Tenkning om etikk og moral er viktig, tid om annen anstiller virkeligheten seg på sjofelt vis og setter en i kinkige  klemmer. Selv er jeg blitt såpass tørr bak ørene at jeg fra dag til annen ikke tenker så mye på disse begrepene, sånn sett er jeg vel noe i nærheten av en dydsetiker, men av og til blir man satt på prøve og må stille seg spørsmålet: Hva er rett, hva er galt? Hva gjør jeg?
Sist gang jeg tumlet med slike spørsmål, var det tale om bacon. Ja, du leser riktig: Bacon.
Bacon er uproblematisk når man er alene om det. Problemet med bacon oppstår når flere er samlet om et frokostbord og de fleste av dem liker bacon.

La meg skru tiden ikke mange dager tilbake. Fellesfrokost. Et halvt dusin deltagere. Ingen veganere. Mye digg på bordet, deriblant et serveringsfat raust fylt med baconstrimler.
Problemet med bacon er at det aldri blir nok. Baconet bli alltid spist opp. Det blir borte … ja, det gjør det. Det evige bacondilemmaet kjapt risset opp:
Hvor mye skal man, eller kan man forsyne seg? Man vil jo ikke virke grådig, udannet og kanskje tarvelig tølperaktig. Samtidig vil man jo ha mest mulig av baconhaugen, jaffal den rettmessige andelen – bestemt ved enkel brøkregning.
Litt av en nøtt, dette. Balansegang på knivsegg. En lei pine. Ingen sier det like ut, men alle tenker omtrent det samme: Ååågudbedre, bacon er snadder. Jeg håper alle de andre blir akutt syke, mister matlysten og må på do og kaste opp, slik at jeg kan spise all baconet i ro og mak.
Jeg gjorde en kjapp analyse. Alle rundt bordet er gamle venner. Jeg resonnerte som så at ingen av dem er pliktetikere, som i denne stund tenker at man ikke må glemme uskrevne, men likevel normative regler for felles nytelse av bacon, som trolig ble utviklet i tiden da Einar Gerhardsen var statsminister.
God stemning rundt bordet. Baconet lå raust opphopet i en lekker haug og duftet overmåte godt. Jeg forsøkte å ikke la meg merke ved sanseinntrykkene, slik som de andre. Jeg prøvde å telle antall strimler, med tanke på ovennevnte brøkregning, men en haug er en haug … jeg var ikke kar om finne tallet over brøkstreken.
Å spise bacon med flere er som å spille sjakk. Det gjelder å tenke fremover, se hva de andre gjør, hvor fort de spiser, holde telling på strimlene … jeg håpet på åpningstrekket, ville forsyne meg moderat og sette en standard, for senere å gjøre overraskende innhugg i sluttspillet…
Jeg håpet noen måtte på do og tisse, eller no’ sånt, slik at de ble satt ut av spillet, eller at en av damene mistet en smørklatt på blusen sin og måtte avsted for å flekkfjerne.
Jeg tror alle skulte litt på hverandre, uten å skule … følte hverandre på tennene, henga seg til overveielser om strategi og taktikk og ventet på at vertinnen skulle si værsågo’.
Hun plasserte på bordet en kaffekanne og et bugnende fat eggerøre og stekt steinsopp.
– Værsågo’.
To sekunder etter ringte telefonen min. Motvillig trakk jeg den opp av skjortelomma. Min eldste datter. Faen med fett på, tenkte jeg.
Det er slik fatt med meg at jeg ikke har flere prinsipper enn man telle på fingrene til en pensjonert sagbruksarbeider. Et av dem er at jeg alltid løfter telefonen og svarer når døtrene mine ringer.
– Hvem er det, spurte en av mine venner. La oss holde ham anonym og kalle ham MinVenn.
Jeg svarte motvillig, men ærlig.
– Men da må du svare, Torjus.
Jeg kunne se at han frydet seg litt og ikke lot som annet. Kødd, tenkte jeg og løftet meg på to. Jeg gikk ut på verandaen og trykket på det grønne feltet.
– Hei, pappa…
Det må nevnes at min eldste datter er glad i en prat. Det har hun alltid vært. Da hun var liten jente, prøvde moren hennes og jeg å bestikke henne med 20-kroninger, for å få henne til å være stille en stakket stund, i det minste noen minutter, men hun rangerte alltid løst snikksnakk høyere enn hard valuta.
Jeg liker å snakke med døtrene mine. De er morsomme og sier mye rart og mye klokt, men jeg kunne ikke la være å tenke på baconet som nå minket i volum og vekt. Datter tok seg av det meste av pratingen. Hun hadde mye på sitt gode hjerte, og jeg ville ikke avbryte henne.
– Og du da?
Jeg gjorde raskt rede for meg innsatt i dagen i dag og hvor jeg var.
– Så hyggelig, men du pappa .. hva tror du om…
Samtalen varte en stund, for å si det sånn, men alt tar jo en slutt – til slutt. Jeg gikk inn igjen og næret et lite håp, om vennlig empati og omsorgsevne.
Det duftet kaffe, alle hadde sluttet å spise, bortsett fra en av damene som spikket litt på en Jarlsbergost. Ganske mye eggerøre igjen, to soppbiter og én stuetemperert baconstrimmel. Alle virket litt beklemte og snakket litt anstrengt, bortsett fra MinVenn, psykopaten:
– Vi sparte litt til deg, Torjus.