Jeg ringte en advokat jeg ikke kjenner så godt, men som jeg tid om annen må snakke med. Hun løftet ikke telefonen, svarte ikke. Kanskje er hun på toalettet og tisser og bæsjer, tenkte jeg … og med det samme justerer sminken litt og påfører skarlagenrød leppestift før hun i skjerpende retning tramper avsted mot sitt kontor for å skrive tilsvar i anledning stevning av en seriekattemorder, som hun i retten akter å forsvare med nebb og klør og de snedigste prokuratorknep.

Noe senere ville jeg snakke med min eldste datter, vedrørende de små, men viktige ting i livet. Hun svarte ikke. Jeg ringte en time senere. Intet svar, bare velkommen til mobilsvar fra Talkmore.
Jeg hadde også behov for å snakke med min kjære svigersønn. Jeg tastet. Ringesignal og intet mer.
Jeg tastet nummeret til kona hans, min yngste datter, for å spørre om hvor svigersønnen min hadde tatt veien og i sammen slengen slå av en prat om løst og ikke så mye mer, men hun svarte ikke … velkommen til mobilsvar.
Hva faen, resonnerte jeg. Ingen tar telefonen. Jeg besluttet å ringe hvem som helst, bare for å få et svar. Det gikk så langt at jeg vurderte å ringe broren min, det gjør jeg bare hvis jeg må, men han tar nødig telefonen og han svarer aldri på SMS. Jeg ringte ikke.
Mor og far lever ikke lenger og svarer ikke på anrop, men noen må da for faen ta telefonen. Jeg ringte en venn, la oss kalle ham Thor Olav. Vi snakker av og til sammen. Lenge siden sist, og jeg hadde noe å drøfte med ham. Jeg tastet nummeret hans. Ringetone .. velkommen til voicemail…
Jeg kom til å huske Nokias gamle slagord “connecting people”. Jeg måtte le. Jeg har en mobiltelefon, men den setter meg ikke i forbindelse med en jævla sjel.
Nå skal det nevnes at jeg ikke har så mange venner å ringe, men noen må da svare når jeg ringer. Hva med fasttelefoner?
Jeg husker telefonnummeret til barndomshjemmet mitt og tastet 32830754. Et ungt par flyttet inn der etter at moren min døde i 2010. Kanskje har de beholdt nummeret og vil slå av prat, kanskje har de pusset opp gutterommet mitt … nummeret er ikke i bruk , this number is not in use.
Jeg husker gamle telefonnumre. For moro skyld slo jeg inn 32821225, nummeret til en barndomskamerat. Kanskje noen løfter røret? Kanskje hans gamle mor? Jeg kan alltids si at jeg har ringt feil nummer, men nummeret er ikke i bruk, this number is not in use.
Nåvel, jeg var ikke innstilt på å gi opp. Noen må da for svarte svingende svare. Tilfeldighetene ville det slik at jeg i går arvet en gammel kassegitar av merket Landola. Fint instrument. Pent behandlet. Gamle strenger, hvorav to røket. Nytt strengesett, hvem tilbyr det? Musikkforretninger.
Jeg guuglet meg frem til en slik butikk i byen der jeg bor. Fastnummer, gitt. 32822055.
En mann svarte på andre klemt. Jeg skvatt nesten. Hadde ikke regnet med svar.
– Amadeus musikk.
– Ehh… ja, hei, sa jeg og fremførte mitt ærend med ganske klar diksjon.
Vennlig stemme:
– Ikke noe problem. Landola er fine greier … bare å komme innom, så fikser vi det på et blunk. Vi har strengesett i alle prisklasser og utførelser. Du er velkommen.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Det var det jeg tenkte…
– Tenkte hva?
– Jeg tenker at Carola er rasist.
– Hææ?
– Ja, Carola Häggkvist … den svenske artisten, vet du

– Hun har kastet seg inn i svensk samfunnsdebatt, uttaler seg om innvandring og skyting og at det holder med innvandring nå.
– Javel..
– Som om det er no’ sammenheng mellom innvandring og våpenbruk.
– Men det er jo…
-… hun snakker om svensk kultur og landegrenser og sånn. Du vet hva slags mennesker som snakker sånn?
– Ehh..
– Nazister.
– Hææ, mener du at Carola er nazist?
– Sannsynligvis. Husker du sangen hun slo gjennom med for førti år siden?
– Ehh … nei.
– Främling.
– Jaja… den, ja.
– Allerede den gangen lettet hun på sløret og viste fremmedfiendtlighet.
– Men var ikke det en slags kjærlighetssang?
– Kamuflasje. Hvordan går første verset?
– Ehhh..
– Främling, vad döljer du för mig i dina mörka ögon, en svag nyans av ljus nånstans men ändå en främling, så känner jag för dig..
– Men det ..
– Teksten taler for seg selv, brikkene faller på plass, tenker jeg … hun er ute av skapet og har slått seg sammen med de andre nazistene, de i Sverigedemokraterna…

En ung mann ble sist søndag angrepet på Jernbanetorget i Oslo. Straks etter tok han seg til Grønland, via T-banen og på egne bein … nix, ikke Grønland hvorover Nansen gikk på ski i 1888 … nei, Oslos Grønland, der lukten av  allehånde kryddersorter river i nesehårene, der melaninmengden er stor og folk flest kvier seg for å lufte bikkja.

Den unge mannen hadde skader som “kan være forenlig med stikkskader”. Han ble kjørt til sykehus og er sikkert snart på gater og streder igjen.
Dagen etter ble en tenåringsgutt på Hauketo knivstukket i overkroppen. En ambulanse hentet ham, og to unge menn er anholdt.
Knivstikking er etterhånden blitt helt vanlig omgangsform blant unge menn i tettbygd strøk, slik som Oslo og andre store byer. Især i hovedstadens sørøstlige strøk er kniv like selvfølgelig del av bekledningen som svart hettegenser og joggebukse.
Ikke mange snakker høyt om hvem som har for vane å stikke kniver i andres kropper, man er henvist til gjetninger, som uvegerlig går i retning av personer født i land de færreste har lyst til å besøke, eller personer med foreldre født i de samme landene.
Nåvel, la oss være ærlige… det finnes tall, og Statistisk sentralbyrås krimstatistikk mer enn antyder at det foreligger korrelasjon mellom hudfarge og tilbøyelighet til grov vold, herunder knivstikking.
Men ingenting er så mørkt at det ikke finnes lyspunkter; sjelden ender disse knivstikkene i død og begravelse. Litt underlig, egentlig. Hjertet er jo ganske stort og vanskelig å bomme på – hvis man vet hvor det er. Lungene er enda større, et par kraftige knivhugg i hver lunge bør gjøre susen og halspulsårene er lett tilgjengelige for både kniv og machete.
Kanskje ren uvitenhet som bevirker høy overlevelsesprosent. Det er jo en kjent sak at muslimer aldri har hatt noen opplysningstid. Hertil ikke urimelig å utlede at grunnleggende kunnskaper om anatomi aldri tilfløt allmuen.
Vel vel, vi får håpe at unge, voldelige muslimer hist og her ikke oppsøker biblioteker og hengir seg til studier av rikt illustrerte anatomibøker.