TRUE LØVV PÅ LANDET

Som noen har lest og forstått, hadde jeg ei bikkje til låns i påsken. Det kan være at hun vil være anonym; la oss kalle henne Nikita. Vi hadde fine dager, spiste godt og gikk lange turer.
Ettersom jeg er ganske singel, kunne jeg ikke la være å tenke på at Nikita er helt inni granskauen søt og sjarmerende, og alle vet at søte bikkjer gjør inntrykk på omgivelsene.

Jeg utviklet dette resonnementet videre og tenkte at kanskje Nikita kunne bidra til litt kjemi, så å si virke som en katalysator, slik at jeg kunne bli kjent med en dame i påsken. God mat og rødvin, Kvikk Lunsj og appelsin er bra, men saftig kvinnekjøtt står jo ikke i motstrid til norske påsketradisjoner.
Jeg tok med meg bikkja og gikk en tur i området jeg kaller Bortenfor bakenfor, Norges svar på Twin Peaks. Det er langt til nærmeste butikk. Ikke mange damer ferdes her til vanlig, bare gauper, elger, rever, grevlinger, sauer og et og annet rådyr.
Nikita og jeg gikk ned til riksveien, som heller ikke er særlig trafikkert. Men påske er påske og man kan ikke helt utelukke mirakler i kirkeårets mest sentrale høytid.
Og sannelig: Mot oss på riksveien kom en dame. Rød i kinnene, rødblondt hår, ditto øyebryn og blå glugger. Slitt hverdagsstakk og åpen, oransje boblejakke. Underlig påkledning, men dette er langt fra tettbygd strøk.
Når to mennesker i såpass grissgrendt strøk møter hverandre, er det rett og slett helt utenkelig å ikke stoppe og slå av en prat. Det gjorde vi, og jeg skjønte fort at jeg hadde med ei ekte telemarksjente å gjøre. Gild og pen og blid.
Nikita viste seg fra den aller beste siden, hun logret så halen nesten ramlet av, og damen ble rent betatt.
Jeg slo over i dialekt:
– Vi’ du ikkje bli med upp på ein kopp kaffi, då?
Det ville hun. Vi trasket oppover bygdeveien. Jeg var styrket i min barnetro. Gud hadde minsanten tilgodesett meg med en grepa teletøs.
Hun ble hele kvelden, og vi sovnet ikke før langt på natt.
Da jeg våknet og kom meg ned i 1. etasje, hadde hun laget kaffe og stekt “pannekakur” til frokost.
– Eg heve gjængji tur med bikkja, hu heve tissa og bæsja og alt.
Gudbedre, tenkte jeg… litt av ei dame. Hun hadde dekket på til meg, og jeg spiste nesten et dusin pannekaker med jordbærsyltetøy på.
Etterpå ble jeg litt morrayr og kunne ikke la være å tafse litt hist og her på henne. Hun ble ikke så veldig glad for mine tilnærmelser:
– Glufsa æ full av blo’… eg hev’ fått mænsen, sø du kan berre gløyme å koma med stauren din, mæn me må hava midda’. Høt trur du om smørgraut?
– Eeeh…
– Men fyst skø me vaska og ryddja litigrandi, det ser ut som eit fjos hera inni, hjelpesvel… tukk deg, sø eg fær takj i byttone hera.
Hun bøyde seg ned og åpnet skapet under oppvaskkummen. Jeg sa at jeg ikke hadde så lyst på smørgraut, men det ville hun ikke høre på. Hun ba meg rydde i stua og føyset meg ut av kjøkkenet.
Ja ja, tenkte jeg.. det går vel over. Jeg hørte henne nynne og tralle ute på kjøkkenet. Hun sang Blåmann blåmann med tindrende klar røst. Jeg kunne ikke annet enn bli imponert, især da han hun rocket opp stemmen sin i siste vers og fikk Vinjes tekst til å høres ut som noe fra Sex Pistols.
Jeg subbet rundt i stua og prøvde å rydde litt, men jeg fant ikke så mye å rydde i og flytte på. Nikita lå i sofaen, og jeg hadde ikke no’ lyst til å flytte på henne. Plutselig sto telejenta i døråpningen til stua og sa:
– Høssi gjæng det???
Jeg skvatt litt og mumlet noe om at jeg saksbehandlet litt, la planer for ryddingen og at det ville ta litt tid.
– Høt? Æ de’ sø vanskeleg, då, sa hun og pekte på noen brukte underbukser jeg hadde samlet i en krok ved grua og noen tomme ølbokser i to vindusbrett.
Hun fant frem to bæreposer og sa:
– Ein te’ underbrokane og ein te’ ølbøksane!
Jeg gjorde som hun sa og tenkte at stemningen hadde falt litt siden natten før, og at det beste måtte være få henne ut av huset snøggast råd. Men hvordan? Hun var opptatt med bøtte, vann og gulvklut ute på kjøkkenet. Nikita kikket av og til på meg. Hun virket litt betuttet. Jeg tror hun savnet stillheten.


Jeg tenkte så hardt at jeg hørte det knake i hodet mitt. Jeg spurte meg selv: Hva er det selv de røffeste kvinnfolk blir vettskremt av?
Edderkopper, selvsagt. Jeg ble veldig oppglødd og kom til å tenke på at edderkopper har jeg nok av rett under kjellerlemmen. De liker seg der, der får de være i fred. Jeg liker edderkopper, de kverker og spiser insekter som ikke er til særlig nytte i et hus.
Min venninne var opptatt på kjøkkenet. Hun trallet og sang pent som bare det. Hun merket ikke at jeg åpnet kjellerlemmen og gikk halvveis ned trappen med et champagneglass.
Flaks. Jeg fant tre ganske store edderkopper uten å lete nevneverdig. Jeg greide å komme meg usett opp igjen, med en håndflate over glasset.
Jeg anrettet edderkoppene på spisebordet og avga et høyt sukk og et dialektriktig banneord.
– Høt æ det, sa hun ute fra kjøkkenet.
– Berre nøkle edderkøppar, dei kjem upp frå kjeddaren i ny og ne.


Jeg så at hun stivnet i sin stakk. Hun var ikke så tøff lenger.
– Høri æ dei, då?
– Somtir hist og are gongar hera, no æ dei ivialt, opplyste jeg og pekte på spisebordet.
– Me røast, sa hun og gikk.
Det ble bare to til middag. Ikke smørgraut, men lammeskank, vaniljeis, øl og børst. Nikita og jeg ble så mette at vi sovnet på sofaen begge to…

MÅ WALAKER BÆSJE? SEFFELEFF!

Du er ein søpledunk. Eit stinkande kloakkrøyr. Tidligare kommunist, no representant for den motsatte sida. Har aldri lese Resett og kjem heldigvis heller ikkje til å lese denne kampanjebloggen.
Dette skrev og sendte Venstre-tillitsvalgt Tore Wilken Nitter Walaker under NRKs Debatten torsdag kveld. Adressat: Lars Akerhaug, redaksjonssjef i den etterhvert meget godt kjente nettpublikasjonen Resett.
Selvsagt har tullebukken Walaker lest Resett, men han har rett i at Akerhaug er et kloakkrør, ihvertfall fra magesekken til anus.
Vi spiser brød og fisk og kjøtt og frukt og grønnsaker, litt sjokolade, ostepop… iskrem og pølser på 17. mai og annet snadder hvorfra kroppene våre suger næring. En ganske langsom og omstendelig prosess som sluttelig utleder brune og ganske ekle bæsjeklumper som presser seg ut via endtermen, ramler ned og plasker i dovannet… og tidvis stinker det som bare faen med slim på.
Dette gjelder oss alle… også Tore Wilken Nitter Walaker:

DEN SVENSKE JOGGEREN

Som noen sikkert har lest og forstått, passet jeg ei bikkje noen dager i påsken. La oss kalle henne Nikita. Hun er en gla’ og positiv rakker, ser lyst på livet og utgjør en fin bunt solstråler hvorhen hun er, og hun går gjerne av veien for å gå seg en tur. Dag om annen dro vi til skogs, i byen der jeg bor. Skogsområdet heter Hamborgstrømskogen og er den beste skauen i hele Norge. Det er slik jeg ser det.
Alle vet at bikkjer bæsjer og tisser og sånn.. men Nikita vet at denslags er utesysler. Nå er det slik at jeg ikke går omkring med svarte poser i lomma. Jeg synes det er noe uverdig i dette med å bøye seg ned, anrette posen omkring en 37 graders ruke, løfte opp, brette posen om, knyte igjen og bære den med hjem til egen søppeldunk. Viktig også å ivareta bikkjas selvfølelse. Jeg har resonnert slik:
Hvis jeg plukker opp bæsjen etter Nikita, vil hun helt sikkert tolke det som om jeg vil reversere en dårlig handling – og kanskje hun blir lei seg og nedfor. Det vil jeg unngå. Hun gjør jo bare det som er helt naturlig for henne.
Bak oss så jeg en jogger nærme seg, kledd i svart ettersittende trikotlignende antrekk. Jeg vet at noen mennesker er veldig opptatt av bikkjer som bæsjer og hva som skjer, eller ikke skjer, straks etter. Jeg var forberedt.
Nikita satte seg ned i sørkanten av stien og dyttet ut tre-fire prima bæsjeklumper med flott brunfarge som sto godt til skogbunnen. Joggeren så det naturligvis og fulgte nok nøye med.


Med støveltupp dultet jeg til bæsjeklumpene, slik at de ble bortimot borte. Vi gikk videre.
Denne joggeren viste seg å være av den typen som liker å stikke nesa si i andres saker. Da han jogget opp på siden av oss:
– Du glömde visst den där, sa han og pekte i retning åstedet for Nikitas utslipp.
Som nevnt var jeg godt foreberedt. Jeg har vært i slike situasjoner før, og direkte motangrep er det som funker:
– Nei, det gjorde jeg ikke. Er du svensk?
Jeg lot ham ikke få tid til å svare:
– Er du stolt av det, å være svensk… hæææ?
Mannen hadde allerede mistet litt av piffen, og jeg tenkte at det bare er å kjøre på.
– Er du stolt av nyere svensk historie.. av den såkalte nøytralitetspolitikken under krigen, stolt av at svenske myndigheter fraterniserte med det tyske naziregimet, og at svensk næringsliv brydde seg mer om kontrakter enn masseutryddelser i konsentrasjonsleirene…. hææææ.. er du det?? Er du klar over at vår kronprins og senere kong Olav ikke gadd snakke med kongen deres etter krigen… hæææ??? Og hva faen har du med å tilsnakke en nordmann i en norsk skog… hæææ??
Den svenske joggeren var helt stum, gitt. Han jogget i bue rundt oss, og jeg kunne ikke unngå å legge merke til hans feminine løpestil…

Foto: NTB

NORSK OFFENTLIGHET…

… er underholdende, den blir morsommere og morsommere. De siste to årene i Norges mest offentlige sektor, norsk politkk og samfunnsdebatt, må sies å ha vært litt av en røre.
Mange burde straks og øyeblikkelig kjøpe En del elementære logiske emner, av Arne Næss, eller gå på biblioteket og låne den… slik at de kanskje kan unngå å drite seg ut meg jevne mellomrom og utløse rå latter i hytter og hus, både i kystnære strøk og fjellimellom.
Ikke sikkert den boka hadde hjulpet statssekretær Sveinung Rotevatn (V) no’ særlig. Vi får tro han handlet litt overilt, var litt oppglødd etter kanskje å ha slått av en prat med friskusene Eivind Trædal og Rune Berglund Steen, Karin Andersen og kanhende sakførerne Brynjar Meling og Jon Wessel-Aas.. hvorav førstnevnte to og sistnevnte er hans facebook-venner.


Uansett: Rotevatn kontaktet to bedrifter og gjorde disse oppmerksomme på at de har annonser i Resett, en publikasjon sååå rasistisk at det nærmer seg verdensrekord… og man kan ikke utelukke at han adderte:
“Og dere vil vel ikke assosieres med denslags… Hitler og Himmler og Heydrich og nazikjør og massegraver og sånn???”
Jada, norsk samfunnsdebatt blir ikke bedre av at Rotevatn vikler seg inn i mediedebatter og tuller med begrepet ytringsfrihet… men den blir morsommere. Utvilsomt.

Appendiks: Jeg rotet litt i Rotevatns fb-profil. Det viser seg at karen har 52 favorittsitater.. mye rart, men dette er jo både godt og aktuelt:
Hvis frihet betyr noe som helst, betyr det retten til å fortelle folk det de ikke ønsker å høre.
George Orwell

DAMEBESØK OG JUDAS ISKARIOT

Hun kom kjørende i en Mercedes. Bilen bråstanset, hun kravlet seg ut av kjøretøyet… drøyt 20 mil på svingete veier, uten tissepause. Min venninne er ikke så nøye på det, hun satte rumpa ned mot påskebrunt gress hvori en og annen hvit krokus… hun lot det renne – lenge. Papir? Nix.
Jeg måtte le. Artig med sånne damer, synes jeg.. som ikke tar seg så inni granskauen høytidelig og ikke maser om toalett.
Gøy å se henne igjen. Litt rufsete som vanlig. Glimt i brune glugger. Blid og gla’. Hun er av den typen som ikke snakker så mye, eller rettere: Hun er stum. Har ikke språk, slik som andre.
For å kompensere, har hun utviklet kroppsspråk med god diksjon, og blikket hennes sier mer enn mange hovedsetninger og innskutte bisetninger. Hun er flink til å lese på lepper og tolke stemmeklang. Jeg liker det.
Dagen etter var skjærtorsdag, og jeg tenkte på apostelen Judas… svikeren, forræderen, den laveste av de lave, som – etter det siste måltidet – selger sin mester for 30 sølvpenger. Han kysser Jesus i Getsemane have og peker ham således ut, slik at fariseernes soldater kan ta hånd om ham, føre ham bort.
Da Judas forstår dybden i sin handling, blir han fortvilet. Han angrer bittert, men det er for sent. Sviket er uopprettelig. Han orker ikke mer, orker ikke seg selv. Ifølge Matteusevangeliet går han og henger seg.
Jeg pleier tenke på Judas hver påske, simpelthen fordi han er skurken, den tarvligste av de tarvelige, den alle hater, den evig utstøtte. Historien om Judas er uendelig trist. Han påkaller medynk, sympati, forståelse.
Hvor ble det av Judas? Himmelen, eller helvete? Handlet han i henhold til instrukser gitt av Satan? Eller var det Guds plan? Jesus hadde jo forutsett sviket.
Jeg er betatt av tanken om at Gud, uansett Judas’ beveggrunner, tok til seg Judas’ sjel i samme sekund som jordelivet ebbet ut av hans forpinte og hengende legeme. Jeg synes det virker rimelig.
Og det ville jo ikke blitt påske uten Judas, ingen påskeferie i fjellet med lammesteik, Kvikk Lunsj og appelsiner… og hva skulle alle frivillige i Røde Kors gjort, uten beinbrudd i alpinbakker og snøskred i bratte fjell? Hva med de som foretrekker doven bypåske med kaldt øl på uterestaurant.. hva skulle de gjort?
Jeg drøftet dette med.. la oss kalle henne Nikita. Drøftet og drøftet.. vel, det var nok mer en monolog. Men hun lyttet med de myke ørene sine, og jeg tror hun ble glad for å høre det jeg sa om Judas Iskariot.
Nåvel, vi glemte Judas begge to. Vi laget mat og spiste oss mette. Etterpå satt jeg på en gammel DVD-film, Fargo.
Nikita sovnet midt i filmen. Jeg flådde en appelsin og sovnet før jeg hadde spist halvparten, men jeg vet hvordan Fargo slutter.
Noen dager senere stanset Mercedesen på tunet igjen. Ut av bilen steg en god venn.
– Hei, står til med dere to? Hatt det fint?
– Tipp topp, men det tørrfôret du sendte med, var i kjipeste laget. Jeg fikk inntrykk av at hun var innstilt på et mer variert kosthold.. ja, så da ble det fiskeboller, pizza, ostepop, taco, bacon, omelett, litt sjokolade, potetgull og bittepittelittegrann påskemarsipan fra Nidar…

LEXUS OG FROSSENPIZZA

Artig denne kampanjen som føres mot den fæle anarkohyperfascistnazistrasistiske publikasjonen Resett. Sveinung Rotevatn (V) og hel haug andre har gått til aksjon. De oppfordrer annonsører til ikke å annonsere i Resett, som de mener er så langt til høyre at den forlengst har ramlet ut av den politiske aksen.
Men hva med denne bloggen? Jeg skriver jo mye tant og fjas, men tid om annen også litt islamkritikk, som innholdsmessig er ganske saklig, men jeg har unnet meg en og annen uærbødig Muhammed-tegning, mye røffere enn karikaturene i 2005-6. Jeg har det.


Men her er annonser… stort sett fine produkter. Foto.no reklamerer for Leica-kameraer og Dr. Oetker falbyr frossenpizza med “saftig skinke og masse digg ost”.
Biler også: Nye Range Rover Evoque, “nå som mild hybrid”. Også er det boka til psykolog Sissel Gran, Inni er vi alltid unge – terningkast 5 i Dagbladet.
Bonytt og fliser fra Norfloor og Den internasjonale Fosse-festivalen på Det Norske Teatret og Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken attpå.
Ja, også er det Lexus UX 250h.. “Unn deg en reise på første klasse”. Hertil vil jeg tilføye for egen regning: Bilen er så schtøgg at den gjør seg best i garasjen, men så har jo japanerne aldri vært i verdenstoppen hva bildesign angår…

GRO GRO DILLE

“Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt”, uttalte Gro Harlem Brundtland til Dagsavisen nylig.
Hun er bekymret for sosiale medier og hva som formidles via det store, digre nettet som er spent om hele vår klode, bortsett fra Kina og Nord-Korea.. internettet.
For to dager siden var hun på TV, hos Lindmo:

Jeg tenkte umiddelbart at hvis den ytringen skal ha mening, må det foreligge reguleringer i dag og hvilke er de? I hvilken størrelsesorden er de, og hva er større reguleringer?
Brundtland er snart 80 år og babbelet hennes er ennå på nivå anno 1993, da Niels Christian Geelmuyden – etter 32 forespørsler på sju år – endelig fikk foretrede hos Gro Harlem Brundtland, for et portrettintervju. Scenen var Statsministerens kontor.
Hun kommer til intervjus, ikke etter avtalt klokkeslett, men en stund etter. Geelmuyden later som han ikke kan klokka; han er jo – når alt kommer til alt – en ganske høflig og dannet mann.
Informasjonssjef Øivind Østang ser det ikke slik. Han aner uråd og setter i gang en båndopptager, slik at man senere kan sammenholde lydopptak med intervju på trykk.
Geelmuyden blir betenkt og skjønner at han må vokte sine ord. Han bestemmer seg for å være grei gutt og gjengi statsministerens ord akkurat slik de “velter utover langbordet. Som fra en sprukken pose med puffet ris”.
Intervjuet er et heidundrende morsomt studium i verbalt rør. Det skjønte nok både Brundtland og Østang etterhvert og ville regulere litt, ikke bare litt… de ville hindre trykking av intervjuet.


Geelmuyden den gangen, fotnotelig i sin bok Ærlighetens komedie:
Statsministerens kontor brukte betydelige maktmidler for å hindre at nærværende intervju ble publisert. Man forlangte at intervjuet skulle utføres på nytt av en annen journalist. Det Nye gav delvis efter for presset ved å publisere en statsautorisert versjon. Dette er den usensurerte og opprinnelige ordlyd i intervjuet.
Tidligere statsminister Odvar Nordli om Brundtland: “Den dama er itte født, hu er konstruert.”
Nordli gikk altså ganske langt i å antyde at Gro Harlem Brundtland er en uorganisk montasje av ulike deler noenlunde tilpasset hverandre, altså en slags maskin.. og det er ikke lett å få en maskin til å uttrykke seg tilnærmet presist om noe som helst. Det vet alle som vennlig har spurt en bilmotor om hvorfor den ikke vil starte…

RUN, LINDA… RUN!!

I går sto Vänsterpartiets Linda Snecker på talerstolen i Riksdagen og ytret:
“Jag kan inte se på dig och se om om du är en våldtäktsmann. Därför förutsätter vi at alla män er våldtäktsmän. Det är den brutala sanningen.”
Linda Snecker trenger hjelp. Trolig tør hun ikke gå gatelangs hjem fra Riksdagen etter endt arbeidstid. Trolig tør hun ikke ferdes alene på gater og streder i Stockholm etter klokken 17.00. Hun tør nok heller ikke besøke foreldrene sine hvis ikke moren er tilstede hele tiden, likeledes broren… hvis ikke kjæresten hans er i nærheten.


Vänsterpartiet ligger litt lenger til venstre enn vårt eget SV, hvilket betyr at Snecker ikke er så betatt av fakta og virkelighet. Men la oss forsøke å hjelpe henne litt, slik at hun lettere kan detektere subjekter som kan tenkes å true hennes helse, heri inkludert kjønnsorgan.
Sveriges Television gjorde en undersøkelse om de som er dømt for voldtekt, eller forsøk på voldtekt i Sverige, i perioden 2012-17. Resultatet:
58 prosent av de dømte for voldtekt, eller forsøk på voldtekt i tingsrätten, er født utenfor Sverige
80 prosent av dømte for overfallsvoldtekter, eller forsøk på dette, er født utenfor Sverige.
Over 50 prosent av de dømte er født utenfor Europa. Nesten 40 prosent er født i Midt-Østen, eller Afrika.

Så hva gjør du, Linda.. når du spaserer alene hjemover etter en hyggekveld på Stureplan og får øye på en mørkhudet mann, eller flere av samme sort, med hettegensere litt lenger frem på gaten?
Da, Linda…da kjipper du av de høyhælede skoene dine, vender om og løper… løper og løper… som bare faen!!!

DET HAR KOMMET REAKSJONER

Ja, det har det. Den aller mest trofaste av mine forsvinnende få lesere har reagert på gårsdagens tekst. Hun var ikke så betatt av tegningen, heller.. av Hege Haukeland Liadal spaserende kliss naken på brostein i Haugesund, sammen med Jonas Gahr Støre:
Nå går du helt over styr…
Min faste og landflyktige tegner Robbie rablet sammen den tegningen i løpet av to minutter på en fortausrestaurant i Amsterdam. Men teksten er min, og jeg står selvsagt ansvarlig for den. Etter et døgns grundig ettertanke, tar jeg også ansvar for Robbies tegning. Jeg har publisert, og jeg har det overordnede ansvaret.
Men burde jeg unnlatt å publisere? Vel, dette er ikke så enkelt, mange elementer og aspekter spiller inn, deriblant ytringsfriheten, men foreligger aktverdige grunner til offentliggjøring av en slik tekst og fabeltegning av en naken Hege Haukeland Liadal? Er likestillingsaspektet ivaretatt, med tanke på fullt påkledd Jonas Gahr Støre ved hennes side?
Er tekst og bilde diskriminerende overfor kvinner som er i, eller nærmer seg overgangsalderen? Burde Robbie vært snillere med blyantstumpen sin? Han kan jo skjerpe seg litt, synes jeg.. selv om han er full på fortausrestaurant i Amsterdam og tegner mens han flørter med damer.
Jeg har overfor innledningsvis nevnte leser skriftlig forsvart min tekst, men hun gadd ikke svare. I stedet ringte hun meg og fortalte ganske tydelig hva hun mener om mine antagelser om Liadals kropp. Hun virket litt sint. Jeg svarte:
– Jeg skal skrive det opp i boken min.
– Hva?? Du må slette innlegget.
– Så så, dette må gå i tur og orden. Først skrive opp, og så tenke nøye over saken.
– Helledussen, jeg har visst ringt feil nummer og kommet til politistasjonen i Kardemomme by, sa hun og la på.
Jeg har i tidens fylde tenkt litt over saken og besluttet igangsetting av internevaluering av UTEN KLÆR. Rapport kan ventes om cirka én måned. Men jeg kan allerede nå meddele at jeg – etter en prat med Robbie – har mottatt ny tegning av Hege Haukeland Liadal… slankere, med pålandsvind i håret, uten BH, høye hæler, rød leppestift og innsydd kjole:

UTEN KLÆR

Aldri hørt om Hege Haukeland Liadal, ikke før det ble kjent at hun er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og har svindlet til seg penger, fra Stortingets reisekasse. Det dreier seg om fiktive reiseregninger. 60 000 kroner.
Liadal har driti seg ut, som det heter i delvis møblerte hjem. Det har hun trolig skjønt. Hun har trukket seg fra de fleste verv i partiet. Hun er strippet og avkledd. Det fikk meg til å tenke på hvordan hun tar seg ut uten klær.
Avisene har hyppig de siste dagene brukt et fotografi av henne fra 2017, der hun spaserer på brostein i Haugesund, trolig langs ei brygge, sammen med partileder Jonas Gahr Støre. Hun er iført en kjole som sitter ganske stramt overalt, hun ser ikke verst ut – hvis man liker kurver og former og sånn.
Men hvordan ser hun ut under kjolen? Hun er ikke 25 år. Hun er 47 til høsten og ser ikke ut til å lide av spisevegring.
Hyllene er selvsagt oppeholdt av pushup-BH og stramt kjolestoff, men uten kjole… hva skjer? De faller ned, naturligvis. Og magen? Den er selvsagt presset inn av korsett og stram kjole. Likeens rumpa, får en tro.
Men uten kjole og annet stæsj… hva skjer? Jo, det flyter… fettet, altså. Jeg har tegnet inn kun to bilringer, men det er bare for å være grei.


Liadal er blond, men er hun ekte blondine? Man er henvist til gjetninger, men jeg vedder en sixpack pils på at hun har blond dott. Eller… er den grånet og glissen, eller barbert bort? Er hun litt sånn kinky.. som liker at gutta blir litt oppskrubbet rundt munnen når de.. nåja… dette blir bare spekulasjoner. Jeg jobber da for faen ikke i VG…