Jeg var på vei sørover fra byen der jeg bor. Svært varmt. Etter en snau times kjøring stoppet jeg ved en kolonialforhandler. Derfra fraktet jeg noen poser kaldt øl i bokser. Jeg vred om tenningen og kjørte videre, mot Nøtterøy.
Varmt, som nevnt … og jeg var ikke uberørt av alt det kalde ølet omkring meg. Sant å si var jeg tørst. Bare et par kilometer igjen. Jeg åpnet en boks og tømte halvparten i én slurk. Forfriskende. Jeg la inn høyeste gir og drakk resten.
Veierland lå helt stille på akkurat samme plass som året før, jeg bremset og svingte til venstre, inn i en gårdsplass tilhørende … la oss kalle dem Anne og Terje.
Jeg er nokså måteholden hva alkohol angår og klokka var ikke så mange, men jeg hadde rent glemt at her i egnen er det litt drikkepress sommerstid. Straks Terje fikk blikk på meg, hentet han en pose øl, og vi satte oss til og under en svær eik og beundret dens kolossale bladverk, som solstrålene malte i alle tenkelige nyanser av grønt. Vi pratet om løst og enda mindre fast – og drakk.
Anne, som på det nærmeste er avholdskvinne, syslet med sitt … leste i en bok, vannet blomster eller tørket støv … noe sånt. Solen gikk sin gang og plutselig var den et annet sted enn vi hadde vent oss til.
– Jeg tror sola er raskere nå enn før i ti’a, sa Terje og jeg sa meg ikke uenig.
Kan ikke erindre at jeg tenkte no’ særlig på promillegrensen til sjøs, som jeg ikke kjenner nøyaktig, jeg kan heller ikke huske at Terje snakket så mye om den, men ølposen var tom og Terje er ikke den som hensleper sine dager i lutter lediggang:
– Båttur?
Dette var en av de varmeste dagene i fjor sommer, og vi satt av noen minutter til å drøfte hvorledes unngå dehydrering. Etter ganske kort tids saksbehandling ble vi enige og hentet fra kjøleskapets innerste indre rundelig anslått et snes ølbokser, som straks utviklet dryppende kondens.
Eiendommen til Anne og Terje ligger noe høydemeter over brygga, og det er helt naturlig å sette seg på sykler og hengi seg til skråplanet. Det gjorde vi.
Jeg er ingen sjøens mann, men det er Terje. Jeg ble stående på brygga og myse under en rød caps mens han gjorde “bærekraftige, forberedende båttursysler”. Han hentet opp fra et av båtens hulrom en trekvart full flaske akevitt og to plastbegre.
Terje røyker ikke og tente en sigarett, vred om tenningen og bakket. Moderat gass, lavt turtall. Flatt vann. Båten gikk nesten av seg selv. Vi åpnet hver vår pils.
Resten av denne historien er vanskelig å fortelle, detaljene er borte, men det foreligger minnefragmenter, som montert sammen danner en slags helhet, kanskje en postekspresjonistisk collage med senkubistisk tilsnitt betraktet via et buklet speil i regnvær.
Jeg husker at Terje skjenket akevitt før han ga gass, jeg måtte holde meg fast for ikke å forsvinne over ripa. Jeg husker at båten noen tid etter sto stille, at vi kastet oss i lunkent saltvann og svømte omkring, at mennesker av alle slag var samlet i svære flokker på alle båer og skjær. Jeg husker heten og den brennende ettermiddagssolen … og fargene, som var mette av seg selv og sterkere enn noen gang.
Unge jenter hoppet fra båter og svaberg, bruset opp saltvannet omkring seg – plask … lyden av motorer som startet og stoppet … dregger som ble sluppet – plopp … latter og glade stemmer og den gode åpningslyden fra ølboksene våre som ikke lenge etter var tomme.
Jeg er ikke så glad i ordet idyll, fordi det som oftest inneholder en løgn, eller flere. Idyll er et ord brukt om en tilstand man klamrer seg til, men denne dagen … vel, den var så bra som noen dag kan bli, og idyll rimer på fyll.
Jeg husker ikke så mye av båtturen tilbake, men Terje er stø i maritime omgivelser og la båten i marsjhastighet pålydende 35 knop. Han reduserte gasspådraget da Håøya gjorde seg stor på babord side. Anløp ved brygge uten stygge lyder og skrammer. Il Maestro del Mare.
Sluttfasen i denne fortellingen er vanskelig å redegjøre fyllestgjørende for, men den handler om sykler og stive blikk bak mørke briller. Vi trillet ikke syklene, vi syklet … eller forsøkte … igjen og påny.
I moden ettertid har jeg tenkt at eventuelle vitner kan ha assosiert oss med Buster Keaton og Charlie Chaplin i et tenkt samarbeid om produksjon av en ellevill slapstick om to fulle menn som rider igjen.
Jeg husker såvidt og bare glimtvis at jeg ramlet av sykkelen flere ganger hvorav én gang rett ved et busshjul som rullet … men jeg glemmer aldri Anne, da vi ravet inn i hennes grønne hage omtrent ved Dagsrevyen-tid:
– Gudbedre!!!
Jeg dør av latter