TO FULLE MENN

Jeg var på vei sørover fra byen der jeg bor. Svært varmt. Etter en snau times kjøring stoppet jeg ved en kolonialforhandler. Derfra fraktet jeg noen poser kaldt øl i bokser. Jeg vred om tenningen og kjørte videre, mot Nøtterøy.
Varmt, som nevnt … og jeg var ikke uberørt av alt det kalde ølet omkring meg. Sant å si var jeg tørst. Bare et par kilometer igjen. Jeg åpnet en boks og tømte halvparten i én slurk. Forfriskende. Jeg la inn høyeste gir og drakk resten.
Veierland lå helt stille på akkurat samme plass som året før, jeg bremset og svingte til venstre, inn i en gårdsplass tilhørende … la oss kalle dem Anne og Terje.
Jeg er nokså måteholden hva alkohol angår og klokka var ikke så mange, men jeg hadde rent glemt at her i egnen er det litt drikkepress sommerstid. Straks Terje fikk blikk på meg, hentet han en pose øl, og vi satte oss til og under en svær eik og beundret dens kolossale bladverk, som solstrålene malte i alle tenkelige nyanser av grønt. Vi pratet om løst og enda mindre fast – og drakk.
Anne, som på det nærmeste er avholdskvinne, syslet med sitt … leste i en bok, vannet blomster eller tørket støv … noe sånt. Solen gikk sin gang og plutselig var den et annet sted enn vi hadde vent oss til.
– Jeg tror sola er raskere nå enn før i ti’a, sa Terje og jeg sa meg ikke uenig.
Kan ikke erindre at jeg tenkte no’ særlig på promillegrensen til sjøs, som jeg ikke kjenner nøyaktig, jeg kan heller ikke huske at Terje snakket så mye om den, men ølposen var tom og Terje er ikke den som hensleper sine dager i lutter lediggang:
– Båttur?
Dette var en av de varmeste dagene i fjor sommer, og vi satt av noen minutter til å drøfte hvorledes unngå dehydrering. Etter ganske kort tids saksbehandling ble vi enige og hentet fra kjøleskapets innerste indre rundelig anslått et snes ølbokser, som straks utviklet dryppende kondens.
Eiendommen til Anne og Terje ligger noe høydemeter over brygga, og det er helt naturlig å sette seg på sykler og hengi seg til skråplanet. Det gjorde vi.
Jeg er ingen sjøens mann, men det er Terje. Jeg ble stående på brygga og myse under en rød caps mens han gjorde “bærekraftige, forberedende båttursysler”. Han hentet opp fra et av båtens hulrom en trekvart full flaske akevitt og to plastbegre.
Terje røyker ikke og tente en sigarett, vred om tenningen og bakket. Moderat gass, lavt turtall. Flatt vann. Båten gikk nesten av seg selv. Vi åpnet hver vår pils.
Resten av denne historien er vanskelig å fortelle, detaljene er borte, men det foreligger minnefragmenter, som montert sammen danner en slags helhet, kanskje en postekspresjonistisk collage med senkubistisk tilsnitt betraktet via et buklet speil i regnvær.
Jeg husker at Terje skjenket akevitt før han ga gass, jeg måtte holde meg fast for ikke å forsvinne over ripa. Jeg husker at båten noen tid etter sto stille, at vi kastet oss i lunkent saltvann og svømte omkring, at mennesker av alle slag var samlet i svære flokker på alle båer og skjær. Jeg husker heten og den brennende ettermiddagssolen … og fargene, som var mette av seg selv og sterkere enn noen gang.
Unge jenter hoppet fra båter og svaberg, bruset opp saltvannet omkring seg – plask … lyden av motorer som startet og stoppet … dregger som ble sluppet – plopp … latter og glade stemmer og den gode åpningslyden fra ølboksene våre som ikke lenge etter var tomme.
Jeg er ikke så glad i ordet idyll, fordi det som oftest inneholder en løgn, eller flere. Idyll er et ord brukt om en tilstand man klamrer seg til, men denne dagen … vel, den var så bra som noen dag kan bli, og idyll rimer på fyll.
Jeg husker ikke så mye av båtturen tilbake, men Terje er stø i maritime omgivelser og la båten i marsjhastighet pålydende 35 knop. Han reduserte gasspådraget da Håøya gjorde seg stor på babord side. Anløp ved brygge uten stygge lyder og skrammer. Il Maestro del Mare.
Sluttfasen i denne fortellingen er vanskelig å redegjøre fyllestgjørende for, men den handler om sykler og stive blikk bak mørke briller. Vi trillet ikke syklene, vi syklet … eller forsøkte … igjen og påny.


I moden ettertid har jeg tenkt at eventuelle vitner kan ha assosiert oss med Buster Keaton og Charlie Chaplin i et tenkt samarbeid om produksjon av en ellevill slapstick om to fulle menn som rider igjen.
Jeg husker såvidt og bare glimtvis at jeg ramlet av sykkelen flere ganger hvorav én gang rett ved et busshjul som rullet … men jeg glemmer aldri Anne, da vi ravet inn i hennes grønne hage omtrent ved Dagsrevyen-tid:
– Gudbedre!!!

DET SVUNNE ER EN KVINNE

Det regner og da kommer en nærmere en selv. Man er mer inne enn ute og når man er det og ikke har så lyst til å støvsuge, rydde eller sette igang vaskemaskinen, er det lett å komme i tanker om fortiden … og når man gjør det, er det fort gjort å tenke på kvinner, især de man aldri fikk, og de er sant å si i overveldende flertall.
Jeg har raskerisset opp en av dem etter perforert minne og litt fantasi…


Jeg husker ikke alle sammen, men jeg erindrer noen … for det er jo slik at de kvinnene man ikke fikk, er de man husker best; ganske underlig, man var jo aldri naken under samme dyne som henne, man kjente ikke duften av hennes friske og nytranspirerte armhulenektar, ikke angen av hennes ikke helt nyvaskede hår, kjente ikke den myke og kanskje sommergylne huden mot min, ikke latteren og smilene, ikke at hun steg opp av sengen og gikk naken og usjenert inn på kjøkkenet for å tilvirke sterk morgenkaffe mens hun nynnet på en gammel melodi, ikke at hun kom tilbake igjen med to croissanter bakt dagen før og la seg i sengen og fortalte en morsom historie fra barndommen, som jeg ikke fikk helt med meg fordi jeg var altfor opptatt med å studere hennes forunderlige ynde, som i en haug av dyner og puter i diskré julimorgenlys var helt uvirkelig og ikke til å begripe.
Det er lett å registrere og beskrive en kvinne fra avstand; puppevariantene er uendelig mange … selvbærende store pupper, store pupper best tjent med BH, små og så spisse pupper at man nesten stikker seg, mellomstore pupper med heipådegvorter, eller go’aftenpupper med introverte vorter… noen kvinner er oppsatt med brede hofter under smalt liv, andre har smale hofter under like smal midje og noen er guttaktig over hele seg, men allikevel hyperfeminine, kanskje med raff blondehipster og tånegler lakkert i tre strøk sinoberrødt.
Slik kunne man holdt på i det uendelige … rundt omkring, oppover og etterhvert nedover, men det kan lett bli vulgært, og hvem vil være vulgær … ikke jeg.
Men: Det er de små tingene som gjør forskjellen, de små avvikene, særegenhetene … som kvinnene kanskje selv ikke er klar over. Jeg tenker ikke på de opplagte tingene, slik som en overleppe som på aparte vis smalner av på midten, eller at øynenes synsakser ikke treffer samme punkt, eller at nesen er litt overdimensjonert i forhold til nære omgivelser, eksempelvis munnen … nei, jeg har i tankene kvinnens bevegelser, ikke hvordan hun løper 60-meter’n, men de små bevegelsene, bevegelsene inni bevegelsene … i kvartsekundet før hun begynner å le, i øyeblikket hun skjønner noe hun ikke skjønte rett før, akkurat i det hun hører et uventet spørsmål, hvordan hun løfter kaffekoppen til munnen, hvordan hun blar over i en bok hun ikke kan rive seg løs fra og spiser av en ost hun ikke har smakt før.
Jeg vet sannelig ikke om noen av dere lesere får noe ut av dette, tror kanskje ikke det. Ække så farlig, det er jo sommer og dere har sikkert annet å foreta dere enn å lese en ikke helt ung manns tankevirvel om kvinner, men noen henger kanskje ennå med og vil si: Jajaja, men vær litt mer konkret, er du snill.
Vel, en av de uendelig mange kvinnene jeg ikke fikk heter … ja, la oss kalle henne Bergliot. Hun var en underlig plante i Guds hage, hadde en munn som smilte selv når hun ikke smilte, så store pupper at hun kviet seg for å spille volleyball og hun var definitivt pen … hun var redd for å ta bussen og snakket ofte om at hun aldri ville ha barn.
Jeg var forelsket i henne, no’ helt inn i grønneste granskauen. Jeg fantaserte om henne, slik jeg etter leggetid noen år tidligere fantaserte om Månestråle, men jeg turte ingenting, ikke engang first base, som de sier i Texas. Jeg tror nok jeg satte henne på en pidestall og der sto hun støtt som bare faen. Det ble ikke oss.
Lei meg? Nei, jeg vet at fantasiene løp løpsk og ingenlunde korrelerte med virkeligheten og dessuten: Jern ruster, kobber irrer og sjokolade harskner. Alt oksyderer, elektroner forsvinner … og noen av dere lurer kanskje på om Bergliot fikk barn. Nei, men hun har bikkje.
Det har sluttet å regne, gitt … og Yr melder bedre vær i morra.

TOURETTE SOM DET ER

Sommer er tid for ettertanke. Jeg pleier kjøre E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet,  taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen.
Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som var her i landet i 1940.
Straks etter så jeg masse blått lys som blinket som en diskolampe, og jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære i Svartdal.
Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhvert at det var meg politiet ville snakke med. Vel, jeg er en sosial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side.
Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama og som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere.
Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa:
– God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med?
Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen  signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort:
– Hyggeli’ med en samtalepartner … jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg etterhvert blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi.
– Ehhh…
– Hvilken etikk foretrekker du?
– Altså, dette er ikke…
– Jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost og jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn… ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det…

– Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy…
– Hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke?
– Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå.
Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den.
– Blås, sa han.
Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt:
– Fittefittefitteifaenihelveteinnigranskauen…
Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte:
– Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg fra tid til annen, vanligvis i stressituasjoner…
– Hææ??
– Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelse av tabuord.
– Bruker du..
– Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar.
– Hææ??
– Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette..
– Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre.
– Beklager, konstabel… neida, ingen medikamenter, mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte en saftig spyttklyse på frontruta.
Betjenten hadde rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenkt seg opphold et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil.
– Men du … vognkort og førerkort.
Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet.
– Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din.
– Snart 60 år.
– Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot.
– Men du..
– Ja, konstabel?
– Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med gode karakterer … og tørk av frontvinduet før du kjører videre.

ANTIBAC… JA, TAKK

Sist lørdag var jeg på handletur i byen der jeg bor. Jeg misliker å handle, jeg utsetter og utsetter … sluttelig sitter jeg der med en uendelig lang liste over ulike saker og ting, alt fra Ridderost og Kviteseidsmør til skruer i ulike fasonger, med forskjellige gjengestigninger, nytt sagblad til sirkelsaga og kanskje nye bremseskiver til motorsykkelen min hvis de er på lager og er av den rette sorten.


Antibac-flasker i hver eneste butikkinngang, alle er redde for korona, ikke jeg … hvis jeg får Covid-19 og dør av det, er det bare tale om naturlig utvalg og alle vet at den som drukner ei, skal dø av noe annet.
Men ved en innskytelse debuterte jeg og sprutet litt anitbac i hendene ved inngangen til en matbutikk. Det luktet vodka. Du store allstyrende, tenkte jeg … dette er jo rent brennevin, tyktflytende, men allikevel børst. Jeg gned lanker og alt fordampet som fornuft i russetiden.
Neste butikk var en jernvarehandel. Jeg spanet omkring, ingens blikk i min retning. Jeg sprutet ikke i hendene, men i munnen. Sterkt som faen, men jeg fikk det i meg, og jeg kom i tanker om forgangne dagers gutteturer der alle hadde husket brennevin, men ikke blandevann.
Shopping er dønn kjedelig, jeg tenkte at jeg kan jo ruse meg litt, så går alt lettere og fortere, og ettersom butikkene tilbyr gratis drink ved inngangen, ja … ikke mange utesteder gjør det.
Jeg hadde som nevnt lang handleliste, mange butikker å besøke. Sportsforretningen hadde en stor flaske antibac ved inngangen. Jeg så mitt snitt, åpnet munnen og sprutet tre ganger.
Etterhånden begynte jeg å kjenne det, ble i godt humør … så oppløftet at jeg ikke tok bryet med å se omkring meg ved inngangen til en blomsterbutikk.
En dame i senhøstlig årsklasse stirret på meg da jeg åpnet kjeften på vidt gap og sprøytet fire ganger. Hun måpte, slapp haken fem centimeter og prøvde å si noe, uten å få det til.
Jeg gliste på fyllikmanér og raaapte lenge (bøøørphhh). Hvis det hadde regnet den dagen, hadde hun sikkert hatt en paraply med hvilken hun hadde prylt nakken og ryggskinnet mitt. Flaks at det var oppholdsvær.
Jeg var innom flere butikker og til slutt hadde jeg mange handleposer i klypene og ganske drøy promille.
Jeg droppet polet, jeg var full nok. Ingen erindring om hvor jeg hadde parkert bilen min, og jeg hadde ikke no’ særlig lyst til å prøve å finne den, men jeg fant drosjeholdeplassen…

TO SOM TENKER MASSE OM EN SOMALIER SOM I SARPSBORG KNIVSTAKK TRE KVINNER OG DREPTE EN AV DEM

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning for en halvtime siden:
– Det var visst ikke eksmannen min som i Sarpsborg knivstakk tre damer og drepte en dem.
– En 31 år gammel somalier med norsk statsborgerskap.
– Åååå…
– Han har visst vært borti noe vold før…
– Uffda…
– Jeg tenker på en måte at Norge har sviktet, vi er ikke flinke nok til å integrere. Han har sikkert vokst opp et sted uten fritidsklubber og sånn, tenker jeg … og alle vet at lediggang er roten til alt ondt.
– Det tenker jeg, også…
– Jeg tenker at den stakkars gutten kommer fra et land der det er litt uoversiktlig og kanskje litt rotete, i Somalia er det nok ikke skolefritidsordning, slik som her i landet. SFO er jo veldig viktig, tenker jeg. Den har nok forhindret mange drap.
– Det tenker jeg, også…
– Egentlig bør han ikke tiltales for drap. Jeg tolker den handlingen mest som et fortvilet rop om hjelp. Han er langt hjemmefra og finner seg ikke helt til rette.
– Norge er full av fæle rasister. Kanskje noen av dem har plaget ham, så mye at det er blitt for mye?
– Det kan tenkes. Han er kanskje ikke så god i norsk. Når man ikke behersker språket, er det helt naturlig å finne andre uttrykksmåter på en måte, tenker jeg … som samsvarer med kulturbakgrunn og sånn på en måte.
– Det tenker jeg, også.

TO SOM TENKER MASSE OM EN KJENNING AV POLITIET SOM I SARPSBORG KNIVSTAKK TRE KVINNER OG DREPTE EN AV DEM

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fært med den knivstikkingen i Sarpsborg, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Hva slags gærning tror du driver med sånt … knivstikke tre damer og drepe en av dem. Han er visst en kjenning av politiet.
– Østfoldingene er jo litt spesielle. Jeg var jo gift med en sånn en, han var også en kjenning av politiet … flere parkeringsbøter, momsunndragelse og innsatt i fyllarresten romjula 2001.
– Tror du det er eksmannen din?
– Skulle ikke forundre meg, han var ikke så snill mot meg heller.
– Det kan jo være en fellesferieturist fra indre Vest-Telemark, tenker jeg. Folk derfra er helt ville og gærne, og de går med slirekniv hele tiden. Noen ganger utarter det til blodbad.
– Det er sant, og det er jo ikke så langt fra Telemark til Østfold.
– Men angripe tre kvinner og drepe en av dem … kan det være en som ikke har respekt for kvinner, en kvinnehater?
– Det er sannsynlig, men hvem hater kvinner så mye at de vil drepe dem?

– Hvilke menn er det som ikke vil omgås kvinner?
– Eehhh…
– Hvilke menn er det som med jevne mellomrom samler seg på rekke og rad i lokaler der kvinner ikke har adgang?
– Ehh..
– RHK.
– Hæææ??
– Frimurerlosjen. Ordenen Riddere av Det Hvite Kors holder til i Sarpsborg, eksmannen min er medlem der…

HEIL ALLE BOBILENE

For noen dager siden leste jeg at 2,2 millioner tyskere vurderer sommerferie i Norge. Dette fremgår av en undersøkelse gjort for Innovasjon Norge.
Fy faen med fett på … 2,2 millioner. Det er drøyt seks ganger antallet tyskere som oppholdt seg her til lands i perioden 1940-45.
Man får tro at ikke alle disse 2,2 millionene realiserer norgesferie. Men la oss si at grensene åpnes og 10 prosent av dem vil til Norge. Da kommer 220 000 tyskere dundrende inn i landet vårt, med stygge bobiler og munnen full av harde konsonanter.
De har nok ikke med seg nevneverdige mengder maskinpistoler og tungt artilleri, slik som i 1940 … men de medbringer tonnevis av fiskeutstyr. Trolig er konseptet slik: Bo i bobil, bæsje i skogkanten, fiske hele dagen, filetere, pakke inn og laste inn så mye at bakhjulsopphenget såvidt greier returen til Tyskland.
Faren min pleide advare mot tyskere: Du kan ikke stole på tyskere, de er ikke riktig kloke. Glem aldri at de satte i gang to verdenskriger. Jeg vet ikke hva det er med de tyskerne, men noe er det…
Jeg kan ikke gå god for denne analysen, men la oss ta et eksempel på tysk turist i Norge: Horst Tappert.
Han spilte politihelten Stepan Derrick fra München. Tappert var populær og alle tiders hedersmann, han var Norge-fan og hadde hytte på Tranøy i Nordland.
Noen journalister lurte på hva han syslet med under krigen. Svaret: Sanitetssoldat i Wehrmacht. Fem år etter hans død ble løgnen avslørt, Tappert var soldat i Waffen SS Totenkopfverbände … det ble man ikke uten ideologisk engasjement. Ingen ble tvunget inn i SS.


Waffen SS var noen fæle og hensynsløse råtasser. Tappert sluttet seg til denne gjengen i mars 1943, under blodige kamper nord i Ukraina.
Alle vet at Waffen SS ikke bare slåss med blanke våpen. Nøyaktig hvor mange jøder og andre “uønskede eksistenser” de likviderte, vet ingen.
Nåvel, jeg må innrømme at jeg savner disse tyskerne litt når jeg kjører på E-134. Det føles godt å irritere seg over tyske bobiler, kjøringen blir mer lystbetont … og det gir meg anledning til å påminne fører og passasjer om nyere tysk historie, slik denne arkivtegningen illustrerer:

TO SOM TENKER MASSE OM EN HVIT BUSSJÅFØR OG FIRE MELANINRIKE UNGE MENN SOM VILLE VÆRE PASSASJERER

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørte du om han bussjåføren som ble banket og slått så hardt at han døde?
– Ehh .. nei…
– Det var i Frankrike, cirka en uke siden. Sjåføren forlangte av noen passasjerer at de skulle ha munnbind på, slik regelen er i Frankrike nå på en måte … og at de også skulle betale for billettene.
– Hææ???
– Han døde på sykehuset.
– Jeg tenker at det sikkert er noen bortskjemte drittgutter fra Paris’ beste vestkant, som til vanlig kjører omkring i Porscher og Ferrarier og ikke har respekt for noe.
– Ehh … de heter Mohamed C., Mohammed A., Moussa B. og Sélim Z.


– Ja, de er nok ganske melaninrike på en måte og ble sikkert veldig provosert av bussjåføren som var kritthvit … og de hadde nok ikke penger på seg og var desperate fordi de var for sent ute til bønn i moskeen på en måte.
– Ja, og Frankrike som skryter av religionsfrihet. Jeg tenker at det er ikke mye til religionsfrihet når man så å si blir nektet å be på en måte.
– Det tenker jeg, også … hvit mann nekter muslimer å be. Dessuten må man regne med at denne hvite sjåføren minnet dem om alle slavehistoriene i familiene deres … en hvit mann som forlanger og forlanger og forlanger og forlanger og forlanger. Man kan forstå at man tyr til vold, tenker jeg.
– Hvor gammel var bussjåføren?
– 59.
– I sin verste og mest irriterende alder, altså. Jeg tenker de fire kanskje ikke er så gode i fransk og kompenserer ved å uttrykke seg på andre måter på en måte.
– Det tenker jeg, også.
– Eksmannen min var ganske dårlig i norsk, selv om han var erkenorsk og fra bondeslekt i Hallingdal … han sleit spesielt med kommaregler og visste aldri hvor han kunne sette semikolon; jeg fikk bank nesten daglig.

EN HYGGELIG OVERRASKELSE

Jeg har en liten plett i Vest-Telemark, miom ufser og nutar og fjødd. Liker meg godt her. Utenfor verden og stille… så stille at man – hvis man sitter helt rolig i en stol – kan høre ens egne tanker rette seg opp, gripe tak i hverandre, tilpasse seg, føye seg inn, støtte seg til andre … slik at alle til slutt blir étt. Definert retning og kraft. En tankevektor.
Men det er svært sjelden jeg tenker no’ særlig, derfor er det heeelt stille her – bortsett fra en populasjon taksvaler som bor på låven og lever hektisk familieliv.
Men stillhet varer ikke evig. En kveld banket det på døren. Det vil seg slik at jeg har en lokal venninne i denne egnen. La oss kalle henne Åsne. Hun er noe for seg selv, jeg skal ikke gå nærmere inn på hennes bakgrunn og opprinnelse. Ikke ukorrekt å si at hun er det motsatte av stillhet, men jeg motsetter meg aldri hennes tilstedeværelse. Hun smatt innenfor som en katt og sa:
– Sølten?
Hun gjorde et nikk i retning bakover. Hun hadde en ryggsekk med masse go’saker og ventet ikke på svar, hun forsvant og ble borte på kjøkkenet. Jeg hørte henne nynne og synge… Vem kan segla förutan vind, vem kan ro utan åror…
Hun er et mirakel, tenkte jeg og la meg på sofaen. Jeg grep et eksemplar av Morgenbladet, som ofte ikke er verd mer enn vekten av tremassen, men den er lystett. Jeg sovnet under avisen. Det siste jeg hørte var Åsnes klare røst, en lokal bånsull, kanskje skrevet av Aasmund Olavsson Vinje.
– Høt æ de’ med deg … no må du vakne, maten æ færige og bordet dekka..
Stekt hjortekjøtt, fet og god saus, båtpoteter og grønnsaker fra Åsnes hage. Mjødurtsaft for tørsten og rødvin for humøret.
– Skal vi gifte oss?
Åsne lo, som bare hun kan. Mye tyder på at hun forlot sin mors livmor med et smil og en latter, og siden hun har ledd det mest av tiden. Hun fortalte siste lokalnytt som var så hyggelig og idyllisk at det egentlig bare var gammelt nytt. Etterpå serverte hun nyplukkede jordbær med fløte og sukker, og jeg kunne ikke annet enn beundre hvordan hun kombinerte jordbærspising, snakking og gode bordmanerer.
– Eg må på do … eg gjænge på den oti.
Etter et kvarter var hun tilbake og sa:
– Sjå hera, æ den ikkje fene?


– Fortryllende.
– Den heve lagt seg øppå din, trur eg.
– Ser sånn ut.
– Eg hev’ tenkt på noko.
– Ja…?
– Te’ vanleg dassar eg omlag to gonger dagleg. Eg hev’ alli veid lortane mene, men om eg anslær kvar av dei ti’ 250 gram, bli’ det ein halvkilo dagleg. 3,5 kilo i vika. 188 kilo årleg. Høri mange år må då ti’ for å laga eit tønn?
Ettersom hun er matematikklærer på videregående, laget hun øyeblikkelig en linjær ligning i hodet og fikk 5,3. Hun regnet videre ut hun ville produsere seks tonn bæsj i sin restlevetid, gitt at hun ble like gammel som moren sin, som døde i fjor, 84 år gammel.
– Eg gidd ikkje reise heimatt i kveld. Hev du ei seng?

MØRKT, MØRKERE, HERBJØRNSRUD

Her forleden var det møte i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, eller som noen av oss sier: FoAshYHoigaVflBodOModÆDAØ.
Jeg er foreningens formann og prøver å være så eneveldig og totalitær som mulig uten at noen merker det no’ særlig, og jeg har forsøkt å endre foreningens statutter, slik at jeg kan bli sittende som formann livet ut.
Bortkastet strev, dette er en forherdet og glefsende ulveflokk som ikke går av veien for å ytre seg, endatil kritisere … ja, en av medlemmene reiste seg og varslet mistillitsforslag, resten av gjengen sluttet seg til og klappet og buet i retning meg.
Jeg banket med klubba, fikk roet ned forsamlingen fra talerstolen og ba om begrunnelse. Den inneholdt to punkter:
– For lite brennevin i barskapet, det er ditt ansvar, sa en herre med høy og hes røst.
– Du har ikke ytret deg nedsettende om han raddisen Dag Herbjørnsrud på lenge, ropte en annen.
Hele forsamlingen ga seg til å hoie og rope og klappe for de to.
Ikke verre. Jeg slappet av … dette fikser jeg lett, tenkte jeg. Griseflaks at jeg hadde lest Herbjørnsruds siste orderi i publikasjonen Utrop, der han lanserer et trepunktsopplegg for å bli kvitt rasisme her i landet. Men jeg begynte med det viktigste:
– Mine herrer, jeg beklager at innholdet i barskapet ikke er ajourført … det er selvsagt uhørt. Det vil bli gjort, og som kompensasjon vil jeg ved neste generalforsamling foreslå oppjustering med én helflaske Løitens gul med tre stjerner, som vi alle er så gla’ i. Vår økonomi tillater det.
Rungende applaus og mange gyldne glass høyt hevet i røykfylt inneluft.
Jeg fortsatte:
– Vel, denne Herbjørnsrud har mange underlige ideer, men så er han jo også idéhistoriker … jeg forstår godt at dere savner nedsettende omtale av den karen, men jeg har fulgt med ham og det han skriver, det gjør han forøvrig gørrkjedelig og det blir ikke bedre av at han alltid skriver altfor langt … men til poenget, sa jeg og la inn en liten pause hvori en slurk whisky fra nordvestkysten av Skottland før jeg avga en liten, hvit løgn:
– Jeg har lenge tenkt på å arrangere et seminar, som på planleggingsstadiet heter Det store og tilstundende Dag Herbjørnsrud-seminaret på Pers hotell på Gol. Jeg har alt vært i kontakt med Pers. Vi får en grei grupperabatt.
Øredøvende applaus.
Oppildnet av denne medgang ble jeg revet med og løy videre:
– Jeg har snakket med en venn som er psykolog med tilleggsutdannelse i sosiologi. Han stiller sine kunnskaper til disposisjon. Vi skal nemlig forsøke å komme til bunns i kasuset Dag Herbjørnsrud. Spørsmålene er mange, eller…?
– Jooooo….., i ljomende herrekor.
– Hvordan blir man som Herbjørnsrud? Hvorfor er han faktafornekter, hvorfor er han så uetterrettelig? Hvorfor er han så gla’ i islam, er det fordi han er durkdreven kommunist og føler slektskap med andre med totalitære ideer? Som dere skjønner, tar vi sikte på grundig kausalanalyse.
Applaus – applaus.
– Mine herrer, noen av dere er kanskje kjent med Herbjørnsruds siste tekst i publikasjonen Utrop, der han sammenligner rasisme med pandemisk sykdom og lister opp tre nulltoleransetiltak for fjerning av rasisme. Vel, ingen her går inn for rasisme, men det tredje tiltaket hans heter Nulltoleranse for rasisme i private forsamlinger. Jeg tror det mer enn antyder at Herbjørnsrud er ganske langt ute av kurs. Som alle vet, går det ikke an å regulere private, uutsagte tanker, men det går an å overvåke hva som foregår i private sammenhenger … på hvilken måte? Forslag?
Mange hender i været:
– Angivere blant venner og familiemedlemmer.
– Telefonavlytting, sa en annen.
– Postkontroll.
– Romavlytting, ropte en fjerde.


– Takk, mine herrer, det holder. Altså, Herbjørnsrud skriver det ikke, men alle som er kjent med deduktiv metode, utleder raskt at han ønsker seg et angiversamfunn, slik som gamle Øst-Tyskland. Men her i Norge er det lov å være rasist, slik det er lov å være veganer, dyrevernforkjemper, healer, fotsoneterapeut, homøopat, astrolog, sjaman, kommunist, nazist, holocaustfornekter og rettroende muslim … altså?
– Han vil ha revolusjon, gjøre Norge til en diktaturstat som forbyr frie ytringer, sa en av herrene på bakerste benkerad.
– Spot on. Herbjørnsrud er en intolerant og retthaversk ekstremist som trolig nærer revolusjonsromantiske voldsfantasier. Vi står ved kanten av bekmørke avgrunner i menneskesinnet. Såvidt jeg vet, har han ikke avkreftet at han er stalinist og tilhenger av å fylle massegraver med henrettede meningsavvikere … og taushet er samtykke, for bruke hans egen retorikk.
Rungende applaus, hatter i været og klinking av glass.
Det er vondt å heve et møte der man høster nesegrus beundring, men jeg gjorde det og alle hadde glemt mistilliten og snakket i stedet ivrig om Det store og tilstundende Dag Herbjørnsrud-seminaret på Pers hotell.
Jeg løsnet slipsknuten og pustet lettet ut, ledervervet var reddet, men jeg hadde skaffet meg litt arbeid. Jeg må ringe Pers og snakke meg til en god deal, og jeg må i en fykende fei bli venn med en psykologspesialist med sosiologi hovedfag attpå…