SISTE NYTT FRA ØSTFRONTEN

Noen mener at Sverige har utviklet flokkimmunitet mot den klare tanke og sunne fornuft og henviser til siste nytt fra Sverige: Homofile trafikklys.
I anledning Pride er regulære trafikklys for fotgjengere i Stockholm byttet ut med to varianter: Et lesbepar i rødt som venter på grønt og det samme paret som går når det er grønt. Likeens for to homofile menn. Alle holder lanker og hjerter følger med på ferden.
Jeg synes dette er storartet, men: Også svært diskriminerende.


Hva med alle de som har andre seksuelle preferanser? Mange driver jo med SM og BDSM og sikkert også andre varianter med minst like mange store bokstaver … de kler seg ut i lærkostymer, putter røde kuler i munnen, agurker i rumpa og pisker hverandre til blods, det er klissvåte glufser og sprutende kjøttkjepper overalt, og alle huier og hoier i ellevill kåtskap. Disse må jo føle seg mindre enn lite inkludert når trafikklysene bare er for vanlige, kjedelige heterofolk, skrullete homser og skurtreskerlesber.
Hva med enslige bondemenn i Småland som jevnlig liker å ha samleie med dyra på gården … sauer, høner, griser og alle kuene? De må jo føle seg svært tilsidesatt.
Gruppesex er svært populært, mange gidder ikke ha sex hvis færre enn ti er involvert … hva med dem? De må jo føle seg utenfor og ignorert når de går over fotgjengeroverganger med lys bare for hetero- og homofile … og polyamorøse, de som har så gampesvær kjærlighetsevne at de mååå få utløp for den ved å ha en hel haug sexpartnere utenom ektefellen. Har noen tenkt på dem? Neppe.
Mine tanker går også til bleie- og regnfrakkfetisjistene, alle horekunder og ikke minst de som onanerer både hist og her så snart de ser sitt snitt, de føler seg nok ikke særlig ivaretatt av rådende trafikklyspolitikk i Sverige.
Det er lenge siden svenskene bestemte seg for å bli verdens mest inkluderende folk, og med det har de lyktes overmåte godt, men: Har det ikke stoppet opp litt?
Har man sagt A, får man si B … det betyr at alle må inkluderes, også de som er så gla’ i barn at de bare må ha sex med dem … og hva med de nekrofile? Det er jo ikke sikkert denne gruppen vil ha tilpassede trafikklys, men det går an å spørre – den ene parten…

SLIK MAN REDER, ROR MAN

I går syklet jeg avsted i retning sentrum av byen der jeg bor. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til denne plakaten:


Synd å si at jeg ikke tenkte at dette er et salgsted for en kundegruppe som vil shoppe hasj, marihuana, rohypnol, fleinsopp, amfetamin, LSD og andre stoffer designet for avslapning og rekreasjon i en røff og travel hverdag.
Plakaten antyder livlig handel og vandel og jeg tenkte at her kan man sikkert levere ti gram hasj i bytte mot fem gram marihuana, eller en neve rohypnol mot en knivsodd LSD … og slå av en jovvvial prat om gamle dager og hvor fetladen marokken var sommeren 1978.
Selv har jeg aldri fått noe dreis på narkotikabruk; jeg har røkt tryllerøyk et par ganger, men det er drøyt 40 år siden. Hasj og marihuana va’kke no’ for meg, men det finnes jo andre stoffer, nærmere presisert: Kokain, eller kola, som de sier de som har prøvd.
Etter hva jeg har hørt, bli man i svært godt humør av noen linjer pulver i nesa. Ikke bare i godt lune, men svært oppløftet og man ser lyst på tilværelsen, men jeg har aldri prøvd; det er så vanskelig å få tak i, mye vanskeligere enn brød og melk og sånn.
Derfor ble jeg oppglødd av denne plakaten. Jeg tenkte at dette er bra, endelig litt markedsføring og annonsering i en litt innadvendt bransje. Nytenkning om alternative kundesegmenter. Prisverdig entreprenørskap.
Ingen selger, ingen salgsdisk. Jeg tenkte at jeg kunne dra tilbake senere på dagen og handle litt. Brukerutstyr har jeg allerede … dasslokk, bankkort og en gammel tikroneseddel.
Men så kom jeg til å stusse over ordet dop, videre tenkte jeg mitt om idretten i denne byen, som er full av konkurranseutsatte idrettsutøvere som sikkert står i kø for å kjøpe prestasjonsfremmende medikamenter med sikte på fylkesmesterskapet i nattorientering, kretsmesterskapet i bowling, eller kommunemesterskapet i kappgang med og uten gåstaver.
Videre kunne jeg ikke annet enn legge sammen to og to; dette salgstedet ligger like ved elven som renner gjennom byen, hvori ivrige roere ror fra morra til kveld for å bli best mulig, men ingen blir best uten dop, det vet alle – især idrettsutøvere.
På plakaten er ikke oppført åpningstider, men det var jo uansett søndag og noen holder hviledagen hellig, men til helgen er det bymesterskap i trippelsculler med mange styrmenn…

REHAB PÅ LANDET

Jeg har lenge forstått at jeg trenger rehabilitering. Jeg er etnisk norsk nordmann med tjukke og dyptliggende røtter i bygde-Norge. Jeg er svært melaninfattig, blir fort solbrent og bruker solfaktor 825. Uttrykt kortfattet og tidsmessig: Jeg er rasist.


Men hvem vil være rasist? Ikke jeg. Det er en svært belastende benevnelse. Jeg tror det er bedre å være tiltalt for nedlasting av 5000 barnepornofilmer og litt incest attpå.
Jeg begynte å se meg omkring etter behandlingstilbud med tanke på å bli kvitt denne rasismen. Jeg trålet aviser og alle tenkelige nettsteder på jakt etter et rehabiliteringsopplegg. Jeg var innstilt på å betale innpå 20 000 kroner uka for å bli renset og lutret i et korrigeringsseminar, kanskje ledet av selveste Rune Berglund Steen, boss i Antirasistisk senter og Norges aller mest ledende antirasist, selv om han er melaninfattigere enn jeg og har rødt skjegg. Han er mitt idol.
Men jeg fant ingenting, ikkeno’ rehab for rasister. Jeg innså at jeg selv måtte ta grep. Jeg resonnerte som så at jeg måtte vekk fra min faste adresse og finne meg et fint selvrehabiliteringssted. Jeg har et lite krypinn mellom røffe, skogkledde fjell i Vest-Telemark.
Jeg dro dit og begynte med et bokbål. Jeg er glad i litteratur, men erkjente at jeg ikke har en eneste bok skrevet av en forfatter med mye melanin i huden. Jeg tente opp et bål og kastet på: Conrad, Scott Fitzgerald, Hemingway, Hamsun, Bukowski, Roth, Chandler, Thompson (Jim), le Carré, Borgen, Axel Jensen, Kjærstad og en hel haug andre hvite skrivefanter … det gjorde vondt å brenne Død på kreditt av Louis-Ferdinand Céline, men vondt skal med vondt fordrives og en drøy dram attpå døyver tilløp til smerte.
Jeg hadde ganske mange bøker, bålet ble stort og så varmesterkt at jeg måtte rygge noen meter. Til slutt var bokhyllene mine tomme, bortsett fra noen håndbøker om insekter, fugler og trær og en kokebok fra 1912.
Jeg tenkte at jeg får oppsøke biblioteker og bokhandlere, finne noen svarte forfattere som har skrevet interessante ting. Jeg har ikke funnet noen ennå, men det er nok fordi jeg er så dårlig til å lete.
Jeg fjernet alle familiebildene fra alle vegger og kronprinsesse Märtha-platten som her hengt på utedoen i femti år. Etterhvert begynte jeg å tenke brunt og etterhvert helt svart. Jeg leste alt jeg kom over om Rosa Parks, Martin Luther King, Medgar Evers og Malcolm X … mens jeg hørte på rap-musikk.
En dag kom en nabo i bygda innom. Han er så hvit at det nesten ikke går an. Blå øyne og lyst hår. Jeg merket at jeg straks ble provosert av all denne hvitheten. Jeg ble nokså nedstemt da han begynte å snakke om den nye traktoren sin og hvor mye mindre diesel den bruker enn den gamle, hvor tøff den er og alt utstyret … alle hestekreftene, differensialsperre, drift på alle hjul, air condition og alt mulig rart.
Jeg ble litt aggressiv og dreide samtalen inn på hvitt overherredømme og hvor inni granskauen reaksjonært og nasjonalromantisk alt er her i bygde-Norge og hvordan alle motsetter seg alle tilløp til multikultur, men det virket ikke som han skjønte hva jeg snakket om, og han fortsatte å bable om traktoren sin og drikke kaffen min som var helt svart og uten tilsetting av melkeprodukter.
Jeg spurte ganske spydig om han hadde hørt om George Floyd. Da så han bare rart på meg og sa at kona hans holdt på med middagen og han måtte komme seg “heimivi”.
Da ble jeg ganske sint og ropte BLACK LIVES MATTER etter ham. Han snudde seg og så rart på meg et par sekunder. Så gikk han. Jeg tipper han fikk noe å tenke på, ja. Det er jeg sikker på.
Dagen etter dro jeg til nærmeste tettsted for å handle mat. I butikken jeg pleier handle i, jobber en svart mann jeg aldri har snakket med. Men nå tenkte jeg at jeg skulle slå av en prat.
Han holdt på med stabling av bakervarer. Jeg innledet med:
– Ja, folk baker jammen mye.
Han så på meg og sa ikke noe. Det er nok fordi han sikkert er vant med at alle hvite mennesker er onde, men later som om de er hyggelige fordi de har skjulte hensikter.
– Ja, tenk at folk baker så mye. Undres på hva de baker, kanskje scones, eller noen førsteklasses hveteboller med rosiner, sa jeg.
Han mumlet noe jeg ikke oppfattet, sikkert fordi han ville utfylle med loff, sjokoladekake og wienerbrød, men ikke kjente til de norske ordene på disse bakervarene.
Vel, jeg ville bli kjent med denne mannen og spurte om han ville bli med på fisketur en dag. Da ble han annerledes i det mørke ansiktet sitt. Jeg vet ikke hva han tenkte, men trolig tenkte han hardt over hvilke dager som kunne passe.
Han svarte at han var veldig travel og måtte jobbe overtid og sånn, men kanskje en annen gang. Da svarte jeg:
– Brillefint.
Jeg sa adjø og avsluttet med:
– Black lives matter.
Da skjønte han nok at jeg er en skikkelig snill og bra mann, en antirasist som vil alle vel. Gleder meg til fisketuren…

TO SOM TENKER MASSE OM KJØNNSORGANER OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker atte det er så urettferdig at noen hele tiden skal kritisere muslimenes kultur på en måte.
– Det tenker jeg, også. De lager jo så go’ mat. Jeg har ikke smakt den selv, men den lukter så godt. Det bor en en pakistansk familie i blokka der jeg bor, to oppganger bortenfor. Koschlig. Jeg hilser på dem når jeg ser dem.
– Jeg tenker atte vi på en måte må sette pris på det fargerike fellesskapet, og jeg blir så provosert av de som ikke kan la være å bry seg og snakke og skrive om ting vi ikke trenger vite på en måte.
– Som hva da…
– Jeg sa jo at det er noe man ikke trenger vite noe om.
– Nå ble jeg nysgjerrig. Si det, da.
– Hvis du absolutt må vite … noen foreldre korrigerer kjønnsorganene til småjentene sine bittelittegrann på en måte, og jeg leser i avisene at noen hjerteløse mennesker vil straffe disse foreldrene.
– Du mener sånn kjønnslemlestelse?
– Det er det de kaller det, men det er bare snakk om små endringer.
– Åååå??
– Ja, nesten ingenting … bare justeringer på en måte.
– Men er det ikke snakk om klitoris og sånn?
– Jo, men hva skal man med den … den veier bare noen få gram. Jeg har aldri hatt noe særlig bruk for den…
– Ehh … men den er jo…
– … jeg tenker atte den er no’ hærk og uforenlig med feminisme.

– Jeg tenker atte den bare ødelegger for jenter, og det har muslimene forstått.
– Men er det ikke sånn at de syr igjen hele…
– Ja, men det er jo bare bra, for da finner de ikke på å putte saker og ting inn der du vet, vet du…
– Ååå?
– Ja, du vet sånne dumme gutter … de skal jo absolutt … ja, du vet … og det er ødeleggende for kvinner. De mister fokus og taper av syne hele kvinnefrigjøringa … de risikerer jo å få barn.
– Ååå … ja…
– Jeg tenker atte islam er verdens mest kvinnevennlige religion i hele verden, i tillegg til å være fredens religion.
– Når jeg tenker meg om, tenker jeg det, også..

MIDTSOMMERDAGS DRØM

Min eneste venninne i hele verden, Gitte, ligner i flere henseender en katt. Jeg vet at hun er i live og er der ute et sted, men vet ikke hvor … fånyttes å kalle på henne, hun løfter sjelden telefonen. Jeg liker katter.
Gitte kommer når hun kommer. Plutselig er hun der. Det skjedde i helgen. Hun ankom i sin gamle, grønne bil. Stråhatt og nestenallefarget hippiekjole klistret til kroppen. Svett hals etter 20 mil. Hun smilte.
– Jeg tenkte nok at du var her, sa hun.
Jeg tror nok jeg smilte, jeg også. Sant å si er jeg ikke så glad for besøk, men det er annerledes med Gitte. Jeg hjalp henne å bære sakene hennes inn i huset.
– Værsågo’, sa hun og dro frem en stor flaske Campari.
Solen ga seg ende over i vest. Vi satte oss i hammocken og så på fjellet i sør.
– Da jeg var liten gutt, lurte jeg på hva som var bakenfor det fjellet.
– Men da spurte du de voksne?
– Jeg ville ikke vite.
Gitte trakk beina opp under seg. Vi klinket glass.
Gitte kan mange språk og er henimot et språkgeni, hvilket hun alltid på heftigste vis avviser, men hun er ikke så opptatt av hele tiden å kommunisere. Det er det jeg liker best ved henne … og latteren, og de rødmalte leppene som beveger seg uavhengig av hverandre og tidvis krøller seg til forunderlige kreasjoner.
– Har svalene gått og lagt seg?
– I ferd med å runde av. Strevsomme dager. Familieliv.
– Skal vi bare drikke oss fulle … jeg har mer i kofferten.
Vi drakk. Gitte gadd ikke gå på do. Hun huket seg ned på tunet. Jeg kunne ikke annet enn le. Kvinners tisselyder er artige.
– Har du Kind of Blue ennå?
Vi tok med glass og flasker og gikk innenfor. Jeg satt på Miles Davis. So What. Gitte danset, gjorde modal jazz til dansemusikk.
Hun holdt glasset med Campari i venstre hånd. Det var halvfullt, skinnende rødt i lampelys og beskrev buer med varierende radius, innimellom kruseduller som lignet japanske tegn. Hun sølte ikke en dråpe.
– Den plata vil alltid være der, og jeg elsker den, sa hun og strøk med underarmen svette fra pannen.
Vi snakket om litt i underkant av lite om enda mindre, bare småpludring om ting som ikke betyr noe fra eller til. Anføttes i sofaen. Røde glass. Sommernatt. Green in blue.

– Alle rom er under oppussing, bortsett fra mitt.
– Eldhuset?
– Der kan du ligge, men vi må kanskje fjerne edderkoppen som har slått seg til i øvre hjørnet av sør- og vestveggen.
– Ååå…??
– Den flyttet inn en helg i slutten av april og ga seg straks til å spinne seg et hjem…
– Du kødder?
Jeg våknet brått. En marihøne kravlende i gresset. Gresshoppesang, bekkeklukk og en tom ølboks. Solen var ikke å se noe sted. Ingen Gitte … men sommeren er ikke over.

ETNISK NORSK OG UTPULT

Skuespiller og nordlending Per Kjerstad ække så gla’ i frepper og tidligere justisminister Per-Willy Amundsen, som har uttalt at politiet i Oslo ikke sysler med etnisk profilering og har skrevet på sin facebookside:
Det er ikke etnisk norske ungdommer som skaper problemene i hovedstaden.
Ikke mange hadde hørt om skuespiller Kjerstad før han responderte på Amundsens innlegg med en lang ordremse hvori denne personkarakteristikken:
“… din populistiske knehane-kuk av en liksom-politiker”.
Avslutningsgvis:
“Reis langt og lengst inni det varmeste og trangeste helvete din ubeleste, historieløse, ignorante, selvgode, rasistiske, lettvinte, etnisk norske utpulte ståkuk og ta med deg alle andre her i kommentarfeltet som heier på deg. God tur.”
Litt av en friskus, denne Kjerstad. Han er sikkert en flink skuespiller, og jeg er ikke helt uimponert av den røffe og upolerte stilen hans, men han bommer litt … han gjør det.


Man må anta at hans mening er å ærekrenke Amundsen og da kan man ikke annet enn stille spørsmål ved om “etnisk norske utpulte ståkuk” er heniktsmessig; etnisk norsk er jo ingen fornærmelse, likeledes vil de fleste menn oppfatte utpulte ståkuk som en kompliment – som mer enn antyder potens og dametekke.
Men skuespillere er skuespillere, og jeg har hørt at mange av dem sitter på kroer og cafeer og drikker sterk drikk både sent og tidlig … og tidvis sniffer et slags hvitt pulver som stimulerer skrivegleden no’ inni trangeste, gloheiteste griseglufsa og ligner melis, men ikke er det..

DET GÅTFULLA FOLKET

Før i tiden var Sverige noe storslått, som nordmenn beundret. Det var Volvo og Saab, Pippi Langstrømpe, Vi på Saltkråkan hvori uendelig vakre Malin, Emil i Lønneberget og søstern i flaggstanga, Lill-Babs, Cornelis Vreesvijk, Ingemar Stenmark, Bjørn Borg og ABBA.
Sverige er landet som greide bragden å skifte fra venstre- til høyrekjøring i løpet av én dag, uten klabb og babb og nevneverdige bulker. Sverige var modernitet friksjonsløst innfelt i “folkehemmet”, det var Grøna Lund, far og sønn Taube og midtsommerfest i Stockholms skjærgård og i Dalarna.
Sverige var simpelthen vellykket, mange lands myndigheter ville vite  suksessoppskriften og ikke mange rippet opp i svenskenes vennlige innstilling til nazi-Tyskland.
Saab er borte, Volvo er overtatt av kineserne, Cornelis Vreesvijk er henfaren, likeledes Lill-Babs og Astrid Lindgren, som etter sin død er redigert slik at Pippis pappa ikke lenger er det han var.
Sverige er ikke som før og hele verden undres på hva som skjedde. Hvor ble det av Sverige, hvordan kunne det gå så galt? Svenskene hadde jo alt på stell … når var det alt slutta, når var det det butta … i 1986, da statsminister Olof Palme ble skutt og drept på åpen gate?
Nei, men straks etter innledet svensk politi det som noen kaller verdenshistoriens aller dårligste drapsetterforskning som etter 34 år endte med at etterforskningsleder Krister Peterson uten fnugg av tekniske bevis fant en “vettig” løsning og satte skylda på en kar som har vært død i 20 år.
Samtidig, i alle disse årene, førte Sverige en innvandringspolitikk så inni gamperæva naiv at hele Sveriges 450 000 km² i dag må anses som et åsted … for drap, grov vold, voldtekter, ran, knivstikking, bilbranner, narkohandel og eksplosjoner i tettbygd strøk.
Nå lurer mange på hva faen svenskene har holdt på med det siste halvåret. Folk dør i hopetall av Covid-19, Sverige er et land de færreste siviliserte nasjoner vil sammenligne seg med.
Den norske regjeringen har bestemt et nordmenn bare kan reise til en bitteliten del av Sverige, som nesten ikke synes på kartet – den lille øya Gotland i Østersjøen, 90 kilometer fra fastlandet.
Svensker som vil til Norge, må finne på noe annet. Danske myndigheter har også stengt grensen mot Sverige, finnene vil heller ikke ha svensker i landet og Hellas betakker seg for svenske sommergjester.


Utenriksminister Ann Christin Linde hevder at denne holdningen er uvennlig og kan sette det nordiske samarbeidet i fare og skape “dype sår” som kanskje aldri leges.
Hun er sur og grinete og forstår ikke hvorfor dansker og nordmenn ikke vil reise til Sverige … men hvem faen vil dit?
Får du ikke Covid-19 i Stockholms-området, blir du kanskje ranet, slått ned og hakket opp med machete på åpen gate i Gøteborg og politiet tukler til etterforskningen, finner ikke drapsvåpenet og arresterer en uflidd 40 år gammel kriminell blandingsmisbruker med bart…

NYTALE I NY TID

Black lives matter-bevegelsen brer om seg, og ingen statue kan føle seg trygg. Hvite mennesker gjør lurt i å se seg over skuldrene når de ferdes på gater og streder; hvit hud er jo blitt en kniv- og nevemagnet både hist og her og nesten overalt ellers.
I gaten der jeg bor er det ennå forholdsvis trygt. Her er ikke så mange knivstikk og ran og drapsstatistikken er ikke alarmerende, og hvite politifolk reker ikke no’ særlig omkring og dreper melaninrikinger både sent og tidlig.
BLM-bevegelsen er mektig og omseggripende, og det er naivt å tro at den ikke vil føre til endringer, eksempelvis i språket vårt. Alle vet at rasekamp påvirker språkutvikling og N-ordet – eller neger, som noen kaller det – er selvsagt det aller verste ordet, men det er uproblematisk; det er helt ute av dagligtale, ingen bruker det … bortsett fra fulle jessheiminger på grillparti hos naboen og demente sykehjemspasienter født i god tid før 1920.
Det store og stygge unntaket hertil er Det Norske Akademis Ordbok hvori neger er oppslagsord med flere brukseksempler, hvorav disse: Jeg skal slite og henge i som en neger og legge til side hver minste skillemynt (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie, 1989) og Han stikker hodet ned i en bilmotor og kommer opp igjen svart som en neger (Jostein Gaarder Sofies verden, 1991).
Termen svart er ennå gangbar. Men hvor lenge? Snart er svart svartelistet og like ukorrekt som neger, og man kan ikke se bort fra at BLM-aktivistene vil kreve utdriving fra det norske språket alle ord og uttrykk inneholdende svart … slike som svartedauden, svarte faen, svart arbeid, svarteliste, Svartlamoen, svarteper, svartkrutt, beksvart, helsvart, kølsvart, svartstrupesteinskvett, svartmeis, nattsvart, ravnsvart, sotsvart, svarthvitt-TV, svarthvittenking, svartmale, Svartisen, svartsinn, svartid, svartsyn, svartebørs, svartor, svartsladd, svartfuru, svartmusket, svartjord, svartspett,  svartbjørn, svartbrent, svartemarje, besvart, ubesvart og gamle Svarten… og mange tjern i Norge heter Svarttjern
Faste uttrykk som ikke alt er helsvart, se svart på det, det gikk i svart, for svarte svingende, svart som en feier og svart humor vil naturligvis utgå fra språket og mørke skyer i horisonten ligger tynt an.
Språkrådet må påregne tøffe tak fremover, og de ansatte kan ikke utelukke voldelige demonstrasjoner utenfor lokalene deres … og dets leder, Åse Wetås, besitter en hvithetsfaktor så absurd og irriterende høy at hun trolig må innvilges politieskorte til og fra jobben.

EN MANN OG ALLE DAMENE

Sjelden jeg oppholder meg lenge i sentrum av byen der jeg bor, men i går kveld kunne jeg ikke la være å sykle avsted med tanke på en halvliter pils mot tørsten.


Tilfeldighetene ville det slik at jeg traff på en gammel bekjent noen år yngre enn jeg. Lenge siden vi sist snakket sammen.
Han satt alene ved et bord, i skyggen av en parasoll. Han ble gla’ for å se meg og ba meg sitte ned. Vi bestilte øl og gjorde unna i løpet av kort tid det vanlige snikksnakket som ikke uofte innleder samtaler mellom gamle kjente som ikke har hatt kontakt på noen år. Jeg tror min gamle venn vil være anonym i denne teksten, la oss bare kalle ham det … Anonym.
Ikke lang tid passerte før han begynte å snakke om det som har vært hovedinteressen hans hele livet: Kvinner. Den interessen har vært så sterk og omseggripende at han aldri har giftet seg, men han har nok vært litt uvøren med kjønnsorganet sitt. Det er blitt noen unger … med flere enn én kvinne.
– Jeg er litt nedfor, sa han.
– Ååå???
– Jeg begynner å bli gammel.
– Du holder deg godt … håret intakt, ikke kulemage og slipset sitter fint.
– Takk, men nå skal du høre, sa Anonym og redegjorde for sine damebekjentskaper, uten unntak innledet via Tinder. Han brukte mange ord og uttrykk jeg vegrer meg for å gjengi, men det handlet for det meste om kvinners ytre. Han redegjorde for sine siste bekjentskaper og hva han følte da de kledde av seg. Sterk kost. Han avsluttet med:
– Jeg fikk gåsehud og var på det nærmeste vettskremt.
– Uffda… men kan du ikke jage yngre damer, da?
– Det er jo det jeg gjør. Jeg innlater meg ikke med kvinner på min alder … gud forby.
– Kinkige greier.
– Hvor gammel er du blitt, forresten?
Jeg sa det og Anonym utbrøt:
– Ååå, faen…

DEN ABSOLUTT UUTHOLDELIGE HVITHET

Hvis du er hvit, er du rasist. Hvis du ikke innser det, er det fordi du er hvit. Alle hvite nordmenn er rasister… og George Floyd, som i levende live var en vanlig svart mann med kriminell fortid heri inkludert væpnet ran, er nå opphøyet til noe i nærheten av en helgen… og Winston Churchill, som i løpet av fem lange år var opptatt med å banke verdenshistoriens verste rasist og lyktes med det, er nå utropt til rasist av aller verste sort.
I Oslo jobber noen dag og natt med sikte på å få fjernet Churchill-statuen på Solli plass, likeledes vil noen rasere Holberg-monumentet utenfor Nationaltheatret. Begrunnelsen er at Ludvig Holberg var investor i slavehandelbransjen, og det var visst Churchill, også; underlig… jeg trodde Winston brukte det meste av penga sine på  sigarer, børst og drosje.
Hedersmannen Christian IV skjærer heller ikke klar. Han grunnla hovedstaden, men det hjelper ikke, han var visst også rasist og noen vil fjerne statuen av ham på Stortorvet.
Men de fleste av mine tanker denne morgenen går til Aurora Aksnes. Uansett hvor inderlig hun ber om unnskyldning, vil hun aldri bli tilgitt to konserter hun holdt i Israel i fjor, og i tillegg er hun irriterende hvit. Jeg tror ikke det går an bli hvitere enn Aurora.

For alle som er brune i huden, eller helt svarte, er hun i sin blendende hvithet en fornærmelse så ærekrenkende at man lett kan besvime, eller gi seg til å brenne biler, plyndre butikker og knivstikke tilfeldig forbipasserende.
Hvithet står ikke høyt i kurs. Sist jeg var i butikken, ble jeg tildelt noen blikk som oversatt til kebabnorsk er omtrent slik: Javlige pottetrasistmorapuler… wolla du skal henge etter balla og øyelokka over en haug med glødende kull mens jeg volltar morra di i rævva.
Ettersom jeg har veik ryggrad og er litt av en opportunist og har lyst til å opprettholde puls og stoffskifte, har jeg besluttet å tilpasse meg, gjøre det motsatte av det Michael Jackson gjorde… gjøre meg så brun som mulig.
Her i Norge står muslimer sterkt, de er innvilget særstilling i det norske samfunnet, til og med Den norske kirke legger egen religion til side for å tekkes muslimene og stimulere til fortsatt kokelikohysterisk dyrking av en pedofil voldsmann som dævva for nesten 1400 år siden
Jeg blir ikke så lett brun, men skokremprodusenten Kiwi har to nyanser av brunt. Jeg kjøpte en boks av typen mørk brun. Det gjorde susen. Trengte bare et strøk. Jeg kjente meg nesten ikke igjen .
Muslimske menn på min alder kler seg absurd stygt. Jeg gikk på Fretex og kjøpte de fæleste buksene jeg fant og noen helt ellevilt ufikse dressjakker. Damen bak disken så rart på meg. Tilsammen betalte jeg en sum så lav at den må benevnes symbolsk.
Jeg la opp buksebeina til høyvanns, slik skikken er blant muselmenn. Jeg har en gammel sauefell, gråsvart i ulla. Jeg klippet av en drøy såte og tilvirket ved enkle håndgrep og dobbeltsidig tape et bustete, omseggripende og veldig ekkelt helskjegg.
Det gjelder å tilpasse seg nye tider, og muslimmunduren virker som bare faen. Når jeg går omkring i byen der jeg bor, er det som om alle hvite i nærheten retter seg opp og viser høyaktelse og uendeeelig respekt. De gjør alt de kan for å unngå mistanker om rasisme. LOL.
Det er faen meg fett å være brun muslim…