I Arbeiderpartiet er det tradisjon å snakke sammen, bak lukkede dører, uten referent. To stykker holder til en liten prat. Kan ikke utelukkes at denne samtalen fant sted på statsministerens kontor en uke før 22. mai:
– Hva gjør vi, Espen? Du har gjort en konsekvensanalyse, ikke sant … fordeler og ulemper?
– Jeg har arbeidet hardt med dette. Kinkig sak, men jeg tror anerkjennelse av Palestina er det beste – for Norge.
– Jeg lytter.
– Vinden blåser ikke i retning Israel. Spania og Irland vil anerkjenne Palestina. Hvis vi anerkjenner, føyer vi oss inn blant 146 av 193 medlemsland i FN.
– Ja.

– Sant..
– Ulempen er selvsagt at forholdet mellom Norge og Israel vil kjølne litt. Det kan bli dårlig stemning en stund, men alt går over. Historien viser det.
– Hva med ambassadøren, hva heter han igjen?
– Avi Nir-Feldklein. Han vet hvor vi står. Han blir ikke overrasket hvis vi anerkjenner. Han blir sannsynligvis hentet hjem, og Israels regjering vil utrope oss til antisemitter og Norge til fiende av staten Israel.
– Blant mange andre.
– Nettopp. Jeg har dessuten fått signaler om at sjefaktor Karim Kahn i Haag mener at Benjamin Netanyahu er krigsforbryter. Det er tale om arrestordre. Det samme gjelder Gallant og Gantz.
– Om gjøre for oss å være på den rette siden av historien. Dessuten må vi tenke på neste års stortingsvalg. Anerkjennelse av Palestina som stat vil blidgjøre alle muslimer i Norge, og de er mange. Forhåpentlig vil de føle takknemlighet til Arbeiderpartiet og stemme deretter. De kan vippe valget i vår favør.
– Ja, og samtidig reduserer vi risikoen for terrorhandlinger her til lands. Sinte muslimer er farlige, og vi vil ikke ha flere hendelser som 25. juni 2022.
– Nei, og vi må begge tenke på fremtiden. Hvis vi taper valget… vi må holde oss inne med… ja, du skjønner…
– Jepp.
– Vel, så sier vi det sånn. Vi anerkjenner Palestina som stat.