Min gode venn Ralfs liv er spennende nå. Jeg unner ham det av hele mitt hjerte, men innerst inne er jeg litt misunnelig, skulle ønske det var litt mer liv i mitt eget liv. Uansett, jeg var nysgjerrig og måtte bare ringe ham.
– God palmesøndag… du er tidlig oppe.
– God morgen, Ralf… ja, litt av en morgenfugl og ikke så lite nysgjerrig… noen utvikling i rektorsituasjonen?
– Det kan du vel si, la meg bare hente kaffekoppen min. Øydis sover, vi kan prate nokså usjenert.
Han var tilbake etter ti sekunder, i mellomtiden rakk jeg å åpne en boks pils til frokost.
– Ja, nå skal du høre. I går var det lørdag, praktisk talt helligdag for barnefamilier. Jeg sendte en melding og ba henne innfinne seg på hennes kontor 14.00. Sharp.
– Jøye meg, du er streng.
– Vel, noen ganger må man være fast og bestemt. Jeg ba henne ta med en niqab, eller annet tøystykke egnet til å dekke hår og ansikt.
– Hæææ??
– Du hørte riktig. Ettersom mannen er muslim, regnet jeg med at hun kanskje hadde noe slikt liggende.
– Hva sa hun da?
– At hun hadde det.
– Hvorfor niqab??
– Vel, jeg antar jeg er blant dem som blir litt nysgjerrig når de ser tildekkede muslimske kvinner, man undres jo litt på hvordan det ser ut under alt tøyet. Litt pirrende.
– Men rektoren er vel ikke muslim, og du vet alt om hva hun har under klærne.
– Jepp, det var mest på kødd, for å se hvor forbanna hun ville bli.
– Hun var ikke videre blid?
– Nokså grinete, ikke bare fordi hun måtte dekke ansiktet og hår med niqab, men hun måtte avlyse en avtale med mannen og ungene. De skulle visst på et slags arrangement. Måtte finne på en unnskyldning, noe med jobben. Gubben hennes ble fly forbanna og ungene begynte å grine.
– Ikke helt optimal start på påsken.
– Kunne nok vært bedre.
– Men hvordan forløp selve kontorbesøket?
– Godt hun hadde niqab på, raseri gjør noe med kvinners ansikt.. ikke særlig forskjønnende, trekkene vrir seg litt, for å si det sånn. Men altså.. det gikk bra, to ganger faktisk.
– Hehhehee…
– Etterpå tente hun en sigarett, men jeg nappet den ut av munnen hennes og stumpet den i teppet. Jeg henviste til Tobakkskadeloven paragraf 27, som forbyr bruk av tobakksvarer i grunnskolers og videregående skolers lokaler, også utenfor ordinær arbeidstid.
– Men nå blir det jo snart forbudt med ansiktsdekkende plagg. Hva da med rektorens niqab?
– Hun prøvde seg meg den, men hun har nok ikke satt seg godt nok inn i sakene.
– Åååå..
– I grunnskoler og i videregående skoler skal forbudet gjelde for både elever og ansatte, men bare i situasjoner der undervisning pågår.
– Men niqab hindrer jo kommunikasjon og dialog og sånn…
– Hehehehe.. kanskje, men ikke monolog.
Kan ikke si annet enn at jeg var bekymret for min venn Ralf, fanget i det klebrige nettet til en nådeløs og sexmontrøs rektor som setter egen tilfredssttillelse fremfor alt annet. Ikke akkurat en lykkens pamfilius, min venn Ralf. Det kan jo ikke bli stort verre. Jeg syntes jeg måtte ringe ham og kanskje trøste litt. Ralf tok telefonen på første ring og sa muntert:
– God morgen, er den den karen?
– Ja, det er da det. Hvordan står det til, Ralf?
– Tja, hva skal jeg si. Bildet er sammensatt, hovedsaklig todelt.
– Jeg liker å spise plommen til slutt.
– Ok, Øydis er litt vankelmodig om dagen Du kjenner jo til denne litt pikante historien om dott, eller ei. Du var jo så å si delaktig i deler av den, det husker du sikkert.
– Absolutt.
– Vel, først raker hun av seg alt, til min fortvilelse. Jeg trenger vel ikke repetere for deg hva jeg synes om glattbarberte kvinnekjønn?
– Tror jeg husker hovedpunktene
– Vel, hun lot det gro igjen. Det ble riktig bra, men nå har hun lest aviser…
– En uting, det der. Kvinner burde ikke lese så mye i aviser, det har jeg alltid ment.
– Jeg også, men det er jo ikke til å unngå. Aviser og blader er jo overalt… så lett tilgjengelige.
– Det skal være sikkert.
– Hun har lest et sted at nå er det in å la håret gro, overalt… ja, også der du vet. Nå skal det være dott. En slags reaksjon på dette barberingshysteriet som har hjemsøkt den vestlige verden i tjue år.
– Det er jo strålende. Øydis og dotten hennes er helt tidsriktig, er du ikke glad?
– Men du kjenner Øydis, hun har jo alltid vært i opposisjon. Hun har alltid tatt avstand fra moter og alle nymotens påfunn. Hun har barbert seg.
– Du guleste kineser!
– Og vel så det..
– Hva med rektoren som har gjort deg til sexslave? Barbert?
– Absolutt raka.
– Jeg må si du er uheldig. Men du snakket om en god nyhet?
– Jeg har gjorde noen undersøkelser. Rektoren er gift, det vil si… foreløpig. Det er i grunnen opp til meg.
– Hææææ?
– Nå skal du høre, sa Ralf. Jeg lyttet.
Ralf var påny blitt innkalt til rektor, til ny dyst. Etter ordinær arbeidstid. På forhånd hadde han gjort noen undersøkelser. Alle mennesker har et eller annet som gjør dem sårbare. Ralf ville finne rektorens svake punkt. Han behøvde ikke lete lenge. Folk hist og her liker å slarve og prate. Det fremgikk av noen samtaler at rektoren er gift med en nordafrikaner av den svært sjalu sorten. De har to unger sammen. Ektemannen er ærekjær muslim, og det er jo dokumentert positiv korrelasjon mellom tilbøyelighet for voldshandlinger og islam. Litt av noen friskuser, disse muslimene, og noen ganger utarter det – og noen blir drept… slik som i Frankrike i går. Nåvel, vi kan vel si at Ralf benyttet denne kunnskapen og realiserte den i handling.
– Hva skjedde på rektors kontor?
– Forløpet var omtrent det samme som første gangen, bortsett fra et liten detalj.
– Åååå.. hun ville ha noen slag på blanke messingen med nihalet pisk?
– Nei.
– Hun ville at du skulle tumle naken omkring på alle fire, med et rødt eple i munnen mens du gryntet nøffnøff?
– Nei.
– Hun kledde deg opp i hennes bestefars SS-uniform og ville at du skal ta henne et realt tak mens hun bøyde seg over skrivebordet?
– Du er inne på det. Hun bøyde seg over skrivebordet, skrevet alt hun greide. Hun var omtåket av kåtskap og merket ikke at jeg i en fart fisket frem mobiltelefonen min og eksponerte et bilde… man ser ikke ansiktet hennes, men alt annet. Bildet er skarpt.
– Gudbedre.. og så?
– Jeg la vekk telefonen og gjorde som hun ønsket.
– Hehhehehehe..
– Etterpå spurte jeg om jeg kunne få trusa hennes. Jeg lot som om jeg var helt betatt av henne, forelsket og helt ute av kurs. Hun ble nok litt sjarmert og smigret. Hun ga meg trusa. Raff liten sak. Rosa. Den dufter umiskjennelig av henne, kan man vel si.
– Hun har mistet balletaket?
– Da jeg kom hjem, sendte jeg henne bildet og minnet henne på at hun var gift, og at mannen hennes kanskje ikke ville synes no’ særlig om det. Jeg antydet også at mannen hennes kanskje ville gjenkjenne trusa om han fikk se den.
– Fått svar?
– Ikke da. Men hun ringte grytidlig i dag. Tonen hennes var litt mer dempet. Litt spakere kan man vel si. Vi gjorde en ny avtale, som jeg mener er mer bærekraftig både på kort og mellomlang sikt, kanskje også lang.
– Ja??
– Jeg bestemmer når vi skal hygge oss på hennes kontor. Hun fortsetter å ta seg av mitt administrative arbeid, og hun ser mellom fingerne om jeg er borte en dag innimellom, og hun tar noen av norsktimene mine når jeg har mer lyst til å sitte på lærerværelset og slappe av med kaffe og aviser… jeg hater jo disse kidsa.
– Prima avtale, etter alt å dømme.
– Jepp, og jeg har lagt inn en spesialklausul – som hun godtok.
– Åååå?
– Hun lar hårene gro, der nede…
Som tidligere nevnt forsøkte jeg å ringe min venn Ralf i forgårs, for å snakke om den svært ubehagelige opplevelsen jeg hadde på Kiwi-butikken ikke langt fra der jeg bor. Han ringte meg i går kveld, og jeg sa:
– Hei, Ralf… hvordan går det?
– Ikke så bra, beklager at jeg ikke tok telefonen i går. Jeg maktet ikke. Det har skjedd noe fryktelig… orker nesten ikke snakke om det,
– Uffda, skled du i dusjen mens du lekte med tissen din og slo hodet ditt slik at du fikk hjernerystelse?
– Nei.
– Din skjønne hustru Øydis slo etter deg med gåstavene sine og traff til en forandring?
– Nei.
– Du var full, gled på isen, gikk på snørra og brakk et kragebein da du skulle ut med våtavfallet?
– Nix.
– Jeg gir opp.
– Vel, nå skal du høre, sa Ralf og jeg trodde nesten ikke ørene mine:
Ralf er lærer og var blitt innkalt på teppet, og det teppet lå på gulvet på rektors kontor. Rektoren, en dame i 40-årene, satt på stolen sin med beina på skrivebordet. De beina var ganske velformede, emballert i tynne nylonstrømper og endte i noen ganske raffe og brannbilrøde sko med høye hæler, men det er ikke særlig relevant. Ikke så relevant heller at skjørtet hennes var ganske kort. Det som er relevant er at hun klaget på Ralf og sa at han måtte “ta hånd i hanke med” rapportering og annet administrativt arbeid. Ingen sier “hånd i hanke med” lenger – bortsett fra rektorer med hovedfag i norsk – men det betyr at noen må skjerpe seg. Ralf sto på rektors teppe og fikk ganske mye kjeft. Han hadde i ukevis utsatt dørgende kjedelig papirarbeid, som jo etterhvert har tatt overhånd og formørket mye av lærernes arbeidsdag. Rektoren var streng og sa at hvis ikke Ralf skjerpet seg, måtte hun “ta affære og gå videre med saken”. Ralf ble ganske svett og sa at han nok ikke var et administrativt geni, men han lovet bot og bedring. Rektoren reiste seg fra stolen og sa at det var for sent, hun måtte rapportere videre… ja, saken måtte “gå sin gang”.
– Uffda, det var leit, Ralf. Hvor står saken nå?
Rektoren sa at dette kunne “ordnes i minnelighet”. Ralf forsto ikke ha hun mente, ikke før hun grep fatt i slipset hans og slepte ham etter seg mens hun la seg på ryggen oppå skrivebordet og dro opp skjørtet. Ralf var blitt ganske befippet, og rektoren hadde ikke så mye mer enn seg selv under skjørtet, og han kjente en hånd på bakhodet sitt, som dyttet ansiktet hans mot den regionen mange kvinner pleier skjule med en truse.
– Du slette tid, sa jeg.
– Absolutt, og hun var ikke heeelt ferdig med sitt månedlige, og jeg har aldri vært så glad i blodpudding – om du skjønner hva jeg mener.
– Du store allstyrelse.
– Det kan du si, sa Ralf.
Han hadde ikke hatt noe valg, måtte fullføre sitt munnelige arbeid. Han ble nesten døv av skrikene og mistet pusten da rektorens muskuløse lår låste ham fast i minst 27 sekunder.
– Den aller største alpakka!
– Nettopp. Hun brukte litt tid på å komme til hektene. Deretter sugde hun tak i meg påny, flådde av meg benklærne og anbragte meg på teppet. Heldigvis var det tale om et mykt nomadeteppe fra Afghanistan – jeg har jo litt skral rygg, vet du Vel, hun satte seg oppå og begynte å humpe opp og ned. Jeg har aldri sett og hørt maken, hun gurglet og stønnet og avga mange rare lyder. Jeg måtte passe meg for de ganske harde og spisse brystene som veivet frem og tilbake og opp og ned. Til slutt skrek hun så høyt at jeg tror min venstre trommehinne fikk seg en bulk.
– Huffeluff…
– Netopp, etterpå måtte jeg hente vann til henne, fordi hun hadde mistet så mye væske fra der du vet.
– Sexmonster?
– Du sa det, hun drakk en liter vann, rettet på skjørtet, la ny sminke, justerte sveisen litt og tente en Lucky Strike. Hun blåste en røykring stor som en badering. Den senket seg ned over meg og løste seg ikke opp før den traff anklene mine. Hun satte seg på stolen igjen og sa at hvis jeg sa noe om dette til noen, ville hun sørge for at jeg ble sparket etter klage fra henne om seksuell trakassering av aller groveste art. Hun sa at en slik historie ikke ville ta seg så godt ut i lokalavisen.
– Jøye meg.
– Hun foreslo en minnelig ordning. Hun skulle ta seg av det administrative arbeidet mitt. Hun poengterte at hun er singel, og hun skal ha tilgang til kroppen min tre ganger ukentlig – straks etter ordinær arbeidstid.
– Sexslavekontrakt? Du ble voldtatt. Har du vurdert å varsle, Ralf?
– Ærru gææern… hun har balletak. Jeg måtte gå med på det
– Ja, du måtte vel det. Skikkelig ekkelt, dette. Skjønner ikke at det går an. Vel vel, vi får håpe Øydis ikke får snusen i dette.
– Rektor sier at det håper ikke hun heller.
– Sjakk matt?
– Ser slik ut.
– Dette er ille… jeg håper virkelig du kan greie dette. Jeg føler virkelig med deg, men det er et håp, kanskje hun slutter i stillingen og begynner i en annen jobb. Hvor lenge har hun vært rektor hos dere?
– Hun begynte i forrige uke…
I går var det ganske vårlig i byen der jeg bor. Etter en skitur var jeg ganske varm og svett… og jeg fikk lyst på kaldt øl og litt fenalår, for det liker jeg så godt når jeg er varm og svett. Ettersom jeg var så varm og svett, gadd jeg ikke ta på så mye klær før jeg løp bort til nærmeste butikk som ligger kun to minutter fra huset der jeg bor. Jeg entret butikken, iført skjorte og nikkers. Begge deler var nok ganske ettersittende, og jeg hadde rent glemt at denne butikken er beryktet, det har seg nemlig slik at mange damer i nokså høstlige årsklasser frekventerer denne butikken, sekundært for å handle brød og melk og sånn, primært for å sjekke kjøttmarkedet… og da mener jeg ikke biffer, kjøttdeig og syltelabber i kjøledisken.
Nix, jeg mener sånne som jeg… sakesløse menn, temmelig uvitende om den slibrige tankevirksomheten som foregår bakenfor de skrukkete pannene tilhørende sleske damer som bare tenker på én ting.. nemlig det vi menn har mellom beina og av og til står og som de gjerne vil ri på helt til det går trill rundt for dem. Det er så trist å tenke på, og det er så ekkelt at jeg blir helt fortvilet.
Vel, jeg spaserte altså inn i butikken… i mine egne tanker, som sant å si er ganske rene og uplettede, og jeg hadde som nevnt ikke annet i sinne enn å skaffe meg litt kaldt øl og litt fenalår å sette tennene. Jeg gikk bort til ølkjøleren og bøyde meg ned etter et par bokser Bayer fra Aass. I det jeg skulle legge labbene på ølboksene kjente jeg en hånd på rumpa. Jeg spant rundt. Der sto en dame jeg tror må ha vært minst ti år eldre enn jeg, Hun hadde på seg tights og ettersittende topp hvorimellom en ganske solid og massiv fettring… og jeg kunne ikke unngå at se at kjønnet hennes avtegnet seg mer enn tydelig gjennom det tynne stoffet, på en slik måte at man kunne brukt det som sykkelstativ.
– Tjallabais, sa hun og pliret med små øyne innrammet av sterkt sminkede øyelokk og mascara og beksvart eyeliner. Jeg har sett lumre soveromsblikk før, men ettersom jeg er en dannet og høflig mann, svarte jeg:
– Hei.
Hun sa at jeg hadde hatt en barnål på baken og ville børste den vekk, og jeg sa “tusen takk, det var omtenksomt”. Hun kom litt nærmere, og jeg kunne kjenne en vammel odør fra et sted jeg nesten ikke tror jeg vil benevne med dets rette navn. Jeg synes hun lignet litt på en kvinnelig utgave av Otto Jespersens Friskusen, og hun hadde en vorte på nesen og tilløp til bart.
Hun prøvde ikke skjule at hun ikke hadde BH på. Brystvortene var stive og fremsto i overtydelig relieff. Jeg følte meg uvel, tok tak i ølboksene og ville gå. Da sperret hun veien for meg, la en hånd innsiden av mitt venstre lår og sa:
– Skakke bli med en tur ‘a… jeg bor like borti her. Ser ut som du kan trenge en omgang.
– Tusen takk for tilbudet, men jeg må nok hjem, jeg. Har litt å gjøre.
Da ble hun aggressiv og sa:
– Åjassådentypen, prippen hæææ? Fy faen, helvetes møkkapikk!
Jeg begynte å gå mot kassen. Hun slo etter meg med håndvesken sin og ut av den fløy en svær dildo som landet oppi handlevognen til en passerende dame jeg tror var nærmere 80 år enn 70. Jeg skyndet meg til kassen, betalte i en fart og løp hele veien hjem. Jeg følte meg skamfull og var redd. Jeg lovet meg selv å aldri gå i den butikken mer, ihvertfall ikke kledd så utfordrende. Jeg gråt litt og var fortvilet.. til slutt måtte jeg bare prate med noen. Jeg ringte min venn Ralf. Han tok ikke telefonen. Jeg ringte min venn Robbie, han tok telefonen på første klemt, og jeg forklarte hva jeg nettopp hadde opplevet.
– Jøye meg, sa han.
– Det er helt forferdelig. Man kan ikke engang gå på butikken i fred uten å bli klådd på.
– Forkastelig.
– Blir helt satt ut, jeg. Krenket. Går det ikke an å forstå at nei er et nei? Hvor vanskelig kan det være???
– Så sant så sant.
– Og det blir ikke bedre utover våren og sommeren, med shorts og T-skjorte og sånn..
– Du slette tid..
– Aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg. På tide at vi menn tar gater og streder og parker og butikker tilbake. Må da kunne ferdes fritt omkring uten å bli antastet av overkåte kvinnfolk…
– Absolutt.
– At man går med kortbukse og T-skjorte betyr vel ikke at man byr seg frem og vil ha sex med tilfeldig forbipasserende kvinner?.
– Langt ifra.
– Jeg blir ganske nedfor av dette…og skamfull. Jeg lurer på om det er noe med meg.
– Så så, selvsagt er det ikke deg, du kan ikke klandres for andres nedrige oppførsel.
– Nei…
– Men det blir ikke bedre. Dette går jo innunder justissektoren og hvem har overtatt etter Listhaug… jo, det er Per Sandberg… og du vet hva han har sagt?
– Nei.
– At man bare skal slå hvis noen prøver seg med seksuell trakassering.
– Lett for han å si, han er jo straffedømt for vold, men jeg er jo ikke noe glad i vold, Robbie.
– Nettopp. Sandberg kommer ikke til å ta dette alvorlig. Synd at ikke regjeringen falt, slik at man kunne fått en skikkelig justisminister i en ansvarlig regjering ledet av Jonas Gahr Støre.
– Åååå?
– Ja, Støre er jo en ypperlig mann med ryggrad, en hederskar til å stole på, det er både sant og visst… og han har sagt at han vil ta ansvar og verne om de mest sårbare i samfunnet… og hvem er det?
– Det er meg, det.
– Nettopp.
– Faen, og jeg som var glad for at regjeringen ble sittende.
– Vel, det blir flere år med uansvarlig justispolitikk, og du kan glemme å gå i shorts i sommer… jeg også.
– Det var som faen. Hva gjør vi da?
– Vi kler på oss ordentlig… vide langbukser og posete hjemmestrikkede gensere, drikker oss aldri fulle og går aldri alene i mørke parker og i Kiwi-butikker.
Jeg hadde ikke helt gitt opp prosjektet om å bli krenket. Jeg tenkte og tenkte, og plutselig fikk jeg en helt gennnial idé. Jeg har nemlig noe gammelt muslimutstyr liggende, fra et kostymeparty noen år tilbake… en kufi, et stort, svart løsskjegg og en innmari stygg dressjakke fra 70-tallet. Jeg hadde et gammelt, hvitt laken. Etter en real omgang med symaskinen min: Vips, en kjortel. Planen min var så snedig og lur at jeg ikke kunne annet enn le min aller ondeste latter – hirr-hirr-hirr. Planen var enkel, og litt artistisk. La meg fortelle hva som skjedde i går:
Jeg påførte meg muslimstæsjet mitt og klinte litt av min yngstedatters brunkrem i trynet. Jeg stakk meg i venstre pekefinger og tappet en drøy kubikkcentimeter blod på en liten flakong som jeg puttet i innerlommen på dressjakken. Jeg dro avsted, til sentrum av byen der jeg bor. Jeg gikk inn på det største handlesenteret. Mange mennesker og mange butikker. Noen steder var det så tjåka at jeg nesten ikke kunne se gulvet fremfor meg.
Jeg var meget konsentrert og fulgte med på alle omkring meg. Jeg valgte øyeblikket da ingen så i min retning. Kjapt smurte jeg litt blod i ansiktet, lot meg falle i gulvet samtidig som jeg skrek og ropte “rasist -rasist -rasist”…. så høyt at en gammel dame ramlet overende, hun traff gulvet så hardt at briller, stokk og håndveske føyk veggimellom.
Ingen tok notis av henne, alle samlet seg om meg, og alle var sjokkert. En ung dame spurte hvordan det gikk. Jeg stønnet alt jeg kunne og pekte i en tilfeldig valgt retning og skrek “rasist”. Alle antok at en fæl rasist hadde slått til meg så hardt at jeg hadde gått på snørra i gulvet og slått meg slik at jeg blødde, eller at den fæle rasisten hadde slått meg så hardt at jeg begynte å blø og deretter ramlet i gulvet.
Før jeg dro til byen hadde jeg øvet meg på å snakke gebrokkent og det kom til nytte, det skal jeg hilse og si. Jeg fektet med armene og snakket så gebrokkent jeg kunne – med mange skarpe konsonanter og jeg sa “allahu akhbar” mange ganger.
Flere kom til og alle var fortørnet og alle bablet i munnen på hverandre… “noe så fryktelig”, “sikkert en frepper”, “takket være Listhaug”, “sånn går det med Solberg i regjering”, “naziyngel”, “ingen empati”, “død over Listhaug”, “la henne brenne i helvete”…
Tre unge jenter bøyde seg over meg og stablet meg på beina. Jeg lot som jeg hadde vondt og haltet omkring. Disse jente var stappfulle av omsorg og overvektige – også av raseri over gjerningspersonen, som jeg beskrev som en hvit mann i femtiårene med sløyfe mellom skjortesnippene. Da ble de enda mer fortørnet og skjønte at de hadde med en durkdreven og rutinert rasist å gjøre… kanskje en hardkokt fascist.. eller verre: En FrPer.
Jentene tok dro meg med. Jeg protesterte litt og la inn noen nederlandske gloser som for et uøvet øre kan høres ut som arabisk. Men de ville ikke høre, disse kidsa. De tok meg med over torget og bort til Folkets hus, opp i 2. etasje, der AUF og Arbeiderpartiet holder til.
En av jentene hentet en våt klut og ville tørke blod fra ansiktet mitt. Jeg protesterte, til ingen nytte. Hun tørket og stusset ikke over at det ikke var noe sår under blodet. Ingen reagerte på at tørkingen etterlot en hvit flekk som ikke var der i sted.
– Vil du ha kaffe, og jeg tror vi har litt iskrem liggende i fryser’n, også.
Jeg rakk ikke å svare før jeg hadde et krus kaffe foran meg, tre sekunder senere også en asjett med vaniljeis. Jeg liker både kaffe og vaniljeis, og jeg koste meg glugg ihjel. Imens snakket jentene sammen om hvor fryktelig krenket de var på mine vegne og mente at jeg burde intervjues av lokalavisen, og det passet bra; søster’n til en av dem var nemlig journalist i lokalavisen og veldig opptatt av rasisme og og sånn. Hun hadde allerede en tittel i tankene: MIDDELALDRENDE HYPERRASIST MED SLØYFE AMOK PÅ KJØPESENTER.
Flere unge AUFere hadde kommet til, og plutselig begynte de å synge og messe i takt… INGEN RASISTER I VÅRE GATER – INGEN RASISTER I VÅRE GATER- INGEN RASISTER I VÅRE GATER…
Jeg begynte å bli litt svett, og noen hadde tydeligvis snakket med noen: En gjeng uflidde unge mennesker valset inn i lokalet… representanter for SOS Rasisme. De ville gjerne ha et sammendrag av tildragelsen der borte på kjøpesenteret. Jeg gjentok historien i korte trekk, men sa “slips” i stedet for “sløyfe”, og da var det en ung mann som mente det kunne være “han derre rasisten fra FrP”. Denne dialogen forløp mellom to kvisete gutter:
– Synes det høres ut som han, hva heter han igjen? Navnet hans er litt sånn fiskeaktig.
-Hæææ.. hva mener du… noe med kolje, laks, ørret…?
– Nei, jeg har det på tunga.. det er, det er…
– Torsk, hyse, sei, sild, makrell…?
– Nei, faen det er no’ annet, no’ med..
De ble avbrutt av en ung AUF-gutt som lurte på hva de bablet om. SOS-gutta forklarte og AUF-gutten sa:
– Christian Tybring-Gjedde, ja.. sitter på Stortinget. En av de verste. Vi kaller ham bare Gjedda. Hadde han fyldig sveis med skill på venstre side?
Alle så på meg og jeg sa:
– Tror det…
AUF-gutten ropte til en av sine partifeller:
– Sjekk alle bevegelsene til Gjedda i dag. Ring Stortinget, eller nei, drit i det … ring Kjersti Stenseng. Hun vet alt… og det hun ikke vet, får hun greie på i løpet av en kaffepause.
Jeg syntes nesten det var blitt litt for mye av det gode. Jeg lengtet hjem. Jeg sa at jeg måtte avsted, hjem til bønneteppet mitt. Men en av AUF-jentene kom med en innmeldingsblankett for medlemskap i Arbeiderpartiet, og jeg måtte endelig bli medlem, jeg skulle slippe å betale medlemskontingent.
– Skriv navnet ditt her, så ordner vi resten, sa hun.
Jeg tenkte fort og satset på den massive uvitenheten rundt meg. Jeg skrev Ahmed Ismail Yassin. Han var Hamas’ grunnlegger og verdensberømt for pipestemmen sin. Drept i israelsk helikopterangrep i 2004.
Jeg greide omsider å rive meg løs fra alle som var krenket på mine vegne, og de sa at jeg ikke måte bry meg om sånne rasister og fascister og nazister og freppere og alle andre degenererte mennesker som liker Listhaug og som er bosatt i “uanstendighetens innmark”.
Da hvisket en av dem noe om Støre og at han ikke sa “innmark”. En annen sa “å faen” og alle samlet seg påny og rettet det til “utmark” og alle ropte “hade, Ahmed” i kor. Jeg sa tusen takk og allahuoghu ahkbar og skyndet meg ut.
Da jeg kom hjem, måtte jeg slappe av litt. Jeg tømte det jeg hadde igjen på calvadosflasken. Det hjalp, men jeg var ennå nervøs. Jeg var redd for hva lokalavisen kunne finne på å koke sammen. Gudbedre, tenkte jeg. Det ble en urolig natt, jeg var engstelig.. redd for å bli avslørt. Jeg vurderte å hengi meg til litt beroligende onani, men slo det fra meg… jeg har jo et kristent livssyn. Til slutt sovnet jeg.
Jeg våknet i dag tidlig og kastet meg over lokalavisen. Jeg pustet ut, avisen holdt seg til faktaopplysninger, men de var sant å si ikke så hyggelige. Bare en liten notis hvori dette utdraget – med tre korrekturfeil: “… den eldre damen som i går falt om på Megasinet, døde senere på sykehuset. Dødsårsaken er enda ikke kjent, men legene antar akkutt hjertestans.”
Jeg har en venninne jeg nesten aldri snakker med, kanskje bare et par ganger i året. Hun ringte i forrige uke. Jeg forsto ganske fort at noe plaget henne. Etter litt snikksnakk kom det: Nesten hver gang hun går tur med bikkja si, støter hun på personer som stopper og ganske uhøflig ber henne holde bikkja i bånd, enten det er båndtvang, eller ei. Dette opprører henne, hun holder meget av bikkja si, det er ei fin bikkje, av edleste rase, og den gjør ingen fortred. “Verdens snilleste hund”, sier hun. Det er nok sant, fuglebikkjer har ikke hjerne til å utvikle minste ansats til ondsinnethet, de bare vimser omkring og surrer og tuller og bæsjer og tisser og er blide som bare det. Det er nettopp det som opprører henne, dette grassate gapet mellom hennes og andres “konnotasjoner”, som hun sa.
– Hæææ, sa jeg.
– Glem det, poenget er at jeg blir såret av disse menneskene som ikke forstår, eller ikke vil forstå, at Fløya aldri gjør noe galt. Jeg tror noen direkte misliker henne, en slags syk antipati. Et hat. Forstår det ikke. Noen bruker stygge ord. Jeg blir lei meg og såret. Krenket.
– Det skjønner jeg godt. Veldig sjofelt og lumpent.
– Noen ganger får jeg det ikke ut av hodet. Jeg legger meg om kvelden og får ikke sove, Disse episodene spinner rundt i hodet mitt, og jeg rekonstruerer og redigerer slik at jeg står opp for Fløya og meg selv og tar personen fatt, om du skjønner. Det hjelper litt, men jeg får det ikke til i virkeligheten. Har prøvd mange ganger.
Lenge siden jeg hadde hørt så mye visvas. Jeg flirte rått og var glad for at vi hadde lang telefontråd mellom oss. Jeg la stemmen i mitt aller mykeste leie og sa:
– Jeg forstår deg godt. Mange ufølsomme mennesker der ute, gitt… uhørt mange… som mangler alminnelig dannelse, folkeskikk og fintfølelse. Noen av dem er visst fascister.. sikkert også noen freppere. Jeg skjønner deg godt. Verden hadde vært mye bedre uten disse hundehaterne, da hadde mye vært gjort.
– Tror du det er rasehat, Torjus?
-Hæææ?
– At Fløya liksom er av feil rase? At det hadde vært annerledes hvis hun hadde vært en golden retriever, eller no’…
– Ehhhh.. vel, tror kanskje ikke det… og Fløya er jo som sukkerspinn på fire bein.
– Uansett, jeg blir fortvilet og…
Etter litt mer småpludder og noen tårer sa hun at hun følte seg myyye bedre og vi avsluttet samtalen.
Sent i går kveld ringte hun igjen og var meget oppglødd. Hun hadde vært på hyttetur med noen venninner, ikke rent få.. de var innpå ti stykker. Hun hadde snakket om bikkjeproblematikken sin, og alle venninnene hadde støttet og trøstet henne masse. Mange klemmer, noen gråt og bikkja ble servert bacon til frokost og fikk ligge i sofaen når den ville. To av venninnene hennes hadde vært nede i nærmeste tettsted for å kjøpe øl, i samme slengen kjøpte de mer bacon og en blomsterbukett og et stort, hjerteformet kort med bilde av ei bikkje. Min venninne hadde blitt så glad at hun begynte å gråte, og da var det flere av venninnene som også gråt en skvett, og alt var bra og de snakket om dette nesten hele helgen, og alle var enige om at noen er fryktelig ufølsomme og svært ignorante, især menn over femti… og en av damene hadde foreslått å ringe en journalist i lokalavisa, som forresten var søster’n hennes…. det hadde hun gjort og journalisten hadde sagt at det var jammen en god sak som kunne gjøre seg bra i helgebilaget. Journalisten, som selv tenkte å skaffe seg bikkje, hadde allerede pønsket ut en tittel: HUNDEHATERNE BLANT OSS.
– En meget god utvikling i denne vonde hundehistorien, sa jeg.
– Ja, ikke sant, sa hun.
– Så sant som det er sagt, løy jeg så overbevisende at jeg et øyeblikk trodde meg selv.
– Kan du skjønne at noen ikke liker Fløya?
– Helt ubegripelig, tror det må ligge en ondskap av nedrigste sort til grunn, sa jeg.
– Tusen takk takk for støtten, Torjus. Det er så godt at noen bryr seg. Du har så åpne armer, du… og stort hjerte. Jeg skylder deg en stor klem… kanskje litt mer… .
Jeg lo litt diskré og sa noe om at man jo stå opp for hverandre, vise litt engasjement….og blablabla…
Sant å si er jeg ikke vant til å lyve så mye på så kort tid, og etter samtalen var jeg så kvalm av min egen falskhet at jeg nesten måtte spy. Jeg følte meg virkelig dårlig og vurderte å stikke bort til nærmeste butikk og kjøpe en bukett liljer til meg selv – det pleier hjelpe. Men det var for sent på kvelden. I stedet tømte jeg et kjøkkenglass fullt av calvados og kom til hektene. Jeg satte meg i en lenestol og pustet ut. Slik lediggang stimulerer hjernen. Jeg kom i tanker om den siste tidens begivenheter i norsk politikk og debattklimaet dertil, som jo er blitt noe kjøligere i det siste, og mange føler seg fryktelig krenket og gir uttrykk for det og får veldig godt betalt. Det lønner seg simpelthen… man høster sympati både hist og her og saldoen på ens sosiale kapitalkonto vokser. Den krenkede part har alltid rett, den krenkede får alltid god omtale og skulderklapp, man blir tatt i forsvar, både skriftlig og muntlig… blir rost på alle måter. Noen føler seg til og med krenket på vegne av noen som gråter fordi noen får blomster.. uttrykker det og mottar rungende applaus…
Mitt hjerte er sort og min hjerne kynisk. Ikke underlig da at jeg tenkte slik jeg pleier: What’s in it for me? Kan jeg – ved å påberope meg krenkelse – oppjustere mitt sosiale omdømme? Få masse oppmerksomhet og goodwill? Etter noen sekunders knallhardt tankearbeid ble jeg ganske nedfor.. for jeg er jo ikke muslim, jeg er ikke en kvinne som kan hevde seg påtafset på et julebord i 1998 og jeg har ikke bikkje. Jeg er en litt over middelaldrende mann, jeg er hvit og katten min døde i 2016. Dårlig utgangspunkt. Hva gjør jeg? Er det håpløst? Trolig, men jeg lovet meg selv å tenke over saken… jeg tenkte og jeg tenkte og jeg tenkte og sov en natt på det.
I dag tidlig våknet jeg, og løsningen sto for meg tydelig og klar som en junimorgen i Stavern. Jeg hadde jo allerede eksemplifisert den uten å tenke videre over det. Jeg hadde trøstet og forstått min venninne med bikkje og høstet så mye takknemlighet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av den. Hvis man ikke kan vinne gull, får man nøye seg med sølv. Hvis man ikke kan være den krenkede, kan man plassere seg så sentralt som mulig i heiagjengen. Spiller man den rollen godt nok, kan man bli hovedpersonen… og dytte vekk den opprinnelige krenkede, overta den krenkedes plass. Ta gull i stedet for sølv.
Det er drita enkelt og faen meg helt gennnialt. Man soler seg i den krenkedes følelser, later som om man selv også er blitt krenket, fordi noen du føler en slags nærhet til på en aller annen måte er blitt krenket. Man opplater sin røst, eller lar fingrene løpe hemningsløst over tastaturet, det er bare å kjøre på, smøre på i tjukke lag. Ingen reagerer, enten fordi de ikke avslører løgnen, eller fordi de ikke tør, eller ikke vil. Vi er jo flokkdyr.
Man trenger ikke forholde seg til fakta. Det er forskjell på fakta og følelser… følelser er jo ikke etterprøvbare. Fakta, hva er det.. det er følelser som gjelder. Bare å gi gass, og alle vil mene – eller late som – at her er en helstøpt person, empatisk og medfølende. Selvsagt er det bløff, men hva gjør vel det, ingen kan avdekke en slik løgn.. patos slår logos – i ni av ti tilfeller. Det er ikke pent å lyve, men alle gjør det. Det er helt perfekt… og du kan bli en helt. Visst faen…
Einar kostet på seg en lun og landsfaderlig latter og sa:
– Hørte et og annet rykte om det, ja… men Martin og en Høyre-mann… hehehe.. neppe.
Haakon lo også. Han lo så hjertelig at han glemte helt å være sinna:
– Ja.. det var tider, Einar. Vi var jo konger, du og ‘n Jens Christian og jeg… hvilken makt vi hadde.. fy faaaen.
– Tre.
– Faen i helvete!!
– Fire.
Trynet til Haakon Lie endret seg ganske radikalt, han reise seg og Gerhardsen presset seg så langt tilbake i ørelappstolen som mulig, holdt armene opp foran seg og utbrøt:
– Gudbedre!
. I samme øyeblikk dukket Gud opp. Han kroppsliggjorde seg på frapperende vis, radielt ut fra brystbeinet.
– Hva står på her da, gutterrrr?
– Ehhh.. jeg skulle akkurat til å fjerne et støvfnugg fra jakkeslaget til ‘n Einar, og…
– … dere politikere lyver så glatt at jeg blir helt matt, men her hos meg gjelder De ti bud. Hvordan lyder det åttende, Einar?
– Du skal ikke tale usant om din neste.
– Eller som jeg noen ganger sier.. du skakke juge, sa Gud og lo litt av seg selv. Han kremtet litt og sa:
– Nåvel, Einar.. hvordan går det med tellingen?
– Han er oppe i fire nå.
– Vel, da har du bare én igjen, Haakon…og det er en stund til leggetid. Du vet hva som gjelder
Haakon Lie var blitt rød trynet, han bygget hurtig opp et raserianfall og tordnet mot den tidligere statsministeren:
– Quisling!!!! Fy faen i hælllvete!!!!!!!!
– Så sa, det der var slett ikke pent, Haakon. Jeg synes du skal be Einar om unnskyldning. Han satt tross alt på Grini og i Sachsenhausen under krigen, og hvor var du.. Amerika, var det ikke? Og der glemte du helt at du var gift og hadde barn hjemme i Norge. Var det ikke slik fatt?
Haakon Lie sank litt sammen i seg selv og tømmerhøggerskjorta si. Han så bedrøvet ut.
– Og du, Einar.. sa Gud… – du trenger ikke telle. Jeg hører hvert ord Haakon sier, selv om jeg er på den andre siden av Himmelen. Jeg testet deg, skjønner du.. eller fristet, slik Eva gjorde. Generelt sett er det bra å være lydig, men det er ikke pent å sladre, Einar. Jeg må si dere skuffer meg, begge to.. vel vel…. gutter er gutter og politikere er politikere, antar jeg.. men prøv å være snille, da. Det er lenge siden dere var statsminister i Norge og partisekretær i Arbeiderpartiet, og jeg orker ikke mer barnslig babling om den luseknekkerepisoden fra -67. Dere er akkurat som kranglefantene Keith Richards og Mick Jagger, gruer meg forresten til de kommer. Nåvel, dere er hos meg nå, kan dere ikke bare slappe av, bli venner og ha det hyggelig.. null stress, lissom?
Einar Gerhardsen så bort og Haakon Lie så ned og Gud sa:
– Hør her, gutter.. dere har begge forbedringspotensial. Du Einar.. du mååå ikke sitte i den stolen og lese i boken din hele dagen og være dønn kjedelig Det er mye annet å ta seg til rundt her. Og du, Haakon… du er en friskus, men stemningsleiet ditt er litt varierende, og du vil vel ikke på sinnesmestringskurs sammen med John Alvheim… altså skjerpings. Jeg forventer at dere begge tar der sammen. Dere er tross alt voksne menn.
Gud ventet litt. Han monterte et lite smil under nesen sin og sa:.
– Og en ting til…’n Martin er her. Han har fått lov – eller konsesjon som dere sikkert sier – til å brenne bål. Han koker kaffe over flammene og koser seg. Gjett hvem han savner?
Gerhardsen og Lie løftet hodene sine. Begge var tårevåte i ansiktet og fikk ikke frem et ord.
– Nå gutter, hva blir det til.. bålkos og svart kaffe, eller…?
– ‘n Martin, sa Einar.
– ‘n Martin, sa Haakon.
Gud smilte sitt bredeste smil og tok rundt begge de to gamle mennene og sa:
– Enstemmig vedtatt… da blir det ‘n Martin… kom igjen ‘a…
Haakon Lie ble ganske forbanna… og etter at Gud hadde trukket seg tilbake, overhøljet han Gerhardsen med skjellsord. Med nød og neppe unngikk han bruk av termene som utgjorde grunnlaget for Guds vedtak, han avsluttet med:
– Du er en pikk!
Gerhardsen satt i sin ørelappstol og lot som han ikke hørte.
– Du er sikkert flink til å telle banneord, og du vet å holde deg inne med Gud. Jeg kjenner deg. Du smisker og fjasker og fjesker og gjør deg lekker.. slik du gjorde for velgerne. Du er så falsk at fløten skjærer seg, jeg husker hvordan du behandla Oscar Torp, stakkars mann… og du er like dum som Yngve Hågensen og Thorbjørn Berntsen. Hører du!!!!! Faen i helvete!!
– To.
– Ok, ditt rasshøl, da har jeg tre igjen. Og de skal jeg bruke godt, og du veit vel at jeg kan flere stygge ord. Gud var litt stressa i stad og gjorde et hastevedtak.. han burde vite at jeg kan ganske mange banneord.. lærte forresten noen av Konrad Nordahl.. du husker vel ‘n Konrad…hæææ?? Han var jo også kommunist i unge år, men så tok ‘n til vettet, kan’ke si det samma om deg, Einar… du er en jævlig raddis, veit du du!! Akkurat som han tullingen som sitter på Stortinget nå, trur du’kke han har stilt mistillitsforslag mot Listhaug… den kommunismen går i arv… det bare sier jeg deg..
– Haakon..
-… såvidt jeg husker var faren til Moxnes med i AKP… de greiene der går i generasjoner, serru.. en slags gift..
– Haakon.
– …. og trur ‘u ikke han har fått med seg SV og partiet vårt. Hva hva gir ‘u meg?? I gamle dager hadde en fyr som Støre blitt skambanka på partikontoret… du husker hvordan jeg ordna opp med han… jeg brukte…
– Haakon!
-Ja.
– Støre er en ingen dårlig mann, men jeg er ikke lenger særlig interessert i norsk partipolitikk. Jeg er pensjonist, det er du også… kan vi ikke bare ha det litt hyggelig? Husker du de fine sommerkveldene på hytta mi… du og ‘n Martin og jeg… rundt bålet, med svart kaffe og kaker som Werna hadde bakt. Det er snart hundre år siden…
Haakon Lie ble stille og noen tårer forlot øynene hans, rant i centimeterdype furer og ble sugd opp i den rutete tømmerhoggerskjorta hans.
– Ja, han Martin, ja.. et bål av vilje. Han var den beste av oss. En hederskar, arbeiderbevegelsens yppersteprest.
– Ja, og hvilken folketaler. Han hypnotiserte alle med talene sine. Han ofret seg for partiet og arbeidsfolk over hele landet… såpass at han aldri giftet seg. Tenk på det, Haakon. Han ga avkall på kone og barn og ga alt til saken.
Haakon Lie løftet blikket, så uforstående og forvirret på sin gamle sjef og sa omsider:
– Si meg en ting, Einar… veit du ikke at… du veit det??
– Hva da?
– Satan i Moskva… du kødder nå…?
– Hva mener du, du pleier si det du mener.
– Martin var homo, galopperende homo… visste du ikke det??
Einar Gerhardsen mistet nøkkelknippet sitt i gulvet og gebisset var på vei ut. Han dyttet det på plass igjen og sa:
– Hva?
– Jepp, men han prøvde seg ikke på meg, heldigvis. Men jeg så det på’n. Jeg var jo ganske kjekk av meg den gangen, atletisk og sånn.. på 20-tallet.. og brun om sommer’n Jeg så jo blikkene hans, men heldigvis skjønte ‘n hvor landet lå. Merka du aldri no’, Einar?
– Nei…
– Men du var jo skalla og ikke akkurat no’ kakefat.
– Han sa alltid til meg at han lette etter en dame, men fant aldri den rette.
– Hohohoho… jada, den hørte jeg, også.. men jeg trur ‘n var måteholden. Ha’kke hørt no’ om at ‘n var på no’n, hvertfall ikke i partiet. Men det var jo no’n i Høyre, der har det alltid vært…
– Ja, det var det du sa til meg på landsmøtet i 1967, også. Du har ikke forandret deg mye, Haakon.
– Jeg sa faen meg ikke det, men jeg sier det nå. Den gangen sa jeg “du prøver å knekke meg som ei lus”. Det var det jeg sa, og det var det du prøvde på. Ikke nekt!
Einar Gerhardsen lente seg tilbake og bladde i boken sin. Lie – som trolig ble født forbanna – ble enda mer forbanna og sa:
– Du skulle faen meg ikke vært statsminister. Tenk at du lot Jens Haugland være statsråd i ti år. Han var et null. Og du ville ha ut Halvard Lange… fy faen, hvor dum går det an å bli?? Du er ei lus.
Omtrent slik forløp dagene i Himmelens politiske avdeling. Lie og Gerhardsen kranglet daglig om den berømte luseknekkerepisoden, og Jens Christian Hauge forsøkte å megle mellom de to. Hauge likte seg best i skyggene, slik han gjorde på jorden. Han hadde ikke glemt sine knallharde forhandlingsevner, og Gud hadde gått med på å gi ham et kontor, mot forsikringer om at Hauge måtte slutte å tafse på alle damene omkring. Lie kommenterte det slik:
– Hehehhe… den gamle horebukken. Han er faen meg akkurat som før, men han får ting gjort. Det skal ‘n ha. Husker du alle damene han feide mens han var forsvarsminister?
Men landsfaderen hadde sovnet i ørelappstolen sin.
Slik gikk årene, til mars 2018. Mange hadde klaget på Haakon Lies banning, Gud hadde gitt ham mange skjenneprekener, men det hjalp ikke. Haakon ga faen, og det ble verre:
– Einar, hva synes du om han derre Støre… før jeg dævva var jeg begeistret for fyren, mente at han kunne ta over partiledelsen etter Jens og bli statminister, men se på ham nå… fy faen for en helvetes tullebukk. Faen, jeg gir meg helt over. Han raserer det vi møysommelig bygget opp, Einar. Hører du??
Men landsfaderen hadde sovnet. Lie gadd ikke vekke ham og fortsatte som før:
– Han sier at statsminister Solberg er feig. Fy faen. Jeg følger jo med litt. Støre er vel noe av det dummeste som har stått på en talerstol i landsmøtesalen og det sier jaggu litt. I vår tid drev vi ikke med sånt kødd, vi meislet ut politikken slik en steinarbeider hugger i granitt. Vi slåss for velferdsamfunnet, holdt et øye med russerne og Martin Tranmæl var redaktør i Arbeiderbladet. Hva driver Støre med… hæææ? Henger seg opp i et facebookinnlegg, krangler med kjerringer i Høyre og Frp. Har han ikke annet å gjøre, hvor er politikken? Han burde ligge unna Listhaug. Hun har faen meg større baller enn ham. Hun skulle vært Arbeiderparti-jente, hun. Faen i helvete,.. hører du, Einar??
Landsfaderen sov.
– Jeg var skeptisk til han Trond. Hadde ikke no’ tru på ‘n. Dessuten liker jeg ikke trøndermål. Men nå vet jeg ikke. Han er glad i damer, men hvem ække det.. Jens Christian var mye verre… litt må jo disse damene tåle. Arbeiderpartiet skal faen ikke være no’ søndagsskole..
Lie løftet stemmen til hysterisk fistel og skrek:
– Hører du, din helvetes slappfisk?!?!?
Gerhardsen bråvåknet og mistet gebisset sitt på gulvet. I samme mikrosekund sto Gud der, han kom fra løse luften og materialiserte seg fra føtter til isse i løpet av et kvartsekund. Lie ble blek.
– Herr Lie, nå må det bli slutt på grovsnakket ditt. Jeg har fått inn over 30 klager i løpet av én uke. Kåre Kristiansen, Lars Korvald og Kjell Bondevik har innlevert en fem siders betenkning om banningen din og har begjært kraftige mottiltak. Utvisning er nevnt, og jeg kan ikke utelukke det… og du vet hvor det bærer da..
-Helvetes sladrehanker…
-… så så…. nå må du slutte, ellers er det rett ut, nord og ned.. og der er det ikke så hyggelig at det gjør no’..
– Greit, men du kan ikke stole på de kara. Kristelig folkeparti.. pføyyy. Det er forskjell på liv og lære, og han Kåre… ja, jeg skal ikke si noe.
– Nei, det skal du ikke. Her i går’n er det jeg som er sjef, og Kåre ble innvilget opphold etter en helhetsvurdering.
– Hehhehe…
– Men jeg skal være grei, Lie. Jeg er jo en brobygger. Jeg har gjort et enstemmig vedtak. Du skal få en daglig bannekvote. Du kan si “faen” og “faen i helvete” tilsammen fem ganger daglig, og det er landsfaderens oppgave å telle og rapportere til meg. Du får ikke tre sjanser. Ved første overskridelse er det rett ut og ned.
Da våknet Einar Gerhardsen. Han smilte som om han nettopp hadde vunnet et stortingsvalg.
– Fy faen, sa Lie.
– Én, sa Gerhardsen.
– Jeg må le, sa Gud… og lo.
Da tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, døde en maiettermiddag i 2009 – 103 år gammel – bar det direkte fra Oppsal sykehjem til helvete. Da ble det helvete i helvete. Djevelen var opptatt med å grille chilipølser til kvelds og rygget tilbake da ‘n Haakon kom, med tømmerhøggerskjorte og cirka tre hundre og femti dype furer i trynet sitt. Selv Stalin syntes det var ubehagelig. Han mistet matlysten og trakk seg skyndsomt tilbake til sine terror- og massedrapsvenner Lazar Kaganovitsj, Nikita Krustsjov og Vjatsjelav Molotov som satt og pratet om “gode, gamle dager” og bælmet vodka innerst inne i en lun og sentralfyrt krok.
Haakon Lie var litt desorientert etter den lange reisen og spurte Djevelen:
– Hvem faen er du, og hvor i heite hælvete er jeg…hææ???
Haakons ry var kjent over hele helvete og vel så det. Djevelen ble ganske blek om nebbet, han krøp litt sammen, løy og sa han var assisterende vaktmesterassistent og informerte ferskingen om hvor han var.
– Fytterrakker’n sin, da har jeg kommet feil, hva slags idioter er det som har ansvaret her? Jeg skal faen ikke være her. Jeg er en skikkelig kar… real arbeidskar. Jeg sørget for å holde disse jævlige kommunistene unna styre og stell det meste av etterkrigstiden. Jeg skal til Himmelen, for svarte faen. Jeg vil snakke med sjefen her… litt brennkvikt, takk.
Djevelen pilte av sted, inn på sitt kontor og låste døren. Han dreide nummeret til Gud på nummerskiva, fikk kontakt og forklarte situasjonen og tryglet om at Han måtte ta over Lie.
– Vel, jeg visste du ville ringe.. tjatjo, Lie er jo et tvilstilfelle. Jeg skal være grei, jeg er tross alt Gud, sa Gud.
– Takk, Gud, sa Djevelen og pustet ut – på noen glør.
Slik gikk det til at Haakon Lie fikk innvilget opphold i Himmelen. Gud besluttet å spare sin venn og portvakt Peter for et ubehagelig møte og tok selv imot Lie. Han viste ham inn på sitt kontor og bød ham en pinnestol.
– Jeg tror du innerst inne er en god gutt, Haakon… men du må besinne deg litt, og du må slutte å banne så fælt. Du er i Himmelen nå, ikke på et landsmøte i Arbeiderpartiet. Forskjellen er mer enn hårfin.
Lie sa “det er greit”, og Gud sa det er vanlig å plassere folk etter interesser, bakgrunn og yrkeserfaring. Han sa videre at Lie hadde fått tildelt rom ved siden av tidligere statsminister Einar Gerhardsen. Han la til, med et fett flir:
– Hvis du ikke kan oppføre deg, må du dele rom med ham.
– Men inni gloheite hæ…
– … .atatatatatata…. husk nå hva vi er blitt enige om, Lie… vi banner ikke her, gjør vi vel.
Ikke lenge etter spradet Lie inn i Politisk avdelings fellesareal. Alene i et hjørne i en gammel og fillete ørelappstol satt Gerhardsen og leste i sin egen bok, Tillitsmannen – en håndbok for tillitsvalgte, førsteutgave fra 1931, med rødt vaiende flagg på omslaget.
– Fy faen, du blir aldri lei den jævlige boka, gjør du vel?? Du må for faen følge med litt. Det er 2009.
Gerhardsen skvatt og mistet boken på gulvet. En skygge falt over landsfaderens ansikt…
– Harru sitti i den jævlige stol’n der siden nittensjuogåtti. Typisk deg, du er faen ikke blitt kjappere med åra… var det ikke for Jens Christian og jeg, hadde vi vel blitt medlem av Warszawa-pakten den gangen… fy faen… du er pinadø egentlig kommunist, Einar… og jeg skal faen skjære meg knekke deg som ei lus…
