La oss gratulere Israel med nasjonaldagen. På denne dato i 1948 proklamerte David Ben-Gurion Israel som selvstendig stat, hvilket statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide trolig ikke feirer ellevilt og hemningsløst – de er jo nesten som antisemitter å regne.
Jada, lett å la seg rive med av konflikten mellom Israel og Hamas. Fort gjort også å bli engasjert av en fotballkamp, som den mellom Bodø/Glimt og Kristiansund sist søndag – på Nordmøre stadion.

Ifølge ørevitner ropte en Kristiansund-tilhenger “homser” og “jævlige homoer” i retning B/G-spillerne, hvorav Patrick Berg … som ble veldig forarget og ropte tilbake at barn var tilstede og sånt no’ gå’kke an.
Nåja, det går an … eller gikk an. La meg minnes sist gang jeg var på fotballkamp: Godset hjemme mot Vålerenga. 2008.
Naboen min, la oss kalle ham Roar, ville ha meg med på denne kampen. Jeg var litt nølende, men Roar sukret konseptet med forslag om et par halvlitere før kampstart, på en pub ikke langt fra Marienlyst stadion.
Roar hadde sesongkort, og vi greide å ta oss inn på hjemmelagets supportersving. Dommer Terje Hauge blåste kampen igang, samtidig begynte alle omkring oss å hoie og skrike, synge og le. Imponerende hvordan hjemmefansen akkompagnerte spillets gang med samstemte ytringer i både dur og moll og med artige, improviserte rim og regler.
En og annen vil si at jeg er en ganske dannet mann, hvilket jeg må si meg enig i, og to halvlitere er ikke nok til å forringe mine manerer, men jeg må innrømme at jeg lot meg påvirke av omgivelsene, og da dommer Hauge urettvist blåste frispark til Vål’enga, falt jeg raskt inn i alternativ takt og tone. Unisont og høylytt:
HAUGE ER HOMO! HAUGE ER HOMO! HAUGE ER HOMO… JAAAA… DET ER HAN, DET.
Ingen av oss i nordre sving kjente til Hauges seksuelle legning, ingen av oss interesserte oss for den, vi ville ikke fornærme Hauge, vi bare ytret oss litt uformelt, i henhold til gjeldende konvensjoner på norske fotballtribuner.
Hverken Hauge, eller spillerne på banen reagerte. Kampen fortsatte, god stemning og Godset vant 2-1.
Ingen av oss ble nektet adgang til de neste 35 hjemmekampene, ingen av oss ble bedt om å gjennomgå et holdningsendringsprogram i regi av Norsk Toppfotball, slik ovennevnte Kristiansund-tilhenger må – hvis han vil unngå livsvarig utestengelse fra Nordmøre stadion.
Kjell Inge Røkke slapp også karantene og holdningsendringskurs da han noen år tidligere ble fly forbanna etter at Molde tapte en semifinalekamp mot Brann på Røkkeløkka.
Inne i stadionets lokaler tok han fart og sparket til en drikkeautomat så hardt han kunne og ropte: Jævla fittegjeng!!!
Spillerne hørte det, det gjorde også Moldes sportslige leder, Olav Boksasp. Han var hjertens enig med Røkke – som forlot åstedet med foten i ispose.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning for kort tid siden.
– Fært med disse stakkars 15 unge kvinnene i Sandefjord, som ble ranet i et privat hjem natt til i dag, tenker jeg. De var samlet til fest og plutselig dukket to maskerte, bevæpnede menn opp og truet til seg penger, smykker og mobiltelefoner.
– Helt fryktelig, tenker jeg.
– Kan det være snakk om unge gutter med innvandrerbakgrunn, som så å si blir tvunget ut i kriminalitet forårsaket av utenforskap, trangboddhet og fattigdom.
– Nææ… vi snakker Sandefjord, gjør vi ikke?
– Jo.
– Sandefjord er full av tanketomme, kritthvite pappagutter fra familier med gamle penger som er i ferd med å bli borte … eller forlengst er brukt opp, tenker jeg.

– La meg forklare … det var stor velstand i Sandefjord i gamle dager … skipsbygging, hvalfangst, Kosmos … ikke bare Anders Jahre som tjente penger. Mange vanlige folk ble i en fei rike i Sandefjord. Det er andre tider nå, og de siste hvalbåtene ankret opp for godt seint på 70-tallet.
– Men…
– … jeg tenker på en måte at det er mye bitterhet blant barnebarn som føler seg snytt. Penger er borte, storslåtte eiendommer forfaller, gjengrodde eplehager, besteforeldre som sitter på sykehjem og laller og raller og babler om den gode tiden, foreldre som brukte det meste av arven på tant og fjas og sutrer over at de må kjøre gamle Toyotaer, spise fiskepinner på søndager og drikke Pepsi Max i stedet for Chablis.
– Nei, tror du…
– … og nå prøver barna av disse ulykkelige Toyota-eierne å kompensere ved å rane uskyldige kvinner, skaffe seg raske penger uten å jobbe, for de er ikke så glade i arbeidslivet, de var jo vant til å få alt i hendene, tenker jeg.
– Ehh … dette har jeg ikke tenkt på. Kanskje det er noe i det, på en måte.
– Bare å legge sammen to og to og multiplisere med Sandefjords næringslivshistorie, men det kan godt tenkes at noen snakker sammen og hele greia blir dysset ned.
– Hææ?
– Ordføreren i Sandefjord er Bjørn Ole Gleditsch. Han er høyremann og har vært ordfører sidene 2003. Han er barnebarn av Odd Gleditsch, som etablerte Jotun Kemiske Fabrikk i 1926, og har ligningsformue på drøyt 480 millioner kroner.
– Ååå??
– Det betyr at Bjørn Ole Gleditsch også er bortskjemt pappagutt født med et dusin sølvskjeer i kjeften..
– Mener du at…
– … ja, Gleditsch er av samme sorten som de to ranerne. Kanskje var de til og med barndomskamerater, og nå vil han beskytte dem, og man må tro at Gleditsch er personlig venn med flere innenfor politi- og påtalemakten i Vestfold, tenker jeg.
– Du store, men dette er jo stor skandale.
– Nettopp, Gleditsch er stinn av gryn og en lubben konvolutt på politimesterens pult kan fort lede etterforskningen på ville veier, på en måte.
– Ååå??
– Man later som man etterforsker som bare det, men finner ingen spor og må henlegge saken.
– Og etterlater inntrykket av ranerne var melaninrike, unge menn?
– Nettopp.