Som tidligere nevnt forsøkte jeg å ringe min venn Ralf i forgårs, for å snakke om den svært ubehagelige opplevelsen jeg hadde på Kiwi-butikken ikke langt fra der jeg bor. Han ringte meg i går kveld, og jeg sa:
– Hei, Ralf… hvordan går det?
– Ikke så bra, beklager at jeg ikke tok telefonen i går. Jeg maktet ikke. Det har skjedd noe fryktelig… orker nesten ikke snakke om det,
– Uffda, skled du i dusjen mens du lekte med tissen din og slo hodet ditt slik at du fikk hjernerystelse?
– Nei.
– Din skjønne hustru Øydis slo etter deg med gåstavene sine og traff til en forandring?
– Nei.
– Du var full, gled på isen, gikk på snørra og brakk et kragebein da du skulle ut med våtavfallet?
– Nix.
– Jeg gir opp.
– Vel, nå skal du høre, sa Ralf og jeg trodde nesten ikke ørene mine:
Ralf er lærer og var blitt innkalt på teppet, og det teppet lå på gulvet på rektors kontor. Rektoren, en dame i 40-årene, satt på stolen sin med beina på skrivebordet. De beina var ganske velformede, emballert i tynne nylonstrømper og endte i noen ganske raffe og brannbilrøde sko med høye hæler, men det er ikke særlig relevant. Ikke så relevant heller at skjørtet hennes var ganske kort. Det som er relevant er at hun klaget på Ralf og sa at han måtte “ta hånd i hanke med” rapportering og annet administrativt arbeid. Ingen sier “hånd i hanke med” lenger – bortsett fra rektorer med hovedfag i norsk – men det betyr at noen må skjerpe seg. Ralf sto på rektors teppe og fikk ganske mye kjeft. Han hadde i ukevis utsatt dørgende kjedelig papirarbeid, som jo etterhvert har tatt overhånd og formørket mye av lærernes arbeidsdag. Rektoren var streng og sa at hvis ikke Ralf skjerpet seg, måtte hun “ta affære og gå videre med saken”. Ralf ble ganske svett og sa at han nok ikke var et administrativt geni, men han lovet bot og bedring. Rektoren reiste seg fra stolen og sa at det var for sent, hun måtte rapportere videre… ja, saken måtte “gå sin gang”.
– Uffda, det var leit, Ralf. Hvor står saken nå?
Rektoren sa at dette kunne “ordnes i minnelighet”. Ralf forsto ikke ha hun mente, ikke før hun grep fatt i slipset hans og slepte ham etter seg mens hun la seg på ryggen oppå skrivebordet og dro opp skjørtet. Ralf var blitt ganske befippet, og rektoren hadde ikke så mye mer enn seg selv under skjørtet, og han kjente en hånd på bakhodet sitt, som dyttet ansiktet hans mot den regionen mange kvinner pleier skjule med en truse.
– Du slette tid, sa jeg.
– Absolutt, og hun var ikke heeelt ferdig med sitt månedlige, og jeg har aldri vært så glad i blodpudding – om du skjønner hva jeg mener.
– Du store allstyrelse.
– Det kan du si, sa Ralf.
Han hadde ikke hatt noe valg, måtte fullføre sitt munnelige arbeid. Han ble nesten døv av skrikene og mistet pusten da rektorens muskuløse lår låste ham fast i minst 27 sekunder.
– Den aller største alpakka!
– Nettopp. Hun brukte litt tid på å komme til hektene. Deretter sugde hun tak i meg påny, flådde av meg benklærne og anbragte meg på teppet. Heldigvis var det tale om et mykt nomadeteppe fra Afghanistan – jeg har jo litt skral rygg, vet du Vel, hun satte seg oppå og begynte å humpe opp og ned. Jeg har aldri sett og hørt maken, hun gurglet og stønnet og avga mange rare lyder. Jeg måtte passe meg for de ganske harde og spisse brystene som veivet frem og tilbake og opp og ned. Til slutt skrek hun så høyt at jeg tror min venstre trommehinne fikk seg en bulk.
– Huffeluff…
– Netopp, etterpå måtte jeg hente vann til henne, fordi hun hadde mistet så mye væske fra der du vet.
– Sexmonster?
– Du sa det, hun drakk en liter vann, rettet på skjørtet, la ny sminke, justerte sveisen litt og tente en Lucky Strike. Hun blåste en røykring stor som en badering. Den senket seg ned over meg og løste seg ikke opp før den traff anklene mine. Hun satte seg på stolen igjen og sa at hvis jeg sa noe om dette til noen, ville hun sørge for at jeg ble sparket etter klage fra henne om seksuell trakassering av aller groveste art. Hun sa at en slik historie ikke ville ta seg så godt ut i lokalavisen.
– Jøye meg.
– Hun foreslo en minnelig ordning. Hun skulle ta seg av det administrative arbeidet mitt. Hun poengterte at hun er singel, og hun skal ha tilgang til kroppen min tre ganger ukentlig – straks etter ordinær arbeidstid.
– Sexslavekontrakt? Du ble voldtatt. Har du vurdert å varsle, Ralf?
– Ærru gææern… hun har balletak. Jeg måtte gå med på det
– Ja, du måtte vel det. Skikkelig ekkelt, dette. Skjønner ikke at det går an. Vel vel, vi får håpe Øydis ikke får snusen i dette.
– Rektor sier at det håper ikke hun heller.
– Sjakk matt?
– Ser slik ut.
– Dette er ille… jeg håper virkelig du kan greie dette. Jeg føler virkelig med deg, men det er et håp, kanskje hun slutter i stillingen og begynner i en annen jobb. Hvor lenge har hun vært rektor hos dere?
– Hun begynte i forrige uke…
