Jeg har lenge forstått at jeg trenger rehabilitering. Jeg er etnisk norsk nordmann med tjukke og dyptliggende røtter i bygde-Norge. Jeg er svært melaninfattig, blir fort solbrent og bruker solfaktor 825. Uttrykt kortfattet og tidsmessig: Jeg er rasist.
Men hvem vil være rasist? Ikke jeg. Det er en svært belastende benevnelse. Jeg tror det er bedre å være tiltalt for nedlasting av 5000 barnepornofilmer og litt incest attpå.
Jeg begynte å se meg omkring etter behandlingstilbud med tanke på å bli kvitt denne rasismen. Jeg trålet aviser og alle tenkelige nettsteder på jakt etter et rehabiliteringsopplegg. Jeg var innstilt på å betale innpå 20 000 kroner uka for å bli renset og lutret i et korrigeringsseminar, kanskje ledet av selveste Rune Berglund Steen, boss i Antirasistisk senter og Norges aller mest ledende antirasist, selv om han er melaninfattigere enn jeg og har rødt skjegg. Han er mitt idol.
Men jeg fant ingenting, ikkeno’ rehab for rasister. Jeg innså at jeg selv måtte ta grep. Jeg resonnerte som så at jeg måtte vekk fra min faste adresse og finne meg et fint selvrehabiliteringssted. Jeg har et lite krypinn mellom røffe, skogkledde fjell i Vest-Telemark.
Jeg dro dit og begynte med et bokbål. Jeg er glad i litteratur, men erkjente at jeg ikke har en eneste bok skrevet av en forfatter med mye melanin i huden. Jeg tente opp et bål og kastet på: Conrad, Scott Fitzgerald, Hemingway, Hamsun, Bukowski, Roth, Chandler, Thompson (Jim), le Carré, Borgen, Axel Jensen, Kjærstad og en hel haug andre hvite skrivefanter … det gjorde vondt å brenne Død på kreditt av Louis-Ferdinand Céline, men vondt skal med vondt fordrives og en drøy dram attpå døyver tilløp til smerte.
Jeg hadde ganske mange bøker, bålet ble stort og så varmesterkt at jeg måtte rygge noen meter. Til slutt var bokhyllene mine tomme, bortsett fra noen håndbøker om insekter, fugler og trær og en kokebok fra 1912.
Jeg tenkte at jeg får oppsøke biblioteker og bokhandlere, finne noen svarte forfattere som har skrevet interessante ting. Jeg har ikke funnet noen ennå, men det er nok fordi jeg er så dårlig til å lete.
Jeg fjernet alle familiebildene fra alle vegger og kronprinsesse Märtha-platten som her hengt på utedoen i femti år. Etterhvert begynte jeg å tenke brunt og etterhvert helt svart. Jeg leste alt jeg kom over om Rosa Parks, Martin Luther King, Medgar Evers og Malcolm X … mens jeg hørte på rap-musikk.
En dag kom en nabo i bygda innom. Han er så hvit at det nesten ikke går an. Blå øyne og lyst hår. Jeg merket at jeg straks ble provosert av all denne hvitheten. Jeg ble nokså nedstemt da han begynte å snakke om den nye traktoren sin og hvor mye mindre diesel den bruker enn den gamle, hvor tøff den er og alt utstyret … alle hestekreftene, differensialsperre, drift på alle hjul, air condition og alt mulig rart.
Jeg ble litt aggressiv og dreide samtalen inn på hvitt overherredømme og hvor inni granskauen reaksjonært og nasjonalromantisk alt er her i bygde-Norge og hvordan alle motsetter seg alle tilløp til multikultur, men det virket ikke som han skjønte hva jeg snakket om, og han fortsatte å bable om traktoren sin og drikke kaffen min som var helt svart og uten tilsetting av melkeprodukter.
Jeg spurte ganske spydig om han hadde hørt om George Floyd. Da så han bare rart på meg og sa at kona hans holdt på med middagen og han måtte komme seg “heimivi”.
Da ble jeg ganske sint og ropte BLACK LIVES MATTER etter ham. Han snudde seg og så rart på meg et par sekunder. Så gikk han. Jeg tipper han fikk noe å tenke på, ja. Det er jeg sikker på.
Dagen etter dro jeg til nærmeste tettsted for å handle mat. I butikken jeg pleier handle i, jobber en svart mann jeg aldri har snakket med. Men nå tenkte jeg at jeg skulle slå av en prat.
Han holdt på med stabling av bakervarer. Jeg innledet med:
– Ja, folk baker jammen mye.
Han så på meg og sa ikke noe. Det er nok fordi han sikkert er vant med at alle hvite mennesker er onde, men later som om de er hyggelige fordi de har skjulte hensikter.
– Ja, tenk at folk baker så mye. Undres på hva de baker, kanskje scones, eller noen førsteklasses hveteboller med rosiner, sa jeg.
Han mumlet noe jeg ikke oppfattet, sikkert fordi han ville utfylle med loff, sjokoladekake og wienerbrød, men ikke kjente til de norske ordene på disse bakervarene.
Vel, jeg ville bli kjent med denne mannen og spurte om han ville bli med på fisketur en dag. Da ble han annerledes i det mørke ansiktet sitt. Jeg vet ikke hva han tenkte, men trolig tenkte han hardt over hvilke dager som kunne passe.
Han svarte at han var veldig travel og måtte jobbe overtid og sånn, men kanskje en annen gang. Da svarte jeg:
– Brillefint.
Jeg sa adjø og avsluttet med:
– Black lives matter.
Da skjønte han nok at jeg er en skikkelig snill og bra mann, en antirasist som vil alle vel. Gleder meg til fisketuren…
