noen andre bilder av Vestre. Det er noe underlig ved hårverket hans, det virker litt unaturlig og nøye dandert, som en matrett på en restaurant i midtre sjikt.
Vel vel, jeg påstår ingenlunde at Jan Christian Vestre er bestykket med tupé … nei nei, absolutt ikke … jeg bare antyder muligheten for det. I så fall er det jo juks. Ikke så alvorlig som å plagiere og tuske til seg en mastergrad, men likevel juks … og det hefter jo noe fordekt og uvederheftig ved menn med tupé, hvilket avleder spørsmålet:
Kan man stole på en statsråd som forsøker å tilsløre seg selv med en teaterrekvisitt – endatil plassert midt oppe på hodet?

Å be til Allah ække bare bare. Det trengs øvelse. En av mine muhammedanervenner på biblioteket hadde sagt at jeg måtte skaffe meg et bønneteppe, helst med innvevd kompass, slik at jeg kan sikte meg inn på Mekka der nede i Midt-Østen.
Jeg har ikke verdenskart, men jeg har en gammel globus. Jeg tok frem et målebånd og fant at avstanden mellom der jeg bor og Mekka er ganske nøyaktig 13 centimeter. Det er ikke langt, men jeg kan love deg at det er langt i virkeligheten. Derfor er det overmåte viktig å legge bønneteppet i riktig posisjon; bare noen få millimeters avvik kan gi mange hundre mils bom på Mekka. Jeg vil jo ikke at bønnene min skal komme helt ut av kurs og kanskje lande i midt i Vatikanet, eller treffe annen etasje i et bordell i Marseille. Det skulle tatt seg ut.
Jeg har en gammel fillerye arvet fra mormor. Fint bønneteppe, tenkte jeg. Jeg har et kompass fra den gangen jeg orienterte meg litt oppi skauen ikke langt fra der jeg vokste opp. Jeg fant fram kompasset. Det lå i en eske på loftet. Silva-kompass. Jeg snurret det rundt, og den røde pilen pekte i samme retning hele tiden.
Jeg lærte litt om trigonometri på skolen, og det har jeg ikke glemt. Jeg brukte formler jeg husket og prøvde å kompensere for dette med at jorda er rund. Det var vanskelig, men etter snaut seks timers kalkulasjon og finregning med kateter og hypotenuser, tangens og litt cosinus og sånn, bestemte jeg bønneteppets posisjon, ihvertfall sånn cirka. Jeg lurte litt på om sterke vinder kan påvirke bønnenes retning, men slo det fra meg. Sidevindjustering av bønnebaner er for komplisert for meg, det var ikke pensum da jeg gikk på gymnaset.
Jeg la fillerya på plass og bøyde meg ned, med rumpa i været og nesa mot Mekka, men jeg var urutinert og ramlet  på over siden og traff en plante som tok veltet. Potta knuste. Det bråkte litt og katten min – som slappet av i sofaen – løftet litt på hodet, strakk kroppen, krøllet seg sammen igjen og sovnet.
Etter flere forsøk greide jeg å anrette meg i normert bønnestilling. Jeg hadde et ark påtrykket en bønnetekst. Det hadde jeg fått av mine muhammedanervenner på biblioteket. Jeg ga meg til å be – ganske høyt. Da våknet katta og begynte å remje og mjaue og ville ut. Jeg syntes det var rart, for hun hadde nettopp vært ute. Jeg tenkte at hun kanskje var sulten og ville ut på musejakt. Jeg slapp henne ut.
Jeg ville begynne på nytt, men fillerya var kommet ut av posisjon. Heldigvis hadde jeg med svart tusj markert på parketten korrekt teppeposisjon. Jeg begynte å be igjen. Jeg brukte arket jeg hadde fått og uttalte ordene så godt jeg kunne. Forsto ingenting av det, men så lenge Allah forstår, er det greit, tenkte jeg… men det var ganske søvndyssende å høre på, jeg sovnet rett og slett, falt over på siden.
Jeg våknet ikke før det var gått en time, eller to. Jeg tenkte at det var jammen dumt å sove når man egentlig skal be og tenkte videre at jeg bør ta meg sammen. Det gjorde jeg og ba til sammen fem ganger den dagen og syntes det gikk ganske bra, men jeg ble svært søvnig … må innrømme det.
Jeg gledet meg til å treffe muhammedanervennene mine på biblioteket. De hadde forresten begynt å kalle meg Ali Abdul, for de syntes ikke døpenavnet mitt passet så godt. Jeg sa det var greit og kunne nesten ikke vente med å vise dem den nye tegningen jeg hadde laget av Muhammed med blomsterbukett og et stort smil. Må si jeg ble overrasket av reaksjonen. De ble enda sintere enn sist gang. En av dem grep tegningen, krøllet den sammen og kastet den på gulvet … hoppet på den så lenge at han mistet pusten og besvimte. Han ramlet overende og veltet en bokreol med sikkert over 1000 bøker.
Det ble et forferdelig lurveleven. En kvinnelig bibliotekar ilte til, bøyde seg ned ved den bevisstløse muhammedaneren og prøvde å riste liv i ham. Da grep en av de andre muhammedanerne inn og skrek, trampet i gulvet og ropte at hun måtte slippe taket i ham. Den stakkars bibliotekaren forsto ingenting, ikke jeg heller.
Omsider våknet den bevisstløse muhammedaneren og ting roet seg. Bibliotekaren forsvant som en boks pils på rockefestival, og alle muhammedanerne stirret på meg og en av dem sa at kvinnen kunne være uren og ha mensen, og slik kan det gå når noen tegner en tegning av profeten, fred være med ham. Tegningen var helt ødelagt. Veilederen min sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Det går ikke an å tegne Muhammed, sa han. Jeg sa at jeg syntes tegningen var fin og at blomstene var friske og fine og da ble han skikkelig sinna og sa:
– ALI ABDUL … DET ÆKKE LOV Å TEGNE PROFETEN!!!!!!!!!!!!!!!!!
Videre sa han at jeg hadde krenket den hellige profeten og alle muhammedanere og hvis jeg ikke sluttet med det, kunne det godt hende at noen ville sette fyr på en norsk ambassade et eller annet sted, og noen kunne bli drept, sa han og jeg fikk en følelse av han mente meg. Jeg ble veldig lei meg og ganske redd. Jeg ba om tilgivelse, og da sa veilederen min “allahu akbar” og at det var greit.
De andre snakket seg imellom, på arabisk… eller noe sånt. Mange harde konsonanter. De virket litt sinte, men gamle menn er jo ofte det. En av dem – ikledd stor, hvit kjortel med en gammel dressjakke over – spurte om jeg hadde hørt om moske. Jeg skjønte at han mente moské og sa at det hadde jeg. Han sa at de ville bygge “moske”, men at de trengte penger, for det er ikke gratis å bygge mosker, sa han.
Jeg resonnerte som så at de hadde innsamlingsaksjon i tankene. Jeg tok frem lommeboken og rakte frem en hundrelapp. Da begynte alle å le, og de snakket utenlandsk igjen med masse harde lyder. Så sa en av dem at jeg burde gi 10 000 kroner – hvis jeg ville være en god muslim. Jeg ble nokså paff og sa at det er masse penger. Da sa de at 10 000 kroner bare er tusen tikroninger og ikke så mye, egentlig. Det måtte jeg si meg enig i og spurte når moskeen ville være ferdig, slik at jeg kunne gå dit og be.
Da snakket de sammen masse, men ingen av dem ga noe ordentlig svar. Jeg sa at jeg skulle tenke på det. Han som snakket om 10 000 kroner, nappet til seg hundrelappen min og sa at det kunne være et forskudd. Jeg sa at det var greit, men jeg kjente inni meg at det var ikke så greit.
Jeg hadde lyst til å vite mer om noe jeg hadde lest om … dette med at muhammedanere liker å skyve homofile mennesker ut fra høye bygninger og gjerne vil skjære i småjenters kjønnsorganer og fjerne deler derfra og noen ganger sy igjen alt der nede slik at de stakkars jentene ikke får tisse ordentlig og at det blir sårt og vondt. Da ble de helt stille en stund, så stille at man sikkert kunne høre en sommerfugl bæsje på et bønneteppe, og ansiktene deres ble veldig alvorlige.
En av dem spurte hvor jeg hadde lest dette. Jeg sa at jeg husket ikke. En annen sa at jeg måtte slutte med å lese sånt, for det var bare løgn. En annen sa at ytringsfriheten i Norge er no’ satan – med fast bopel i USA – har funnet på og at det er det verste Muhammed og Allah vet om.
Jeg spurte om det virkelig er sant det jeg hadde lest, Da sa de at det var bare løgn skrevet av rasister og nazister og sånne fæle islamofobe antimuhammedanere som vil krenke Muhammed, Allah og alle muhammedanere… og at de alle skulle vært drept.   .
Jeg syntes det var rart, for jeg hadde lest om dette mange ganger, og det hadde vært på TV og radio. Jeg dristet med tiil å nevne dette, men da sa de alle i kor – veldig høyt – at det var propaganda funnet på av de som vil fornærme og krenke alle muhammedanere i hele verden og vel så det, men at det snart vil bli opprettet kalifater, og da blir alt bra og alle i hele verden vil være enige om at Muhammed og Allah er aller best i hele verden.
Da jeg gikk, sa de ma’a salama i kor. Jeg sa morna. På vei hjem gikk jeg og funderte på om muhammedanisme virkelig er noe for meg. Jeg syntes det var mye med muhammedanismen jeg ikke forsto. Jeg syntes ikke det var så hyggelig det der med at man ikke kan si hva man tenker og mener. Jeg tenkte også på små piker som sikkert ikke har det så bra etter at noen har skåret i dem, og dessuten syntes jeg det var mye træl og mas med alle bønnene.
Jeg gikk forbi kirken jeg ble døpt i. Den sto akkurat der den sto for mange år siden, og den var diskré opplyst av noen få lamper. Jeg syntes kirken var vakker i den mørke, stille kvelden.
Jeg tenkte at jeg kanskje bør besøke den en søndag. Jeg tror nok at jeg bestemte der og da, for ikke å bli muhammedaner. Det var ikke noe for meg, men jeg ville gjerne rette opp i dette med den tegningen som muhammedanerne på biblioteket ble så sinte på. Jeg ville forandre den, slik at det ikke lenger var Muhammed, men en helt vanlig muhammedaner. Jeg tenkte at jeg kunne signere med mitt muhammedanske navn som jeg ikke ville bruke mer. Da vil alle bli fornøyd, tenkte jeg. For det er jo dumt å være uvenner.
Slik tenkte jeg og gledet meg til å gå i kirken, kanskje allerede førstkommende søndag. Kanskje jeg treffer gamle kjente, tenkte jeg. Kanskje er det den samme presten som før. Han var en hyggelig mann, snakket med lav stemme og var aldri sinna.
Jeg gikk hjem og la fillerya tilbake på loftet. Kompasset la jeg i en roteskuff. Jeg fant frem tegnesakene mine, katten lå på sofaen og koste seg med stillheten. Jeg klødde den litt bak øret og sa noen vennlige ord… purrr-purrr-purr…

Jeg har nettopp vært på biblioteket og snakket med min venn og veileder, han som er ekte muhammedaner. Han var der sammen med tre-fire kompiser. Jeg var veldig stolt av tegningen jeg hadde tegnet av Muhammed og ville gjerne vise den frem. Jeg la den på bordet mellom oss. De ble helt tause, dernest rabiate og sinna.
Min venn og veileder åpnet munnen på vidt gap, men det kom ingen lyd, men så kom mange lyder på én gang, fra alle sammen og det var litt av en sammensurium av stemmer, det skal jeg hilse å si – sinte og høye stemmer, gebrokkent norsk og utenlandsk om hverandre. Det så nesten ut til at de ville drepe meg, og jeg ble nokså forferdet og redd. Jeg spurte hva som var i veien, og en av dem sa at jeg ikke kan tegne profeten, ” fred være med ham”, og jeg sa at det går jo an, for jeg hadde jo vitterlig gjort det. Så sa en annen at jeg måtte være gal. Da sa jeg at jeg trodde ikke det, jeg har bare tegnet litt, sa jeg… etter å ha lest litt om Muhammed. Det må du ikke gjøre, sa en tredje og jeg spurte hvorfor. Han svarte noe jeg forsøkte å forstå, men ikke forsto. Jeg skjønte imidlertid at det ikke er bra å tegne Muhammed og at jeg måtte slutte med det.
Jeg ble svært bedrøvet, men tenkte at de vet nok best – de som er ekte muhammedanere. Det er ikke lov med karikaturer, sa fjerdemann. Da sa jeg at det er jo ingen karikaturtegning, men at meningen var å tegne Muhammed som en litt tøff og staut kar, slik som jeg tror han var. Da sa de i kor at sånt måtte jeg bare slutte med umiddelbart. Javel, sa jeg… men jeg skjønte fremdeles ikke hvorfor det var så ille å tegne Muhammed. Så sa en av dem at Muhammed var blid og grei og hyggelig. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre noen endringer på tegningen, gjøre Muhammed blidere, kanskje med en bukett blomster i hånden. Jeg tenkte at en slik tegning vil disse karene sikkert bli glade for.
Jeg uttaler forresten Muhammed galt. En av mine nye venner sa at jeg måtte si det annerledes. Han sa det som er riktig uttale flere ganger, og det er noe i nærheten av Mehhhæmmmmed. Jeg prøvde selv og syntes ikke jeg fikk det til så godt til. Da sa veilederen min at jeg måtte øve på å si det ordentlig, og det skal jeg gjøre.
Jeg har lest mye og mer enn masse om muhammedanismen, og sant å si stusser jeg litt over dette med at muhammedanere er så redde for å miste ære at de av og til ser seg nødt til å drepe døtrene sine. Jeg har døtre selv og håper inderlig ikke det blir aktuelt, men det har altså med respekt å gjøre, for muhammedanere kan ikke leve uten respekt og ære. Nesten som luft. Man dør jo hvis man ikke får puste inn luft. Uten luft dør man ganske fort. Det tar bare noen minutter. Det har jeg lest et sted, kanskje i et leksikon. Muhammedanere trenger masse respekt og ære – og litt luft selvsagt, det trenger ikke være sånn frisk luft som det er på påskefjellet… nei, det er greit med inneluft –  med løklukt. Det går greit.
En av muhammedanervennene mine spurte om jeg vil at døtrene mine skal være horer. Da sa jeg nei, selvsagt. Jeg vil jo ikke det. Da sa han at det var bra. Videre sa han at alle damer og jenter må kle på seg masse slik at de ikke blir horer og æren og respekten blir borte i løse luften. Han så plutselig litt sinna ut og veivet med armene i luften for å understreke poenget… og da skjønte jeg litt av det, men ikke alt. Men jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal få kledd på døtrene mine. Jeg synes ærlig talt de kler seg pent, men jeg er jo ikke utlært muhammedaner ennå.
Jeg ville vite mer om det med vold og sånn. Jeg har jo ikke lyst til å komme i den ubehagelige situasjonen at jeg må drepe døtrene mine. Da sa min venn at det blir sikkert ikke nødvendig, men at det var viktig å “passe på litt”, som han sa. Han snakket litt om sin egen kone og datteren sin, som nesten aldri er utenfor leiligheten og som alltid bruker hidsjab, eller hva det heter… sånn til å ha rundt hodet og sånn, men at de er veldig fornøyd med livet og lager masse mat, baker søte kaker og rydder og steller hjemme.
Jeg syntes det hørtes fint ut, og han sa at det er veldig fint. Videre fortalte han om en fetter i hjemlandet som sikkert kan tenke seg å gifte seg med en av mine døtre. Jeg tenkte at det kanskje er en god idé, men at jeg måtte snakke med døtrene mine først. Da lo han høyt og så ble han litt streng og sa at døtre skal adlyde fedrene sine og ferdig med det. Jeg tenkte litt på det og fikk respekt for ham – tenkte at dette er litt av en kar, som har kontroll, det er bra…
Plutselig ankom flere andre gamle muhammedanere … et halvt dusin, sånn cirka. Kompiser av veilederen min. De ville gjerne snakke med meg og ville at jeg skulle bli muhammedaner, for jeg vil vel ikke være “sånn kafir”??? Jeg hører litt dårlig og trodde han sa “kefir”. Jeg ble forvirret og tenkte på mormor som alltid drakk et glass kefir til frokost og ble nesten 96 år.
Jeg nevnte dette. De så på hverandre og en av dem sa “kafir” så høyt og tydelig at en eldre dame litt bortenfor skvatt og mistet Morgenbladet og et stykke fyrstekake på gulvet. Han sa det med et ikke så veldig hyggelig glimt i øynene. Han sa at kafir er det verste Muhammed vet om, de er som skitne hunder, sa han. Han spurte om jeg vil være en slik skitten hund, og jeg tenkte at det vil jeg helst ikke være. Jeg liker katter bedre, men det sa jeg ikke noe om… men nå må jeg nesten avslutte her. Jeg må øve meg på å be. Skikkelige muhammedanere må nemlig be masse, flere ganger daglig….. ja, også har jeg redigert tegningen som muhammedanervennene mine ikke likte så godt: