Min venn Ralf ringte i går kveld. Han var ganske oppkavet:

– Du, jeg tror jeg kan ha forårsaket noens død. Faen, jeg vet ikke hva skal jeg gjøre?
– Så så, Ralf… rolig nå. Hvem har du kverka, og hva trenger du hjelp med? Jeg har kjøttøks, sirkelsag, motorsag, plastposer og spader… syre har jeg ikke, men det kan skaffes, jeg kjenner en araber.
– Ikke tull ‘a.
– Det er ikke Undis? Du har ikke skutt vekk hodet hennes med hagla di, og nå kjører du omkring med henne i en lånt varebil og leter etter et passelig sted ved elva du kan dumpe henne.. og du vil tilby meg flere hundre tusen kroner for å si i politiavhør at du oppholdt deg hos meg på drapstidspunktet.
– Nei, for faen.
– Da gir jeg opp. Fortell, da..
Ralf fortalte at han hadde vært på butikken og kjøpt noen småsaker. På vei ut, ti meter foran ham, gikk en mann i posebukse, en kvinne i subbesid, svart kappe og hijab. Fem unger på slep. De hadde handlet en god del. Ralf telte fire poser, alle var festet i kvinnens armer og hender. Mannen bar på en nytent sigarett. Ungene svinset hist og her. To av dem var småjenter, med hijab.
Ralf er en mann som av og til handler før han tenker, av ren godhet og i uselvisk omsorg. I løpet av et snaut sekund tenkte han at mannen trolig hadde en skade og ikke kunne belaste armene sine. Ralf ville være hjelpsom og ta litt av børen fra kvinnen.
Han ilte til og sa “hei, la meg hjelpe” samtidig som han tok tak i posene i hennes venstre hånd. 
– Jøye meg… hadde du hudkontakt med damen? Øyekontakt?
– Ehh.. husker ikke. Kanskje litt. 
– Uffda.
– Har du sett nærbilder av rasende muslimske menn som demonstrerer mot et eller annet på gater og torv i Islamabad, eller Kairo?
– Tror det.
– Mannen gikk fra konseptene. Det var som alle atomene i ansiktet hans skiftet plass. Det vrengte seg, alt skjegget vek til side og alt ble til en stor munn, det var såvidt plass til øynene. Han skreik så høyt at jeg tror minst en av trommehinnene mine fikk seg en bulk.
– Du slette tid. Fikk du med deg hva han sa?
– Ikke alt. Han hoppet opp og ned og avga mange lyder, en blandingsvariant av norsk og noe som lød arabisk, allahu akhbar og noe med kaffe og en skitten hund. Men jeg så ingen hunder der omkring. Ikke kaffe, heller. 
– Jeg forsøker å ikke le, Ralf. Kafir er vantro og alle vantro er skitne hunder. Han mente deg. Hva sa damen?
– Ingenting, hun så veldig lei seg ut og blikket hennes var ganske tomt, slik som blikk kan bli når verden er vrang over tid.
– Vel vel, men du har ikke drept noen, Ralf.. du kan ta det med ro. Du er ikke fullt ut orientert om islams totalkonsept hva gjelder kvinner. Han var nok sikkert bare redd for at hans hustru skulle få urene tanker i hodet sitt ved hudkontakt, eller øyekontakt med en fremmed mann… bli betatt av dine blå og uskyldsrene glugger.
– Jeg er bekymret for hva mannen hennes kan finne på å gjøre. Vent litt, et halvminutt. 
Jeg ventet et minutt:
– Det var Øydis, hun er har jo hatt litt religionshistorie og kan litt om islam. Hun viste meg noen vers fra habittene.
– Du mener hadithene.
– Samma det, men jeg ble beroliget, tror dette går bra.
– Ok, la meg høre.
– Det første er noe med at det er bedre for en mann at en gris bæsjer på ham enn at han kommer borti albuen til en kvinne som ikke er tillatt for ham.
– Kloke ord. Og det andre?
– Skal vi se,  ja.. den som berører hånden til en kvinne som ikke er lovlig for ham, vil få lagt glødende kull i hånden på dommedag.
– Ja, men da kan du ta det med ro. Den stakkars damen skjærer klar og overlever.. og du kommer til helvete. Det kan du leve med. 
– Jepp, det er slik jeg også tolker det. Nå ble jeg glad.
– Da er alt i orden da. Hva skulle du forresten gjort uten Øydis?
– Aner ikke.