LIV OG LYST I BÆREKRAFTENS TID

Vi traff hverandre i en sandkasse da vi var fire år. Jeg var misunnelig på en av lekebilene hans og ville ha den. Han nektet. Jeg ble forbanna, tok fra ham bilen og brukte den som slåsshanske. Han begynte å blø i pannen. Dette var før sinnemestringskursenes tid. Jeg ble utvist fra barnehagen resten av uken. No mercy.
Uken etter var alt glemt, og vi var kompiser. Siden har vi vært venner, ikke nære venner, men som mange barndomsvenner har vi et bånd, en fortrolighet. Det er nok derfor han kontaktet meg for noen dager siden, første gang på henimot ti år. La oss kalle ham “Erik”.
Erik og jeg avtalte å møtes på en pub i byen der vi bor. Jeg merker at det sitter langt inne å skrive videre, men jeg tror det er bra å prate om det, som det heter. Han fortalte denne historien:
Sommer 2018 og Eriks kone gjennom 28 år begjærte skilsmisse. Hun hadde gått på et mindfulness-kurs tre ganger ukentlig mange uker og blitt en helt annen enn hun pleide være. Plutselig mistet hun interessen for alt, bortsett fra seg selv. Hun sluttet å bry seg om nyheter, svarte sjelden på tiltale og glemte helt at hun var mor til fire, men det var ikke så farlig, ungene var jo voksne og greide seg selv.
Straks Erik hadde undertegnet skilsmissepapirene, var kona, eller ekskona, over alle hauger. Vekk som en sviske, som noen sier når de vil understreke omfanget av et forsvinningsnummer.
Velvel, tenkte Erik. 28 år er kanskje nok. Alt til sin tid, resonnerte han. Han følte se litt ensom, og en kveld skrudde han på fjernsynsapparatet sitt. NRK. Et program var nettopp slutt, en nytt startet: Planet Plast.

Erik ville skifte kanal, men fjernkontrollen hadde ramlet i gulvet så mange ganger at den virket bare av og til. Nå virket den ikke og han ble sittende og se.
Han hadde aldri sett programlederen før, og det syntes han var like greit. Han syntes hun lignet en nesevis drittjente midt i tenårene. Han trakk ned øyelokkene for å slippe å se henne. Han bare lyttet til det som ble sagt. Stemmen hennes var irriterende, men han gadd ikke løfte seg på to og skru av.
Så skjedde noe. Hjernen bak de lukkede øynene så for seg ekkel mikroplast, bittebittesmå, usynlige giftampuller overalt i alle hav, innsjøer, fjorder, store og små bekker. Han så for seg søte sypiker, tøffe torsker og gla’gærne gjedder få i seg plast og bli syke, mye sykere enn barn med meslinger.
Plastprogrammet gjorde noe med ham. Straks etter sendingen pælmet han tannkremen sin, selv om den var ny og nesten ikke brukt. Det er nemlig masse mikoplast i tannkrem, det hadde han lært på TV.
Han tok kraftig selvkritikk vedrørende sitt forbruk av plastposer. Han lærte seg å hekle i en fart og tilvirket et handlenett. Men da han syklet hjem fra butikken med noen liter skummetmelk i nettet, regnet han ikke med heklemaskers løse struktur og sig ved belastning. Nettet var ikke så bærekraftig at det gjorde no’. Det viklet seg inn i forhjulseikene, han gikk på snørra og skrubbet nesa.
Erik kjøpte mange nøster gjenbruksgarn og lærte seg å strikke. Han strikket et handlenett, men det var heller ikke så godt egnet for hjemføring av tunge varer fra kolonialforretningen.
Han oppsøkte en gammel smed som drev for seg selv og var meget ettertraktet. Han tok på seg spesialoppdrag fra ulike industriselskaper og stusset litt da Erik spurte om å få armert strikkenettet sitt. Om smeden kunne legge inn et nett av sterke metalltråder i strikken uten at det syntes noe særlig?
Smeden syntes det var en underlig forespørsel og sa at det ville koste flesk. Kjør i vei, sa Erik og det gjorde smeden.
Smeden brukte laaang tid, mange dager. Alle som har loddet sammen tynne aluminiumstråder, vet at det er komplisert… å lodde sammen et slikt nett og samtidig  integrere det i et strikket handlenett, er henimot en overmenneskelig oppgave, men smeden hadde 39 års erfaring i faget, var drivende dyktig og hadde arbeidsmoral som en dølahest.
Smeden hadde kommet ut av tellingen med antall arbeidstimer, og han hadde ikke lyst til å opplyse sin underlige skrue av en kunde om mengden strøm brukt til jobben og hva slags avgasser som ble suget ut via avtrekksvifta og opp i sommerluften, der småfuglene flyr dagen lang og aner fred og ingen fare.
Smeden var stolt av sluttproduktet og visste med seg selv at jobben var verdt innpå 10 000 kroner, men han syntes ikke han kunne presentere en slik regning. Han halverte den og antok at kunden ville prute vilt. Det gjorde ikke Erik. Da han så nettet, ble han aldeles euforisk og gledet seg til å gå i butikken. På veien hjem dro Erik innom en matbutikk og kjøpte tunge varer som han la i nettet, som bar vekten med verdighet, uten å miste fasong. Erik syklet lykkelig hjemover.
Han gikk straks i gang med å lese seg opp på klimakrisen. Etter et par tusen sider gikk han i gang med å gjøre opp sitt personlige miljøregnskap. Aktiva og passiva. Han ble nedfor av resultatet. Ikke bare det, han ble deprimert og gikk inn i en isolasjonsperiode.
Etter en uke tok han seg selv i nakken og tenkte at dette går ikke lenger. Han måtte ta seg sammen, yte sin skjerv for en bedre verden, før den går under og blir søkk borte under beina våre.
Ja, sånn tenkte Erik og kom plutselig til å tenke på ungene sine… tre gutter mellom 25 og 29 år og ei jente innimellom. Han ble deprimert igjen, ikke fordi han ikke liker  barna sine, men han innså at det hadde vært svært ubetenksomt å bidra til fire nye menneskers tilblivelse, i en verden som ikke tåler stort mer av menneskelig aktivitet.
Ikke særlig bærekraftig livsførsel, altså… men det tenkte han ikke på de gangene han hadde ligget på, eller under sin daværende kjæreste, etterhvert kone og nå ekskone og sprøytet inn klissklasset som ganske snart etter startet godartet celledeling i hennes livmor. Men var den nå så godartet? I moden ettertid tvilte Erik.. nei, han var sikker på at det ikke var av det gode i det hele tatt.
Spist er spist og pult er pult, prøvde Erik å trøste seg selv med, men han kunne ikke unnlate å tenke på hvor mye de fire ungene hadde belastet klimaet til nå… og fremover, gudhjelpemegogalleandre, tenkte han… alle de tre gutta hans var glad i biler med svære motorer og mange sylindre.. og minstemann hadde en 200 hesters daycruiser som brukte absurd mange liter drivstoff i timen. Alle fire var kjøttetere og datteren brukte mye sminke med mikroplast, var ualminnelig reiselysten og fløy avsted i svære flymaskiner så snart hun så sitt snitt.
Erik gikk inn i en ny depresjon, preget av skyld-, skam- og undergangsfølelelse. Såvidt han orket gå på jobben. Erik er kommunalt ansatt psykologspesialist og han innrømmet at hans kliss nye klimabevissthet påvirket jobben hans i noen grad; alle nye pasienter fikk i sine journaler påført anmerkninger hvis klimarelaterte innhold gikk i overkant langt i retning forklaring på pasientenes problemer.
Etter en tid ble det samlet til møte blant Eriks overordnede. Straks etter fikk Erik tilbud om å ta ut noen feriedager som han strengt tatt ikke hadde.
Jeg syntes Erik virket veldig tynn. Litt blek og gusten i huden. Simpelthen litt tufs. Jeg spurte om han spiste nok. Da sa han at han var veldig opptatt av mat og brukte mye tid på å finne den riktige maten og kjøpe den. Det forsto jeg ikke så mye av og sa det. Han var blitt veganer, ville ikke spise kjøtt, ikke fisk, ikke egg. Ikke ost, aldri mer melk. Han ramset opp en hel haug med tall som underbygget hvor miljøfarlig kjøttspising er. Ikke så mye som en pølsesnabb, spurte jeg. Nix, sa Erik og sa at det gikk mest i økologiske varianter av kikerter, vanlige erter – både gule grønne, rødbeter, rosenkål, brokkoli, salater, avocado og surdeigsbrødskiver med løvtynt lag plantemargarin og økologisk fiskepudding. Jeg spurte hva økologisk fiskepudding er for noe, men da ble vi avbrutt av en servitør som kom med et glass vann pyntet med sitronskive til Erik og øl meg.
Erik fortalte videre at han hadde solgt bilen sin ettersom 60 prosent av all mikroplast i havet kommer fra bildekk. For ikke å snakke om avgassene.
Ettersom det var sommer og varmt, hadde han gått barføtt, fortalte han. Det har seg nemlig slik, sa Erik, at skosåler ved friksjon mot underlaget avgir mikroplast, som før eller siden havner i sjøen, eller i et vann nær hvem som helst.
Jeg lot som om jeg syntes dette virket både vel og bra, men jeg ble litt paff da han sa at han var blitt homo.

Hæææ, sa jeg.
Da sa han at homofili er meget bærekraftig, et opplagt tidsriktig ideal. Homofile reproduserer seg ikke noe særlig, avleder ikke nye storforbrukere av ikkefornybare ressurser som olje, gass og kull. Dessuten pleier ikke homofile kjøre omkring i totonns pickup trucks med V-åtter. De sykler, tar tog, bane og buss.. kjøper kanskje en liten elbil,  og mange av dem er veganere, i det minste vegetarianere… og de tar kildesortering på største alvor.
Da måtte jeg nesten le litt, men greide å holde meg. I stedet sa jeg at det er rart at det går an å bli homofil sånn nærmest rett over natten. Da sa Erik at det går helt fint, han avga en ganske lang avhandling om menneskets evne til å tilpasse seg nye idealer og rammebetingelser, og dessuten er menneskers seksualitet bøyelig og tøyelig, som en syltestrikk. Han sa videre at vi mennesker er mer som modelleire enn noe annet, og at vi kan bli slik vi vil. Det er miljøet og viljen vår som gjør oss til det vi er, sa Erik. Da sa ikke jeg så mye, men drakk en slurk øl. Erik kan ha oppfattet tausheten min som en stille protest og sa:
Elleve av ti samfunnsforskere kan ikke ta feil.
Jeg unnlot å minne ham på at han ikke var så god i matematikk på gymnaset. Til gjengjeld var han helt oppslukt av AKP(ml)s prinsipprogram og stor fan av Pål Steigan og den flinkeste av alle formenn i verden, nemlig formann Mao.
I stedet sa jeg at det kanskje var i seneste laget å bli homofil, han hadde jo allerede bidratt til fire nye liv på kloden og han hadde vel ikke planer om å bli far påny?
Nei, det hadde han ikke, men det var viktig å ta et prinsipielt standpunkt, gå i bresjen. Klimakrise er klimakrise, det handler om etikk og moral, liv og død.. og da må man går foran med godt eksempel, sa Erik.
Jeg kunne ikke la være å spørre om hans nye seksuelle orientering, om han hadde fått seg kjæreste. Det hadde han ikke, men han jobbet med saken, sa han og nevnte at han hadde vært på et kjent homsested i Oslo. Han hadde vært der en god stund, kom i snakk med flere hyggelige karer, men kjente ingen kribling noe sted, men regnet med at det bare var snakk om oppstartsproblemer. Jeg sa at det var det helt sikkert…

BEDRE UNDER KRIGEN

Under den tyske okkupasjonen i Norge var Reichskommissar Josef Terboven veldig keen på å nazifisere alle nordmenn. Tyskerne tenkte langsiktig og mente det var bra å begynne i det små, med de små – skolebarna.
Men da måtte noe gjøres med de hersens lærerne, de måtte korrigeres og omvendes, bli hardkokte nazister som eksempelvis kunne lære barna at jøder er de aller verste i hele verden og fortjener å dø… slik at de som voksne kunne iføre seg SS-uniformer designet av Hugo Boss og reise omkring og kverke jøder både hist og her i hele verden og vel så det.

Men lærerne sa nei. De ville ikke være nazister. Ikke faen. 12 000 av Norges 14 000 lærere protesterte åpent og ville ha seg frabedt NS-propaganda i skolen. Vidkun Quisling ble sur og skjønte ikke hvorfor folk ikke ville være nazzer.
20. mars 1942 ble omlag 1100 lærere arrestert, fordi de ikke hadde lyst til å være nazister. Terboven ble grinete og veldig irritert, han visste hverken ut eller inn. Kan ikke disse jævlige stabeisene bli skikkelige nazister, det er da ikke så jævlig nøye, tenkte han sikkert.
Men lærerne sa nei, nei, nei og atter nei. Cirka 500 av de arresterte lærerne ble per dampskip sendt til Kirkenes og hardt tvangsarbeid. Forholdene var dårlige. Mange ble syke, og en av lærerne omkom i arbeidsulykke.
Lærernes rungende nei er mye mer imponerende enn kong Haakons nei. Lærerne var noen tøffinger, de hadde stive ryggsøyler og visste hva som var rett, hva som var galt. Men dette var i gamle dager.
Lærere i dag er redde… de er såååå redde at det er helt flaut. Man må nesten le, men bare nesten… for det er jo så trist. Lærerne vil jo ikke krenke noen. De går korridorlangs på gummisåler med demping. Føler hverandre på tennene. Sier så lite som mulig.. og hvis man sier noe, er det slikt alle er enige om… som at været er fint, at det er hyggelig med Lindmo på fredager og at julen er en koselig tid.
Jepp, det stunder til jul, og man vet at lærere helst ikke vil la barna gå til julegudstjeneste, de vil helst ikke snakke så mye om Jesusbarnet  og sånn… de er redde for at noen skal bli lei seg… ja, de tenker masse på de som ikke tror noe særlig på Jesus og Gud og sånn… og pepperkakekostymer i Lucia-feiring er ikke så bra, de er jo brune og kan oppfattes rasistisk… dessuten er Sankta Lucia katolsk som bare det.
Og nå vil lærerne kutte i historiefaget, de vil utelate alt om holocaust og jødeforfølgelse, fordi mange av elevene er muslimer, og alle vet at muslimer blir svært krenket bare de hører ordet jøde.. noen blir helt gæærne og hopper opp og ned… hvor mange lærere vil ha en veldig rettroende og innmari sinna muslimpappa på nakken i storefri? Jeg kjenner ingen.
Muslimer hater jøder like mye som vanlige folk hater pest, flass, kolera, fotsopp, kusma, tåfis, spanskesyken, EU-kontroller, herpes, bilkø, hemoroider, midd, fyllesjuke, klamydia, promillekontroller, halsbetennelse og bløte julepresanger til sammen.
Muslimer over hele verden krangler om hvilken variant av islam som er den rette, men én ting er de enige om: En syk jøde er bra, en dødssyk jøde er bedre og en død jøde er aller best.
Noen sier at alt var mye bedre før i tiden. Jeg tror de tar feil, men det finnes ett unntak:
Den norske lærerstanden.

EN JOIK TAR FAEN MEG ALDRI SLUTT

Jeg kom tilfeldig til å se litt på fjernsynsapparatet mitt i går kveld, der satt noen samer i en sofa og klaget på at nordmenn kødder for mye med dem, såkalt samehets. Innimellom joiket de litt og lo og spøkte og sa at joiken er en umistelig kulturskatt. Jeg etterstrammet brillene, gikk nærmere fjernsynet og spanet etter tomme spritflasker på gulvet rundt sofaen, men noen måtte ha ryddet litt. 
For der det er joik, er det også sterk drikk. Ikke helt uvanlig oppfatning at joiken oppsto av sanseløs fyll. Det er tvertimot svært sannsynlig; joiken ledsages sjelden av tekst, og lydene er så runde og åpne at hvilken fyllik som helst – uansett promille – kan få til noen lydbølger som ljomer og dundrer utover vidda og skremmer vettet av små, sakesløse reinsdyrkalver.

Ingen vet nøyaktig når joiken oppsto på Finnmarksvidda, men man antar at det var omtrent på den tiden da brennevin ble tilgjengelig, og noen peker på at utøvelsen av joik opp gjennom historien har variert med prisene på sukker og gjær.
Så vil mange fnyse foraktelig og hevde at fyll er fyll og kunst er kunst og joik bare fyllerør.
Vel, faktum er at all kunst og kultur av betydning er oppstått i fylla. Alle vet vel at de aller beste kunstnerne opp i gjennom historien har vært noen durkdrevne fyllefanter.
Ta Russland og dets rike kunsthistorie, ingen russer er edru lenger enn 20 minutter ad gangen. Se på Edvard Munch og Vincent van Gogh… og Knut Hamsun, som drakk seg dritings straks han hadde mottatt Nobels litteraturpris i Stockholm, 1920… og våknet dagen etter, helt desorientert i full gallamundur, på Grand Hotel Royal, rom 317. Bjørnstjerne Bjørnson vant samme pris 17 år tidligere. Han var visst ikke helt edru, han heller. 
Se på Winston Churchill. Han vant også Nobelprisen i litteratur. Hva mer er: Han vant en hel krig – i fylla. Hemingway var tørst som bare det og det eneste som fikk ham til å korke flaska, var en haglladning midt i pappen. Jens Bjørneboe drakk seg nesten spent ihjæl og fetteren hans,  André Bjerke, gikk sjelden av veien for et glass, for å si det mildt… og hva med alle musikerne? Mange av dem husker ikke en dritt fra unge år. Keith Richards pleide drikke mer whisky på en uke enn en gjennomsnittmann greier i løpet av et helt liv. Og vår egen Kenneth Sivertsen… gennnial kar og… ja, nokså tørst.
En av mine favoritter er Charles Bukowski. Noen har sagt at han helte i seg flere Vodka Seven enn antallet sandkorn på nærmeste strand fra huset hans i San Pedro, California.
Så bare hold snavla, slutt å kødde med samer som joiker, for:
Joik har større kraft enn krutt
Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt… 

.. hvertfall ikke før utpå sønda’ morra en gang…  

I SALATEN

Jeg har tenkt litt på denne sykemeldingen til stortingsrepresentant Abid Raja. Først tenkte jeg at han er litt i sarteste laget; sykemeldt bare fordi sjefen har kjeftet litt på ham. Får det ikke til å rime. Abid Raja er jo mann, endatil muslim, og alle vet at mannlige muslimer er veeeldig tøffe. Kan det ligge noe under, noe mørkt og lummert? Både Raja og Grande jobber på Stortinget. I kantinaen der er ingen kornåker å se, men en svær salatbar.

Det er tid for julebord og førjulsløyer. Kjent sak at mange endrer personlighet ved påvirkning av alkohol, eller: Kursiverer den.
Man vet også at det finnes krefter i Venstre som vil legalisere cannabisbruk.
Alle vet at både alkohol og cannabis forstuer dømmekraften, begge deler gjør den ikke bedre. Således kan man lett komme til å forveksle korn og grønnsaker, begge deler vokser i åkrer.
Er Raja slett ikke syk? Er han bare rasjonell og har god hukommelse? Kanskje han ikke orker tanken på julebordet i Stortingets kantine og det årlige sexpresset fra en blandingsruset Grandis, som ikke går av veien for å bruke sin makt og kroppsmasse til å få sin vilje.

“Han er ute etter å ta meg”, sa Grandis telefonisk til Henrik Asheim. Hun trodde samtalen var fortrolig, men Asheim hadde – som kjent – montert høyttalere, slik at alle i rommet kunne høre, deriblant Raja.
Hva om Grandis forsøker å tilsløre virkeligheten bittelitegrann, slik politikere gjør tid om annen. Kan det være omvendt… at det er Grandis som lenge har villet ta Raja, slik hun tok en 17-åring på fest i Sør-Trøndelag sommeren 2008… og at hun nå akter å tilfredsstille sitt grådige kjønnsorgan i salatbaren på Stortinget, litt utpå kvelden…

SLEMMETRINE

Abid Raja er sykemeldt på ubestemt tid.

Årsaken er at partifelle Trine Skei Grande har snakket litt hardt til ham… ikke under fire øyne, men telefonisk. Han var altså langt utenfor rekkevidde av hennes armer, hender, kroppsmasse og krevende kjønnsorgan. Men allikevel: Sykemelding.
Slik jeg ser det, er Raja ei pingle. Mine tanker går helt av seg selv til 17-åringen som sommeren 2008 av Trine Skei Grande ble dengt ned i en trøndersk kornåker og sterkt anmodet om å komme inn i henne… svupp…  

HANS GLIMTER TIL

Noen har antydet overfor meg at det er litt dårlig gjort å kalle Hans Jørgen Lysglimt Johansen (heretter HJLJ) “gla’nazist”. Jeg innrømmer at det er i drøyeste laget i all offentlighet å kalle folk nazister, selv om de er av det muntre slaget.
Jeg har i grunnen ikke fulgt med så godt på denne karen, men pausen mellom Godset og Rosenborg ga meg anledning til å kikke litt på noen av twittermeldingene hans:

Men narrativet om at 6 millioner jøder ble gasset ihjel er et konstruert narrativ som er blitt til mytologi, en mytologi skapt for å fremme opprettelsen av Israel og zionistiske verdensinteresser.

Folk må ta det litt mer med ro, senke skuldrene. Holocaust er et narrativ skapt av zionistene etter krigen for å legitimere staten Israel. Det narrativet har nå kommet til veis ende og kollapser. Slapp av og deal with it.

Holocaust er et propagandagrep, en besvergelse. Get over it.

Det skjedde enormt mye fryktelig under WWII. 70 millioner døde. Selv millioner tyskere sultet og døde, drevet på flukt. Selvfølgelig ble ikke 6 millioner jøder gasset ihjel i konsentrasjonsleire, det narrativet er en ren konstruksjon.

Vi er nødt til å ta dette oppgjøret up front med jødene nå. Vi har fått nok. Jeg selv er dritt lei at jødene skal får pushe frem dette falske holocaust narrativet.

Hvor mange ble gasset? Ingen.

HJLJs norsk er ikke plettfri, språkføringen ikke øksekvass… men vi skjønner meningsinnholdet, som nok helt friksjonløst hadde passert øregangene til Himmler, Heydrich, Eichmann og vår hjemlige Vidkun Quisling… og da cupfinalens andreomgang ble blåst igang, tenkte jeg:
Griseflaks for HJLJ og hans omgivelser at han ikke var 20 år våren og sommeren 1940.
 

JØDER, GASS OG PENGER

Noen ganger galopperer fantasien som en vill hest over alle hauger, og jeg har tidvis tenkt på Alliansen-leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen som en smørblid og ganske harmløs gla’nazist, som tidvis ikke kan motstå trangen til å påføre seg en gammel SS-uniform og med strak høyrearm hanemarsjere omkring i stua si og synge Horst Wessel-sangen så høyt og inderlig og gråtkvalt at han tilslutt får ereksjon.. som han bare er heeelt nødt til å ta hånd om.

Men i dag formiddag var jeg en liten tur innom facebook. Noen hadde kopiert en twittermelding fra Johansen hvori innholdet var litt aparte: 
Antallet jøder drept under 2. verdenskrig er helt galt, og gassing som avlivningsmetode er direkte feil.
Altså: Ifølge Hans Jørgen Lysglimt Johansen ble ikke seks millioner drept under 2. verdenskrig, og gassing forekom ikke.
Jeg har aldri snakket med Johansen før, men jeg er stundom litt vitebegjærlig av meg og ville ringe ham. Jeg regnet med at han kanskje satt med dokumentasjon om et helt annet antall jøder drept i holocaust og dertil avlivningsmetoder.
Som nevnt er Johansen leder av partiet Alliansen og således en offentlig person, som bør kunne kommentere sine ytringer, men det var ikke så lett å få tak i den karen. Jeg fant ham ikke på 1881, men tilslutt lyktes det meg å komme i kontakt med ham.
Jeg spurte ham om dette med seks millioner jøder, om han hadde et annet tall… 5,5 millioner, 6,5 millioner… eller 4 millioner, bare 2 millioner?
Men det ville ikke Johansen svare på. Da sa jeg at det er rimelig at man har et alternativt tall når man fornekter det offisielle, aksepterte og anerkjente tallet.
Sant å si virket det ikke som Johansen var så glad for å tale med meg, han ville ikke snakke om tall, men han uttrykte seg skråsikkert om at tallet ikke er seks millioner. I stedet sa han at tallet seks millioner er ren mytologi, opprettholdt av – blant andre – Holocaustsenteret, adresse Huk Aveny.   
Nåvel, jeg ledet samtalen inn på metoder. Johansen er en friskus og mener at dette med gassing er bare tøys og tull. Jeg spurte om alle jødene ble avlivet med nakkeskudd, hvortil Johansen ikke svarte så mye.
Han gikk fort lei av samtalen. Hva mer er: Han ble overhåndtagende grinete, la på og etterlot seg kun summetone.   
Man vil jo ikke tenke det verste om folk, og jeg utelukket ikke at telefontråden hadde slått krøll på seg. Jeg ringte ham, men ingen løftet røret. Stillhet.
Det var synd, for jeg hadde tenkt å spørre ham om andre ting, litt om partiet hans, som jo ikke er et politisk parti i vanlig forstand.
Johansen er partiets eneste medlem, men i anledning stortingsvalget 2017 gikk han i forbund med fristilte aktører med noenlunde samme politiske orientering, deriblant det ikke så veldig kjente Selvstendighetspartiet. Tilsammen sju kandidater, hvorav bare Johansen fra Alliansen. Men de gikk til valg under navnet Alliansen.
Valgkampen kastet av seg 3311 stemmer. Dette utløser penger, partistøtte, pålydende omlag 92 kroner per stemme.. hvilket utgjør nesten 305 000 kroner årlig i fireårsperioden frem til neste valg. Summert: Rundelig regnet 1,2 mill.
Valgkamp er samarbeid, og noen mener at resultatet må fordeles etter innsats.
Men i Alliansen er det bare én sjef, især etter stortingsvalget 2017. Johansen har sagt det best selv:
“Jeg har satt meg selv i alle rollene, jeg er partileder, jeg er styreformann, jeg er partiets øverst organ, jeg er partiets utøvende organ. Partiet er meg.”
Hertil ikke urimelig å anta at partiet bare har ett kontonummer.

TETTE INFOSKOTT

En drøy uke etter fregattkræsjet uttalte sjefen for Sjøforsvaret, Nils Andreas Stensønes, at han var helt uvitende om hva som gikk for seg ombord på KNM Helge Ingstad. Ikke så underlig, han hadde nemlig ikke gjort forsøk på å finne ut av det. Han sa til NRK:
“Vi har valgt å ikke spørre personellet, fordi vi ikke vil påvirke dem. Selvfølgelig forteller de til våre psykologer og prester. Men de har taushetsplikt, så de forteller det ikke videre.”
Vanskelig å forstå dette annerledes enn Forsvarets ledelse ikke kommer til å gjøre noe aktivt for å få rede på hva som forårsaket tapet av firemillardersfregatten. Stensønes er ingen nysgjerrigper, ikke så veldig vitebegjærlig; han velger å overlate denne kunnskapen til representanter fra Norsk psykologforening og Presteforeningen… der blir den og kommer ikke videre.
I dag publiserte Havarikommisjonen en foreløpig rapport der det fremgår at sjøfolka på KNM Helge Ingstad ikke sanset forskjellen på landfast installasjon og et tankskip i bevegelse – til tross for de var langt fra land.
Om dette sier marinesjef Stensønes:
” Det er alltid vanskelig også se, hvis det er mye lys, å skille ut hva som er de ehh… hva som er hva… ehh, men i dette tilfellet her har ikke vi noe kunnskap ut over det Havarikommisjonen har.. så jeg vil ikke spekulere i dette konkrete tilfellet.”

Så spør journalisten fra NRK Dagsrevyen:
“Så dette var nytt for dere, også?”
“Det var nytt for oss, også.”
Selvsagt er dette nytt for Stensønes. Han har jo overlatt hele mannskapet til et trøste- og bæreteam av prester og psykologer, formodentlig fordi besetningsmedlemmene er å betrakte som sarte og tandre alpefioler, som har lett for å gråte hvis de får ugreie spørsmål.
 

HALALALA

For en tid tilbake trengte jeg et oppsving i livet. Jeg måtte ta et valg, kokain eller overgang til islam. Man blir jo helt konge av begge deler. Etter noen sekunders vurdering og avveining besluttet jeg å konvertere til islam.
Det er jo fett å være muhammedaner. Man kan si uendelig mye underlig uten at det gjør no’, gjøre mye rart uten at noen bryr seg. Og gjør man noe galt, eller sier noe helt koko, er det en rekke organisasjoner, publikasjoner og enkeltpersoner som tar deg i forsvar… Arbeiderpartiet, SV, MDG, Antirasistisk senter, Islam Net, Den norske kirke, VG, Dagbladet, Aftenposten, Eivind Trædal, Trine Skei Grande, Jonas Gahr Støre og hele resten av venstresiden, og går det så langt som til retten, har man jo alltids forsvarsadvokatene John Christian Elden og Brynjar Meling.
Som muslim i Norge er man henimot urørlig. Norges lover gjelder ikke no’ særlig, og man kan lyve og fordreie sannheten og med stor suksess si “kontekst” (muslimenes norske favorittord) mange ganger i de fleste sammenhenger, alt ettersom det passer.
Man kan til og med være så heldig som Mohsan Raja, som et år ble utnevnt til Årets Oslo-borger samtidig som han hevdet straff (formodentlig dødsstraff, i henhold til sharia) for homofili og at angrepet mot USA 11. september 2001 skjedde fordi amerikanske myndigheter tillot det.
Kanskje det aller beste med islam er muhammedanernes kvinnesyn. Det er fortrinnlig, helt fabelaktig. I islam er kvinnens eneste funksjon å være til behag for mannen sin og de må innhente tillatelse for alt, bortsett fra å lage mat, strikke, sy, hekle, vaske, vaske opp, tørke støv, amme unger, mate unger, passe unger, sprike med beina og lage nye unger.
Og hvis kvinnen ikke skjønner hva som gjelder, går det opp et lys for henne etter noen slag og spark og et tupp i ræva… og en liten påminnelse om hva saltsyre gjør med ansiktshud.  
Men det er ikke bare bare å bli muhammedaner. Man må først finne noen muslimer og en menighet. Det er sant å si ikke så vanskelig, i byen der jeg bor er det bare å velge og vrake.
Jeg gjorde det, oppsøkte en moské og fikk foretrede for selveste imamen.
Han var en kar litt eldre enn jeg. Han hadde nok ikke gått på norskkurs. Jeg prøvde å lese på leppene hans, men skjegget hans var så omseggripende at en lett kunne gjemt en liten DAB-radio inni der.
Jeg merket at imamen var litt skeptisk til meg, men skjegget mitt hadde grodd i en uke og jeg hadde øvet meg på å se veldig humørløs ut – og litt sinna. 
Han ble veldig glad da han forsto at jeg ville konvertere, han sa at islam er fredens og kjærlighetens religion og hele Norges fremtid. Han veivet omkring i luften med en pekefinger og sa at han ikke skjønte hvorfor nordmenn velger å være skitne hunder, eller griser som sklir rundt i gjørma og egen avføring.

Da sa jeg at det skjønte ikke jeg heller og lo en spottende latter. Da ble imamen veldig blid og kanskje litt imponert. Men så ble han veldig alvorlig og snakket mye om hvordan muslimer skal oppføre seg til daglig og til fest.
Koranen er en av verdens mest usammenhengende skrifter, og sunna og sira er jo klin kokos, men jeg lot som om jeg lyttet veldig intenst til det han resiterte, for jeg ville jo bli oppfattet som en seriøs konvertitt.  
Imamen sa at jo flere som blir muslimer, desto bedre. Han trykket hånden min og sa han var veldig glad. Han sa videre at denne konverteringen nok ville gå greit, jeg hadde visst allerede sluppet Muhammed – fred være med Ham –  inn i mitt hjerte, sa han og inviterte meg til bønn dagen etter, selveste fredagsbønnen. 
Rett før jeg dro, ble han veldig alvorlig i ansiktet sitt og sa at jeg måtte vite forskjellen på halal og haram og kjenne hovedpunktene i sharia. Jeg nikket ivrig og sa “saalam aleikum”, og da ble imamen veldig blid igjen.
Dagen etter gikk jeg til fredagsbønn. Det var dønn kjedelig, men jeg måtte le litt innvortes da jeg så alle mennene på rad og rekke stikke stjerten i været, akkurat slik homofile menn tidvis gjør.
Velvel, jeg sluttet meg til disse gutta og simulerte så godt jeg formådde. Det var visst godt nok; ikke lenge etter avsa jeg muslimenes trosbekjennelse med to vitner tilstede… og vips: Jeg var muhammedaner, gitt…
Men jeg måtte regne med litt oppfølging, sa imamen til meg. Måtte påregne hjemmebesøk en av dagene.
Jeg gikk hjem og gjorde en rask vurdering av eiendom og løsøre. Jeg gjemte all spriten og ølet godt, la alle bøkene mine i pappesker og stablet alt på garasjeloftet under en presenning. Jeg fortet meg å steke baconet jeg hadde i kjøleskapet og gnaflet det i meg. Jeg satte bikkja mi på kennel og tok et overblikk. Alt så ganske halal ut. Jeg var fornøyd. Kunne bare la skjegget gro videre og slappe av.
Dagen etter banket noen på døren. Det var imamen selv. Han smilte og sa noe jeg ikke forsto, men jeg smilte tilbake og sa “allahu akhbar”. Da ble han veldig blid, og jeg inviterte ham inn. Jeg laget te i en fei, for muhammedanere er gla’ i te.
Ettersom vi var på kjøkkenet, ville la han ta en titt i kjøkkenskapene. Jeg hadde faen meg glemt å gjemme vinglassene mine, og han spurte hva jeg skulle med dem. Jeg svarte at de hadde stått urørt i mange år. Det er bra, sa han og tok frem en bærepose fra en lomme og puttet alle glassene oppi.
Imamen ville på videre befaring og gikk inn på toalettet. Han pekte på en toalettrull og sa:
– Hva er det der?
– Toalettpapir.
– Det kan do ikke bruke. Do skal broke venstre hånd og vann. Hvis ikke vann, do broke tre steiner, som Muhammed gjorde – fred være med Ham. 
Men dette var jeg forberedt på og opplyste at Direktoratet for religiøse anliggender i Tyrkia allerede i 2015 hadde gjort litt reformarbeid og utstedt en fatwa hvori tillatelse til bruk av toalettpapir i stedet for venstrehånd, eller steiner.
Da ble imamen streng og sa med høy stemme at det der var “no’ toll”, og man kunne komme til helvete om man bruker toalettpapir. Han puttet alle toalettrullene oppi posen sin og sa at jeg kunne kjøpe noen steiner i moskeen… bare 100 kroner per stykk.
Jeg spurte om jeg kunne oppsøke en steinrøys. Da sa han at steinene der kan være berørt av vantro og kanskje være tråkket på av skitne hunder.
Jeg hadde lyst til å komme innpå dette med damer. Jeg gjorde det, og da ble hans ganske oppglødd og fikk et rampete og nesten guttaktig uttrykk i øynene. Han fremsa noen vers fra hadithene som jeg husker omtrent slik:
Hvis en kvinne avviser mannens forespørsel om sex, vil englene forbanne henne gjennom natten og en hustru skal aldri si nei til mannen sin, om det så er på en kamelsadel. 
– Gjelder det på motorsykkkel, også? Jeg har ikke kamel, skjønner du.
Imamen så lenge på meg og sa ingenting.
Så gikk han videre omkring. Jeg hadde fjernet alle bøkene mine, bortsett fra noen krimbøker av Hans Olav Lahlum, Anne Holt og Camilla Läckberg, som jeg håpet han ville ta med seg. Det gjorde han ikke, og plutselig vendte han seg mot meg og spurte:
– Vil do ha kone?
Jeg svarte “svært gjerne”, og han spurte om jeg hadde noen kusiner, eller nieser, jeg kunne gifte meg med. Jeg sa nei, og da sa han at han skulle se på saken. Han hadde noen kompiser med døtre som var “vanskelig å bli kvitt”.
– Men de er gamle, sa han.
– Hvor gamle, da?
– Den eldste er 21 år. 
Han fortalte at han selv hadde fire koner, og han anbefalte en slik ordning på det aller varmeste. Jeg sa at det høres brillefint ut. Da sa han at briller ikke er no’ fint. Da sa jeg at det bare er et uttrykk. Da sa han at det var det rareste han hadde hørt, og jeg sa ingenting om det aller rareste jeg hadde hørt om, nemlig  islam.
Jeg begynte å bli lei av å ha denne tullebukken rekende omkring i boligen min, og håpet han snart ville gå, slik at jeg kunne slappe av med en drøy dram, et par sigaretter og slue fremtidsplaner om mitt liv som juksemusse.

Plutselig sa han:
– Hater du joder?
– Selvsagt, sa jeg.
– Det er bra. Jodehat er nemlig no’ av det viktigste for oss moslimer. Joder er det verste i hele verden, de er som honder som spiser egen dritt og snoser andre honder bak hele tiden. 
– Helt enig, sa jeg. Gudbedre, tenkte jeg og før jeg rakk å tenke mer, sa han:
– Men nå kan do aldri forlate islæm, sa han og dro flathånd over halsen sin for å antyde straffen for apostasi.    
– Jeg blir, sa jeg.
Plutselig ville han vite om jeg bruker slips.

– Ehh… ja, sa jeg.
– Få se.
Jeg var forvirret, men hentet frem slipsene mine, et par dusin stykker. Han gryntet og mumlet og gransket alle. Han puttet nesten alle slipsene i en av de mange lommene sine og sa:
– Do kan beholde disse tre.
– Hææææ???
– Lin og polyester er tillatt. Silke er haram, menn kan ikke ha silke på seg. Bare kvinner kan det.
Det var dråpen. Jeg tente. Greide ikke beherske meg. Jeg sugde tak i slagene på den gamle, stygge dressjakken hans og rykket til. Lav, monoton, tydelig stemme med kvass diksjon: 
– Nå er det faen skjære meg nok, din helvetes kamelskinkerytter.
Jeg dro slipsene opp av lommen hans og ba ham gi slipp på plastposen med vinglass og dasspapir. Han adlød, uten å kny.
– Nå skal du ut, din kødd. Inshallah!
Jeg slepte ham hele veien til utgangsdøra. Hertil må nevnes at jeg i unge år spilte fotball og var ganske god til å treffe ballen. Ball, eller ræv… samma det. Jeg traff godt. Ganske hardt. Tror nesten han lettet et par centimeter. Han gikk på snørra.
– Husj-husj, sa jeg og slo igjen døra.

DU STORE HARAM

Min venn Ralf ringte i går kveld. Han var ganske oppkavet:

– Du, jeg tror jeg kan ha forårsaket noens død. Faen, jeg vet ikke hva skal jeg gjøre?
– Så så, Ralf… rolig nå. Hvem har du kverka, og hva trenger du hjelp med? Jeg har kjøttøks, sirkelsag, motorsag, plastposer og spader… syre har jeg ikke, men det kan skaffes, jeg kjenner en araber.
– Ikke tull ‘a.
– Det er ikke Undis? Du har ikke skutt vekk hodet hennes med hagla di, og nå kjører du omkring med henne i en lånt varebil og leter etter et passelig sted ved elva du kan dumpe henne.. og du vil tilby meg flere hundre tusen kroner for å si i politiavhør at du oppholdt deg hos meg på drapstidspunktet.
– Nei, for faen.
– Da gir jeg opp. Fortell, da..
Ralf fortalte at han hadde vært på butikken og kjøpt noen småsaker. På vei ut, ti meter foran ham, gikk en mann i posebukse, en kvinne i subbesid, svart kappe og hijab. Fem unger på slep. De hadde handlet en god del. Ralf telte fire poser, alle var festet i kvinnens armer og hender. Mannen bar på en nytent sigarett. Ungene svinset hist og her. To av dem var småjenter, med hijab.
Ralf er en mann som av og til handler før han tenker, av ren godhet og i uselvisk omsorg. I løpet av et snaut sekund tenkte han at mannen trolig hadde en skade og ikke kunne belaste armene sine. Ralf ville være hjelpsom og ta litt av børen fra kvinnen.
Han ilte til og sa “hei, la meg hjelpe” samtidig som han tok tak i posene i hennes venstre hånd. 
– Jøye meg… hadde du hudkontakt med damen? Øyekontakt?
– Ehh.. husker ikke. Kanskje litt. 
– Uffda.
– Har du sett nærbilder av rasende muslimske menn som demonstrerer mot et eller annet på gater og torv i Islamabad, eller Kairo?
– Tror det.
– Mannen gikk fra konseptene. Det var som alle atomene i ansiktet hans skiftet plass. Det vrengte seg, alt skjegget vek til side og alt ble til en stor munn, det var såvidt plass til øynene. Han skreik så høyt at jeg tror minst en av trommehinnene mine fikk seg en bulk.
– Du slette tid. Fikk du med deg hva han sa?
– Ikke alt. Han hoppet opp og ned og avga mange lyder, en blandingsvariant av norsk og noe som lød arabisk, allahu akhbar og noe med kaffe og en skitten hund. Men jeg så ingen hunder der omkring. Ikke kaffe, heller. 
– Jeg forsøker å ikke le, Ralf. Kafir er vantro og alle vantro er skitne hunder. Han mente deg. Hva sa damen?
– Ingenting, hun så veldig lei seg ut og blikket hennes var ganske tomt, slik som blikk kan bli når verden er vrang over tid.
– Vel vel, men du har ikke drept noen, Ralf.. du kan ta det med ro. Du er ikke fullt ut orientert om islams totalkonsept hva gjelder kvinner. Han var nok sikkert bare redd for at hans hustru skulle få urene tanker i hodet sitt ved hudkontakt, eller øyekontakt med en fremmed mann… bli betatt av dine blå og uskyldsrene glugger.
– Jeg er bekymret for hva mannen hennes kan finne på å gjøre. Vent litt, et halvminutt. 
Jeg ventet et minutt:
– Det var Øydis, hun er har jo hatt litt religionshistorie og kan litt om islam. Hun viste meg noen vers fra habittene.
– Du mener hadithene.
– Samma det, men jeg ble beroliget, tror dette går bra.
– Ok, la meg høre.
– Det første er noe med at det er bedre for en mann at en gris bæsjer på ham enn at han kommer borti albuen til en kvinne som ikke er tillatt for ham.
– Kloke ord. Og det andre?
– Skal vi se,  ja.. den som berører hånden til en kvinne som ikke er lovlig for ham, vil få lagt glødende kull i hånden på dommedag.
– Ja, men da kan du ta det med ro. Den stakkars damen skjærer klar og overlever.. og du kommer til helvete. Det kan du leve med. 
– Jepp, det er slik jeg også tolker det. Nå ble jeg glad.
– Da er alt i orden da. Hva skulle du forresten gjort uten Øydis?
– Aner ikke.