FAKTISK BARE LIRUMLARUM

Lenge siden jeg har vært inne på faktisk.no (heretter Faktisk), men det er alltid gøy å se hva redaktør Kristoffer Egeberg og fakatasjekkegjengen hans sysler med. Undres på om de har begynt å jobbe i overensstemmelse med samfunnsansvaret formulert av dem selv:
Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Seff ikke. Faktisk er omtrent like uavhengig som Pravda var på Bresjnevs tid; alle vet at Faktisk er eiet av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia, som tilsammen dytter seks millioner kroner inn på Faktisks driftskonto hvert år.
Disse eierne anser nok disse millionene som en grei assuranse, mot frekke og nesehøye snushaner som endevender og demonterer journalistikken deres i jakten på faktafeil og uetterretteligheter.
Så da blir det til at man orienterer seg annetstedshen, eksempelvis et sted i Tyskland, der det var flom i sommer og noen hadde knipset et bilde av en BMW flytende medstrøms, med et ganske røft imperativ påført klistremerke i bakruten: FUCK YOU GRETA!
Noen publiserte dette bildet i sosiale medier, deriblant facebook … og er det noen som virkelig følger med på facebook her til lands, er det redaktør Kristoffer Egeberg. Man kan tenke seg denne dialogen i Faktisks redaksjonslokale:
Red. Egeberg: – Geir, kom hit!
Faktasjekker Geir Molnes: – Ja, sjef!
Red. Egeberg: – Sjekk denna BMWen i Tyskland ‘a. Serru hva som står i bakruta?
Faktasjekker Molnes: – Eehh.. nei..
Red. Egeberg: – Jamen faen, se ordentlig ‘a!
Faktasjekker Molnes: – Eehhh …fiskeriruta.. ehh, nei det…
Red. Egeberg: – ..fyfaenskjerp deg… det står FUCK YOU GRETA!
Faktasjekker Molnes: – Ååå.. jaaa, nå ser jeg det. Det er vel Greta Thunberg det er snakk om…
Red. Egeberg: – Nettopp, sjekk om det er sant.
Faktasjekker Molnes: – Om hva er sant?
Red. Egeberg: – Om den påskriften er ekte.
Faktasjekker Molnes: – Ja, men nå skal du høre, VG har en rar sak om…

Slik gikk det til at Geir Molnes ilte til sin pult og skriveinnretning. Han gikk grundig til verks og bragte på det rene at bildet opprinnelig var trykket i avisen Bild – uten påført FUCK YOU GRETA!
Molnes er hardkokt faktasjekker og avslørte videre – helt i tråd med redaktør Egebergs antagelse – at påskriften av noen sjofle juksemakere var manipulert inn i bildet, og at dette ble spredt vidt omkring på det største av alle nett, nemlig internettet, i alle slags sosiale medier, slik at flere hundre millioner mennesker over hele verden ble utsatt for en svært ondartet variant av fake news.
Molnes tastet en tekst henimot 85 centimeter lang, målt på min laptop, illustrert med fire avslørende bilder av BMWen. Tittel: Nei, det står ikke “Fuck you Greta!” bakpå denne bilen
Neivel, men come on … who the fuck cares!

NAIV MAGNIFIKK

I 20 år har vestlige politikere og hjelpeorganisasjoner trodd at de kunne gjøre Afghanistan til et noenlunde sivilisert land. De har nok tenkt at de gærne og til tanngarden bevæpnede fillefransene i Taliban skulle skikke seg litt, slutte å tro på dumme Muhammed, omfavne menneskerettighetene, slutte å plage og pine kvinner, brenne burkaer og hijaber, kutte ut skikken med å kutte av hender og føtter, gi faen i å skjære hodet av døtre som før tvangsekteskap antyder minste lille interesse for gutter … de har trodd på eksempelets makt; når afghanere skjønner hvor fint vi i Vesten har stelt oss, vil de erkjenne at liberalt demokrati er målet, med skolesystem etter norsk mønster, SFO og frie undervisnings- og forskningsanstalter, grunnlov etter vestlige verdier og full ytringsfrihet inkludert grove karikaturer av Muhammed, som de ikke lenger har minste tro på, brutale stammebosser vil pælme kalasjnikovene sine fjellimelllom og starte steinforedlingsbedrifter, raffe ingeniørforetak og fredsforskningsinstitutter ..  jada, mange har hatt ambisjoner på vegne av steinrøysa benevnt Afghanistan, der flesteparten av de 38 millioner innbyggerne helst vil ha det som det var i gamle da’r – for 1400 år siden…
Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, er en av disse naivistene. I VG i dag tøffer han seg litt og sier at han vil presse Taliban til fortsatt undervisning av afghanske jenter. Han uttaler til avisen:
“De fleste av vår ledelse i Afghanistan er kvinner. Dersom det kommer krav om at de alltid må ledsages av mannlige slektninger, blir dette svært vanskelig for oss. Det samme gjelder undervisningen av jenter: Vår holdning er at om vi ikke kan fortsette å undervise jenter, så kan vi ikke undervise noen. Da blir det ingen undervisning.


Du slette tid, litt av en trussel. Dette er deilige og smektende toner i alle talibaneres ører. Gutta i Taliban ler trolig så de rister og mister Koranen i bakken og lager vitser om Egeland; de er jo ikke akkurat kunnskapstørstens yppersteprester, de vil nok holde alle jenter milevis fra et klasserom og skjærer ikke ugjerne hodet av de som prøver å nærme seg et.

TO SOM TENKER MASSE OM MUSLIMER, JØDER OG UTDANNELSE OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at han som er leder av Muslimsk Dialognettverk er så klok på en måte, jeg.

– Husker ikke navnet hans, men han vil etterutdanne muslimske ledere, på en måte … slik at de slutter å hate jøder, sånn som han imamen her byen, som skrev på facebooksiden sin at han vil drepe jøder.
– Ja, etterutdannelse er viktig, hva slags utdanning har de fra før?
– Eehh.. vet ikke, men de skal lære litt om europeisk historie og at Hitler drepte mange jøder og sånn og at det ikke var så bra … da tror jeg nok alle disse imamene slutter å hate jøder. Det er jo kunnskap som er nøkkelen her, tenker jeg .. når disse imamene forstår hvor fælt jødene hadde det under krigen, vil de nok endre oppfatninger om jøder og bli snille mot dem.  Alle de andre muslimene har jo stor respekt for imamene sine, og da vil de også slutte å hate jøder, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Gode forbilder har alt å si.

GODE RÅD TIL RØDT

Det stunder til stortingsvalg og som vanlig før valg, blir partiet Rødt omtalt hist og her som kommunistisk. Da blir alle kommunistene i Rødt veldig molefonkne og lei seg .. de blånekter for at de ønsker hypervoldelig og blodomsprutende revolusjon med nattlige arrestasjoner og nakkeskudd i mørke kjellere … og senere hen tvangsarbeidsleire, sensur, massedrap, indre eksil, nye arrestasjoner, skinnrettssaker, varemangel, tomme butikker, sult og savn, død og pine, rasjonering, mer sensur, flere arrestasjoner, nye nakkeskudd, massegraver, hirsegrøt til frokost, kålsuppe til middag, ingen kveldsmat, apati, mangelsykdommer, gampefyll, bunnløs fortvilelse, angst, depresjon, psykoser, dødslengsel og selvmord…
Selvsagt vil ikke Rødt innrømme at de vil ha revolusjon og tilbehør, men avslutningsvis i partiets gjeldende prinsipprogram:
Når ein etter kvart kjem stadig nærmare målet om eit samfunn utan undertrykking, i harmoni med naturen sine tolegrenser, vil det vere mogleg å sjå konturane av eit klasselaust samfunn: ei verd der alle menneske er like mykje verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalla kommunisme.
De som er tørre bak ørene, vet at kommunisme aldri har latt seg gjennomføre uten drap, overgrep og tyranni… men slapp av, det blir ikke kommunistisk revolusjon i Norge, hvertfall ikke denne høsten, men det er valgkamp, Rødts representanter er med og stiller seg opp på gater og torg … og siden det er sommer og reprisetid alle vegne, republiserer jeg en liten tekst første gang forelagt i anledning kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Den er forsiktig  redigert:

 

Gi meg de steile og kalde menn, de onde og gærne,
de som ingen smak har og aldri i livet går hen
og knyter slips som står i stil med klærne,
som aldri selger den ekle joggebuksa si, men kjemper til døden for den

Ingen frappant parafrase over Nordahl Griegs dikt, men for de som ikke er fortrolig med diktanalyse: Kommunistene må ta seg sammen!
Hva er det med raddiser og klær? Er Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Pål Steigan og Trond Øgrim ennå retningsgivende for kommunisters klesvaner?
Det ser faen meg sånn ut.


Man får tro at kommunistjenter er like søte og pene som andre jenter. Hvorfor kan de ikke svinge leppestiften litt, barbere seg i armhulene, rydde opp i buskaset nedentil, kjøpe noen raffe kjoler og høyhælte sko og kanskje kjøre litt luremusopplegg overfor kåte og bortskjemte Høyre-gutter, bare på kødd – for å finte dem ut av fatning. Det er jo valgkamp, for svingende. Hvorfor må kommunistgutter reke uflidd omkring i hettegenser, posete joggebukser og slitte T-skjorter med ukule påskrifter?
Før i tiden var det stil over norske raddiser. Riktignok var de stål- og betongbolsjeviker med sans for ufrihet, vanstyre og eksekusjonspelotonger, men de var pent kledd og de gikk sjelden til postkassa uten en windsorknute i halsen.
Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk uten slips, og krigshelt Asbjørn Sunde var stilig som bare faen og propert antrukket med pent, stripet  slips da han møtte opp i Eidsivating lagmannsrett og ble idømt åtte års fengsel for spionasje. Til og med grinebiteren Martin Tranmæl brukte slips.
Lenin brukte slips, og det ryktes at han ikke tok det av seg før han hadde røff og tøff bolsjeviksex med sin hustru Krupskaja. Det er klasse. Men Lenin har vært dævv i snart 100 år.
Min forlengst henfarne grandtante Tutta sa det slik:
“Kommunistene nuomstunder ser ikke bra ut. Da jeg var ung, var kommunistene velkledde, og de vasket seg nesten hver dag. Skarpe buksepresser og slips, jada. Jeg lot meg til og med forføre av en av dem … ja, det var den gangen jeg var helt ung og stuepike på hotell Terminus i Bergen…”
Vanskelig å selge konseptet kommunisme til brede lag av befolkningen i 2021, men hvis man insisterer på å prøve, gjør det i det minste med blankpussede sko og et pent knyttet slips. Start med noe lett, jeg anbefaler four-in-hand:

VINDU PÅ SPISS

Fort gjort å hengi seg til tanker om svunne tider, når man sitter helt alene en sommerkveld og forsøker fastslå nøyaktig i hvilket øyeblikk isbiten i GTen oppgir sin faste form. Sommer er erindringstid, hertil er kvinner uomgjengelige. Ikke slik å forstå at jeg har hatt nevneverdig drag på damer, absolutt ikke, ingen pikenes jens, som det heter … men noen kvinner har jeg da blitt kjent med.
De man husker best, er de man ikke fikk, eller bare fikk litt av, ikke nok av og til slutt ingenting… og de er det sant å si flest av. Vel, slik er det ihvertfall med meg.


Det var oftest om somrene det skjedde, omtrent på denne tiden, når sommeren er moden og sødmetung, nettene mørke og lumre og eplene legger kraftig på seg med tanke på september.
La oss kalle henne Katrin. Hun bodde bak en brysthøy, lubben mispelhekk, i en stor, hvit, gammel trevilla med mange trær og planter omkring, deriblant et dusin epletrær, trolig plantet omtrent på den tiden Ibsen døde.
Hun var mørk, solbrun og skulle opp i 3. gymnasklasse, jeg i 2.. Hun var sofistikert, leste rare bøker, gikk på kunstutstillinger og snakket ikke om det. Jeg så henne aldri med venninner, hun gikk alltid alene, med en liten kurv hengende fra venstre underarm. Noen oppfattet henne som arrogant, men det var hun nok ikke, hun var bare seg selv, tror jeg … i løse kjoler som sluttet omtrent ved knærne, barbent, eller i slitte Nike-sko uten swoosher, som var revet av. Hun syklet dag om annen på en gammel, grønn damesykkel, og jeg kunne ikke la være å komme i tanker om hvordan det var å være sykkelsetet hennes.
Jeg var fascinert, mest fordi hun ga inntrykk av leve helt uten innblanding, uten påvirkning, jeg så henne aldri i en jenteflokk … og på den tiden var foreldre nesten helt borte vekk, akkurat som i tegneserien Knøttene. De var der, men allikevel ikke.
Vi bodde ikke langt fra hverandre, og jeg måtte gå forbi huset hennes hvis jeg skulle noe sted. Jeg gikk forbi huset hennes selv om jeg ikke skulle noe sted og kikket opp på et vindu på spiss, i annen etasje, der jeg trodde rommet hennes var.
En tidlig kveld i begynnelsen av august gikk jeg forbi det store, hvite huset. Det skjedde fort:
Rusing av bilmotor og en blå Mercedes som bykset ut av en åpning i hekken. Den traff meg ikke, men jeg reagerte med et kjapt tilbakesteg, snublet, tapte balansen, ramlet bakover og skrubbet opp venstre albue.
Ut av bilen steg Katrins mor. Rød leppestift og blondt hårverk høyt oppsatt. Hun hadde skjørt på og var oppskjørtet. Pen. Hun bøyde seg ned og grep meg om skuldrene og spurte hvordan det gikk.
Da hun forsto at alt var i orden, vendte hun seg mot mannen sin, som var halvveis ute av bilen og ikke hadde tenkt seg lenger.
– Hva i all verden er det du driver med, Konrad … kan du ikke snart lære deg bruk av kløtsj og gass?? Du holdt på å drepe denne unge mannen her.
Katrin hadde sanset opptrinnet. Bredbent og barbent i tynn, hvit kjole ved siden av Mercedesen. Munnen hennes krøllet seg i et smil. Hun sa ingenting.
Moren spurte hvor jeg bodde, og jeg svarte like i nærheten og at jeg gikk på samme skole som datter’n hennes.
– Jaha .. vel, sånn å forstå. Du får ta deg av denne unge mannen, Katrin. Det er plaster og pyrisept i øverste hylle i skapet til venstre på badet nede. Kanskje han er sulten, eller tørst. Spill litt Chopin for ham, eller noe.
Vi ble stående å se etter Mercedesen som ble mindre og mindre og forsvant til høyre nederst i gaten.
– Pappa har førerkort, men kan ikke kjøre. Mamma har ikke førerkort, men kan kjøre. Guds mirakel at de kommer fra disse bilturene med livet i behold. Har du også rare foreldre?
Hun smilte en sånt smil jeg aldri har sett før. Mørkeblått blikk, lysnet ørlite av lave solstråler fra vest. Hun hadde store hjørnetenner.
Hun gikk foran meg. Barbent. Jeg kunne ikke la være å studere de faste leggene hennes. Gyllen hud og hvit lin.
Stua minte om stuer i Fjernsynsteatrets svart/hvittperiode, men her var et virvar av farger og planter og forheng, tunge gardiner, møbler fra henfarne tider og et svart piano fra Seiler, påmontert svingbare kandelabre med støvete, nedbrente stearinlys.
Hun samlet hastig håret i en nakkeknute, satte seg ved pianokrakken. Beethovens måneskinn. Hun spilte langsomt, så sakte at tonene glapp taket i de neste. Hun demonterte stykket, kunne nesten ikke høre at det var Måneskinnsonaten, men det var det. Jeg hørte det, måtte bare lytte godt.
Hun spilte ikke hele stykket, kanskje bare et minutt, ikke mye mer. Plutselig stoppet hun, tonene ble hengende igjen i luften noen sekunder før de løste seg opp og ble borte.
– Nei, faen .. dette gidder vi ikke. Tørst?
Jeg svarte ja og regnet med saft, eller cola med isbiter.
Hun ble borte og kom tilbake med et brett hvorpå to stettglass og en flaske rødvin fra Frankrike et sted. Hun lo.
– La oss drikke oss fulle, sa hun kløv opp i en mørk rød plysjstol med små hjul. Jeg satte meg i sofaen, som var flaskegrønn og slitt i kantene.
Hun lot meg forstå at hennes dumme foreldre ikke ville komme tilbake før dagen etter en gang.
Hun hentet flere flasker og vi ble akkurat passe fulle og omtrent ved midnatt gikk vi opp trappene til rommet med vindu på spiss og skyveseng med breddepotensial.
Etterpå tente hun en sigarett og spurte om jeg kunne hente en mugge vann og glass.
– Jeg blir så tørr i munnen av sånt, sa hun…. – vet du hvorfor … fordi all fuktigheten i kroppen min trekkes dit du nettopp var. Jeg må etterfylle.
Hun lo, og jeg hentet vann. Hun tømte et stort glass på et blunk og sølte noen dråper som blandet seg med svette og rant ned mellom brystene hennes.
– Du har spisse pupper, sa jeg.
Hun lo og spurte om jeg kunne venne meg til dem.
– Njææ… vet ikke, sa jeg.
Hun lo igjen og kastet underbuksa mi etter meg. Jeg dukket.
Vi sovnet, delvis oppå hverandre. Jeg våknet sent på natten. Hun var en silhuett ved vinduet. Hun åpnet det, slapp inn kjølig natteluft og morgenfuglers sang. Jeg ville at hun skulle stå der. Akkurat slik, helt stille.
Hun hoppet opp i senga og sa:
– Jeg tror jeg begynner å bli tørst igjen, men du trenger ikke hente vann.
Hun begynte aldri i 3. klasse. Hun ble borte, uten å si noe. Jeg så henne aldri igjen. Jeg så ikke foreldrene mer heller. Ingen blå Mercedes, bare store flyttebiler og sterke flyttemenn.
Noen uker senere kom snekkere. De banket og slo og hamret, og en dag var påspissvinduet i annen etasje borte, erstattet av et helt vanlig vindu.

HEI HVOR DET GÅR … JADDA

I byen der jeg bor, bor også Noor Ahmad Noor. Han er imam og forøvrig litt av en friskus. På sin facebook-side skrev han nylig:
“Hiltlar forlot noen jeush slik at folk vet hvor ond denne nasjonen er! Hvorfor drepte han dem? Hitler hadde forlatt noen jøder slik at verden kunne se hvilken grusom nasjon dette er. Og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.”
Ingen glitrende skribent, denne Noor A.Noor, men kverke jøder … det vil han. Ikke overraskende, alle vet at muslimer ikke ugjerne dreper en jøde, allerhelst en hel haug.


Det overraskende er at imam Noor A. Noor er dum nok til å legge en slik tekst ut på facebook. Han er anmeldt til politiet, av drammenseren Hans-Christian Holm, som på sin facebook-side redegjør for sin reaksjon, med blant annet dette:
Jeg er en svært varm tilhenger av ytringsfrihet og en åpen debatt med stor takhøyde der alle slags argumenter kan brynes mot hverandre. Men det går ei grense der ytringer blir til kriminelt hat, og den grensa har Noor passert. Jeg har derfor levert en politianmeldelse der jeg anmelder Noor for brudd på straffelovens § 185 om hatefulle ytringer og § 183 om oppfordring til straffbar handling, med begjæring om tiltale og straff.
Så får vi se hva politiet gjør. Spennende. Noors ytring må være et tindrende klart brudd på paragraf 185 (øvre strafferamme: 3 år i spjeldet), men det blir nok litt forvirrende for politijuristene, dette; paragraf 185 er jo et særskilt stykke lov, sammenrablet primært med tanke på beskyttelse av muslimers ekstremt sensitive følelsesliv.
Den norske kirke er svært tydelig i sin reaksjon. I byen der jeg bor, bor også Ivar Flaten. Han er en såkalt dialogprest og leder til daglig Kirkelig Dialogsenter i Drammen, som betyr at han forstår muslimer bedre enn de aller fleste og unnskylder nesten hva det skal være av muslimers heidundrende dårskap og råskap.


Flaten tar avstand fra Noors uttalelser, men han viser stor forståelse og toleranse for imamens overhåndtagende jødehat. Til Drammens Tidende:
“Vi må lese disse (Noors uttalelser, min anm.) i sammenheng med den uroen som finnes på Gaza. De fleste vil anse den konflikten som ganske asymmetrisk, og det er noe mange andre også blir opprørt over, ikke bare muslimer som sympatiserer med palestinerne.”
Det er jo nesten ikke til å tro … en norsk, protestantisk prest forsvarer tjukk og grov antisemittisme, men Flaten kan slappe av. Han får ikke kjeft av sjefen. De som har fulgt med litt, vet at denne holdningen er helt i tråd med Den norske kirkes vedtatte kose- og hyggeholdning til muslimer, illustrert ved denne arkivtegningen som viser Olav Fykse Tveit – preses i kirken – i dialogsamtale med en muslim av den litt røffe sorten:

LUCIE

Blålakkerte stortånegler. De andre tærne var fargeløse, bare seg selv. Sans vernis. Jeg kunne ikke la være å smugtitte på tærne hennes, som lå pent på geledd i sandaler og så helt ubrukte ut. Føttene likeens.
Underlig. Jeg var fascinert. Hvordan kan tær og føtter på en voksen kvinne se helt nye ut? Jeg forsøkte å tenke ut et par teorier, lyktes ikke og tenkte at noe vil alltid unndra seg innsikt og forståelse. La oss kalle henne Lucie.


Vi møttes i Sandvika. Hun smatt på plass i bilen min. Vi kjørte over til Kadettangen, parkerte og spaserte over til Kalvøya.
Lette skyer hvorigjennom solstråler malte gresset grønnere enn det var og tilvirket kontraster og relieffer overalt omkring. Hun sa hun likte bilen min, den minnet henne om barndom og oppvekst i en liten landsby et sted mellom Lyon og Montpellier. Jeg sa takk og tenkte at en bil gjør ingen forskjell, og én svale gjør ingen sommer.
Jeg likte stemmen hennes, melodisk myk og diskré. Jeg hadde lyst til å si det, men turte ikke. Jeg hadde jo ikke snakket med henne før. Litt for tidlig med komplimenter. Sånt kan lett oppfattes plumpt og dumt, men så tenkte jeg at alle kvinner liker komplimenter, og dette måtte jo være en ganske moderat variant. Jeg sa:
– Jeg liker stemmen din, måten du snakker på.
Hun så litt overrasket ut, men jeg tror hun likte det. Hun sa:
– Synes du det?
Jeg tenkte at noen må ha sagt det til henne før. Jeg likte også måten hun gikk på, men sa det ikke. Hun gikk som om hun var alene i hele verden. Jeg hadde lyst til å si det, men besinnet meg.
Vi kom til en liten strand. Nudiststrand. De som var der, var kliss nakne. Heldigvis var det tale om en liten flokk hvitkinngjess.
Jeg fikk ikke føttene hennes ut av tankene. De så ut til å være laget av marsipan, i et fasjonabelt konditori i Wien. Jeg forundret meg over de blå stortåneglene. Hvorfor bare stortærne? En aparte skikk medbragt fra sørøst-Frankrike. En hemmelig kode. Et statement?
En benk med utsikt til Østre bukt. Vi satte oss ned og snakket om løst og ikke så mye mer fast. Jeg hadde lyst til å si at hun var pen, men sa det ikke. Turte ikke. Hun sa noe om meg, usikker på om det var en kompliment, eller ikke. Jeg spurte ikke…
Jeg sa noe og hun sa noe. Jeg siterte faren min, som en gang sa at han godt kunne tenke seg et Europa uten Tyskland, men ikke uten Frankrike. Hun virket litt overrasket, og jeg la forklarende til at faren min var født i 1924.
Kloden dreiet umerkelig rundt, solen laget fine skygger både hist og her og luften beveget seg nesten ikke. Stillhet. Stemmen hennes passet godt inn. Jeg tenkte å si det, men sa det ikke … jeg spurte heller ikke om stortåneglene hennes.
Jeg satte henne av der jeg pukket henne opp. Jeg ble sittende å se etter henne. Hun skred avsted. Spenstig, likevel adstadig. Hun så seg ikke tilbake…