Min gode venn Ralf ringte i går ettermiddag og spurte om jeg ville møte ham i sentrum av byen der vi bor, drikke litt øl og sånn. Av tonefallet i stemmen hans skjønte jeg at han hadde noe på hjertet. Ettersom jeg er glad i både øl og Ralf, sa jeg ja uten betenkning.
Vi møttes på vårt vanlige sted. Stambordet vårt var ledig. Vi bestilte øl. Jeg syntes Ralf virket litt nedfor. Han var uvanlig taus. Jeg lurte et øyeblikk på om det var noe virkelig alvorlig, at favorittlaget  hans, Montpellier, hadde tapt to kamper på rappen.
Jeg spurte hva som plaget ham, men han bare mumlet.
– Hva er det, Ralf? Jeg er kompisen din. Du vet du kan snakke med meg om alt, bortsett fra det Øydis og du driver med på soverommet.
– Vet ikke hva jeg skal si. Vi har en situasjon, som man sier.
– Jeg lytter.
– Det er nokså delikat.
– La meg gjette.. du har kverket noen og trenger hjelp til å grave et hull? Du kan regne med meg.
– Glad for det, men det er ikke det.
– Du er seksuelt tiltrukket av tanta di i Lillesand?
– Kankesidet.
– Du er blitt homo og blir litt yr hver gang Knut Arild Hareide er på TV?
Ralf gryntet.
– Jeg gir opp.
– Har ikke snakket med andre enn Øydis om dette. Espen har fått seg kjæreste.
– Kanskje svigerdatter, grattis!

– Hun er araber.
– Ehh ja, ække det greit? Arabisk prinsesse. Tusen og noen netter, eller no’…
– De var hos oss sist fredag. Årets siste grilling. Det var litt rart, må jeg si. Ikke så hyggelig, egentlig.
– Hun ville ikke smake på marinert indrefilet av gris, din spesialitet? Ikke så rart. Hun er formodentlig muslim.
– Jeg droppet svinekjøttet.
Ralf sa ikke mer. Jeg benyttet pausen til å bemektige oss et par nye halvlitere.
– Muslim, det er vel ålreit. Mange bra muslimer. Hvor er hun fra?
– Det er litt av problemet. Vanskelig tema. Verken Øydis eller jeg er no’ flinke til å… ja, man er redd for å si no’ galt noe som kan krenke, om du skjønner.
– Nei.
– Nei, altså.. hun kommer fra USA, men jeg spurte om opprinnelseslandet. Da ble de veldig tause, begge to.
– Ups, opprinnelsesland. Ikke bra. Det er som å antyde at hun ikke hører til her.
– Nå vet jeg det, men jeg visste ikke det før jeg leste lista til Øydis.
– Liste?
– Jeg kommer til det, men det virket som hun ble sur.. kjæresten til Espen, altså. Han også. Men han sa til meg senere at foreldrene hennes og ungene utvandret fra Nord-Afrika og flyttet til Michigan, og nå studerer hun i Oslo. Jeg vet ikke mye mer. Jeg turte ikke spørre så mye, og jeg aner ikke hvilken retning innen islam det er snakk om.
– Litt å velge i, kanskje hun er salafist.
– Jeg har begynt å lese litt om islam. Faen.. jeg er vettskremt.
– Bruker hun hijab?
– Vel så det, tror ikke mange har sett anklene hennes. Men jeg ble ganske imponert av Øydis. Vi satt ute i vinterhagen og drakk kaffe og spiste kaker og sånn. Vi unnlot å sette frem alkohol . Passet ikke helt, følte jeg. Espen, som er så glad i øl, sa ingenting og nøyde seg med kaffe.
– Du ble imponert av Øydis?
– Ja, vi satt ved siden av hverandre. Hun hadde forresten skiftet kjole, som dekket mer hud. Hun skrev på et ark og sa det var handleliste til dagen etter. Hun skrev og skrev. Da hun var ferdig, ga hun arket til meg og spurte om hun hadde fått med alt. Det var ingen handleliste.
– Neivel..
– Ord og uttrykk ikke egnet for tilstelninger der muslimer er tilstede. Tittelen var IKKE SI DETTE! Espen og kjæresten satt slik til at de ikke kunne se ordene på lista.
– Listig dame, Øydis.. det har hun alltid vært.
– Hun kunne jobbet i PST. Nåvel, der sto en masse ord – deriblant opprinnelsesland.
– Og?
– Terror, islamist, islam, hijab, niqab, burka, integrering, IS, karikatur, Muhammed, nordmenn, etnisitet, vestlig, vestlige verdier, Vesten, hudfarge, pigmenter, farget, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, halshugging, sosial kontroll, bacon, norsk kultur, Listhaug, norske verdier, ytringsfrihet, sharia, bikkje, selvmordsaksjon, seksdagerskrigen, bomber, Christopher Hitchen, fatwa, sataniske vers, AK 47, kulturforskjeller, Israel, Kvikk Lunsj,  Salman Rushdie, 17. mai, Paris, Charlie, 7. januar, feminisme, Rinkeby, 11. september, vold, drap, Jamal Khashoggi, svenske tilstander, Douglas Murray, ære, respekt, Anwar Sadat, langrenn
– Langrenn??
– Det er jo nasjonalsporten vår.. du vet, norske verdier. Ikke så bra.
– Saft suse..
– Og alle ord med «svart» i.
– Slik som svartedauden, Svartisen, svart humor, svarte faen, svart arbeid, svartelistet, gamle Svarten, Svartlamoen, svarteper, svartkrutt, svartstrupesteinskvett, svartmeis, ubesvart?
– Nettopp, jeg la forresten merke til ytterjakka til Espen. På den var påsydd et norsk flagg. Det var borte.
– Hva heter damen?
– Vet ikke. Hun sa det, men det gled liksom ikke inn i øret. Hun kaller seg Barbara.
– Hehehe.. nesten røverspråk for araber.
– Tror ikke hun har tenkt så langt. Vel, vi satt der og sa nesten ingenting. Jeg var mest opptatt av hva jeg ikke måtte si. Jeg tenkte å snakke om været i Norge og all snøen som falt sist vinter, men snøen er jo hvit. Jeg lot det være. Slikt kan jo lett misoppfattes.
– Jøye meg.
– Øydis var også ganske taus.. hun som er i verdenseliten i både stående og sittende small talk.
– Uffda.
– Espen sa heller ikke mye, og Barbara snakket dårligere engelsk enn jeg, med aksent fra der hun opprinnelig kommer fra, bare Allah vet kanskje hvor. Hun smilte sjelden. Tror ikke hun lo én eneste gang.
– Er hun pen?
– Kan’ke si det.. og ganske fyldig, eller bælfeit, for å være litt mer presis. Forsynte seg grovt av potetgull og søtsaker. Litt rart, Espen er jo en kjekk kar.
– Abslutt, men da er det vel sånn tru løvv, da..
– Det ble litt trykket stemning da Lise kom til lørdagsfrokost. Da pleier vi ha egg og bacon. Men vi gjorde et unntak. Lise ble veldig skuffet, hun er vill etter egg og bacon.
– Synd.
– Du kjenner Lise. Blondt bombenedslag. Hun er jo ganske livat. Ei glajente. Puppene på snei og kort skjørt. Røff i kjeften. Skravler i et kjør. Hun hadde lært seg en ny dans og viste oss den. Jeg rødmet og forsøkte å ikke le for mye Jeg har aldri sett to kvinner mislike hverandre så intenst før. Litt av et kulturkræsj.
– Milde madonna.
– Det virket som om Barbara ble provosert bare av synet av Lise. Hun er jo no’ for seg sjæl.
– Absolutt.
– Øydis og jeg var ganske slitne da de to turtelduene dro sin vei. Jeg skjenket meg en trippel whisky, og en til Lise. Hun er glad i ytringsfrihet og spurte hva slags helvetes hurpe broren hennes hadde plukket opp. Hva skulle jeg si?
– Det blir kanskje bryllup snart. Kanskje Espen må konvertere.
Ralf svarte ikke. Det virket som om han forsvant inn i seg selv og ikke ville komme ut igjen.
– Kan bli pene barn, Ralf. Er det ikke mulatter det heter?
– Du kan ikke si det ordet. Det er på lista til Øydis. Språkrådet fraråder også på det sterkeste bruk av det ordet. Rasistisk og krenkende.
– Vel, hva kan du gjøre?
– Ingenting, men jeg skulle gjerne fått mentalundersøkt sønnen min.
– Det tror jeg nesten jeg vil fraråde deg, Ralf. Sånt bidrar sjelden til familiehygge på lang sikt.
– Det er nettopp familiehyggen jeg er redd for. Jeg har hørt om splittede familier.
– Ikke hyggelig.
– Hva gjør jeg, da?
– På kort sikt?
– Ja.
– Bestiller mer øl.