Tenkning om etikk og moral er viktig, tid om annen anstiller virkeligheten seg på sjofelt vis og setter en i kinkige klemmer. Selv er jeg blitt såpass tørr bak ørene at jeg fra dag til annen ikke tenker så mye på disse begrepene, sånn sett er jeg vel noe i nærheten av en dydsetiker, men av og til blir man satt på prøve og må stille seg spørsmålet: Hva er rett, hva er galt? Hva gjør jeg?
Sist gang jeg tumlet med slike spørsmål, var det tale om bacon. Ja, du leser riktig: Bacon.
Bacon er uproblematisk når man er alene om det. Problemet med bacon oppstår når flere er samlet om et frokostbord og de fleste av dem liker bacon.
La meg skru tiden ikke mange dager tilbake. Fellesfrokost. Et halvt dusin deltagere. Ingen veganere. Mye digg på bordet, deriblant et serveringsfat raust fylt med baconstrimler.
Problemet med bacon er at det aldri blir nok. Baconet bli alltid spist opp. Det blir borte … ja, det gjør det. Det evige bacondilemmaet kjapt risset opp:
Hvor mye skal man, eller kan man forsyne seg? Man vil jo ikke virke grådig, udannet og kanskje tarvelig tølperaktig. Samtidig vil man jo ha mest mulig av baconhaugen, jaffal den rettmessige andelen – bestemt ved enkel brøkregning.
Litt av en nøtt, dette. Balansegang på knivsegg. En lei pine. Ingen sier det like ut, men alle tenker omtrent det samme: Ååågudbedre, bacon er snadder. Jeg håper alle de andre blir akutt syke, mister matlysten og må på do og kaste opp, slik at jeg kan spise all baconet i ro og mak.
Jeg gjorde en kjapp analyse. Alle rundt bordet er gamle venner. Jeg resonnerte som så at ingen av dem er pliktetikere, som i denne stund tenker at man ikke må glemme uskrevne, men likevel normative regler for felles nytelse av bacon, som trolig ble utviklet i tiden da Einar Gerhardsen var statsminister.
God stemning rundt bordet. Baconet lå raust opphopet i en lekker haug og duftet overmåte godt. Jeg forsøkte å ikke la meg merke ved sanseinntrykkene, slik som de andre. Jeg prøvde å telle antall strimler, med tanke på ovennevnte brøkregning, men en haug er en haug … jeg var ikke kar om finne tallet over brøkstreken.
Å spise bacon med flere er som å spille sjakk. Det gjelder å tenke fremover, se hva de andre gjør, hvor fort de spiser, holde telling på strimlene … jeg håpet på åpningstrekket, ville forsyne meg moderat og sette en standard, for senere å gjøre overraskende innhugg i sluttspillet…
Jeg håpet noen måtte på do og tisse, eller no’ sånt, slik at de ble satt ut av spillet, eller at en av damene mistet en smørklatt på blusen sin og måtte avsted for å flekkfjerne.
Jeg tror alle skulte litt på hverandre, uten å skule … følte hverandre på tennene, henga seg til overveielser om strategi og taktikk og ventet på at vertinnen skulle si værsågo’.
Hun plasserte på bordet en kaffekanne og et bugnende fat eggerøre og stekt steinsopp.
– Værsågo’.
To sekunder etter ringte telefonen min. Motvillig trakk jeg den opp av skjortelomma. Min eldste datter. Faen med fett på, tenkte jeg.
Det er slik fatt med meg at jeg ikke har flere prinsipper enn man telle på fingrene til en pensjonert sagbruksarbeider. Et av dem er at jeg alltid løfter telefonen og svarer når døtrene mine ringer.
– Hvem er det, spurte en av mine venner. La oss holde ham anonym og kalle ham MinVenn.
Jeg svarte motvillig, men ærlig.
– Men da må du svare, Torjus.
Jeg kunne se at han frydet seg litt og ikke lot som annet. Kødd, tenkte jeg og løftet meg på to. Jeg gikk ut på verandaen og trykket på det grønne feltet.
– Hei, pappa…
Det må nevnes at min eldste datter er glad i en prat. Det har hun alltid vært. Da hun var liten jente, prøvde moren hennes og jeg å bestikke henne med 20-kroninger, for å få henne til å være stille en stakket stund, i det minste noen minutter, men hun rangerte alltid løst snikksnakk høyere enn hard valuta.
Jeg liker å snakke med døtrene mine. De er morsomme og sier mye rart og mye klokt, men jeg kunne ikke la være å tenke på baconet som nå minket i volum og vekt. Datter tok seg av det meste av pratingen. Hun hadde mye på sitt gode hjerte, og jeg ville ikke avbryte henne.
– Og du da?
Jeg gjorde raskt rede for meg innsatt i dagen i dag og hvor jeg var.
– Så hyggelig, men du pappa .. hva tror du om…
Samtalen varte en stund, for å si det sånn, men alt tar jo en slutt – til slutt. Jeg gikk inn igjen og næret et lite håp, om vennlig empati og omsorgsevne.
Det duftet kaffe, alle hadde sluttet å spise, bortsett fra en av damene som spikket litt på en Jarlsbergost. Ganske mye eggerøre igjen, to soppbiter og én stuetemperert baconstrimmel. Alle virket litt beklemte og snakket litt anstrengt, bortsett fra MinVenn, psykopaten:
– Vi sparte litt til deg, Torjus.
STATSRÅD I LABER BRIS
Jan Christian Vestre har overtatt Helse- og omsorgsdepartementet. Ingvild Kjerkol kunne ikke bli, hun kunne ikke det … nei, det skjønner alle. Kan ikke ha en juksemaker og løgner i regjeringen, det går ikke. Hun er i noen grad å ligne med hardkokte vaneforbrytere, kjenninger av politiet som under de hardeste forhør kjører det velkjente blånekteprinsippet, som i korthet går ut på å nekte alt – det va’kke meg – og endatil be andre ta seg sammen, slik Kjerkol gjorde da hun ba pressen skamme seg for å ha gjort jobben sin … men hva med Vestre, har han mastergraden sin i orden?
Trolig, VG har nok fingransket alle statsrådenes CVer og ikke funnet noe mer fusk og fanteri. Vestre er hardtarbeidende og entusiastisk, alltid blid … han har Støres tillit, er dessuten nestleder i Arbeiderpartiet og det ryktes at han er påtenkt skinnende fremtid i partiet, som leder og statsministerkandidat.
Vestre er en sånn type som de aller fleste mødre og fedre helt uten videre ville overlate en ung og uerfaren datter til… selv om det er tale om hyttetur fra fredag til søndag. En solid kar med orden i sysakene, hel ved, en å stole fullt og fast på, som ikke driver med tant og fjas og tull og tøys .. og som aldri har vært inne på tanken om entre sovevoldtekstbransjen og forøvrig tar nei for et rungende nei og ja for fremtidig mulighet for opsjon.
Men: Noe skurrer. Det er noe med Vestre. Jeg kom for noen dager siden til å lese en sak i VG. Vestre var i San Francisco, sammen med kronprins Haakon og digitaliseringsminister Karianne Tung. VG spurte om Vestre så seg aktuell som Kjerkols etterfølger og eksponerte et bilde av ham – utendørs i lett bris, kanskje laber, som redigerte sveisen hans nokså radikalt og etterlot uklart inntrykk av hvor hårfestet er plassert.
Jeg kunne ikke unngå guugle frem noen andre bilder av Vestre. Det er noe underlig ved hårverket hans, det virker litt unaturlig og nøye dandert, som en matrett på en restaurant i midtre sjikt.
Vel vel, jeg påstår ingenlunde at Jan Christian Vestre er bestykket med tupé … nei nei, absolutt ikke … jeg bare antyder muligheten for det. I så fall er det jo juks. Ikke så alvorlig som å plagiere og tuske til seg en mastergrad, men likevel juks … og det hefter jo noe fordekt og uvederheftig ved menn med tupé, hvilket avleder spørsmålet:
Kan man stole på en statsråd som forsøker å tilsløre seg selv med en teaterrekvisitt – endatil plassert midt oppe på hodet?
JEG VIL BLI MUHAMMEDANER – DEL 3
Å be til Allah ække bare bare. Det trengs øvelse. En av mine muhammedanervenner på biblioteket hadde sagt at jeg måtte skaffe meg et bønneteppe, helst med innvevd kompass, slik at jeg kan sikte meg inn på Mekka der nede i Midt-Østen.
Jeg har ikke verdenskart, men jeg har en gammel globus. Jeg tok frem et målebånd og fant at avstanden mellom der jeg bor og Mekka er ganske nøyaktig 13 centimeter. Det er ikke langt, men jeg kan love deg at det er langt i virkeligheten. Derfor er det overmåte viktig å legge bønneteppet i riktig posisjon; bare noen få millimeters avvik kan gi mange hundre mils bom på Mekka. Jeg vil jo ikke at bønnene min skal komme helt ut av kurs og kanskje lande i midt i Vatikanet, eller treffe annen etasje i et bordell i Marseille. Det skulle tatt seg ut.
Jeg har en gammel fillerye arvet fra mormor. Fint bønneteppe, tenkte jeg. Jeg har et kompass fra den gangen jeg orienterte meg litt oppi skauen ikke langt fra der jeg vokste opp. Jeg fant fram kompasset. Det lå i en eske på loftet. Silva-kompass. Jeg snurret det rundt, og den røde pilen pekte i samme retning hele tiden.
Jeg lærte litt om trigonometri på skolen, og det har jeg ikke glemt. Jeg brukte formler jeg husket og prøvde å kompensere for dette med at jorda er rund. Det var vanskelig, men etter snaut seks timers kalkulasjon og finregning med kateter og hypotenuser, tangens og litt cosinus og sånn, bestemte jeg bønneteppets posisjon, ihvertfall sånn cirka. Jeg lurte litt på om sterke vinder kan påvirke bønnenes retning, men slo det fra meg. Sidevindjustering av bønnebaner er for komplisert for meg, det var ikke pensum da jeg gikk på gymnaset.
Jeg la fillerya på plass og bøyde meg ned, med rumpa i været og nesa mot Mekka, men jeg var urutinert og ramlet på over siden og traff en plante som tok veltet. Potta knuste. Det bråkte litt og katten min – som slappet av i sofaen – løftet litt på hodet, strakk kroppen, krøllet seg sammen igjen og sovnet.
Etter flere forsøk greide jeg å anrette meg i normert bønnestilling. Jeg hadde et ark påtrykket en bønnetekst. Det hadde jeg fått av mine muhammedanervenner på biblioteket. Jeg ga meg til å be – ganske høyt. Da våknet katta og begynte å remje og mjaue og ville ut. Jeg syntes det var rart, for hun hadde nettopp vært ute. Jeg tenkte at hun kanskje var sulten og ville ut på musejakt. Jeg slapp henne ut.
Jeg ville begynne på nytt, men fillerya var kommet ut av posisjon. Heldigvis hadde jeg med svart tusj markert på parketten korrekt teppeposisjon. Jeg begynte å be igjen. Jeg brukte arket jeg hadde fått og uttalte ordene så godt jeg kunne. Forsto ingenting av det, men så lenge Allah forstår, er det greit, tenkte jeg… men det var ganske søvndyssende å høre på, jeg sovnet rett og slett, falt over på siden.
Jeg våknet ikke før det var gått en time, eller to. Jeg tenkte at det var jammen dumt å sove når man egentlig skal be og tenkte videre at jeg bør ta meg sammen. Det gjorde jeg og ba til sammen fem ganger den dagen og syntes det gikk ganske bra, men jeg ble svært søvnig … må innrømme det.
Jeg gledet meg til å treffe muhammedanervennene mine på biblioteket. De hadde forresten begynt å kalle meg Ali Abdul, for de syntes ikke døpenavnet mitt passet så godt. Jeg sa det var greit og kunne nesten ikke vente med å vise dem den nye tegningen jeg hadde laget av Muhammed med blomsterbukett og et stort smil. Må si jeg ble overrasket av reaksjonen. De ble enda sintere enn sist gang. En av dem grep tegningen, krøllet den sammen og kastet den på gulvet … hoppet på den så lenge at han mistet pusten og besvimte. Han ramlet overende og veltet en bokreol med sikkert over 1000 bøker.
Det ble et forferdelig lurveleven. En kvinnelig bibliotekar ilte til, bøyde seg ned ved den bevisstløse muhammedaneren og prøvde å riste liv i ham. Da grep en av de andre muhammedanerne inn og skrek, trampet i gulvet og ropte at hun måtte slippe taket i ham. Den stakkars bibliotekaren forsto ingenting, ikke jeg heller.
Omsider våknet den bevisstløse muhammedaneren og ting roet seg. Bibliotekaren forsvant som en boks pils på rockefestival, og alle muhammedanerne stirret på meg og en av dem sa at kvinnen kunne være uren og ha mensen, og slik kan det gå når noen tegner en tegning av profeten, fred være med ham. Tegningen var helt ødelagt. Veilederen min sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Det går ikke an å tegne Muhammed, sa han. Jeg sa at jeg syntes tegningen var fin og at blomstene var friske og fine og da ble han skikkelig sinna og sa:
– ALI ABDUL … DET ÆKKE LOV Å TEGNE PROFETEN!!!!!!!!!!!!!!!!!
Videre sa han at jeg hadde krenket den hellige profeten og alle muhammedanere og hvis jeg ikke sluttet med det, kunne det godt hende at noen ville sette fyr på en norsk ambassade et eller annet sted, og noen kunne bli drept, sa han og jeg fikk en følelse av han mente meg. Jeg ble veldig lei meg og ganske redd. Jeg ba om tilgivelse, og da sa veilederen min “allahu akbar” og at det var greit.
De andre snakket seg imellom, på arabisk… eller noe sånt. Mange harde konsonanter. De virket litt sinte, men gamle menn er jo ofte det. En av dem – ikledd stor, hvit kjortel med en gammel dressjakke over – spurte om jeg hadde hørt om moske. Jeg skjønte at han mente moské og sa at det hadde jeg. Han sa at de ville bygge “moske”, men at de trengte penger, for det er ikke gratis å bygge mosker, sa han.
Jeg resonnerte som så at de hadde innsamlingsaksjon i tankene. Jeg tok frem lommeboken og rakte frem en hundrelapp. Da begynte alle å le, og de snakket utenlandsk igjen med masse harde lyder. Så sa en av dem at jeg burde gi 10 000 kroner – hvis jeg ville være en god muslim. Jeg ble nokså paff og sa at det er masse penger. Da sa de at 10 000 kroner bare er tusen tikroninger og ikke så mye, egentlig. Det måtte jeg si meg enig i og spurte når moskeen ville være ferdig, slik at jeg kunne gå dit og be.
Da snakket de sammen masse, men ingen av dem ga noe ordentlig svar. Jeg sa at jeg skulle tenke på det. Han som snakket om 10 000 kroner, nappet til seg hundrelappen min og sa at det kunne være et forskudd. Jeg sa at det var greit, men jeg kjente inni meg at det var ikke så greit.
Jeg hadde lyst til å vite mer om noe jeg hadde lest om … dette med at muhammedanere liker å skyve homofile mennesker ut fra høye bygninger og gjerne vil skjære i småjenters kjønnsorganer og fjerne deler derfra og noen ganger sy igjen alt der nede slik at de stakkars jentene ikke får tisse ordentlig og at det blir sårt og vondt. Da ble de helt stille en stund, så stille at man sikkert kunne høre en sommerfugl bæsje på et bønneteppe, og ansiktene deres ble veldig alvorlige.
En av dem spurte hvor jeg hadde lest dette. Jeg sa at jeg husket ikke. En annen sa at jeg måtte slutte med å lese sånt, for det var bare løgn. En annen sa at ytringsfriheten i Norge er no’ satan – med fast bopel i USA – har funnet på og at det er det verste Muhammed og Allah vet om.
Jeg spurte om det virkelig er sant det jeg hadde lest, Da sa de at det var bare løgn skrevet av rasister og nazister og sånne fæle islamofobe antimuhammedanere som vil krenke Muhammed, Allah og alle muhammedanere… og at de alle skulle vært drept. .
Jeg syntes det var rart, for jeg hadde lest om dette mange ganger, og det hadde vært på TV og radio. Jeg dristet med tiil å nevne dette, men da sa de alle i kor – veldig høyt – at det var propaganda funnet på av de som vil fornærme og krenke alle muhammedanere i hele verden og vel så det, men at det snart vil bli opprettet kalifater, og da blir alt bra og alle i hele verden vil være enige om at Muhammed og Allah er aller best i hele verden.
Da jeg gikk, sa de ma’a salama i kor. Jeg sa morna. På vei hjem gikk jeg og funderte på om muhammedanisme virkelig er noe for meg. Jeg syntes det var mye med muhammedanismen jeg ikke forsto. Jeg syntes ikke det var så hyggelig det der med at man ikke kan si hva man tenker og mener. Jeg tenkte også på små piker som sikkert ikke har det så bra etter at noen har skåret i dem, og dessuten syntes jeg det var mye træl og mas med alle bønnene.
Jeg gikk forbi kirken jeg ble døpt i. Den sto akkurat der den sto for mange år siden, og den var diskré opplyst av noen få lamper. Jeg syntes kirken var vakker i den mørke, stille kvelden.
Jeg tenkte at jeg kanskje bør besøke den en søndag. Jeg tror nok at jeg bestemte der og da, for ikke å bli muhammedaner. Det var ikke noe for meg, men jeg ville gjerne rette opp i dette med den tegningen som muhammedanerne på biblioteket ble så sinte på. Jeg ville forandre den, slik at det ikke lenger var Muhammed, men en helt vanlig muhammedaner. Jeg tenkte at jeg kunne signere med mitt muhammedanske navn som jeg ikke ville bruke mer. Da vil alle bli fornøyd, tenkte jeg. For det er jo dumt å være uvenner.
Slik tenkte jeg og gledet meg til å gå i kirken, kanskje allerede førstkommende søndag. Kanskje jeg treffer gamle kjente, tenkte jeg. Kanskje er det den samme presten som før. Han var en hyggelig mann, snakket med lav stemme og var aldri sinna.
Jeg gikk hjem og la fillerya tilbake på loftet. Kompasset la jeg i en roteskuff. Jeg fant frem tegnesakene mine, katten lå på sofaen og koste seg med stillheten. Jeg klødde den litt bak øret og sa noen vennlige ord… purrr-purrr-purr…
JEG VIL BLI MUHAMMEDANER – DEL 2
Jeg har nettopp vært på biblioteket og snakket med min venn og veileder, han som er ekte muhammedaner. Han var der sammen med tre-fire kompiser. Jeg var veldig stolt av tegningen jeg hadde tegnet av Muhammed og ville gjerne vise den frem. Jeg la den på bordet mellom oss. De ble helt tause, dernest rabiate og sinna.
Min venn og veileder åpnet munnen på vidt gap, men det kom ingen lyd, men så kom mange lyder på én gang, fra alle sammen og det var litt av en sammensurium av stemmer, det skal jeg hilse å si – sinte og høye stemmer, gebrokkent norsk og utenlandsk om hverandre. Det så nesten ut til at de ville drepe meg, og jeg ble nokså forferdet og redd. Jeg spurte hva som var i veien, og en av dem sa at jeg ikke kan tegne profeten, ” fred være med ham”, og jeg sa at det går jo an, for jeg hadde jo vitterlig gjort det. Så sa en annen at jeg måtte være gal. Da sa jeg at jeg trodde ikke det, jeg har bare tegnet litt, sa jeg… etter å ha lest litt om Muhammed. Det må du ikke gjøre, sa en tredje og jeg spurte hvorfor. Han svarte noe jeg forsøkte å forstå, men ikke forsto. Jeg skjønte imidlertid at det ikke er bra å tegne Muhammed og at jeg måtte slutte med det.
Jeg ble svært bedrøvet, men tenkte at de vet nok best – de som er ekte muhammedanere. Det er ikke lov med karikaturer, sa fjerdemann. Da sa jeg at det er jo ingen karikaturtegning, men at meningen var å tegne Muhammed som en litt tøff og staut kar, slik som jeg tror han var. Da sa de i kor at sånt måtte jeg bare slutte med umiddelbart. Javel, sa jeg… men jeg skjønte fremdeles ikke hvorfor det var så ille å tegne Muhammed. Så sa en av dem at Muhammed var blid og grei og hyggelig. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre noen endringer på tegningen, gjøre Muhammed blidere, kanskje med en bukett blomster i hånden. Jeg tenkte at en slik tegning vil disse karene sikkert bli glade for.
Jeg uttaler forresten Muhammed galt. En av mine nye venner sa at jeg måtte si det annerledes. Han sa det som er riktig uttale flere ganger, og det er noe i nærheten av Mehhhæmmmmed. Jeg prøvde selv og syntes ikke jeg fikk det til så godt til. Da sa veilederen min at jeg måtte øve på å si det ordentlig, og det skal jeg gjøre.
Jeg har lest mye og mer enn masse om muhammedanismen, og sant å si stusser jeg litt over dette med at muhammedanere er så redde for å miste ære at de av og til ser seg nødt til å drepe døtrene sine. Jeg har døtre selv og håper inderlig ikke det blir aktuelt, men det har altså med respekt å gjøre, for muhammedanere kan ikke leve uten respekt og ære. Nesten som luft. Man dør jo hvis man ikke får puste inn luft. Uten luft dør man ganske fort. Det tar bare noen minutter. Det har jeg lest et sted, kanskje i et leksikon. Muhammedanere trenger masse respekt og ære – og litt luft selvsagt, det trenger ikke være sånn frisk luft som det er på påskefjellet… nei, det er greit med inneluft – med løklukt. Det går greit.
En av muhammedanervennene mine spurte om jeg vil at døtrene mine skal være horer. Da sa jeg nei, selvsagt. Jeg vil jo ikke det. Da sa han at det var bra. Videre sa han at alle damer og jenter må kle på seg masse slik at de ikke blir horer og æren og respekten blir borte i løse luften. Han så plutselig litt sinna ut og veivet med armene i luften for å understreke poenget… og da skjønte jeg litt av det, men ikke alt. Men jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal få kledd på døtrene mine. Jeg synes ærlig talt de kler seg pent, men jeg er jo ikke utlært muhammedaner ennå.
Jeg ville vite mer om det med vold og sånn. Jeg har jo ikke lyst til å komme i den ubehagelige situasjonen at jeg må drepe døtrene mine. Da sa min venn at det blir sikkert ikke nødvendig, men at det var viktig å “passe på litt”, som han sa. Han snakket litt om sin egen kone og datteren sin, som nesten aldri er utenfor leiligheten og som alltid bruker hidsjab, eller hva det heter… sånn til å ha rundt hodet og sånn, men at de er veldig fornøyd med livet og lager masse mat, baker søte kaker og rydder og steller hjemme.
Jeg syntes det hørtes fint ut, og han sa at det er veldig fint. Videre fortalte han om en fetter i hjemlandet som sikkert kan tenke seg å gifte seg med en av mine døtre. Jeg tenkte at det kanskje er en god idé, men at jeg måtte snakke med døtrene mine først. Da lo han høyt og så ble han litt streng og sa at døtre skal adlyde fedrene sine og ferdig med det. Jeg tenkte litt på det og fikk respekt for ham – tenkte at dette er litt av en kar, som har kontroll, det er bra…
Plutselig ankom flere andre gamle muhammedanere … et halvt dusin, sånn cirka. Kompiser av veilederen min. De ville gjerne snakke med meg og ville at jeg skulle bli muhammedaner, for jeg vil vel ikke være “sånn kafir”??? Jeg hører litt dårlig og trodde han sa “kefir”. Jeg ble forvirret og tenkte på mormor som alltid drakk et glass kefir til frokost og ble nesten 96 år.
Jeg nevnte dette. De så på hverandre og en av dem sa “kafir” så høyt og tydelig at en eldre dame litt bortenfor skvatt og mistet Morgenbladet og et stykke fyrstekake på gulvet. Han sa det med et ikke så veldig hyggelig glimt i øynene. Han sa at kafir er det verste Muhammed vet om, de er som skitne hunder, sa han. Han spurte om jeg vil være en slik skitten hund, og jeg tenkte at det vil jeg helst ikke være. Jeg liker katter bedre, men det sa jeg ikke noe om… men nå må jeg nesten avslutte her. Jeg må øve meg på å be. Skikkelige muhammedanere må nemlig be masse, flere ganger daglig….. ja, også har jeg redigert tegningen som muhammedanervennene mine ikke likte så godt:
MIN JIHAD
Ramadan er over. PST og alle nervøse, vantro sjeler i tettbygde strøk kan puste lettet ut, og muslimer her til lands kan banke i seg tonnevis av kebaber, flere paller søtsaker og mange hundre tusen liter oversøtet te og Cola Classic … og således få litt orden på blodsukkeret og: Humøret.
Ja, humør er viktig. Vi vil jo nødig ha rekende omkring grinete muslimer, især ikke av den sorten som er så inni granskauen rettroende at de med jevne mellomrom får ubendig lyst til å bli dø til ære for Allah. Martyrium er et ganske kort karriereløp som ikke uofte ender med at man oppsøker en offentlig plett, drar i en utløsersnor og sprenger seg selv og mange andre langt pokkerivold opp i luften.
For noen år siden var jeg litt naiv og ikke så godt opplyst om islam, men jeg hadde hørt noen si at islam er fredens religion og at profeten Muhammed er verdenshistoriens hyggeligste og aller beste menneske, og at alle gode muslimer vil være som Muhammed…. hvilket beveget meg litt. Må innrømme det.
Jeg var søkende … ja, jeg var det. Trengte noe nytt i livet, noe å tro på, et ankerfeste i tilværelsen, og jeg hadde selvsagt lyst til å bli et godt menneske. Kanskje som Muhammed.
Vel, jeg besluttet å gi islam en sjanse. Ettersom det praktisk talt er sommer – og sommer er reprisetid – vil jeg påny publisere en tekst som skildrer mitt forsøk på å konvertere til islam. Teksten er seks år gammel. En føljetong i tre deler:
JEG VIL BLI MUHAMMEDANER – DEL 1
Jeg har startet selvstudier, med sikte på å bli en ekte muhammedaner. Noen har sagt til meg at det ikke heter muhammedaner. Det er gammeldags, sier de. Det heter muslim, sier de… eller musse. Det siste synes jeg er veldig respektløst. Jeg sier muhammedaner, jeg. Det er det jeg er vant med. Jeg har alltid sagt muhammedaner. Jeg sier ikke islam, heller. Liker å si muhammedanisme, har alltid sagt det. Vil fortsette med det. Man skal ikke gi seg ende over av nymotens påfunn, det lærte jeg av morfar for mange år siden.
Morfaren min lærte meg forresten å tegne. Jeg er ikke så flink, men jeg liker å tegne tid om annen, og jeg synes det er så urettferdig at det finnes mange bilder av Jesus, men ikke av Muhammed. Det er trist. Derfor har jeg tilvirket en tegning av ham. Ble ganske fornøyd. Skikkelig tøff type, synes jeg. Litt som en slags superhelt.
Men altså, jeg har begynt med selvstudier. Jeg vil jo bli muhammedaner. Jeg har vært på biblioteket flere ganger og bladd i mange bøker og sånn … Koranen og andre skrifter og kilder. Må si jeg ble litt forbauset av all volden og drapene. Muhammed var ganske streng, han gikk ikke av veien for et drap, eller flere … avhugging av hoder og hender og sånn … men det var jo en annen tid den gangen … det var jo gamledager … og de som fikk hodene kappet av, var nok ikke mors beste barn, og de fikk seg nok en lærepenge de aldri glemte.
Det er litt vold i dag også, har jeg skjønt. Ekte muhammedanere skal visst drepe vantro, de som ikke tror noe særlig på Muhammed. Jeg leste og lærte at frafalne, de som slutter å være muhammedanere, skal dø… og det er muhammedanernes plikt å gjøre det, drepe de som ikke tror på Muhammed.
Litt strengt, ja. Jeg skvatt litt og tenkte at dette er ganske alvorlig; hvis jeg blir muhammedaner og ombestemmer meg og ikke vil være muhammedaner lenger, ja… så er jeg visst fritt vilt, akkurat som elger i slutten av september. Kanskje jeg må flytte til Vadsø.
Det vil jeg ikke. Jeg leste videre. Da jeg leste om hvordan muhammedanerdamer skal behandles, ble jeg glad for at jeg ikke er gift. Innerst inne synes jeg kanskje ikke muhammedanere er så snille mot damene sine, men religion er religion og Koranen er Koranen og sånn er det, og noe må man jo holde fast ved, ellers går det jo helt galt… og jeg forstår jo det dærre med ære og respekt og sånn, at kvinner må kle på seg ordentlig, dekke seg til og ikke friste andre menn, slik at de kanskje får sånn “tøysetiss”, som noen sa før i tiden. Sier seg selv, det.
Jeg er blitt kjent med en gammel muhammedaner på biblioteket, han sier mye rart som jeg ikke forstår. Da jeg spurte om dette med vold og drap og muhammedanisme, svarte han med å snakke masse frem og tilbake, opp og ned og på kryss og tvers og diagonalt. Jeg ble litt svimmel og måtte sette meg ned.
Han sa at muhammedanisme er kjærlighetens religion, og at Allah er stor og elsker alle. Han sa det uten smil og litt strengt. Jeg syntes det var litt rart. Det forvirret meg litt, og jeg sa at Allah er vel ikke så veldig glad i de som ikke tror på ham og Muhammed. Da sa han at det stemmer, men at Allah uansett er størst og best.
Men hva med selvmordsbombere og terrorister og sånn? Da sa han mye som jeg bare forsto i underkant av halvparten av, men jeg ble ganske beroliget, og han sa allahu akbar ganske høyt, og jeg følte meg ganske inkludert … og det er fint.
Jeg nevnte for ham at alle i gata der jeg bor ikke tror så mye på Muhammed. Jeg spurte om det var slik at jeg burde drepe dem alle. Da sa han at det er for tidlig, kanskje en annen gang, og jeg ble ikke noe klokere av det, men jeg er glad for at det ikke haster så fælt. Jeg tror ikke jeg hadde greid noe slikt… jeg liker naboene mine og har ikke noe våpen og sånne bomber som noen uvørne muhammedanere bruker når de blir sinte. Dessuten aner jeg ikke hvordan slike innretninger brukes, men disse erfarne muslimene har sikkert skikkelige bruksanvisninger, det tror jeg.
Vel, nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Skriver mer en annen dag. Kanskje i morra … insha’Allah.
LITT AV HVERT OG NO’ OM EPLER I HARDANGER
Stortinget mottok to meldinger. Én er ikke offentlig kjent, den andre: “noen av dere er greie ikke gå til Stortinget klokken 10 i morgen”
Meldingene, sendt via 4chan, ble oppfattet som bombetrussel. Politiet rykket ut og sperret av stortingsbygningen. Ingen fikk forlate det, ingen ankomme.
Man må undres: Hvorfor får ikke allmennheten vite hva som sto i begge disse meldingene? Det har stor interesse for allmennheten.
Nåvel, la oss se litt på meldingen som er gjort kjent for oss. Avsenderen starter setningen med n, altså liten bokstav. Som alle vet, er det ikke normativt. Setninger starter med stor bokstav. Det er pensum i barneskolen.
Avsender burde plugget inn et komma og tastet punktum til slutt:
“Noen av er dere er greie, ikke gå til Stortinget klokken 10 i morgen.”
Til avsenders gunst skal nevnes at ingen av ordene brukt er galt stavet og parlamentet vårt er tastet med stor s – altså S. Veldig bra.
Kan denne lille beskjeden til Stortinget si noe sikkert om avsenderen. Nææ.. egentlig ikke, men ettersom politiet ikke vil opplyse oss, er man henvist til spekulasjoner og gjetninger.
Det kan være tale om ei rampejente i tenårene, eller gutt … uten annet motiv enn lyst til å lage litt baluba, få ting til å skje, generere nyhetsstoff som vil fylle aviser, radio og TV en onsdag i april.
Kanskje er det snakk om en person som representerer særinteresser og synes stortingsrepresentantene er dumme og ikke skjønner hva vanlig folk sliter med? Eksempler:
Lastebilsjåfører som er drittlei kjipe kjøre- og hviletidsbestemmelser og vil kjøre lastebilene så lenge de vil uten at noen bryr seg.
Lærere som er drittlei av at vanartede elever terroriserer skolen og mener at regjeringens forslag til endring av opplæringslovens paragraf 9a er altfor veik.
En hemmelig forbund av tidligere Unge Venstre-medlemmer som, oppildnet av Tysklands nylige legalisering av cannabis, ville sende et signal til Stortinget om å skjerpe seg og gjøre det samme som tyskerne, slik at man i fred og ro og i full offentlighet kan fyre opp en tjall uten at snuten bryr seg.
Ikke dårlige forslag, dette … om jeg får være litt selvtilfreds, men kanskje ikke så sannsynlige.
Hva om det er tale om en person som virkelig mener alvor, som synes demokrati er no’ ordentlig dritt, hvilket avleder: Hvem i dagens Norge er minst betatt av demokratisk styre… ja, kanskje simpelthen hater det?
La oss være ærlige … jeg tror de flestes tanker går i retning muslimer. Jeg tror ikke muslimer flest i Norge sysler med planer om å styrte folkestyret vårt, innføre sharia og arrangere offentlige halshugginger av jøder og andre vantro på Eidsvolls plass etter fredagsbønnen, men det finnes gærne muslimer hist og her; ikke for moro skyld at bevæpnet politi holdt et øye med kirkene våre i påsken.
La oss si at avsenderen er en muslim som har lest mye i Koranen og kommet helt ut kurs, men likevel har et godt øye til noen på Stortinget (“noen av dere er greie”) og ville at de skulle holde seg hjemme fra jobben i går.
Hvem er de greie? Ikke FrP… frepperne er skeptiske til altfor mangfoldig multikultur og ække så glade i islam. Nei, jeg tror “de greie” er representantene på venstresiden… Rødt, SV og venstrefløyen i Arbeiderpartiet… det er jo blant raddisene muslimene har sine trofaste venner, men muslimenes aller beste venn på Stortinget er ikke lenger på Stortinget. Noen mener det er bra.. hvis Karin Andersen (SV) hadde fått bestemme, hadde vi hatt like mange muslimer Norge som det hver september er epler i Hardanger.