Tiltalt i Ringerike tingrett, for drap på og medvirkning til drap på Jonas Aarseth Henriksen:
Rena-mannen (29), Noresund-mannen (34), Hønefoss-mannen (33) og Elverum-mannen (31).
Litt av en gjeng dette, man kan lett se for seg dette tablå:
Et par gamle biler uten hjul, en rusten traktor i solnedgang og noen som i tung hjemmebrentsrus surrer omkring på tunet og hoier og skråler og hygger seg med å pepre en halmballe med uregistrert pumpehagle – akkompagnert av en uflidd, ung mann som sitter på låvetrappa og klimprer på en ustemt banjo.

Hvis man skal feste lit til aktoratet i tingretten, gikk det til omtrent slik:
Noresund-mannen syntes det var no’ dritt at hans tidligere samboerske innledet et forhold til Jonas Aarseth Henriksen (heretter Jonas). Han ble sjalu og så helt bort fra det hevdvunne prinsippet om fritt kjærestevalg. Han likte nok ikke tanken på at noen skulle putte tissen sin inn i ei jente han hadde vært sammen med.
Nåvel, Noresund-mannen ble sur og grinete og ville gi Jonas en real lærepenge, men han hadde ikke lyst il å gjøre det selv. Han gikk for utkontraktering og oppnådde kontakt med Rena-mannen. De to møttes på en restaurant i Gjøvik.
En bilateral avtale ble inngått. Rena-mannen tok på seg oppdraget med å gi Jonas grundig bank. Planen var å slå Jonas i beina med brekkjern, så hardt at han ville bli arbeidsufør. Lønn for strevet: 35 000 kroner, skattefritt.
I stedet for å holde denne avtalen så hemmelig som mulig, involverer han Elverum-mannen, som skal fungere som sjåfør. Fint skarreværra.
Etterhvert begynner saker og ting å utvikle seg – i gal retning. Plutselig er et våpen på plass, en .22 kaliber pistol, men skytevåpen var da ikke en del av planen? Nei, det var ikke det… og det er nå Hønefoss-mannen kommer inn i bildet. Han oppbevarer våpenet, sliper bort serienummeret og gjør tilpasninger for montering av lyddemper.
Altså: To menn gjør en avtale om grov voldsutøvelse, men nå er fire menn involvert – og en pistol. Ikke bra.
Nåvel, denne pistolen og ammunisjon blir overlevert til Renamannen, som 17. august 2023 går til verket. Jonas blir lurt til å møte opp ved ei hytte i Nes i Ådal, under foregivende om å spyle en brønn. Jonas aner trolig ikke annet enn fred og ingen fare. Han begynner å jobbe.
Det er nå det skjer. Ifølge Dagbladet går Rena-mannen mot Jonas, med brekkjern i lankene. Han svinger jernet mot Jonas, som ikke er helt uforberedt. Han tar frem noe som Rena-mannen oppfatter som en kniv.
Jonas er en ganske kraftig kar, og Rena-mannen liker ikke situasjonens utvikling i nevneverdig grad. Kanskje har han glemt avtalen inngått på restauranten i Gjøvik. Anyway .. han fisker frem pistolen og skyter mot tærne til Jonas, som faller, løfter seg på beina og forsøker å komme seg vekk.
Rena-mannen tar sikte på Jonas’ føtter og fyrer av fire skudd… men sett slikt, to av dem treffer ryggen, gitt. Jonas Aarseth Henriksen mister pust og blodomløp. Han dør.
Ikke godt å si hva Rena-mannen tenkte da han skjønte hva han nettopp hadde gjort, men han forsto at han måtte bli kvitt drapsvåpenet.
Smeltet han det om til en stålklump, som han maskinerte om til en lysestake, gravde han et dypt hull i svarteste skauen, kastet pistolen nedi og spadde over, eller demonterte han gønner’n, rodde ut på Mjøsa og slapp delene med flere hundre meters innbyrdes avstand? Nix, han gjemte pistolen i en stekeovn i et uthus på naboens eiendom.
Så klønete var disse fire karene at selv politiet – som ikke er kjent for kløkt og kompetanse i drapssaker – finner en tråd og nøster opp hele saken, som i korthet kan oppsummeres slik:
En sjalu mann liker ikke at en annen mann har pult ekskjæresten hans. Han vil påføre denne kåtingen noen kilevinker så saftige at det utleder uførhet, men han vil ikke gjøre det selv og involverer tre andre menn, som synes konseptet virker rimelig og bærekraftig … ja, så ender det med drap og sorg og savn og fengselsstraffer.
Hvordan kunne det gå så galt? Årsaken dypest sett? Trolig svake åndsevner, herunder manglende talent for konsekvensutredning… også var det disse 35 000 kronene, da..

Ikke uofte fra ymse hold gis inntrykk av at nazistbestanden her til lands nærmer seg antallet medlemmer i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Noen husker 9. april 2018, da nazibannere ble hengt opp hist og her i Norge. Mye ståk og ståhei, og noen ble nok forledet til å tro at svartkledde nazister i alle fasonger med jevne mellomrom samlet seg på alle gatehjørner i alle norske byer og tettsteder, i alle grender og dalfører, for å pønske ut voldelige fremstøt mot raddiser og muslimer og andre som ikke passer som hånd i hanske i drømmen om et nasjonalsosialistisk samfunn.
Min grandtante Tutta – som opplevde okkupasjonstiden og hatet tyskere siden – ble ganske oppskjørtet og ringte meg. Hun ville vite hvor mange tusen slike tullebukker det fantes i landet vårt. Ikke mange, du trenger ikke være redd, svarte jeg.
Grandtante Tutta – som nå er død og ikke lenger frykter nazister – skjerpet diksjonen og ba meg øyeblikkelig og uten opphold ta rede på antallet nazister i Norge. Jeg skyldte henne det, ytret hun … især med tanke på hvor ofte jeg som liten gutt plyndret kakeboksene hennes.
Vel vel, tenkte jeg … hvem kan gi et svar? Etter noen sekunders tenking: Tore Bjørgo, leder i Senter for ekstremismeforskning (C-REX). Jeg regnet med at han hadde gjort en fintelling og hadde svaret på rede hånd.
Bjørgo løftet sin fasttelefon og fortalte at det fantes rundelig regnet 40 stykker av det slaget grandtante Tutta fryktet og omtrent like mange hangarounds.
Sant å si ble jeg litt overrasket. Bare 40… og 40 som henger omkring og synes det er gøy og spas med litt nazisme. Det er 80 tilsammen, det.

I 2018 var det 5,3 millioner innbyggere i Norge. Jeg fulgte med i mattetimene på barneskolen og delte 80 på 5,3 mill og multipliserte med 100. Straks etter ringte jeg grandtante Tutta:
– Du kan slappe av, grandtante. Du trenger ikke være redd for å gå ut av huset. Prosentandelen nazister i Norge er cirka 0,0015 prosent. Sannsynligheten for at nazister skal plage deg er mindre enn sannsynligheten for at du glemmer å sminke deg før du går ut i hagen for å stelle rosene dine.
Grandtante ble meget glad, hun ville feire den gode nyheten ved å ta seg til byen straks og kjøpe nye vårsko med halvhøye snellehæler.
I vinterferien tilbragte jeg noen muntre dager med min eldste datter på en liten plett familien vår har miom ufser og nutar i Vest-Telemark. Vi snakket om løst og fast og mye om president Trump. Jeg veddet en flaske god rødvin på at Trumps neste utspill ville være ønske om å overta Cuba, kaste ut gammelkommunistene og gjøre den lille øya til USAs 51.
Vi snakket litt om hjemlige forhold, også. Datter ga utrykk for terrorfrykt, engstelse for hva høyreekstremister i Norge kan finne på av faenskap. Jeg beroliget henne med at antallet av den sorten i Norge er meget lav, likeledes sannsynligheten for terror utført av denne lille flokken. Hun lot seg ikke berolige.
Da jeg kom hjem, ringte jeg påny Bjørgo i C-REX og stilte samme spørsmål som sist: Hvor mange høyreekstreme i Norge?
Professor Bjørgo sa at antallet er vesentlig redusert siden 2018, og at Den nordiske motstandsbevegelsen nærmest er i oppløsning. Bjørgo ville ikke anslå nøyaktig tall, men la oss si at vi anvender samme kategorier som sist og dividerer 2018-tallene med to: 20 hardcore nynazister og like mange hangarounds.
Norges befolkning er i dag 5,6 millioner. 40 av av disse utgjør 0,00071 prosent. Rimelig å anta at faren for terror utført av en gruppe korrelerer positivt til gruppens størrelse. Med andre ord: Sannsynligheten for terror utført av høyreekstreme er lav, og høyst sannsynlig finnes bare én av Anders Behring Breiviks støpning – ham selv.
Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ble av regjeringen Solberg opprettet i 2016, som profylaktisk tiltak etter Breiviks massakre fem år tidligere. Oppdrag: Forske på høyreekstremisme. Årlig budsjett: 10 millioner kroner. 17 personer er i dag tilknyttet senteret, som er omtrent like mange som overnevnte anslag over høyreekstremister i Norge i dag.
Ikke urimelig å stille seg spørsmålet: Trenger vi 17 akademikere som sitter ved sine skrivepulter og bruker 10 millioner årlig på problematikk tilknyttet et snes mennesker?
Hva med å legge ned C-REX og overføre hele budsjettet til PST, som passer på oss, og Forsvarets Forskningsinstitutt, som forsker på noe mye mer aktuelt: Islamistisk terror.
Et forsiktig anslag over antall muslimer i Norge er 200 000. Alle som er kjent med normalfordeling (Gauss), vet at noen få i en populasjon er langt fra normale.
La oss si at 1 prosent av Norges muslimer hater vestlige verdier så inderlig at de har lyst til sprenge seg selv og alle omkring langt opp i luften. Én prosent av 200 000 .. det er faen meg 2000 mennesker, det. Trøste og bære..

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller nå nettopp:
– Fælt med denne hendelsen i München i formiddag, tenker jeg.
– Du tenker på denne bilen som kjørte inn i en folkemengde, på en måte?
– Ja, det skal visst være snakk om en 24 år gammel afghansk asylsøker. Han er arrestert. 28 mennesker er skadet. Det skal være snakk om terror, ser ut til at han gjorde det med vilje, på en måte.
– Det tror jeg ikke.

– Jeg tenker at det trolig er snakk om pedalforveksling.
– Hææ??
– Kort avstand mellom gasspedal og bremsepedal, tenker jeg. På 70-tallet var jeg sammen med en gutt, som hadde en Mini Cooper. Jeg husker at gassen og bremsen sto tett sammen, gikk nesten i hverandre på en måte.
– Men..
– .. Cooper-versjonen av Mini er rask, kraftig motor. Han mente sikkert å bråbremse, men kom i skade for å dytte gassen i bånn og bilen skjøt fremover.
– Nei, altså…
– Husk at han er afghaner og kommer fra et land med lite privatbilisme. Han er nok uvant med å kjøre bil, kanskje fikk han lappen for bare noen dager siden.
– Men…
– Det er dessuten ganske rasistisk å hevde at dette er terror. Jeg tenker også at man må ta hensyn til kulturforskjeller. Jeg tenker at kjørestilen i Afghanistan er litt annerledes enn i Tyskland på en måte.
– Nei, nå..
– Ikke glem at München så og si var nazistenes hovedstad da Hitler satt med makten i Tyskland, og hvem var mer rasistisk enn Hitler og vennene hans? Denne mentaliteten henger nok igjen.

Hvis man trenger å muntre seg opp litt, finnes flere metoder. En av dem er sjokoladespising, men hva om man ikke har sjokolade i huset og ikke gidder oppsøke nærmeste butikk?
Vel, løsningen kan være rett foran nesa på deg. Selv har jeg god erfaring med å taste meg inn på hjemmesiden til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK), som rett og slett er en forundringspakke. Man vet aldri hva man kan finne der, det visste jeg heller ikke i dag tidlig. Jeg hadde flaks. Jeg fant en go’bit på første side:
Årets masterpris tildeles oppgave om orkesterdirigenters utdannelse
Hannah Howard Andresen (STK) har vunnet prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv levert ved Universitetet i Oslo i 2024.

Begrunnelsen for denne pristildelingen er laaang og ikke så veldig lettlest, mange forunderlige ord og snirklete formuleringer. Jeg ble litt svimmel av å lese dette:
Andresen har brukt en kombinasjon av strukturalistisk og eksistensialistisk kjønnsteori, poststrukturalistisk og skeiv teori, psykoanalytisk feministisk teori, og økofeministisk teori. Sentrale teoretikere i oppgaven er Simone de Beauvoir, Julia Kristeva, Luce Irigaray, Val Plumwood, Linda Nochlin, Susan McClary og Marcia Citron.
Sant å si orket jeg ikke lese mye mer. Jeg ble tung i hodet, omtrent slik man blir etter å ha røkt for mye hasj.
Litt uklart for meg hvordan denne masteroppgaven skal brukes. Kan den utløse noe konkret, som kan få betydning for allmennheten? Vil den bli lest av noen, bortsett fra Andresens nærmeste familie og venninner?
La oss være ærlige, STK er en offentlig finansiert arbeidsplass for kvinner som sysler med problematikk de aller fleste av oss aldri har hørt om. En varmestue for kvinner som forsker på livsfjerne og nokså absurde problemstillinger de aller fleste utenfor STK ikke har ringeste interesse for … men jeg… ja, jeg vil opplate min røst og kjempe mot alle som antyder at STK bør legges ned. STK bidrar til sinnets munterhet, akkurat som Freias melkesjokolade.

Telefonen klemtet i dag tidlig. Ettersom det var min venn Ralf som var på tråden og jeg hadde drukket dagens første gin-tonic, gadd jeg motta anropet:
– Min aller kjæreste venn Ralf, hvordan går det med deg og din henrivende hustru og barna som forlengst har flyttet ut?
– Om man ser bort fra at Øydis har iverksatt sexnekt, har jeg det bra .. og ungene ter seg greit og later til å være gagns mennesker.
– Bra, men sexnekt…
– Hun har jo holdt på slik i alle år, vet du. Hun kaller det temporær kansellering av libidinøs tilgangsadgang på mellomlang sikt i påvente av bilaterale, bærekraftige og løsningsorienterte samtaler.
– Bare Øydis er Øydis.
– Ja, også er hun jo saksbehandler i offentlig sektor.
– Men du ringer ikke for å klage på at du ikke får fitte?
– Nei, jeg ringer for å underholde deg med en artig historie.
Her må skytes inn at Ralf er lektor og tjener sine slanter ved en videregående skole og ser frem til pensjon. Han er inderlig lei jobben og ønsker alle elever og især kolleger langt pokkerivold.
– En historie fra lærerværelset?
– En helt fersk en. Fra i går.
– Jeg er lutter øre.
– Har du hørt om Henry Morgenthau.

– Han var finansminister under president Roosevelt. I 1944 utarbeidet han en plan for håndtering av Tyskland etter krigen. Han var jøde og sjokkert over tyskernes ekstreme råskap de siste årene. Med 1. verdenskrig i mente, trodde han at tyskerne var utenfor rekkevidde av rehabilitering med tanke på fremtidig, sivilisert livsførsel.
– Ååå??
– Planen var å sette tyskerne under streng administrasjon og gjøre Tyskland om til et jordbruksområde. Hele landet. Uendelig svære potet- og kornåkre, grønnsaksåkre av alle slag, svære frukthager, hønse- og griserøkt, storfe, geiter sauer … høygafler, møkkagreip, traktorer, ploger, skurtreskere, såmaskiner, strengt regulerte leveranser av kunstgjødsel og selvsagt ingen skytevåpen i privat eie.
– Hva sa Roosevelt?
– Både Roosevelt og Churchill likte planen. Den utløste møtevirksomhet, men ble etter noen overveiende betenkninger lagt i et arkiv.
– Sånt skjer.
– I går ventet jeg til alle lærerne og rektor var samlet i lærerværelset til lunsjpause. Alle hadde åpnet matpakkene sine.
– Ja?
– Jeg begynte å snakke om Donald Trumps forslag om å overføre palestinerne fra Gaza til Egypt og Jordan. Jeg  redegjorde kort for Morgenthau-planen og spurte hva de syntes om å gjøre hele Gaza om til en frukthage administrert og bevoktet av amerikansk, militært personell… slik at Gaza kan forsyne hele Middelhavs-området med de deiligste og saftigste frukter, granatepler inkludert.
– Jøye meg, ble det bråk?
– Rabalder. Her snakker vi litt ufikse damer, i eller rett etter overgangsalderen. Flere av dem går med palestinaskjerf daglig, noen er medlemmer av Palestinakomiteen og hele hurven stemmer SV og Rødt. I samfunnsfagtimene driver de med proHamas-propaganda og omtaler elvene med pronomenet hen.
– Tilløp til opptøyer?
– Kakofoni av skjellsord og beskyldninger om rasisme. Plutselig reiste de seg og ble borte, gitt. De samlet seg på et møterom og lukket døren.
– Isfront?
– Ja, og den smelter ikke til vår’n.