TO SOM TENKER LITT OM SNIKRASISME

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Fært meg all den rasismen, tenker jeg. Vanligvis er jo rasisme noe som folk driver med på hverdager, altså hverdagsrasisme, men nå skjer det jamen meg i helgene også.

– Black Friday-salget startet jo fredag.
– Ehhh…
– Black Friday!
– Ja…
– Svartefredag … gudbedre! Er ikke det rasistisk, så vet ikke jeg, tenker jeg.
– Det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det…
– Butikkene dumper prisene slik at det nesten ikke koster noe. Signalet er tydelig, tenker jeg … svart er billig, nesten uten verdi.
– Huff.
– Snikrasisme som går under radar’n. Selv ikke Antirasistisk Senter har skjønt det. Utspekulert som bare det. Folk strømmer til butikkene og tenker ikke på at de bygger opp under forestillingen om at svarte mennesker er mindre verdt enn hvite.
– At det går an, tenker jeg.
– Snedig, tenker jeg… man rett og slett lokker folk til å delta i masserasisme.
– Ja, det er fært… godt at jeg var på hytta i helgen og ikke lot meg friste.
– Ja, det er bra…
– Men du var hjemme?
– For det meste, men nå skal du høre. Jeg skulle i selskap på lørdag og oppdaget at den kjolen jeg ville bruke og hadde tatt fram noen dager før, hadde en flekk bak på høyre side. Jeg tenkte at da får jeg finne en annen, men så hadde Bjarne.. ja, mannen min … han hadde startet med oppussing av soverommet og det var helt umulig å komme frem til klesskapet, det var malingsbokser, tapetruller, tapetlim, sager, høvler, hammer, spikerpakker, malekoster, brekkjern og alt mulig rart overalt … så jeg kom ikke fram til skapet, og dessuten var visst skapdørene fastkilt, etter at Bjarne hadde flyttet litt på det. Så jeg bare måtte i butikken.
– Ergerlig, men fikk du tak i ny kjole?
– Ja, en som lignet den med flekk på. Nydelig chiffonsilke.
– Dyr?
– Den var jo nedsatt. Bare 1.699, og da fikk jeg med en liten bolero som bare kostet 499… som passer til mange av de gamle kjolene mine … og et silkeskjerf til 399. Det er jo skarp luft om dagen, og jeg vil ikke bli forkjølet, tenkte jeg.
– Nei det er klart.
– Men jeg måtte ha nye sko. Skoene mine står nederst i det skapet med dørene som ikke lar seg åpne. Jeg kunne jo ikke gå barbeint.
– Hyggelig selskap?
– Det var avlyst på grunn av de strenge koronareglene, men det hadde ikke jeg fått vite. Bjarne hadde fått beskjed, men tror du den dusten hadde sagt det videre til meg … nei, du vet hvordan menn er, tause og de glemmer lett.

TØYTA PÅ POOK’S HILL

Ettersom jeg – og sikkert mange andre – kan mindre enn lite om 2. verdenskrig, er det godt at det finnes folk som Alexander Eik og Linda May Kallestein, som er ansvarlig for manuset til Atlantic Crossing – skrevet med bakgrunn i ni års research.


Jeg har sett alle episodene til nå, inkludert den sjette – Stormtid – og jeg må si det er mye jeg ikke visste om Märthas opphold i USA under krigen, men nå vet alle at kronprinsessens rolle var viktigere enn Winston Churchills, og president Franklin D. Roosevelt var dønn avhengig av henne.
Presidenten trengte henne hele tiden, han fikk hjelp til å tenke klart og ta de rette avgjørelsene i riktig rekkefølge.
Noe av det aller første Roosevelt gjorde etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, var å kaste seg i bilen og kjøre til Pook’s Hill, kronprinsesse Märthas residens. Presidenten var helt ute av seg, men Märtha satte mot i ham og holdt en kort, personlig tale som ikke står tilbake for Churchills aller ypperste.
Presidenten fattet mot og visste hva han skulle si i Kongressen dagen etter. Han forlot Pooks Hilll og på hjemveien tenkte han sikkert: Märtha… oh, Märtha … I can’t do without you.
Märtha er for alle praktiske formål visepresident i USA, men det er det visst noen som ikke liker. Misunnelse? Kanskje. Anyway…. det settes ut rykter om at presidenten og Märtha har innledet et amorøst forhold. Ryktene når kronprins Olav, som blir syk og henimot forrykt av sjalusi.
Han drar over Atlanteren på julebesøk og tar seg til Pook’s Hill. Hjertelig gjenforening med hustru og barn? Med barna, kanskje … men Märtha er kjølig, tynget av krigens alvor og hun er dessuten invitert samme kveld til juleselskap hos presidenten.
Litt utpå kvelden foreslår Roosevelt for Märtha at de skal forlate selskapet og ta seg en biltur, råne litt omkring i nærområdet. Bare de to.
Ingen ber med seg en dame på biltur uten lumre baktanker. Det vet Märtha, men hun må takke nei; Olav er jo der og han er inni granskauen grinete og sjalu.
Dårlig stemning, altså. Olav vil ta et oppgjør med kona si og spør i realiteten om hun puler presidenten på fast basis, men Märtha vil ikke svare ordentlig.


Selvsagt vil hun ikke svare, hun er en viktig dame som ikke har tid til å pludre med en dum og sjalu ektemann.
Olav – heretter DummeOlav – er fortvilet, avbryter juleferien og drar sin vei. Det er like greit for Märtha; DummeOlav er mer opptatt av følelser enn krigens kalde fakta. Heldigvis har hun presidenten, Franklin … den eneste hun kan drøfte krigens realiteter med.
Etter ankomst i London ringer DummeOlav til Märtha og forbyr henne å treffe presidenten mer. Hun sier motstrebende ja, men Franklin kan ikke la henne være. Han inviterer seg selv og ingen sier nei til USAs president, ihvertfall ikke Märtha.
De to samtaler i all fortrolighet og det fremgår at presidenten er full av følelser for Märtha, men kronprinsessen snakker presidenten til rette og minner om at i krigstid må man holde begge hoder kalde, skille mellom sex og følerier.
Manusforfatterne Alexander Eik og Linda May Kallestein behersker antydningens kunst, og man får lett inntrykket av at presidenten og kronprinsessen har et heftig sexliv, mellom episodene – kanskje på Det ovale kontor.
Roosevelt var rammet av polio og lenket til rullestol, således ingen sexmaskin, men Märtha var frisk og rask, og det kan ikke utelukkes at Eik og Kallestein forestiller seg Märtha anrette presidenten på rygg og ri ham så hardt og brutalt at senga nesten bryter sammen i sveiseskjøtene…
Nåvel, jeg gleder meg til neste episode av Atlantic Crossing – vitebegjærlig som jeg er.

RETTEN TIL Å DREPE

Fra 1962 og mange år fremover var bare én mann innvilget retten til å ta liv. Om denne ordningen hersket bred konsensus i Norge og resten av Vesten; drepingen var varslet i god tid og de som ble avlivet, fortjente det … fordi de var noen skikkelig fæle skurker som truet rådende verdensordning, eller drev med fantestreker så drøye at de bare måtte stoppes.
Altså: Forutsigbare og bærekraftige drap utført etter etiske prinsipper, begått i Pinewood Studios i London – av James Bond, ansatt i MI6.


Tidene endrer seg. Nå om dagen er det flere og flere som hevder retten til å drepe – i virkeligheten. Ja, jeg tenker på muslimer, jeg gjør det. Det er populært blant muslimer å drepe de som publiserer tegninger av Muhammed, eller på annen måte tøyser og tuller litt med denne profeten. Begrunnelsen er alltid den samme:
Muhammed er vårt store forbilde og de som krenker ham, krenker alle muslimer så mye at de fortjener å dø … slik som Samuel Paty, som ikke ble drept med diskré og kjølig, britisk eleganse, slik James Bond gjør – nei, drapsmannen kjørte arabian style, skar av hodet, som ble liggende på asfalten et stykke fra Patys kropp.
Før i tiden bodde ikke mange muslimer i Vesten, de bodde i muslimske land og de drepte hverandre stadig vekk og gjør det ennå, og det er jo grei skuring; vold og drap er så å si en naturlig del av omgangsformen i disse landene … man dreper og dreper og dreper og motivene er mange som blader på et bjørketre i slutten av mai, men det er greit … er man muslim, er man muslim og da hører drap og terror med.
Men i de siste tiårene har Vesten fått et ganske stort innslag av muslimer, som ikke lar seg ikke affisere av verdslige lover, de påvirkes ikke av vestlig mentalitet, de hater ytringsfrihet, de motsetter seg integrering, de vil være skikkelige muslimer og skikkelige muslimer hater alle som ikke tror på Muhammed og mange av dem går ikke av veien for et drap, eller flere. Muhammed er jo det store forbildet, og som alle vet: Han var ikke bare pedo, men også ellevill drapsmann.
I Sverige og Frankrike er antallet muslimer blitt så høyt at mange  vurderer å emigrere til land med lavere muslimbestand.
I Norge er vi heldigvis bedre stilt. Våre muslimer er snillere, de bare knivstikker tid om annen, skyter litt når de synes det passer, handler litt med narkotika, raner og banker opp småunger, voldtar hvite jenter og brenner biler, men de dreper ikke så hyppig og når SIAN stiller seg opp i urbane strøk og brenner Koranen, er politiet alltid på pletten og forhindrer at hoder og andre legemsdeler kommer på avveie.
Alt i alt og rundet av oppover: Flerfoldig hurra for norske muslimer.

WHO KILLED MÄRTHA?

Som alle vet nå, var det ikke Winston Churchill, hans utenriksminister Anthony Eden og resten av krigskabinettet i Downing Street som påvirket president Franklin D. Roosevelt til å foreslå Låne- og leieloven for Kongressen, som vedtok den i mars 1941 og muliggjorde svære leveranser av krigsmateriell til England, Sovjetunionen, De frie franske styrker og Kina.
Nei, det var kronprinsesse Märtha av Norge.
Hun bodde rett utenfor Washington under krigen, på eiendommen Pook’s Hill, sammen med unga, tjenere og hoffdame Ragni Østgaard.
Her hadde hun sitt eget kontor der hun pønsket ut hvordan hun kunne påvirke Roosevelt, holde ham på rett kurs, slik at han gjorde de rette tingene – i riktig rekkefølge. Det har vi nå lært av NRKs Atlantic Crossing.
Seriens manus er skrevet av Alexander Eik og Linda May Kallestein, som brukte ni år på research, slik at serien skulle bli så etterrettelig som mulig.
Faghistorikere mener at Låne- og leieloven var absolutt avgjørende for krigens forløp, og da må man spørre: Hvorfor fikk ikke kronprinsessen æren for denne loven, som endret alt og til slutt ble nazistenes bane?
Trolig fordi verden den gangen var styrt av menn. De satt i alle viktige stillinger, det var menn som drev krigen og var statsledere. Menn skrev historien om 2. verdenskrig, og kronprins Olav og pappa Haakon ville nødig bli satt i skyggen av kone og svigerdatter, og de dementerte ikke ryktene om at Märtha under sitt Amerika-opphold var mest opptatt av shopping i Georgetown, te- og småkakeslabberaser, middagsselskaper, fargene på gardiner og møbler.
Dette må ha gått hardt innpå kronprinsessen. Hun var jo krigshelt, større enn “Kjakan” Sønsteby og Johan Edvard Tallaksen tilsammen. Hun hadde verdensformat. Større enn Churchill.
Hvorfor sa hun ikke fra? Hun kunne vel ha revet seg løs fra kongelig tradisjon og stiv etikette, sagt det som det var og kanskje gått igang med å skrive sin historie fra krigen. Kanskje hun hadde signert en avtale med et amerikansk forlag?


Så døde hun, i 1954 … bare 53 år gammel. Dødsårsak kreft.
Er det sannheten? Døde hun av kreft? Eller signerte hun sin egen dødsattest i det øyeblikket hennes mann Olav fikk nyss om hennes bokplaner.
Konfererte han med faren sin, som bekymret tok kontakt med statsminister Gerhardsen, som ikke mindre bekymret kalte til seg partisekretær Haakon Lie, som hadde god kontakt med CIA, som utviklet en plan for å bringe kronprinsessen til taushet og således opprettholde den mannssjåvinistiske historien om 2. verdenskrig?
Alle vet at CIA ikke gikk og ikke går av veien for likvidasjoner …  eller black operations, som det heter i etterretningsbransjen.
Kanskje var det slik at et dusin røffe CIA-agenter ble fløyet inn vestfra over Atlanterhavet i all hemmelighet og i nattlig tussmørke landet på Fornebu og straks etter gikk til verks.
Man vet ikke hvordan CIA gjorde denne jobben, man vet bare at kronprinsessens dødsattest er datert 5. april 1954.
Utrolig at kronprinsen Olav gikk med på dette, men han må ha vært en kald fisk, det er helt sikkert.
Litt av en historie, dette … noe for Alexander Eik og Linda May Kallestein å grave i. Kanskje vi om ni år får en ny serie om kronprinsesse Märtha – Atlantic Crossing 2.

MÄRTHAS KRIG

Kronprinsesse Märtha og president Roosevelt er ute og råner omkring i presidentens roadster sent på kvelden, slik de ofte gjør. Presidenten er en råtass bak rattet og rister av seg Secret Service, svinger av og inn på en sidevei.
Märtha er nedfor. Hun er lei seg fordi hun nettopp har fått vite at regjeringen i London har besluttet å avlyse turneen hun er  forespeilet: Reise omkring i USA og fortelle hvor fæl krigen er og at Norge og Europa trenger hjelp, slik at hun kan vende tilbake til  Skaugum og gjenoppta sine sysler der … oppussing, innkjøp av nye møbler og gardiner, beskjæring av rosene langs vestveggen, ansettelse av tjenere og sjefgartner og mye annet forefallende.
Men Franklin D., som aldri mister hatten, selv om han råkjører med sin åpne Ford, har på forhånd tenkt en og annen tanke og trukket i noen tråder, etter erkjennelse om at den norske kronprinsessen er noe helt for seg selv; hun har vidåpnet sitt hjem for en hel haug traumatiserte krigsseilere i alle aldre, hun blir vekket henimot hver bidige natt av skrikende og skrålende sjømenn martret av fæle mareritt, hvoretter hun – breddfull av omsorg – stiger opp av sengen og i nattkjolen oppsøker de plagede sjelene og trøster dem så godt hun formår.
Spesielt godt øye har hun til Otto, en sjømann så ung at han nesten ikke har fått hår på tissen, og presidenten glemmer aldri den rullestolkjørende, norske sjømannen Alfred Isaksen, middagsinvitert av Märtha til Pook’s Hill:
Sjømannen var kveldens æresgjest og ble rullet inn til enden av bordet, innrammet av presidenten, viktige kongressmedlemmer, kronprins Olav og hustru Märtha.
Isaksen holdt en emosjonell tale om hvor fæl denne krigen var og avsluttet med å banke sin grove neve i bordet så porselen og krystallglass føk veggimellom.
Det blir stille i rommet, så stille at man kan høre en sommerfugl fise. Kronprins Olav holder pusten, til presidenten begynner å klappe. Så klapper alle.
Secret Service er på villspor denne kvelden og Roosevelt sitter bak rattet i sin yndlingsbil. Han skjønner at ved hans side sitter ikke bare en kronprinsesse… nei, han har med et unntaksmenneske å bestille, en vakker kvinne som ikke bare skjøtter sitt ansvar som trebarnsmor og hustru på forbilledlig vis; hun er endatil i ferd med å etablere seg som storpolitisk spiller.
Presidenten har ikke glemt at det var Märtha som lanserte ideen om Låne- og leieavtalen. Han skjønner at Märtha er et politisk talent så kolossalt at selv Winston Churchill fremstår middelmådig, og han har tenkt tanken om å bytte ut sin nærmeste medarbeider og rådgiver Harry Hopkins – med Märtha.
Secret Service er, som nevnt, satt helt ut av spill denne aftenen.  De skjønner ikke hvor det er blitt av presidentens bil. Det gir Roosevelt sjansen til i fred og ro muntre opp kronprinsessen litt. Han tar frem et kart, hvorpå oppmerket kronprinsessens og kronprinsens turnérute i USA anno 1939.
– Why reinvent the wheel, sier president Roosevelt og Märtha blir så glad som bare det, bøyer seg til venstre og klemmer Roosevelt, som ser sitt snitt; han forsøker å fange Märthas munn med sin egen, og det kan godt tenkes at presidenten har pådratt seg ereksjon og gjerne vil stikke venstre hånd oppunder kronprinsessens kjole, med tanke på å peile fuktighetsnivået i hakket øverst mellom hennes lår.
Men faen, akkurat i det presidenten står i begrep med gjøre et grep, svinger Secret Service inn på scenen og ødelegger stemningen med bråkete V8-motorer og lyssterke frontlamper.
Dette femte avsnittet av Atlantic Crossing slutter med at kronprinsessen kommer hjem, låser seg inn på rommet sitt og siger sammen på gulvet. Hun ser i taket og alle TV-seere undres på hva hun tenker.
Er det slik fatt at presidenten ikke er interessert i hennes enestående krigsinnsats, men bare vil ha kroppen hennes? Hva om hun avviser videre tilnærmelser, vil han da forpurre hennes planlagte turné.. eller verre: Legge hindringer i veien for henne, slik at hun mister støtte i videre iherdig krigsinnsats mot de onde nazistene?
Et øyeblikk vurderer hun å melde seg til Little Norway i Canada med tanke på jagerflytimer, slik at hun – bak spakene i en Spitfire – kan kaste seg inn i knallharde luftkamper over Den engelske kanal, mot Messerschmitter og Focke-Wulfer.
Hun slår det øyeblikkelig fra seg, Olav og svigerfar vil aldri gå med på det, tenker Märtha, men hvor langt kan hun strekke seg i retning tilfredsstillelse av Roosevelts lumre lidderlighet?


Slipper hun unna med en håndjobb tid om annen, eller må det mer til… oralsex, penetrering i begge hull, lær og pisk, trekant med Missy?
Kanhende tenker hun at alle må ofre noe i krig, og hvis hun kan bruke kjønnsorganet sitt i det godes tjeneste og kanskje forkorte krigen … ja, da … og hun liker jo presidenten, hun gjør det … men Olav, han må ikke få vite noe, ikke barna heller…

Kan nesten ikke vente på neste episode. Blir spennende, ikke bare det … lærerikt, også. Atlantic Crossing er jo, såvidt jeg forstår, nesten helt dokumentarisk.
Takk til NRK, som tar sitt folkeopplysningsmandat på alvor. Serien har kostet 157 millioner kroner. Den er verdt hver krone.

GITTE TENKER NOEN TANKER

Ettersom Gitte er min eneste venninne i hele verden, pleier jeg løfte telefonen når hun ringer. Det gjorde hun i går kveld.
– Næmensåhyggelig. Bra med deg, Gitte?
Gitte er ikke av den sorten som kaster bort tid på innledende snikksnakk:
– Jeg satt i bilkø i går.
– Javel.
– Kjedelig. Om å gjøre å tenke på noe som kan få fart på tiden.

– Jeg tenkte så det knaket og forsøkte å begripe det ubegripelige, at cirka 1,8 milliarder mennesker hengir seg til noe så inni griseglufsa formørket og uendelig tåpelig som islam.
– Ambisiøst.
– Mine tanker gikk spesielt til unge, muslimske menn bosatt i Norge, som innenfor rammene av islam ikke har nevneverdig tilgang til jenter med matchende etnisitet, i passende alder.
– Javel…
– Muslimske familier passer jo på sine døtre som de var lastebillass fulle av gull og edelstener, helt til de blir giftet bort til en fremmed og kanskje litt tilbakestående fetter fra landsbygda i Pakistan, eller Somalia.
– Ja, jo…
– De muslimske gutta i Norge er sjanseløse. De blir selvsagt frustrert, og når de ikke har hellet med seg blant norske jenter, finner de utløp for oppdemmet og utilfredsstilt begjær ved knivstikking og ran på åpen gate.
– Men de kan vel bare onanere litt?
– Jada, men det blir ensformig i lengden, og det er ikke alle som liker seg så godt at de vil ha sex med seg selv.
– Hva foreslår du?
– Stortinget bør snarest vise litt realpolitisk styrke, oppheve sexkjøpsloven og gi grønt lys for etablering av subsidierte bordeller.
– Ååå??
– La oss si en femtilapp for litt håndarbeid, en hundrings for  sugejobb og 300 kroner for full overhaling, kanskje et lite tillegg for baklukestikk. Det kommer til å gjøre underverker for disse gutta. De blir blide, hyggelige og joviale … og de slutter med bilbrenning, ran og andre fantestreker.
– Vinnvinn?
– Nettopp. Det vil bli mer populært å gå på bordell enn å oppsøke moskeer med åndsforlatte imamer som tolker Koranen helt bokstavelig. Kriminaliteten vil synke, politiet kan slappe av, færre domfellelser og integreringen vil trolig få et løft.
– Mmm…
– Det vil også kraftig redusere risikoen for selvmordsaksjoner.
– Åååå??
– Bedre med en fugl i hånden enn ti på taket.
– Ehh?
– Greiere og på alle måter enklere å oppsøke et bordell på Holmlia enn å skaffe seg en potent selvmordsvest, spenne den på, oppsøke en klynge vantro og trykke på en bryter med sikte på evig hyggestund med 72 vakre og kåte jomfruer…

9,81

Jeg har et rom. I 1975 plukket noen ut rommets vindu. Tofags sidehengslet, stort og vestvendt. Åpning avblendet.
Ingen solstråler sordinert gjennom foldede, transparente gardiner. Forlatt og lukket. Dødt.


Veggene var sånn cirka forsythiagule, men det var det ingen som så og ettersom årene passerte, husket ingen lenger fargen. Rommet fantes ikke.
Trolig fantes der rester av luftmolekyler fra sommeren 1975 da jeg en sommerdag for drøyt to år siden åpnet døren og vred på en drøyt 70 år gammel lysbryter. Taklampen virket, etter 43 år. 40 watts pære fra Osram. Rommet var ennå gult.
Jeg bestemte meg straks. Jeg skal pusse opp, gjøre om dette rommet til husets beste, et værelse man nødig vil forlate, et rom så inntagende at man medbringer tissepotte, for å slippe å gå ut på gangen, ned en vinkeltrapp, gjennom en ny gang, inn i kjøkkenet, ut av kjøkkenet, innom stua, inn i enda en gang og til høyre inn på badet.
Rommet er plassert i 2. etasjes nordvesthjørne. Jeg tok tak i et brekkjern, fjernet ytterveggenes innvendige panelbord og avdekket laftetømring anno 1845. Ettersom riksantikvaren ikke var å se noe se, startet jeg motorsaga og skar ut i nordveggen ny åpning til vindu.
Dagslyset strømmet inn, og noen insekter attpå. Jeg hadde kjøpt et vindu tilsvarende det gamle og i løpet av noen ettermiddagstimer var det på plass.
Opptil mange kvadratmeter i vinkel. Seks vegger. Bedre det enn bare fire. Mer dimensjonalitet. Jeg fablet om en 4. dimensjon, men da fikk jeg veldig vondt i hodet og tenkte at jeg heller kanskje kunne gjøre forsøk på metafysisk oppjustering av massens gravitasjon, fra 9,81 til kanskje 9,82 …  eller uttrykt slik:
Lage dette rommet til noe magisk, absolutt aparte og noe helt for selv, et rom i hvilket ingen glemmer at de overnattet. Jeg ble revet med av meg selv og tenkte: Et gjesterom ingen vil forlate frivillig.
Etter noen sekunder tenkte jeg: Hva faen er det jeg tenker på? Jeg nedjusterte ambisjonen – til 9,81.

BÆREKRAFTIG DREPING

For noen uker siden foreslo byrådsleder Raymond Johansen macheteforbud. Han begrunnet forslaget slik:
“Et forbud er riktig å få til. For macheter skal ikke brukes av gjenger her i Oslo. Macheter skal brukes i jungelen, og Oslo er ingen jungel.”
Nåvel, Oslo som helhet er kanskje ingen jungel, men deler av byen er ikke særlig sivilisert og kan nok i mange henseender sammenlignes med bydeler i Mogadishu, Malmö og Marseille.
Ens første innskytelse er at Johansens forslag er klokt og bør gjennomføres øyeblikkelig, men ved nærmere ettertanke: Hvis innvandrerungdommen gå over til vanlige tollekniver, blir det fryktelig vanskelig å overholde smittevernsreglene.
Regjeringen og Folkehelseinstituttet anbefaler avstand, minst én meter. Hvis man tar sikte på drepe noen med en vanlig kniv, må man litt innpå, kanskje holde fast offeret mens man svinger kniven og med stor kraft driver den inn i offerets hjerteregion. Da er det fare på ferde.
Litt stressende å få en kniv i brystet, nesten ikke til å unngå at man hiver etter pusten og kanskje hoster litt … og hvis offeret er rigget med Covid-19, er sannsynligheten for smitteoverføring overveiende.
Alle vet at koronaviruset herjer som en vill og gal hund i innvandrermiljøene. Muslimer smitter hverandre hele tiden og når vår gjerningsmann har tørket blodet av knivbladet sitt og går hjem til sin familie … ja, da har man det gående; familien er kanskje invitert til bryllup kommende helg og etter noen uker har man kanskje 1000 nye smittetilfeller hvorav noen sannsynlig vil ende med opphør av alle livsfunksjoner.


Altså: Raymond Johansens forslag er ikke gjennomtenkt.
Vold utført med machete er mye tryggere. På god avstand kan man svinge macheten og kanskje drepe noen, men alle smittevernshensyn ivaretas; de ekle koronavirusene når ikke frem til macheteføreren, hvilket betyr at bare én dør i stedet for kanskje 100 om to uker. Det er bærekraftig.
Så vil kanskje noen hevde at det beste var om innvandrere sluttet med grov vold utført med stikk- og skjæreredskaper. Klart det, men realistisk? Neppe. Det vet alle som har forsøkt å overtale ulver til ikke å kverke sauer.

GITTE OM FITTE

Når min eneste venninne i hele verden ringer, løfter jeg telefonen. Hun ringte i går kveld.
– Så hyggelig. Bra med deg, Gitte?
Gitte er ikke så glad i innledende snikksnakk:

– I fjor. Eller forfjor.
– VG-journalister skriver så ofte de kan om sex og sånn. Her om dagen hadde de et intervju med en dame som heter Iselin Guttormsen, som sier Vi jenter må eie fitta vår.
– Ååå … javel, men det er vel et rimelig standpunkt, især sett hen til at det kvinnelige kjønnsorganet er veldig godt integrert i underlivet, sitter dønn fast og således er vanskelig å fjerne og bortbringe. Eiendomsforholdet er uomtvistelig.
– Tullebukk.
– Jeg lytter.
– Barnslig havesyke. Jeg vet ikke hva som feiler disse unge kvinnene nå om dagen. Da jeg var ung, var jeg nøye på å dele så mye som mulig.
– I know..
– Du husker mottoet mitt i russetiden?
– Alle får?
– Hvertfall nesten, og det er en god leveregel som jeg har holdt fast ved. Et vennlig ord og et håndtrykk er bra, men fitte … det er noe helt annet.
– Ice breaker?
– Nettopp.