… det er det store spørsmålet. Jeg fornemmer skarpe fronter:
Alle muslimer, konvertitter og alle andre som liker islam, vil at Espen Andersen Bråthen skal bli erklært strafferettslig utilregnelig, slik at islam skjærer klar og alle muslimer blir glade.
Alle som ikke liker islam, ser gjerne at Andersen vurderes frisk, eller ikke sykere enn at han må ta strafferettslig ansvar for sine gjerninger, få dommen, bli anbragt i et fengsel og for evig tid være konvertitten som drepte fem mennesker.
Trolig er ingen av disse grupperingene interessert i sannhetssøken. De er interessert i interesser.
Slik var det nok også med tilfellet Knut Hamsun. Etter frigjøringen 8. mai 1945, stilte mange spørsmålet. Hva faen gjør vi med Knut Hamsun?
Litt av en nøtt. Hvordan kunne den store Hamsun, Nobelpris-vinner og Norges litterære stolthet, synke så lavt, bli hardkokt nazist, forråde landet sitt? Et mysterium, mente mange. Og Ikke lite pinlig … Hamsun! Tenk det, verdens kanskje største ordmagiker, som jaggu meg ga nobelmedaljen sin til Joseph Goebbels. Absolutt uhørt.
Så hva gjorde man. Vel, ingen vet helt sikkert, men Einar Gerhardsen var statsminister, O.C. Gundersen justisminister, Jens Christian Hauge var overalt og i Arbeiderpartiet var det jo slik at  “noen av oss har snakket sammen”.
Var det ikke best å unngå strafferettssak? Minst mulig blest om denne umulige ordebukken? Trenger vi negativ oppmerksomhet fra utlandet, et renn av journalister, en opprivende rettssak, har vi ikke nok å gjøre etter fem års nazikjør og Hamsun er så gammel at han kan dø hvilket øyeblikk som helst. Hva med å legge inn en bestilling, Einar?
Fra statsministerens kontor er det ikke langt til Riksadvokaten, som på den tiden var Sven Arntzen. Fra Arntzen var ikke veien lang til Gabriel Langfeldt, psykiatriprofessor ved Psykiatrisk klinikk, Universitetet i Oslo.
Hamsun ble underlagt Langfeldts tvangsregime i fire måneder, der det ifølge tidligere VG-redaktør Oskar Hasselknippe “gikk egentlig ganske ille med den judisielle observasjon i ‘dårehuset’ hos professor Langfeldt.”
Hamsun var olding, nesten døv, tidvis ganske gretten og nedfor, men også morsom og vittig. Han dyrket uvennskapet med Langfeldt og noterte flittig med blyanten sin.
Langfeldt og hans kollega Ørnulv Ødegård kom til at Hamsun var utilregnelig i gjerningsøyeblikket – som varte i fem år. Diagnose: Varig svekkede sjelsevner.
Hamsun selv var fly forbanna, han ville ha sin sak opp for retten:
“Jeg er dypt forbittret og rasende over denne avgjørelsen riksadvokaten har tat. Helt fra forhørsdommeren har jeg erklært mig ansvarlig og står inde for det jeg har gjort.”

Hamsuns vrede var fånyttes. Det ble ingen straffesak. Det ble i stedet erstatningssak, den gikk helt til Høyesterett. Som i juni 1948 bestemte at Hamsun måtte ut med 325 000 kroner til statskassen.
Var Hamsun kognitivt svekket? Ja, selvsagt. Alder gjør noe med alt, også hodet. Var Langfeldts diagnose korrekt? Nei, Hamsun motbeviste ettertrykkelig diagnosen 28. september 1949. Da ga han ut sin siste bok, Paa gjengrodde stier. Hamsun var 90 år.
Nå er det Espen Andersen Bråthens tur, han skal vurderes av psykiatrisk sakkyndige, men judisielle undersøkelser er ikke alltid et strengt faglig anliggende, og Jonas Gahr Støre er statsminister.
Jeg vet ikke, jeg … men det kan tenkes at “noen av oss har snakket sammen”, noen vil kanskje snakke med andre, som vil snakke litt videre med flere … mye snakk frem og tilbake, enda mer snakk, og noen påpeker kanskje at muslimene blir fort forbanna, og da kan alt skje … og til slutt blir alle enige om at det beste er å fastholde forestillingen om den idylliske multikultur, og at islam – når alt kommer til alt og sånn  – er fredens religion. Dernest må man bare finne sakkyndige med den rette innstillingen…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse