Fort gjort å hengi seg til tanker om svunne tider, når man sitter helt alene en sommerkveld og forsøker fastslå nøyaktig i hvilket øyeblikk isbiten i GTen oppgir sin faste form. Sommer er erindringstid, hertil er kvinner uomgjengelige. Ikke slik å forstå at jeg har hatt nevneverdig drag på damer, absolutt ikke, ingen pikenes jens, som det heter … men noen kvinner har jeg da blitt kjent med.
De man husker best, er de man ikke fikk, eller bare fikk litt av, ikke nok av og til slutt ingenting… og de er det sant å si flest av. Vel, slik er det ihvertfall med meg.

Det var oftest om somrene det skjedde, omtrent på denne tiden, når sommeren er moden og sødmetung, nettene mørke og lumre og eplene legger kraftig på seg med tanke på september.
La oss kalle henne Katrin. Hun bodde bak en brysthøy, lubben mispelhekk, i en stor, hvit, gammel trevilla med mange trær og planter omkring, deriblant et dusin epletrær, trolig plantet omtrent på den tiden Ibsen døde.
Hun var mørk, solbrun og skulle opp i 3. gymnasklasse, jeg i 2.. Hun var sofistikert, leste rare bøker, gikk på kunstutstillinger og snakket ikke om det. Jeg så henne aldri med venninner, hun gikk alltid alene, med en liten kurv hengende fra venstre underarm. Noen oppfattet henne som arrogant, men det var hun nok ikke, hun var bare seg selv, tror jeg … i løse kjoler som sluttet omtrent ved knærne, barbent, eller i slitte Nike-sko uten swoosher, som var revet av. Hun syklet dag om annen på en gammel, grønn damesykkel, og jeg kunne ikke la være å komme i tanker om hvordan det var å være sykkelsetet hennes.
Jeg var fascinert, mest fordi hun ga inntrykk av leve helt uten innblanding, uten påvirkning, jeg så henne aldri i en jenteflokk … og på den tiden var foreldre nesten helt borte vekk, akkurat som i tegneserien Knøttene. De var der, men allikevel ikke.
Vi bodde ikke langt fra hverandre, og jeg måtte gå forbi huset hennes hvis jeg skulle noe sted. Jeg gikk forbi huset hennes selv om jeg ikke skulle noe sted og kikket opp på et vindu på spiss, i annen etasje, der jeg trodde rommet hennes var.
En tidlig kveld i begynnelsen av august gikk jeg forbi det store, hvite huset. Det skjedde fort:
Rusing av bilmotor og en blå Mercedes som bykset ut av en åpning i hekken. Den traff meg ikke, men jeg reagerte med et kjapt tilbakesteg, snublet, tapte balansen, ramlet bakover og skrubbet opp venstre albue.
Ut av bilen steg Katrins mor. Rød leppestift og blondt hårverk høyt oppsatt. Hun hadde skjørt på og var oppskjørtet. Pen. Hun bøyde seg ned og grep meg om skuldrene og spurte hvordan det gikk.
Da hun forsto at alt var i orden, vendte hun seg mot mannen sin, som var halvveis ute av bilen og ikke hadde tenkt seg lenger.
– Hva i all verden er det du driver med, Konrad … kan du ikke snart lære deg bruk av kløtsj og gass?? Du holdt på å drepe denne unge mannen her.
Katrin hadde sanset opptrinnet. Bredbent og barbent i tynn, hvit kjole ved siden av Mercedesen. Munnen hennes krøllet seg i et smil. Hun sa ingenting.
Moren spurte hvor jeg bodde, og jeg svarte like i nærheten og at jeg gikk på samme skole som datter’n hennes.
– Jaha .. vel, sånn å forstå. Du får ta deg av denne unge mannen, Katrin. Det er plaster og pyrisept i øverste hylle i skapet til venstre på badet nede. Kanskje han er sulten, eller tørst. Spill litt Chopin for ham, eller noe.
Vi ble stående å se etter Mercedesen som ble mindre og mindre og forsvant til høyre nederst i gaten.
– Pappa har førerkort, men kan ikke kjøre. Mamma har ikke førerkort, men kan kjøre. Guds mirakel at de kommer fra disse bilturene med livet i behold. Har du også rare foreldre?
Hun smilte en sånt smil jeg aldri har sett før. Mørkeblått blikk, lysnet ørlite av lave solstråler fra vest. Hun hadde store hjørnetenner.
Hun gikk foran meg. Barbent. Jeg kunne ikke la være å studere de faste leggene hennes. Gyllen hud og hvit lin.
Stua minte om stuer i Fjernsynsteatrets svart/hvittperiode, men her var et virvar av farger og planter og forheng, tunge gardiner, møbler fra henfarne tider og et svart piano fra Seiler, påmontert svingbare kandelabre med støvete, nedbrente stearinlys.
Hun samlet hastig håret i en nakkeknute, satte seg ved pianokrakken. Beethovens måneskinn. Hun spilte langsomt, så sakte at tonene glapp taket i de neste. Hun demonterte stykket, kunne nesten ikke høre at det var Måneskinnsonaten, men det var det. Jeg hørte det, måtte bare lytte godt.
Hun spilte ikke hele stykket, kanskje bare et minutt, ikke mye mer. Plutselig stoppet hun, tonene ble hengende igjen i luften noen sekunder før de løste seg opp og ble borte.
– Nei, faen .. dette gidder vi ikke. Tørst?
Jeg svarte ja og regnet med saft, eller cola med isbiter.
Hun ble borte og kom tilbake med et brett hvorpå to stettglass og en flaske rødvin fra Frankrike et sted. Hun lo.
– La oss drikke oss fulle, sa hun kløv opp i en mørk rød plysjstol med små hjul. Jeg satte meg i sofaen, som var flaskegrønn og slitt i kantene.
Hun lot meg forstå at hennes dumme foreldre ikke ville komme tilbake før dagen etter en gang.
Hun hentet flere flasker og vi ble akkurat passe fulle og omtrent ved midnatt gikk vi opp trappene til rommet med vindu på spiss og skyveseng med breddepotensial.
Etterpå tente hun en sigarett og spurte om jeg kunne hente en mugge vann og glass.
– Jeg blir så tørr i munnen av sånt, sa hun…. – vet du hvorfor … fordi all fuktigheten i kroppen min trekkes dit du nettopp var. Jeg må etterfylle.
Hun lo, og jeg hentet vann. Hun tømte et stort glass på et blunk og sølte noen dråper som blandet seg med svette og rant ned mellom brystene hennes.
– Du har spisse pupper, sa jeg.
Hun lo og spurte om jeg kunne venne meg til dem.
– Njææ… vet ikke, sa jeg.
Hun lo igjen og kastet underbuksa mi etter meg. Jeg dukket.
Vi sovnet, delvis oppå hverandre. Jeg våknet sent på natten. Hun var en silhuett ved vinduet. Hun åpnet det, slapp inn kjølig natteluft og morgenfuglers sang. Jeg ville at hun skulle stå der. Akkurat slik, helt stille.
Hun hoppet opp i senga og sa:
– Jeg tror jeg begynner å bli tørst igjen, men du trenger ikke hente vann.
Hun begynte aldri i 3. klasse. Hun ble borte, uten å si noe. Jeg så henne aldri igjen. Jeg så ikke foreldrene mer heller. Ingen blå Mercedes, bare store flyttebiler og sterke flyttemenn.
Noen uker senere kom snekkere. De banket og slo og hamret, og en dag var påspissvinduet i annen etasje borte, erstattet av et helt vanlig vindu.