AVHØR NUMMER 6

Politiet har avhørt Espen Andersen Bråthen fem ganger. I dag skal han avhøres påny. Kan godt tenkes motiv igjen blir et tema. Viktig at det blir fastslått og at det er det rette motivet; hertil grunn til å tro at de involverte i avhørene er kjent med at “hypotesen om at siktede konverterte er svekket.” Det ligger nok i kortene at ingen vil at den skal styrkes. Det beste er at Bråthen anses som et psykiatrisk kasus og bare det. Således unngår man å krenke muslimer, for når de blir krenket, er helvete løs. Da kan alt skje.
Kan godt tenkes at politiet i denne saken har tørket støvet av gamle avhørsteknikker. Man må kanskje tro at to polititjenestemenn gjennomfører avhørene av  Bråthen – en snill og en slem. La oss kalle dem Snillingen og Slemmingen. Kanskje dagens avhør vil forløpe omtrent slik:
Snillingen: – God dag, Bråthen. Sovet godt?

Snillingen: – Ja, sånn er det med meg også. Noen ganger våkner jeg midt på natta. Det er vel no’ med alder’n. Man blir jo eldre… jaja sånn er det… og noe endrer seg med årene, det er både sikkert og visst, som bestefar alltid sa, men noe endrer seg ikke så lett. Jeg, for eksempel, har aldri trudd no’ særlig på astrologi og sånne greier.
Slemmingen: – Det min kollega prøver å si er at man ikke helt uten videre begynner å tro på noe. Ja, vi vil snakke om islam, Bråthen, og denne  konverteringen din. Som vi ikke tror på.
Snillingen: – Ja jo, det er jo sånn, Bråthen, at vi gjerne vil forstå handlingene dine. Det kan virke som du ikke var helt deg selv da du … ja, den onsdagen i Hyttegata. Du er jo ikke sånn, egentlig … hadde du fått hjelp i tide, hadde ikke dette skjedd, men psykiatrien henger ikke helt med, veit du. Sånn er det..
Slemmingen: – Du er syk, Bråthen … meget syk. Det er derfor du drepte fem mennesker. Dette utelukker islam og konvertering.
Bråthen.: – Men jeg er muslim, og jeg konverterte for fire år siden. Du har vel sett den youtube-snutten.
Slemmingen: – Ingen husker noen seremoni, Bråthen. Det er helt vanlig at sinnssykdom avleder forestillinger om saker og ting som ikke er reelle. Det heter vrangforestillinger. Hvordan lyder forresten den islamske trosbekjennelsen?
Bråthen: – La illaha ila illa allah wa muhammad rasul allah.
Slemmingen: – Det der høres ut som helt vanlig babbel sent en lørdag i Kongsberg. De fleste som blir tatt inn i fyllearresten her, snakker omtrent sånn.
Snillingen: – Så sa … ja, kollegaen min her er litt utålmodig, men vi har god tid, Bråthen, null stress og…
Slemmingen: – … og du har brukt narkotika, Bråthen, det er vel ikke særlig religiøst!
Bråthen (ler): – Kanskje ikke, men all muslimene jeg kjenner, ruser seg – på alt mulig rart.
Slemmingen: – Vi veit at du ikke er muslim, at du ikke konverterte.
Bråthen: – Åssen veit dere det?
Slemmingen (sint) : – Hør her, unge mann .. du skal ikke legge deg opp i etterforskningsarbeid. Vi har gjort en masse undersøkelser og snakket med folk. Ingenting tyder på at du konverterte.
Bråthen: – Men det gjorde jeg. Jeg er muslim og tror på profeten Muhammed, fred være med ham.
Slemmingen (veldig sint): – Nå skal du høre her, Bråthen. Vi vet at du ikke er muslim.
Snillingen: – Så så, kanskje vi skal ta en pause.
Bråthen: – Jeg er tørst. Helt tørr i munnen.
Slemmingen: – Vi har masse kald cola i kjøleskapet.
Bråthen: -Supert.
Slemmingen: – Men vi er ikke helt der ennå, du må ta en avgjørelse, Bråthen.
Snillingen: – Det beste er at du dropper det der islamgreiene. Det gjør alt mye enklere. Du blir ansett strafferettslig utilregnelig, retten kommer til å ta hensyn til det. Du får bo på et sted der du blir tatt vare på, alt blir bra og når du er frisk, kommer du ut og kan begynne som kokk igjen.
Bråthen: – Jamen, jeg er muslim. Kan jeg få en sigarett?
Slemmingen (litt mindre sint): – Her gjelder røykeloven, men det hender vi gjør unntak.
Bråthen: – Når?
Slemmingen (ganske blid): – Når vi opplever samarbeidsvilje, når de vi avhører er greie og bekrefter noe vi allerede vet, sånn at vi slipper kaste bort tiden vår…

HVORFOR IKKE LIKE GJERNE HITLER?

Artig å høre på P1 tid om annen. Det gjorde jeg for tre dager siden. Programmet Kompass. Egentlig hørte jeg ikke etter. Jeg syslet med mitt, radioen bare sto på. Et stykke ut i programmet kunne jeg ikke annet enn spisse ørene.
Muhammeds bursdag … ja profetens bursdag. Som var et par dager i forveien. Invitert til å snakke om begivenheten:
Muhammed Usman Rana, som skrev boken NORSK ISLAM – som handler om å kombinere gjensidig utelukkende prosjekter, formulert i bokens undertittel: Hvordan elske Norge og koranen samtidig


Men altså, profeten Muhammeds bursdag:
Rana forklarer og det fremkommer at denne fødselsdagen er flytende og varierer år om annet, men etter gregoriansk kalender ble profeten født mandag 12. april 571, sier Rana, og da var det mye lys og mange stjerner over Mekka … og “det var en spesiell dag i verden.”
Rana snakker videre og forteller om hvordan han og familien hans feirer Muhammeds bursdag. Det gjør de med barna i sentrum og legger ikke ugjerne feiringen til jul, med tilvirkning av pepperkakemoské.
Programlederen er svært positiv, hun anfører ikke kinkige problemstillinger ved islam – slik som selvmordsbombing, tvangsekteskap og dundrende nei til ytringsfrihet – spør ikke om det er i drøyeste laget å feire en pedofil voldsmann som likte å hugge hoder av folk. Nix, Rana gis carte blanche, han lovpriser sin profet og alt er fryd og gammen i studio.
Etter programmet kom jeg i tanker: Hvis man kan feire Muhammeds bursdag, bør det ikke være prinsipielt noe i veien for å invitere til studio en hardkokt nazist hver 20. april, slik at han kan fortelle hvordan han feirer bursda’n til Adolf Hiter.
Kanskje han, eller hun, feirer med barna og bygger et feiende flott pepperkakegasskammer fra Auschwitz-Birkenau….

FÆLE TILSTANDER

I gamle dager – som ikke er så lenge siden – var definisjonen på rasisme omtrent slik: Forestilling om at etnisitet og hudfarge bestemmer menneskers egenskaper og verdi.
I de senere år har rasismedefinisjonen lagt på seg, blitt ganske lubben. Nå er kultur- og religionskritikk inkludert i rasismebegrepet, likeledes det som kalles usynlig rasisme, som – ettersom den er usynlig – er vanskelig å påvise.
Lengst går de som mener at alle hvite mennesker er rasister, slik som samfunnsforsker Sandra Fylkesnes, spesialist på kritiske hvihetsstudier.


Sist ute er den svenske hiphopartisten Jason Michael Robinson Diakité, best kjent under navnet Timbuktu. Han mener at begrepet svenske tilstander er rasistisk og han vet hvor det kommer fra: Norge.
Han ber alle nordmenn øyeblikkelig slutte å bruke dette uttrykket, som han mener henspiller på Sveriges ganske mangfoldige multikultur, og det har han helt  rett i. Timbuktu mener altså at situasjonsbeskrivelse i et land må inkluderes i rasismebegrepet.
Vel vel, jeg har alltid ment at svensker er litt dumme, artig å få det bekreftet påny – av Timbuktu…

MUHAMMED, ELLER DONALD DUCK…

Hva gikk galt med Espen Andersen Bråthen og når skjedde det? Politiet vet nok mer enn de forteller, men til TV2 sa en barndomskamerat av Bråthen:
“Han var lærling som kokk på en veldig fin restaurant i Kongsberg, så han hadde et stort talent for å lage mat. Han var også utadvendt, karismatisk og hadde mange venner.”
Dette var før 2013. Noe hadde skjedd. Denne kameraten så Bråthen sist i 2017, samme år som Bråthen la ut videosnutten, der han sier:
“Bær vitne til at jeg er muslim.”
Bråthen ble altså borte, var det meste av tiden for seg selv. Ikke mange – kanskje bare Gud, eller Allah – visste hva han syslet med. Hvordan ble Bråthen drapsmann?
Mye tyder på at han falt ned i et svart hull, hvorfra han ikke kom seg løs. Kan ha vært en saftig sinnssykdom, en røff psykose. Sånt kan ramme mange av oss. Da er det om å gjøre å oppsøke fastlegen, som igjen kan viderebefordre deg til psykiatrifaglige instanser, som igjen vurderer neste steg, kanskje tvangsinnleggelse og tung medisinering på ubestemt tid.
Men la oss si at man tenker slik: Jeg gidder faen ikke dra til legen, denne sinnssykdommen min går sikkert over snart – kanskje allerede til helgen.
Kanskje det, men da er det i mellomtiden om å gjøre holde seg unna saker og ting som kan utløse handlinger stikk i strid med straffeloven, slik som mye alkohol og høye doser narkotika. Man bør nok også være forsiktig med andre saker og ting som kan virke som bensin på glødende kull, eksempelvis litteratur omhandlende brutale seriemordere, slike som Ted Bundy, John Wayne Gazy og profeten Muhammed.


Dette minner meg på en venn av meg, som tidvis over mange år fikk veldig lyst til å kverke naboen sin – en svenske, men han visste at det var galt og behersket seg. For å være på den sikre siden holdt han seg edru når han kjente drapslysten rive og slite i ham. For å komme på andre og bedre tanker, henga han seg til intensiv lesning av Donald Duck.
Dette gjorde han så mange ganger at han ble donaldist … ja, han konverterte til donaldismen, en forholdsvis ny og heeelt ufarlig ideologi, etablert i 1973 av Jon Gisle… og i sommer var min venn minsanten på grillfest hos nabo’n. Nå er de perlevenner og henimot uadskillelige…

FITTE OG SÅNN

Mye baluba og hurlumhei i skisporten nuomstunder. Norges Skiforbund vil bli kvitt hopplandslagssjef Clas Brede Bråthen, trass i svært gode resultater i 17 år. Skarpe fronter. Uggen stemning. Skiforbundet mener at Bråthen er en umulius, en vriompeis som har for mange egne meninger og ikke viser vennlig vilje til bilateralt samarbeid. Bråthen mener at Skiforbundet er en gjeng inkompetente dustemikler.
Ifølge kilder i Skiforbundet, skal Bråthen i anledning denne tvisten ha utvidet sitt aktive vokabular til også omfatte benevnelse av det kvinnelige kjønnsorgan som sjelden høres i teselskaper. Han skal skal ha omtalt Skiforbundets generalsekretær Ingvild Bretten Berg slik:


Clas Brede Bråthen blånekter for dette, påstand mot påstand, altså .. men la oss si at det er sant, at Bråthen ytret seg som illustrert ovenfor. Kunne han brukt et annet og litt mer moderat ord og likevel beholdt det meste av det ønskede meningsinnholdet?
Vel, la oss drøfte. Det finnes en hel haug benevnelser på det kvinnelige kjønnsorgan. Vagina er den leksikalske varianten og selvsagt ubrukelig. Mus er veldig vanlig, men det er slapt og lite presist, det kan forveksles med vår vanligste gnager. Blomstervariantene orkidé og tusenfryd er for tamme, har positiv og nesten poetisk klang. Duger ikke som skjellsord.
Såret som aldri gror er en artig variant, men Bråthen kunne simpelthen ikke sagt “hu’ er såret som aldri gror”… nei, det sier seg selv, det funker ikke. Altfor diffust og forblommet.
Kuse er heller ikke særlig godt, ikke noe stil over det. Dåse er bra, men det er upresist; to betydninger, hvorav den ene antyder svake åndsevner.
Den gamle dialektvarianten toblaboka er morsom, men ikke umiddelbart forståelig for de under 70 som ikke vanker i lokalene til Noregs Mållag.
Litt av en nøtt, dette .. hva skulle Clas Brede Bråthen sagt? Personlig er jeg svak for glufse, som lett kan bygges ut til rufseglufse, men har det tilstrekkelig brodd? Ville ikke det bare ha utløst munterhet, straks etter oppløst seg i luften og blitt borte? Tror det.
Alt i alt rundet av til nærmeste konklusjon: Jeg tror Clas Brede Bråthen traff godt. Fitte er kort og konsist og fonetisk hardt. Et utmerket ord. Utvetydig. Ikke underlig at dette ordet er så populært og hyppig brukt i alle samfunnslag – og i Skiforbundet.

HVA OM

På politiets pressekonferanse i går fremgikk at Espen Andersen Bråthen brukte stikkvåpen da han drepte fem personer i Kongsberg forrige uke. Om hva som fikk Bråthen til å gjøre det han gjorde, politioverbetjent Per Thomas Omholt:
“Når det gjelder motiv .. så er fortsatt sykdom den sterkeste hypotesen. Og i forholdet til konvertering til islam, så er denne hypotesen svekket, han har sagt det offentlig, men har ikke fulgt dette opp i praksis…”


Noe skurrer ved denne redegjørelsen, dette med uteblitt praksis. Kanskje var det nettopp de fem drapene som var praksis. For det er jo ikke helt uvanlig at muslimer dreper, hva enten det er tale om å avvikle vantro, homofile, uskikkelige kvinner eller tilfeldig tilstedeværende.
Det skjer jo hele tiden. Minst 33 mennesker ble drept og over 70 såret da selvmordsbombere gikk løs på en sjiamuslimsk moské i Kandahar sør i Afghanistan sist fredag. Samme dag ble parlamentsmedlem Sir David Amess knivdrept i en kirke i grevskapet Essex; drapsmannen var Ali Harbi Ali, muslim med bakgrunn fra Somalia … og glemt er ikke skolelærer Samuel Paty som i fjor høst ble halshugget på åpen gate i Conflans-Sainte-Honorine, Frankrike.
Hva med Bråthen, startet han sin praksisperiode i Hyttegata sist onsdag? Ikke helt utenkelig.

GÆÆRN MUSLIM, ELLER BARE GÆÆRN…

… det er det store spørsmålet. Jeg fornemmer skarpe fronter:
Alle muslimer, konvertitter og alle andre som liker islam, vil at Espen Andersen Bråthen skal bli erklært strafferettslig utilregnelig, slik at islam skjærer klar og alle muslimer blir glade.
Alle som ikke liker islam, ser gjerne at Andersen vurderes frisk, eller ikke sykere enn at han må ta strafferettslig ansvar for sine gjerninger, få dommen, bli anbragt i et fengsel og for evig tid være konvertitten som drepte fem mennesker.
Trolig er ingen av disse grupperingene interessert i sannhetssøken. De er interessert i interesser.
Slik var det nok også med tilfellet Knut Hamsun. Etter frigjøringen 8. mai 1945, stilte mange spørsmålet. Hva faen gjør vi med Knut Hamsun?
Litt av en nøtt. Hvordan kunne den store Hamsun, Nobelpris-vinner og Norges litterære stolthet, synke så lavt, bli hardkokt nazist, forråde landet sitt? Et mysterium, mente mange. Og Ikke lite pinlig … Hamsun! Tenk det, verdens kanskje største ordmagiker, som jaggu meg ga nobelmedaljen sin til Joseph Goebbels. Absolutt uhørt.
Så hva gjorde man. Vel, ingen vet helt sikkert, men Einar Gerhardsen var statsminister, O.C. Gundersen justisminister, Jens Christian Hauge var overalt og i Arbeiderpartiet var det jo slik at  “noen av oss har snakket sammen”.
Var det ikke best å unngå strafferettssak? Minst mulig blest om denne umulige ordebukken? Trenger vi negativ oppmerksomhet fra utlandet, et renn av journalister, en opprivende rettssak, har vi ikke nok å gjøre etter fem års nazikjør og Hamsun er så gammel at han kan dø hvilket øyeblikk som helst. Hva med å legge inn en bestilling, Einar?
Fra statsministerens kontor er det ikke langt til Riksadvokaten, som på den tiden var Sven Arntzen. Fra Arntzen var ikke veien lang til Gabriel Langfeldt, psykiatriprofessor ved Psykiatrisk klinikk, Universitetet i Oslo.
Hamsun ble underlagt Langfeldts tvangsregime i fire måneder, der det ifølge tidligere VG-redaktør Oskar Hasselknippe “gikk egentlig ganske ille med den judisielle observasjon i ‘dårehuset’ hos professor Langfeldt.”
Hamsun var olding, nesten døv, tidvis ganske gretten og nedfor, men også morsom og vittig. Han dyrket uvennskapet med Langfeldt og noterte flittig med blyanten sin.
Langfeldt og hans kollega Ørnulv Ødegård kom til at Hamsun var utilregnelig i gjerningsøyeblikket – som varte i fem år. Diagnose: Varig svekkede sjelsevner.
Hamsun selv var fly forbanna, han ville ha sin sak opp for retten:
“Jeg er dypt forbittret og rasende over denne avgjørelsen riksadvokaten har tat. Helt fra forhørsdommeren har jeg erklært mig ansvarlig og står inde for det jeg har gjort.”


Hamsuns vrede var fånyttes. Det ble ingen straffesak. Det ble i stedet erstatningssak, den gikk helt til Høyesterett. Som i juni 1948 bestemte at Hamsun måtte ut med 325 000 kroner til statskassen.
Var Hamsun kognitivt svekket? Ja, selvsagt. Alder gjør noe med alt, også hodet. Var Langfeldts diagnose korrekt? Nei, Hamsun motbeviste ettertrykkelig diagnosen 28. september 1949. Da ga han ut sin siste bok, Paa gjengrodde stier. Hamsun var 90 år.
Nå er det Espen Andersen Bråthens tur, han skal vurderes av psykiatrisk sakkyndige, men judisielle undersøkelser er ikke alltid et strengt faglig anliggende, og Jonas Gahr Støre er statsminister.
Jeg vet ikke, jeg … men det kan tenkes at “noen av oss har snakket sammen”, noen vil kanskje snakke med andre, som vil snakke litt videre med flere … mye snakk frem og tilbake, enda mer snakk, og noen påpeker kanskje at muslimene blir fort forbanna, og da kan alt skje … og til slutt blir alle enige om at det beste er å fastholde forestillingen om den idylliske multikultur, og at islam – når alt kommer til alt og sånn  – er fredens religion. Dernest må man bare finne sakkyndige med den rette innstillingen…

DEN DUMME VIRKELIGHETEN

Komiker Abubakar Hussain er forbanna fordi noen medier bruker termen konvertitt om Espen Andersen Bråthen. Han synes alle burde snakke og skrive om Bråthen uten å blande inn islam.


Hussain mener at medienes dekning av Kongsberg-drapene er vinklet helt galt, i retning “en marginal gruppe som nå får det enda verre.”
Marginal betyr ubetydelig, noe såvidt nevneverdig, som ei pølse i slakteti’a. Vel, muslimene utgjør en minoritet, men en ganske stor en, og den later ikke som den ikke finnes.
Får muslimene det verre nå, etter Bråthens bueskyting? Hussains ytringer mer enn antyder at muslimene hadde det ille før Bråthen. Er det sant? Jeg tror ikke det. Får de det verre nå, etter drapene i Kongsberg? Tror ikke det, Norge er et svært liberalt og inkluderende land, som yter finansiell støtte til de aller fleste  trossamfunn … og mediene er veldig tilbakeholdne med spekulasjoner om motivene bak Bråthens handlinger, men redaksjoner kan ikke omgå fakta, late som ingenting og således forsømme sitt samfunnsoppdrag.
Hussain er komiker, men det var nok ikke meningen å være morsom da han sa:
“Tenk på barna i dag som i dag vokser opp. Det er frustrerende å for dem å lese hvor kjip religionen deres blir fremstilt.”
Dette er jo litt morsomt, med tanke på at islam er en kjip religion, trolig den aller kjipeste.

DEN UVILLIGE KONVERTITTEN

Jeg ringte min venn Ralf i går kveld. Han løftet telefonen på første klemt:

– Jepp, det er den karen, Ralf. Du, drapene i Kongsberg minner meg om den historien din fra Marokko. Kan du ikke fortelle den igjen, jeg husker ikke detaljene.
– Den gangen jeg ble muslim i en fart?
– Ja.
– Det er lenge siden. Hadde såvidt fylt 20. Var på ferie i Marokko med kjæresten min, Laila. Du husker henne?
– Absolutt.
– Vel, vi var i Marrakech. En dag vimset vi omkring i by’n, og jeg ble drivende full. Dessuten kjøpte jeg litt tjall og rullet meg en feit en. Jeg røkte som besatt og bælmet øl mot tørsten. Jeg hadde aldri før røkt hasj … vel, det gikk ikke så bra. I tillegg begynte Laila å flørte med en marokkaner ved navn Mehmet.
– Greit at jeg ler litt?
– For all del, jeg ble litt sur og gikk min vei, eller sjanglet. Etterhvert satte jeg meg ned på et fortau med ryggen opp mot en vegg. Begynte å synge og lalle i fylla. Tror det var noe med Laila, Laila, hva ska’ du med rasshølet Mahmed, ‘a?
– Du slette tid….
– Plutselig ble jeg omringet av en hel haug fillete og skjeggete muslimer. De smilte og lo, bablet i munnen på hverandre og omfavnet meg. Jeg skjønte ingenting. De dro meg avsted til nærmeste moské. Dette var rett før fredagsbønnen. Jeg tror de var veldig fornøyd med at en blond, ung gutt fra nord konverterte til deres religion.
– En språklig misforståelse, var det det ikke?
– Jepp, etterpå skjønte jeg at fyllebablet mitt om Laila ble tolket som trosbekjennelsen i islam… la illaha illa allah wa muhammad rasul allah.
– Splitte mine bramseil, hvordan kom du deg ut av den knipen?
– Vel, jeg mistolket Laila. Hun var ikke så veldig interessert i denne araberen Mahmed. Hun hadde fulgt etter meg og registrerte at jeg ble dratt med inn i denne moskeen.
– Hun var litt handlekraftig, Laila… var hun ikke?
– Veldig. Hun løp over gaten, rev opp døren til moskeen og dundret inn … med sko, flagrende hår, raus utringing og menstruasjon på andre dagen..
– Hehehehe..
– Disse muslimene ble helt sjokkert, henimot handlingslammet. Jeg var allerede blitt anrettet i bønnestilling, med ræva i været og omtåket hodet mot Mekka, men Laila røsket tak i meg og dro meg ut på gaten. Løp, sa Laila. Vi løp.
– Flaks.
– Det var på nære nippet, ja. Der ser du hvor fort gjort det er å bli muslim, det tar bare den tiden det tar å fremsi den islamske trosbekjennelsen, eller noe som ligner. Ikke underlig at verden er full av muslimer…

DEN DUMME OG DEN KLOKE OG JONAS GAHR STØRE

Noen tror Emilie Enger Mehl (Sp) blir ny justis- og beredskapsminister, men det vet vi ikke sikkert før senere i dag. Denne statsrådposten er viktig, og den har i de senere år fått utvidet portefølje. Jeg har i tankene den ikke ubetydelige og økende befolkningsandelen som mener at Allah, Muhammed og Koranen står over alt annet, inkludert Norges Grunnlov, hvori paragraf 100, omhandlende ytringsfrihet.
Vi trenger en justisminister som kan og vil tenke prinsipielt, skjære gjennom ullent snikksnakk og uvitenhet, opplyse allmennheten hva norsk ytringsfrihet handler om.
Mine tanker løper i retning Anine Kierulf. Hun er kvass jurist, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett (UiO) og rådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter. Hennes spesiale er konstitusjonelle spørsmål, menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Hun blir oppringt når mediene vil ha noen som kan si noe fornuftig om ytringsfrihet. NRK gjorde det her om dagen, i anledning SIANs opptreden i Porsgrunn sist lørdag og ytringer fremsatt av en tullebukk ved navn Robin Martin Kåss.


Han er ordfører i Porsgrunn, for Arbeiderpartiet og ikke så betatt av SIAN, som reiser omkring og advarer mot islam. Kåss sa til Dagsrevyen mandag at SIAN “ikke har et budskap av interesse for noen” og at de selv bør betale for sikkerhetsforanstaltninger ved demonstrasjoner, hvilket øyeblikkelig vil bringe SIAN til taushet; ingen vil bli knivstukket og kanskje partert på torget i Kristiansand, eller Drammen.
Kåss mener det får være grenser for ytringsfrihet, han setter en uspesifisert øvre prislapp på den. Han mener at SIAN koster for mye penger, og forslår at Stortinget griper fatt i dette og setter en beløpsgrense.
I samme innslag er Anine Kierulf i studio for kommentar. Hun avgir en velformulert leksjon om ytringsfrihet og litt om politiloven attpå. Hun smadrer Kåss’ ytringer om ytringer og påpeker at det ikke er SIAN som utløser de store kostnadene ved omseggripende politioppbud, men motdemonstranter som bryter loven og med overlagt mord i blikket skaper bråk, baluba og et helvetes lurveleven.


Men Kierulf blir nok ikke justisminister. Trolig vil hun ikke, heller. Det kan jo dessuten tenkes at hun i september stemte hverken Arbeiderpartiet, eller Senterpartiet.
Støre er nok heller ikke interessert. Han må tenke fremover. Han trenger muslimenes stemmer ved neste stortingsvalg, de er jo en stor minoritet. Best å holde seg inne med dem, slik Støre gjorde i karikaturstriden av 2005-06 og da han noen år senere ikke ville gi slipp på blasfemiparagrafen i straffeloven.