SLEM MOT DE SNILLE, SNILL MOT DE SLEMME…

Her om dagen gikk jeg tom for øl. Jeg kjørte til butikken og ettersom jeg ikke var helt edru, kjøpte jeg Dagbladet. Jeg måtte flire innvortes, jeg mintes en maiettermiddag for snart 40 år siden da jeg kom hjem fra skolen med Dagbladet under armen, slo meg ned i stuas beste lenestol og begynte å lese. Hovedoppslaget var Martin Pedersens frekke ran i byen der jeg bodde… pengetransport for Norges bank, 10 millioner kroner fordelt på 4,5 mill i cash og resten i sjekker.
Faren min kom hjem og sa:
– Hva i all verden gjør du i stolen min, og hva leser du, gutten min? Er du blitt homo, du kan ikke lese den avisen, må du vel skjønne. Selv har jeg ikke lest Dagbladet siden redaktør Gunnar Larsen døde på 50- tallet en gang. Kom deg ut av stolen min og kast den avisen… husj-husj.
Ettersom jeg var en meget autoritetstro og lydig ung mann, reiste jeg meg opp og pælma avisen i søpla.
Siden har jeg ikke lest Dagbladet no ‘ særlig, men jeg har selvsagt registrert at 80 år gamle Finn Graff ennå tegner i avisen.   
Jeg tror ikke Graff er homo. Neida, men jeg mistenker at han er litt oppskrytt. Skulle nesten tro mannen var dau, døden har jo den virkningen at den opphøyer selv de verste tullebukker til hedersmann, men Graff ække dau, han lever og tegner for Dagbladet… og tidligere i år fikk han Den store journalistprisen, hvilket avledet nesegrus beundring i avisspaltene:
“Nådeløs og uavhengig iakttager som skyr makten, banaliteter og maktmenneskers pompøsitet.”
“.. Finn Graff som gir maktfolk og ismer en på tygga. Hver dag.”
“Ingen slipper unna Graffs univers.”
“I sitt åttiende år er han den skarpeste avistegneren i landet.”
“… ond mot både de onde og de gode, Finn sparer ingen.”

Jo, det er ganske mange som slipper unna, og det finnes minst én isme Graff ikke tør kødde med – islamisme… og han har aldri turt å tegne Muhammed. Han er pissredd muslimer.  
Finn Graff er flink til å tegne, jævlig flink, men tøff er han ikke. Han tegner bare hvis han er dønn sikker på at det ikke blir bråk etterpå. Han tør tegne Sylvi Listhaug, Jonas Gahr Støre og Knut Arild Hareide akkurat slik han vil.
Han turte å tegne Benjamin Netanyahu med kropp utformet som et hakekors og Ehud Olmert som Plazów-kommandanten Amon Göth… fordi han var sikker på at Mossad ikke ville sende en drapsskvadron nordover for å kverke ham.

Han våget tegne Erna Solberg bli tatt knallhardt bakfra av en lidderlig Carl I. Hagen i råneskikkelse, som av Lars Sponheims ene hånd mottar hjelp til å anrette grisepikken i ett av Solbergs to hull, bare Graff vet hvilket. Dette våget han fordi han var dønn sikker på at hverken Hagen, Solberg eller Sponheim ville bry seg døyten. Han fikk rett.
Kan man ikke bare si det som det er:
Finn Graff er en sabla god tegner, men modig… ærlig talt…LOL. 

PRESIDENTENS DIAGNOSE

President Lyndon B. Johnson var litt av en kar. Han var veldig stolt av pikken sin og viste den gjerne frem til alle som ville ta en titt. Hans presidentskap er omdiskutert. Han var et politisk rovdyr, men han var ikke så glad i utenrikspolitikk, og krigen i Vietnam passet ham ikke så godt… den – og masse børst – tok livet av ham i 1973.
Men han var ikke dum, president Johnson. Derimot syntes han vår Olav V ikke var så gløgg at det gjorde no’. Etter kong Olavs besøk i Det hvite hus våren 1968, skal Johnson ha sagt, ifølge Verdens Gang:
“Det er den dummeste kongen jeg har møtt noensinne.”

Det er uklart om presidenten utdypet dette og drøftet kongens evnenivå nærmere med sin stabssjef James R. Jones, eller hustru Lady Bird, men kongen vår hadde ikke Downs syndrom, det hadde han ikke.. men han ga heller ikke – i likhet med moren Maud – uttrykk for øksekvasst intellekt. Men en godslig gubbe… det var han. Og latteren var prima.
Kong Harald er også en hyggelig kar, og det sies at han kan kjøre bil og snakke samtidig.
Søstrene Astrid og Ragnhild vet man ikke så mye om, bortsett fra at Ragnhild er død, og noen vil kanskje si at hun på sett og vis var det da hun levde også.
Kronprins Haakon har samme ganglag som faren sin, og det er ikke sikkert han overgår sin far hva skarpsinn angår. Mange av hans uttalelser til pressen i årenes løp tyder ikke på det.
Prinsesse Märtha Louise kjenner ikke differansen mellom et åpent sinn og høl i huet, hun har påny dokumentert det i sin siste bok. 
Kronprinsesse Mette Marit? Tja, hva skal man si… man får håpe hun slekter mer på moren enn faren.
De yngste i kongefamilien aner jeg ingenting om, men biologi er biologi…
Hva jeg vil med dette? Vel, man kan vel si at president Johnson – ute å ane det, selvsagt  – påpekte norske kommuners fremtidige inntektsmuligheter, og Tolga kommune har vist at det går an å øke inntekter nokså betraktelig med veldig enkle grep.
Dette er noe å tenke på for Oslo kommune, som har for lite penger; jeg har forstått det slik at Oslo kommune ulovlig har innkrevet 15 millioner for 500 institusjonsplasser i rusomsorgen – som skulle vært gratis….   
     
      
  

EPLESIDER, TROSS ALT…

Min venn Ralf ringte for ti minutter siden. Jeg løftet telefonen og fikk ikke sagt noe før han:

– Døøøhh… ærruheltgææærn… du har tegnet Muhammed!
– Ehh… ja.. blant andre.
– Skjønner du ikke at det kvalifiserer for dødsdom… du kan bli kverka… halshugget… skjært opp i småbiter… dumpet i ælva.
– Slapp av, jeg har tegnet ham før.
– Ikke med ståpikk?
– Halvslapp.
– Det der må du slutte med. Har du glemt karikaturspetakkelet i totusenogfemogseksogderomkring? Plutselig har du dem på døra, med stokker, steiner og kniver. Har du alarm?
– Nix.
– Kameraer?
– Nix.
– Årvåkne naboer?
– Nix. 
– Vidstrakte hurlumhei.. vil du ta inn hos oss noen dager? Gjesterommet er klart.         
– Bilen står på bukker uten forhjul. Skal skifte bremseklosser..
– Du har motorsykkel.
– Jeg har drukket. 
– Det har ikke hindret deg før.
– Det er kjølig ute. 
– Jeg henter deg.
– Opptatt med eplekakebaking. Epletreet mitt krenget jo av flere hundre kilo frukt.
– Det tar ikke lang tid å bake eplekake.
– Skal presse litt, også… lage sider. Setter av noen flasker til dere.
– Du mener slik som vi fikk i forfjor?
– Jepp.
– Saft suse, jeg underslo det meste. Øydis fikk nesten ikkeno’…
– Du ass…
– Tror du den er ferdig til jul?
– Det er planen.
– Fy faen, jeg gleder meg…   

LA HAM BLI, FOR FAEN…

I går ble stortingsrepresentant Abid Raja grinete fordi den uendelig gæærne muhammedaneren Mohyeldeen Mohammad ikke møtte opp i Oslo tingrett, tiltalt for trusler mot ham. Raja mener at Mohammad er en feig og ussel ekstremist som ikke tør svare for sine handlinger. 
Mohammad har dratt sin vei, helt til Marokko. Luftlinjen mellom Oslo og Marrakech er 3437 kilometer. Med bil er avstanden 4252 kilometer. Mohyeldeen Mohammad er langt pokkerivold borte. Det kaller jeg en gla’nyhet.

Norske påtalemyndigheter ser ikke slik på det. Statsadvokat Fredrik Gunnar Ranke vil ha Mohyeldeen Mohammad tilbake til Norge, slik at denne uskikkelige muhammedaneren kan få seg en lærepenge og litt ubetinget fengsel.
Ranke si sånt, han representerer påtalemakten her til lands og rett skal være rett, som det heter. Egentlig tror jeg Ranke gir faen og håper han slipper å se Mohammad igjen.
“Å være norsk og muslim er ikke forenlig”, uttalte Mohyeldeen Mohammad til Nettavisen for to år siden og minnet alle om at blind høne også kan finne korn. I samme anledning sa han at han hater Norge, ønsker å forlate landet og aldri komme tilbake.
“Jeg ønsker å emigrere snarest. De sier jeg er en trussel. La meg reise!”
Såvidt vites var det ingen som holdt ham tilbake, men han dro ikke.
Selvsagt dro han ikke. Norge er trolig verdens beste land for utøvelse av islam i alle mulige rare varianter, og man kan ytre nærmest hva det skal være uten at noe skjer.
Tullebukken har ikke turt å ta Koranen på alvor, han har ikke drept noen, ikke steinet noen… han har bare kommet med litt i overkant drøye ytringer om Raja og andre vantro – det vil si de aller fleste her til lands, men la gå.. la ham for Guds skyld være i fred der nede i Marokko. Noen ganger bør man se mellom fingre, se litt praktisk på det, være litt lur. Vi snakker vinn-vinn-vinn-vinn: 
Norsk rettsvesen slipper trynet til Mohammad, Abid Raja slipper å se trynet hans, norske fengselsbetjenter slipper trynet hans og Mohammad får bo i et land der islam er statsreligion.. kanskje han til og med kan gjenoppta sine shariastudier og erverve nye studiepoeng i hvordan man avliver vantro, homoseksuelle og utro kvinner…   
 

HVA SKAL MAN SI..

Min gode venn Ralf ringte i går ettermiddag og spurte om jeg ville møte ham i sentrum av byen der vi bor, drikke litt øl og sånn. Av tonefallet i stemmen hans skjønte jeg at han hadde noe på hjertet. Ettersom jeg er glad i både øl og Ralf, sa jeg ja uten betenkning.
Vi møttes på vårt vanlige sted. Stambordet vårt var ledig. Vi bestilte øl. Jeg syntes Ralf virket litt nedfor. Han var uvanlig taus. Jeg lurte et øyeblikk på om det var noe virkelig alvorlig, at favorittlaget  hans, Montpellier, hadde tapt to kamper på rappen.
Jeg spurte hva som plaget ham, men han bare mumlet.
– Hva er det, Ralf? Jeg er kompisen din. Du vet du kan snakke med meg om alt, bortsett fra det Øydis og du driver med på soverommet.
– Vet ikke hva jeg skal si. Vi har en situasjon, som man sier.
– Jeg lytter.
– Det er nokså delikat.
– La meg gjette.. du har kverket noen og trenger hjelp til å grave et hull? Du kan regne med meg.
– Glad for det, men det er ikke det.
– Du er seksuelt tiltrukket av tanta di i Lillesand?
– Kankesidet.
– Du er blitt homo og blir litt yr hver gang Knut Arild Hareide er på TV?
Ralf gryntet.
– Jeg gir opp.
– Har ikke snakket med andre enn Øydis om dette. Espen har fått seg kjæreste.
– Kanskje svigerdatter, grattis!

– Hun er araber.
– Ehh ja, ække det greit? Arabisk prinsesse. Tusen og noen netter, eller no’…
– De var hos oss sist fredag. Årets siste grilling. Det var litt rart, må jeg si. Ikke så hyggelig, egentlig.
– Hun ville ikke smake på marinert indrefilet av gris, din spesialitet? Ikke så rart. Hun er formodentlig muslim.
– Jeg droppet svinekjøttet.
Ralf sa ikke mer. Jeg benyttet pausen til å bemektige oss et par nye halvlitere.
– Muslim, det er vel ålreit. Mange bra muslimer. Hvor er hun fra?
– Det er litt av problemet. Vanskelig tema. Verken Øydis eller jeg er no’ flinke til å… ja, man er redd for å si no’ galt noe som kan krenke, om du skjønner.
– Nei.
– Nei, altså.. hun kommer fra USA, men jeg spurte om opprinnelseslandet. Da ble de veldig tause, begge to.
– Ups, opprinnelsesland. Ikke bra. Det er som å antyde at hun ikke hører til her.
– Nå vet jeg det, men jeg visste ikke det før jeg leste lista til Øydis.
– Liste?
– Jeg kommer til det, men det virket som hun ble sur.. kjæresten til Espen, altså. Han også. Men han sa til meg senere at foreldrene hennes og ungene utvandret fra Nord-Afrika og flyttet til Michigan, og nå studerer hun i Oslo. Jeg vet ikke mye mer. Jeg turte ikke spørre så mye, og jeg aner ikke hvilken retning innen islam det er snakk om.
– Litt å velge i, kanskje hun er salafist.
– Jeg har begynt å lese litt om islam. Faen.. jeg er vettskremt.
– Bruker hun hijab?
– Vel så det, tror ikke mange har sett anklene hennes. Men jeg ble ganske imponert av Øydis. Vi satt ute i vinterhagen og drakk kaffe og spiste kaker og sånn. Vi unnlot å sette frem alkohol . Passet ikke helt, følte jeg. Espen, som er så glad i øl, sa ingenting og nøyde seg med kaffe.
– Du ble imponert av Øydis?
– Ja, vi satt ved siden av hverandre. Hun hadde forresten skiftet kjole, som dekket mer hud. Hun skrev på et ark og sa det var handleliste til dagen etter. Hun skrev og skrev. Da hun var ferdig, ga hun arket til meg og spurte om hun hadde fått med alt. Det var ingen handleliste.
– Neivel..
– Ord og uttrykk ikke egnet for tilstelninger der muslimer er tilstede. Tittelen var IKKE SI DETTE! Espen og kjæresten satt slik til at de ikke kunne se ordene på lista.
– Listig dame, Øydis.. det har hun alltid vært.
– Hun kunne jobbet i PST. Nåvel, der sto en masse ord – deriblant opprinnelsesland.
– Og?
– Terror, islamist, islam, hijab, niqab, burka, integrering, IS, karikatur, Muhammed, nordmenn, etnisitet, vestlig, vestlige verdier, Vesten, hudfarge, pigmenter, farget, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, halshugging, sosial kontroll, bacon, norsk kultur, Listhaug, norske verdier, ytringsfrihet, sharia, bikkje, selvmordsaksjon, seksdagerskrigen, bomber, Christopher Hitchen, fatwa, sataniske vers, AK 47, kulturforskjeller, Israel, Kvikk Lunsj,  Salman Rushdie, 17. mai, Paris, Charlie, 7. januar, feminisme, Rinkeby, 11. september, vold, drap, Jamal Khashoggi, svenske tilstander, Douglas Murray, ære, respekt, Anwar Sadat, langrenn
– Langrenn??
– Det er jo nasjonalsporten vår.. du vet, norske verdier. Ikke så bra.
– Saft suse..
– Og alle ord med «svart» i.
– Slik som svartedauden, Svartisen, svart humor, svarte faen, svart arbeid, svartelistet, gamle Svarten, Svartlamoen, svarteper, svartkrutt, svartstrupesteinskvett, svartmeis, ubesvart?
– Nettopp, jeg la forresten merke til ytterjakka til Espen. På den var påsydd et norsk flagg. Det var borte.
– Hva heter damen?
– Vet ikke. Hun sa det, men det gled liksom ikke inn i øret. Hun kaller seg Barbara.
– Hehehe.. nesten røverspråk for araber.
– Tror ikke hun har tenkt så langt. Vel, vi satt der og sa nesten ingenting. Jeg var mest opptatt av hva jeg ikke måtte si. Jeg tenkte å snakke om været i Norge og all snøen som falt sist vinter, men snøen er jo hvit. Jeg lot det være. Slikt kan jo lett misoppfattes.
– Jøye meg.
– Øydis var også ganske taus.. hun som er i verdenseliten i både stående og sittende small talk.
– Uffda.
– Espen sa heller ikke mye, og Barbara snakket dårligere engelsk enn jeg, med aksent fra der hun opprinnelig kommer fra, bare Allah vet kanskje hvor. Hun smilte sjelden. Tror ikke hun lo én eneste gang.
– Er hun pen?
– Kan’ke si det.. og ganske fyldig, eller bælfeit, for å være litt mer presis. Forsynte seg grovt av potetgull og søtsaker. Litt rart, Espen er jo en kjekk kar.
– Abslutt, men da er det vel sånn tru løvv, da..
– Det ble litt trykket stemning da Lise kom til lørdagsfrokost. Da pleier vi ha egg og bacon. Men vi gjorde et unntak. Lise ble veldig skuffet, hun er vill etter egg og bacon.
– Synd.
– Du kjenner Lise. Blondt bombenedslag. Hun er jo ganske livat. Ei glajente. Puppene på snei og kort skjørt. Røff i kjeften. Skravler i et kjør. Hun hadde lært seg en ny dans og viste oss den. Jeg rødmet og forsøkte å ikke le for mye Jeg har aldri sett to kvinner mislike hverandre så intenst før. Litt av et kulturkræsj.
– Milde madonna.
– Det virket som om Barbara ble provosert bare av synet av Lise. Hun er jo no’ for seg sjæl.
– Absolutt.
– Øydis og jeg var ganske slitne da de to turtelduene dro sin vei. Jeg skjenket meg en trippel whisky, og en til Lise. Hun er glad i ytringsfrihet og spurte hva slags helvetes hurpe broren hennes hadde plukket opp. Hva skulle jeg si?
– Det blir kanskje bryllup snart. Kanskje Espen må konvertere.
Ralf svarte ikke. Det virket som om han forsvant inn i seg selv og ikke ville komme ut igjen.
– Kan bli pene barn, Ralf. Er det ikke mulatter det heter?
– Du kan ikke si det ordet. Det er på lista til Øydis. Språkrådet fraråder også på det sterkeste bruk av det ordet. Rasistisk og krenkende.
– Vel, hva kan du gjøre?
– Ingenting, men jeg skulle gjerne fått mentalundersøkt sønnen min.
– Det tror jeg nesten jeg vil fraråde deg, Ralf. Sånt bidrar sjelden til familiehygge på lang sikt.
– Det er nettopp familiehyggen jeg er redd for. Jeg har hørt om splittede familier.
– Ikke hyggelig.
– Hva gjør jeg, da?
– På kort sikt?
– Ja.
– Bestiller mer øl.

ORD FOR ROM

Aftenposten har skrevet litt om sigøynere i det siste, men avisen bruker ikke ordet sigøyner. Synd, det er et så greit og enkelt ord. Innarbeidet. Men det heter ikke det lenger, ordet er belastende og kan virke krenkende. Det heter rom.

Jeg synes ikke noe om det, og jeg aner ikke hvordan det bøyes. Kanskje det er slik: Rom, romen, romer, romene. Men så har jeg lest et sted at “en rom” er en mann. Hunkjønnsordet er “romni”… aner ikke hvordan det bøyes.
Men jeg vet at talsmannen for en av Norges mest kjente romfamilier, Jan Jansen, for ti år siden var på TV og ba alle slutte med å si og skrive sigøyner, fordi det er rasistisk. Da sluttet alle med det, men de som liker sigøynermusikk – jeg inkludert – fikk et problem. Vi måtte si romklang. Dårlig ord, ikke så dekkende – det er imidlertid ikke rasistisk.
Men tenkte Jansen på alle norske ord som inneholder “rom”, som mange med fryktelig dårlig humor vil kunne komme til å tulle og tøyse med? Forutså han eksempelvis at en kraftig motorisert Mercedes med campingvogn kan benevnes romfartøy og sigøynernes utstrakte reisevirksomhet lett kan bli omtalt som romfart?
Vel, jeg må innrømme at jeg straks og umiddelbart etter Jansens TV-opptreden lette omkring i hjernen min etter ord med rom i. Fryktelig barnslig humor, dette.. lavkomikk av aller siste sort, men vi mennesker er enkle og litt av noen dumminger.
Jeg tenkte at romantikk ville bli synonymt med sigøyner som har fylt 100 år. Og soverom – trøtt og sliten sigøyner som tar seg en blund. Bakrom – homofil sigøynermann. Verdensrom – kosmopolitisk sigøyner.
Vel, jeg må innrømme at jeg ble hekta. Det ble sent før jeg gikk og la meg og lukket gluggene. Klasserom – kunnskapstørst sigøyner, romforståelse – vennlig innstilling til sigøynere, spillerom – sigøyner avhengig av nettpoker, romfordeling og to rom og kjøkken…. zzzzzzz…
Da jeg våknet, var det på’n igjen. Hele dagen surret og kvernet det i hodet mitt. Tilslutt ble jeg nokså manisk. Hjernen min hadde fått helt oppheng, den gikk i loop… jeg fikk feber over skjortesnippen og dyppet hele hodet i en bøtte kaldt vann. Det hjalp ikke. Slik gikk dagene. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å ringe fastlegen.
Sekretæren spurte hvilket tidsrom på dagen som passet best. Jeg kom ut av det og tenkte straks på en oppdatert sigøyner. Er du der, spurte sekretæren og jeg sa ja.
Alle leger har venterom, det gjorde ikke saken bedre. Omsider kom jeg inn til legen. Han satt rolig og trykket på tastaturet sitt mens jeg fortalte om de siste dagene, hvordan livet mitt var kommet helt ut av kurs og at jeg hadde begynt å drikke for å komme til meg selv. Legen dyttet på DELETE-tasten og holdt den inne en stund. Han flirte og spurte:
– Rom og cola?
– Øl.
– Lærte ikke noe om dette på doktorkolen. Ikke lett å forstå denne tilstanden uansett hvordan jeg betrakter den.
– Palindrom.
– Hææææ?.
– Det du nettopp sa minus “ikke” kan lett utledes til sigøyner hvis ganglag er nøyaktig det samme uavhengig om han går forlengs, eller baklengs.
– Forunderlig.
– Tolkningsrom.
– Hæææ.
– Glem det. Kan du hjelpe meg?
– Romteknologi?
– Hva?
– Hva er det?
– Ehhh.. kulehammer, tollekniv og slipestein.
– Seksmannsrom?
– Mmmm..
– Ikke si det… eh…. homofil sigøyner med utsvevende sexliv.
– Jeg trodde du skulle hjelpe meg, doktor.
– Sigøyner som tar en pause?
– Oppholdsrom, selvsagt.. men…
– Husrom?
– Hør her…
– … sigøyner som har solgt campingvogna og kjøpt enebolig.
– Ja ja.. morsomt, men jeg…
Doktoren hadde lent seg bakover i den romslige stolen sin. Han spikret takplatene med blikket. Leppene hans beveget seg. Jeg tenkte mitt. Han registrerte ikke at jeg reiste meg. Jeg åpnet døren forsiktig, forlot rommet og gikk min vei…

GITTE, GITT…

Min kjære venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg var i godt humør etter en halvflaske calvados, plukket jeg opp telefonen:

– Hei, Gitte… howdy? Slått opp med Trond?
– Trym. Nei, ikke ennå. I kveld er han på et slags arrangement nede på biblioteket.. noe med menn og aldring og følelser og sånn. Forelesninger og diskusjoner. Jeg ba ham dra på pub etterpå og drikke seg full med gutta, men han kommer rett hjem. Han vil ikke være “uvel på jobb”, som han sier.
– Hehehehe..
– Vet du hvem som er hovedforeleser?
– Ingen anelse.
– Magne Raundalen.
– Jeg må le, sa jeg og det gjorde jeg.
– Men det er ikke derfor jeg ringer.
– Du har gått tom for rødvin?
– Nei, halv kartong.
– Du har fått mensen og har ikke flere bind, og nå vil du at jeg skal ut og…
– … jeg har masse bind og ikke mensen.
– Du er rett og slett bare litt nedfor og trenger en oppmuntring?
– Du er så dårlig til å gjette. Jeg ringer fordi jeg har lest Aftenposten, og jeg er sjokkert. Har du ikke fått med deg nyheten om at presidenten i Zambia, Edgar Lungu, har kjøpt et jetfly til seg selv. Det er ikke helt standard. Flyet er levert av russiske Sukhoj og er spesialutstyrt etter presidentens spesifikasjoner. Flyet koster 400 millioner kroner.
– Zambia har god råd, et fett næringsliv?
– Praktisk talt intet. 70 prosent av befolkningen lever i fattigdom. Åtte prosent er HIV-infisert. Over en halv million barn er foreldreløse. Bare elendighet, surr og rør og korrupsjon.
– Men hvorfra tar presidenten 400 mill?
– Norge.
– Hæææ? 
– Følger du ikke med? Tilsammen har Norge gitt Zambia 15 milliarder kroner i bistand siste 50 år. Det er gjennomsnittlig 300 millioner årlig. Men de penga har ikke folk flest sett noe til.
– Dårlig gjort.
– Jeg har bodd i Zimbabwe halvannet år og kan litt om afrikanske forhold. Har du noen gang hørt om en afrikansk mann som går milevis hver dag for å hente vann og ved?
– Ehh… nei.
– Men du har kanskje hørt om afrikanske menn som dreper, voldtar bittesmå barn, danser, drikker seg fulle og sover under et tre med en AK47 ved siden av seg?
– Er du ikke litt rasistisk nå, Gitte?
– Nei, jeg er feminist på vegne av afrikanske kvinner. Jeg har en idé som jeg utviklet i 2006, etter det året i Zimbabwe. Vil du høre?
– Jeg er lutter øre. 
– La oss ta Den demokratiske republikken Kongo, som ikke er så demokratisk at det gjør no’. Der har det bare vært krig, drap, massevoldtekter og elendighet i over 20 år… praktisk talt verdens største slaktehus. Det er mennene som styrer. Tenk om alle mennene i DR Kongo – president Kabila inkludert – blir umyndiggjort, fratatt alle rettigheter og satt i en kjempestor innhegning, en høysikkerhetsinstitusjon med 10 meter høye murer omkring.
– Og piggtråd?
– Masse piggtråd. FN utnevner et velfungerende europeisk land som faddernasjon, som hjelper de kongolesiske kvinnene med å bygge institusjoner, infrastruktur, fjerne korrupsjon, utvikle landet slik at befolkningen får nok mat, god utdannelse, fungerende helsevesen, smidig byråkrati, demokrati, blomstrende næringsliv, solid bankvesen….
– Men det kan ta 25 år.
– Da er mange av de innestengte mennene døde. Resten må fortløpende vurderes med tanke på skikkethet og vandel… etterhvert kan mennene sluses tilbake til samfunnet og settes til nyttige sysler til beste for fellesskapet – under oppsikt, selvsagt. 
– Men det blir ikke mange barn av slik politikk.
 – I disse leirene blir det naturligvis uendelig mye onani, bare å opprette en liten sædbank. Så er det bare å utstede bankkort til kvinnene, som kan inseminere seg om de vil. Ungene vokser opp uten fedre, men i fred og ro og under noenlunde siviliserte forhold.
– Ganske radikal idé, dette. Hvilket land tenker du deg som veiledende faddernasjon? Ikke Belgia?
– Norge, selvsagt. Vi er selvskrevne. I fjor fikk Kongo 122 millioner i direkte humanitær bistand. 238 millioner bilateralt. Hvor mange milliarder kroner landet har fått totalt, vet vel ingen. Kan nesten si at Norge har hevd på Kongo. 
– Javel, men hvem kan lede dette arbeidet?
– Aner ikke, men det trengs folk med erfaring… vanskelig å komme utenom Joshua French…
– Hææ??
– Han kan knapt gjøre det nevneverdig dårligere enn kong Leopold II og NORAD…

ARTIG MED PROSENTREGNING

I går 15.00 brukte NRK Dagsnytt innpå halvannet minutt på å informere lytterne om at president Donald Trump liker Taylor Swifts musikk 25 prosent mindre enn før. NRK har alltid tatt sitt ansvar som allmennkringkaster alvorlig, og nyhetsoppleseren holdt seg til fakta, nemlig at Taylor Swift nå har uttalt at hun vil stemme demokratisk.
Jeg har aldri hørt om Swift, men hun er visst en slags popdronning der borte i USA. Hun synger mest om gutter og kjærlighetssorg og sånn og har aldri før snakket om hvor hun står politisk, men nå har hun altså sagt offentlig at hun er demokrat og ville stemme i henhold til sin overbevisning i mellomvalget 6. november.
Dette synes Trump er skikkelig dumt, og han har redusert sin begeistring for Swift med 25 prosent. Dagsnytts oppleser er profesjonell; hun unnlot å fnise og le mens hun leste opp denne nyheten. Det er bra.

Men hvorfor bringe en slik nyhet? Er den viktig? Selvsagt ikke, det er en tøysenyhet, men den er morsom, og NRK forsømmer sjelden muligheter til å sette Trump i et latterlig lys. Men er han bare dum og latterlig??  
Det kan tenkes at Trump er blodfan av Swift, og 25 prosent av veldig mye kan godt være mye mer enn 80 prosent av noe mindre. Med andre ord: Ikke utenkelig at Trump – etter femogtjueprosentsreduksjonen – er mer fan av Swift enn 35 prosent av alle tenåringene i USA.   
Jeg forstår godt at Trump er litt mindre fan av Swift. Jeg husker veldig godt at jeg selv ble mer enn 50 prosent mindre fan av moren min da hun ikke ville innlede forhandlinger med klasseforstanderen min i 4. klasse om at jeg kunne komme en halvtime senere på skolen mellom 1. november og 1. mars.
Hun ble ikke mer populær av at hun ikke ville servere sjokoladepudding til dessert minst fem dager i uken… og da hun nektet meg å drikke øl og brennevin i min egen konfirmasjon, var begeret fullt. 
Alt i alt tror jeg populariteten hennes var sunket til under 0… jeg tipper den lå på omtrent minus 75 prosent.
Men mammaen min var jo god som gull, og snart bikket prosenttallet over 0 og ikke lenge etter var den omtrent der den var før hun hun nektet å snakke med klasseforstanderen min med sikte på fremforhandling av avtaleverk om 30 minutters oppmøteutsettelse i den kalde årstiden… 

 

GITTE GIDDER IKKE…

I går kveld ringte min gode venninne Gitte. Jeg hadde nettopp drukket kvelds og løftet telefonen:

– Hei, Gitte.. verdens søteste og deiligste. Hyggelig.
– Slutt med det der.. orker ikke!
– Såså… noe galt?
– Jeg gidder snart ikke være kvinne mer?
– Saft suse.. hva du vil være, da?
– Jeg er så lei kvinner, spyr av det feministfjaset deres. Jeg har trukket meg tilbake, pleier si jeg er syk, eller opptatt med noe veeeldig viktig når venninnene mine ringer og spør om jeg vil være med en tur ut på byen, eller no’… orker ikke.
– Men kjære vene, da…
– Jeg har til og med løyet på meg et par drøye metoohistorier for å være en av jentutten. Jeg er så trøtt av det. 
– Men du har jo mange sånne historier..
– Ja, men jeg har aldri brydd meg døyten, det har bare vært gøygøygøy… men jeg har måttet finne på noe skikkelig grisete. Bare fri fantasi, men det er sånn man skaffer seg status blant kvinner nåtildags. Milde Moses, jeg har til og med løyet på meg en voldtekt, på interrail i 1984… fy faen, jeg blir kvalm, skammer meg dypt og inderlig.
– Såså, kan du ikke bare bli hjemme, sammen med.. ehh.. hva heter han… Trond?
– Trym.
Gitte lo sin vanlige skurrende latter. Hun la stemmen en oktav ned:
– Den jævlige fjotten. Jeg er så drittlei. Vi har bodd sammen snart tre måneder, og nå orker jeg ikke mer.
– Men han er en snill mann?
– Hypersnill. Han gjør ikke annet enn påse at jeg har det bra hele tiden. Han er aldri uenig i noe, han gjør masse husarbeid… vasker opp, tørker støv, raker løv, rydder, vasker gulv, steller og stuller, men han skifter ikke hjul på bilen.
– Men du pleier skifte hjul selv…
– Seffeleff, men han kjørte bare avsted til et bilgummiverksted. Han ville ikke at jeg skulle gjøre det. Jeg kunne skade meg, sa han.
– Hmmm…
– Og han har aldri egne meninger. Han har ikke én selvstendig mening, bortsett fra at han synes Ole Torp er en god journalist.
– Du slette tid..
– Akkurat… og da sa jeg at Ole Torp er den slappeste journalisten vest for Glomma og sør for Varangerfjorden.
– Ja?
– Da tenkte han seg om snaut to sekunder og sa seg enig. Vet du hva han presterte å si for noen uker siden?
– Jeg lytter..
-… at han er feminist. Det går jo ikke an. Menn er ikke feminister… sånn er det bare.
– Hva med.. ja, du vet?
– Sexlivet? Han er så opptatt av at jeg skal få orgasme hele tiden. Så opptatt er han av det, at jeg aldri får det… aldri. 
– Underlig, det har da aldri vært ditt problem.
– Nettopp, det vet jo du. Sist lørdag vartet han opp med nybakt eplekake med vaniljeis, pyntet med marokkansk mynte… og Aftenposten – på senga.
– Leselysten kakemons?
– Jeg var kåt, for faen. Kliss naken og søkkvåt. Trym satt fullt påkledd på sengekanten og leste en kronikk. Etterpå spurte han hva jeg syntes om et dønn kjedelig emne jeg allerede har glemt.. han er jo samfunnsforsker. Gudbedre, kan han ikke bare kjøpe seg en motorsykkel, eller no’, ta jegerprøven, være litt uflidd, hva som helst… i det minste banne fra tid til annen, drikke litt øl…  og feie over meg og gi faen i tanker om mine seksuelle behov. Jeg har forsøkt å snakke med ham uendelig mange ganger, men han vil ikke høre. Han bare smiler, og dagen etter kommer han med blomster.        
– Og nå vil du slå opp?
– Ja, men jeg gruer meg, utsetter det… han kommer til å begynne å grine?
– Hæææ…??
– Han er ikke det grann bedre enn venninnene mine, han er verre… men så er han da også oppvokst med en sosionomalenemor med tre katter og abonnement på Klassekampen. Faren hans stakk av før han kunne spise fast føde…

LØNNSOM DUMSKAP

Telefonen klemtet. Ettersom jeg hadde drukket frokost og ikke hadde noe presserende gjøremål, løsnet jeg fasttelefonen. Det var min venn Ralf:

– Jeg er sjokkert. Lest VG?
– Du sikter til kommunepolitikerne i Tolga, var det ikke noe med lettjente penger?
– Jepp, Stein Halvorsen er en ganske kreativ kar, han er dessuten rådmann i kommunen. Tolga har dårlig råd, og Halvorsen har funnet en ny måte å skaffe penger på. Det har seg nemlig slik at kommuner får statlige tilskudd for sine psykisk utviklingshemmede.
– Slik som bønder får tilskudd for villsauer?
– Ikke helt slik.  
– Men de utviklingshemmede får et bedre liv, kanskje støtte til drosje etter å drukket seg drita fulle på den lokale puben?
– Villsauer får en høyball tid om annen. De utviklingshemmede i Tolga ser ikke snurten av overførte penger.  
– Dårlig gjort.
– Nettopp, men det synes ikke kommunen. Da kommunens ledere skjønte hvor lønnsomt det er å ha psykisk utviklingshemmede i kommunen, begynte de å lete..
– Kødderu?
– Nix, de lette alt de orket og fant noen som ikke er så kjappe av seg, men du vet hvordan det er, lett å få blod på tann – og penger er penger.
– Ja…
– Saken i VG handler om tre brødre, som plutselig er blitt psykisk utviklingshemmede. Det synes de er underlig, ettersom de aldri har vært det før.
– Et team av leger, psykiatere og sosionomer kom hjem til dem og kartla IQ og generelt funksjonsnivå?
– Nix, de gutta fikk ikke vite en dritt om det nye økonomiprosjektet i Tolga kommune hvori det finnes leger som også synes kommuneøkonomien er skral – deriblant kommunelege Karen Prytz.
– Fjerndiagnoser?
– Tolga er drøyt 1100 kvadratkilometer stort.
– Halvannen mill rett i kommunekassa?
– Ja, pluss de andre kasusene. Tilsammen er det visst tale om ti personer. Det er fem millioner kroner. 
– Men faen, det er jo gennnialt?
– Hæææ??
– Tenk deg alle tullebukkene her i byen, vi er nesten 70 000 i vår kommune.
– Jo, ja…
– Ærru helt dust? Kan du ikke regne, sa jeg og ba om et minutts pause, som jeg halverte:
– Ralf, jeg har regnet litt. I Tolga er ca. 0,625 prosent av innbyggerne psykisk utviklingshemmede. Hvis vi legger til grunn samme prosentandel i vår kommune, snakker vi over 215 millioner kroner.
– Ja…
– Men ser du ikke potensialet?          
– Ehhh….
– 215 mill er bra, men denne byen er jo full av kjøtthuer, det vet du som er lærer. Jeg kjenner mange hist og her, og noen av dem virker ganske åndssvake – når sant skal sies. Noen ganger er jeg litt usikker på deg, også. Jeg synes kommunen skal gå i gang med kartlegging. Kanskje det er mulig å doble overføringene…
– Slik at vi kan få rehabilitert gymsalen på skolen min?
– Nettopp…
– Skolebiblioteket er heller ikke så bra..
– Der ser du…
– Ny asfalt i gata her jeg bor?
– Skulle tro det.
– Du mener at dumskap lønner seg?
– Seff, det er gammelt nytt…  det er påny dokumentert av Tolga kommune og kommunelege Karen Prytz..