Telefonen klemtet i dag tidlig. Ettersom det var min venn Ralf som var på tråden og jeg hadde drukket dagens første gin-tonic, gadd jeg motta anropet:
– Min aller kjæreste venn Ralf, hvordan går det med deg og din henrivende hustru og barna som forlengst har flyttet ut?
– Om man ser bort fra at Øydis har iverksatt sexnekt, har jeg det bra .. og ungene ter seg greit og later til å være gagns mennesker.
– Bra, men sexnekt…
– Hun har jo holdt på slik i alle år, vet du. Hun kaller det temporær kansellering av libidinøs tilgangsadgang på mellomlang sikt i påvente av bilaterale, bærekraftige og løsningsorienterte samtaler.
– Bare Øydis er Øydis.
– Ja, også er hun jo saksbehandler i offentlig sektor.
– Men du ringer ikke for å klage på at du ikke får fitte?
– Nei, jeg ringer for å underholde deg med en artig historie.
Her må skytes inn at Ralf er lektor og tjener sine slanter ved en videregående skole og ser frem til pensjon. Han er inderlig lei jobben og ønsker alle elever og især kolleger langt pokkerivold.
– En historie fra lærerværelset?
– En helt fersk en. Fra i går.
– Jeg er lutter øre.
– Har du hørt om Henry Morgenthau.
– Han var finansminister under president Roosevelt. I 1944 utarbeidet han en plan for håndtering av Tyskland etter krigen. Han var jøde og sjokkert over tyskernes ekstreme råskap de siste årene. Med 1. verdenskrig i mente, trodde han at tyskerne var utenfor rekkevidde av rehabilitering med tanke på fremtidig, sivilisert livsførsel.
– Ååå??
– Planen var å sette tyskerne under streng administrasjon og gjøre Tyskland om til et jordbruksområde. Hele landet. Uendelig svære potet- og kornåkre, grønnsaksåkre av alle slag, svære frukthager, hønse- og griserøkt, storfe, geiter sauer … høygafler, møkkagreip, traktorer, ploger, skurtreskere, såmaskiner, strengt regulerte leveranser av kunstgjødsel og selvsagt ingen skytevåpen i privat eie.
– Hva sa Roosevelt?
– Både Roosevelt og Churchill likte planen. Den utløste møtevirksomhet, men ble etter noen overveiende betenkninger lagt i et arkiv.
– Sånt skjer.
– I går ventet jeg til alle lærerne og rektor var samlet i lærerværelset til lunsjpause. Alle hadde åpnet matpakkene sine.
– Ja?
– Jeg begynte å snakke om Donald Trumps forslag om å overføre palestinerne fra Gaza til Egypt og Jordan. Jeg redegjorde kort for Morgenthau-planen og spurte hva de syntes om å gjøre hele Gaza om til en frukthage administrert og bevoktet av amerikansk, militært personell… slik at Gaza kan forsyne hele Middelhavs-området med de deiligste og saftigste frukter, granatepler inkludert.
– Jøye meg, ble det bråk?
– Rabalder. Her snakker vi litt ufikse damer, i eller rett etter overgangsalderen. Flere av dem går med palestinaskjerf daglig, noen er medlemmer av Palestinakomiteen og hele hurven stemmer SV og Rødt. I samfunnsfagtimene driver de med proHamas-propaganda og omtaler elvene med pronomenet hen.
– Tilløp til opptøyer?
– Kakofoni av skjellsord og beskyldninger om rasisme. Plutselig reiste de seg og ble borte, gitt. De samlet seg på et møterom og lukket døren.
– Isfront?
– Ja, og den smelter ikke til vår’n.
